Kategoriarkiv: Digital teknologi

Fra arkivet: Tastetrykk og biffmiddag

Postet den av
3

(Nok et innlegg skrevet for en stund siden, aldri inkludert i bloggen. Aktuelt i disse Big Data-tider…)

I forrige innlegg snakket jeg om firma som ser på de store tall og ikke forstår hva kundene egentlig gjør.  Denne gang tenkte jeg å presentere noen eksempler på hvordan man kan tjene penger hvis man forstår hva kundene egentlig kommer til å gjøre (i stedet for hva de burde gjøre).  Og IT spiller naturligvis en rolle.

Roadway Express er var et amerikansk transportfirma (nå en del av YRC), som hovedsakelig opererte i B2B markedet (frakt av pakker opptil 80 kg fra firma til firma). De skrev på midten av 90-tallet et lite dataprogram som de tilbød sine kunder. Programmet var for bruk på lasteramper i store firma, hvor man gjerne har en PC, koblet til en vekt og en printer.  Dette programmet gjorde det enkelt for arbeiderne på lasterampen å velge en leverandør (Roadway, UPS, Federal Express, Airborne, US Postal Services og sikkert enda flere.)

Programmet ble gitt til økonomisjefer, som mottok det med takk fordi det fikk opp hastigheten i produksjonen av adresseetiketter og skjemaer for å få sendt ting fort avgårde – og fordi Roadway lovet at all prisinformasjon til enhver tid skulle være korrekt, slik at det gikk an å velge rimeligste leverandør.  Og Roadway holdt ord – prisinformasjonen var til enhver tid korrekt.

Dette hørtes besnærende ut for økonomisjefene – men programmet hadde en liten vri: Standardvalget til enhver tid var Roadway – selv om de ikke alltid var billigst.  Det var lett å velge den billigste leverandøren – bare et eller noen få tastetrykk.

Men her kommer psykologien inn: En som jobber på en lasterampe har dårlig tid og liten motivasjon for å bruke mer tid for å spare bedriften for noen få kroner.  Det er mye lettere å bare velge standarden, særlig fordi forskjellene var små uansett.  Resultatet var at Roadway øket produktiviteten for sine kunder – og at firmaet fikk en ganske skikkelig økning (jeg ble fortalt opptil 20%) i markedsandel hos de kundene som hadde programmet.

Med andre ord, hvis du kjenner til hvorfor dine kunder gjør som de gjør – og ikke minst hvis du klarer å finne forskjellen på hvem som betaler og hvem som bestemmer – kan det være penger å tjene, særlig i markeder hvor marginene er små og de faste kostnadene høye.

Vi har et eksempel fra Norge også: Müllerhotell, en tidligere hotellkjede, bygget på tidlig 80-tall et stort hotell på Heimdal sør for Trondheim.  Hotellet skulle være endel av en større utbygging med shoppingsenter, bolighus og kontorer – men som vanlig ble enkelte deler av utbyggingen forsinket.  Der med sto man der med et hotell midt ute på en slette, som lokalbefolkningen refererte til som ”det lille huset på prærien.”  Hvordan skaffe kunder?

Markedsavdelingen tenkte seg om – og kom opp med følgende tilbud: 90% avslag på middagen (skikkelig biff) til alle som betalte full pris for rommet.  Innen kort tid var hotellet smekkfullt, selv om totalprisen for rom og middag var det samme.  Hvorfor?

Svaret er enkelt for den som vet hvordan forretningsreisende fører reiseregninger: I dette tilfelle, ved å sende regningen for rommet rett til arbeidsgiver og betale biffmiddagen ut fra diettpengene, som man så gikk overskudd på….  Med andre ord, en bonusordning med utbetaling i rede penger.  La gå at den etisk betenkelig – den viser i alle fall at man kan påvirke etterspørsel ved å forstå hva kundene egentlig gjør.

Så hvorfor forstår ikke flere firma hva kundene egentlig gjør?

En årsak er at ledelsen ikke selv er kunde – hvis man bruker egne produkter eller tjenester, skjer det gjennom en tjenestekanal som er fullt klar over at sjefen er kunden  En annen årsak er at man undervurderer hvor smarte kunder kan være – og dermed planlegger man ut fra hvordan kundene er nå, heller enn hvordan de kommer til å være senere.

Det engelske mobiltelefonselskapet One2One (nå T-Mobile) oppdaget dette på slutten av 90-tallet, den gangen mobiltelefoner ble solgt for en krone for å kapre nye kunder.  De kom med følgende tilbud: Ring gratis fra en One2One telefon til en annen etter klokken åtte om kvelden.

Et godt tilbud skulle man tro, men kundene var smartere enn selskapet.  De skaffet seg to telefoner, ventet til klokken åtte, ringte fra den ene til den andre telefonen, hang en telefon på babysengen og tok den andre med seg på puben.  Og dermed hadde man en masse nye kunder som brukte telefonen i evigheter (så man måtte bygge nye basestasjoner) men som ikke betalte for seg.

Akk ja, disse kundene.

Fra arkivet: Øl og bleier

Postet den av
1

(Dette er et innlegg jeg skrev for ca. 10 år siden. Jeg skal til et CISR-møte om bruk av A/B testing om nogle minutter, og tenkte at i mellomtiden kan jeg jo poste dette lille innlegget. Forøvrig snakket jeg med Tom Davenport for i forrige uke, og han fortalte at øl-og-bleie-eksempelet er reellt – og at bedriften, selv om de fant sammenhengen, ikke gjorde noe systematisk med den. Hvilket bekrefter observasjonen at bedrifter ofte har data, men ikke bruker dem.)

For noen år siden fikk en større amerikansk supermarkedkjede installert software som kunne analysere kundenes handlekurver.  I stedet for bare å ha statistikk over hvilke varer som ble solgt, kunne man analysere hvilke varer som ble solgt sammen – såkalt handlekurv-analyse.  Hamburgere og pommes frites, for eksempel, pølser og pølsebrød, eller for den saks skyld TV-apparater og DVD-spillere. Hvis man setter disse varene i nærheten av hverandre, øker salget av begge.

Men så fant man noe rart: Bleier og øl ble ofte kjøpt sammen.  Ikke bare det, men ofte var de også det eneste som ble kjøpt på handleturen.  Nå kan det jo være slik at hvis man drikker mye øl, blir man inkontinent og kan trenge bleier – men bleier for voksne selges ikke i dagligvarebutikker.  Så hva skjedde?

Forklaringen er ganske enkel: Bleier er et såkalt ”stress purchase” – det vil si at når det ikke er flere bleier igjen, er det ikke snakk om å vente til lørdag for å kjøpe inn ny forsyning.  Nytt innkjøp må skje øyeblikkelig – og hvem er det som får jobben? Riktig, far setter seg i bilen.  Han er ikke tapt bak en vogn og vet hva slags bleier han skal kjøpe, selv om han i hvert fall i USA muligens er noe fremmed i dagligvarebutikken.  Inn i butikken, frem til bleieavdelingen hvor riktig pakke gripes.  Så tenker han: Mens jeg allikevel er her, kan jeg jo gi meg selv en liten belønning fordi jeg villig styrter avgårde i familiens tjeneste – en six-pack for eksempel?

Denne historien fortelles ofte i datakretser som eksempel på viktigheten av å benytte statistisk analyse for å finne underliggende handlingsmønstre hos sine kunder.  La gå at den sannsynligvis er oppfunnet heller enn reell. Det interessante er nemlig ikke historien i seg selv, men at mye av fremtidig verdi for konsumentbransjer ligger i å forstå hva kundene gjør og hvorfor.

Nå vil du vel kanskje innvende at dette er gammelt nytt – og at kjeder som Rimi og Rema allerede sitter og detaljanalyserer alle sine kunder opp og ned.  Jeg vet ikke, men de fleste indikasjoner peker i motsatt retning.  Min venn Bill Schiano, professor ved Bentley-universitetet i Boston, fant ut at mange firma nok har masse kundedata, men at de ikke analyserer dem.  Årsaken var dels at verktøyene ikke er gode nok, men mest at ledelsen i bedriftene var folk som hadde jobbet seg opp fra lager til kasse til butikksjef til regionssjef – og ingen skulle komme her med en masse fancy datamaskiner, nei.  Her visste man nemlig hva kundene ville ha, så det så.

Det pussige er at når slike organisasjoner anskaffer data og statistikk, går de ofte til den motsatte ytterlighet – ser på store og mange tall og trender og glemmer hvordan kundene faktisk oppfører seg.  Riktig fremgangsmåte er selvfølgelig å bruke både statistikk og observasjoner til både observasjon og forklaring. Pussig nok er resultatet ofte at informasjonsteknologien blir verktøy for store bedrifter til å oppdage og rette opp de feilene de innførte ved å bli store – eller for å si det på en annen måte, å lære seg noe de ikke skulle ha glemt til å begynne med.

For noen år siden innførte McDonald’s – amerikansk mikrohamburgerkjede –kyllingburgere med mye grønnsaker, under navnet McLean.  Dette var rettet mot helsebevisste kunder, men fortjenestemarginen var liten og man solgte ikke så mye.  Så ble det gjort en handlekurvanalyse, og man oppdaget at hvert salg av en McLean dro med seg en masse profittprodukter som brus, burgere og Happy Meals (plastleker er billig).  Årsaken var enkel – det var en mor eller far med en haug unger som var på McDonald’s, og mor eller far kjøpte en McLean mens ungene fikk andre ting.  Og det er mor eller far som både bestemmer at man skal gå til McDonald’s og som betaler for gildet – kanskje ikke så dumt å ha et produkt for dem også?

Resultatet var i alle fall at McDonald’s mistet kunder fordi McLean ikke lenger fantes.  Etterhvert har firmaet lært – og du finner nå sunnere, subsidierte burgerversjoner hvis hensikt er å lokke familielivets beslutningstakere til inntak av fett og sukker i familievennlige omgivelser.

Man kan altså tape penger på ikke å forstå hva kundene gjør.  På den annen side – hvis man vet noe om hvordan kunder faktisk oppfører seg, er det penger å tjene.  Mer om det i neste post.

3-D printere og industriens fremtid

Postet den av
Svar

Olav Torvund har et langt innlegg på sin blogg der han irriterer seg over en reportasje om 3-D printing, som hevder at teknologien kommer til å føre til at man kan lage produkter hjemme, i stedet for å måtte kjøpe dem i butikken. Olav er nok litt farget av sine kunnskaper om materialteknologi i sykler og annet når han avviser dette – og jeg mistenker også at juristen i ham gjør opprør mot et begrep som “printer”, som er nokså upresist i denne sammenheng.

Språkutviklingen er forsåvidt interessant – den er et eksempel på at ny teknologi bruker alltid begreper fra tidligere teknologi for at brukerne skal forstå hva det dreier seg om, hvilket er en av årsakene til at flykapteiner har marineuniformer med gulstriper og snakker om haleror, cabin og cockpit – og at epost har “CC:” (som står for “carbon copy”, dvs. avskrift med gjennomslagspapir) som begrep for å vise at noen har fått en kopi.

Over til teknologien: Vanligvis er jeg enig i det meste Olav skriver, men her tror jeg han tar feil. 3-D printing er en svært viktig teknologi, og har gått fra å være noe som blir brukt i svært spesifikke situasjoner (produksjon av spesialiserte flydeler og lignende) til å bli en teknologi som nå er innenfor rekkevidde for små verksteder. Her er en video der talkshow-vert og bilentusiast Jay Leno får demonstrert en scanner og en 3-D printer til å lage en del til en dampdrevet bil han har:

I sin kommentar til denne videoen peker Jay Leno på da han konstruerte en turbindrevet bil (kalt Eco Jet) laget han flere av delene direkte på en printer, siden avansert plast brukes i stadig større grad på biler idag.

Utstyret Jay Leno bruker koster idag under kr 100.000, som ikke er noen upris for et bilverksted som spesialiserer seg på gamle biler. Man ser idag at 3-D printere brukes av designere som trenger en rask prototype og de begynner å innstalleres på gjør-det-selv-verksteder der folk kan lage ting selv (det er en økende interesse i USA for fysisk produktinnovasjon, en slags halvkunstnerisk Reodor Felgen-bevegelse representert ved magasinet Make).

Jeg er enig i at denne teknologien ikke kommer til å printe tennisrackerter på gutterommet på en stund, om noensinne. Men som en teknologisk platform for å ta opp konkurransen med kinesisk og annen billig arbeidskraft er den svært interessant. Vi lever idag i en bruk-og-kast verden, der det å finne en ny del er vanskeligere enn å kjøpe hele produktet om igjen. Tenk deg en situasjon der du trenger en ny heve-senke mekanisme til toalettet dit. I stedet for å finne et rørleggerfirma som kan skaffe deg delen, kan du gå inn på fabrikantens webside, laste ned CAD-beskrivelsen av delen, og gå og få den laget på et lokalt verksted, eller for den saks skyld hos en teknologiinteresert nabo.

Jeg husker en tid da mobiltelefoner kun var for direktører og posører, og at Ken Olsen, sjef for Digital, i sin tid skulle ha sagt at det ikke var noen grunn til at noen skulle ha en datamaskin i sitt hjem. Hjemmeproduksjon med en 3D printer er fortsatt litt sci-fi (The Diamond Age av Neal Stephenson er en bra bok om dette, selv om han refererer til selvorganiserende nanoteknologi) men for meg er det liten tvil om at denne teknologien kommer til å gjøre seg gjeldende om kun kort tid – og muligens ha industrielle konsekvenser for Norge og Europa.

Oppdatering 14. april: Glimrende artikkel om 3D printing i The Economist.

SNL eller Wikipedia–hvem skal man stole på?

Postet den av
8

SNL (Store Norske Leksikon) er nå blitt nytt og nettorientert, ledet av den eminente bloggeren Ida Jackson. (Jeg følger ikke så voldsomt med hva som skjer der hjemme dette året, men fant dette via Aslak Borgersrud’s blogg., og har registrert min kollega Ole Gjems-Onstads kronikk i DN om emnet.)

Uansett, jeg har argumentert for at Norsk Wikipedia bør få overta innholdet i Store Norske i årevis. Men kanskje SNLs nye profil har fått til noe raskere feilretting enn før? Heldigvis er dette lett å teste.

imageSå  jeg gikk nok en gang inn på SNLs artikkel om Leonard Cohen, som jeg tidligere har påpekt feil i. Her ser jeg nå at mens engelsk (og norsk) Wikipedia sier at hans fulle navn er Leonard Norman Cohen, sier SNL at han også er kjent som “Norman Leonard Cohen.” Artikkelen er sist endret 13.2.2012.

imageHvilken av disse artiklene stemmer? Et søk på “Leonard Norman Cohen” gir 707,000 treff på Google, mens “Norman Leonard Cohen” gir 4,010 treff, de øverste av dem sider med ordet “Norman” før “Leonard Cohen”, der “Norman” refererer til en annen person (f.eks. Larry Norman) enn Leonard Cohen. Ironisk nok er SNL treff nummer to på listen. Med andre ord, verden tror mer på Wikipedia enn SNL, og med støtte i de tallene er jeg sterkt tilbøyelig til å tro at det er SNL som tar feil her. Fagansvarlig er Jon Vidar Bergan, og jeg vet ikke om han har sett på denne siden i detalj.

Greit nok – Leonard Cohen er ikke viktig – jeg bruker ham fordi han var gratiseksemplet som fritt ute for noen år siden. Feilen er ikke viktig i utgangspunktet, men viser at Wikipedias feilrettingsprosess er raskere og bedre enn SNL. Og det er flere år siden jeg påpekte denne enkle feilen, i Aftenposten og Morgenbladet, uten at SNL har reagert. Det hadde aldri skjedd med Wikipedia.

imageOver til SAS, mitt andre eksempel fra Morgenbladet-artikkelen. Et kjapt søk på SNL gir 128 treff, en kjapp sjekk av de resterende sidene viser at for SNL er SAS et luftfartselskap og ikke noe annet (med andre ord, SAS Institute eller Special Air Service, som nok hver for seg er adskillig mer kjent derute enn vårt hjemlige flyselskap, er ikke nevnt.) Norsk Wikipedia gir treff på SAS som flyselskap, men har også en lenke til andre betydninger. Artikkelen om SAS var sist redigert 25. mars 2012, altså for 7 dager siden. SNLs artikkel om SAS er mye kortere (372 ord mot 3133) enn Wikipedias, har ingen bilder (mot Wikipedias 11) og kun en lenke (til en kort artikkel om SAS Braathens, et flyselskap om nå heter SAS Norge. SAS-artikkelen er sist oppdatert av Yngve Jarslett, som for meg ser ut til å gjøre en utmerket jobb (han har Wikipedia-erfaring!) Men jeg er litt forundret over at han ikke bare kopierer den norske Wikipedia-artikkelen og redigerer den. Det er faktisk lov, så lenge man henviser til kilden…

Konklusjon

Dette er ikke noen vitenskaplig test på noen som helst måte – men ut fra disse to artiklene (og sammenlign gjerne artiklene om Henrik Ibsen og Friftjof Nansen, for eksempel) slår det meg at selv om SNL begynner å gå i riktig retning, går Wikipedia dit enda raskere. Massevis av mennesker (litt for mange av dem menn) oppdaterer Wikipedia, og det norske Wikipedia kan støtte seg til det engelske, som er i ferd med å bli kilden for nesten all introduktorisk kunnskap. Jeg kan rett og slett ikke forstå at Store Norske kan klare seg i denne konkurransen, uansett deres stilling som halv-offisiell kilde.

Det triste er at man i det hele tatt har debatten. Hva med en sammenslåing, ved at man glatt og greit inkorporerer SNL i Wikipedia (som har en mer levende plattform og, i alle fall nå, bedre artikler?)

(Dette innlegget ligger også på min Aftenposten-blogg)

Piratmatematikk

Postet den av
Svar

Jeg har i min tid hatt endel krangler med musikkindustrien, som i likhet med mange andre innholdsbransjer har en ganske innbitt motvilje mot nye ting – og bruker ganske dramatisk språk, og ikke minst ganske dramatiske tall for å pukke på og utvide sine allerede ganske drakoniske rettigheter. (Nå skal det sies at europeisk og særlig norsk platebransje er litt mindre markskrikerske enn den amerikanske musikk- og filmbransjen, men likevel.)

Her er i alle fall en festlig video med Rob Reid, (via BoingBoing) som kikker litt på tallene bak den amerikanske plate- og filmbransjens katastrofemeldinger og, vel, finner ut at humor er det eneste perspektivet som fungerer:

Som Tim O’Reilly har sagt: “Reguleringer skal beskytte fremtiden mot fortiden, ikke fortiden mot fremtiden.” I disse DLD-dager burde noen og enhver tenke litt på det.

(Og hvis du vill ha mitt perspektiv på hva som skjer, så finner du det her og her.)

Bokbransjens fremtid (nok en gang)

Postet den av
4

Når folk slutter å diskutere og i stedet kaller deg inkompetent og oppmerksomhetssøkende, vet du at de har dårlige argumenter. Bjarne Busets innlegg i Aftenposten lørdag («Deprimerende tøv om e-bøker») burde i så måte få meg til å føle meg beæret. Jeg er ingen ekspert på bokbransjen, må vite, og derfor bør jeg ikke uttale meg.

(Nå skal det sies til Bjarne Busets ære at han nok skrev dette litt kjapt og provosert på sin blogg, som Aftenposten så trykket. Vi har diskutert dette mye før (se hans kommentarfelt), og han vet hva han snakker om. Men jobben med å holde den elektroniske fasaden for en bakstreversk bokbransje kan bli slitsom i lengden.)

Mitt fagområde er teknologiutvikling – hvordan teknologi endrer markedsforhold. Den norske bokbransjen er midt i en slik utvikling nå. E-bøker er ikke papirbøker distribuert over Internett, men et mye mer omfattende fenomen – en såkalt disruptiv innovasjon – som kommer til å bryte opp eksisterende strukturer og flytte maktposisjoner. Dette er ikke noe nytt – det samme har skjedd og skjer innenfor aviser, musikk, TV, film, post, telefon, flyreiser og datamaskiner: Noe som før var dyrt og risikofylt (boktrykking, distribusjon og salg) blir billig. Dermed blir det vanskelig for de eksisterende firmaene, med store, dyre (men fremdeles lønnsomme) organisasjoner (bokhandler), å konkurrere med nykommerne. Problemet blir ekstra vanskelig fordi at selv om de skulle vinne i det nye markedet, ville de tjene mindre penger enn de gjør i dag, i hvert fall i begynnelsen.

Derfor er det naturlig at bokbransjen griper til fornektelse (e-bøker selger ikke, og pris betyr lite når man kjøper bøker), liksomtilbud (Bokskya, som tilsvarer musikkbransjens forsøk på å selge enkeltlåter man ikke kunne kopiere til 30 kroner stykket), og myndighetsbeskyttelse (ny boklov som skal sementere bransjeforholdene – inkludert en bestilt rapport som omhyggelig unngår å nevne e-bøker og helt ser bort fra at nettopp det at forlagene eier bokhandlene gjør at de blir strategisk sårbare).

I slike situasjoner trengs det gjerne en utenforstående – Apple for musikk, Amazon for bokhandler – som uforskammet støvler inn og tar markedet. Dette er sunt (og en naturlig del av alt forretnings- og kulturliv). Musikk er nå billigere, og musikerne tjener mer (men fremdeles ikke godt, for det meste.)

Min bekymring ligger i at jeg ønsker at jeg og mine barn skal ha tilgang til god litteratur til en rimelig penge, samt at forfattere skal betales for det de gjør. I dagens situasjon gjør de ikke det – forlagene utgir haugevis av bøker de ikke engang gidder å markedsføre (til fortvilelse for debutantene).

Her vil det komme nye forretningsmodeller – Amazon lar deg nå publisere elektroniske bøker der forfatteren sitter igjen med 70% av inntektene. To kolleger av meg i USA skrev en debattbok og ga den ut elektronisk – den selger som bare det, og de har ikke bare fordelen av at den får stor spredning (fordi prisen er lav) men også at den kommer ut med en gang. Med et forlag og en papirbok måtte de vente i hvert fall et halvt år – boken ville vært mindre aktuell, og de ville tjent mindre penger.

Bokbransjen mener at uten bokhandler og eksisterende forlag dør litteraturen i Norge. Intet kunne være mer feil. Platebutikkene er så å si borte, men folk hører på musikk og lager musikk som aldri før. Men musikkbransjen måtte tvinges over – av Apple. Norsk musikkliv blomstrer i møte med ny konkurranse.

Det samme kommer til å skje innenfor bokbransjen. Men tar det for lang tid, vil de unge, som ikke er særlig fremtredende i bokhandlene i dag, gå over til å lese engelsk fantasy-litteratur, innkjøpt til sine iPhones. Og det ville være et tap for norsk litteratur og det norske språk.

Til kulturministeren: Jeg tror det beste som kunne skje bokbransjen er at de ble tvunget til å konkurrere i det nye markedet. Det kunne man gjøre ved å oppheve momsfritaket, innføre lik (men gjerne lav) moms på e-bøker og vanlige bøker, samt tvinge de tre store forlagene til å kvitte seg med bokhandlerkjedene sine. (De må tvinges – ingen av dem vil gjøre det på egenhånd uten å være sikker på at de andre gjorde det.) Dermed er forlagene fri til å redefinere seg selv som filtre, foredlere og formidlere av litteratur – uavhengig om den kommer på papir eller ikke. Samtidig bør innkjøpsordningen endres slik at den ikke sementerer en situasjon der man kjøper inn tonnevis med papir som sendes til motvillige biblioteker – og setter likhetstegn mellom kvalitet og kvantitet. I stedet kan man lage støtteordninger mer rettet mot forfatterne selv – støtte til selve forfattergjerningen – som redaksjons- og markedsføringshjelp.

Som jeg har sagt før – norske forlag er nærmere fjærpennen enn fjesboka. De trenger en dytt, skal de kunne redde seg selv. Litteraturen trenger vi ikke tenke på – vi kommer fortsatt til å lese bøker som bare det.

Muligens fra forlaget komplett.no.

Douglas Adams om nye ting

Postet den av
Svar

Jeg leser for tiden Jeff Jarvis’ Public Parts, og der fant jeg et sitat fra Douglas Adams’ How to Stop Worrying and Learn to Love the Internet (publisert Sunday Times i 1999). Fritt oversatt:

Jeg regner med at tidligere generasjoner også måtte høre all denne sytingen og klagingen [om hvor skummel ny teknologi er], etter oppfinnelsen av TV, telefonen, kameraet, kinoen, radioen, bilen, sykkelen, trykkekunsten, hjulet og så videre. Man skulle jo tro at vi etterhvert ville lære hvordan denne utviklingen fungerer, nemlig slik:

1) alt som allerede fantes i verden da du ble født er helt normalt;

2) alt som er blitt oppfunnet fra da du ble født til du fylte tretti er utrolig spennende, kreativt og med litt flaks kan du skape deg en karriere ut av det;

3) alt som er blitt oppfunnet etter at du fylte tretti er i mot naturens orden og begynnelsen til slutten for sivilisasjonen slik vi kjenner den, inntil det har funnets i omtrent ti år og gradvis viser seg å være OK.

Dette er en forbausende god forklaring på det meste, fra hvorfor helsevesenet ikke vil bruke delte databaser til hvorfor norsk bokbransje oppfører seg som klovner i kamp. Om ikke noe annet, så burde det gi endel politikere grunn til ikke å få panikk og innføre lover og regler som krenker enkeltmenneskers integritet og hindrer innovasjon.

Douglas Adams døde dessverre så altfor ung. Vi kunne trengt mer av hans barberbladskarpe analyser forkledd som avslappet insidehumor.

Deutsche Welle-intervju om europeisk bokbransje

Postet den av
Svar

Deutsche Welles teknologiprogram Spectrum har intervjuet meg om hvorfor europeisk bokbransje (det er ikke bare Norge) er trege med å gå over til lesebrett og elektroniske bøker. Innledende kommentar her, streaming her (intervjuet begynner ved 08:12), podcast er visst også tilgjengelig. Jeg bør vel skyte inn at jeg var nokså forkjølet på dette tidspunktet…

Bøker som statussymbol

Postet den av
3

Espen Andersen (Photo: Nard Schreurs)På kontoret mitt på BI har jeg mange bøker, samlet opp i årevis. I stuen har jeg enda flere, og har brukt tid på å bygge bokhyller og forsvare veggplassen mot familiemedlemmer som mener den kan brukes til noe bedre. I kjelleren har jeg kassevis av bøker jeg ikke har hjerte til å kaste men ikke plass til å ha fremme.

Boksamlingen min er fin, den. Jeg liker bøker, kan huske uten å tenke meg om hvor de fleste av dem er, og ofte huske innholdet bare ved å ta dem ut av hyllen. Og den signaliserer til alle som vil se at her har du en ekte intellektuell, bare så du vet det.

Men jeg leser nesten ikke papirbøker lenger. Jeg kjøper i stedet e-bøker og leser dem på Kindle, PC eller iPad. E-bøker er søkbare, vektløse, billige, tilgjengelige og koster ingenting å lagre. Men ingen kan se hvor mange bøker jeg har i min elektroniske samling. Det å ha mange bøker er et statussignal – det finnes faktisk firmaer som kan selge deg bøker etter mål, i hvilken farge eller genre du vil, for betaling. Statusverdien av bøker vil nok gå reduseres over tid – det er få som viser frem sine store CD-samlinger i stuen lenger, med mindre du er helfanatiker og har tusenvis av vinylplater. Så, hvordan skal man signalisere status med elektroniske bøker?

Den norske bokbransjen, som stadig setter nye rekorder i grenen “baklengs inn i fremtiden”, har nettopp annonsert et nytt konsept for e-bøker som, selv for dem, virkelig strekker strikken for hva man skulle tro var mulig. De vil selge e-bøker på små magnetkort som leseren kan stikke inn i sin (proprietære) e-bokleser. Dette gjør at bokhandelen kan beholde sin rolle i verdikjeden (skjønt de kan antakelig gå fra lastebil til elbil som distribusjonsplatform). Ifølge bransjens ikke altfor overbevisende innspill er dette rettet mot et markedssegment som “ikke ønsker å laste ned ting fra Internett” men som tydeligvis er helt komfortable med å lese bøker på skjerm. Akk ja.

imageJeg hadde første tenkt å gjøre meg morsom over at jeg nå må bytte ut mine bokhyller med små, nette veggstativ for plastkort, . Men så kom jeg på at her har man jo en modell der man kan få det beste fra to verdener – tilgjengeligheten og søkbarheten til e-boken og statusen til papirboken. alt forlagene trenger å gjøre er å bundle e-bøker med en liten pappmodell av en bok, kanskje med lærbind og det hele, som du kan sette i bokhyllen din. Dette ville se bra ut, signalisere intellektualitet og dannelse, og så ville man slippe vekten, støvet, og – siden denne “hylleboken” ikke ville trenge å være mer enn noen centimeter dyp – plassbehovet som følger med vanlige bøker. Du kunne til og unngå fysisk distribusjon ved å la kunden skrive ut og folde boken selv.

Papp-boken og e-boken kunne også kombineres, slik at du kunne aktivere en bok ved å ta den ut av hyllen, veive den i retning av bokleseren (teknikken kunne være transponder, 2D barcoding eller noe annet) og boken ville komme opp på skjermen til bokleseren. Mer avanserte utgaver kunne ha en liten elektronisk fargestripe på bokryggen, for å indikere hvor langt du hadde lest. En slik bok kunne man også låne bort til andre.

Nylig kjøpte jeg Underworld av Don DeLillo til min Kindle. Tenk om den hadde inkludert en liten “visningsbok” som illustrert her, med en barcode og en “lese”stripe: Der har du status, fysisk hukommelse, interiørdesign og en sømløs måte å gradvis bytte ut papirboksamlingen uten disrupsjon.

Du leste det her først!

(Og hvis du lurer: Ja, jeg mener dette ironisk.)

Oppdatering 19/11: Den engelske (original)versjonen havnet på Boingboing, og har pr. nå nesten 5000 lesere…

Å lede teknologer

Postet den av
5

For etpar år siden var jeg involvert i et nettmøte, der folk kunne stille meg spørsmål om teknologi og ledelse. Et av spørsmålene var fra Mike Andersen, som spurte “Hva er ditt viktigste råd til førstegangsledere, som er satt til å lede meget teknisk kyndige personer?

Pointy-Haired Boss.jpgJeg syntes dette var en meget interessant problemstilling – man vil jo ikke akkurat ende opp med å være Dilberts sjef heller. Så her er mitt (lett modifiserte) svar:

Hei Mike,
her er det lett å gjøre feil. Noen kjappe observasjoner:

  1. Vær ydmyk, men ikke unødvendig ydmyk. Hvis du har blitt satt til å lede disse personene, så er det fordi du har en kompetanse – om ikke innen teknologien, så innenfor noe annet, som for eksempel ledelse. Kompetansepersoner respekterer andres kompetanse selv om den er annerledes enn deres egen.
  2. Ikke si (til kjedsommelighet) «jeg er ikke så teknisk jeg» eller » jeg skjønner ikke denne PCen» eller lignende. Ikke noe er mer irriterende for en teknisk kompetent person. Teknologene er klar over at du ikke er ekspert på teknologien. Det er greit, så lenge du er interessert, ønsker å forstå hva som er viktig med den, og ønsker å forstå deres situasjon. Ofte blir teknisk orienterte mennesker beskyldt for å være lite flinke til å kommunisere. Det kan stemme, men i mange tilfelle skyldes dette at de som skal lytte på dem ikke har tid og tålmodighet – ikke er villige til å investere i å forstå hvordan ting virker.
  3. Ikke bløff deg til teknologikunnskap, men trekk på den du har. Da jeg var ung, jobbet jeg med store datamaskiner som oppførte seg nokså annerledes enn de man har idag. Men jeg kunne dem godt, og kunne bruke min kunnskap derfra til å forsøke å forstå ny teknologi. Min kone er en kløpper innen søm og strikking, og kan bruke sine kunnskaper der til å trekke analogier til annen teknologi. Det er helt akseptert å bruke analogier til å forsøke å forstå teknologi, sålenge du er mottakelig for kritikk om hvor de ikke passer.
  4. Spør hvis du ikke forstår noe. Ellers kan du fort havne i en situasjon hvor du irriterer folk som har brukt en lang stund på å forklare noe du misforsto helt i begynnelsen. (Av og til kan man ha flaks – som Richard Feynman skriver morsomt om.) Det at du spør og forsøker å forstå, viser at du har respekt for kunnskap – og for dine medarbeidere.
  5. Ikke vær redd for å være annerledes. Hvis du er den personen som går i dress og snakker til kunder i en bedrift som har masse folk i slitne joggesko og svarte T-skjorter – fortsett med det. De svarte T-skjortene forstår utmerket godt at noen må gjøre den jobben, og at de kan være gode til det uten å kunne teknologien dypt. Gjensidig respekt, med andre ord.
  6. Og til sist – ta lederskap hvis det skulle være nødvendig. Enkelte teknologer vil forsøke å bløffe deg til å gjøre ting (skaffe teknologier, for eksempel) ikke fordi det er nyttig for bedriften, men fordi de vil ha det selv. Da er det greit å forstå litt teknologi, litt mennesker – og å ha opparbeidet seg nok respekt blant de andre teknologene til at de ikke går med på det….

Thinfilm med prosessor fra printeren

Postet den av
2

PARC/Thinfilm addressable memory computer circuit

Enten leser jeg ikke norske aviser (får dem bare på nett) nøye nok, eller så har de sovet i timen; Her er i alle fall hva jeg tror er den viktigste norske teknologinyheten i år: Thinfilm Electronics, listed på Oslo Børs og en avlegger av FAST, demonstrerte hos Xerox PARC i den 24. en CMOS memory chip produsert på plast. Behørig registrert av Extremetech, The Register, Engadget og EETimes, men altså ikke i Norge, der de eneste nyhetene man finner om firmaet handler om hvem som har begynt å jobbe der eller hvem som har investert.

Det er som å høre FAST enda en gang. Vent, Jon Markus er involvert i Thinfilm også. Akkja.

Vl jeg mener i alle fall denne annonseringen er uhyre viktig,  fordi denne teknologien representerer en mulig disrupsjon vis-a-vis tradisjonell prosessorteknologi. Selv om denne chip’en ikke har på langt nær samme ytelse som en tradisjonell memory chip, er produksjonsteknologien svært lite kapitalkrevende – den minner mest om en blekkskriver som skriver på en plastrull av samme type som man før hadde på overheadprosjektorer Den trenger heller ikke operere i et dyrt “clean room”-mijljø, fritt for støv og andre kontaminasjoner. Den er enkel, robust, og svært billig. Og, foreløpig, ikke mye å skryte av i ytelsesveien heller. Men, tekniske detaljer til side, sammenligne den gjerne med 4004-prosessoren til Intel, den første mikroprosessoren. Dit er det ikke så langt. Og for Thinfilm er veien opp dit lønnsom for hvert skritt, men for den tradisjonelle prosessorindustrien er kampen om dette markedet en distraksjon fra kampen om å beholde eller øke markedsandeler i et stadig voksende tradisjonelt marked.

Dette produktet er første skritt mot å kunne legge inn elektronisk prosessering i nesten alle produkter. Til å begynne med går dette inn i ting som leketøy, men gitt at krav om om RFID-merking begynner å gjøre seg gjeldende i stadig flere distribusjonskjeder – og RFID-tags koster relativt mye penger – kan dette gjøre at man kan få gjennomslag for RFID på enkeltproduktnivå, i stedet for på palle- og kassenivå slik det stort sett er i dag. Et annet marked er NFC (near field communication) – der man enkelt kan få ting til å kommunisere, i første omgang antakelig med mobiltelefoner som kommuniserende ledd.

I en ikke altfor fjern fremtid kan vi altså få datamaskiner – om enn svært små og med begrenset kapasitet – til en stykkpris på noen få øre. Tenk deg produkter som vet hvem eieren er (og vet om de er gitt eller solgt til noen andre, eller om de er ekte eller piratkopier). Eller bagasje som kan kommunisere med deg og flyselskapet, slik at du til enhver tid vet hvor kofferten er og hvor den vil.

I følge The Register er dette første skritt mot et “Internet of things”. Synd det ikke registreres i det landet det kommer fra.

Norsk IT-bransje: Næring og enzym

Postet den av
3

(Dette er en oversettelse og bearbeiding av sammendraget av min rapport for Et Kunnskapsbasert Norge).

I motsetning til Norges klassiske kunnskapsnæringer – petroleum, maritim, sjømat – ser den norske IT-næringen, selv om den er stor, lønnsom og kunnskapsbasert, ikke på seg selv som en kunnskapsklynge, ei heller oppfører den seg som en. Den er svært sentralisert – med noen få unntak (Horten, Trondheim) er norsk IT-næring for det meste lokalisert i Oslo-området: Langs Akerselven, I Oslo sentrum, på Skøyen, Lysaker og Fornebu. Få norske IT-selskaper konkurrerer globalt, og de som gjør det blir stort sett kjøpt opp av multinasjonale selskaper så snart de har nådd en viss størrelse og modenhet. De vokser rett og slett ut av Norge. I noen tilfelle fortsetter selskapene å vokse og trives der de er, vanligvis fordi de oppfyller et spesifikt globalt (GE Vingmed) eller lokalt (Visma) behov, ellers forsvinner de gradvis inn i den oppkjøpende organisasjonen (FAST blir Microsoft Development Center Norway, Tandberg blir en del av Cisco, Trolltech blir en del av Nokia for så å bli solgt til et finsk softwareselskap).

imageIT-næringens to største samfunnsbidrag er:

  • Bransjen tilbyr, gjennom IT-tjenestetilbydere og konsulentselskaper, kunnskap om utvikling og bruk av informasjonsteknologi, som øker landets produktivitet gjennom smart bruk av administrative og kunderettede systemer. Landets relativt store konsulentbransje og utstrakte bruk av konsulenter både i offentlig og privat sektor sikrer at knapp kunnskap om IT-utvikling og implementering både kan bli utviklet og belønnet som en hovedaktivitet innenfor spesialiserte organisasjoner, men gjør også denne kunnskapen tilgjengelig i en mer fleksibel form enn hva norsk arbeidslivs relativt stivbente ansettelseordninger tillater.
  • Teknologien i seg selv, som primært skapes av store og internasjonale teknologiselskaper; av åpen-kildekode miljøet, og av lokale utviklere av administrativ programvare, tilbyr en tilgjengelig infrastruktur for gründere i nesten enhver bransje. Nesten alle oppstartbedrifter i Norge idag bruker tid og ressurser på å utvikle systemer. Tilgjengeligheten til digitale nettverk og grensesnitt gjør det lettere å starte firma, både hva gjelder forhold til det offentlige, mobilisering av ressurers, og aksess til markeder.

IT er både en kompetitiv arena og en strategisk ressurs – en bransje såvel som et ensym – for å øke Norges innovasjonskraft, produktivitiet og konkurranseevne.

Kunnskapsskapning og – distribusjon

Kunnskap kommer til IT-næringen fra tre hovedkilder: Fra utenlandske teknologiselskaper, fra norske IT-selskapers eget utviklingsarbeid, og fra norske forsknings- og utdanningsinstitusjoner. Hovedforbindelsen er utdanning – universiteter og høyskoler produserer studenter innen informatikk og ulike ingeniørfag – næringens knappeste ressurs, nevnt av praktisk talt hver eneste person vi intervjuet. Selve den akademiske forskningen, med enkelte velkjente unntak som objektorientering (Simula, Norsk Regnesentral og UiO) og søketeknologi (hovedsaklig NTNU) er ikke tett koblet mot næringslivet. Selskaper startes ofte av studenter fra ingeniørfag og informatikk, men faglig personale er i liten grad involvert – med noen unntak – etter at selskapene er startet. Dette er delvis fordi involvering i entreprenørskap strider med endel universitetskulturer – akademisk personale blir nå engang ikke rekruttert på grunn av sin hang til entreprenørskap – og delvis fordi selskapsspesifikk kunnskap raskt går ifra mer generisk akademisk kunnskap såsnart selskapene videreutvikler sin teknologi.

Næringens utfordringer

Et stort problem for IT-næringen er at den tilbyr en generell teknologi (Basu and Fernald 2008) – og det vil si at verdien teknologien skaper er mye mer synlig i næringer som bruker den enn i IT-næringen selv. Næringen er den mest innovative av samtlige næringer undersøkt av Et Kunnskapsbasert Norge, og finansierer sin forskning og utvikling stort sett ut fra egne midler eller fra generelle støtteordninger, men får i liten grad del i mer langsiktige forskningsmidler. Næringen preges i liten grad av faste samarbeidskonstellasjoner – alle konkurrerer og samarbeider med alle. Næringen scorer lavt på mange klyngedimensjoner, særlig på kunnskapsdynamikk.

Næringens hovedutfordring ligger å få synliggjort sin rolle i samfunnet. Per i dag gjøres det mange forsøkt på å dokumentere og eksemplifisere verdiskapning, men det skjer på vegne av det enkelte firma. En felles innsats for synliggjøring – der de enkelte aktørene spiller hverandre gode – ville ikke bare gjøre rekruttering enklere, men også øke teknologiens profil og legitimitet som verdiskaper. I særlig grad trenger næringen å tiltrekke seg arbeidskraft utenom den tradisjonelt mannsdominerte ingeniørpoolen. Dette kan gjøres ved å portrettere bransjen nettopp som en urban og spennende kilde til jobb og personlig utvikling – et karrierevalg ikke bare for den som er interessert i teknologi men også den som er miljøbevisst, ambisiøs og kulturelt begavet.

Eller, i kortform: Hvem som helst kan sitte på kafe på Grünerløkka med en MacBook Air og være kul. Jobber du med IT, kan få betalt for det også.

Næringens hovedoppgave i årene fremover vil være å øke produktivitieten – spesielt beslutningshastighet og –kvalitet i offentlig sektor såsom helsevesen og offentlig velferdsadministrasjon. For å gjøre det, må næringen kollektivt ta initiativ ikke bare hva gjelder teknologiutforming, men også påvirke til organisasjons- og prosessendringer for å fremme produktivitet og økt servicenivå.

Eller, i kortform: Næringen må, kollektikvt, rett og slett slutte å selge kundene det de vil ha og heller få dem til å gjøre det de burde gjøre.

Det offentliges rolle

Offentlige tiltak innen IT deles opp i tiltak rettet mot næringen, og i tiltak rettet mot bruk av informasjonsteknologi i offentlig administrasjon og offentlige tjenestetilbydere.

IT-næringen i Norge har – tilsynelatende heldigvis – hittil ikke vært gjenstand for mye oppmerksomhet fra offentlige myndigheter. Næringen har ikke blitt tilbudt spesiell offentlig assistance, og har heller ikke vært utsatt for mye spesiell regulering. Dette er i seg selv noe problem: Dette er en næring som er vant til rask teknologisk utvikling og forlengst har lært seg å omstille seg i forhold til endring i stedet for å forsøke å bevare det bestående.

Offentlig politikk i forhold til IT vil trenge å ta inn over seg at verdiskapning med IT i hovedsak skjer utenfor selve IT-næringen; at Norge er et svært lite land som ikke nødvendigvis trenger store, tunge systemer, men kan vinne mye på forenkling av prosesser og strukturer. Selve næringen støttes best gjennom å adressere de direkte behov næringen uttrykker – særlig mangelen på kandidater med riktig utdannelse – fremfor å tvinge næringen til å forholde seg til relativt kortsiktig politisk styring som krav om spesiell teknologi eller geografisk tilknytning.

Den største potensialet for verdiskapning ved hjelp av IT i Norge idag ligger i produktivitetsøkning innen offentlig administrasjon og tjenesteyting (helse, utdanning og sosiale tjenester). Her er prosesser og strukturer fremdeles i stor grad basert papir som medium og geografisk avstand som en hindring. Det har vært stor fremgang rundt forbedring av grensesnittet mellom publikum og myndighetene, men det er fremdeles mye å gjøre innen inforamsjonsutveksling og koordinering mellom de ulike organisasjonsenhetene.

Norges utfordring ligger i å omsette den entusiasme med hvilken landets innbyggere tar i bruk individuell ny teknologi til en like stor entusiasme innen både offentlig og privat virksomhet for å tilpasse sine rutiner og tjenester til den nye teknologien. Vår siste anbefaling vil derfor være at det opprettes en stilling som IT-minister, med mandat og myndighet til å reorganisere, automatisere og digitalisere alle sider av offentlig tjenesteyting, med det for øye å gjøre livet bedre for landets borgere. En effekt av en tung satsing her vil være at norske IT-selskaper vil kunne eksportere den resulterende kunnskap og teknologi til andre land som ikke har den sterke økonomi og teknologisk tilpasningsdyktige befolkning som Norge har.

Maskinene tar over. Dessverre/heldigvis.

Postet den av
2

For etpar uker siden var jeg på et seminar med Erik Brynjolfsson og Andy McAfee, som har skrevet boken Race Against the Machine som nettopp kom ut (se denne anmeldelsen i New York Times.) Og ja, boken kommer kun ut elektronisk, hvilket i seg selv er interessant, siden hovedtemaet nettopp er at datamaskiner og nettverk nå virkelig begynner å konkurrere om arbeidsplasser i de store servicenæringene.

Jeg kjøpte forøvrig boken på under 10 sekunder, ved å søke den opp og deretter trykke på en knapp, den kostet ca. 40 kroner og blir levert trådløst og øyeblikkelig til min Kindle, eller jeg kan lese den rett på nettet uten engang å installere software på PCen min. Hører dere, norsk forlagsbransje?

I alle fall, hovedpoenget i boken er at datamaskiner nå i større og større grad kan gjøre ting mennesker kan – ikke bare enkle ting som å skrive ut lønnsslipper eller bestillinger, men kompliserte ting man for kun kort tid siden mente ikke kunne gjøres av maskiner i det hele tatt – kjøre bil, oversette språk, eller være personlige sekretærer. Den økonomiske effekten av dette er dramatisk økt produktivitet og bedre tjenester, men også at store deler av befolkningen ikke lenger vil ha kunnskaper og evner som er relevante i et stadig mer globalt utsatt arbeidsmarked. USA står nå overfor et paradoks – landet er på den ene siden verdensmester i integrering av innvandrere (altså svært inkluderende) samtidig som økonomisk ulikhet – avstanden mellom de fattige og rike – blir større og større. Medianinntekten til en familie i USA har ikke gått opp på 10 år, men gjennomsnittet har økt – og det er de rikeste som har stukket av med 60% av inntektsøkningen. Det er noe av bakgrunnen til de mange “Occupy Wall Street”-protestene den siste måneden.

Erik og Andy tilbyr ingen løsninger i sin bok – skjønt de har et 19-punkts handlingsprogram for USA jeg langt på vei er enig i – utover troen på at vi må fortsette å innovere, å bruke teknologien til å løse problemet heller enn å begrense utviklingen.

Selv er jeg av natur teknologioptimist og har stor tro på at ut av denne omveltningen – den tredje industrielle revolusjonen, de to første basert på dampkraft og elektrisitet, denne på informasjons- og kommunikasjonsteknologi – vil føre til økt velstand. Men det kommer til å være en hel del telehiv på veien – og det gamle svaret utdanning er løsningen holder kanskje ikke lenger, i alle fall ikke for alle slags utdanning.

Uansett, neste mandag skal jeg se på en Jeopardy-konkurranse, der to student-team fra henholdsvis MIT og Harvard Business School skal konkurrere mot IBMs Watson, en superdatamaskin som slo to Jeopardy-mestre i våres. Watson er interessant fordi maskinen har lært seg mesteparten av det den kan ved å lese ting selv, ikke ved at noen har programmert inn hierarkier av kunnskap og regler for å aksessere dem.

Jeg regner med at maskinen vinner – spørsmålet er hva vi skal gjøre med det. Vi har i alle fall en god kandidat til den neste store eksistensielle problemstillingen vi alle vil bli nødt til å forholde oss til.

Fremtidens bil fra Google

Postet den av
1

Denne videoen (dessverre med litt dårlig lyd) viser teknologien bak Googles førerløse biler, som nå har kjørt mer enn 200,000 km uten ulykker (bortsett fra at en av dem ble påkjørt bakfra da den stoppet for et trafikklys.) Bilene har en person i førersetet, men vedkommende rører verken gass, brems eller ratt og sitter der for sikkerhets skyld, mest for å oppklare misforståelser i tilfelle en politimann bestemmer seg for å stoppe bilen.

Jeg hørte Andy McAfee nevne på et seminar her i forrige uke at i 2004 ble bilkjøring beskrevet som en oppgave datamaskiner ikke ville kunne gjøre, fordi det var for mye prosessering og beslutningstaking involvert. Nå har man grundige tester – og for meg ser det ut som om det bare er et tidsspørsmål før vi får selvkjørende drosjer, leiebiler og lette transportbiler. Slike biler kan også, fordi de kan kommunisere sammen, koble seg selv sammen til konvoier som kan ligge tett opptil hverandre i høy hastighet og dermed utnytte veibanen bedre. Og som syklist vil jeg sette pris på biler uten blindsoner.

Aldeles utmerket – bortsett fra at automatisert taxi- og varekjøring er en av de etterhvert nokså få yrkene man kan ha uten mangeårig utdannelse. Likevel – gitt lønnsnivået i Norge – er det liten tvil om at dette kommer. Personlig har jeg til tider følt meg som taxisjåfør for eget avkom – tenk å bare kunne sende bilen i stedet…

For ikke å snakke om at fyllekjøring ville bli en saga blott.

Digitalt Personvern etablert

Postet den av
Svar

Digitalt PersonvernOg dermed er katten ute av sekken – foreningen Digitalt Personvern er etablert. Målsetningen er å få belyst lovligheten – eller, mer presist, konstitusjonaliteten – av Datalagringsdirektivet. Eller, enda mer presist – å få samlet inn nok penger til at vi kan føre en rettssak mot Datalagringsdirektivet. Mer detaljerte opplysninger kommer her etterhvert som spørsmål triller inn.

Foreningen har Georg Apenes som styreformann, Christian Torris Olsen som generalsekretær (og den man kontakter), og Jon Wessel-Aas som juridisk konsulent. Og selv er jeg meget smigret over å fått plass i styret.

Og dermed er kronerullingen i gang! Gi her – hvis du er motstander av DLD, vel, «put your money where your mouth is…»

Oppdatering: Bra reportasje i PCWorld.Bra intervju med Georg. Og meget interessant artikkel (fra april i år) om hva som har skjedd, politisk, i Tyskland.

Oppdatering II:  Etter en dag har vi allerede passert 100.000!

DLD og retten til å slette

Postet den av
Svar

Jon Wessel-Aas har et glimrende innlegg på desk.no om lovligheten av datalagringsdirektivet – et påbud laget for å «sikre at vi ikke kan kommunisere med hverandre i private sammenhenger, uten at dette loggføres for fremtiden. Som potensielt bevis i en tenkt straffesak mot oss.»

Jon skisserer også en mulig vei ut av denne galskapen – nemlig å prøve lovligheten av DLD, noe som har skjedd fem ganger i Europa så langt, med dom mot direktivet i alle tilfellene. Dette bør vi også gjøre i Norge.

I det kommunikasjonssamfunnet vi nå lever i, er retten til å få være i fred viktigere enn noensinne. Den er, som tilgang til natur og ren luft, en rett som Staten må ta vare på, fordi kostnadene ved å opprettholde den i liten grad bæres (eller kan bæres) av hver enkelt, frivillig aktør. Google og Facebook og andre nettbaserte tjenester sparer på hver eneste interaksjon med deres systemer – og det er myndighetene som må regulere dem slik at ikke enkeltmenneskets integritet krenkes. Da er det svært forstemmende at det nettopp er myndighetene som velger å krenke denne integriteten.

DLD ble vedtatt med knapt flertall i et Storting sterkt preget av kompromisser og liten kunnskap om hva DLD innebærer, av en regjering som aldri har brukt sin reservasjonsrett overfor EU-direktiver og ikke ville begynne nå. (At man kort tid etterpå brukte denne reservasjonsretten i en fillesak som Postdirektivet styrker jo ikke akkurat troverdigheten til det argumentet.)

Dermed er det rettens vei som gjelder. Det er ikke tradisjon i Norge for å bruke rettsapparatet som konstitusjonsvern, slik det er i USA. Men det er jo aldri for sent å begynne.

En telekonferanse til besvær

Postet den av

(En spalte i e24, gjengitt her i originalform.)

I fjor skrev Elin Ørjasæter om hvordan vulkanutbruddet på Island kanskje endelig kunne få folk til å begynne å bruke telekonferanse heller enn flyreiser. Nå, et år etter, har vi igjen hatt et lite vulkanutbrudd, men vi reiser ikke mindre for det. Jeg har aldri skjønt vår merkelige trang til å flytte 50-100 kilo kjøtt og blod for at noen få kilo hjernemasse skal få anledning til å påvirke hverandre. Hvorfor i all verden bruker vi ikke tele- og videokonferanser når kameraer er innebygget i laptop og mobil og Skype er tilnærmet gratis?

Jeg snakker med folk i mange firma, og forundrer meg stadig over det i noen organisasjoner er helt naturlig å bruke video- eller telekonferanser, mens man i andre organisasjoner (forbausende mange) blir møtt med flakkende øyekast og nervøse bortforklaringer når man lurer på om vi ikke kan ta dette møtet over telefonen i stedet.

Les videre →

Noe er enkelt, ganske enkelt

Postet den av

..er tittelen på mitt innlegg på Ballade.no i dag. Innlegget er et svar kritikk mot Richard Bjerkø og Anders Sørbos masteroppgave The Norwegian Music Industry in the Age of Digitalization, som har fått ganske meget oppmerksomhet ved å påvise at artistenes inntekter har gått opp, ikke (som mange, primært eksisterende aktører, hevder) etter digitalisering.

Forøvrig viser jeg til Cory Doctorow’s utmerkede artikkel The Real Cost of Free i gårsdagens Grauniad, som sier noe av det samme, om enn i en annen sammenheng.

Nærmere fjærpennen enn fjesboka

Postet den av

Noe forsinket (jeg sliter litt med å konvertere min blogg til et format som tolererer norske tegn, etter å ha fått meg en ny PC): Her er en kronikk i Dagbladet, der jeg raljerer litt med forlagsbransjens svært nølende tilnærming til e-bøker. Den foranlediget diverse kommentarer og et intervju i morgennyhetene (begynner 55:00 inn) samt diverse radio- og andre kommentarer.
(Og bare så det er sagt, datter nr. 1 har fått den nye Kindle’n i bursdagsgave, og den er lekker.)

Les videre →

Musikerne vinner, plateselskapene taper

Postet den av

I dag sendte BI ut denne pressemeldingen:

Etter 10 år med digitalisering av musikk har den gjennomsnittlige musiker hatt en inntektsvekst på 66%. De eneste som taper på digital musikk, er de tradisjonelle plateselskapene. Det viser en masterstudie utført av Siviløkonomstudentene Richard Bjerkøe og Anders Sørbo ved Handelshøyskolen BI.

Masteroppgaven «The Norwegian Music Industry in the Age of Digitalization» viser at musikernes inntektsvekst skyldes økte inntekter fra konserter, vederlag og støtteordninger fra staten fra 1999 til 2009, mens selve platesalget er halvert i samme periode. Fallet i platesalget spiller imidlertid mindre rolle for den enkelte musiker, siden de får i gjennomsnitt kun 15% av det, mens de får i gjennomsnitt 50% fra konserter og 80% fra innsamlede vederlag.

– I de intervjuene vi har gjort med en rekke musikere og musikkprodusenter forteller musikere at de taper stort på digitaliseringen, mens tallene viser at det er plateselskapene, ikke musikerne, som taper sier Bjerkøe og Sørbo.

– Fallet i platesalg betyr også at plateselskapene mister betydning som lanseringsvei for nye artister, samt at innspilte plater i større grad blir et «visittkort» – en reklamemulighet – for å trekke publikum til konserter.

Espen Andersen er veileder for oppgaven og førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI. Han mener konklusjonen for musikere er at man i større grad må regne med å tjene sine penger ved konserter og ved å bli spilt på radio, TV og Internett-baserte streamingtjenester. Musikerne må også i større grad ta ansvar for sin egen markedsføring. Plateselskapene ser ut til å gå en usikker fremtid i møte og vil måtte redefinere sin rolle innen musikkbransjen.

Fakta:

  • Inntekter fra konserter har økt i snitt 136% fra 1999 til 2009
  • Vederlag fraTONO, Gramo og lignende har økt 108% fra 1999 til 2009
  • Støtteordninger fra staten har økt 154% fra 1999 til 2009
  • Antall aktive artister har økt med ca. 28% i samme periode
  • Alle tall er inflasjonsjustert

Kommentarer i påfølgende bloggpostinger – men se innslag og artikler i NRK Kulturnytt (radio), Dagsavisen og e24 (som har den beste reportasjen, mener nå jeg).

Hele oppgaven kan lastes ned her (PDF, 3,4Mb).