Friheten til å si det man mener

Aftenposten har hyret inn Bjørn Stærk som spaltist – og som en sa, spørsmålet er vel ikke hvorfor de har gjort det, men hvorfor de ikke har gjort det for lenge siden. Bjørn var en tidlig blogger innenfor en konservativ bloggtradisjon (huh? tradisjon?) og kjennetegnes ved en enorm produktivitet og en evne til å holde hodet kaldt og bruke skikkelige argumenter i en dialog (ikke en gjentatt monolog) i alle debatter han har deltatt i.

Han starter friskt, med det meget lesverdige essayet “Den skjulte minoriteten – konservative kristne i Norge” som viser hva han kan skrive på en god dag: Langt, med glimrende språkføring, og med en kunnskapsdybde og vilje til å beskrive og diskutere sider av det norske samfunnet som mange andre helst ikke vil tenke alt for mye på. Jeg er særlig begeistret for språkføringen – her er et utdrag:

Det du ikke ser, og ikke forstår, trenger du heller ikke ta hensyn til. Det finnes ikke én flertallsbefolkning lenger, til det har vi blitt for forskjellige. Men i alle spørsmål finnes det et flertall, en gruppe som er størst, eller mektigst. Det sikreste tegnet på at du tilhører et slikt flertall, er at du ikke tenker over det. Mindretallet vet alltid at de tilhører mindretallet. Hvis du ikke drikker alkohol, legger du merke til forventningen om å drikke i alle sosiale sammenhenger. De som drikker alkohol gjør ikke det. De tenker ikke over at du finnes, og når de oppdager deg, reagerer de først med irritasjon. Ja vel? Er du en slags fanatiker? Hallo, litt kan vel ikke skade?

Slik er det med alle spørsmål. Tilhører du flertallet, tenker du først ikke over at du gjør det, at det finnes andre synspunkter. Og når du oppdager dem, er instinktet ditt å bekjempe dem. En gang for ikke alt for lenge siden tenkte flertallet som den kristenkonservative faren min, og hvis man unnet alternativene en tanke, var det med avsky. I dag er det sekulære og venstreliberale verdier du skal leve livet ditt etter. Du skal akseptere homofili, trekke på skuldrene av abort, applaudere innvandring, ikke røyke, drikke med måte, være miljøbevisst, spise sunt, ikke betale for sex, ikke spille nettpoker, ikke feste hele natta, men ikke være alt for religiøs heller. Kast hijaben, vær sexy – med måte. Og del nå for all del fødselspermisjon, husarbeid og barnepass likt mellom deg selv og ektefellen. Listen er lang, og vokser.

Jeg er enig i denne listen – som de fleste som kaller seg moderne og liberale nordmenn er. Men alle er ikke det – og de har en rett til både å ha den meningen og å leve etter den. Men sentensen over er også puristens irritasjon over den uvaskede hops manglende høyere målsetting. Flertallet er nødvendigvis kjedelig.

Det Bjørn Stærk ikke nevner, er at i bunnen ligger en oppfatning av hva som er grunnleggende menneskeretter – at kvinner skal ha de samme rettigheter som menn, selv kunne bestemme over sin kropp, at homoseksuelle ikke skal diskrimineres, at man skal kunne velge selv hva man ønsker å gjøre. Et religiøst samfunn (enten det nå er en forsamling, et land, eller en ideologi) setter fellesskapet foran individet – forskjellen mellom religion og ideologi ligger faktisk mer i hva man velger som grunnlag for hvordan fellesskapet skal defineres enn noe annet. I bytte får man, som Stærk skriver, et fellesskap som tar hånd om deg hvis du bekjenner deg til det. Men man får også et samfunn som lettere lar seg drive inn i farlige retninger – hekseprosesser, hellig krig, sære forestillinger om hva sykdommer skyldes, utstøtning av annerledestenkende (eller bare folk man tror er annerledes).

Det mest sentrale poenget i essayet er setningen “Du kan ikke spørre flertallet om hva toleranse er. Hva vet de om det?” Bjørn Stærks argument er at de konservative kristne (i likhet med religiøse muslimer og andre religioner) nå er blitt et mindretall, og at flertallet faktisk kan lære av dem hva toleranse betyr. Det er et meget godt poeng – et liberalt samfunn skal bedømmes utfra hvordan det behandler de som faller utenfor, enten det nå er sosialt, økonomisk eller livssynsmessig.

Så spørs det om sekulariseringsprosessen lar seg stoppe. Det Bjørn Stærk ikke nevner, er den langsiktive konsekvensen av det som ledet til at han selv mistet sin tro: Ved at han ble utfordret til å begrunne den. Vi lever i et informasjonssamfunn, og informasjon har en tendens til å kaste lys over gamle sannheter og vise at de ikke er så sanne likevel. At folk fremdeles har en søken etter trøst og kaster seg over all verdens healing og new age-mystisisme forandrer ikke det – behovet for å underkaste seg en skjebne og plassere ansvar utenfor seg selv vil alltid være der.

Fra innhold til fremføring: Bjørn Stærk skriver svært bra – og han får lov til å skrive langt, noe jeg har lenge har savnet i norske aviser. Dette viser hva man kan gjøre med en nettavis – essayet hans er ca. 53000 tegn inklusive mellomrom, noe som tilsvarer ca. syv og en halv kronikk. En kommentator betegner ordbruken hans som infantil – men han skriver enkle, klare setninger nettopp fordi han vet hva han skal si og har evnen og viljen til å finne de enkle og presise ordene som skal til. Dette er antitesen til mange artikler du finner i Morgenbladet, kjemisk fritt for moteord og akademisk tåkelagt inkonsekvensialitet. Genialt av Knut Olav Åmås å presentere dette første juledag – både tema- og genremessig.

Bjørn Stærk kommer fra en konservativ bloggetradisjon, men har aldri kunnet settes i bås med Fjordman og ankelbiterne i kommentarfeltene – til det skriver han for godt, er for klar i argumentasjonen, og er for villig til å endre sin mening hvis nye opplysninger fremkommer. Han bedriver debatt, ikke monolog. Etter 22. juli var han den eneste av de konservative bloggerne som var villig til å gå inn i sin rolle og tenke over om hans språkbruk – eller språkbruken og meningene i kommentarfeltene – kunne ha medvirket til ugjerningen, og han var meget nådeløs i sin selvanalyse.

Jeg ser frem til flere artikler fra Bjørn Stærk – om ikke annet, så vil han gi en rekke mer tradisjonelle kommentatorer noe å bryne seg på. Mange vil mislike ham, men om han havner i den samme situasjonen som A. A. Gill  i England – at han simpelthen skriver og argumenterer for godt til at man kan ignorere ham – så vil norsk avisdebatt ha blitt tilført noe nytt og viktig.

2 thoughts on “Friheten til å si det man mener

  1. Takker!

    Jeg tror ikke sekulariseringsprosessen uunngåelig vil seire over konservativ kristentro, eller religion generelt. Jeg ble ateist fordi kristendommen ikke møtte de kravene jeg stiller til det jeg skal tro på. Men andre stiller andre krav. Religion faller mennesker lett.

Kommenter

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s