På sitt nivå

….var den opprinnelige tittelen min siste kronikk i Aftenposten, som redaksjonen omdøpte til "Noen elever vet mer".

Her følger kronikken med lenker og noen mindre endringer (man finner alltid feil etter at man har sendt noe inn, og gjerne etter at det har stått også), for mer lokal kommentering og diskusjon:

På sitt nivå

Espen Andersen, mai 2009

Nylig rapporterte TV2 om Bjørn Brodtkorb, 12 år, som går i 6. klasse men leser matematikk til 1. videregående. Skolen verken kan eller vil tilby ham meningsfull undervisning, og tvinger ham i stedet til å følge 6. klasse nivå.

Flinke barn som holdes igjen er velkjent for alle som er opptatt av norsk skole, men nå skjer ting som kan hjelpe Bjørn. Fra en ideologisk debatt med rop om broilertenking versus tvungen middelmådighet, begynner barna selv å få en stemme: Barneombudet uttaler at alle barn har rett til undervisning på sitt nivå, noe som man skulle tro var en selvfølge men som ikke er nedfestet i lovverket. Alt i orden?

Dessverre. Loven og departementet betrakter ”tilpasset opplæring” som ”innenfor alderstrinnet”. Med andre ord, Bjørn har rett til å få undervisning i 6. klassepensum. Han kan få gå gjennom 6. klasseboken i løpet av en uke, men så er det stopp. Mange skoler og lærere vil – av velvilje eller som prøveordninger – tilby noe utover dette. Men ”tilpasset undervisning” er ikke tilpasset de gode elevene i det hele tatt, uansett hva Barneombudet sier.

I disse dager legges det frem et utmerket lovforslag som blant annet sier at alle barn skal få undervisning på sitt faktiske nivå:

Stortinget ber Regjeringen fremme nødvendige forslag til lovendringer som sikrer at elever på høyt faglig nivå i grunnskolen kan ta fag på høyere nivå, herunder videregående nivå, uten å miste retten til videre grunnskoleutdanning eller på annen måte få svekket stilling i utdanningssystemet.

Legg merke til den siste setningen. Hittil har det vært slik at ditt barn må ta privatisteksamen for å kunne ”bli kvitt” faget, og – før det kan gjøres – si fra seg retten til opplæring. Dette sikrer effektivt at tilpasset opplæring er tilgjengelig kun for de med penger (privatskole) eller egne kunnskaper (hjemmeundervisning). Har du ikke penger og akademikerforeldre, sitter du i klisteret.

Dette er egentlig et spørsmål om skolen være 10 år av ditt liv der du skal lære så mye som mulig, men 10 år der du skal lære 10 års pensum, ikke mer og ofte mindre. Du må gjerne drive med avansert matematikk, men det skal skje i fritiden, og du må kjede deg gjennom tusenvis av repetisjonsoppgaver du gjorde deg ferdig med for tre år siden. Ikke rart flinke elever synes det er liten vits i å strekke seg. Bedre å sette hjernen i park og kanskje finne på noe ugagn.

Men – med denne lovendringen er vel alt bare fryd og gammen?

Dessverre, og da er vi fremme ved den virkelige skandalen: Hvordan kan det ha seg at Bjørns skole ikke klarer å spa opp en lærer som kan undervise grunnkurs videregående i matematikk?

Problemet med norske læreres elendige matematikk-kunnskaper er velkjent. Men problemet er faktisk verre enn som så: Faglig svake lærere kan faktisk føre til at den flinke eleven går ned i kunnskapsnivå – og ikke bare fordi han eller hun kjeder seg.

For meg ble dette klart da vi forsøkte å få til engelskundervisning ”på sitt nivå” for våre døtre. De snakker flytende engelsk, et resultat av oppvekst i USA og språkinteresse.

Første datter var kjempeheldig: Hennes engelsklærer, en dame i 50-årene, var kunnskapsrik og syntes det var morsomt med en elev som snakket bedre enn henne selv. For neste datter gikk det ikke så bra: Hun fikk en (mannlig) lærer i 40-årene som verken var motivert eller dyktig nok. Det ble en ganske slitsom situasjon – jeg ble til slutt så sint at jeg spurte læreren i et møte om det var så at han ikke kunne snakke engelsk? Jo da, det kunne han. Fint, svarte jeg, da tar vi resten av møtet på engelsk. Nei, det var han – engelsk faglærer på ungdomsskolen – ”ikke komfortabel med”. Datter nummer tre har en mellomting – hun må følge den vanlige undervisningen, og har ikke har lært mer enn fem nye ord på et år. Men til neste år har skolen et opplegg der hun kan ta grunnkurs videregående i 10. klasse.

Men hvordan kan elevene gå ned i kunnskap? Engelsk er et språk med relativt få grammatiske regler – å snakke korrekt er i stor grad er et spørsmål om språkfølelse, rettskrivning et spørsmål om å ha lest nok. Denne språkfølelsen er vanskelig å opparbeide i et norsk klasserom: En av våre døtre fikk beskjed om å oversette ordet "mean" til norsk. Det kan oversettes med "ondskapsfull", ”gjerrig”, ”gretten” "virkemiddel", "gjennomsnitt", ”bety” og "mene" (og, som slang, ”bra”). Hun valgte feil alternativ og fikk feil på oppgaven…

Elendig uttale og dårlig ordforråd er også et problem. Mange engelsklærere snakker ”lærerskoleengelsk”, en slag Oxford-engelsk med sterk norsk aksent og uten den flyt, diksjon og idiomatiske lekenhet denne sosiolekten krever hvis den skal høres naturlig ut.

Engelsk er et språk som nærmest forlanger at man leker med det, som gjenskaper seg selv (hvis du ønsker å lage nye ord, vær så god) og har svært presise formuleringer og nyanseringer. Uten at jeg er ekspert, regner jeg med at det samme gjelder matematikk og andre fag – man lærer seg i alle fall en rekke snarveier og bruker henvisninger til tidligere løsninger når man blir god.

Med dagens globaliserte og velutdannede befolkning blir det ikke færre elever som ligger foran pensum, enten de har gått på privatskole i utlandet eller bare har bodd der. Selv den vanlige skoleeleven leser massevis av engelsk på nettet, kommuniserer på et slags pidgin i nettsamfunn, ser filmer uten dubbing og hører på engelske lydbøker.

Stadig oftere vil eleven kunne mer enn læreren – og det må læreren venne seg til. Forsøk på å bruke posisjonsautoritet når man mister kunnskapsautoritet kan ende ille – elevene gjennomskuer det. Foreldre og etter hvert myndigheter vil forlange det beste for hvert enkelt barn. Lærerrollen må da omdefineres, nok en gang, og inkludere muligheten for at noen elever vet mer enn en selv.

Personlig er jeg vant til dette. Jeg underviser strategi og teknologi for voksne ledere, og må alltid gå ut fra at det finnes minst en person i salen som kan mer om en enkelt bedrift eller bransje enn meg. Da må jeg få vedkommende inn som en ressurs heller enn en konkurrent. Det krever diplomati, selvtillit, gode kunnskaper – og at man venner seg til å gå på trynet en gang i mellom.

Med andre ord, at man er en skikkelig lærer.

Det er å håpe at dette lovforslaget går igjennom, slik at Bjørn og andre barn med evner og interesser i forkant av sin alder skal slippe å pines gjennom timer og dager med tåpeligheter ingen voksen person ville funnet seg i.

Det er faktisk en menneskerett, uavhengig av foreldres lommebok, å få lov til å utnytte sine evner og bli s&
#229; god som man både vil og kan.

One thought on “På sitt nivå

  1. «Det er faktisk en menneskerett, uavhengig av foreldres lommebok, å få lov til å utnytte sine evner og bli så god som man både vil og kan.»
    Men er det riktig å kreve at andre [eks lærere] skal bruke tiden og ressursene sine til å tilrettelegge slik at «alle» skal kunne utnytte sine evner etter egen vilje og evne?
    Tja. Personlig hadde jeg likt det om alle lærere øste ut sin kunnskap til mitt barn, gjerne med masse oppmerksomhet og individuell tilrettelegging. Samtidig ser jeg at det vil gå på bekostning av andre barn. Barn som har like stor «rett» til å få mulighet til å lære seg «pensum».
    Så jeg tar ansvaret selv for tilrettelegging. Jeg bruker min egen tid til å skolere barnet. Jeg bruker mye tid på å lære barnet å lære selv, stille spørsmål og søke svar. Det er også en måte å gjøre det på. Og det koster ikke så mye i kroner og øre. Det tar tid. Og jeg tror det kalles «å bry seg om».
    🙂

Kommentarer er stengt.