Olav Torvund har et langt innlegg på sin blogg der han irriterer seg over en reportasje om 3-D printing, som hevder at teknologien kommer til å føre til at man kan lage produkter hjemme, i stedet for å måtte kjøpe dem i butikken. Olav er nok litt farget av sine kunnskaper om materialteknologi i sykler og annet når han avviser dette – og jeg mistenker også at juristen i ham gjør opprør mot et begrep som “printer”, som er nokså upresist i denne sammenheng.

Språkutviklingen er forsåvidt interessant – den er et eksempel på at ny teknologi bruker alltid begreper fra tidligere teknologi for at brukerne skal forstå hva det dreier seg om, hvilket er en av årsakene til at flykapteiner har marineuniformer med gulstriper og snakker om haleror, cabin og cockpit – og at epost har “CC:” (som står for “carbon copy”, dvs. avskrift med gjennomslagspapir) som begrep for å vise at noen har fått en kopi.

Over til teknologien: Vanligvis er jeg enig i det meste Olav skriver, men her tror jeg han tar feil. 3-D printing er en svært viktig teknologi, og har gått fra å være noe som blir brukt i svært spesifikke situasjoner (produksjon av spesialiserte flydeler og lignende) til å bli en teknologi som nå er innenfor rekkevidde for små verksteder. Her er en video der talkshow-vert og bilentusiast Jay Leno får demonstrert en scanner og en 3-D printer til å lage en del til en dampdrevet bil han har:

I sin kommentar til denne videoen peker Jay Leno på da han konstruerte en turbindrevet bil (kalt Eco Jet) laget han flere av delene direkte på en printer, siden avansert plast brukes i stadig større grad på biler idag.

Utstyret Jay Leno bruker koster idag under kr 100.000, som ikke er noen upris for et bilverksted som spesialiserer seg på gamle biler. Man ser idag at 3-D printere brukes av designere som trenger en rask prototype og de begynner å innstalleres på gjør-det-selv-verksteder der folk kan lage ting selv (det er en økende interesse i USA for fysisk produktinnovasjon, en slags halvkunstnerisk Reodor Felgen-bevegelse representert ved magasinet Make).

Jeg er enig i at denne teknologien ikke kommer til å printe tennisrackerter på gutterommet på en stund, om noensinne. Men som en teknologisk platform for å ta opp konkurransen med kinesisk og annen billig arbeidskraft er den svært interessant. Vi lever idag i en bruk-og-kast verden, der det å finne en ny del er vanskeligere enn å kjøpe hele produktet om igjen. Tenk deg en situasjon der du trenger en ny heve-senke mekanisme til toalettet dit. I stedet for å finne et rørleggerfirma som kan skaffe deg delen, kan du gå inn på fabrikantens webside, laste ned CAD-beskrivelsen av delen, og gå og få den laget på et lokalt verksted, eller for den saks skyld hos en teknologiinteresert nabo.

Jeg husker en tid da mobiltelefoner kun var for direktører og posører, og at Ken Olsen, sjef for Digital, i sin tid skulle ha sagt at det ikke var noen grunn til at noen skulle ha en datamaskin i sitt hjem. Hjemmeproduksjon med en 3D printer er fortsatt litt sci-fi (The Diamond Age av Neal Stephenson er en bra bok om dette, selv om han refererer til selvorganiserende nanoteknologi) men for meg er det liten tvil om at denne teknologien kommer til å gjøre seg gjeldende om kun kort tid – og muligens ha industrielle konsekvenser for Norge og Europa.

Oppdatering 14. april: Glimrende artikkel om 3D printing i The Economist.

Når folk slutter å diskutere og i stedet kaller deg inkompetent og oppmerksomhetssøkende, vet du at de har dårlige argumenter. Bjarne Busets innlegg i Aftenposten lørdag («Deprimerende tøv om e-bøker») burde i så måte få meg til å føle meg beæret. Jeg er ingen ekspert på bokbransjen, må vite, og derfor bør jeg ikke uttale meg.

(Nå skal det sies til Bjarne Busets ære at han nok skrev dette litt kjapt og provosert på sin blogg, som Aftenposten så trykket. Vi har diskutert dette mye før (se hans kommentarfelt), og han vet hva han snakker om. Men jobben med å holde den elektroniske fasaden for en bakstreversk bokbransje kan bli slitsom i lengden.)

Mitt fagområde er teknologiutvikling – hvordan teknologi endrer markedsforhold. Den norske bokbransjen er midt i en slik utvikling nå. E-bøker er ikke papirbøker distribuert over Internett, men et mye mer omfattende fenomen – en såkalt disruptiv innovasjon – som kommer til å bryte opp eksisterende strukturer og flytte maktposisjoner. Dette er ikke noe nytt – det samme har skjedd og skjer innenfor aviser, musikk, TV, film, post, telefon, flyreiser og datamaskiner: Noe som før var dyrt og risikofylt (boktrykking, distribusjon og salg) blir billig. Dermed blir det vanskelig for de eksisterende firmaene, med store, dyre (men fremdeles lønnsomme) organisasjoner (bokhandler), å konkurrere med nykommerne. Problemet blir ekstra vanskelig fordi at selv om de skulle vinne i det nye markedet, ville de tjene mindre penger enn de gjør i dag, i hvert fall i begynnelsen.

Derfor er det naturlig at bokbransjen griper til fornektelse (e-bøker selger ikke, og pris betyr lite når man kjøper bøker), liksomtilbud (Bokskya, som tilsvarer musikkbransjens forsøk på å selge enkeltlåter man ikke kunne kopiere til 30 kroner stykket), og myndighetsbeskyttelse (ny boklov som skal sementere bransjeforholdene – inkludert en bestilt rapport som omhyggelig unngår å nevne e-bøker og helt ser bort fra at nettopp det at forlagene eier bokhandlene gjør at de blir strategisk sårbare).

I slike situasjoner trengs det gjerne en utenforstående – Apple for musikk, Amazon for bokhandler – som uforskammet støvler inn og tar markedet. Dette er sunt (og en naturlig del av alt forretnings- og kulturliv). Musikk er nå billigere, og musikerne tjener mer (men fremdeles ikke godt, for det meste.)

Min bekymring ligger i at jeg ønsker at jeg og mine barn skal ha tilgang til god litteratur til en rimelig penge, samt at forfattere skal betales for det de gjør. I dagens situasjon gjør de ikke det – forlagene utgir haugevis av bøker de ikke engang gidder å markedsføre (til fortvilelse for debutantene).

Her vil det komme nye forretningsmodeller – Amazon lar deg nå publisere elektroniske bøker der forfatteren sitter igjen med 70% av inntektene. To kolleger av meg i USA skrev en debattbok og ga den ut elektronisk – den selger som bare det, og de har ikke bare fordelen av at den får stor spredning (fordi prisen er lav) men også at den kommer ut med en gang. Med et forlag og en papirbok måtte de vente i hvert fall et halvt år – boken ville vært mindre aktuell, og de ville tjent mindre penger.

Bokbransjen mener at uten bokhandler og eksisterende forlag dør litteraturen i Norge. Intet kunne være mer feil. Platebutikkene er så å si borte, men folk hører på musikk og lager musikk som aldri før. Men musikkbransjen måtte tvinges over – av Apple. Norsk musikkliv blomstrer i møte med ny konkurranse.

Det samme kommer til å skje innenfor bokbransjen. Men tar det for lang tid, vil de unge, som ikke er særlig fremtredende i bokhandlene i dag, gå over til å lese engelsk fantasy-litteratur, innkjøpt til sine iPhones. Og det ville være et tap for norsk litteratur og det norske språk.

Til kulturministeren: Jeg tror det beste som kunne skje bokbransjen er at de ble tvunget til å konkurrere i det nye markedet. Det kunne man gjøre ved å oppheve momsfritaket, innføre lik (men gjerne lav) moms på e-bøker og vanlige bøker, samt tvinge de tre store forlagene til å kvitte seg med bokhandlerkjedene sine. (De må tvinges – ingen av dem vil gjøre det på egenhånd uten å være sikker på at de andre gjorde det.) Dermed er forlagene fri til å redefinere seg selv som filtre, foredlere og formidlere av litteratur – uavhengig om den kommer på papir eller ikke. Samtidig bør innkjøpsordningen endres slik at den ikke sementerer en situasjon der man kjøper inn tonnevis med papir som sendes til motvillige biblioteker – og setter likhetstegn mellom kvalitet og kvantitet. I stedet kan man lage støtteordninger mer rettet mot forfatterne selv – støtte til selve forfattergjerningen – som redaksjons- og markedsføringshjelp.

Som jeg har sagt før – norske forlag er nærmere fjærpennen enn fjesboka. De trenger en dytt, skal de kunne redde seg selv. Litteraturen trenger vi ikke tenke på – vi kommer fortsatt til å lese bøker som bare det.

Muligens fra forlaget komplett.no.

Enten leser jeg ikke norske aviser (får dem bare på nett) nøye nok, eller så har de sovet i timen; Her er i alle fall hva jeg tror er den viktigste norske teknologinyheten i år: Thinfilm Electronics, listed på Oslo Børs og en avlegger av FAST, demonstrerte hos Xerox PARC i den 24. en CMOS memory chip produsert på plast. Behørig registrert av Extremetech, The Register, Engadget og EETimes, men altså ikke i Norge, der de eneste nyhetene man finner om firmaet handler om hvem som har begynt å jobbe der eller hvem som har investert.

Det er som å høre FAST enda en gang. Vent, Jon Markus er involvert i Thinfilm også. Akkja.

Vl jeg mener i alle fall denne annonseringen er uhyre viktig,  fordi denne teknologien representerer en mulig disrupsjon vis-a-vis tradisjonell prosessorteknologi. Selv om denne chip’en ikke har på langt nær samme ytelse som en tradisjonell memory chip, er produksjonsteknologien svært lite kapitalkrevende – den minner mest om en blekkskriver som skriver på en plastrull av samme type som man før hadde på overheadprosjektorer Den trenger heller ikke operere i et dyrt “clean room”-mijljø, fritt for støv og andre kontaminasjoner. Den er enkel, robust, og svært billig. Og, foreløpig, ikke mye å skryte av i ytelsesveien heller. Men, tekniske detaljer til side, sammenligne den gjerne med 4004-prosessoren til Intel, den første mikroprosessoren. Dit er det ikke så langt. Og for Thinfilm er veien opp dit lønnsom for hvert skritt, men for den tradisjonelle prosessorindustrien er kampen om dette markedet en distraksjon fra kampen om å beholde eller øke markedsandeler i et stadig voksende tradisjonelt marked.

Dette produktet er første skritt mot å kunne legge inn elektronisk prosessering i nesten alle produkter. Til å begynne med går dette inn i ting som leketøy, men gitt at krav om om RFID-merking begynner å gjøre seg gjeldende i stadig flere distribusjonskjeder – og RFID-tags koster relativt mye penger – kan dette gjøre at man kan få gjennomslag for RFID på enkeltproduktnivå, i stedet for på palle- og kassenivå slik det stort sett er i dag. Et annet marked er NFC (near field communication) – der man enkelt kan få ting til å kommunisere, i første omgang antakelig med mobiltelefoner som kommuniserende ledd.

I en ikke altfor fjern fremtid kan vi altså få datamaskiner – om enn svært små og med begrenset kapasitet – til en stykkpris på noen få øre. Tenk deg produkter som vet hvem eieren er (og vet om de er gitt eller solgt til noen andre, eller om de er ekte eller piratkopier). Eller bagasje som kan kommunisere med deg og flyselskapet, slik at du til enhver tid vet hvor kofferten er og hvor den vil.

I følge The Register er dette første skritt mot et “Internet of things”. Synd det ikke registreres i det landet det kommer fra.