Dell av børs–en teknologifase er over?

Postet den av
2

(Dette innlegget er også publisert i Aftenposten.)

Dell logoDell Computer, et firma jeg har fulgt lenge fordi de er et glitrende eksempel på en helautomatisert verdikjede (som, blant annet, for store deler av sin produksjon har negativ arbeidskapital) er tatt av børs til en pris av 24.4 milliarder dollar. Dette er en svært interessant utvikling – og gir meg en unnskyldning til å skrive litt om teknologifaser og spekulere litt om hvor Dell skal gå.

Teknologifaser

Dell var mitt stjerneeksempel frem til ca. 2008 fordi firmaet hadde klart å utnytte en spesiell teknologifase – modularitetsfasen. Det er nemlig slik, innenfor IT-bransjen og andre bransjer der teknologien er komplisert, har et vidt anvendelsesområde og utvikles raskt, at teknologier går gjennom forskjellige faser, noe som kan illustreres slik (med eksempler):

image

Den integrerte, proprietære fasen
I den første fasen er teknologien proprietær – det vil si at det er ett firma og ett integrert design som gjelder. Da Steve Jobs og Steve Wozniak lanserte Apple Macintosh i 1984, var maskinen skrudd sammen med Torx-skruer (som det var vanskelig å finne skrutrekkere til den gangen) og garantien ble brutt hvis du åpent boksen. Årsaken var at Apple ønsket å presentere et helhetlig produkt – og for å få det til med datidens primitive teknologi, måtte de ta kontroll over alle delene, fra prosessor til arkitektur til operativsystem til applikasjonsprogrammer (som MacWrite og McPaint.)

Apple har fortsatt å operere på denne måten – med unntak av at man har gått over til standardkomponenter enkelte steder, som Intel-prosessorer og et Unix-basert operativsystem, så holder man likevel adgangen til innsiden av boksen svært godt lukket. Dette fungerer utmerket, men gjør gjerne at produktet blir dyrt og at det er relativt store grupper av mennesker som av en eller annen grunn ikke kan bruke produktet, fordi de vil bytte ut en spesifikk del av arkitekturen. Hvis man er en produsent som lever i en proprietær verden, vil man hele tiden være avhengig av å introdusere nye, banebrytende produkter, og ligge i den absolutte toppen (medmindre man skulle klare å skaffe seg så stor markedsandel at man blir en de facto standard.)

Den modulære fasen
I den neste fasen, den modulære, har teknologien blitt såpass bra, og komponentene mer standardiserte, slik at man ikke lenger trenger å ha kontroll over absolutt alt for å få ting til å henge sammen. Dell har vært stjerneeksemplet på en bedrift som er tilpasset denne fasen – når du kjøper en PC fra Dell, kan du sette den sammen akkurat som du selv vil – hvor mye minne, hvor rask prosessor, hvor stor harddisk, hvor stor skjerm. Dell, som startet som et postordrefirma med telefonbestillinger i 1984, var en pioner her tok denne modellen lenger enn noen annet firma – og med fantastiske resultater. På det meste hadde man en markedsandel på 21% av PC-markedet, man solgte maskiner over nett med kredittkortbetaling og betalte sine komponentleverandører i snitt 73 dager etter at maskinen var levert. Dermed hadde Dell negativ egenkapital – og siden Dell aldri har laget en teknologisk obsolent maskin (de blir jo laget etter at kunden har bestilt dem) har man svært liten risiko. (Her er det masse mer å fortelle om fordeler og ulemper med denne modellen – og de andre – men da får du heller ta et av mine kurs…)

Dell’s forretningsmodell – og alle modulære modeller – forutsetter at kundene har et budsjett og ønsker å få mest mulig ytelse ut av det. Vi er alle forskjellige i hva vi trenger fra en datamaskin (eller en bil, for den saks skyld) og de fleste av oss har (eller hadde) en formening om det var mer harddiskplass, større skjerm eller mer internminne som var viktig i PCens glansdager.

Commodity-fasen
Den neste fasen oppstår når teknologien blir bra nok for de fleste – når folk flest kan kjøpe hvilket som helst av produktene og det bare er noen få eksperter som vil ha noe spesielt. På 90-tallet hadde BI anbefalinger til studenten om hva slags PC man skulle kjøpe – man måtte passe på at den hadde visse minimumskrav til ytelse, for eksempel. Det har vi ikke lenger – studentene kan kjøpe seg akkurat hvilken laptop de vil, de er alle sammen mer enn bra nok for studentbruk. Og for deg i arbeidslivet – når var du siste opptatt av hvor rask PCen din var – medmindre du driver med utvikling, analyse av store datasett, grafisk design, immersion-spill eller andre tunge oppgaver?

Firmaene som gjør det bra i denne fasen er de som er flinke til å produsere massevis av like produkter svært fort og billig. Typiske firma i PC-bransjen er ASUSTek og Acer, Taiwanske PC-produsenter som oversvømte markedet med billige og bra standardmaskiner. De to skapte en ny type maskiner, Netbooks, i 2008/9. Disse maskinene var små, hadde god batterikapasitet (typisk 5-6 timer), 2 Gb RAM og en harddisk på 160Gb. Perfekt som notatblokk på konferanser eller lettving tekstbehandler for journalister og studenter. Jeg kjøpte fire stykker i 2009, da jeg var i USA et halvt år, til familiemedlemmer. (Netbooks har delvis forsvunnet etter at iPads og andre padder har overtatt markedet – en proprietær teknologi som presser ut et standardprodukt, men når det er sagt, tror jeg Pad-markedet kommer til å gå fra proprietært til standardisert fortere enn det meste annet – allerede nå selger Android-baserte produkter mer enn Apple’s, til billigere priser.)

Neste fase: Usynlig eller platform?
De neste to fasene er ikke sekvensielle, og ikke så godt definert som de tre første. En teknologi kan bli usynlig, eller den kan bli en plattform for utvikling av masse ny teknologi.

Usynlig teknologi er teknolog som er tilstede, men som du overhodet ikke legger merke til. Innenfor informasjonsteknologi er det for eksempel mange av Ciscos produkter – kraftig nettverksutstyr som kjøpes av spesialiserte firma for å tilby Internett. Et mer nærliggende eksempel for de som ikke er i IT-bransjen er heiser – hvor mange heisfirma kjenner du, og hva slags heiser er det opp til leiligheten eller kontoret ditt? (Noen firma er Otis (den moderne heisen ble oppfunnet av Elisha Otis ca. 1854), Kone, Thyssen, Mitsubishi, Schindler og Hitachi.) Problemet med å være i en bransje som leverer usynlig teknologi er at kundene legger bare merke til den når den går i stykker – og Otis har faktisk sagt at deres jobb er ikke å bli lagt merke til.

Plattformteknologi er teknologi som oppfyller en funksjon, men som også blir utgangspunkt for en masse annen innovasjon, ofte helt nye teknologier. Teknologi kan bli plattform i alle faser (Apple har en glitrende platform med in App Store, for eksempel), men er avhengig av å ha en stor markedsandel både på kundesiden og på leverandørsiden – og da er det ikke snakk om leverandører av komponenter, men av utviklere av merverdi. Google er et eksempel på et firma som har blitt en plattform både i sin forretningsvirksomhet (Google Adwords og AdSense, men også bedrifter basert på organisk søk) og via sin teknologiplatform, med Google Docs, cloud computing-tjenester og annet. Amazon.com er et annet eksempel.

Hva med Dell?

Dell har slitt de siste årene fordi PCer, som sagt, har blitt så bra at de fleste kundene ikke lenger gidder å spesifisere hva de vil ha, men bare kjøper en standardmodell. Siden firmaets produksjonsmodell er dyr – man slipper lager, men bruke masse penger på ledig produksjonskapasitet og hurtig levering – blir man utkonkurrert fra to sider: Billige produsenter av standardmaskiner og proprietære teknologier som smarttelefoner og nettbrett der ikke finnes utbyttbare komponenter i særlig grad. Siden dette kjernemarkedet forsvinner, hvor skal Dell gå nå?

Dell er tatt av børs – kjøperne er Michael Dell selv, private equity-firmaet SilverLake, og, kanskje mest oppsiktsvekkende – Microsoft (riktignok bare med rundt 8% et lån tilvarende 8%, men likevel.) Når man tar et firma av børs, er det gjerne fordi man må snu det rundt, og det er vanskelig å gjøre med finansielle eiere, som er opptatt av kvartalsresultater og stabilitet. Alle vet at PC-markedet ikke lenger vokser, og at mesteparten av det som skjer idag skjer på mobil- og nettbrettfronten. Hva skal Dell gjøre her?

En mulighet er at man blir teknologiprodusenten av en proprietær teknologi fra Microsoft, som har hatt en rekke spennende hardwareprodukter lenge, men ikke har klart å få dem frem i markedet fordi man har vært nødt til å la andre produsere. Du synes kanskje iPad’en var kul da den kom, men det syntes ikke jeg, for jeg var (og er) med i et forskningsprosjekt kalt iAD, og vi hadde et Microsoft Surface-bord (nå kalt PixelSense) i 2008, to år før iPad’en ble lansert. Jeg har lenge lurt på hvorfor Microsoft aldri klarte å få dette produktet til å ta av – de hadde fantastiske demoprogrammer, der man kunne sette fra seg et kamera på bordet, og så “fløt” bildene ut av kameraet og ut på bordet – men som så ofte før så er det slik at nye produkter ikke har en sjanse i store firma før de passer inn i standardløsningen – og Surface Table var ikke Windows. Nå er Windows Surface ikke lenger et bord, men en serie Tablets – og Microsoft Windows 8, det nye operativsystemet, et touch-basert operativsystem som fortsatt kan kjøre de gamle programmene (med det samme kundegrensesnittet) fra Windows 7 og tidligere. Dette er leve eller ikke leve for Microsoft etterhvert som vi går fra mus til pekefinger som fremste navigasjonsverktøy – og det å ha sin egen teknologiprodusent kan være svært essensielt, selv om ikke Dell er kjent for glimrende design (om enn med enkelte unntak)

En annen mulighet er rett og slett at Microsoft har kjøpt av Dell for å sikre seg at firmaet opprettholder en stor produksjon av Windows-baserte maskiner, særlig på server-siden. For Microsoft er ikke to milliarder dollar så mye – og det kan være at en plass i styret i Dell er verdt det, rett og slett, om ikke annet så for gamle dagers skyld, siden Dell har vært en av Microsoft’s viktigste samarbeidspartnere siden lenge før Windows.

Michael Dell er en svært beslutningsdyktig leder, som ikke er redd for å innrømme feil. Han har ved minst to anledninger snudd firmaet på en tiøring etter å ha forsøkt strategier som ikke fungerte – for eksempel i 1989, da man forsøkte seg i hjemme-PC-markedet før det var modent (folk hadde ikke nok kunnskaper til å bestille over telefonen), og i 1994, da man forsøkte seg med bærbare maskiner og teknologien ikke var moden ennå. (To år senere var teknologien komponentisert nok, og Dell Latitude ble verdens mest solgte laptop.) På den annen side – i begge disse tilfellene hadde firmaet forsøkt å gjøre noe som ikke passet med deres forretningsmodell. Nå er selve forretningsmodellen truet i de fleste av Dells markeder – og man har kanskje den største utfordringen noensinne.

Vi får se. Teknologistrategi er i alle fall interessant, ikke sant?

Teknologi og problemløsning

Postet den av
Svar

(nummer fire i en serie om teknologistrategi)

Den første av Arthur’s fire teknologiendringsprosesser er standard engineering eller problemløsning – en konstant prosess for å løse problemer og senke kostnader. Den er lite synlig fra år til år, men har stor virkning over tid.

Teknologihistorikeren Nathan Rosenberg skriver i boken Inside the Black Box om at «really major improvements in productivity. . . seldom flows from single technological innovations, however significant they may appear to be.  But the combined effects of large numbers of improvements within a technological system may be immense.» Med andre ord – vi tenderer til å huske de store og dramatiske endringene, men det er de mange små som sammen gjør forskjell.

Det morsomme med slike endringer er at vi ikke helt legger merke til dem – men de endrer oss. La oss ta en helt enkel ting som kniv og gaffel, for eksempel. (Dette eksempelet er hentet fra Henry Petroskis The Evolution of Useful Things – en tørr men fascinerende bok hvis hovedbudskap er at “form follows failure”, det vil si at ting får sin form primært gjennom at man til å begynne velger litt tilfeldig løsning og så retter feil til man gradvis kommer til det optimale.)

Kniv og gaffel er et sett med verktøy som skal gjøre to ting: Dele mat opp i passende stykker og føre den til munnen. Den siste jobben kan deles i to: Føring av mat som er stor og solid nok til at man kan stikke noe i den (knivspissen eller gaffelen) og dermed få den med seg, og føring av mat som er for liten (erter) eller for flytende (saus) til å spiddes, slik at den må samles opp på noe som har en viss flate, og deretter føres til munnen. Det fascinerende med denne prosessen er at over flere hundre år har gaffelen gjennomgått en utvikling fra kun spidding til å ta jobben med å flytte erter og saus til munnen. (Parallelt har det blitt sosialt uakseptabelt å føre kniven til munnen.)

Gaffelen har utviklet seg på denne måten (illustrasjon fra Mann, 1999)

I riktig gamle dager hadde man ikke gaffel, folk klarte seg med tollekniv og tresleiv. Etterhvert gikk man over til to kniver – en til å holde med og en til å skjære. Deretter fikk man gafler som kun kunne spidde – med to teiner, muligens inspirert av tilspikkede trepinner. Kniven ble større og ble brukt til saus og erter (noen kniver hadde til og med en utbuling på oversiden, nesten som en skje). Etterhvert fikk gaffelen tre teiner, og så fire. Parallelt ble knivene kortere og smalere, mindre Mappin & Webb Knives and Forksegnet til saus og erter, og gaffelen fikk skjeformet profil. I begynnelsen av det tyvende århundre hadde vanlig middagsbestikk håndtak i ben, tre eller plast, med et fjærende knivblad i stål. Gaffelen hadde lange teiner som satt tett sammen. Dette bestikket hadde mine besteforeldre, og det hendte at bestefar brukte kniven på saus og erter, til min bestemors fortørnelse.)

Kniver laget av to forskjellige materialer fungerer dårlig i oppvaskmaskin, og fra 60-tallet og utover har bestikk stort sett blitt laget av rustfritt stål, stanset ut heller enn produsert i flere deler og siden limt eller naglet sammen. Samtidig har gaffelen blitt enda kortere og mer skje-lignende, og kniven har fått knivblader som ikke egner seg til saus og erter i det hele tatt, som Maya-bestikket, som fikk en designpris i 1961. (I Mayas tilfelle gikk man nok litt langt for gaffelens vedkommende.) I USA, naturligvis, har man gått enda lenger, kvittet seg med bestikket eller nøyer seg med en spork, som nå er tilgjengelig i titan.

Eva Solo matpinsett blackSom vi ser, er dette en lang utvikling, drevet av respons på problemer, estetikk, produksjonsmetoder, materialer og endringer i forbruks- og levemønster. Den er på ingen måte ferdig – jeg spiser mye asiatisk mat, og venter på at matpinsetten skal gå fra noe man bruker i grytene til noe man har ved bordet, for eksempel, siden mange ikke er helt på høyden når det gjeler spisepinner. (I parentes bemerket, enkelte hevder at det at mange av oss har overbitt – noe som visstnok begynte i Europa for 250 år siden og i Kina da spisepinnene kom, for 900 år siden – kommer av at vi begynner å spise med gaffel i tidlig alder. Jeg vet ikke helt…)

Så hva har dette med teknologistrategi å gjøre?

Bestikkets utvikling viser faktisk det som teknologer (om ikke strateger) driver mest med: Ikke store gjennombrudd, men nitidig forbedring basert på tilgjengelighet av ny teknologi og ny innsikt i hvordan kundene bruker produktene. Det er et slit å arbeide i det private næringsliv. Hvert år må man være litt bedre, enten ved å forbedre produktene sine eller selge dem litt billigere. Hvert år må man identifisere problemer og fikse dem, slik at kundene blir fornøyd eller produksjonsprosessen går litt lettere.

Det største problemet man har med denne type prosesser er å investere i dem – man må satse målbevisst og konstant over lang tid. Det andre er at man kan blendes av denne prosessen, og konsentrere seg bare om den – og så finne ut at ens produkter er ikke lenger konkurransedyktig av helt andre årsaker. Mitt beste eksempel er reisevekkerur – på det glade nittitall hadde jeg en avansert sak jeg hadde fått av Singapore Airlines, som holdt orden på tidssoner og sørget for at jeg kom meg opp om morgenen og fant ut hva klokken var andre steder. Jeg er sikker på at reisevekkerurfabrikantene hvert år forbedret produktene sine. Og så kom mobiltelefonen….

Men det er en annen historie. I neste blogginnlegg skal vi ta for oss Arthur’s andre teknologiendringsprosess: Invention, eller som det heter på norsk: Oppfinnelse.

Norsk kultur som konkurransevåpen

Postet den av
17

Christian Tybring-Gjedde og Jon Hustad har satt i gang en diskusjon om hva som er norsk kultur og hvor, eventuelt, truet den er. Diskusjonen irriterer meg. Jeg har møtt Tybring-Gjedde en enkelt gang, og da fremsto han som et nokså normalt menneske. Men en eller annen (særlig de mer ansvarlige lederne innenfor Fr.P., om de finnes) bør holde den mannen unna et tastatur. Hvis det hele da ikke er et kaldt kalkulert innspill overfor den reddere delen av befolkningen – skjønt, som det heter, “never attribute to malice that which can be adequately explained by incompetence.”

Uansett, det finnes allerede en masse motinnlegg som sier at norsk kultur er en provinsialitet, en etteraping av det utenlandske fra Tromsøs trottoir til det skotskrutete livet i Gudbrandsdalsbunaden. Noen har påpekt at skrekken for at norsk kultur skal utvannes bunner i en redsel for det nye, eller kanskje til og med forargelse over at mennesker med annen hudfarge kommer i ledende posisjoner. Og Svein Egil Omdal kommenterer, meget lesverdig, at kultur heldigvis ikke kan defineres.

For endel år siden satt jeg i et selskap der en dame – med den spesielle nasale sosiolekten man vanligvis hører rundt paddocken på Øvrevoll – kom med følgende utsagn: «Jeg synes innvandrerne skal oppføre seg som nordmenn når de er i Norge, jeg, bli som oss og slutte med å holde på sin kultur.»

Det ble helt stille rundt salongbordet. Vi var nemlig i Boston, i et norsk 17. mai selskap, og damen satt i en sofa med en bunad på hver side.

Med andre ord, du kan ikke forlange at innvandrere skal oppføre seg som nordmenn når de er i Norge uten å legge de samme restriksjoner på nordmenn bosatt i utlandet. Carl I. Hagen slet litt med argumentasjonen da han ble konfrontert med sine manglende spanskkunnskaper da han bosatte seg der nede, men kokte sammen et argument om at siden han og Eli hadde penger (presumptivt i motsetning til innvandrere i Norge) så var det et unntak for dem. Noe tynt, vil jeg si, men så er heller ikke Fr.P. kjent for stringens uti de logiske sfærer.

Det TG og Jon Hustad glemmer, fra et rent taktisk standpunkt, er at kulturer som er opptatt av å beholde sin renhet er dømt til å tape. Fransk var engang verdens diplomatspråk – og muligens undervises det fremdeles i fransk på UDs aspirantkurs – men takket være manglende handelssuksess og en stivbent og renhetsorientert Academie Française som kjemper en innbitt og forgjeves kamp mot le weekend og andre anglisismer. Engelsk, derimot, er i følge Stephen Fry (særlig del 2) et bastardspråk, en saus av dialekter og sosiolekter og fremmedord og nyskapninger, som med sin fleksibilitet seirer som verdensspråk der alle andre, inkludert kinesisk, taper fordi de ikke aksepterer at skal din kultur spres, må den tilpasses.

Næringslivskultur

Jeg er et nokså aktivt styremedlem i Masterstudies.com, en meget interessant bedrift i norsk sammenheng. Vi hjelper universiteter og handelshøyskoler over hele verden å rekruttere studenter over nettet. Bedriften går bra, vi vokser og tjener penger. Gitt at vi selger tjenester til universiteter over hele verden (over 500 så langt, faktisk) trenger vi folk som er språkmektige og kan snakke med universitetsledere, noe som i praksis betyr at de må ha lang utdannelse, som regel på Masternivå. Og vi får tak i dem, siden høyt utdannede utlendinger i Norge har problemer med å skaffe seg jobber på sitt kompetansenivå.

Per i dag har bedriften 24 ansatte, og alle, bortsett fra økonomisjefen og sjefen for strategisk utvikling, er utlendinger. Totalt snakkes det noe sånt som 34 forskjellige språk, og arbeidsspråket er engelsk. Bedriften kunne vært lokalisert hvor som helst i verden, siden alt foregår på Internett, men den er altså norsk.

Masterstudies representerer det norsk næringsliv må utvikle seg mot. Norsk kultur, inklusive små redde mennesker i alle politiske leire, må lære seg ikke bare å akseptere, men å like og føle seg hjemme i det som etterhvert nedlatende kalles et fargerikt fellesskap. En gang tar oljen slutt (alternativt, nyere produksjonsmetoder som fracking gjør gassen for dyr å utvinne, noe som allerede skjer på det amerikanske markedet) og vi må justere våre lønnsnivåer og redusere charterreisene en smule. Da kan det være greit å ha en masse mennesker i landet med dyp innsikt i andre kulturer – de vi skal selge til.

Da er det å håpe at de har holdt på sin kultur, hva nå den måtte være.

7.1: Oppdatering: Bildet er fra vg.no, som anbefalte dette innlegget via forsiden sin.

Teknologi og endringsmekanismer

Postet den av
3

(del tre i en serie om teknologistrategi)

Teknologi endrer seg over tid, men prosessen er ikke særlig enkel – ei heller er det en enkelt prosess, men mange.

Mange – særlig teknologer – tror at har man en god teknologi, så vinner man frem i markedet. (Jo flinkere teknolog, jo mer tro på denne hypotesen, etter min mening.) Hvis ikke, er det utvilsomt en konspirasjon på gang (som gjerne involverer IBM, Microsoft eller Google.) Det jevne publikum ser ofte ut til å tro at teknologi utvikler seg på to måter – enten ved en jevn utvikling fra år til år, eller (helst) ved at noen gjør en briljant oppfinnelse som med et slag forandrer verden. Ingen av delene stemmer: Det finnes nok konspirasjoner, men medmindre man gir kundene det de vil ha, vinner man ikke (noen som husker kopisperrer på musikk-CD’er?) Og teknologiutviklingen i seg selv er som regel verken et resultat av en jevn utvikling eller overmenneskelige Petter Smart’er. Teknologiutvikling foregår i rykk og napp, men hvis vi kun ser på ytelse, vil vi som regel se at de største forbedringene skjer i perioder der det er lite produktendring (man blir litt bedre hvert år.) Innimellom kommer raske endringer – men de er som regel ikke et resultat av Petter Smart’er – i stedet er Petter Smart gjerne et resultat av teknologiens suksess.

Da Bill Gates var sjef for Microsoft og verdens rikeste mann, ble han ofte fremstilt som PCens oppfinner, noe han ville være den første til å benekte. Da Apple steg mot skyene og Steve Jobs var den store helten, var det hans tur til å bli sett på som oppfinner av PC’en. Begge var på sin måte viktige for utviklingen av PC’er, men deres “oppfinnelser” skjedde i et (eller flere) miljøer der mange mennesker bidrar – noen eksempler som var viktige på den tiden, men ikke alment kjent, er Doug Engelbart, Alan Kay, Lee Felsenstein, Gary Kildall, Alan Shugart, Steve Wozniak og ikke minst Ed Roberts. Men vi mennesker, som historikeren E. H. Carr har skrevet (i boken What Is History?) liker å tenke på historie som en serie av signifante enkelthendelser heller enn en uoversiktlig strøm av småhendelser. Dermed blir det Apple ][ (eller kanskje til og med Macintosh) som blir stående som den første personlige datamaskinen, og DOS som det første operativsystemet, enda begge var nokså sene til å komme seg på agendaen. (Og mens vi er igang, Google ble startet i 1998, tre år etter at de første søkemotorene hadde dukket opp på nettet, og hadde store konkurrenter.)

Så hvis teknologiutviklingen verken er stø eller geni-basert, hvordan er den egentlig? W. Brian Arthur, i den tidligere nevnte boken The Nature of Technology, opererer med fire mekanismer som kan drive teknologi fremover:

  1. Vanlig, problemløsende utvikling (standard engineering) – teknologien blir bedre fordi man løser enkeltproblemer og forbedrer kvaliteten, både hva gjelder produktet og produksjonsprosessen.
  2. Oppfinnelse (invention) – der det gjøres en oppfinnelse av en klart definert teknologi. Dette skjer som regel etter lang tids satsing, og involverer sjelden “kreativitet”.
  3. Strukturell fordypning (structural deepening) – teknologier starter gjerne som enkle løsninger, og blir over tid mer og mer avanserte ved at man får tilleggsfunksjoner.
  4. Fremvekst av nye teknologiplatformer (bodies of technologies emerging) – teknologifamilier som består av mange enkeltelementer men som sammen endrer verden, som for eksempel jernbanen, bilen og telefonen.

Disse prosessene er ikke lette å skille fra hverandre, men jeg skal gi noen eksempler i senere blogginlegg.

Hva er teknologi?

Postet den av
1

(del to i en serie om teknologistrategi)

Teknologi er for mange et skremmende ord, et ord man bør unngå om mulig, i hvert fall overfor ikke-teknologer (og dem er det mange av.) Et kurs jeg holder på BI (sammen med Ragnvald Sannes) hadde tidligere ordet “informasjonsteknologi” i tittelen – da vi tok det vekk, fikk vi mange flere søknader. En årsak kan være mote – det er ikke så kult å jobbe i eller med en IT-avdeling lenger, om det noengang har vært det – men det eksisterer ikke så lite teknologiredsel der ute. (Dette er forøvrig ikke noe særnorsk – Clayton Christensen ble engang fortalt av Andy Grove at han burde døpe om disruptiv teknologi til disruptiv innovasjon, noe han gjorde.)

Jeg bruker begrepet “teknologi” svært vidt – en teknologi for meg er en fremgangsmåte eller metode, som kan gi seg uttrykk i en forretningsprosess, et stykke programvare, eller noe fysisk, enten det nå er en digital prosessor eller et stykke maskineri. Det er ingen presis definisjon, men tillater samtidig å betrakte fenomenet som noe konkret, noe som utvikler seg over tid, noe som kan observeres.

Kevin Kelly, i boken What Technology Wants, ser teknologien som et naturlig system, som gjennomgår en utviklingsprosess som minner om biologisk evolusjon. Det gir mulighet til å lage morsomme slektstavler over teknologier, men går man litt dypere, er det masse forskjeller på biologisk og teknologisk utvikling – for eksempel er biologisk evolusjon ikke er hensiktsdrevet, og i mange tilfelle heller ikke er mulig å reversere.

File:Bison bonasus right eye close-up.jpgFile:Musca domestica Portrait.jpgRichard Dawkins, i Climbing Mount Improbable, viser at utviklingen av de to hovedversjonene av øyne som finnes (singel-okulare øyne, slik mennesker, pattedyr og fugler har, og fasettøyne, som innsekter har) kom fra utviklingen av lysømfintlige celler, at effekten av disse cellene ble bedre hvis de var plassert på en konveks eller konkav flate, og at derfra var utviklingen irreversible: Skapninger som begynte med en lysømfintlig celle på en konveks flate utviklet fasettøyne, konkav flate gir over noen millioner generasjoner øyne slik vi har. Innsektøyne er lite hensiktsmessige (de krever mer plass og energi, og kan ikke fokusere i samme grad) men innsektene kan ikke reversere sin utvikling, og er dømt til å videreutvikle fasettøyne for all fremtid.

Den beste beskrivelsen av begrepet teknologi jeg har funnet er fra W. Brian Arthur’s briljante The Nature of Technology, der han beskriver teknologi som et selv-refererende sett av tre elementer:

  1. Teknologi er en kombinasjon av komponenter.
  2. Hver komponent er i seg selv en teknologi.
  3. Hver teknologi utnytter en effekt eller et fenomen (vanligvis flere.)

Jeg liker denne beskrivelsen (og er klar over det ikke er en definisjon, men hvem trenger en presis definisjon utenfor et klasserom eller en rettssal?) fordi den tillater en systematisk og praktisk tilnærming til fenomenet, og fordi den samsvarer med Simon’s forståelse (fra The Sciences of the Artificial) av systemer som noe som er lagvis oppbygget og som blir mer robust som et resultat av inndeling i undersystemer.

Og ser vi hvordan teknologien er bygget opp, kan vi også forstå hvordan den vil utvikle seg, og hvilke mekanismer som skaper endring. Men det blir i et senere blogginnlegg.

Fra arkivet: Teknologijomfruer

Postet den av
Svar

(dette ble skrevet for 13 år siden i Business Standard, et teknologiblad der jeg hadde en spalte. Du verden hvor selvsikker jeg var. Og du verden hvor lite ting har endret seg.)

Tekno-jomfruer – på tide med en utlufting

Espen Andersen, oktober 2000

Trykket i Business Standard, november 2000

(For ordens skyld – jeg har siden fått brakt på det rene at denne historien om Georg Bush er en urban legende. Men det visste jeg ikke dengang, og det er jo en god historie…)

George Bush (senior) er en av få sittende amerikanske presidenter som ikke har blitt gjenvalgt.  En grunn var at under valgkampen 1992 viste Bill Clinton seg å kunne snakke store forsamlinger på en måte som fikk hver enkelt til å føle at han snakker bare til dem, mens Bush kom fra en gammel patrisierfamilie i New England og ikke klarte å få den vanlige amerikaner til å identifisere seg med ham.

For å fremstille Bush som mer folkelig, kokte PR-folkene hans sammen en liten seanse hvor pressen fikk følge ham en tur i butikken ved sitt landsted i Maine.  Bush fant seg et par sokker og gikk til kassen med pressen på slep.  Kassadamen gjorde som kassadamer gjør – tok sokkene og viftet med dem foran scanneren, som pep for å vise at varene var registrert.  Bush, uten manus, smilte folkelig til damen og sa: ”Det var en interessant maskin – er den ny?”  Og samtlige tilstedeværende forsto øyeblikkelig at Bush ikke hadde noen som helst oppfatning av i hvilken grad datateknologien hadde invadert dagliglivet siden han ble president.

George Bush var en teknologisk jomfru* – og han er ikke alene.  Det finnes massevis av tekno-jomfruer der ute, folk som fremdeles lurer på om de skal skaffe seg en fax hjemme, hvor @-tasten er, og i hemmelighet håper at Internett er en motegreie som vil forsvinne en gang til høsten.  Noen ganger er de direkte morsomme – jeg hadde engang en student som insisterte på å bruke l (liten l) i stedet for 1 (ett-tall) i regnearket sitt, for det gjorde han på sin Remington 1957 skrivemaskin, så det så.

Tekno-jomfruer finner man overalt: Lærere som insisterer på å gå på kurs for å lære ting som elevene har funnet ut av for lenge siden, bibliotekarer som ikke kan gi søkehjelp på Internett fordi de ikke fikser den nye teknologien, leger som ikke vil bruke datateknologi fordi det er dem uverdig, ledere som ikke lar sitt firma eller sine ansatte bruke Internett.  Felles for dem alle er at de er omtrent 50 – om ikke i skinn, så i alle fall i sinn – og fremdeles betrakter PCer og Internett som noe nytt, noe de kan velge å se bort fra. Tenåringer og pensjonister er tunge Internett-brukere – de har tid og behov, og har derfor lært seg teknologien.  Mange erfarne arbeidstakere har imidlertid definert seg selv ut av utviklingen og skapt seg en virkelighet og et miljø hvor teknologien ikke slipper inn.

Vi snakker ikke om ny teknologi her.  PCer har vært vanlig i forretningslivet omtrent fra 1985 – for 15 år siden, halvparten av en 50-årings arbeidsliv.  Nok av tid til å lære – men ikke hvis man parkerer hjernen etter ferdig utdannelse og nekter å plukke den ut av møllposen igjen, medmindre man får kurs, fri fra jobben, støtte-ordninger, og fremfor alt en rett til å fortsette å jobbe og leve akkurat som før.  Unnskyldningen er at når man kommer opp i en viss alder er det så vanskelig å lære, så man kan like gjerne la det være.

Mange av disse menneskene sitter i posisjoner hvor de kan påvirke rammebetingelser for både teknologiens utvikling og hvordan vi bruker den. For noen år siden satt jeg i et møte med 40 forskere og beslutningstakere, emnet var e-handel og hvordan Norge skulle forholde seg til dette nye fenomenet.  Etter flere timers ørkesløs diskusjon reiste jeg meg og spurte: ”Hvor mange her er det som faktisk har kjøpt noe over Internett?”.  Svaret var 3 – inklusive meg selv.  De resterende 37 syntes ikke denne manglende erfaring hadde noen betydning for deres evne eller vilje til å diskutere hvordan e-handel skulle utvikle seg.

Tekno-jomfruer er et problem for enkeltpersoner, for firma og for Norge som deltaker i et mer og mer teknologifisert verdenssamfunn.  Vi skal ikke kaste oss på det siste nye for enhver pris. Men vi kan heller ikke vente til vi helt sikkert kjenner teknologiens konsekvenser før vi tar den i bruk.  Kunnskaper kommer ved refleksjon fra variert erfaring, som tar tid å skaffe seg.  Skal kunnskapen ha verdi og kunne brukes, må man ha den mens man kan påvirke utviklingen – og da må man begynne å bruke teknologien før, ikke etter, alle de andre.

Det hjelper ikke hvor mange seminarer man har vært på eller hvor mange bøker man har lest – hvis man ikke bruker teknologien selv, blir man lett et offer for andres oppfatning.  Bare spør George Bush.  Man forstår ikke at når kartet ikke stemmer med terrenget, er det kartet som er feil.  Man blir man en person som tror på sine egne pressemeldinger – en teknologisk jomfru som bør gå dit jomfruer hører hjemme – i kloster.

Kanskje Bush har ledig plass på landstedet sitt.

Teknologistrategi–slik jeg ser det

Postet den av
2

(første del i en serie om teknologistrategi)

Når noen spør hva jeg driver med, svarer jeg gjerne “teknologistrategi”. Hvis ikke det er klart nok (og det er jo ikke særlig klart), sier jeg at jeg studerer hvordan teknologi utvikler seg over tid, og hva slags virkninger denne utviklingen har for forretningsbetingelser og for bedrifters strategi. Når jeg holder foredrag, viser jeg gjerne frem dette svært enkle bildet:

image

Her er det tre elementer…

  • Teknologi, som jeg definerer svært bredt – noe i retning av “måter å gjøre ting på.» Teknologi endrer seg over tid, på mange forskjellige måter, enten det gjelder inkrementelle forandringer (for eksempel at man forbedrer teknologien ved å løse problemer eller ved å ta i bruk teknologier på andre felt enn det teknologien opprinnelig ble utviklet for) eller radikale forandringer (som at noen gjør en oppfinnelse, eller en disruptiv teknologi endrer hele bransjer.)
  • Forretningsbetingelser, eller, om man vil, forretningsmiljø (business environment) som er summen av attributter som karakteriserer den verden et firma gjør forretninger i. Forskjellige bransjer (og jeg er klar over at “bransje” er et nokså lite presist uttrykk) og markeder kan karakteriseres ved ulike strategiske analyser (de mest brukte er PESTEL og Porter’s fem krefter, ikke særlig kompliserte i seg selg, nærmest huskelister for sunn fornuft, men ganske effektive) eller ved økonomiske termer, som transasksjonskostnader eller kapitalintensivitet.
  • Strategi er de planer og tiltak en bedrift gjør for å konkurrere innenfor et marked – hva slags produkter og tjenester man tilbyr, hvordan man fremstiller dem, hvem man selger til og hva slags målsettinger man setter seg. Man skiller mellom uttalt strategi og faktisk strategi – eller med andre ord, at det kan være forskjell mellom hva en bedrift sier den skal gjøre og hva den faktisk gjør.

…og tre sammenhenger:

  • Teknologien påvirker forretningsbetingelsene – noe som burde være selvsagt, men som ofte er problematisk for bedrifter å forstå, enten fordi de mangler begrepsapparatet som skal til for å karakterisere endringene (ofte fordi man bare har erfaring fra egen bransje), fordi det er litt for gode (slik at man ikke tror på dem) eller litt for dårlige (slik at man ikke ønsker å forholde seg til dem) nyheter.
  • Forretningsbetingelsene fremtvinger strategier – selv om bedrifter til en viss grad kan velge sine strategier selv, vil de måtte forholde seg til forretningsbetingelsene (bare spør SAS, for eksempel.) De fleste firma i en bransje har de samme strategiene og ligner på hverandre mer enn de er forskjellige.
  • Teknologien muliggjør strategi – og særlig strategisk innovasjon. Ny og/eller endret teknologi gir muligheter til å gjøre nye ting, andre forretningsmodeller, andre tjenester, til å flytte lønnsomhet mellom steder i verdikjeden.

Teknologistrategi – for meg – består i å forstå teknologiutvikling slik at man kan utforme og endre sin strategi før man blir tvunget til det av forretningsbetingelsene.

Ganske enkelt, ikke sant? Nesten pinlig enkelt, faktisk, noe jeg føler hver gang jeg presenterer dette rammeverket. Men svært vanskelig å få til i praksis, for sammenhengene er kompliserte og krever dypere bransjeforståelse (og teknologiforståelse) enn man vanligvis kan lære på et strategikurs.

Og hvordan teknologien utvikler seg, se det er en annen historie. Og et senere blogginnlegg.

(Oppdatering noen timer senere: Morsomt at vox Publica snakker om blogging som et mellomstadium mellom kladd og publisering, i hverdagsspråk. Det er nettopp det som er poenget.)

(Oppdatering 4. juli 2013: Publisert i/på BI Business Review.)

Bloggopprydding

Postet den av
2

Jeg har brukt litt for mange timer på å manuelt redigere og rydde opp i gamle blogginnlegg (primært for å sikre at alle lenker til tidligere servere peker hit og dermed maksimerer Google-juice.) Det er litt småmorsomt å gå gjennom gamle skriblerier, man får tid til å gjøre noen observasjoner:

  • enkelte høylydte debatter viser seg lite interessante i det lange løp (noe som husker ODF vs. OOXML?)
  • blogging har endret seg over tid. Frem til ca. 2009 var bloggen min et sted jeg la inn lenker til korte ting jeg ville ta vare på eller dele – nå er den blitt et sted der jeg legger ting jeg har skrevet selv. Jeg regner med at det gjelder de fleste, med mindre man heter Blondinbella eller Brad DeLong.
  • antall poster pr. måned har gått ned fra ca. 20 til 2-4, men hver enkelt post har blitt lenger
  • debatter føres ikke lenger i kommentarfelt, men enten i egne blogger eller, i hvert fall hva gjelder “likes” og kortere kommentarer, på Twitter eller Facebook
  • RSS er fremdeles et svart hull – jeg har ingen anelse om hvor mange som leser mine innlegg den veien, og det er den jeg bruker selv

Jeg ser at jeg skulle hatt en funksjon som samlet opp mine Tweets automatisk i et redigerbart format sånn omtrent en gang i uken, for posting. Noen som kjenner til noe som fungerer med WordPress?

Skulle gjerne skrevet litt mer på bloggen – men jeg har andre skriveprosjekter på gang, og de bør prioriteres. Mer om det etterhvert!

Friheten til å si det man mener

Postet den av
2

Aftenposten har hyret inn Bjørn Stærk som spaltist – og som en sa, spørsmålet er vel ikke hvorfor de har gjort det, men hvorfor de ikke har gjort det for lenge siden. Bjørn var en tidlig blogger innenfor en konservativ bloggtradisjon (huh? tradisjon?) og kjennetegnes ved en enorm produktivitet og en evne til å holde hodet kaldt og bruke skikkelige argumenter i en dialog (ikke en gjentatt monolog) i alle debatter han har deltatt i.

Han starter friskt, med det meget lesverdige essayet “Den skjulte minoriteten – konservative kristne i Norge” som viser hva han kan skrive på en god dag: Langt, med glimrende språkføring, og med en kunnskapsdybde og vilje til å beskrive og diskutere sider av det norske samfunnet som mange andre helst ikke vil tenke alt for mye på. Jeg er særlig begeistret for språkføringen – her er et utdrag:

Det du ikke ser, og ikke forstår, trenger du heller ikke ta hensyn til. Det finnes ikke én flertallsbefolkning lenger, til det har vi blitt for forskjellige. Men i alle spørsmål finnes det et flertall, en gruppe som er størst, eller mektigst. Det sikreste tegnet på at du tilhører et slikt flertall, er at du ikke tenker over det. Mindretallet vet alltid at de tilhører mindretallet. Hvis du ikke drikker alkohol, legger du merke til forventningen om å drikke i alle sosiale sammenhenger. De som drikker alkohol gjør ikke det. De tenker ikke over at du finnes, og når de oppdager deg, reagerer de først med irritasjon. Ja vel? Er du en slags fanatiker? Hallo, litt kan vel ikke skade?

Slik er det med alle spørsmål. Tilhører du flertallet, tenker du først ikke over at du gjør det, at det finnes andre synspunkter. Og når du oppdager dem, er instinktet ditt å bekjempe dem. En gang for ikke alt for lenge siden tenkte flertallet som den kristenkonservative faren min, og hvis man unnet alternativene en tanke, var det med avsky. I dag er det sekulære og venstreliberale verdier du skal leve livet ditt etter. Du skal akseptere homofili, trekke på skuldrene av abort, applaudere innvandring, ikke røyke, drikke med måte, være miljøbevisst, spise sunt, ikke betale for sex, ikke spille nettpoker, ikke feste hele natta, men ikke være alt for religiøs heller. Kast hijaben, vær sexy – med måte. Og del nå for all del fødselspermisjon, husarbeid og barnepass likt mellom deg selv og ektefellen. Listen er lang, og vokser.

Jeg er enig i denne listen – som de fleste som kaller seg moderne og liberale nordmenn er. Men alle er ikke det – og de har en rett til både å ha den meningen og å leve etter den. Men sentensen over er også puristens irritasjon over den uvaskede hops manglende høyere målsetting. Flertallet er nødvendigvis kjedelig.

Det Bjørn Stærk ikke nevner, er at i bunnen ligger en oppfatning av hva som er grunnleggende menneskeretter – at kvinner skal ha de samme rettigheter som menn, selv kunne bestemme over sin kropp, at homoseksuelle ikke skal diskrimineres, at man skal kunne velge selv hva man ønsker å gjøre. Et religiøst samfunn (enten det nå er en forsamling, et land, eller en ideologi) setter fellesskapet foran individet – forskjellen mellom religion og ideologi ligger faktisk mer i hva man velger som grunnlag for hvordan fellesskapet skal defineres enn noe annet. I bytte får man, som Stærk skriver, et fellesskap som tar hånd om deg hvis du bekjenner deg til det. Men man får også et samfunn som lettere lar seg drive inn i farlige retninger – hekseprosesser, hellig krig, sære forestillinger om hva sykdommer skyldes, utstøtning av annerledestenkende (eller bare folk man tror er annerledes).

Det mest sentrale poenget i essayet er setningen “Du kan ikke spørre flertallet om hva toleranse er. Hva vet de om det?” Bjørn Stærks argument er at de konservative kristne (i likhet med religiøse muslimer og andre religioner) nå er blitt et mindretall, og at flertallet faktisk kan lære av dem hva toleranse betyr. Det er et meget godt poeng – et liberalt samfunn skal bedømmes utfra hvordan det behandler de som faller utenfor, enten det nå er sosialt, økonomisk eller livssynsmessig.

Så spørs det om sekulariseringsprosessen lar seg stoppe. Det Bjørn Stærk ikke nevner, er den langsiktive konsekvensen av det som ledet til at han selv mistet sin tro: Ved at han ble utfordret til å begrunne den. Vi lever i et informasjonssamfunn, og informasjon har en tendens til å kaste lys over gamle sannheter og vise at de ikke er så sanne likevel. At folk fremdeles har en søken etter trøst og kaster seg over all verdens healing og new age-mystisisme forandrer ikke det – behovet for å underkaste seg en skjebne og plassere ansvar utenfor seg selv vil alltid være der.

Fra innhold til fremføring: Bjørn Stærk skriver svært bra – og han får lov til å skrive langt, noe jeg har lenge har savnet i norske aviser. Dette viser hva man kan gjøre med en nettavis – essayet hans er ca. 53000 tegn inklusive mellomrom, noe som tilsvarer ca. syv og en halv kronikk. En kommentator betegner ordbruken hans som infantil – men han skriver enkle, klare setninger nettopp fordi han vet hva han skal si og har evnen og viljen til å finne de enkle og presise ordene som skal til. Dette er antitesen til mange artikler du finner i Morgenbladet, kjemisk fritt for moteord og akademisk tåkelagt inkonsekvensialitet. Genialt av Knut Olav Åmås å presentere dette første juledag – både tema- og genremessig.

Bjørn Stærk kommer fra en konservativ bloggetradisjon, men har aldri kunnet settes i bås med Fjordman og ankelbiterne i kommentarfeltene – til det skriver han for godt, er for klar i argumentasjonen, og er for villig til å endre sin mening hvis nye opplysninger fremkommer. Han bedriver debatt, ikke monolog. Etter 22. juli var han den eneste av de konservative bloggerne som var villig til å gå inn i sin rolle og tenke over om hans språkbruk – eller språkbruken og meningene i kommentarfeltene – kunne ha medvirket til ugjerningen, og han var meget nådeløs i sin selvanalyse.

Jeg ser frem til flere artikler fra Bjørn Stærk – om ikke annet, så vil han gi en rekke mer tradisjonelle kommentatorer noe å bryne seg på. Mange vil mislike ham, men om han havner i den samme situasjonen som A. A. Gill  i England – at han simpelthen skriver og argumenterer for godt til at man kan ignorere ham – så vil norsk avisdebatt ha blitt tilført noe nytt og viktig.

Karriereminner II

Postet den av
Svar

På det glade 70-tallet, fra 8. klasse på ungdomsskolen og gjennom hele gymnaset hadde jeg sommer- og lørdagsjobb i et bakeri i en nedslitt bakgård i sentrum av Oslo. Bakeriet var familieeid, og hadde tre butikker (etterhvert bare en) rundt omkring i Oslo. Det var det siste bakeriet i byen med tradisjonelle stenovner, og spesialiserte seg – siden 1896 – på en variant av dansk rugbrød, mursteinsstore og tettbakte.

Bakeriet var over to etasjer. I første etasje bakte vi brød og julekaker. Der var det svære maskiner for å elte deig, en pakkemaskin for rugbrød, og ovner i forskjellige former – opprettstående ovner som kunne ta 10 brett med boller eller rundstykker i en tralle på en gang, to uttrekksovner, hver på ca. seks kvadratmeter, og 4 stenovner i samme størrelse, der man måtte legge inn brødemner og ta ut ferdigstekt brød med 4-5 meter lange bakespader. For rugbrød hadde vi en eltemaskin som var stor nok til at man måtte krabbe inn i den for å gjøre den ren. Det var varmt rundt ovnene, men dårlig isolert ellers, så om vinteren kunne det være rimfrost på ytterveggene og 60 grader inne ved ovnene. Vinduene stod oppe i all slags vær, så rett som det var måtte vi jage ut duer. Spurvene var det ikke så farlig med, de fløy rundt omkring. En havnet i eltemaskinen, den oppdaget vi i som en mystisk kul på et ferdigstekt brød sekundet før det skulle inn i butikken.

I annen etasje var holdt konditoren til – det gikk mye i bløtkaker og wienerbrød – og der lå mellageret. Melet ble fraktet opp med en astmatisk vareheis, som av og til streiket, og da måtte vi bære det på skuldrene – 50 kg sekker – ned en vindeltrapp. Stedet bar preg av lite oppussing og mye duer og spurver, et gjenglemt hjørne av et Oslo fra min bestefars tid.

Personalet var fargerikt, bokstavlig og billedlig talt. Mesteparten av firmaet ble styrt at en nokså fryktinngytende men meget hardt arbeidende gammel dame, sjef i butikken og konstant tilstede på callingen. Hennes tre sønner var involvert i driften på forskjellig vis – en var konditor, en var en slags administrerende direktør, som dukket opp i saueskinnspels og kjørte Opel Rekord, og en drev med lønninger og regnskap. Jeg fikk lønnen utbetalt hver uke, kontanter i konvolutt – ekte lønningspose – med håndskrevet avregning.

På selve bakeriet var det en norsk bakermester – en svær kar med brede skuldre, hender som stekepanner, sneip i munnviken og brannsår på overarmer og rygg etter å ha kommet borti uttrekksovnene. (Uttrekksovnene var svintunge og måtte trekkes ut – og bremses ned – med forsiktighet, ellers hoppet kulene ut av kulelageret og hele greia måtte repareres.) Han var erfaren og myndig, men var glad i øl og fungerte dårligere og dårligere utover dagen. Etter noen år ble han byttet ut med en danske, vennlig men vanskelig å forstå. Mesteparten av jobben ble imidlertid gjort av en meget dyktig pakistansk baker som jobbet nesten døgnet rundt – det måtte han, for han hadde tre norsk-pakistanske barn med tre forskjellige damer, og betalte bidrag for dem alle. En pakistansk hjelpegutt på min egen alder og en indisk sjåfør med sorte skinnbukser og høyt stereovolum utgjorde resten av bedriften, i tillegg til en 3-4 butikkjenter som sjelden var å se i bakeriet.

File:Jean-François Millet (II) 005.jpgProduksjonen var preget av håndverk, selv om vi hadde maskiner til å blande og elte og stykke opp deigen i passe porsjoner, og en upålitelig bollemaskin. Jobben min bestod til å begynne med mest av å skrape og smøre former, bære brød inn til butikken og ut i bilen, men etterhvert jobbet jeg mer og mer som baker. Jeg lærte meg å elte – eller, som det heter, “slå opp” loff og kneippbrød, boller og rundstykker og horn, og ikke minst julekaker, som skulle være perfekt runde. For rugbrød og formbrød og “alminnelig brød” hadde vi maskiner som laget deigstykker, de ble lagt på tynne planker som det var strødd sagflis på, og satt inn i dampskap til heving. Deretter bar vi plankene ut av dampskapet – de var lange  og vinglete og det tok adskillig trening før jeg kunne gjøre dette fort uten å miste dem – og legge dem på bakespader for så skyve dem inn i ovnen. Dette siste momentet brukte jeg lang tid på å lære meg – du må støte bakespaden fort inn i ovnen, la den løpe gjennom hånden, og bråstoppe med en sidebevegelse slik at brødene legger seg helt perfekt i ovnen, ikke for nær eller langt unna de andre brødene, og uten å velte.

Rugbrødet ble produsert nokså industrielt – etter heving ble hvert emne satt på en uttrukket ovn, tett sammen med bakefett mellom hver del. Vi bakte gjerne etpar tusen brød, ca. tre ganger i uken, siden mange andre bakerier i byen også solgte dette brødet. Det vanlige brødet var uten sukker, men i butikkene våre solgte vi også en “søt” variant. Det var min første opplæring i markedsføring – de “søte” brødene var nemlig ikke forskjellige fra de andre i det hele tatt. Etter at vi hadde satt brødene klare til å gå inn i ovnen, ropte vi på callingen inn til butikken og spurte hvor mange søte rugbrød de skulle ha den dagen. Hvis svaret var f.eks. 80, tok vi frem et stempel med teksten “SØTT” og stemplet 80 brød med det. Kunden ante ingenting – når jeg var ute i butikken hørte jeg ofte folk spørre etter den ene varianten og bli skuffet hvis de bare hadde den andre. Verden vil bedras.

Til jul og påske var det mye overtid – vanligvis begynte jeg på jobb klokken 0600, men på julaften startet vi ved midnatt og holdt på til klokken 8 på morgenen – enorme mengder julekaker og rugbrød, det siste kjempegodt til sild og ribbe og derfor etterspurt til jul. På lørdagene, da jeg ofte jobbet for meg selv, gikk det stort sett i formloff. På denne tiden var det ikke tillatt med lørdagsåpne bakerier, men dette bakeriet kom seg rundt regelen ved å halvsteke loffen, og så var det min jobb å steke den ferdig på lørdag morgen. Folk kom langveis fra for å få varm loff og daggamle kneippbrød – det var fremdeles noen år igjen til jappetid og oppmykning av allverdens reguleringer.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg fortsatte å jobbe i bakeriet så lenge – det var ikke så godt betalt, og arbeidstiden var ubekvem, og jeg sovnet øyeblikkelig så fort jeg satte meg på en T-bane. Men det var interessant å lære alle prosessene, og det var et annerledes miljø å forholde seg til – i likhet med jobben jeg hadde på travbanen. Jeg lærte en hel del om innvandrere og hvordan de ble behandlet. Jeg lærte noe om respekt for manuelt arbeid, og de som faktisk står opp klokken fire hver morgen for at vi skal ha fersk mat. (Det var forøvrig ikke helt enkelt, jeg måtte ha to vekkerklokker.) Jeg lærte å kjøre varebil i Oslo – sjåføren dukket av og til ikke opp, så da måtte jeg kjøre ut brødene. Det at jeg ikke hadde sertifikat, var ikke så viktig – det er ingen som spør en brødbilsjåfør om han har førerkort, nemlig.

Jeg lærte å kna brøddeig som en proff, og etter noen uker hver sommer hadde jeg træler i nevene og kunne plukke varme brød rett fra ovnen. (Det er ikke så vanskelig som det høres ut – hold brødet med håndflaten, ikke fingertuppene, og hold det på undersiden.) De som jobbet full tid, kunne ta ut metallformer uten hansker, og jeg så engang mester tørke rusk av uttrekksovnen med hånden. Jeg lærte å forholde meg til produksjon – det er faktisk ikke så vanskelig å lage 1200 brød, det tar bare litt tid og krever utstyr. Jeg lærte å blande brøddeig – og å kjenne på deigen om den er riktig, og om nødvendig legge til en sekk mel eller to. Jeg lærte meg å løfte tunge melsekker og ble sterkere for hvert år (men fikk også ryggproblemer). Og jeg lærte at man faktisk kan like monotont arbeid, som å plastpakke noen tusen rugbrød, fordi arbeidet krever lite mentalt og man kan tenke mens man står der. Dessuten tar man ikke med seg jobben hjem.

Etter arbeidstid hendte det jeg ble igjen og laget kreative bakverk i bolledeig eller kransekake for å overraske min senere kone.

Etterhvert dro jeg i det militære og jobbet ikke lenger på bakeriet – og året etter var det slutt etter 85 års drift. Jeg fikk et brev fra et advokatkontor – firmaet var konkurs, men jeg fikk mine feriepenger. I årevis etterpå bakte jeg alt brødet vi spiste hjemme. Jeg kan fortsatt slå opp boller og julekaker (nesten) helt perfekt. Men trælene og evnen til å tåle varme er forlengst borte. Og da jeg begynte å studere på BI, hadde jeg arbeidserfaring å henge organisasjonsteorien på.

IT-oppkjøp i Norge

Postet den av
Svar

I går morges fikk jeg endelig med meg at Basefarm er solgt til ABRY Partners, et amerikansk private equity-selskap. Dette er meget interessant, og fikk meg til å tenke på at innenfor norsk IT-bransje, ser det ut til å være tre typer oppkjøp, med ganske forskjellige typer selskap kjøpt opp og ganske ulike suksesskriterier (for ikke å snakke om ulike grad av suksess). Her er de:

Oppkjøp for markedskonsolidering. Dette er oppkjøp – som regel av innenlandske tjenesteselskaper – for å øke markedsandelen og/eller produksjonskapasiteten til det oppkjøpende selskapet. Typiske eksempler er Evry (tidligere EDB Ergo) som har kjøpt opp det meste av norske IT-avdelinger (det er bare Sykehuspartner og noen store energiselskaper, f.eks. Hafslund, igjen) og ATEA som har kjøpt opp en rekke små tjeneste- og teknologiselskaper rettet mot det nordiske markedet. Hensikten her er todelt: Dels å få til stordriftsfordeler ved integrasjon, dels for å få større slagkraft for å kunne konkurrere om større utviklingsoppdrag. Det første har man lykkes nokså dårlig med, i alle fall for Evrys vedkommende – konsernet har goodwill (overbetaling for selskaper) for 6.7mrd NOK (i følge årsrapporten) av en total enterprise value på ca 8.5 mrd NOK.

Oppkjøp for teknologiadgang. Dette er situasjoner hvor et selskap kjøper et annet enten for å få tilgang til visse typer teknologi, og/eller for å overta et utviklingsmiljø. Microsofts oppkjøp av FAST og Nokias oppkjøp av Trolltech er noen eksempler her – muligens også Ciscos kjøp av Tandberg, skjønt der er nok markedsadgang også en faktor. Problemer med slike oppkjøp er gjerne at bedriften som kjøpes, taper identitet – det kjøpende firma vil ha teknologien, ofte for å bruke den til noe annet, mer spesifikt enn det oppkjøpte firma vil. For FASTs vedkommende ville Microsoft ha søkemotorteknologien som en komponent i sitt samarbeidsverktøy Sharepoint, for Trolltech ville Nokia ha utviklingsplatformen som del av sin nye platformsatsing – men da Stephen Elop overtok som CEO i Nokia, ble den strategien oppgitt og i stedet ble det til et foreløpig lite vellykket samarbeid med Microsoft. Trolltech ble solgt videre til et finsk programvareselskap.

Oppkjøp for vekst. Dette er situasjoner der et firma blir kjøpt opp av noen som kan finansiere vekst, gjerne utenlands. Typiske eksempler her er VISMA, kjøpt av et private equity fund, med planer om å gå på børs om noen år – eller, som nevnt, Basefarm. Opera er et annet mulig eksempel – der har de fått inn eiere som finansierer vekst, men at så skjer er mer fordi en av gründerne, Jon von Tetzschner, ikke vil selge selskapet for noen pris, enn for noen åpenbar vekststrategi. (Hadde det vært opp til de finansielle eierne, tror jeg Opera ville vært solgt til et utenlandsk selskap for sin teknologi for lengst.) Firmaene som kjøpes opp på denne måten er typisk svært veldrevne, med god vekst internt, men som ikke klarer å finansiere veksten sin over børsen, der finansielt orientert kapital er enerådende. Denne typen oppkjøp er svært interessante og forhåpentligvis blir det flere av dem – de representerer kompetent kapital som er interessert i et helt selskap gjennom en fase der innenlandsk kapital har lite å tilby, enten fordi det er for lite av den eller fordi den ikke har de spesifikke kunnskaper om tekniske markeder som er nødvendig.

Det er slik i Norge at teknologibedrifter over en viss størrelse tenderer til å bli solgt til utlandet, medmindre de er del av olje- og gassclusteret, sjømatklyngen, er helt eller delvis eid av staten. En av årsakene er at vi er en liten nasjon og at man trenger utenlandsk kompetent kapital for å komme videre, en annen årsak (muligens to sider av samme mynt) er at, i hvert fall etter min mening, Oslo Børs systematisk overvurderer tjenesteyting (stort antall ansatte, standard teknologi) over intellektuell kapital.

Ting skjer – vi har etterhvert flere angel-investorer og en brukbar venture capital-bransje med en viss teknologierfaring, skjønt ingen investeringsselskaper (bortsett fra Alliance) kan sies å være fokusert på digital teknologi. Det som mangler, er innenlandsk kapital for utenlands ekspansjon. Om det er et problem eller ikke, kan diskuteres.

Samlet sett er jeg mer bekymret for at norske teknologiselskaper selges for sin teknologi enn for manglende innenlandsk kapital for vekst, selv om de to faktorene henger sammen. Gode utviklingsmiljøer risikerer å brytes opp når så skjer, dels fordi utviklerne går lei av å tilpasse sin teknologi til oppkjøpende selskap, dels fordi utviklingstyngdepunkt, all verdens digitale kommunikasjonsteknologi til tross, tenderer til å flyttes nærmere kundene. Vi har en gryende teknologiklynge i Oslo, noe som kan gi en viss mulighet for flyt av mennesker og kompetanse mellom selskaper (og til oppstart av nye selskaper om et eksisterende går under eller blir solgt.) Cloud computing gir små selskaper lettere start- og ekspansjonsvilkår – så gjenstår det å se om vi klarer å utdanne nok teknologer og om myndigheten klarer å holde fingrene fra fatet og ikke påtvinge bransjen flere institusjonelle hindringer – formueskatt på arbeidende kapital og distriktsorienteringen for forsknings- og innovasjonsmidler er er allerede et stort nok problem.

Automatisering og insourcing

Postet den av
Svar

I neste uke, nærmere bestemt 11. desember, skal jeg holde et innlegg på Teknologirådets seminar om roboter og automatisert produksjon. (Påmelding her.) Dette blogginnlegget er litt løs høyttenking om dette og mer perfere emner.

Norge er et land med høye kostnader og verdens 4. laveste Gini-koeffisient – så dermed burde det ikke ligge til rette for industriproduksjon her til lands. Lavutdannet arbeidskraft er rett og slett for dyr. Men industriproduksjon er ikke hva den var, og lavkostlandene er ikke lenger like lavkost, og transport blir dyrere. Og verden er kanskje ikke så global som man skulle tro.

Denne glimrende artikkelen fra The Atlantic snakker om en “in-sourcing boom “ i USA. Professor Pankaj Ghemavat viser med data at globaliseringen langtfra er et faktum – at kryssing av grenser fremdeles er en risikosport og en koordineringsmessig utfordring:

Noen tall fra foredraget hans:

  • Andel av verdens studenter som er utenlands: 2%
  • Andel av surfere som leser utenlandske nyhetskilder på Internett: 8%
  • FDI (foreign direct investment) som del av investeringer generelt: 10-15%, varierer med oppkjøpsbølger
  • Eksport som andel av verdens GDP: 30%, men dette er overdrevet fordi endel komponenter teller flere ganger (hver gang de krysser landegrenser. Estimert (av Pascal Lamy) til 20%.
  • Andel Facebook-venner som er utenlands: 10-15%. Vi bruker med andre ord teknologi til å knytte oss til venner som også er lokale.

Se ellers en masse fine kart på maps.ghemawat.com, som viser at verden er mye mindre flat en man skulle tro – og at det meste av veksten i verdens GDP kommer til å komme i Kina og India. Med andre ord, skal man henge med på vekst, så er det India og Kina som er markedene man bør inn på.

Så hva har dette med automatisering av industriproduksjon i Norge å gjøre? Det gir i alle fall en antydning om av vanskelighetene industribedriftene har kanskje i mindre grad er et spørsmål om norsk kostnadsnivå generelt og kanskje mer et spørsmål om den “crowding out”-effekten petroleumsbransjen gir – med andre ord, norske industribedrifter blir ikke utkonkurrert av utlendinger, men av Statoil og deres venner.

Automatisering kan da være en strategi for å få opp produktiviteten – man trenger en mindre, men mer kompetent arbeidsstokk. I Norge har vi en stor ingeniørmangel, særlig innenfor tradisjonell produksjonteknologi, med tilhørende press på lønninger. Hvor skal de automatiserende ingeniører komme fra. Det sammen gjelder arbeidere – en høykompetent maskinoperatør vil jo kunne gå til oljebransjen fort.

På den annen side – flere og flere av oljefeltene i Nordsjøen er fjernstyrt, med platformer på bunnen av havet og operatørene sittende i Stavanger eller andre steder. En hel del selskaper setter opp verdensomspennende nettverk av folk med kunnskap i fjernoperasjon, slik at hvis man får problemer i Mexico-gulfen så kan man kontakte folk som har erfaring fra andre steder, uansett hvor det måtte være. Dette er også en strategi for marginale felt, sidenkostnadene, særlig på personalsiden, er lavere. (Minner litt om det amerikanske forsvaret, som nå har flere piloter for droner enn for vanlige fly.) Vil fremtidens oljearbeider rekrutteres på The Gathering?

SAS og flybransjen forklart

Postet den av
1

Denne uken har vært hektisk, for å si det forsiktig – aviser, radio og TV har ringt for å spørre om hva som kommer til å skje med SAS. I intervjuer og i nettmøter må man forklare seg fort, og spørsmålene blir svært detaljerte. Med kommunikasjonsavdelingen på BI har jeg derfor laget en liten videoforelesning som forklarer litt om flybransjen:

Videoen er 41 minutter lang og laget uten manus – her er en liten oversikt over temaene:

Innledning – en strategisk analyse av flybransjen (0:00 – 8:30)
Her tar jeg for meg de konkurransemessige forholdene i flybransjen og forsøker forklare hvorfor den er interessant – og svært vanskelig å konkurrere i.

Rutenett – og forskjellen mellom lavpris- og nettverksselskaper (8:30 – 19:04)
Her snakker jeg om forskjellen på de tradisjonelle nettverksselskapene (SAS, Lufthansa, British Airways osv.) og lavprisselskapene, og viser viktigheten av å dominere store og sentrale flyplasser.

Strategisk prissetting (19:06 – 30:06)
Pris er svært viktig – og svært komplisert – innen flybransjen. Jeg snakker litt om hvordan man setter priser i et stort selskap – og i lavprisselskapene.

Hvorfor sliter eksisterende selskaper med å konkurrere mot lavprisselskapene? (30:06 – 36:02)
Her snakker jeg litt om disruptive innovasjoner og viser hvordan de tradisjonelle flyselskapene – skapt for en verden der flyreising var eksklusivt og kundene stort sett forretningsreisende – sliter med nye konkurrenter.

Hva kan vi lære av utviklingen? (36:02 – 41:06)
Hovedpoenget her er at flybransjen er forskjellig fra mange andre bransjer, at operasjonelle detaljer blir mer og mer viktig, og at man ikke bør være eier og i alle fall ikke leder i denne bransjen uten dyp forståelse for hva som faktisk foregår.

Jeg håper dette gir en liten forklaring – og vær klar over at dette er på ingen måte noen uttømmende fremstilling av flybransjen – som kan gi litt bakgrunn for å vurdere det dere leser i aviser og ser på TV.

(Også publisert på min blogg i Aftenposten.)

Nettmøte om SAS

Postet den av
Svar

Nå er jeg nettopp ferdig med et nettmøte på e24.no om situasjonen i SAS. Det var en mengde spørsmål, og jeg fikk bare svart på en del av dem (sånn opp i mot halvparten, tipper jeg.) Det var mange som lurte på hva som skjer med billettene deres hvis SAS går konkurs på mandag, og mitt svar der er “Jeg vet ikke, men jeg tror ikke det skjer.” Hvis det er noen trøst, skal jeg til Shanghai med SAS om 10 dager (på jobb, underviser for BI-Fudan-programmet), til London med SAS medio desember (til eldstedatterens graduation) og dessuten har jeg vunnet en reise med SAS i en loddtrekning blant de ansatte på BI. Og jeg regner faktisk med at jeg kommer til å få ta alle tre reisene.

Nettdebatt er morsomt, men slitsomt – du skal svare på mange spørsmål svært fort, og svært kortfattet. Noen skriver svært detaljert, andre (som jeg ikke gidder svare på) forteller deg hva slags dust du er er tror du vet noe (jeg ble erklært for luftfartsekspert av avisene, har aldri kalt meg selv det.) Noen lager tirader om hvor mye kabinpersonale tjener og at de kan ha det så godt. Noen er oppriktig bekymret for egen arbeidsplass eller om de kommer seg hjem fra studieopphold i USA til jul.

Uansett, taim vill sjovv. Og nå er det helg….

SAS: Hjertesukk fra en flyvertinne

Postet den av
Svar

Det er mye SAS om dagen – og jeg har blitt intervjuet i aviser, radio og fjernsyn (her, her, og her, for eksempel – jeg er nemlig luftfartsekspert, må vite, etter å ha skrevet en kronikk i Aftenposten for 6 år siden og mye annet siden.) Problemstillingen rundt SAS er komplisert – og fremstilles gjerne enkelt i aviser og andre media. Det resulterer av og til i tilbakemeldinger, som denne fra en kabinansatt i et norsk flyselskap:

Hei.

Jeg leser på vg.no i dag, der du er sitert med: «For at SAS skal overleve mener Andersen at blant annet fagforeningene må innse realiteten i situasjon, men legger til at det selvfølgelig ikke er lett å gi fra seg goder man har opparbeidet seg gjennom mange år.

– Men kostnadsrammen handler ikke bare om lønnsnivået, det handler også om disponering av fly og personell. Norwegians ansatte kan for eksempel utføre mange flere oppgaver enn kollegaene i SAS, fordi de har lengre tid til opplæring. Suksess i flybransjen handler mest om hvilken struktur man har, sier Andersen.»

Jeg var ansatt som flyvertinne [siden 2003, både SAS og Norwegian, detaljer tatt vekk for å hindre identifisering.]  Jeg har altså meget god kjennskap til de faktiske forhold hva arbeidsvikår og lønn angår.

[detaljer om vaktordninger.] Er du som flyekspert klar over hvor lange dager vi har? Når vi jobber opp i mot 60 timer i uka (5 dager), med arbeidsdager opptil 15 timer uten pause, synes du virkelig at det er på tide at vi våkner opp? Vet du hvordan det føles på kroppen å jobbe i en trykk kabin så lenge? Du må huske at vi flygende er untatt AML (arbeidsmiljøloven) mht arbeidstid. Vi i kabinen, både i SAS og Norwegian jobber beinhardt til luselønn. Tenk deg bare hvor sliten du er som passasjer når du har fløyet. Synes du Stavanger-Oslo-Las Palmas-Oslo høres ok ut?

Jeg skulle ønske media og «eksperter» som deg hadde bedre kjennskap til hvordan ting egentlig fungerer. Er du klar over at Norwegian’s kabinpersonell er billigere enn SAS pga:

  • 1/3 av kabinen er LÆRLINGER. Norwegian mottar 80,000NOK per lærling i året fra fylkeskommunen, og deres lønn er mellom 5000 og 6000NOK i måneden. De jobber like mye som en fast ansatt i kabinen.
  • 1/3 av kabinen er svenske vikarer som jobber på korte kontrakter, med tilhørende elendig lønn.
  • den siste 1/3 er faste ansatte som har en maksimal erfaring på 10 år. SAS har lønnstrinn som er 3 ganger lengre, og det er vel fortjent synes du ikke? Eller skal vi stikke fingern i jorda og kaste de gamle ut? De har SAS på en måte også gjort i stor grad..

Jeg håper at du setter deg bedre inn i bransjens tøffe hverdag for de ansatte, det gjør faktisk vondt å lese at de ansatte ikke har våknet opp til dagens situasjon. Les gjennom Iforum, SAS kabinforeningens avis. Det er folk som er mye flinkere enn meg til å skrive der 🙂 […]

Jeg har for lengst gitt opp drømmen om å fly til pensjonsalder, jeg er nå fulltidsstudent men jobber deltid i SAS fortsatt. Denne bransjen har blitt for hard, det er umulig å ha overskudd til å gjøre annet enn å ligge på sofaen når man har fri. Skal man ha et LIV kan man ikke fly. Derfor er jeg på vei ut av bransjen selv, men jeg bryr meg fortsatt.

Med vennlig hilsen
X

Mitt svar, litt redigert og utvidet, var:

X,
jeg kjente ikke til forskjellen i [vaktordninger], men resten (Norwegian’s bruk av lærlinger, vikarer etc.) og lønns- og arbeidsvilkårene generelt kjenner jeg godt. (Norwegian argumenterer forøvrig for sin bruk av lærlinger – og lang læretid – med at i Norwegian læres folk opp til å gjøre mange oppgaver, slik at en ansatt kan brukes på bakken, til å selge billetter, eller i kabinen, noe som gir organisasjonfleksibilitet og var mitt poeng i sitatet herover)

Problemet når man uttaler seg i pressen er at alt skal skje i korthet, og helst spisset – og for aviser og TV er det mye lettere å rapportere forskjellene mellom SAS og Norwegian som om SAS er overbetalt og gammeldags og Norwegian nytt og dynamisk – da slipper man å gjøre rede for kompleksiteten.

Jeg forstår ditt argument om at dere er lavt betalt i forhold til hvor mye dere arbeider – sammenlignet med andre norske arbeidsplasser –  og vet hvor slitsomt det er å fly (i 1998 hadde jeg 180 reisedager, internasjonal konsulent.) Men det er ingen mangel på folk som vil være kabinpersonale, så yrket oppfattes tydeligvis som attraktivt fremdeles. Problemet er heller at konkurransen har blitt global – og at Norge er et høykostland. Siden vi også har en sammenpresset lønnsstruktur (sammenlignet med andre land) betyr det at yrker som kabinpersonale – som krever relativt lite utdannelse, kan foregå på engelsk, og er nokså mobilt – vil merke konkurransen hardt.

Som du sier, oppleves det som ille at folk må gi opp fordeler, enten det er lønn, personalrabatter eller gunstige vaktordninger, og at folk med lang ansiennitet er spesielt utsatt. Men slik er det, og man kan ikke vedta seg ut av en slik situasjon.
De kalde fakta er at Norwegian flyr 6000 passasjerer pr. ansatt i året, SAS 2000. Det betyr ikke at SAS er ineffektive – for Lufthansa, som tjener penger (men har utfordringer), er tallet ca. 800.

SAS’ problem er at man er «stuck in the middle» – man er ikke store nok (og dominerer ikke en flyplass stor nok, som Frankfurt, London eller CDG) til å generere nok trafikk til de lønnsomme langdistanserutene og dermed være et nettverksselskap. Man er heller ikke effektivt nok organisert, særlig i administrasjonen, til å ha et kostnadsnivå som Norwegians.

Det beste som kunne skje SAS, er at Lufthansa kjøper dere. Det vil gå ut over Kastrup og den danske delen, men ville vært bedre for forbrukerne og de fleste ansatte. Men Lufthansa vil ikke – de har nok lyst på trafikken, men ikke organisasjonen.
Hadde SAS gjort noe dramatisk for 8 år siden, da konkurransebildet endret seg, hadde situasjonen vært en annen nå. Slik situasjonen er, har man valget mellom konkurs, å bli kjøpt opp, eller å fortsette med stadig flere kutt. Det er ikke noe lett valg – ingen av alternativene er attraktive.
Og det er faktisk en situasjon alle må leve med, uansett hva som oppfattes som rettferdig eller ikke.

Det presset som de kabin- og bakkeansatte i flyselskapene opplever nå, er helt tilsvarende det norske industriarbeidere har opplevd siden vi fant olje på tidlig 70-tall. Verden er blitt global, og vi er et lite land. Vi kan ikke isolere oss mot ringvirkninger av globale endringer.

Vinnerne i dette spillet er dessuten alle vi som ikke arbeider som kabin- og bakkepersonale – vi som kan reise land og strand rundt for en billig penge, og har mange flyselskaper og mange prisstrukturer å velge mellom. Det gir også mulighet til å fortsette å bo og tildels arbeide i grisgrendte strøk, og knytter norsk forretnings- og kulturliv sammen med resten av verden.

Under det hele ligger en teknologisk utvikling – at det å fly har blitt standardisert, produktene har blitt bedre (flyteknikk, prosessautomatisering) og at betalingsvilligheten er gått ned. Det er ikke glamorøst å fly lenger, det er rett og slett transport. Dermed står man igjen med en bransje med en ikke-differensierbar tjeneste (en flytur er en flytur) med svært høye faste kostnader – og det tilsier knallhard konkurranse og svært effektiv organisering.

Flybransjen er langsomt blitt knallhard. Den virkeligheten kan ingen isoleres fra, rett og slett.

Bokloven–en bønn om en bjørnetjeneste

Postet den av
1

(Innlegg i Aftenposten Morgen 16. oktober, ikke på nett ennå på nett her – og BI Business Review har en versjon her.)

Bokbransjens ønske om en boklov (som Hadja Tajik ser ut til å ville etterkomme) er de etablerte spillernes bønn om beskyttelse mot ny teknologi og nye forretningsmodeller: Hvis ikke bransjen får holde prisene kunstig høye, vil forfatterne tape penger og kun bestselgere selge.

Dette minner svært om platebransjens kamp mot Internett: Uten plateselskaper og platebutikker, mindre musikk og færre musikere. Men uavhengig forskning viser at Internett ikke skader artister –musikerne øker både i antall og gjennomsnittsinntekt, selv om platesalget er halvert. Digital musikk dreper plateselskaper, ikke musikere.

Bokbransjen eksisterer for å skape flest mulig forfattere og koble dem til lesere, intet annet. Reguleringen av bransjen bør vurderes kun etter i hvilken grad den bidrar til å gjøre dette, enten det nå er på papir eller elektronisk. Dagens institusjoner (store og integrerte forlag, papirbøker, fysisk produksjon og distribusjon, og bokhandler) er lite egnet i møte med nettbokhandler og e-bøker. De må endres, jo før jo heller. Hvis de ikke endrer seg, vil de forsvinne.

Bokhandlene er mest truet på kort sikt: En velassortert bokhandel krever stor plass i dyre lokaler. En netthandel har flere kunder, kan lagre mange flere bøker billigere, trenger mindre personale og kan organiseres ut fra logistikk heller enn estetikk. Elektroniske bøker fjerner helt behovet for et distribuert bokhandlernett.

Forlagenes rolle som investor og risikotaker i fysisk produksjon og distribusjon vil forsvinne, men resten – filtrering, foredling og formidling – er det fortsatt behov for. Leserne vil trenge kvalitetsvurdering, forfattere redigering og – et område der dagens forlag er sørgelig dårlige – markedsføring. Fremtidens forlag vil konkurrere om å tilby disse tjenestene til forfattere. Statsstøtten kan dreies fra innkjøp av tonnevis av papir til stipendordninger knyttet til redigering og markedsføring.

De norske forlagshusene klarte det kunststykke å overta bokhandlerkjedene rett før netthandel og e-bøker kom, og har bundet sin økonomi til verdikjedens mest truede ledd. Det er ikke første gang den slags skjer: Sony—som skapte bærbar musikk med bl.a. Walkman og Discman—mistet MP3-markedet til Apple fordi de kjøpte et plateselskap (Sony Music) som la ned veto mot en Sony iPod.

I teknologiske brytningstider kommer nye aktører inn, slik Apple og Spotify tok musikkmarkedet. I denne usikre fasen gjør vi bokbransjen, inklusive forfatterne og leserne, en bjørnetjeneste hvis vi oppmuntrer dem til å bevare det eksisterende, fremfor å kaste seg inn i fremtiden.

Den beste tjenesten vi kunne gjøre bokbransjen akkurat nå, er ikke å tillate bransjeavtaler om bokpriser, samt å tvinge forlagene til å selge bokhandlerkjedene. Det vil slippe dem fri til å definere sin posisjon i et nytt litteraturmarked uten å måtte tenke på at de skal beskytte noe som eksisterer.

Hvis vi derimot tillater dem å tviholde på gårsdagens situasjon, vil noen andre – nye forlag, dagligvarekjeder, og utenlandske aktører som Amazon.com – komme og ta fremtidens litteraturmarked fra dem.

Og det ville jo være synd – eller kanskje ikke – om de som har mest interesse og entusiasme for litteraturen i seg selv, skulle være de som i redsel lukker seg ute fra den.

Tok jeg morgenrødens vinger…

Postet den av
Svar

og bygget meg en bolig ganske langt inn i Oslofjorden, ville resultatet muligens blitt noe slikt:

IMG_4196

Neger: Et ord og en diskusjon

Postet den av
10

En av mine unge og vanligvis svært oppegående kolleger kom heromdagen gledestrålende forbi lunsjbordet i fellesområdet og annonserte at han/hun hadde nå fått Store Norske Leksikon til å ta vekk “neger” som oppslagsord. Min reaksjon overrasket nok litt – selv om jeg er klar over at mange oppfatter og/eller bruker “neger” som et skjellsord, er det ikke noen grunn til at det ikke skal stå i et leksikon. Vi kan ganske enkelt ikke fjerne ubehagelige uttrykk fra språket fordi noen, ved å bruke dem, har endret deres betydning.

Nuvel. La oss se litt nærmere på dette: Store Norske er et leksikon (som sliter endel i en Internettverden, men det er en annen diskusjon) som skal inneholde forklaringer av begreper. Begrepet “neger” har eksistert i mange år, og har endret betydning over tid. (Norsk Wikipedia har en glimrende artikkel her, med masse detaljer og eksempler.)

Hovedspørsmålet er i alle fall: Skal et leksikon kun inneholde begreper som er positive – og positivt brukt – av alle? En rekke språkautoriteter, blant annet Finn-Erik Vinje, mener at ordet “neger” er nøytralt i Norge. Jeg er enig – det er i hovedsak nøytralt, om enn litt gammeldags, som det amerikanske “negro”, som nå kun eksisterer i begrepet “United Negro College Fund”, som har beholdt navnet for å markere organisasjonens alder. Korrekt betegnelse i USA er “black”, skjellsordversjonen er “nigger”. I Norge er “svart” nokså upresist (betydningen er ikke i nærheten av det samme som “black”, siden også pakistanere og en rekke andre ikke-afrikanske innvandrere omtales som “svartinger”) og “nigger” om mulig enda mer gammeldags (sist brukt av Ingvar Ambjørnsen i “Hvite niggere” og også brukt bokstavlig,med bevisst og sjelden nennsomhet, i Olav Angell’s oversettelse av Huckleberry Finn.) “Farget” er like obskurt.

Jeg ville aldri karakterisert noen som “neger” – ikke fordi det er nedsettende, men fordi betegnelsen er arkaisk og svært upresis. Mangelen på presisjon er faktisk grunnen, mener jeg, til at “neger” er blitt gammeldags – etterhvert som Norge blir litt mindre Blendahvitt og man blir kjent med endel mennesker med varierende hudfarge, blir begrepet meningsløst – slik det har blitt i USA. Man trenger mer presise distinksjoner, som Scruella de Vil’s behov for å skille mellom Tåsen-kurdere og Nordberg-kurdere – eller mitt forslag om å definere som nordmenn de som snakker norsk og oppfattes av omgivelsene som norske?

Vel, Store Norske har ikke lenger begrepet “neger”. Men de har beholdt “blåmann”, og til og med definert det som en “betegnelse for neger eller maurer”. Hvilket leder meg til å tro at “neger” nok kommer inn igjen etterhvert, bare det blir så gammelt at folk ikke lenger husker det og trenger en forklaring. Det hele minner meg om utviklingen fra “idiot” til “åndssvak” til “evneveik” til “utviklingshemmet” til hva-det-nå-måtte-være-denne-uken, alt ut fra en forestilling om at hvis vi bare hysjer ting ned, forsvinner nok problemet. Men vi kan ikke fjerne et ord bare fordi det blir brukt nedsettende – i stedet bør definisjonen, etymologien og beskrivelsen av ordet reflektere utviklingen i bruk. F.eks. brukes ordet “jøde” som skjellsord av enkelte (forbausende mange og unge, faktisk, hvilket sjokkerer meg endel) men vi kan jo ikke fjerne begrepet “jøde” av den grunn. (Jeg har forøvrig flere jødiske venner som ikke ville nøle et sekund med å karakterisere seg selv som “jøde”, uansett hva andre måtte legge i ordet.)

Språk har (og er) historie – og ord forsvinner ikke ut fra en politisk korrekt oppfatning om at hvis vi bare feier ting under teppet, så løser vi også et problem. Såvidt jeg husker fra rundt omkring min ungdomsskoletid, tok det bare en ukes tid for “evneveik” til å gå fra politisk korrekt betegnelse til skjellsord. “Neger” har i denne sammenhengen brukt adskillig lenger tid – og har i mellomtiden blitt brukt ofte nok og i mange nok sammenhenger til at det definitivt behøver en nyansert og utfyllende forklaring i et leksikon.

Men for de som lurer, finnes jo Wikipedia…