Kategoriarkiv: Et land i verden

Nynorsk verken nytt eller norsk?

Postet den av

Jeg har i ettermiddag sittet og hjulpet (hun greier seg stort sett selv med litt oppmuntring) datter nummer tre med leksene. Hun har en innleveringsoppgave om et historisk emne av et visst omfang. Oppgaven er på fire sider, skal inneholde bilder hun har tatt selv (på en nylig skolereise) og skal dessuten være på nynorsk. Det siste har jeg litt vanskelig å se poenget med.

Nå hører ikke jeg til de som klaget mye over nynorsken verken da jeg gikk på skolen eller etterpå – og jeg synes folk som klager over at NOUer og andre offentlige dokumenter av og til kommer på (som regel moderat) nynorsk burde finnne noe bedre å fordrive tiden sin med. Men jeg lurer på om jeg ikke er enig i at nynorsk som skriftlig fag ikke lenger har noen berettigelse.

Det er ikke det at nynorsk er så vanskelig, men at det nå er så mange varianter av ord og stavemåter i både nynorsk og bokmål at grensene mellom skriftspråkene er i ferd med å forsvinne, i hvert fall om man legger godviljen til. Da jeg i sin tid leste og skrev en kronikk om Heidi Grande Røys’ NOU "Et informasjonssamfunn for alle" kom jeg faktisk til side 70 før jeg oppdaget at den var skrevet på nynorsk – delvis fordi jeg var opptatt av det som sto der, delvis fordi den var skrevet i "moderat" nynorsk og dessuten omhandlet tema (teknologi) der nynorske og bokmålsformer stort sett er like (når de ikke er på engelsk).

Jeg tror mye av antipatien mot nynorsk i skolen har to årsaker: Den ene er at man tvinges til å skrive nynorsk. Gitt en utstrakt mangel på presisjon i hva som er riktig eller galt, men med et krav om å være konsekvent selv om ordlisten ikke er det, blir dette vanskelig selv for de mest språkmektige. Det kan være på tide å stramme opp litt, ikke bare i nynorsk, men i bokmål også. Vi kunne for eksempel fortelle at "da" og "når" ikke kan brukes om hverandre, slik de fleste politikere og TV-journalister ser ut til å tro. Det er faktisk lettere å forholde seg til et språk der ting er enten riktig eller galt, fremfor en masse tillatte sideformer, som sammen fører til at det meste er tillatt, bortsett fra det du har lyst til å skrive.

Den andre årsaken ligger i valg av litteratur. Som datter nummer tre fortalte meg: Den første boken hun skulle lese på nynorsk handlet om mørketiden i nord, og var dermed fremmed ikke bare i tekst, men også i innhold. Selv ble jeg satt til å lese Tarjei Vesaas, geniforklart i vide kretser i min barn- og ungdom men som siden ikke har gjort seg nevneverdig bemerket utenfor nynorskpensum. For meg virket det alltid litt som om nynorsk litteratur var et slags svar på det beryktede finske TV-teateret. Dette bestyrkes i at jeg med glede, som sagt, leser nynorsk når innholdet interesserer meg, eller når det er språklig elegant heller enn bare sært, slik Arne Hjeltnes eller Are Kalvø presterer. Det er faktisk innholdet det kommer an på. For eksempel er det jo opplest og vedtatt gutter ikke liker å lese. Så kom Harry Potter-bøkene, og med dem vitsetegninger om foreldre som klaget over at dyre dataspill ble stående urørt fordi poden satt med nesa ned i 600 sider Quidditch og Voldemort. Kanskje det holder med en god tekst?

Trenden går i alle fall bare bare en vei. Andelen mennesker som skriver (det er ingen som snakker verken bokmål eller nynorsk) nynorsk, i hvert fall i voksen alder, krymper stadig. På et eller annet tidspunkt må selv den mest vokale minoritet akseptere realiteter. Dessuten vil teknologien komme oss til hjelp. Den smarte elev vet at måten å skrive en oppgave på nynorsk i dag er å skrive den, fort og naturlig, først på bokmål, for deretter å oversette. Og da er det bare et tidsspørsmål før vi får en Google translate fra bokmål til (moderat) nynorsk, til glede for studenter og norsklærere over det ganske land. Vi har allerede Øyvind Borgenholt’s geniale Odalizer, som kjapt fikser websider om det til lett forståelig Odalsdialekt. (Klikk her for å få denne teksten på odærsk.) Noen burde gi ham et stipend for å lage en nynorskizer. Siden undervisning over tid vil tilpasse seg verden (det tar noen år og noen NOUer, men ting skjer), vil skriftlig nynorsk erstattes av muntlig – eller, rettere sagt, til lesing av nynorske tekster. Forhåpentligvis oversettelser av Harry Potter eller, etter hvert som ungdommen blir eldre, Cory Doctorow’s Veslebror ser deg.

Med andre ord: Skal nynorsk bli noe annet enn et ork for 90% av skoleelevene i Norge, bør man modernisere litt. Slik nynorsk undervises idag, er det verken nytt eller norsk, i hvert fall ikke oppfattet som norsk av elevene. Løsningen (rent bortsett fra at språkets navn bør endres) ligger i å monopolisere de tekstene elevene vil lese, uansett hvem som har skrevet dem, oversette dem til nynorsk, og dermed få elevene til å assosiere språket med noe interessant og positivt – den delen av norskfaget der man kunne slappe av og underholdes litt – heller enn å være en ekstra ryggsekk, irrelevant både i form og innhold.

Slik sett er det jo positivt at min datter kunne anbefale meg Are Kalvøs kåseri om fordelene med å bruke nynorsk – en del av nynorsk-pensum hun satte pris på. Det er håp, i alle fall så lenge eleven slipper å analysere Kalvøs tekst og bare kan le av den.

Et spørsmål om kompetanse

Postet den av

Dagfinn Nordbøs kronikk "Det siste store tabu" vil sannsynligvis bli avskrevet som enten surmaget sutring, opportunistisk oppmerksomhetssøken, eller, forhåpentligvis, et ektefølt uttrykk for frustrasjon som dessverre/heldigvis ikke kan lede til noen konkrete endringer, siden byråkratier nå engang tar (og skal ta) beslutninger basert på regler som ikke gir særlig rom for vurderinger.

Men fagligheten sier egentlig noe annet. Her er et sitat fra James March, organisasjonsteoriens grand old man (min oversettelse, originalen her på tidligere kollega Jim McGees blogg):

Når vi synger arier om ledelse og organisasjon, tenderer vi til å overse viktigheten av simpel kompetanse for organisasjoner arbeidsmåter. Effektive byråkratier er sjelden dramatiske…. Mye av det som skiller et godt byråkrati fra et dårlig ligger i hvordan de daglige, trivielle relasjoner med kunder og de daglige problemer med å vedlikeholde og operere sine rutiner håndteres. Å gjennomføre disse trivielle tingene kan kreve mye planlegging, kompleks koordinering og sentral styring, men har vanligvis sammenheng med hvor effektivt et stort antall mennesker gjør mindre arbeidsoppgaver på et kompetent vis. Der for er det sannsynlig at den oppsiktsvekkende forskjellen i byråkratisk ytelseskvalitet rundt i verden for det meste skyldes varianse i kompetansen til den alminnelige kontormedarbeider, byråkrat og mellomleder, og i effektiviteten i alminnelige rutiner for å løse problemer på lokalt nivå. Dette ser ut til å være sant for militære, fabrikker, posttjenester, hoteller og universitet.

Med andre ord: Vi kan snakke om systemer, evalueringer, prinsipper og rutiner til vi blir blå i ansiktet og går konk på konsulenthonorarer, men det er faktisk kvaliteten på den jobben som gjøres som teller. Og i motsetning til Dagfinn Nordbø tror jeg ikke situasjonen er svært mye bedre (selv om den er bedre, i alle fall i eksportrettet industri) i det private næringsliv enn i det offentlige.

I likhet med Dagfinn Nordbø har jeg opplevd elendige leger, sykepleiere og saksbehandlere innen helsevesenet. Men jeg har også opplevd fantastiske legere, sykepleiere og (en sjelden gang) saksbehandlere. Problemet er ikke at det finnes variasjon, men at denne variasjonen ikke gjenspeiles i lønn eller status. Jeg har opplevd lærere (for mine barn) som er dysfunksjonelle (i et tilfelle med en tykk A4 perm med klager og 19 år som stafettpinne mellom uvillige skoler.) Jeg har opplevd en engelsklærer som ikke kunne snakke engelsk. Men jeg har også opplevd kunnskapsrike, tålmodige og initiativrike lærere som jeg er stolt over å ha kjent. Problemet er at sistnevnte ikke belønnes og at førstnevnte fremdeles er lærere. Jeg har vært borti situasjoner der folk har grovt forbrutt seg mot moralske og juridiske regler som setter hele deres organisasjon i fare, men likevel fått beholde jobben fordi et stivnakket regelverk hindrer organisasjonen å bli kvitt dem – og ledere ikke vil eller gidder gjøre den jobben som skal til for faktisk å få dem ut.

Problemet er at hver gang dette påpekes og noe må gjøres, lages enda et regelverk som kun fokuserer på det som er målbart – som formalkompetanse, ansiennitet eller pliktrapporter. I tillegg vil man, som med GNIST, lage ryggdekkende holdningskampanjer uten å gjøre noen fundamentale endringer i hvordan jobben faktisk gjøres eller blir belønnet. Og er det en ting man vet etter 50 år med forskning innen endringsledelse, så er det at ingenting skjer medmindre man endrer alle de fire hovedelementene av en aktivitet: Teknologi (hvordan man gjør ting rent praktisk), struktur (organisering), belønningssystemer og, til sist normer og verdier (hva som oppleves som viktig innen en organisasjon).

Svaret ligger i en omlegging vekk fra regelstyring, mot ansvarliggjøring av ledere, at man slutter å fokusere på ansiennitet, og at man begynner å betale så bra (ut fra individuelle resultater) at kompetent personale begynner å stake ut karriereveier og oppmuntres til den adferd mot kundene man ønsker. Dette tar tid, er upresist, og krever individuelle vurderinger, noe som ansvarliggjør de som gjør vurderingene og dermed gjør dem sårbare.

Så det kommer ikke til å skje. I stedet vil Dagfinn Nordbøs kronikk for det meste ties i hjel, bejublet av den vanlige ansamlingen anonyme skrikhalser som mener at det er sosialismen og byråkratiet som har skylden, og tildels imøtegåes av folk som henger seg opp i enkeltdetaljer som den overvektige hjelpepleieren. At en overvektig hjelpepleier ikke orker å løfte og ikke orker å gå langt eller fort, og dermed på grunn av sin overvekt gjør en mye dårligere jobb, er i denne sammenhengen tydeligvis ikke relevant – det er et tabu som så mange andre. Dessuten har sikkert personen andre kvaliteter som oppveier – ellers hadde vedkommende ikke vært i jobb, ikke sant?

Men tabuer er til for å pirkes i, og dette tabuet har stått upirket altfor lenge. Opp på bordet med det!

Enda et argument for å lese på originalspråket

Postet den av

image image Jeg hadde Stieg Larssons Flickan som lekte med elden på svensk, kjøpt for kr. 25 i en svensk bokhandel. Så ville jeg ha de to andre bøkene i serien – og ga meg til å lete litt på nettet.

Prisen for Menn som hater kvinner og Luftslottet som sprengtes som pocket på norsk er kr. 149 pr. stk, men den siste er ikke kommet ut ennå (kun tilgjengelig i innbundet form til kr. 323,-). Derimot er begge bøkene tilgjengelige fra tanum.no på svensk, for den nett sum av kr. 41,- og 39,-, fritt levert til et samarbeidende supermarked ikke så langt unna.

Jeg vet ikke helt hva dette sier, bortsett fra at enten er norske oversettere svært dyre, eller også er det betydelige effektiviseringsgevinster igjen i norsk forlagsbransje. Tydeligvis er det svenske markedet dramatisk forskjellig fra det norske. Spør man et norsk forlag, får man nok høre om hvor ille det ville blitt her hvis vi skulle få svenske tilstander.

Personligen tycker jag det är mycket lönsamt at kunna läsa svenska…

Samlaget er litt gravide…

Postet den av

image Samlaget (som jo er et festlig firmanavn for de av oss med svenske tilbøyeligheter) har gitt ut Cory Doctorows Little Brother på norsk, under tittelen Veslebror ser deg. Cory legger ut alle sine bøker og artikler gratis på nett – fordi han mener det hjelper på salget. Little Brother har solgt over 90 000 eksemplarer, noe som burde være en indikasjon på at denne formen for markedsføring fungerer, i hvert fall for bøker av denne typen (orientert mot unge hackers & wannabes).

Men neida, Samlaget tør ikke og legger i stedet bare ut halve boken, mot forfatterens vilje.

Jeg får bare erklære meg enig med Øyvind Solstad, og reflektere over at dette er nok et eksempel på at norsk forlagsbransje ganske enkelt ikke forstår hvilken vei verden går.

I mellomtiden vil jeg anbefale å laste ned og lese boken på nett, på originalspråket. Slik bøker skal leses. Og er det jo ikke noe i veien for en liten dugnad her – for å lage en norsk oversettelse rett fra den engelske?

Oppdagering 17 sept: Du kan få hele boka, dersom du sender inn en epost med en tilbakemelding.

På tide å løsrive kommentariatet

Postet den av

Sven Egil Omdal (Twitter: Svelle) har en glimrende kommentar i Stavanger Aftenblad der han kritiserer norske mediehus’ kommende strategi om å reservere lengre artikler, kommentarer og feature-stoff for papiraviser. Hans karakteristikk av tankemåten er midt i blinken:

Presset av fallende opplag og stupende annonseinntekter, vedtar de store mediehusene nye strategier, som i korthet går ut på at nettet skal fatte seg i korthet. Der skal leserne finne blålys og ulykker, breaking news og nyheter som alle andre også har. De eksklusive nyhetene, kommentarene, anmeldelsene, analysene og de store reportasjene skal reserveres for papirutgaven.

Det er som å høre en gjeng kusker slå fast at fordi bilen er så mye raskere enn hesten, kan den bare brukes som ambulanse.

Så sant, så sant: Internett er en klassisk disruptiv innovasjon for papiraviser, og løsningen ligger i enten å kannibalisere seg selv før andre gjør det eller å flytte seg til mer lønnsomme deler av verdikjeden. Schibsted har fulgt en slik strategi med stort hell: De kannibaliserte sine rubrikkannonser til fordel for finn.no og har latt vg.no konkurrere med papiravisen VG på like vilkår. Denne strategien ser de nå ut til å å ha oppgitt etter at Kjell Aamot og Birger Magnus forlot skuta. Nå er det kortsiktig økonomi som gjelder – og da virker logikken rundt disruptive innovasjoner slik at det nettopp er de tradisjonelle produktene man vil forsøke å beskytte. Akk ja, man lærer tydeligvis ikke av andres feil, men må gjøre dem selv.

Resultatet er ikke vanskelig å forutsi. Det holder med å kikke over dammen til New York Times, som har forsøkt seg med begrensning av verdifullt kommentarstoff bak en betalingsvegg, noe som kjapt førte til at verdien av å bli publisert i New York Times falt dramatisk for de som skrev der (slike som Thomas Friedman og Paul Krugman). Det var ikke bare det at tapet i annonseinntekter ikke ble oppveid av økt salg, men bruksverdien av kommentarartiklene gikk ned for både lesere og skribenter.

Forklaringen er enkel: Sett at Aftenposten (eller en annen større avis) gjennomførte en delingsstrategi av denne typen. Hvis jeg har et abonnement på Aftenposten og finner en god kommentar jeg gjerne vil henvise til på min blogg eller sende til mine Twitter-followers, så kan jeg ikke gjøre det. Jeg kan nok lese artikkelen, men det kan ikke mine lesere. Jeg kan riktignok klippe artikkelen ut og legge den (eller store deler av den) i min blogg, men det er for det første ulovlig, for det andre kan ikke mine lesere få del i helheten uten et abonnement. Dermed får jeg heller henvise til ting som ligger åpent tilgjengelig. Resultatet blir at papirkommentariatet snakker med hverandre og mister deltakelsen i den raske og gode samtalen som finner sted via Twitter, blogger og dedikerte diskusjonsfora. Jeg har en begrunnet mistanke om at gjennomsnittsalderen på Dagbladet, VG og Aftenpostens papiraviser øker med omtrent et år i året – deres publikum utgjør dermed en fremdeles viktig men stadig svinnende del av befolkningen.

Man kommenterer ikke for å bli publisert, men for å delta i en samtale, og samtalen bør foregå med folk som har noe å fare med. I løpet av de siste fire-fem årene har jeg skrevet en rekke artikler i papir- og nettpublikasjoner, derav 11 kronikker i Aftenposten og en rekke spalter i E24.no. Noen av disse er lagt ut med kommentar-mulighet, noen ikke. Samtlige artikler har jeg også lagt på min blogg eller på mitt nettsted (ta det med ro, jeg strøk ut den linjen om elektronisk enerett som Aftenposten har i sin standard avtaletekst før jeg undertegnet). Jeg legger artiklene der for å unngå at de forsvinner når lenkestrukturer endres, fordi jeg da kan redigere dem slik jeg vil ha dem, ikke slik desken vil, og fordi jeg vil ha noe som er lett å skrive ut eller sende.

Og da har jeg merket noe pussig: Kommentarene jeg får på bloggen min er færre, men som regel mye bedre enn kommentarene jeg får i aviser og nettsteder. På de fleste nettsteder er det tydeligvis helt legitimt å legge ut anonyme kommentarer med teksten "Du har rett å slett ikke peiling. Makan til useriøs dreittpreik….." og lignende. På min egen blogg, derimot, oppfører folk seg som gjester i et dannet men hardt diskuterende selskap og kommer med substansiv kritikk. Eller de skriver lengre kommentarer på sine egne blogger og sender meg en Twit så jeg kan reagere… (Og gjett hvordan jeg ble oppmerksom på Sven Egil’s artikkel – jeg leser i hvert fall ikke Stavanger Aftenblad til daglig.)

Kommentariatet – de som kommenterer – er i stadig økende grad på Twitter og andre nettsteder. Et forsøk på å trekke debatten tilbake til papiravisene – der ting tar tid, innlegg skal plassbegrenses, flerstavelsesord bør unngås og henvisninger utenfor egen avis blir uglesett – blir som å forsøke å få tannpasta tilbake på tuben: Teoretisk mulig og fint på papiret, men håpløst i praksis.

En papirkommentarstrategi er dødfødt, og vil reverseres innen et år eller to. Den vil tvinge skribenter til å legge parallelle versjoner av sine artikler ut i det digitale rom, eller å være henvist til størknende og stadig mer sekteriske fora, som Klassekampen. For noen vil dette fortone seg forlokkende – det er som regel koselig på gamlehjem – men for de fleste vil ønsket om respons føre til opprettelsen av egen elektronisk tilstedeværelse og overgang til den digitale samtalen jo før jo heller.

Oppdatering 7.9: Nå som kommentar på e24.no.

Karriereminner

Postet den av

Gjennom videregående skole og studietid på tidlig 80-tall hadde jeg ekstrajobb på Bjerke og Øvrevoll. Jeg jobbet i totalisatoren, som er den den delen av organisasjonen som har med hesteveddemål å gjøre. Oppgaven var å selge «bonger» – veddemål – og etterhvert også å betale ut gevinster. Jobben er ansvarsfull siden det er endel penger involvert, men også godt betalt. Hele totalisatoren var dengang og er for alt jeg vet fremdeles et familieforetakende – man ble ansatt fordi man kjente noen. I mitt tilfelle var det min fremtidige kone, svigerfar og svigerinne, som alle jobbet både på Bjerke og Øvrevoll. Bjerke på onsdag og søndag, Øvrevoll på tirsdager og lørdager.

image Bjerke hadde på denne tiden tre tribuner – hovedtribunen (som nå heter Bjerkeboden), «bettongen» og «andre plass.» Hovedtribunen hadde restaurant (som serverte «tre-retters» og «to-retters») og var, naturlig nok, størst. Bettongen var en nyere og mindre tribune med god oversikt over selve løpet, tett ved stallene og med hesteinteressert klientell. Andre plass var en gammel og i denne sammenheng liten trebrakke lengst unna målområdet, med nedslitt interiør og ditto klienter. Det var bare seks terminaler der, gjennomsnittsomsetningen lå godt under de to andre tribunene, og restauranten serverte lapskaus i dype papptallerkener. Til gjengjeld gikk ølsalget bra.

Å jobbe på andre plass var en sosialantropologisk reise for en snill gutt fra rekkehus, en opplevelse som bokstavlig talt gjorde inntrykk. En ting var lukten – dette var lenge før noen røykelov, og andre plass var så innrøkt at jeg måtte ta en dusj (som sved i øynene) og skifte undertøy når jeg kom hjem. Foreldrene mine kunne lukte meg fra kjelleretasjen opp til kjøkkenet.

En annen ting var at jeg ble kjent med en del av Oslos befolkning jeg ellers ikke ville hatt mye kontakt med. Det kunne være litt pinlig – jeg gikk på Vahl gymnas, på Tøyen, og av og til gikk vi til Grønland for å ta T-banen. Da kunne det hende at noen av løsgjengerne rundt stasjonen hilste på meg og lurte på om jeg skulle på jobb på onsdag, noe som ikke akkurat var en statusgreie for en sjenert gymnasiast.

Det var mange fargerike personligheter på travbanen, mange av dem på andre plass. En tykk liten mann jeg har glemt navnet på (en han så ut som en forsoffen utgave av Danny DeVito) pleide å hoppe rundt og hyle av begeistring hver gang han vant. Han kjøpte som regel en 5-kroners vinnerbong på dagens absolutte favoritt, så gevinsten kan ikke ha vært mange kronene, men det er jo ingen grunn til ikke juble litt. Han var så tykk at han hadde fått kirurgisk behandling for fedme, men hadde bokstavlig talt sprukket, ble jeg fortalt, da han hadde møtt noen bekjente på Rennesvusjen (Resturant Rendevous, litt nedenfor Sinsenkrysset). De hadde veddet med ham om han kunne klare å spise hele menyen. Han klarte det nesten, før han måtte på sykehus.

«Finnen» var også et meget synlig innslag. Jeg fikk aldri tak i navnet hans, men han minnet om Robert Stoltenbergs Pirkka – bare 20 år eldre, betydelig mer alkoholherjet og 50% bredere over skuldrene. Finnen gikk med sort, tykk, halvlang skinnjakke, uansett vær, og hadde alltid problemer med å få sagt hvilke hester han skulle spille på. Ofte var han redusert til å bare peke i programmet.

Den mest fargerike personen var Jens (navnet er endret), kjent over hele travbanen. Jens var i 60-årene, minst 1.90, nærmest trillrund, og jovial på sin måte, en slags kjempeutgave av Carsten Byhring. Han hadde vært befal i Forsvaret (sersjant, ble det påstått) og når han fikk lyst (og det fikk han ofte) brølte han «Din døl!» så vinduene skalv. Jens hadde til tider litt problemer med drikke, som de fleste på andre plass. Derfor hadde han også litt problemer med økonomien – en gang forsøkte han å betale meg for en bong med to koteletter, i plastforpakning. Jens var ingen stor spiller. Det gikk i etpar femkroners i hvert løp, men han brukte mye tid på å bestemme seg for hva han skulle ha, gjerne rett før løpet startet og det var kø foran kassene.

Et av mine morsomste minner var da Jens skulle bestille seg noen bonger rett før et løp, og Finnen sto i køen bak ham. Jens brukte godt med tid, og Finnen ble synlig desperat bak der ettersom starten nærmet seg. Siden Finnen var dårlig til å uttrykke seg, bestemte han seg i stedet for å dytte vekk Jens slik at han kunne komme til. Han tok rennefart og braste inn i Jens bakfra. Jens’ store mage traff skranken så den knirket faretruende, og hele Jens fjæret inn og spratt ut igjen. Finnen fikk hele bevegelsesenergien sin i retur, gikk i bakken som et tre (bare fortere) og ble liggende og se opp i taket. Jens snudde langsomt på hodet og betraktet Finnen ettertenksomt. Så snudde han seg tilbake til meg, helt uaffisert, og fortsatte sin langsomme og tilsynelatende gjennomtenkte bestilling.

Etterhvert jobbet jeg andre steder på travbanen, blant annet i hovedkassen, der jeg lærte meg å telle penger fort (tell tre sedler tre ganger, legg en rundt, og du har 10), hvor mye kontanter utgjør rent fysisk (en skoeske med hundrelapper er en million), og hvordan man skal finne ut hvor i en stor pengebunke det mangler en seddel (bruk en vekt og vei buntene mot hverandre.) Penger var viktig – hvis man ga en kunde for mye penger tilbake, måtte man dekke det selv, ut fra en pott kalt «tellepenger». Jeg bommet noen ganger, men folk var forbausende ærlige – en sliten person kom tilbake med 500 kroner han hadde fått for mye igjen, husker jeg.

Det var mye penger i omløp på Bjerke, og stedet ble brukt til hvitvasking, noe bilparken utenfor indikerte. Siden staten bare tar 30% av inntektene (i tipping og Lotto er det 50%) og ens eget resultat til en viss grad kan påvirkes av kunnskaper (om hester, trenere og kusker) kan man jo alltid hevde at man er hesteekspert og har vunnet sine svarte penger på travbanen. Særlig hvis man kunne presentere en utbetalingskvittering, noe som travbanen skrev ut for alle som hadde vunnet mer enn et visst beløp på et enkelt spill. Dermed oppstod et marked: Hvis man vant en million, og ikke trengte skattekvittering, kunne man selge vinnerbongen (eller V5-kupongen) for 10% mer enn pålydende. En av de ansatte ble arrestert for å ha solgt uavhentede kvitteringer.

Andre triks fantes også. Rett etter at starten var gått og kassene stengt, var det en liten periode der man kunne annulere feilkjøpte bonger, og i teorien kunne man altså spille på en hest og annulere den dersom den hadde en dårlig start. (I praksis var dette ikke så lett som det høres ut som.) I blant publikum florerte lånevirksomhet og krangling om spleiselag, med intrikate og alment aksepterte regler – stoff til mangt et forskningsprosjekt i behavioristisk økonomi.

Bjerke og Øvrevoll var nokså forskjellige miljøer. Kundene på Øvrevoll tilhørte sosieteten eller ønsket å gjøre det i en helt annen grad enn på Bjerke, skjønt du fant alle slags mennesker begge steder. Omsetningen var mye høyere på Bjerke, men hestene på Øvrevoll hadde mye mer pompøse navn. Norge er et lite land, og det er ikke så mange som holder på med eller ser på galopp. Bjerke som organisasjon var og er mye større og mer profesjonell enn Øvrevoll, som minnet mer om en slags avansert hobbyvirksomhet (det var jo også bare løp om sommeren) med gamle, glovarme trebrakker, eldgamle kassaapparater, og manuelle systemer overalt. Små gutter og jenter hadde jobb som «stafett» og løp frem og tilbake mellom de ulike utsalgsstedene med papirer og penger i plastbokser.

Siden Øvrevoll var så lite, hendte det at det gikk løp med bare 4 eller 5 hester. Med liten omsetning betyr det at en enkelt spiller faktisk kan påvirke oddsen betraktelig. I Norge er oddsen automatisert – den beregnes ut fra hvor mange som har spilt på en vinnerkombinasjon og skal dele på totalbeløpet. Endel utenlandske bookmakers lar deg vedde på norske trav- og galoppbaner, og utbetaler i henhold til de lokale oddsene. Det gikk rykter om at noen som hadde gjort et kupp ved å spille, i London, på storfavoritten i et 5-hesters løp på Øvrevoll. Rett før løpet skulle gå, hadde de spilt hardt på de andre hestene i løpet og dermed drevet oddsene på favoritten i været. Dermed måtte bookmakeren i London utbetale mye mer penger enn de egentlig skulle gjøre.

Trav- og galoppbanene var altså et lite univers for seg selv, en meget interessant erfaring. Med heltidsjobb og etterhvert barn sluttet min kone og jeg både på trav- og galoppbanen, men i mange år etterpå var det slitne folk som hilste på meg når jeg gikk på Karl Johan. Mine kolleger på BI forundret seg over at jeg kjente endel av flyttefolkene da BI flyttet noen år etter. Røyklukten forsvant fra klærne, men jeg husker fremdeles fingerkombinasjonene for tvilling fem hester alle veier på de gamle terminalene.

En enkelt mann som balanserer alle innvandrerregnskaper

Postet den av

image Les denne fantastiske artikkelen i Financial Times om Farouk al-Kasim, en iraner iraker som kom til Norge i 1968 for at sønnen skulle få behandling for cerebral parese, og endte opp med å være hjernen bak store deler av Norges oljeeventyr.

La meg se, familiegjenforening med hensikt å utnytte Norges velferdsgoder, ja…  Lurer på hvordan det hadde gått med dagens innvandrerpolitikk?

Og Fremskrittspartiet som nå sikler på Oljefondet burde gå ned på sine knær og takke for at vi ikke hadde deres innvandringspolitikk i 1968.

(Legg også merke til at han fikk en lønn litt over statsministerens i 1968. Dengang betalte ofentlige institusjoner tydeligvis for kompetanse også, skjønt jeg husker at Oljedirektoratet ble kalt "jappedirektoratet" på tidlig 80-tall. Akk ja.)

(Via Vampus.)

Fornuftspartiene

Postet den av

Rögnvaldur Hanneson sier noe jeg har tenkt lenge: Hvorfor kan ikke Høyre og Arbeiderpartiet danne regjering sammen? De er enige om det meste, og der de er uenige skyldes det stort sett historie og ikke nåværende realiteter. Begge tiltrekker seg mennesker som kan tenke flere trekk fremover, begge er pragmatiske innenfor visse prinsipprammer.

Ser vi på de andre partiene, så er de enten små ideologikretser (SV, KrF), en koalisjon av de redde og de som ikke fikk det til (FrP), arkaiske særinteresser (Sp) eller Ole Brumm-tilhengere (dvs., folk som aldri kan bestemme seg, eller Venstre som de heter hertillands).

Tenk å få en regjering av folk som er liberale i forhold til andre, tenker konsekvenser og kan noe om økonomi. Som skjønner at Norge er et bitte lite land i en verden som betyr mer for oss enn vi i vår oljesmurte fortreffelighet skjønner, men som av den grunn ikke er naive heller.

Bortsett fra LO og en lei tendens til å fortsette å ri kjepphester fra fortiden, ser jeg ingen hindringer i alle fall.

Oppdatering 4.9: Elin Ørjaseter er enig med meg – og kaller dem Ansvarlighetspartiene.

Universitetsbiblioteket i Bergen med knallvideo

Postet den av

Dette er noe av det beste jeg har sett fra noen høyskole i Norge:

(Via Twitter fra Miromurr)

Mopeder, miljøvern og meninger

Postet den av

I disse miljøverntider bør man spørre seg: Hvordan skal man komme seg frem og tilbake fra jobben på en måte som er både fleksibel og miljøvennlig? (Denne høsten kommer jeg til å være mye tilstede fysisk på jobben, ellers løser jeg dette med hjemmekontor etpar ganger i uken.) Legg til at jeg bor på et sted der bussen går en gang i timen (og på ettermiddagen, ikke i det hele tatt) samt at sykling til jobben (som jeg forsøkte for noen år siden) innebærer å ankomme badet i svette, siden Norge er et kupert land og jeg bor 300 meter lavere enn min arbeidsplass. (Og før noen begynner å mase om dusj på jobben og verdien av mosjon – jeg bruker dress på jobben, den kan ikke pakkes på en sykkel, og jeg liker også å ikke gå i de samme klærne en uke.) Kollektivt har også den ulempen at man blir lite fleksibel i forhold til handling, ærender, og transport av avkommet.

image Det ideelle ville selvfølgelig være noe a la en scooter, slik som en Honda C90, som har en moderne firesylindret motor og slipper ut minimalt med forurensing. Dessverre kan jeg ikke kjøre en slik en, for jeg har kun bilsertifikat, som de fleste av oss. Og jeg tror ikke jeg gidder en masse kjøretimer bare for å kunne putre meg frem i Oslotrafikken. Siden jeg veier nesten hundre kilo, er en 50-kubikks scooter ingen løsning – skal man være med i trafikken, bør man ha såpass aksellerasjon at man kan henge med køen. Og med 125cc kan man også ha en passasjer bakpå, eller bagasje.

Og her er det jeg begynner å lure: Hva med å fikse litt på sertifikatreglene, i miljøverns- og trafikksikkerhetens navn? En sjåfør med B-sertifikat kan idag kjøre moped med opptil 50cc, men hvis denne grensen ble hevet til 125 cc ville man åpne for scooter-trafikk på italiensk maner, med folk i dress, shorts, sommerkjoler, alt mulig annet, i stedet for at tohjuls transport skal være dominert av foroverlente førtiåringer med skinndress og hjelmer med fasettøyne. Tenk om 30% av de som står i kø inn til byen med Focus’en sin i stedet kom på en Vespa? Mindre kø, mindre forurensing, mindre behov for veiutbygging.

image Det samme gjelder i grunnen sykkel: I Norge, i motsetning til Danmark, ser sykkel ut til å være noe som er dominert av folk med 27 gear, hjelm, kondombukse og Birkebeinerkompleks. Man ser folk som sykler uten å spjåke seg ut, men de er enten på en bysykkel eller på Grünerløkka – og sistnevnte sykler vel mer for å vise seg frem enn for å komme frem, gitt Oslos begredelige sykkelveier og det faktum at folk som bor på Grünerløkka sjelden forlater stedet, for ikke å få sitt verdensbilde rokket. Med bedre sykkelveier ville man, i alle fall i sommerhalvåret, kanskje få en retur til sykkel som sivilisert transportmiddel og ikke bare mosjonsapparat. Men da må det bli behagelig å sykle, med få fortauskanter, trygge sykkelveier, parkeringsplasser, slutt på maset om hjelm og refleksvest (som slett ikke er så sikkert). Og mens vi er igang, hva med statlig tilskudd til el-sykler? Hvis jeg fikk litt push opp bakkene langs Akerselven, trenger jeg kanskje ikke scooteren heller?

Elbil er dyrt, og kjøp av elbil impliserer dessuten en hel masse forurensing i seg selv (produksjon, batteri). Faktisk tror jeg at min gamle Mercedes c180 netto produserer mindre forurensing de neste 5 årene enn om jeg kjøper en elbil ny. Brukt elbil er en mulighet – men utvalget er begrenset og tilbakemeldingene fra de jeg kjenner som har en nokså blandet.

I mellomtiden blir det ofte bil, dessverre, med kø, bompenger og forurensing. Eller hjemmekontoret, der jeg kan filosofere over oppfatningen av teknologi og hva den gjør med våre kollektivt pålagte begrensninger.

Journalister og andre plagiatører

Postet den av

Gudmund Hernes har min fulle støtte når han påpeker plagiat i landets store aviser. Jeg er møkklei av å lese kommentarer og features i norske aviser som ikke er noe annet en kjapt omarbeidede klipp fra særlig New York Times (eller tydeligvis International Herald Tribune) og The Economist. Aftenposten skal ha ros for å ha satt debatten opp på sin webside, men utenriksredaktør Kjell Dragnes’ tilsvar til Hernes er rett og slett ynkelig – hvis det er slik at Aftenpostens journalister spiser av det samme nyhetstrauet som New York Times, hvordan kan det ha seg at de artiklene det er snakk om, kommer ut tre dager etter NYT, og har samme paragrafstruktur og paragrafinnhold? Beklager, dette holder ikke i det hele tatt. (Argumentene fra Dragnes i Nettavisen er litt mer direkte, men jeg synes fremdeles det er svært tynt. Om ikke noe annet, så er det elendig og flokkpreget journalistikk. Men artiklene er litt for like til at det holder). Og det er ikke noe forsvar at Morgenbladet har hatt en lignende sak som ble feiet under teppet for noen uker siden – når Hernes skriver som spaltist, representerer han seg selv og ikke Morgenbladet – det er nettopp det som er tingen med å være spaltist.

(Det er forresten morsomt å se redaktører blåse seg opp når de blir avslørt. Jeg hørte en gang Tian Sørhaug si at akademiske institusjoner er som smultringer – alle jobber for seg selv i en ring rundt et sentrum som er tomt. Den eneste gangen man fyller tomrommet med noe, er når man trues utenfra. Aviser ser ut til å ha samme mekanisme.)

Jeg hater plagiering og sloss mot det der jeg kan. Det betyr at jeg tar studenter i plagiat – og det å høre deres unnskyldninger når de blir tatt er omtrent som å høre Kjell Dragnes. En student fortalte meg at det at han hadde klippet sin besvarelse fra Wikipedia var jo ikke plagiat – for Wikipedia er jo et fritt åndsverk. En annen student sa at han hadde funnet en artikkel om emnet som var så bra at han ikke kunne skrive det bedre, så da brukte han den. Selvfølgelig har du også historier om studenter som var så desperate sent på natten at de klippet noe litt for kjapt, men de fleste legger seg ikke akkurat flate.

Plagiat har idag svært små konsekvenser – særlig tyveri av ideer eller hvis man oversetter fra ikke-engelske aviser. Det er en av årsakene til at jeg liker bloggformatet som publiseringsformat – kommentarene gjør at feil finnes fort, en kultur for lenking til artikler gjør at man kan se hvor ting kommer fra og at det blir lett å se hva som er forfatterens bidrag og hva som er gjengivelse av andres. Som jeg sier til mine studenter: Det er deres bidrag jeg vil lære å kjenne, ikke andres.

Det er ikke vanskelig å avsløre plagiat, men det medfører endel ekstraarbeid (både innen pressen og innen akademia), og man kan få endel ubehageligheter, særlig hvis de som plagierer er i en eller annen form for maktposisjon. Hernes fortjener ros for å ta opp et emne som ligger så oppe i dagen uten at noen sier noe. Morgenbladet kommer ikke til å bruke den freelanceren som skrev deres artikkel lenger. Montro om ikke noen av Aftenpostens utenrikskorrespondenter burde gå ned fra journalist- til oversetterlønn?

I mellomtiden kan jo Kjell Dragnes benytte seg av New York Times aldeles utmerkede søkemotor eller deres Times Topics-sider hver gang det kommer en artikkel fra utenrikskorrespondentene. Sånn bare for å få greie på hvordan ting ser ut i "det felles nyhetsbildet".

I det store bildet må norske kvalitetsaviser forholde seg til en virkelighet der de ikke lenger konkurrerer med hverandre, men mot lokalaviser nedenfra og internasjonale kvalitetsaviser utenfra. Da må de ikke bare gjengi, men komme med originale perspektiver. Eller bli "stuck in the middle" med en svinnende leserskare.

Generasjonsvarsel om et smartere Norge

Postet den av

Jeg ble intervjuet på dn.no i går (egentlig for en uke siden, men slik er nå ting). Journalisten ringte tidlig om morgenen, men jeg har ikke tenkt å skylde på morgengrinethet – mener det jeg sier. I Norge (og mange andre steder, inkludert private firma) er det ikke lenger teknologien som er vanskeligheten, men de andre tre elementene (organsasjon, prosesser, kultur) av Leavitt’s diamant som står i veien. Jonas Blich Bakken oppsummerer i denne kommentaren.

Forøvrig finnes det en konkurranse om hvordan Norge kan gjøres smartere – send inn bidrag!

Nøgne Ø i USA

Postet den av

Var innom en liquor store i Waltham, Massachussetts, og hva skuer ikke et slitent øye:

01062009037

Utmerket! Ifølge en butikkansatt solgte de brukbart, mest av "Double IPA", et sambrygg med en japansk bryggerimester (og, naturligvis, den flasken jeg endte opp med å kjøpe.)

Norsk eksport på sitt beste, med andre ord!

Indeksering og eksemplarfremstilling

Postet den av

Meltwater, ledende norsk medie-monitoreringsfirma, er dømt for å ha indeksert nyhetsartikler uten tillatelse. Dommen vil opplagt bli anket, men jeg savner en klargjøring av hva det egentlig er Meltwater har gjort.

Hvis du ikke ønsker at ditt webmateriale skal indekseres av søkemotorer, er det enkelt å lage en liten fil (med navnet robots.txt) som hindrer dette. Alle de store søkemotorene respekterer dette, og dermed regner jeg med at hvis man legger noe ut uten å ha spesifisert at det ikke skal indekseres, kan man ikke klage over at søkemotorer indekserer materialet. Hvis man derimot har spesifisert at det ikke skal indekseres, så bør søkemotorer, inkludert Meltwater, respektere dette. (At jeg personlig synes det er tåpelig å stenge søkemotorer ute fra et nettsted som ønsker lesere, er en annen sak. Hver sin lyst.) For at denne diskusjonen skal ha mening rent forretningsmessig sett (juridisk er det noe annet, siden lovene ikke helt er tilpasset digital informasjon ennå) må etter mitt skjønn Meltwater ha ignorert et robots.txt direktiv.

Meltwater og andre medieovervåkningsfirma lever av å finne ut hva som blir skrevet om et firma eller en person. De har derved interesse av å søke i alt. Deretter skal materialet vises til kunden, og da blir spørsmålet om man skal vise en kopi (dermed er det eksemplarfremstiling) eller bare lenke til materialet på Internett. Man kan selvfølgelig hevde at når man ser på noe i en browser, så lages det en local kopi av websiden, men dette er opplagt lovlig (når jeg leser Aftenposten på nett, kan avisen ikke klage over at det ligger en lokal kopi på min harddisk – det er slik nettlesere fungerer. Hovedargumentet her regner meg med er trafikk – hvis kunden må gå til originalsiden for å lese, får denne siden trafikk og dermed annonseinntekter.

Når en side indekseres, skjer det to eksemplarfremstillinger: Hele siden lagres midlertidig for analyse, og deretter trekkes alle mulige informasjonsenheter ut og legges inn i en indeks – omtrent som om man tar en bil fra hverandre og sorterer delene, men samtidig lager en tegning som sier hvordan man kan sette den sammen igjen. Skal det være mulig å finne tilbake til originaldokumentet, må dette gjøres – og jeg kan ikke se at dette er eksemplarfremstilling heller. Så er spørsmålet – hva skjer med den midlertidig lagrede siden – skal kunden se denne, eller bare den originale?

Argumentet for å lagre en egen versjon er at sider hele tiden endres og ganske ofte fjernes. Har man en lokal kopi, kan man vise den i stedet for originalen, og da er det også en match mellom søkeindeksen og det som vises. En midlertidig lagring for analyse er etter min mening ikke en eksemplarfremstilling. Men hvis den vises frem (slik Google gjør ved å tilby å hente dokumentet fra cache) er det etter min mening eksemplarfremstilling.

Så der står etter mitt skjønn spørsmålet: A) Skal en søkemotor måtte respektere robots.txt, og B) og er det eksemplarfremstilling før noen ser resultatet? Jeg svarer ja på A), og nei på B). Meltwater kunne indeksere hva som helst uten å be om tillatelse sålenge man respekterer robots.txt, men bør ikke fremstille egne kopier som vises til kunden uten å innhente tillatelse.

(Forøvrig er det siste momentet egentlig en svært konkret versjon det gamle spørmålet om hvorvidt et tre som faller i skogen lager lyd hvis ingen er der for å høre det. Og her er det faktisk slik at lyden ikke er der før mottakeren er der.)

En helt annen side er at de som fremstiller nyheter og andre artikler har problemer med å få betalt for det, fordi færre og færre kjøper papiraviser og annonseinntekter på web ikke dekker opp forskjellen. Siden søkemotorer er forbrukere av materiale, ser det ut for avisene som at de bør betale. Samtidig driver søkemotorene trafikk mot avisenes sider – og maktkampen er igang. Begge sider trenger hverandre. Meltwater og andre medieovervåkere er litt forskjellige – de driver ikke trafikk i særlig grad, men driver opp relevansen av artikler ved å finne de få, men svært betalingsdyktige kundene som vil ha dem. Det burde være mulig å få til en avtale her – slipp Meltwater til, og få betaling mer direkte avhengig av hva kunden betaler for rettet søk.

Denne saken er langtfra ferdig og mye mer komplisert enn det som frestilles i digi.no artikkelen. Dessverre tror jeg ikke rettsalen er stedet å løse dette problemet, men det er der ting havner. La oss håpe på en dommer som i hvert fall bruker søketeknologi og vet hvor nyttig den kan være…

Mobilparkeringsplass

Postet den av

På endel flyplasser og togstasjoner her i USA her jeg sett skilter med "Cell phone lot" – og lurt på hva det var. Jeg fikk somlet meg til å spørre noen her i går, og svaret var ikke som jeg hadde trodd, en parkeringsplass hvor man betaler med mobiltelefonen. I stedet er det en parkeringsplass – gjerne et stykke unna flyplassen – der man kan stå mens man venter på at noen skal komme med et fly. Vedkommende ringer når han eller hun går av flyet, og man kjører sin bil inn til terminalen, der det er (noen få) plasser for å plukke opp folk. Resultatet er mindre kø og færre biler som sirkulerer rundt flyplassen eller står og venter med motoren igang.

Problemet – på Gardermoen og på Oslo S – er at det ikke finnes noen billig og tilfredstillende løsning hvis man skal plukke opp folk. På Gardermoen finnes en svindyr korttidsparkeringsplass, og man må gå (ganske langt, særlig hvis det regner) inn til mottakshallen og stå der og vente. På Oslo S finnes en plass for korttidsstopp, men der får man kjapt bot hvis man blir sittende. En parkeringsplass litt lengre unna (avstanden kan reguleres ut fra den tiden det tar å gå fra flyet/toget til utgangen) gjør at man kan vente der – uten å betale – og så komme når den man venter på ringer fra mobilen.

Jeg tror ikke dette kommer til å skje hverken på Gardermoen eller Oslo S.: Gardermoen har inntekter av sine parkeringsplasser (gitt plassen der ute, egentlig en slags pengeutpressing), og Oslo S har ikke noe område å legge en slik plass. Begge organisasjoner gjemmer seg også bak et vikarierende miljømotiv. Men det er jo ikke noe i veien for å gjøre det på privat grunnlag. Jeg har i alle fall hentet folk på Gardermoen på samme måte: Jeg venter på en bensinstasjon eller et annet sted litt unna, den jeg skal hente ringer meg, og går så en etasje opp, til avgangshallen, der det finnes en stripe fortau man kan plukke opp folk fra uten å betale. Samme strategi kan man jo bruke på Oslo S. med litt mer kreativitet i hvor man venter.

Slik går no dagan…

En dannelseskronikk og – debatt

Postet den av

Tora Aasland, forskningsminister, har en interessant kronikk som, hvis du leser den fort, ser ut til å være nok en vag "mer av alt" diskusjon av alt som er bra i akademia. Ved nærmere gjennomlesning (og det er vel noe av poenget med dannelse) tar den opp viktige spørsmål og peker i interessante retninger.

Hennes argument er at begrepet dannelse endres som et resultat av samfunnsutvikling, og nevner flere momenter som må taes med i debatten: At nyhetstilfang og debatt ikke lenger kommer gjennom filtrerte kanaler og dermed blir noe individuelt, som man må læres opp til å gjøre…

Der det før fantes noen relativt få informasjons- og debattkanaler der relevante samfunnsspørsmål regelmessig sto på dagsorden, utgjør nå samfunnsdebatten et stadig smalere segment i medie- og internetthverdagen, som ofte domineres av underholdning og markedsføring. Å holde seg informert på viktige samfunnsspørsmål blir dermed i økende grad et aktivt valg den enkelte må ta. En utfordring i det nasjonale dannelsesprosjektet må derfor være å motivere innbyggerne til å ta dette valget.

… samt at en økende utdanningsgrad endrer grunnlaget for hva som er dannelse: I dag utdannes det flere med doktorgrad (1244) enn universitetsgrader i 1960 (1193). Det er klart at dannelse som begrep (og oppmuntring til dannelse som offentlig støttet aktivitet) vil måtte foregå på ganske andre måter gitt 50 års utdanningsrevolusjon.

Aasland fokuserer på helhetlighet innen utdanning, med varierte undervisningsformer som oppmuntrer til intellektuell nysgjerrighet og kritisk tenkning. Jeg synes dette er spennende tanker, men ser samtidig at skal du gjøre karriere innen akademia, der det den motsatte strategien – laserfokus på et meget lite område og publisering i små tidsskrifter med liten almen lesekrets – som er det som belønnes. Undervisning, for eksempel, er for manges vedkommende sett på som en distraksjon man bør gjøre minst mulig av, og bruken av studentaktive undervisningsformer som casediskusjoner, teknologimedierte felles kunnskapsrom og helhetlig evaluering noe som er forbeholdt ildsjeler som tør å stille seg laglig til for hogg. Når byråkratiet (prisverdig nok) skal forsøke å fremme undervisningskvalitet og variasjon, ender man opp med flere regler, standarder og evalueringer, hvis hensikt ikke er å gjøre livet lettere for pionerene, men å tvinge de som ikke vil opp fra et helt uakseptabelt nivå til et slags prosessuelt minimum, noe som igjen gir en regresjon mot gjennomsnittet. (Det samme gjelder kvalitet i evaluering: Hvis du stryker en student, får du i utgangspunktet dobbelt så mye jobb (begrunnelse, klaging, mas om tilleggsevalueringer og gjenopptakelse) som hvis du gir vedkommende en E.)

Når det gjelder dannelse i betydningen helhetlighet, er dessverre avstanden stor mellom festtaler og virkelighet. Det er svært oppmuntrende at forskningsministeren starter denne debatten, men jeg håper den ikke ender opp i enda en rekke skjema jeg må fylle ut for å vise at jeg fremhever helhetlighet og kritisk tenkning i min undervisning. Hva med i større grad belønne og synliggjøre det som er bra, og kanskje også det som er dårlig, også innenfor tverrfaglighet og kunnskapsformidling?

Så gjenstår det bare å forsøke å finne ut hvor denne debatten skal føres – i blogger, Twitter, Facebook eller Aftenposten….

NRKs fremtid er nrk.no

Postet den av

Bob Cringely har en glimrende diskusjon av fremtiden for TV, hvor han påpeker at digital distribusjon over Internett synker i pris (pr. bruker), mens andre versjoner øker, vesentlig fordi forbruket går ned men kostnaden er den samme (nettverk koster penger uansett trafikk):

What this means for the future of television is that were approaching a point where Internet service will equal and then be lower than the marginal per-viewer cost of the broadcast TV model. This crossover will inevitably happen with the only question being when. Thats a function of bandwidth costs decreasing at 50 percent per year and processing power increasing at 50 percent per year. My calculations suggest the crossover will happen around 2015, which used to seem like a long time away but no longer does.

When Internet TV becomes dramatically, unequivocally, and inexorably cheaper than the other three distribution models, those other models will quickly go away. Thats why I argued in PBS meetings to forget about spending $1.8 billion to upgrade local stations for digital TV and instead sell or lease that spectrum for commercial data use and throw the resulting $3 billion (lease revenue plus the $1.8 billion savings) into rebuilding the network solely as an Internet service.

Nobody listened.

Jeg har tidligere argumentert for at NRKs satsing på den merkelige mellomløsningen DAB bør legges ned, og at man i stedet orienterer hele organisasjonen mot nrk.no som den kommende hovedleveransekanalen. I USA seiler hulu.com og tv.com opp som den nye måten å se TV og filmer på. PBS, som Cringely referer til, er en ikke-kommersiell, nasjonal av innhold for TV- og radio. De hører ikke på Cringely, men det er å håpe at NRK hører på sine netthoder innen man har kastet bort masse penger på å bygge en dedikert infrastruktur som ikke kan brukes til noe annet enn dagens løsninger.

Twitter med Bård Vegar

Postet den av

Utdanningsminister (jeg fikser ikke "kunnskapsminister", det gir for mange ubehagelige assosiasjoner) Bård Vegar Solhjell er på Twitter, og dermed fritt vilt for direkte spørsmål og diskusjon (og det er faktisk utmerket).

I kjølvannet av det jeg skrev i Aftenposten mandag hadde vi følgende lille (svakt forkortede) meningsutveksling (stort sett tagget med #ap3071001):

espenandersen: @bardvegar Skulle gjerne hatt din reaksjon på lovforslaget om tilpasset undervisning – eller om saken i det hele tatt. #ap3071001

bardvegar: @espenandersen ikkje sett lovforslaget enno. Interessant artikkel av deg. Du veit kanskje at eg har møtt Bjørn B og engasjert meg i saka?

espenandersen: @bardvegar Jeg vet du er engasjert i den spesielle saken – vanskeligheten ligger i prinsippspørsmålet.

espenandersen: @bardvegar Skal skolen være 10 år med fast innhold eller 10 år der alle skal komme så langt de kan? #ap3071001

bardvegar: @espenandersen skulen skal gje alle noko å strekke seg etter. Vi må bli betre på sterke elevar, men treng meir enn 140t for å utdjupe!

espenandersen: @bardvegar #ap3071001 Greit nok – da ser jeg frem til en utdyping i Aftenposten, eller din blogg, eller hvor som helst.

Og der står saken. Jeg må gi utdanningsministeren honnør for åpenhet og respons. Det er faktisk glimrende at Bård Vegar Solhjell fremholder at skolen skal gi alle noe å strekke seg etter. Det gjør den ikke nå, men prinsippet er i alle fall på plass. Nå gjenstår bare reglene og gjennomføringen. De ser jeg frem til!

På sitt nivå

Postet den av

….var den opprinnelige tittelen min siste kronikk i Aftenposten, som redaksjonen omdøpte til "Noen elever vet mer".

Her følger kronikken med lenker og noen mindre endringer (man finner alltid feil etter at man har sendt noe inn, og gjerne etter at det har stått også), for mer lokal kommentering og diskusjon:

Les videre →