Fornuftspartiene

Rögnvaldur Hanneson sier noe jeg har tenkt lenge: Hvorfor kan ikke Høyre og Arbeiderpartiet danne regjering sammen? De er enige om det meste, og der de er uenige skyldes det stort sett historie og ikke nåværende realiteter. Begge tiltrekker seg mennesker som kan tenke flere trekk fremover, begge er pragmatiske innenfor visse prinsipprammer.

Ser vi på de andre partiene, så er de enten små ideologikretser (SV, KrF), en koalisjon av de redde og de som ikke fikk det til (FrP), arkaiske særinteresser (Sp) eller Ole Brumm-tilhengere (dvs., folk som aldri kan bestemme seg, eller Venstre som de heter hertillands).

Tenk å få en regjering av folk som er liberale i forhold til andre, tenker konsekvenser og kan noe om økonomi. Som skjønner at Norge er et bitte lite land i en verden som betyr mer for oss enn vi i vår oljesmurte fortreffelighet skjønner, men som av den grunn ikke er naive heller.

Bortsett fra LO og en lei tendens til å fortsette å ri kjepphester fra fortiden, ser jeg ingen hindringer i alle fall.

Oppdatering 4.9: Elin Ørjaseter er enig med meg – og kaller dem Ansvarlighetspartiene.

5 thoughts on “Fornuftspartiene

  1. Andre er vel enige om at Ap+H var en mulighet for 20 år siden, da partienes ledelser bestod av folk som gikk på gymnas sammen i 1950-årene, men _desidert_ ikke idag, siden Ap i årene imellom har beveget seg (med en ny generasjon) langt til «venstre» (med bl.a. en regjeringserklæring som tar avstand fra konkurranse i sektorer inn hvilke det tradisjonelt har vært statlig drift) (Lønning tok nylig opp denne mye større avstanden). For at Ap+H igjen skal bli en aktuell regjeringskonstellasjon må må mange legge perspektiver bak seg som resten av verden forlengst har kastet på dynga, og det tar vel ihvertfall noen år…
    http://www.aftenposten.no/nettprat/article3232726.ece
    «Dagens Norge har en stor del av sitt særpreg takket være Høyres innsats gjennom de siste tre tiår. Hadde sosialdemokratiet i Arbeiderpartiets fasong rådd grunnen alene hadde vi fortsatt hatt kringkastingsmonopol, lange ventetider for å få telefon, og dagligvarebutikker med lovpålagt begrensning i åpningstid.»
    Og i visse avgjørende viktige sektorer har jo staten fortsatt de facto monopol; liberaliseringen påbegynt 1981-1986 fortsetter først nå.

  2. http://www.minerva.as/?p=6542
    «Men like viktig som det er å erkjenne likhetene, og som det er for folk på høyresiden å ærlig og åpent kunne snakke om verdiene av velferdsstaten og trygghet for alle, er det å markere forskjellene for eksempel Arbeiderpartiet.
    I de fleste spørsmål om valgfrihet, åpning for privat sektors deltakelse på områder som skole og helse, prioritering av skattelettelser som uttrykk for verdien om handlefrihet og selvstyre, og ikke minst i den klare markeringen av at statens fremste mål er å styrke individers mulighet til å selv kunne utfolde sine muligheter og evner, skiller Arbeiderpartiet klart lag med høyresiden.
    Det er for å minnes denne sentrale skillelinjen at det – på tross av at vi deler mange av sosialdemokratiets verdier – er viktig å opprettholde et skarpt skille mellom høyresiden og venstresiden. Arbeiderpartiet og Høyre bør ikke samarbeide i regjering.»

  3. For kommunane sin del så handlar politikken veldig mykje om byggjing i strandsoner og på fjellet, skuterkøyring og anna rasering av naturen. Ser ikkje heilt kva høgre og Arbeidarpartiet skiller lag på lokalnivå.

  4. I Sverige er det mye enklere å finne navn: Sosialmoderatene! Det blir ikke samme schwung over ArbeiderHøyre.
    Men det kommer aldri til å skje så lenge begge partier er mer redd for å tape støttespillere enn å vinne Norge gjennom skape en stabil plattform for en hensiktsmessig politisk ledelse av Norge.

Kommentarer er stengt.