Kategoriarkiv: Et land i verden

IT-og-samfunnsdirektør søkes

Postet den av

FAD DIFI skal ha en direktør for IKT og samfunn. Hm. Jeg kan se for meg hva slags personer som kommer til å søke, og de er sikkert bra nok, men for meg betyr ordet direktør noen som har makt til å gjøre noe (dirigere). Og problemet her ligger mindre i lønnen enn i muligheten til faktisk å gjøre noe.

Da jeg en gang som ørevåt student lærte om EDB og ledelse på BI på tidlig 80-tall, var konklusjonen som ble gjentatt igjen og igjen og igjen: Du får ingen effekt av IT uten at organisasjonen endres samtidig. 26 år etter er dette fremdeles en av de viktiste læresetningene i mine kurs, selv om mengden endring har økt og prisen på teknologien sunket drastisk siden den gang.

Problemet med forvaltning og IKT ligger ikke i anskaffelse av teknologi, kunnskap om teknologisk utvikling eller ansettelse av fagpersoner. Problemet ligger i at offentlige organisasjoner ikke har effektivitet som eneste eller engang første målsetting. En effektiv offentlig organisering hadde

  • eksponert de interne systemene ut mot brukerne slik at de kan betjene seg selv. Da får man ned responstider og synliggjort flaskehalser. (Jada, jeg er klar over at alle ikke kan bruke Internett, særlig trygdede, men da kan jo NAVs personale opprette brukersentre med folk som gjør jobben.) Skattedirektoratet er svært bra her. NAV er forferdelige.
  • redusert antallet organisasjonsenheter ned til det som faktisk trengs. At vi fremdeles har fylkeskommuner i mitt lille land er for meg et mysterium. I hvert fall ut fra deres arbeidsoppgaver. (Og hvor mange Fylkestingsordførere klarer du å navngi? Akkurat, ja.)
  • forsøkt å matche beslutningsmyndighet med kunnskap. Jeg hører stadig fra konsulentbekjente om kommuner som ikke engang klarer å skrive en tosiders kravspesifikasjon og dermed er helt i lomma på konsulentselskapet.

Imidlertid er det litt for mange mennesker med litt for lite kunnskap parkert i disse organisasjonene. Ikke misforstå meg – store deler av offentlig forvaltning jobber iherdig med å gjøre ting bedre, men det er begrenset hva man kan gjøre når rammebetingelsene hindrer endring. Gerson Komissar, tidligere rektor på BI og fremdeles still going strong som 80-åring, sier at på det tidspunkt mer enn 50% av befolkningen får sitt levegrunnlag gjennom det offentlige (som pensjonist, student, trygdet, eller offentlig ansatt) er det ikke lenger mulig å redusere offentlig forbruk eller effektivisere.

Folk har vanskelig for å forstå at hvis de gjør en jobb som en maskin kan gjøre raskere, bedre og billigere, så er de i realiteten på trygd.

En direktør i FAD (hele FAD, for den saks skyld) blir henvist til å være rådgiver, litt pengefordeler, og (hvis man virkelig vil gjøre noe) geriljakriger. Man kan nok påvirke og inspirere og gjøre bra ting, men de virkelig store effektene får man ikke tatt ut. I stedet må man være kjappere ut enn alle småkongene (søketeknologi, for eksempel, er en utmerket måte å rydde opp i alle de forvirrende offentlige websidene man finner rundt omkring), bruke honnørord, vinkelskrive referater, sørge for at man får motstandere på innsiden av teltet heller enn utenfor, elevere inkompetente maktpersoner til prosjektlederstatus (slik at de gjør som man sier fordi de ikke kan noe annet, samtidig som de overbeviser seg selv at det var de som fant på det), kjøpe folk ut med lukrative rådgiverposisjoner og interessante studiereiser, og fremfor alt trykke på, trykke på, trykke på, og aldri på noe tidspunkt ta et nei som et nei.

For meg ser det ut som om lønnen i hvert fall må tredobles…

Nynorsk og bokmål

Postet den av

Språkprofessor Finn-Erik Vinje har blogg, der hans skriver om språk og andre ting. Et av de siste innleggene handler om at det er svært få som snakker "rent" nynorsk – de fleste nynorskbrukere i politikken og andre steder bruker mye mer bokmål enn de tror.

For endel år siden leste jeg en bok av en amerikansk jente (Liese Greenfelder) som bodde et år i Hardanger. Hun skrev der at Norge er det eneste land i verden med to skriftspråk og ingen som snakker noen av dem.

Så spørsmålet blir jo: Er det egentlig noen som snakker "rent" bokmål?

Aftenposten Innsikt og Wikipedia

Postet den av

image Så overskriften "Debatten om Wikipedia" på et blad jeg ikke har sett før, Aftenposten Innsikt, og fant min egen artikkel og to til. Artiklene finnes ikke tilgjengelige på bladets hjemmeside, men de finnes jo tilgjengelig derute:

Egentlig er det ganske pussig at Aftenposten gir ut et "innsikt"-magasin uten noe nettforum, særlig i 2008, og særlig fordi Schibsted jo er et de mediehus her i verden som forstår nettvirksomhet. Men Innsikt er et gjenbrukssted for annet materiale, enten hentet fra Aftenposten eller oversatt fra utlandet, med ny grafikk og muligens noe omskrivning. Slik sett virker det fornuftig – papir som fremvisningsmedium heller enn lagringsmedium, og et eksempel på at man genererer det statiske innholdet fra det dynamiske og ikke omvendt.

Forlagsbransjen er der platebransjen var i 2000

Postet den av

Ifølge GigaOM vil e-bøker passere vanlige bøker i omsetning i 2019 – nøkkelen ligger i leseplater til under $100, og god leseprogramvare for iPhones og bærbare PC-er. Samt, naturligvis, et omsetningsledd som fungerer.

Det burde ta kortere tid i Norge, fordi bokprisene her er relativt høye, og vi nordmenn er kjappe til å ta i bruk elektroniske duppedingser. Og selv om prisene på bøker kommer nok til å synke etterhvert som forlagene begynner å merke presset, er bransjen kartellpreget og kommer til å holde igjen så lenge den kan. Allerede idag, i et meget beskyttet marked (hvor de til og med dominerer distribusjonsleddet) sliter de store forlagene. Regn med noen forbedringer av den eksisterende modellen – endel kreativ markedsføring, intern effektivisering (fremdeles driver man papirkorrektur i norske forlag), og hybridløsninger som Espressomaskinen – før det hele raser sammen som et korthus litt etter neste skolereform (hvor elektroniske læremidler kommer til å redusere behovet for lærebøker i klassesett).

Her om dagen snakket jeg med en fornuftig, forutseende og teknisk kompetent forlagsmann, som fortalte meg at den typen bøker som produseres av firma som Lulu.com (eller, forsåvidt, Espressomaskinen) ikke vil fungere i et bibliotek, fordi sidene er satt som stående enkeltark holdt sammen med lim, og ikke i brettede ark slik en ordentlig bok er. Dermed kommer de ikke til å holde særlig lenge.

Mitt svar var at, vel, da er det jo bare å lage en ny.

Og her ligger problemet – noen ser på bøker som lagringsmedium, andre som et fremvisningsmedium. Noen ser på CDer som et produkt, andre (mesteparten av oss, viser det seg) som innpakning.

Forlagsbransjen er i ferd med å bli utsatt for en disruptiv innovasjon, akkurat som platebransjen. Og akkurat som platebransjen peker de på at den kvaliteten i de nye produktene er dårligere en deres egne (helt riktig), at deres beste kunder (folk med mye penger og lyst på pene bøker) ikke vil ha dem (igjen, helt riktig), og at de ikke kan tjene penger hvis de gikk over til den nye måten å gjøre ting på (igjen, helt riktig.)

Og akkurat som plateselskapene kommer forlagsbransjen til plutselig å bli overrasket og konfrontert med en virkelighet som alle andre enn bransjen har sett komme i årevis. Deretter kommer de til å løpe til myndighetene for å peke på sine lange kulturtradisjoner, store betydning (særlig for fattige forfattere som ikke selger) og (mest muntlig) hyggelige hagefester. Forhåpentligvis har kulturdepartementet og andre berørte lært litt om teknologiutvikling i mellomtiden, men håpefull er jeg ikke.

På lengre sikt vil forlagenes enkeltaktiviteter – filtrering, redigering, og markedsføring – overtas av mer spesialiserte firma.

(En tanke for kulturdepartementet: Hva med sette som vilkår for at en bok skal komme inn under innkjøpsordningen må presise salgstall offentliggjøres? Så vil vi jo fort se hvor mange eksemplarer det faktisk selges av hyllefyllet som bibliotekene sliter med. En av fire innkjøpte bøker lånes aldri ut, har jeg blitt opplyst om.)

Uansett – her er mitt råd til den oppvoksende slekt: Ikke ta jobb i et forlag. I hvert fall ikke et gammelt et. Mange år med lite konkurranse har ført til oppblåste staber og lav dynamikk. Når ting bikker nedover, kommer oppsigelsene til å være ansiennitetsbasert.

Og er det en ting man har i store, gamle forlag, så er det hauger og daler av ansiennitet.

Gelius og Djupedal

Postet den av

Einar Gelius er opprørt over at Øystein Djupedal blir fylkesmann i Aust-Agder. Han burde vite bedre.

Fylkesmannembedet har alltid vært en retrettstilling for politikere av den litt klønete og interne sorten om har nådd sitt inkompetansenivå og ikke er salgbare utenfor Stortinget. Øystein Djupedal, som var en katastrofe som "kunnskapsminister", har vært intern partipisk og støttespiller for Kristin Halvorsen i SV i mange år. SV har ikke ressurser til å belønne folk med stillinger i egen organisasjon (slik Arbeiderpartiet har) og må derfor bruke av statens penger.

Men Gelius burde vite bedre enn å søke på en slik stilling og tro at dette har noe som helst med kvalifikasjoner å gjøre. Fylkesmannen er Statens regionale håndhever og representant i distriktene, og fungerer utad som seremonimester og innad som ankeinstans. Det siste man ønsker seg i en slik posisjon, er en person som er utadvendt, uredd, fargerik og åpen. Tenk deg en veiåpning hvor fylkesmannen kom og faktisk sa noe som noen husket i mer enn fem minutter etterpå. Tenk deg en ankeinstans som faktisk påpekte – høylydt og med krav om aksjon – de store feil som saksbehandlere og andre statlige og kommunale beslutningstakere gjør.

I tillegg er Gelius en person som ville ha kunnet få jobb et annet sted, og derfor ikke er avhengig av sin arbeidsgiver. Beklager Gelius, du er helt feil kandidat til å være fylkesmann. Og det bør du være glad for.

(Antallet søkere til disse stillingene gir vel også en pekepinn om at de fleste har skjønt hvordan det egentlig henger sammen.)

Forskerblogget

Postet den av

image

Jeg er nevnt (og websiden min avbildet) i Aftenposten som en av litt for få forskerbloggere her til lands. Pussig i grunnen, for jeg skriver relativt lite om min forskning på denne bloggen (jeg driver hovedsaklig med søketeknologi, disruptiv teknologi, strategiske aktivitetsmodeller og IT-ledelse. Skjønt jo, jeg har jo skrevet noe om dette når jeg tenker meg om.)

Men det er jo morsomt å bli klippet sammen med størrelser som Jill Walker, Paul Krugman, Lawrence Lessig. Så får jeg heller leve med at jeg ikke er med på listen over Norges 100 beste blogger.

Bare det er kult og greit nok

Postet den av

For noen uker siden hadde jeg en samtale med en gruppe yngre mennesker med presumptivt brukbare kunnskaper innen IT. Jeg ville teste litegrann hva de tenkte, så jeg spurte: Hvor mange av dere bruker Openoffice i stedet for MS Office? Svaret var 1 av 12. Deretter spurte jeg "Hvor mange av dere har betalt for MS Office?" Svaret var 1 av 12 der også (ikke den samme personen). Resten hadde piratkopiert.

Dete skjønner jeg ikke helt, for den samme gruppen er (igjen, presumptivt) opptatt av etikk og rettferdighet og så videre. Men etikken strekker tydeligvis ikke lenger enn at de synes det er helt greit å stjele et produkt fra en produsent. Begrunnelsen er at Microsoft er den store stygge ulven og tjener så mye penger likevel. Men det rettferdiggjør ikke at man stjeler fra dem. Særlig ikke når det finnes rabatterte versjoner av MS Office som får kostnaden ned i 200 kroner pr. sete for studenter og ca 333 kroner for privatpersoner.

En annen ting er at samme gruppe – unge, velutdannede og presumptivt teknisk kompetente personer – også er helt fornøyd med å gi bort sine personlige opplysninger til nesten hvem det skal være, så lenge de får noe igjen for det i form av enklere tilgang eller en eller annen kul dings. For eksempel er det tydeligvis ikke noe motsetningsforhold mellom å være for åpen kildekode og samtidig bruke iPod – en helt lukket plattform – til alt mulig.

Med andre ord, bare det er kult nok, er det ikke så farlig med etikken eller privatlivets fred. Man liker ikke å betale med kontanter, men har ikke noe imot å selge deler av sin identitet.

I parentes bemerket – jeg er meget motstrebende i ferd med å kapitulere og kjøpe Microsoft Office til familien (som hittil har kjørt Open Office.) Mine døtre sliter med at Open Office ikke er 100% kompatibel med MS Office – og at skolen, som skal behandle begge formater likt, ikke klarer å håndtere noe annet enn Word eller Powerpoint. Siden det bare er jeg som er interessert i denne nokså prinsipielle forskjellen hjemme, blir det for dumt å la mine familiemedlemmer ta støyten. Piratkopiering er ikke aktuelt, og skolen burde kunne bedre, men det ligger nok enda noen år frem til vi har interoperabilitet på et nivå også norske lærere kan forholde seg til.

Forøvrig har jeg mange venner i Microsoft, som ikke liker å være det tvungne valget noe mer enn jeg liker å måtte ta det. Sier de i alle fall….

Anne Cath Vestly in memoriam

Postet den av

anne-cath-_vestlyAnne Cath Vestly er død – og det kjennes litt som om noen man har kjent som liten går bort. Som barn vokste jeg opp i Sverige, men høytlesning av bøkene om Knerten sørget for at man hadde en viss forståelse av hvordan det sto til på andre siden av grensen likevel.

To av mange ting jeg har beundret Anne Cath Vestly for:

  • Hun var responsiv overfor sine lesere. Da datter nummer to skulle skrive oppgave om en forfatter på skolen (tror det var i 6. klasse), skrev hun til Anne Cath, og fikk brev tilbake med en bunke fotokopierte ark med forfatterbiografi og svar på spørsmål, samt et håndskrevet brev, med spesifikke svar, og beskjed om at siden kopiering var dyrt, var det fint om hun kunne sende tilbake papirene når hun var ferdig med dem….
  • Hun er den norske forfatter jeg vet om som har brukt humor mest effektivt i en debatt – på en måte som minner om Astrid Lindgrens kamp med finansminister Gunnar Sträng (Anne Cath Vestly er jo på mange måter Norges Astrid Lindgren.) I historien «Barnetime for de voksne» parkerte hun særdeles effektivt hele debatten om hvorvidt barn skulle få vite hvor de kom fra. Som lille Anton sier: «Tenk om det kunne vært så enkelt!»

En effektiv debattant i en blid og vennlig innpakning. Fabelaktig.

Er det rart NAV sliter…

Postet den av

Jeg skal reise til USA i januar og bli borte til juni, for et forskningsopphold ved Bentley University. Bentley trenger en lapp fra Folketrygden (nå kalt NAV) som sier at jeg er helseforsikret, noe jeg er siden min norske arbeidsgiver betaler min lønn og så videre.

Saksbehandlingstid fra NAV: 9 – ni – uker!!!!!! Jeg må søke om å få være medlem mens jeg er borte, må søke om å få en attest, og søknadene må sendes inn på papir. Ikke på noe sted på deres nettsider står det noe om saksbehandlingstid.

Jeg tror ikke NAV har problemer med for lite personnell og for mye omstilling. De har problemer med en monumental inkompetanse fra hvem det nå er som har laget rutinene deres. NAV er i denne sammenheng mitt helseforsikringsselskap. Hvilket privat forsikringsselskap hadde overlevd med en saksbehandling på 9 uker for å bekrefte at man er kunde?

Dette er noe jeg skulle kunne gjøre ved å gå inn på norge.no og trykke "print"! (og riktig reaksjon, naturligvis, er jo å tegne privat helseforsikring og deretter sende regningen til NAV.)

Helt utrolig.

Oppdatering 29.12: Jeg ble intervjuet om dette av E24.no – her er resultatet.

Oppdatering 8.1.09: Papirene ankom i dag. 4 uker, inklusive julen, som er litt under gjennomsnittet. Jeg mener fortsatt dette ikke burde ta mer enn 10 minutter + eventuell postgang (en vei), men så er jeg ikke ansatt i NAV heller. (Skatteetaten, derimot, lot meg endre skattekort på 5 minutter i forigårs. Best practice….).

Innovasjonsmeldingen

Postet den av

…er kommet, 144 sider som du finner her. Foreløpig har jeg ikke rukket mer enn å bla fort i gjennom den, men det gleder meg jo at iAD-prosjektet, som jeg er en del av, er nevnt som eksempel på side 112.

Omslagsrikt i omslagstid

Postet den av

Morsom artikkel i Magasinet (Dagbladet) om hvilken rolle omslaget spiller for om man plukker opp en bok eller ikke. Jeg synes mange bokomslag vitner om dårlig fantasi – i tradisjonen til Hans Jørgen Toming, som dekorerte Bokklubb-bøker da jeg var liten med trykk som alle sammen så ut som de brettesommerfuglene barn lager i barnehagen.

imageHer og her er noen bloggposter om bokomslag – jeg falt for omslaget til The Last Days of Publishing, vist herunder, som både viser bokomslag og også noe av problemet rundt forlagsbransjen – både med produksjonsteknologien, med organisasjonen, og kanskje mest viktig, med kulturen. Jeg har latt meg fortelle at i norsk forlagsbransje jobber det folk som kan så lite om data at de ikke har forstått at et Word-dokument kan ha mer enn en side…og trodde det var tøys inntil jeg jobbet litt med en ordentlig bok og fikk tilsendt korrektur på papir med håndpåførte rettelser.

Eirik noterer at bokbodene ved Seinen er i ferd med å gå under på grunn av manglende interesse, men jeg tror det er manglende markedstilpasning – i hvert fall fant ikke jeg noe annet enn franske loppemarkedsbøker den ene gangen jeg har forsøkt å gå der. Det at noe har eksistert lenge, er ingen garanti for at det skal fortsette som før, noe som ser ut til å være forunderlig vanskelig å forstå innen forlags- og avisbransjen.

Det betyr ikke at det ikke er rom for nyvinninger innen forlagsbransjen. Bare som en flyvetanke – er det noen som har lyst til å være med å starte en norsk versjon av lulu.com?

Norsk teknologi til neste år

Postet den av

Jeg har hatt endel samtaler i det siste med ulike mennesker innen norsk software- og IT-tjenestebransje – det er meget å tenke på for tiden. Man står overfor nye utfordringer, og jeg forsøker å samle tankene litt rundt hva de neste store spørsmålene blir for denne store men lite synlige delen av norsk næringsliv. Hva er de mest presserende spørmålene?  Her er er mine kandidater, er det noen som har andre forslag?

  • Kommersialisering i en tjenestearkitektur. Vi går fra innstallert software og lisenser mer og mer mot en tjenesteverden, enten programvaren nå er fritt tilgjengelig (og tjenestene består av konsulenter) eller vi snakker tjenester levert på abonnementsbasis rett over nettet. Hva vil kommersialisering av software (noe vi tradisjonelt ikke er gode til her i Norge, det blir litt for lett å gjøre konsulentselskap ut av ting, heller enn å lage noe skalerbart) si i en slik verden?
  • IT-bransjen og finanskrisen. Nedgangstider er ofte sporen til innovasjon (se artikkel fra Wired), både fordi endel mennesker blir ledige til å gjøre noe annet enn å skuffe inn penger og fordi bedrifter får sterkt press på seg i retning av endringer. Jeg tror vi kommer til å se endel endringer i IT-bransjen – f.eks. mer offshoring til fjerne strøk, mer bruk av tjenestebasert software (om ikke fordi det er billig, så fordi det gjør noe med en bedrifts eiendeler og dermed øker ROI), mer bruk av gratissoftware og mer bedriftsbruk av forbrukerteknologi og forbrukerløsninger.
  • Søketeknologi som basis. Søketeknologi har et mye bredere bruksområde og er i ferd med å endre vårt forhold til informasjon, både fra et resultatperspektiv (se f.eks. denne artikkelen fra Microsoft Research og hvordan selvdiagnose med søkemotor gør at vi føler oss sykere) og fra et teknisk perspektiv (se New York Times Topics – en featuretjeneste satt sammen bare med søkemotor). Norge har idag en rekke bedrifter som enten lager eller selger tjenester basert på søketeknologi – hvordan kan dette utvikles videre?
  • Sikkerhet, privatliv og intellektuelle eiendeler i en Web 2.0 verden er noe jeg har slitt litt med en stund. Det er nokså klart for meg at eksisterende sikkerhetspraksis ganske enkelt ikke fungerer i dag – man har altfor enkle sikkerhetsmodeller rundt. f.eks. tilgang til informasjon eller identifisering av roller. Privatliv er noe alle må lære seg å beskytte – og andres tilgang til og rett til å bruke egen informasjon er i beste fall uavklart. Her er det mye å gjøre for softwarebransjen, bl.a. rundt løsninger for rollebasert sikkerhet og tilgangsrutiner knyttet til det enkelte informasjonsobjekt.

Det begynner også å bli tid for å tenke på vårprogrammet for PFIT – denne listen er jo en begynnelse. Jeg kan allerede nå avsløre at vi ligger an til et møte med Georg Apenes, som har litt å si om personopplysninger i vår digitale hverdag. Men det burde jo blir flere møter enn dette….forslag?

Skolen igjen

Postet den av

Atle Måseide har skrevet en glimrende kronikk i Aftenposten om videregående skoles lave kvalitet. En viktig årsak til dette er underkvalifiserte lærere (uten universitetsutdannelse.) Løsningen ligger i realistiske vurderinger, bedre betaling for lærere, og krav til elevene. Dette kommer ikke til å skje, for det meste fordi vi sier vi vil ha en bedre skole men nekter å gjøre noe gjennomgripende for å oppnå det, og fordi det er en gjennomgående oppfatning (ikke blant fagfolk, men i folkemeningen) at jo mer kunnskaper du har, jo mindre er du i stand til å dele dem med andre.

Akk ja. Vi har hørt det før. Men det blir ikke mindre sant av den grunn. Og det kommer ikke til å skje noe nå heller. Ikke minst fordi det er dårlig butikk for en videregående skole å ansette en dyr lektor fremfor en rimeligere ikke-kvalifisert lærer, og skoler får som kjent ikke mer penger hvis de gjør det bra på nasjonale prøver. Men de får bedre elever, under forutsetning av fritt skolevalg. Fritt skolevalg forutsetter måling av skolekvalitet, slår enda en spiker i fylkeskommunenes nokså tomme kiste, og reduserer muligheten for politisk styring av skolens innhold. Dermed begynner det å bli så mange som har en direkte økonomisk interesse i at ting ikke endrer seg, og dermed skjer det ingenting (for det er de som jobber full tid med en ting som får hindret endringer.)

Akk ja. Det er ikke lett å endre. Særlig når de fleste gir blaffen…

Større forskjeller i skolen

Postet den av

Jeg ble intervjuet av Aftenposten om skole – intervjuet er sammensatt av en telefonsamtale og tidligere kronikker.

Muligens bør jeg nok presisere at jeg ikke ønsker større forskjeller i skolen i seg selv – men at større forskjeller kommer til å være et resultat av differensiert undervisning.

Og deri ligger jo problemet: Vi er jo for differensiering her til lands.

Bare det ikke blir gjort forskjell på folk.

Abelia om Innovasjon Norge

Postet den av

Så nettopp en henvisning til denne rapporten fra Abelia, som jeg av en eller annen grunn ikke har fått med meg før. De har gått gjennom hva Innovasjon Norge har tildelt penger til og funnet at over 70% går til primær- og sekundærnæringene. Med andre ord, det er fare for at Innovasjon Norge er en brems, ikke en spore, til et kunnskapsbasert Norge. Årsaken, spekulerer man, ligger i at midlene som kommer fra de ulike fagdepartementene er bundet til spesielle bransjer.

Nå er nok endel av de investeringene som gjøres i primær- og sekundærnæringen kunnskapsbaserte (f.eks. programvare for jordbruk eller industri), men likevel – her er det på tide å skifte innstilling og finne på noe nytt….

Wikipedia for skolen

Postet den av

Her er en versjon av Wikipedia tilpasset skoleelever, som kan lastes ned til en memory stick eller en DVD for bruk på skole-PCer uten tilgang til Internett. Artiklene (5500 stykker) er kvalitetssjekket og sammensatt i henhold til Storbritannias nasjonale kunnskapsstandard for skolen.

Kanskje dette er hva Wikipedia Norge og muligens også Store Norske kan brukes til? Tenk om vi i stedet for å bruke mange millioner på skolebøker kunne bruke noen millioner på digitale læremidler…..

(Via BoingBoing)

Innovasjons- og forskningspolitikk

Postet den av

Møte i PFIT i ettermiddag, med den noe kronglete tittelen "Sosialliberale perspektiver på innovasjons- og forskningspolitikk". Møtet arrangeres sammen med med Liberalt Laboratorium, og her er programmet:

16:30 – 17:00: En matbit.
17:00 – 17:45: ”Tjenesteinnovasjon for fremtidig verdiskaping – foreløpige tanker om virkemidler”
Katja Hydle (Seniorforsker ved Sintef og Ph.D.-student på BI)
Kommentator: Inge Jan Henjesand (tidligere rektor og prorektor ved BI, leder for næringspolitisk avdeling i Abelia)

18:00 – 19:30: ”Kan et liberalt demokrati støtte grunnforskning?”
Silje Ambø Langvatn (Stipendiat, Senter for vitenskapsteori, Universitetet i Bergen)
”Eiendomsrettigheter i kunnskapsøkonomien”
Rune Foshaug (Seniorrådgiver i Abelia, NHOs forening for kunnskap og teknologi, og prosjektleder i Liberalt Laboratorium)
Kommentator: Espen Andersen, BI og PFIT

Hvis du har lyst til å komme – ring Rune Foshaug på tlf. 951 42 636.

Et prosjektert fiaskoprosjekt

Postet den av

Billettsystemet til Oslo Sporveier treffer viften i disse dager, og nå forsøker alle å legge skylden på alle andre. Teknologiselskapet Thales, Oslo Sporveier og deres samarbeidspartnere, og diverse andre aktører setter igang. Mye kommer til å bli sagt.

Og, som det heter, når alt er sagt og gjort, er mye mer sagt enn gjort.

Det som alltid forundrer meg, er hvor lang tid det tar før slike "løpske lokomotiv"-prosjekter blir stoppet. Oslo Sporveiers direktør har kjent til problemene siden 2003. Selv hadde jeg en studentgruppe som skrev oppgave om dette prosjektet – nettopp fordi det var en fiasko – for 2.5 år siden.

Mine uærbødige regler for prosjektvurdering går omtrent som følger:

  1. Hvis ingen kan forklare meg hva prosjektet skal gjøre eller hvilke forretningsfordeler som kommer ut av det, er det fare på ferde.
  2. Hvis prosjektet som skal gjøres ikke har en enkelt eier, er det fare på ferde.
  3. Hvis prosjektet tar lenger tid enn 6 måneder, må det deles opp i delprosjekter som tar mindre enn 6 måneder. Ellers er det fare på ferde.
  4. Hvis prosjektet involverer pengetransaksjoner endring av forretningsprosesser, må transaksjonene endringene være definert og prisene de økonomiske konsekvensene bestemt før man begynner å rote med teknologien. Ellers er det fare på ferde.
  5. Hvis prosjektets beslutningstakere ikke risikerer å miste jobben hvis det ikke fungerer, er det fare på ferde.
  6. Hvis prosjektet er det største prosjektet prosjektlederen har gjort, er det fare på ferde.
  7. Hvis prosjektet må lages på nytt når det finnes eksisterende løsninger i drift andre steder, er det fare på ferde.
  8. Hvis prosjektet bare kan lages av et firma, er det fare på ferde.
  9. Hvis prosjektet går til det laveste anbudet, er det fare på ferde.
  10. Hvis ikke i alle fall noen av de samme personene som har laget prosjektet også skal jobbe med det i driftsfasen, er det fare på ferde.
  11. Hvis man ikke er villig til å ha som et seriøst alternativ at man kan kaste det man har gjort og begynne på nytt, er det fare på ferde.

De fleste prosjekter vil synde mot noen av disse punktene – det betyr ikke at man ikke skal gjøre prosjektet, men man må bevisst ta høyde for problemet og sette inn kontroll- og støttemekanismer for hvert problem. Men hvis man synder mot pkt. 1, eller mot tre eller flere av de andre punktene, bør man ikke gjøre prosjektet.

For øvrig, som alle vet, er feil dyrere jo tidligere i prosjektet de gjøres – og de største feilene gjøres i løpet av de første fem minuttene.

Når jeg studerer prosjektkatastrofer (og foreleser om dem) pleier jeg å fortelle studentene at alle slike prosjekter har tekniske problemer, som er et symptom for organisasjonsproblemer, som er et symptom for strategiske problemer. Jeg er overbevist om at dette er tilfelle her også, men kjenner ikke saken godt nok. Men bare vent – min arbeidshypotese er at dette systemet antakelig ikke kunne fungere – blant annet fordi man ikke har satt seg inn i hvordan passasjerer og trafikkselskaper faktisk oppfører seg.

Det er, som sagt, bare spekulasjoner fra min side. Men det har stemt for de fleste andre transportsystemkatastrofer jeg har sett….

Innovation in Norway – notes and impressions

Postet den av

These are my running notes from this PFIT meeting on Innovation from Norway. 26 participants, everything included, mix of people from product companies, consultants from various innovation companies, a few students, and odds and ends.

Kirsti Kierulf opened the seminar, talking about the opportunities for open innovation that comes with the collaboration between Microsoft, FAST, Accenture and other partners in the Search Lab at FAST. She has been central in establishing it and have a vision of making it a contributor into a global technology innovation network.

Jennifer Wessels from NextStep, a consulting firm specializing in technology marketing and exports, talked about the challenges of launching technical products abroad. Most entrepreneurs underestimates the investment of time and money it takes to launch something in the US, as well as the need for a solid local base (with customers whom potential customers can talk to.) Expect at least a year of pure investment in networking, another year to get to break-even, and a third year where you can start to think about profitability. That’s if everything works and you have a real customer base to work from. Don’t  build to sell, build to last, first.

Another fallacy is starting only from the technology innovation view. If you define your company around the technology innovation, you sometimes forget customer need. Start out looking for what is missing in today’ market. Then look at how your technology can help. The best way to figure this out is called networking – get to know other suppliers, consultants, integrators, etc. Most companies miss on the market assessment research – spend 3 months, spend a couple of hundred thousand dollars, get the numbers and the credibility.

Some discussion points from the Q&A session:

  • look for representatives that are local (not Norwegian) and have long experience and strong connections
  • use other Norwegian companies for support – those that already have established presence there
  • get a US presence early, even if it is only virtual – brochures in American English, a local telephone number, a rented office space with someone who checks the mail
  • when you really build a location, keep it close to your customers,
  • talk to people with industry experience of you customer industry, not your own

Allan Bjørnstad from Tandberg started by telling the story of Tandberg – a Norwegian audio and video company that when bankrupt in the 70s and reemerged in 1988 into videoconferencing. Funding and R&D support from Telenor, first product in 1991, sold very hard, in 1993 they had 30 people and 2% market share. Still a small niche company, large competitors, had to both make money and grow. Got funding from VC companies, strategy to get 10% market share, got that in 1995, 60 people. Strong values: Make fun and profit. "Culture eats strategy for breakfast." Strong growth: 450 people in 2000 (25% marketshare), 850 people in 2005 (to 40% market share), acquired companies, built foundation in the US. Up to 2001 just in video conferencing, now moving into visual communication outside videoconferencing rooms. Production and manufacturing done by others, most employees are in sales or R&D. 2006- forward: Change how people communicate, integration with web sites, work with companies like Statoil to integrate visual communication into their infrastructure. Today 1400 people in 45 countries. 2001-2005 market growth 10%, Tandberg growth 24%, 2006-7 50% Tandberg, 37% market growth. Key point: Build something unique.

Questions:

  • how does Tandberg avoid becoming a high-end specialty company that loses out to cheaper, disruptive technologies? Answer: Focusing on visual communication, not videoconferencing, deliver functionality into technology platforms
  • Skype? We cannot charge the private customers, but we can charge the enterprise customers. Follow the money.
  • How to find funding? Talk about money, not technology, talk about market, not invention. Dare to be different.

Silvija Seres from FAST showed a video of what business is all about: Selling.

FAST does not see itself as a Norwegian company, but more as half-American, which is a great strength. FAST has had a great journey – started 11 years ago, from the Norwegian Technical University, first finding its niche (tried search, some hardware, image transfers, etc.), had some success with alltheweb.com, tough times in 2001-03. Focus on the enterprise search market. Enterprises have much larger document sets, and lacks the link structure you find on the Internet. That means you both need scalability and to insert some intelligence in the form of metadata. FAST has two kinds of customers: Productivity customers, like Statoil and the FBI, who has employees that need to find data fast. This is a tough market to sell in, because everybody says that they can help you here. Sarbanes-Oxley and security is also a driver in this market.

The best market is where FAST helps companies make money rather than save money – companies that are moving into the digital space. Publishers, newspapers, media companies, telecommunications, banks etc.: Talk to the CEO and help them shape strategy to get into this space. Acquired by Microsoft because of strong technology and understanding of how to sell to large corporations (technology, people and vision). Now has 3600 installations, 700 employees in 32 locations (Oslo and Boston most important, nice dialogue between the pushy American and prudent Norwegian), 150 alliance and OEM partners.

Success factors:

  1. Choose large, international customers. (got Dell, IBM early.)
  2. Have at least one large office outside the Nordics.
  3. Think international from the start; use English as the primary language.
  4. Invest in a few international stars (ambassadors who know the culture, juniors who are hungry and can travel, rainmakers who generate the sales).
  5. Expect a lot of travel: both your employees and your customers want to see you face to face
  6. Build a good virtual culture: conference calls, instant messenger, etc.
  7. Create a big transcultural vision
  8. Create good processes, VIP culture and prudence
  9. First and foremost: ensure that technology, people and sales are "world class"
  10. Otherwise: People focus, deal focus, extremely hard work, extreme capabilities, quiet confidence.

Nei til skattelister

Postet den av

Skattebetalerforeningen kjører en underskriftskampanje mot utleggingen av skattelistene – du kan skrive under her. På tide å få stoppet denne absurde offentliggjøringen av noe som skal og bør være en sak mellom en selv og skattevesenet.

Oppdatering 14.10: Interessant diskusjon over hos Pål Hivand – han sier i utgangspunktet ja til skattelister, men de kunne jo anonymiseres. Og får motargumenter så det holder i kommentarfeltet.

(etter en dag er det 4000 underskrifter – og det interessante er at det er alle mulige slags mennesker som skriver under.)

Oppdatering 15.10: Det er ikke ofte jeg er enig med Siv Jensen. Og jeg synes det rett og slett er kvalmt hvordan folk snakker om hva andre tjener og hvor morsomt det er å kikke på naboer og kolleger. Fysj.