Familien så Max Manus i går – noe vi ikke på noen måte var alene om. Det var påfallende hvor stor del av publikum som besto av familier, i to eller tre generasjoner. Det var også påfallende hvor stille det var etterpå – denne filmen gjorde inntrykk på mange. Den gjorde definitivt inntrykk på meg. Skuespillerne passer utrolig godt til rollen – særlig er Knut Joner et funn som Gunnar Sønsteby – og selv om enkelte har påpekt noen anakronismer (som at det ikke går å skyte med en Sten gun under armen) er dette svært realistisk. Radarparet Axel Henie og Nicolai Cleve Broch leverer en svært god prestasjon som henholdsvis Max Manus og Gregers Gram.
Sånn umiddelbart er det litt vanskelig å forstå Erling Fossens kritikk av at filmen glorifiserer motstandskampen. For det første underslås det ikke på noen måte at tapene, også i form av represaliser, var betydelige. Kaptein Martin Linge sier dette tidlig i filmen, og setter spørsmålstegn ved om raidene mot norskekysten kunne betegnes som suksesser. For det andre er filmen, såvidt jeg kan se etter å ha lest både Max Manus’ bok og noen hundre andre bøker om perioden, svært historisk korrekt. Det betyr ikke at det ikke er avvik fra virkeligheten, men avvikene er slik det må bli for at det skal bli en film av det. Mange spektakulære og viktige hendelser er utelatt, ikke fordi de ville vært filmatisk uinteressante, men fordi regissøren har valgt å konsentrere seg om tre sabotasjeaksjoner – sprengningen av tre skip på Oslo havn, sprengningen av arbeidskontoret (forøvrig i feil bygg, men Akersgaten 55 ser helt annerledes ut i dag) og senkningen av Donau. Ikke nevnt med et ord er torpederingen av en tysk destroyer i Mossesundet, angrepet på troppeskipet Monte Rosa der Max Manus og Gregers Gram lå tre dager og ventet blant rottene under kaien i Oslo Havn, sprengningen av flylageret i Bjølsenhallen, og så videre. Innsatsen var med andre ord adskillig større enn hva filmen (og Erling Fossen) gir inntrykk av. Hva den betød i verdenshistorisk sammenheng er en annen sak – men det forringer på ingen måte innsatsen.
Virkeligheten var ofte enda mer dramatisk enn filmen gir inntrykk av. Her er et utsnitt fra boken, om hvordan Kolbein Lauring, Max Manus’ nestkommanderende, skjøt seg ut da tyskerne kom for å arrestere ham. (s.176-177):
[…] om morgenen hadde Kari [Lauring] forsovet seg for en gangs skyld, og de var derfor ikke stått opp da de hørte banking på inngangsdørein inn til huset. Han kastet et blikk ut av vinduet og så tyskere på alle bauer og kanter. Huset var omringet, sjansene for å unnslippe var små. Han gikk bort til det andre vinduet over inngangsdøren, og straks begynte det å sprute med glasssplinter rundt ham. Tyskerne der nede hadde åpent ild mot vinduene, for å drive ham vekk fra dem. Gode råd var dyre nå. Kolbein hadde som før nevnt sittet på Møllergaten og Grini i henholdsvis 2 år og 9 måneder og haddde sluppet ut nærmest ved en feiltagelse. Han måtte love på tro og ære aldri mer å opptre mindre vennligsinnet mot tyskerne, og det ble presisert at hvis han rømte fra Norge ville det gå ut over hans familie. Det er lett å forstå at han nødig ville bli tatt levende. Han hadde bare pyjamas på seg da tyskerne kom, men fikk kastet en lærjakke over pyjamasjakken og hoppet opp i et par sko. Kari rakte ham håndgranatene, og et ekstra magasin til pistolen. Kolbein gav henne et avskjedskyss, så pælmet han en håndgranat ned til tyskerne utenfor døren, og da den eksploderte, hoppet han ut på taket, og derfra over på et annet tak. Han hadde vært litt i tvil om han kunne klare det, men det gikk bra, og han kom ned på alle fire med en pistol i hver hånd.
Så løp han mens tyskerne skjøt som besatte etter ham, og han skjøt igjen. I hagen ved siden av stod det en tysker og siktet på ham. Tyskeren bommet, Kolbein slengte et par skudd etter ham, og fyren gikk ned. Kolbein løp rett mot et høyt piggrådgjerde og klarte på en eller annen mystisk måte å få kastet seg over det. Så gikk ferden videre. Pistolene var tomme, og han skiftet inn magasin. Han løp gjennom hager, hoppet over gjerder , og endte omsider i et hus hvor han var heldig og fikk lånt klær av en nordmann som forsto situasjonen med engang.
En film som velger ikke å ta med en slik filmatisk perfekt episode, er enten nøktern og konsentrerer seg om en stram historie, eller har så mye å ta av at det ikke er nødvendig. I begge tilfelle er det vanskelig å kalle den spesielt glorifiserende. Det er rett og slett vanskelig å glorifisere, fordi det var så mye mer. I filmen fremstilles Gregers Grams propagandavirksomhet som litt skriving på skrivemaskin mellom sprengningene. I virkeligheten drev de en propagandaoperasjon med kodenavn Derby, som hadde mer enn 500 deltakere, og hadde rapportører mange steder rundt omkring i offentlige og private organisasjoner.
I Oslogjengen, og i motstandsbevelsen forøvrig, var det folk som tok livet av seg for ikke å røpe noe (som Edvard Tallaksen, fremstilt i filmen, som hengte seg på cellen), som løp inn i kuleregnet for å bli skutt heller enn arrestert (som Roy Nilsen, tredjemann i Donau-aksjonen, gjorde (uten at det er vist på filmen)), som sultet i hjel i konsentrasjonsleire, som ble torturert i årevis. Lauritz Sand – etter krigen kjent som Norges mest torturerte mann – bygget opp spionasjenettverket XU, og ble tatt tidlig i krigen. Tyskerne brakk hvert ben i kroppen på ham, men det eneste de fikk ut av ham var "nei", og med det reddet han antakelig hundrevis av mennesker. Han døde i 1956 uten ha kommet seg av skadene. En annen var professor Leif Tronstad, som planla Vemork-aksjonen og ble skutt i mars 1945. Han har idag et anonymt torg i Sandvika oppkalt etter seg – jeg vet ikke om mange i Sandvika kjenner hans historie.
I årene etter var de helter. Så var det tid for revisjonen. Og jeg lurer litt på hvorfor jeg aldri lærte noe om dette på skolen. Men så er ikke historie norsk skoles sterke side. Ikke det heller.
Ja, mange mennesker var med i NS, eller var "stripete", eller ble med i motstandsbevegelsen mot slutten av krigen da man så hvilken vei det gikk. Men mange mennesker tok store sjanser og led i stillhet uten noensinne å få sin historie fortalt.
Jeg synes filmen var svært tro mot boken og svært historisk korrekt så langt jeg kan se. Jeg synes ikke det fremstilles som om motstandsbevegelsen vant
krigen alene. Heller er det ikke, som Erling Fossen sa i et radiointervju forleden, slik at filmen fremstiller det som om at "Donau ble senket, og så var krigen over." Ardenneroffensiven skjedde i januar 1945 og angrepet på Donau omtrent samtidig. I perioden etterpå – krigens siste måneder – raknet nesten hele Oslo-organisasjonen, noe som også er fremstilt i filmen. Men det er ikke nevnt at Oslogjengen gjennomførte enda flere aksjoner – bl.a. sprengte de NSBs hovedkvarter i mars (for å hindre togkoordinering) og sikret en masse arkiver til Landssvikoppgjøret.
Det faktum at mange ikke gjorde noe, får ikke overskygge det at mange gjorde noe også – de fleste av dem uten å få noen anerkjennelse for det. Det er lett å være etterpåklok, men skal man vurdere hva noen har gjort, må man ta utgangspunkt i de ressurser og den informasjon de satt med på det tidspunktet beslutningen ble tatt. Disse unguttene på sykkel og deres mange medhjelpere satte livet på spill for demokrati og mot en tyrannisk stat. Det er en stor beslutning, som ikke kan forringes i etterkant.
Tversover 