IT-oppkjøp i Norge

Postet den av
Svar

I går morges fikk jeg endelig med meg at Basefarm er solgt til ABRY Partners, et amerikansk private equity-selskap. Dette er meget interessant, og fikk meg til å tenke på at innenfor norsk IT-bransje, ser det ut til å være tre typer oppkjøp, med ganske forskjellige typer selskap kjøpt opp og ganske ulike suksesskriterier (for ikke å snakke om ulike grad av suksess). Her er de:

Oppkjøp for markedskonsolidering. Dette er oppkjøp – som regel av innenlandske tjenesteselskaper – for å øke markedsandelen og/eller produksjonskapasiteten til det oppkjøpende selskapet. Typiske eksempler er Evry (tidligere EDB Ergo) som har kjøpt opp det meste av norske IT-avdelinger (det er bare Sykehuspartner og noen store energiselskaper, f.eks. Hafslund, igjen) og ATEA som har kjøpt opp en rekke små tjeneste- og teknologiselskaper rettet mot det nordiske markedet. Hensikten her er todelt: Dels å få til stordriftsfordeler ved integrasjon, dels for å få større slagkraft for å kunne konkurrere om større utviklingsoppdrag. Det første har man lykkes nokså dårlig med, i alle fall for Evrys vedkommende – konsernet har goodwill (overbetaling for selskaper) for 6.7mrd NOK (i følge årsrapporten) av en total enterprise value på ca 8.5 mrd NOK.

Oppkjøp for teknologiadgang. Dette er situasjoner hvor et selskap kjøper et annet enten for å få tilgang til visse typer teknologi, og/eller for å overta et utviklingsmiljø. Microsofts oppkjøp av FAST og Nokias oppkjøp av Trolltech er noen eksempler her – muligens også Ciscos kjøp av Tandberg, skjønt der er nok markedsadgang også en faktor. Problemer med slike oppkjøp er gjerne at bedriften som kjøpes, taper identitet – det kjøpende firma vil ha teknologien, ofte for å bruke den til noe annet, mer spesifikt enn det oppkjøpte firma vil. For FASTs vedkommende ville Microsoft ha søkemotorteknologien som en komponent i sitt samarbeidsverktøy Sharepoint, for Trolltech ville Nokia ha utviklingsplatformen som del av sin nye platformsatsing – men da Stephen Elop overtok som CEO i Nokia, ble den strategien oppgitt og i stedet ble det til et foreløpig lite vellykket samarbeid med Microsoft. Trolltech ble solgt videre til et finsk programvareselskap.

Oppkjøp for vekst. Dette er situasjoner der et firma blir kjøpt opp av noen som kan finansiere vekst, gjerne utenlands. Typiske eksempler her er VISMA, kjøpt av et private equity fund, med planer om å gå på børs om noen år – eller, som nevnt, Basefarm. Opera er et annet mulig eksempel – der har de fått inn eiere som finansierer vekst, men at så skjer er mer fordi en av gründerne, Jon von Tetzschner, ikke vil selge selskapet for noen pris, enn for noen åpenbar vekststrategi. (Hadde det vært opp til de finansielle eierne, tror jeg Opera ville vært solgt til et utenlandsk selskap for sin teknologi for lengst.) Firmaene som kjøpes opp på denne måten er typisk svært veldrevne, med god vekst internt, men som ikke klarer å finansiere veksten sin over børsen, der finansielt orientert kapital er enerådende. Denne typen oppkjøp er svært interessante og forhåpentligvis blir det flere av dem – de representerer kompetent kapital som er interessert i et helt selskap gjennom en fase der innenlandsk kapital har lite å tilby, enten fordi det er for lite av den eller fordi den ikke har de spesifikke kunnskaper om tekniske markeder som er nødvendig.

Det er slik i Norge at teknologibedrifter over en viss størrelse tenderer til å bli solgt til utlandet, medmindre de er del av olje- og gassclusteret, sjømatklyngen, er helt eller delvis eid av staten. En av årsakene er at vi er en liten nasjon og at man trenger utenlandsk kompetent kapital for å komme videre, en annen årsak (muligens to sider av samme mynt) er at, i hvert fall etter min mening, Oslo Børs systematisk overvurderer tjenesteyting (stort antall ansatte, standard teknologi) over intellektuell kapital.

Ting skjer – vi har etterhvert flere angel-investorer og en brukbar venture capital-bransje med en viss teknologierfaring, skjønt ingen investeringsselskaper (bortsett fra Alliance) kan sies å være fokusert på digital teknologi. Det som mangler, er innenlandsk kapital for utenlands ekspansjon. Om det er et problem eller ikke, kan diskuteres.

Samlet sett er jeg mer bekymret for at norske teknologiselskaper selges for sin teknologi enn for manglende innenlandsk kapital for vekst, selv om de to faktorene henger sammen. Gode utviklingsmiljøer risikerer å brytes opp når så skjer, dels fordi utviklerne går lei av å tilpasse sin teknologi til oppkjøpende selskap, dels fordi utviklingstyngdepunkt, all verdens digitale kommunikasjonsteknologi til tross, tenderer til å flyttes nærmere kundene. Vi har en gryende teknologiklynge i Oslo, noe som kan gi en viss mulighet for flyt av mennesker og kompetanse mellom selskaper (og til oppstart av nye selskaper om et eksisterende går under eller blir solgt.) Cloud computing gir små selskaper lettere start- og ekspansjonsvilkår – så gjenstår det å se om vi klarer å utdanne nok teknologer og om myndigheten klarer å holde fingrene fra fatet og ikke påtvinge bransjen flere institusjonelle hindringer – formueskatt på arbeidende kapital og distriktsorienteringen for forsknings- og innovasjonsmidler er er allerede et stort nok problem.

Automatisering og insourcing

Postet den av
Svar

I neste uke, nærmere bestemt 11. desember, skal jeg holde et innlegg på Teknologirådets seminar om roboter og automatisert produksjon. (Påmelding her.) Dette blogginnlegget er litt løs høyttenking om dette og mer perfere emner.

Norge er et land med høye kostnader og verdens 4. laveste Gini-koeffisient – så dermed burde det ikke ligge til rette for industriproduksjon her til lands. Lavutdannet arbeidskraft er rett og slett for dyr. Men industriproduksjon er ikke hva den var, og lavkostlandene er ikke lenger like lavkost, og transport blir dyrere. Og verden er kanskje ikke så global som man skulle tro.

Denne glimrende artikkelen fra The Atlantic snakker om en “in-sourcing boom “ i USA. Professor Pankaj Ghemavat viser med data at globaliseringen langtfra er et faktum – at kryssing av grenser fremdeles er en risikosport og en koordineringsmessig utfordring:

Noen tall fra foredraget hans:

  • Andel av verdens studenter som er utenlands: 2%
  • Andel av surfere som leser utenlandske nyhetskilder på Internett: 8%
  • FDI (foreign direct investment) som del av investeringer generelt: 10-15%, varierer med oppkjøpsbølger
  • Eksport som andel av verdens GDP: 30%, men dette er overdrevet fordi endel komponenter teller flere ganger (hver gang de krysser landegrenser. Estimert (av Pascal Lamy) til 20%.
  • Andel Facebook-venner som er utenlands: 10-15%. Vi bruker med andre ord teknologi til å knytte oss til venner som også er lokale.

Se ellers en masse fine kart på maps.ghemawat.com, som viser at verden er mye mindre flat en man skulle tro – og at det meste av veksten i verdens GDP kommer til å komme i Kina og India. Med andre ord, skal man henge med på vekst, så er det India og Kina som er markedene man bør inn på.

Så hva har dette med automatisering av industriproduksjon i Norge å gjøre? Det gir i alle fall en antydning om av vanskelighetene industribedriftene har kanskje i mindre grad er et spørsmål om norsk kostnadsnivå generelt og kanskje mer et spørsmål om den “crowding out”-effekten petroleumsbransjen gir – med andre ord, norske industribedrifter blir ikke utkonkurrert av utlendinger, men av Statoil og deres venner.

Automatisering kan da være en strategi for å få opp produktiviteten – man trenger en mindre, men mer kompetent arbeidsstokk. I Norge har vi en stor ingeniørmangel, særlig innenfor tradisjonell produksjonteknologi, med tilhørende press på lønninger. Hvor skal de automatiserende ingeniører komme fra. Det sammen gjelder arbeidere – en høykompetent maskinoperatør vil jo kunne gå til oljebransjen fort.

På den annen side – flere og flere av oljefeltene i Nordsjøen er fjernstyrt, med platformer på bunnen av havet og operatørene sittende i Stavanger eller andre steder. En hel del selskaper setter opp verdensomspennende nettverk av folk med kunnskap i fjernoperasjon, slik at hvis man får problemer i Mexico-gulfen så kan man kontakte folk som har erfaring fra andre steder, uansett hvor det måtte være. Dette er også en strategi for marginale felt, sidenkostnadene, særlig på personalsiden, er lavere. (Minner litt om det amerikanske forsvaret, som nå har flere piloter for droner enn for vanlige fly.) Vil fremtidens oljearbeider rekrutteres på The Gathering?

SAS og flybransjen forklart

Postet den av
1

Denne uken har vært hektisk, for å si det forsiktig – aviser, radio og TV har ringt for å spørre om hva som kommer til å skje med SAS. I intervjuer og i nettmøter må man forklare seg fort, og spørsmålene blir svært detaljerte. Med kommunikasjonsavdelingen på BI har jeg derfor laget en liten videoforelesning som forklarer litt om flybransjen:

Videoen er 41 minutter lang og laget uten manus – her er en liten oversikt over temaene:

Innledning – en strategisk analyse av flybransjen (0:00 – 8:30)
Her tar jeg for meg de konkurransemessige forholdene i flybransjen og forsøker forklare hvorfor den er interessant – og svært vanskelig å konkurrere i.

Rutenett – og forskjellen mellom lavpris- og nettverksselskaper (8:30 – 19:04)
Her snakker jeg om forskjellen på de tradisjonelle nettverksselskapene (SAS, Lufthansa, British Airways osv.) og lavprisselskapene, og viser viktigheten av å dominere store og sentrale flyplasser.

Strategisk prissetting (19:06 – 30:06)
Pris er svært viktig – og svært komplisert – innen flybransjen. Jeg snakker litt om hvordan man setter priser i et stort selskap – og i lavprisselskapene.

Hvorfor sliter eksisterende selskaper med å konkurrere mot lavprisselskapene? (30:06 – 36:02)
Her snakker jeg litt om disruptive innovasjoner og viser hvordan de tradisjonelle flyselskapene – skapt for en verden der flyreising var eksklusivt og kundene stort sett forretningsreisende – sliter med nye konkurrenter.

Hva kan vi lære av utviklingen? (36:02 – 41:06)
Hovedpoenget her er at flybransjen er forskjellig fra mange andre bransjer, at operasjonelle detaljer blir mer og mer viktig, og at man ikke bør være eier og i alle fall ikke leder i denne bransjen uten dyp forståelse for hva som faktisk foregår.

Jeg håper dette gir en liten forklaring – og vær klar over at dette er på ingen måte noen uttømmende fremstilling av flybransjen – som kan gi litt bakgrunn for å vurdere det dere leser i aviser og ser på TV.

(Også publisert på min blogg i Aftenposten.)

Nettmøte om SAS

Postet den av
Svar

Nå er jeg nettopp ferdig med et nettmøte på e24.no om situasjonen i SAS. Det var en mengde spørsmål, og jeg fikk bare svart på en del av dem (sånn opp i mot halvparten, tipper jeg.) Det var mange som lurte på hva som skjer med billettene deres hvis SAS går konkurs på mandag, og mitt svar der er “Jeg vet ikke, men jeg tror ikke det skjer.” Hvis det er noen trøst, skal jeg til Shanghai med SAS om 10 dager (på jobb, underviser for BI-Fudan-programmet), til London med SAS medio desember (til eldstedatterens graduation) og dessuten har jeg vunnet en reise med SAS i en loddtrekning blant de ansatte på BI. Og jeg regner faktisk med at jeg kommer til å få ta alle tre reisene.

Nettdebatt er morsomt, men slitsomt – du skal svare på mange spørsmål svært fort, og svært kortfattet. Noen skriver svært detaljert, andre (som jeg ikke gidder svare på) forteller deg hva slags dust du er er tror du vet noe (jeg ble erklært for luftfartsekspert av avisene, har aldri kalt meg selv det.) Noen lager tirader om hvor mye kabinpersonale tjener og at de kan ha det så godt. Noen er oppriktig bekymret for egen arbeidsplass eller om de kommer seg hjem fra studieopphold i USA til jul.

Uansett, taim vill sjovv. Og nå er det helg….

SAS: Hjertesukk fra en flyvertinne

Postet den av
Svar

Det er mye SAS om dagen – og jeg har blitt intervjuet i aviser, radio og fjernsyn (her, her, og her, for eksempel – jeg er nemlig luftfartsekspert, må vite, etter å ha skrevet en kronikk i Aftenposten for 6 år siden og mye annet siden.) Problemstillingen rundt SAS er komplisert – og fremstilles gjerne enkelt i aviser og andre media. Det resulterer av og til i tilbakemeldinger, som denne fra en kabinansatt i et norsk flyselskap:

Hei.

Jeg leser på vg.no i dag, der du er sitert med: «For at SAS skal overleve mener Andersen at blant annet fagforeningene må innse realiteten i situasjon, men legger til at det selvfølgelig ikke er lett å gi fra seg goder man har opparbeidet seg gjennom mange år.

– Men kostnadsrammen handler ikke bare om lønnsnivået, det handler også om disponering av fly og personell. Norwegians ansatte kan for eksempel utføre mange flere oppgaver enn kollegaene i SAS, fordi de har lengre tid til opplæring. Suksess i flybransjen handler mest om hvilken struktur man har, sier Andersen.»

Jeg var ansatt som flyvertinne [siden 2003, både SAS og Norwegian, detaljer tatt vekk for å hindre identifisering.]  Jeg har altså meget god kjennskap til de faktiske forhold hva arbeidsvikår og lønn angår.

[detaljer om vaktordninger.] Er du som flyekspert klar over hvor lange dager vi har? Når vi jobber opp i mot 60 timer i uka (5 dager), med arbeidsdager opptil 15 timer uten pause, synes du virkelig at det er på tide at vi våkner opp? Vet du hvordan det føles på kroppen å jobbe i en trykk kabin så lenge? Du må huske at vi flygende er untatt AML (arbeidsmiljøloven) mht arbeidstid. Vi i kabinen, både i SAS og Norwegian jobber beinhardt til luselønn. Tenk deg bare hvor sliten du er som passasjer når du har fløyet. Synes du Stavanger-Oslo-Las Palmas-Oslo høres ok ut?

Jeg skulle ønske media og «eksperter» som deg hadde bedre kjennskap til hvordan ting egentlig fungerer. Er du klar over at Norwegian’s kabinpersonell er billigere enn SAS pga:

  • 1/3 av kabinen er LÆRLINGER. Norwegian mottar 80,000NOK per lærling i året fra fylkeskommunen, og deres lønn er mellom 5000 og 6000NOK i måneden. De jobber like mye som en fast ansatt i kabinen.
  • 1/3 av kabinen er svenske vikarer som jobber på korte kontrakter, med tilhørende elendig lønn.
  • den siste 1/3 er faste ansatte som har en maksimal erfaring på 10 år. SAS har lønnstrinn som er 3 ganger lengre, og det er vel fortjent synes du ikke? Eller skal vi stikke fingern i jorda og kaste de gamle ut? De har SAS på en måte også gjort i stor grad..

Jeg håper at du setter deg bedre inn i bransjens tøffe hverdag for de ansatte, det gjør faktisk vondt å lese at de ansatte ikke har våknet opp til dagens situasjon. Les gjennom Iforum, SAS kabinforeningens avis. Det er folk som er mye flinkere enn meg til å skrive der 🙂 […]

Jeg har for lengst gitt opp drømmen om å fly til pensjonsalder, jeg er nå fulltidsstudent men jobber deltid i SAS fortsatt. Denne bransjen har blitt for hard, det er umulig å ha overskudd til å gjøre annet enn å ligge på sofaen når man har fri. Skal man ha et LIV kan man ikke fly. Derfor er jeg på vei ut av bransjen selv, men jeg bryr meg fortsatt.

Med vennlig hilsen
X

Mitt svar, litt redigert og utvidet, var:

X,
jeg kjente ikke til forskjellen i [vaktordninger], men resten (Norwegian’s bruk av lærlinger, vikarer etc.) og lønns- og arbeidsvilkårene generelt kjenner jeg godt. (Norwegian argumenterer forøvrig for sin bruk av lærlinger – og lang læretid – med at i Norwegian læres folk opp til å gjøre mange oppgaver, slik at en ansatt kan brukes på bakken, til å selge billetter, eller i kabinen, noe som gir organisasjonfleksibilitet og var mitt poeng i sitatet herover)

Problemet når man uttaler seg i pressen er at alt skal skje i korthet, og helst spisset – og for aviser og TV er det mye lettere å rapportere forskjellene mellom SAS og Norwegian som om SAS er overbetalt og gammeldags og Norwegian nytt og dynamisk – da slipper man å gjøre rede for kompleksiteten.

Jeg forstår ditt argument om at dere er lavt betalt i forhold til hvor mye dere arbeider – sammenlignet med andre norske arbeidsplasser –  og vet hvor slitsomt det er å fly (i 1998 hadde jeg 180 reisedager, internasjonal konsulent.) Men det er ingen mangel på folk som vil være kabinpersonale, så yrket oppfattes tydeligvis som attraktivt fremdeles. Problemet er heller at konkurransen har blitt global – og at Norge er et høykostland. Siden vi også har en sammenpresset lønnsstruktur (sammenlignet med andre land) betyr det at yrker som kabinpersonale – som krever relativt lite utdannelse, kan foregå på engelsk, og er nokså mobilt – vil merke konkurransen hardt.

Som du sier, oppleves det som ille at folk må gi opp fordeler, enten det er lønn, personalrabatter eller gunstige vaktordninger, og at folk med lang ansiennitet er spesielt utsatt. Men slik er det, og man kan ikke vedta seg ut av en slik situasjon.
De kalde fakta er at Norwegian flyr 6000 passasjerer pr. ansatt i året, SAS 2000. Det betyr ikke at SAS er ineffektive – for Lufthansa, som tjener penger (men har utfordringer), er tallet ca. 800.

SAS’ problem er at man er «stuck in the middle» – man er ikke store nok (og dominerer ikke en flyplass stor nok, som Frankfurt, London eller CDG) til å generere nok trafikk til de lønnsomme langdistanserutene og dermed være et nettverksselskap. Man er heller ikke effektivt nok organisert, særlig i administrasjonen, til å ha et kostnadsnivå som Norwegians.

Det beste som kunne skje SAS, er at Lufthansa kjøper dere. Det vil gå ut over Kastrup og den danske delen, men ville vært bedre for forbrukerne og de fleste ansatte. Men Lufthansa vil ikke – de har nok lyst på trafikken, men ikke organisasjonen.
Hadde SAS gjort noe dramatisk for 8 år siden, da konkurransebildet endret seg, hadde situasjonen vært en annen nå. Slik situasjonen er, har man valget mellom konkurs, å bli kjøpt opp, eller å fortsette med stadig flere kutt. Det er ikke noe lett valg – ingen av alternativene er attraktive.
Og det er faktisk en situasjon alle må leve med, uansett hva som oppfattes som rettferdig eller ikke.

Det presset som de kabin- og bakkeansatte i flyselskapene opplever nå, er helt tilsvarende det norske industriarbeidere har opplevd siden vi fant olje på tidlig 70-tall. Verden er blitt global, og vi er et lite land. Vi kan ikke isolere oss mot ringvirkninger av globale endringer.

Vinnerne i dette spillet er dessuten alle vi som ikke arbeider som kabin- og bakkepersonale – vi som kan reise land og strand rundt for en billig penge, og har mange flyselskaper og mange prisstrukturer å velge mellom. Det gir også mulighet til å fortsette å bo og tildels arbeide i grisgrendte strøk, og knytter norsk forretnings- og kulturliv sammen med resten av verden.

Under det hele ligger en teknologisk utvikling – at det å fly har blitt standardisert, produktene har blitt bedre (flyteknikk, prosessautomatisering) og at betalingsvilligheten er gått ned. Det er ikke glamorøst å fly lenger, det er rett og slett transport. Dermed står man igjen med en bransje med en ikke-differensierbar tjeneste (en flytur er en flytur) med svært høye faste kostnader – og det tilsier knallhard konkurranse og svært effektiv organisering.

Flybransjen er langsomt blitt knallhard. Den virkeligheten kan ingen isoleres fra, rett og slett.

Bokloven–en bønn om en bjørnetjeneste

Postet den av
1

(Innlegg i Aftenposten Morgen 16. oktober, ikke på nett ennå på nett her – og BI Business Review har en versjon her.)

Bokbransjens ønske om en boklov (som Hadja Tajik ser ut til å ville etterkomme) er de etablerte spillernes bønn om beskyttelse mot ny teknologi og nye forretningsmodeller: Hvis ikke bransjen får holde prisene kunstig høye, vil forfatterne tape penger og kun bestselgere selge.

Dette minner svært om platebransjens kamp mot Internett: Uten plateselskaper og platebutikker, mindre musikk og færre musikere. Men uavhengig forskning viser at Internett ikke skader artister –musikerne øker både i antall og gjennomsnittsinntekt, selv om platesalget er halvert. Digital musikk dreper plateselskaper, ikke musikere.

Bokbransjen eksisterer for å skape flest mulig forfattere og koble dem til lesere, intet annet. Reguleringen av bransjen bør vurderes kun etter i hvilken grad den bidrar til å gjøre dette, enten det nå er på papir eller elektronisk. Dagens institusjoner (store og integrerte forlag, papirbøker, fysisk produksjon og distribusjon, og bokhandler) er lite egnet i møte med nettbokhandler og e-bøker. De må endres, jo før jo heller. Hvis de ikke endrer seg, vil de forsvinne.

Bokhandlene er mest truet på kort sikt: En velassortert bokhandel krever stor plass i dyre lokaler. En netthandel har flere kunder, kan lagre mange flere bøker billigere, trenger mindre personale og kan organiseres ut fra logistikk heller enn estetikk. Elektroniske bøker fjerner helt behovet for et distribuert bokhandlernett.

Forlagenes rolle som investor og risikotaker i fysisk produksjon og distribusjon vil forsvinne, men resten – filtrering, foredling og formidling – er det fortsatt behov for. Leserne vil trenge kvalitetsvurdering, forfattere redigering og – et område der dagens forlag er sørgelig dårlige – markedsføring. Fremtidens forlag vil konkurrere om å tilby disse tjenestene til forfattere. Statsstøtten kan dreies fra innkjøp av tonnevis av papir til stipendordninger knyttet til redigering og markedsføring.

De norske forlagshusene klarte det kunststykke å overta bokhandlerkjedene rett før netthandel og e-bøker kom, og har bundet sin økonomi til verdikjedens mest truede ledd. Det er ikke første gang den slags skjer: Sony—som skapte bærbar musikk med bl.a. Walkman og Discman—mistet MP3-markedet til Apple fordi de kjøpte et plateselskap (Sony Music) som la ned veto mot en Sony iPod.

I teknologiske brytningstider kommer nye aktører inn, slik Apple og Spotify tok musikkmarkedet. I denne usikre fasen gjør vi bokbransjen, inklusive forfatterne og leserne, en bjørnetjeneste hvis vi oppmuntrer dem til å bevare det eksisterende, fremfor å kaste seg inn i fremtiden.

Den beste tjenesten vi kunne gjøre bokbransjen akkurat nå, er ikke å tillate bransjeavtaler om bokpriser, samt å tvinge forlagene til å selge bokhandlerkjedene. Det vil slippe dem fri til å definere sin posisjon i et nytt litteraturmarked uten å måtte tenke på at de skal beskytte noe som eksisterer.

Hvis vi derimot tillater dem å tviholde på gårsdagens situasjon, vil noen andre – nye forlag, dagligvarekjeder, og utenlandske aktører som Amazon.com – komme og ta fremtidens litteraturmarked fra dem.

Og det ville jo være synd – eller kanskje ikke – om de som har mest interesse og entusiasme for litteraturen i seg selv, skulle være de som i redsel lukker seg ute fra den.

Tok jeg morgenrødens vinger…

Postet den av
Svar

og bygget meg en bolig ganske langt inn i Oslofjorden, ville resultatet muligens blitt noe slikt:

IMG_4196

Neger: Et ord og en diskusjon

Postet den av
10

En av mine unge og vanligvis svært oppegående kolleger kom heromdagen gledestrålende forbi lunsjbordet i fellesområdet og annonserte at han/hun hadde nå fått Store Norske Leksikon til å ta vekk “neger” som oppslagsord. Min reaksjon overrasket nok litt – selv om jeg er klar over at mange oppfatter og/eller bruker “neger” som et skjellsord, er det ikke noen grunn til at det ikke skal stå i et leksikon. Vi kan ganske enkelt ikke fjerne ubehagelige uttrykk fra språket fordi noen, ved å bruke dem, har endret deres betydning.

Nuvel. La oss se litt nærmere på dette: Store Norske er et leksikon (som sliter endel i en Internettverden, men det er en annen diskusjon) som skal inneholde forklaringer av begreper. Begrepet “neger” har eksistert i mange år, og har endret betydning over tid. (Norsk Wikipedia har en glimrende artikkel her, med masse detaljer og eksempler.)

Hovedspørsmålet er i alle fall: Skal et leksikon kun inneholde begreper som er positive – og positivt brukt – av alle? En rekke språkautoriteter, blant annet Finn-Erik Vinje, mener at ordet “neger” er nøytralt i Norge. Jeg er enig – det er i hovedsak nøytralt, om enn litt gammeldags, som det amerikanske “negro”, som nå kun eksisterer i begrepet “United Negro College Fund”, som har beholdt navnet for å markere organisasjonens alder. Korrekt betegnelse i USA er “black”, skjellsordversjonen er “nigger”. I Norge er “svart” nokså upresist (betydningen er ikke i nærheten av det samme som “black”, siden også pakistanere og en rekke andre ikke-afrikanske innvandrere omtales som “svartinger”) og “nigger” om mulig enda mer gammeldags (sist brukt av Ingvar Ambjørnsen i “Hvite niggere” og også brukt bokstavlig,med bevisst og sjelden nennsomhet, i Olav Angell’s oversettelse av Huckleberry Finn.) “Farget” er like obskurt.

Jeg ville aldri karakterisert noen som “neger” – ikke fordi det er nedsettende, men fordi betegnelsen er arkaisk og svært upresis. Mangelen på presisjon er faktisk grunnen, mener jeg, til at “neger” er blitt gammeldags – etterhvert som Norge blir litt mindre Blendahvitt og man blir kjent med endel mennesker med varierende hudfarge, blir begrepet meningsløst – slik det har blitt i USA. Man trenger mer presise distinksjoner, som Scruella de Vil’s behov for å skille mellom Tåsen-kurdere og Nordberg-kurdere – eller mitt forslag om å definere som nordmenn de som snakker norsk og oppfattes av omgivelsene som norske?

Vel, Store Norske har ikke lenger begrepet “neger”. Men de har beholdt “blåmann”, og til og med definert det som en “betegnelse for neger eller maurer”. Hvilket leder meg til å tro at “neger” nok kommer inn igjen etterhvert, bare det blir så gammelt at folk ikke lenger husker det og trenger en forklaring. Det hele minner meg om utviklingen fra “idiot” til “åndssvak” til “evneveik” til “utviklingshemmet” til hva-det-nå-måtte-være-denne-uken, alt ut fra en forestilling om at hvis vi bare hysjer ting ned, forsvinner nok problemet. Men vi kan ikke fjerne et ord bare fordi det blir brukt nedsettende – i stedet bør definisjonen, etymologien og beskrivelsen av ordet reflektere utviklingen i bruk. F.eks. brukes ordet “jøde” som skjellsord av enkelte (forbausende mange og unge, faktisk, hvilket sjokkerer meg endel) men vi kan jo ikke fjerne begrepet “jøde” av den grunn. (Jeg har forøvrig flere jødiske venner som ikke ville nøle et sekund med å karakterisere seg selv som “jøde”, uansett hva andre måtte legge i ordet.)

Språk har (og er) historie – og ord forsvinner ikke ut fra en politisk korrekt oppfatning om at hvis vi bare feier ting under teppet, så løser vi også et problem. Såvidt jeg husker fra rundt omkring min ungdomsskoletid, tok det bare en ukes tid for “evneveik” til å gå fra politisk korrekt betegnelse til skjellsord. “Neger” har i denne sammenhengen brukt adskillig lenger tid – og har i mellomtiden blitt brukt ofte nok og i mange nok sammenhenger til at det definitivt behøver en nyansert og utfyllende forklaring i et leksikon.

Men for de som lurer, finnes jo Wikipedia…

Avdeling selvskryt: Mannheim-ESSEC EMBA kurs

Postet den av
Svar

imageDette faller i avdelingen for selvskryt, men likevel: Akkurat denne uken underviser min eminente kollega Hermann Kopp og jeg en ukesmodul med tittel Technology Strategy, Entrepreneurship and Innovation for et utenlandsk Executive MBA-program kalt Essec-Mannheim Executive MBA. Jeg underviser i teknologistrategi, Hermann i entreprenørskap og innovasjon, og vi tar med studentene for å besøke Telenor (fordi det er et stort, internasjonalt teknologiselskap som samtidig viser viktigheten av å tenke nettverksstrategi, både i investeringer i nye markeder og i markedsføringen av gadgets) og iAD-prosjektets lab hos Institutt for Informatikk (for å gi en smakebit av søketeknologi, et område Norge er gode på).

Det er faktisk det fjerde året vi arrangerer dette kurset – og jeg er litt stolt av det. Essec er ranket som den 10. beste business school i Europa (nr. 3 i Frankrike) og Mannheim som nummer 25 (andre plass i Tyskland) på Financial Times’ liste i 2011. Og de sender altså sine studenter til lille Oslo for å lære om hvordan de skal tenke strategisk om oppstart av teknologiselskaper.

Og det må man jo bare glede seg over, ikke sant?

Datalagringsdirektivet utsatt igjen

Postet den av
2

Datalagringsdirektivet utsatt, nok en gang.

Nylig hadde jeg et møte med politikere som etterlyste tips om IT-politikk – og et av mine forslag var rett og slett å utsette Datalagringsdirektivet på ubestemt tid. Gitt at det ikke kommer til å hjelpe politiet noe særlig – de har nok elektroniske spor for å ta de dumme kjeltringene likevel, og det er lett å omgå for de smart skurkene – og er et personvernbrudd grensende til det Grunnlovsstridig, er dette ikke en vinnersak for noe parti. Man kunne nekte å innføre det og dermed måtte ta et brudd med EU, men det er faktisk bedre å bare vente, skylde på implementeringsproblemer, og deretter begrave hele greia som det det er: En forsinket overreaksjon på World Trade Center-angrepet 11. september 2001.

I mellomtiden ligger vi i Digitalt Personvern klare til å saksøke Staten så snart direktivet blir innført. Det er jo ikke umulig at det kan bli en faktor også.

Facebankstudenten

Postet den av
3

Ann Merethe Sommerseth fra Evry, her med et bilde fra denne NRK-reportasjen, har utviklet et konsept for en bank via Facebook, som nå tilbys kunder av Evry.

Ann Merethe Sommerseth, leder for selvbetjente løsninger i Evry (Foto: Johan B. Sættem)

Dette er en interessant og muligens noe kontroversiell idé, men mitt poeng her er ikke konseptet, men hvordan det har kommet frem: Ann Merethe utviklet nemlig dette som student på Ragnvald Sannes’ og mitt kurs Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon, hvor nettopp utvikling av slike prosjekter er en integrert del av kurset.

Vanligvis kan Ragnvald og jeg ikke snakke så høyt om prosjektene som blir gjort på dette kurset, men i dette tilfellet står det jo på NRKs nettsider, så da kan vi jo ta vår del av æren mens vi kan! Og bare så det er sagt: Flere av de prosjektene som såvidt har startet på årets kurs tegner til å bli like interessante som Facebank.Jeg gleder meg!

Den beste utdanningssketsjen noensinne…

Postet den av
Svar

…er også den første sketsjen i den første episoden av A bit of Fry and Laurie:

Det fremtidssikrede universitetet

Postet den av
Svar

Denne presentasjonen av Clayton Christensen handler om fremtidens universitet (blant mye annet.) Han påpeker at ulike alternativer til tradisjonell høyere utdannelse, som nettprogrammer, kveldsundervisning og bedriftsintern opplæring på lengre sikt kan være en disruptiv innovasjon overfor tradisjonell campusbasert høyskoleundervisning. Presentasjonen er absolutt verdt de 90 minuttene den tar, selv uten at vi får se foilene.

En passasje bet seg fast i meg: Han snakker (sånn ca. 50 minutter inn) hvordan akademiske institusjoner aktivitetssett er kompartmentalisert – noen driver med forskning og forelesning (det siste som en betydelig mindre virksomhet enn den første) mens andre har ansvaret for studentopplevelsen utenom klasserommet. Men når folk samles til gjensynsfester (noe man gjør, organisert fra skolen, hvert 5. år) er det kun noen få professorer studentene husker og snakker om. Clayton er bekymret for rekrutteringen av faglige, fordi alt man spør om er hvor mye og hva som er publisert, muligens om vedkommende er en ikke altfor ille foreleser. Det man ikke spør om, er om vedkommende kommer inn til sin karriere med en visjon og et ønske om å forandre menneskers liv.

Den helhetlige studentopplevelsen (både i sammensetningen av fag i programmer og i opplevelsen av et sted der forskning, læring og sosialisering samspiller) er de tradisjonelle universitetenes og høyskolenes konkurransefortrinn fremfor de nye konkurrentene. I de fleste undervisningsinstitusjoner er denne helhetligheten ivaretatt mer i brosjyrene enn i virkeligheten – og skal den bli et konkurransefortrinn, må den bli virkelig.

Og hvordan man skal få til det – ja, se det er en helt annen historie.

Gastronomisk morgendikt

Postet den av
1

Johs. V. Jensen’s smørbrøddikt, her gjengitt i faksimile (sakset fra boken Forfatterne går til bords, redigert av Odd Bang-Hansen engang på det snåle 70-tallet), er for meg den ultimate forventningsfulle måltidsbeskrivelsen:

image

(Fra Digte 1906-1921.)

Håkon som IT-minister!

Postet den av
2

Min gode venn Håkon Wium-Lie (CTO Opera, mannen bak CSS, og mye annet) har fått lov av Computerworld Norge å være IT-minister for en dag (IT-diktator, ser det mer ut til.) I en meget velskrevet og lesverdig artikkel legger han ut om hva som bør gjennomføres i alle departementer – kjappe, enkle og etter mitt skjønn helt udiskutable ting som vi rett og slett bare bør gjennomføre.

Så – helt seriøst – la oss få Håkon som ny IT-minister med svært utvidede fullmakter, i denne eller neste regjering! Han kombinerer dype kunnskaper med sterk samfunnsinteresse, har kommunikasjonsevnen og, som han mange ganger har vist, den gjennomføringsevnen som så sårt har manglet i norsk politisk ledelse.

Håkon er forøvrig initiativtager til Piratpartiet, et initiativ jeg støtter – ikke fordi jeg nødvendigvis er enig i det Piratpartiet i Sverige gjør, men fordi vi trenger et slikt initiativ. Et Piratparti ville bli en viktig motvekt og kunnskapskilde i debatter som dessverre ofte er litt for mye preget preget av kommersielle hensyn, enten det nå gjelder IT-selskaper som kjemper for sin teknologi eller truede bransjer som kjemper for sin teknologisk utdaterte forretningsmodell.

(Og ja, det var en ting Håkon glemte i løpet av sin svært produktive IT-ministerdag: Å sette fart på gjennomføringen enten av et sentralisert helseregister (gjennomførbart) tilgjengelig for alt helsepersonell via Internett (etter pasientens samtykke), eller enda bedre (men som tar noe lengre tid): En åpen journalstandard og et krav om at alle helsesystemer støtter det innen en viss tid. (Jeg har blitt fortalt at enkelte fastleger fremdeles bruker WordPerfect, og sykehusene har enorme inkompatibiliteter, glimrende rapportert av Wasim Zahid i et blogginnlegg som burde få Helsedirektoratet til å skamme seg.)

PS I: Håkon burde også ta en kveldsøkt innom Finansdepartementet (som er det viktigste departementet men det som alle politikere er redd for å gjøre noe med) og gjøre slutt på deres prinsipp om å holde departementenes budsjetter separate – en av grunnene til at Samferdsel ikke frigir kartdata er at Kartverket dermed mister inntekter – som Samferdsel må ta fra et annet sted. Det gjør det vanskelig å gjennomføre samfunnsøkonomisk nyttige ting på tvers av departementer. Samtidig kunne han fått endret reglene slik at finansiering av infrastruktur som veier og bredbånd ikke lenger skal tas over det vanlige statsbudsjettet fra år til år, men i stedet fullfinansieres.

Digitale hybelkaniner

Postet den av
Svar

Aftenpostens meningssider er gjerne et sted jeg besøker daglig: Mye bra kommentarer og kronikker. Men i høyre kolonne øverst har nå disse tre artiklene ligget under “Siste debatt og kronikk”

image

Ikke noe galt med disse artiklene, men de er fra slutten av januar, altså mer enn 6 måneder gamle. Hva skjer? (Min hypotese: Autogenerert innhold fra arkivet, med en feil i datosettingen (eventuelt at man leser fra begynnelsen av databasen i stedet for slutten.)

Men det blir jo gjerne litt støv i kriker og kroker i papiraviser også…

West Coast Swing

Postet den av
3

West Coast Swing er en danseform som vokser med rekordfart – primært i USA, men også i Europa og Norge. Dansen er en elegant og sofistikert versjon av swing, med røtter i Lindy Hop, klassisk ballroom og salsa. Den kan danses til hva som helst som går i 4/4-rytme – rock, pop, r&b, blues og country, for eksempel – og foregår i hovedsak på samme sted på gulvet, slik at man kan danse den i trange danselokaler uten å veive ned andre mennesker. Den er også nokså enkel å lære seg, i hvert fall grunntrinnene, men vanskelig å beherske – så det er nok å strekke seg etter.

Og hvordan ser den ut? Den finnes i koreografert form, men det morsomme med den er faktisk at den som regel danses improvisert, gjerne med partnere som ikke har danset sammen før, der mannen leder og kvinnen følger (og legger til variasjoner og styling.) La oss begynne med en filmsnutt av den koreograferte sorten: Jordan Frisbee og Tatiana Mollman (et av de mestvinnende parene i US Open) med en fantastisk koreografi til “More” (Alex Vargas/Usher):

Her er en mer lyrisk variant, Greg Scott og Lemery Rollins danser til “Teenage Dream” (Boyce Avenue) – jeg er mest imponert over det totalt uanstrengte løftet rundt 2:04:

Konkurranser og dansing er sjelden koreografert, forøvrig – i stedet konkurreres det i Strictly Swing (der man danser med en kjent partner, men disc jockey’en velger musikken) eller, kanskje det morsomste, Jack and Jill, der man trekker dansepartnere og må fullstendig improvisere. Man får poeng for å danse riktig, samspill, at man utnytter musikken og/eller teksten i sangen, og selvfølgelig for morsomme variasjoner. Man kan leke seg med musikken, som Robert Royston og Melissa Rutz her (og ja, som hun selv sier i kommentarene, dette er ikke koreografert, selv om det kan være vanskelig å tro.)

Det går også an å improvisere når ting går litt feil, som Arjay Centeno og Jennifer DeLuca gjør her:

Her er Jason Wayne og Sarah vann Drake med fancy fotarbeid…

Og til sist må jeg vel ta med dette klippet fra So You Think You Can Dance, med Benji Schwimmer, som etterhvert vant hele greia:

I Norge finnes det sterkt voksende West Coast miljøer mange steder – her er et bilde av noen av de 38 norske deltakerne på The Stockholm Dance Heat forrige helg (der det var totalt 220 deltakere):

Mer informasjon om hvor du kan danse West Coast Swing finner du på Facebook-gruppen West Coast Swing Norway. Det finnes massevis av kurs, sosial dans (kutymen er at hvem som helst kan by opp, men man skal ikke danse mer enn to melodier sammen) og events (som regel helgesamlinger der kjente dansere holder kurs, også for nybegynnere.)

Hva med en prøvedans?

Fra arkivet: Fisk og olje er ikke nok

Postet den av
1

Denne ble opprinnelig skrevet som en kronikk i Aftenposten, 26 oktober 2006. Hentet frem igjen siden den ikke ligger i bloggen og jeg refererte til den på First Tuesday for noen dager siden.

Fisk og olje er ikke nok

NOE MÅ SKJE. I Finnmark bor det 73 000 mennesker på et område 13 % større enn Danmark. Allikevel har man 19 kommuner, et rådhus på hvert nes, og opprettholder størknede institusjoner mot enhver fornuft.

Espen Andersen, Førsteamanuensis, Handelshøyskolen BI, har nylig oppdaget Finnmark.

Kåre Tannvik, daglig leder, Radius Kirkenes, innbitt nordnorsk seriegründer.

SNÅLE UTSPILL. Finnmark sliter, til tross for mulighetene innen olje, med å skape bærekraftig næringsutvikling, å beholde sine innbyggere og ikke minst med å overbevise resten av landet at snåle politiske utspill, russiske prostituerte og krangel om hva som skal fiskes hvor ikke er det eneste som foregår der oppe.Men hva skal man gjøre? 

Fremdrift mot tunge odds.
Forfatterne av denne kronikken møttes for tre år siden. Søringen Espen holdt kurs i kunnskapsbasert næringsutvikling for folk fra næringsliv, offentlig forvaltning og halvstatlige utviklingsselskaper i Finnmark. Han lærte å respektere en gruppe mennesker som forsøker å skape fremdrift og fremgang mot tunge odds. Finnmarkingen Kåre var kursets minst skoleflinke og mest kreative deltager, den eneste av studentene som faktisk startet firma i løpet av kurset. Til gjengjeld startet han flere stykker – og lærte at teori som kommer utenfra kan gi svært praktiske lokale ideer.

Vi gjorde oss i løpet av kurset og senere en rekke refleksjoner om hvordan Finnmark skal kunne utvikle seg som en levedyktig region. Her er vår nokså uærbødige liste, som kanskje ikke bare gjelder Finnmark:

Man starter ikke bedrifter for å skape arbeidsplasser. Bedrifter startes for å tjene penger. Hvis bedriften tjener gode penger, blir det gode og mange arbeidsplasser. Startes derimot bedriften for å skape arbeidsplasser, skaffer man seg et fremtidig pengesluk med folk som sitter og tvinner tommeltotter i påvente av at prestisjetapet skal bli mindre enn utgiftene.

Man starter ikke bedrifter uten å ha et marked. Skal man tjene penger, må man ha noen som betaler for det man vil selge. Da må man finne ut hva kundene vil ha – og tilby dette, selv om det er noe man selv ikke ville kjøpt. Det er ingen tilfeldighet at julenissens hjemsted i sin tid ble flyttet fra Norge til Finland: Finnene var villige til å gi kundene det kundene ville ha. Nordmennene så tusenvis av brev fra japanske skolebarn som en brysom ekstrajobb.

Bedrifter bør søke kunder som har råd til det de tilbyr. Norge er en av verdens dyreste nasjoner både å reise og leve i. Næringsutvikling må ta utgangspunkt i dette, og utvikle tilbud rettet mot kunder som har råd til å være her. Pengesterke kunder klager ikke over at et restaurantbesøk i Norge er dyrt – de klager over at de må betale blodpriser for middelmådig mat og dårlig service.Ikke minst klager de når alt stenger fredag klokken 15 og åpner igjen mandag morgen, midt i turistsesongen, fordi eieren skal på hytta og fiske.

Norge kan ikke markedsføres som annet enn eksklusivt – og da må opplevelsen kunden får, enten det gjelder turisme eller produksjon, være eksklusiv.

Å være strategisk er å være annerledes. Strategi er å ta valg, og å gjøre noe som ikke alle andre gjør. For Finnmarks vedkommende er dette et spørsmål å utnytte det unike ved Finnmark – det at man har spredt bosetning (som krever utvikling av samhandlingsteknologi), en posisjon mellom Russland og Europa (hva med Kirkenes som Nordkalottens Singapore?), og er verdens nordligste befolkede område.

Det kreves mot for å være annerledes. Små samfunn har ofte en lav toleransegrense for dem som tenker annerledes. De samfunn som vil overleve, er de som klarer å motivere de annerledestenkende, og tåler å løfte dem frem.

Politikere og byråkrater er dårlige til å skape bedrifter. I Finnmark har mange fått for seg at næringsinitiativer er avhengige av godkjennelse av en lokalpolitiker eller fem. Bedrifter skapes av enkeltpersoner eller små grupper som ønsker å skape noe og tjene penger på det. Politikeres og byråkraters jobb er å fjerne hindringer og gjøre jobben enklere – men altfor ofte velger de å bevare det bestående eller sørge for at alle regler følges. Politikere har en annen agenda, ganske enkelt.

Misunnelse er lite lønnsomt. Altfor mange finnmarkinger er villige til å torpedere initiativer som kan gi andre fremgang. En dypt institusjonalisert «Skit i Finnmark, leve Mehamn/Vadsø/Vardø/Karasjok/Hammerfest/velg-ditt-eget-sted»-holdning gjennomsyrer enhver diskusjon om tiltak. Forretningstiltak strander på endeløse diskusjoner om hvor ting skal lokaliseres – som f.eks. at et nytt turisttilbud torpederes av en ordfører fordi turistbussen ikke stopper på den lokale respatexkafeen.Som Arvid Flagestad ved BI har vist, er de mest lønnsomme skisportsstedene de som samarbeider mest, for kundene er i alle fall ikke interessert i lokale stridigheter. Redsel for hva andre skal mene skaper ikke nye bedrifter. 

For at noe nytt skal vokse frem, må noe av det gamle dø. I Finnmark bor det 73 000 mennesker (5000 færre enn i Drammen/Lier) på et område 13 % større enn Danmark. Allikevel har man 19 kommuner, et rådhus på hvert nes, og opprettholder størknede institusjoner mot enhver fornuft. Finnmark må redusere antall tettsteder og heller få noen som er bærekraftige, hvor det ikke blir sveltihel hvis en eller to bedrifter skulle gå overende.Ellers svekker man dem som kan overleve ved å bruke ressursene på konkursbo.

Når lokalisering ikke betyr noe, betyr den alt. Dagens kunnskapsarbeidere kan jobbe hvor som helst i verden – og velger derfor ikke bosted fordi det er arbeidsplasser der, men fordi det er gode steder å bo. Det betyr gode skoler, barnehage, livlig kulturliv og, kanskje viktigst, et samfunn som er tolerant overfor folk som er annerledes og tilgir feil.Kunnskapsarbeidere lever av penger og for ros og ære. De legger sine bedrifter dit kunnskapen finnes, respekteres og videreutvikles.

Finnmarks politikere må forsøke å endre en utbredt innstilling om at intellektualitet og kreativitet er umandig og noe som skikkelige folk ikke bør befatte seg med. Ellers reiser de kreative og kunnskapsrike, og man henger igjen med en befolkning som ønsker å gå tilbake til en industriell fortid. 

Arbeidsplasser skapes én og én, uten oppmerksomhet. Det er nesten litt synd at man satser stort på utbyggingen av Snøhvit og ilandføringen av gass ved Hammerfest. Det tar oppmerksomheten vekk fra at Finnmark trenger å gjøre små ting, rettet mot et globalt marked, ikke store ting hvor markedsforståelse utover råvareprisutvikling ikke er relevant.

Dette gjelder Norge så vel som Finnmark – det er en fare i at oppmerksomheten rettes mot de store ting, som olje, når de små ting, som kunnskap og informasjonsteknologi, har vel så stort potensial for både verdiskapning og sysselsetting. 

Finnmark er i en unik posisjon og har noe å fortelle. Finnmark har alt hva verden etterspør: Olje, gass, fantastisk natur, rent vann, fisk og urfolk. Finnmark har kompetanse om råstoffene, men mangler kompetansen og viljen som skal til for å utnytte mulighetene.Man må forstå hva man har å selge, og lære seg å ta dobbelt betalt for kaffen. Ikke fordi den er spesielt god – skjønt den bør være god – men fordi man har en historie å fortelle.