Kategoriarkiv: Digital teknologi

Av en teknologifetisjists funderinger

Postet den av
Svar

(Innlegg i Morgenbladet, 22. august 2014, gjengitt her fordi, vel, det var dette med tilgjengelighet, da. Og lenker.)

Jeg må visst skaffe meg nytt visittkort. I følge Morgenbladets kulturredaktør Ane Farsethås er jeg nemlig (i selskap med Aftenpostens kommentator Joacim Lund) teknologifetisjist (attpåtil kortsiktig) fordi jeg ønsker å lese norske bøker digitalt, og synes det tar for lang tid før jeg kan det. I et nokså forvirret innlegg sier Farsethås at Norges fastlåste bokmarked (tre dominerende forlag som klarte å investere all sin ledige kapital i bokhandler sekunder før de ble irrelevante) er ”svaret” for norsk litteraturs fremtid. Forlagenes kartellvirksomhet, godt hjulpet av at nordmenn liker å lese på norsk, vil nemlig hindre en dominerende elektronisk aktør (som Amazon) å besudle de etablerte maktforhold.

Men jeg lurer på hvem som er kortsiktig her – for meg er markedssituasjonen ikke er ”svaret”, men problemet. Når det teknologiske grunnlaget for en bransje endrer seg, flyttes gjerne dominans fra en del av verdikjeden til en annen. Tidligere sammenknyttede aktiviteter fragmenteres, mens tidligere fragmenterte aktiviteter samles under en aktivitet.

Dagens forlag er organisert basert på papir. Tidlige forleggere ble ikke kalt forleggere, men boktrykkere – Christian Schibsted, for eksempel, etablerte Schibsted Forlag i 1839 ved å gjøre en kapitalinvestering i en trykkpresse. (Denne sammenknytningen til teknologien er årsaken til at så mange engelskspråklige forlag har ordet ”press” i navnet.) For å forrente denne investeringen måtte man sørge for at godt innhold kom inn, og ble omsatt til salgbare papirsider.

Hvis vi unntar fysisk produksjon og distribusjon (som de ikke lenger gjør, men betaler for), driver forlag i hovedsak tre aktiviteter: Filtrering (å finne noe bra som kan trykkes); foredling (å gjøre forfatteres produkt bedre gjennom redigering og korrektur); og formidling (å markedsføre det ferdige resultat overfor lesere.) Disse aktivitetene har tradisjonelt vært samlet i et forlag fordi de reduserer risikoen forbundet med relativt dyr fysisk produksjon og distribusjon.

Så kommer Internett og gjør fysisk produksjon og distribusjon nesten gratis. Samtidig reduseres kundenes betalingsvillighet – dels fordi det ferdige ordet kan kopieres, men mest fordi reduserte kostnader gjør at hvem som helst kan bli sin egen produsent og distributør. Det skrives og leses mer enn noensinne – men forlagenes markedsandel i det som leses og skrives synker dramatisk, siden hvem som helst kan opprette en blogg og dele sine tanker og historier med hele verden.

Debatten om fremtidens bokbransje i Norge er i realiteten en debatt om forlagenes fremtid – og den er uinteressant. Et forlag er en mekanisme for å knytte sammen en forfatter og en leser, og bør kun vurderes ut fra hvor godt det gjør den jobben. Fysisk produksjon og distribusjon vil forsvinne – men hva skjer med filtrering, foredling og formidling?

Filtrering innen elektronisk intellektuell produksjon – videoer, musikk, Tweets, blogger og dataspill – skjer i stor grad ved at brukerne kommuniserer med hverandre og synliggjør sin konsumpsjon og interaksjon med innholdet. Noen av brukerne blir toneangivende fordi de demonstrerer smak – som en litteraturkritiker eller kulturredaktør.

Foredling endrer seg i retning av å forme produktet ikke bare for lesing, men kanskje også i retning annen konsumpsjon, som dataspill eller sosiale medier. Jeg har nettopp publisert en fagbok i USA, og en stor del av jobben besto i å lage elektroniske vedlegg og mekanismer for leserdialog og dermed videre forbedring av teksten.

Formidling (markedsføring) er å forstå filtreringsmekanismer og forme produkt og markedsføring etter dem – en jobb som forlagene i dag stort sett overlater til overlater til forfatterne. Noen forfattere i USA, som John Scalzi og Cory Doctorow (begge prisbelønte) gjør mye av markedsføringen selv, ved å skrive blogger og være personligheter på nett – litt som at musikere i dag konsentrerer seg mer om konserter enn plateinnspillinger, siden det er der pengene ligger.

Ingen vet helt hva som skal til for å lykkes i en elektronisk publiseringsverden. Norsk forlagsbransjes kartellvirksomhet berøver ikke bare forfatterne, men også forlagene, en mulighet til å opparbeide seg ekspertise (og ikke minst, et begrep om hva som er kvalitet) før en ekstern aktør kommer inn og overtar, slik det skjedde innen musikk og skjer innen film. Å snakke om en fastlåst markedssituasjon som en garanti i en slik sammenheng er, vel, papirfetisjistisk kortsiktighet.

På lang sikt, nemlig, vil det fortsatt skrives kvalitetslitteratur for kvalitetssøkende lesere. Det vil antakelig ikke skje med dagens forlag, i hvert fall ikke slik de nå organiserer seg og opererer. Om det vil skje med dagens forfattere, er den virkelig interessante diskusjonen.

Den er det ingen som tar tak i – kanskje fordi man har et for kortsiktig perspektiv?

Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon

Postet den av
2

For syvende gang arrangerer jeg, sammen med min gode kollega Ragnvald Sannes et Master of Management-kurs i Strategisk forretningsutvikling og innovasjon. Dette kurset er noe av det morsomste jeg gjør på BI og noe som jeg gleder meg til hvert år!

Første modul starter 17. september og det er rullerende opptak frem til da (men kurset er i ferd med å fylles opp, så vær rask). Totalt er det fem moduler a 3-4 dager (pluss noen videoforelesninger innimellom modulene) frem til april 2015. Det er rettet mot folk i leder- eller mellomlederstillinger med fokus på forretningsutvikling og intraprenørskap. Gitt hvordan verden ser ut idag (og Ragnvalds og mine interesser) vil mye være fokusert på nettbasert og annen teknologisk orientert utvikling, uten at det vil hindre noen fra å få utbytte at kurset selv om de “ikke er så tekniske.” Dette med teknologi kan være en liten sperre for enkelte – men som Ragnvald sier mot slutten av denne videoen: Dette er ikke et teknologikurs – det er et kurs om hvordan vi kan utnytte teknologien:

Et interessant alternativ, som vi gjerne ser bedrifter benytte seg av, er å sende en, to eller tre ansatte som har et innovativt forretningsprosjekt de skal ha gjennomført – og som så kan benytte kurset til en strukturert gjennomføring – noe Ragnvald kaller «project coaching» – av dette prosjektet, med relevant teori og en steg-for-steg gjennomføringsprosess. Dette er noe vi har lang erfaring med – og mange fornøyde studenter fra tidligere avholdte kurs. Listen fra fjorårets kurs finner du her, og et navngitt eksempel (Evrys løsning for banktjenester på Facebook) her.

Disse ideene ble presentert, kritisert, utforsket og forbedret gjennom hele kurset – og resultater er at ideene både ble bedre i seg selv og bedre forankret i organisasjonen. For studentene gjør dette strukturerte opplegget at man faktisk er så og si ferdig med prosjektoppgaven til den siste samlingen. Med andre ord – dette er et kurs som hjelper deg gjennom både det faglige og i det karrieremessige. I tillegg er det gøy for både forelesere og studenter – man møter mange mennesker med ideer, entusiasme og gjennomføringsevne.

Mitt bidrag er forelesninger i strategi, strategisk teknologibruk og sammenhengen mellom teknologi- og markedsutvikling. Jeg er også formelt fagansvarlig, og veileder oppgaver sammen med Ragnvald. Ragnvald har jobbet med digital utvikling i ulike sektorer og er en kløpper på gjennomføring og prosess. Dertil vil vi bruke andre forelesere fra BI og fra firma vi har kontakt med. Nytt denne gangen er at utenladsmodulen er en dag lenger enn tidligere (ekstra opplegg med en ny samarbeidspartner), noe endret innhold i modul 3 og særlig 4, at vi har tenkt å eksperimentere med å la tidligere studenter komme inn og snakke om sine prosjekter, og at vi nå har en (lukket) en LinkedIN-gruppe for nåværende og tidligere studenter.

imageModul to (4-7 november) blir i Syd-Frankrike. Vi har et tett samarbeid med Accenture, og det blir besøk i deres innovasjonslaboratorium i Sophia Antipolis, det franske motstykket til Silicon Valley like utenfor Nice. Der får vi se hvordan Accenture arbeider med innovasjon både internt og hos sine kunder, og får demonstrert en rekke teknologier satt inn i en forretningsmessig sammenheng. Det at denne utenlandsturen kommer i modul 2 gjør også at studentene blir godt kjent – vi har sett mange gode prosjekter og ideer virkelig ta av etter denne modulen.

Kurset gir 30 studiepoeng mot en Master of Management-grad på BI, men erfaringsmessig tar mange disse kursene som et enkelt-stunt, gjerne i forbindelse med et prosjekt. Det er en utmerket anledning til å skaffe seg et godt kontaktnett av interessante og dyktige mennesker som jobber med å gjennomføre endringer i bedrifter. Siden man får denne prosjekt-coaching’en, er også kurset populært som avsluttende kurs i Master of Management-programmene på BI (for et avsluttende kurs må man skrive en litt mer omfattende oppgave.)

Hvis du har spørsmål om innhold, lurer på om dette kurset passer for deg eller for noen av dine ansatte, eller har andre faglige spørsmål, ta kontakt med Ragnvald Sannes (4641 0752, ragnvald.sannes@bi.no) eller meg (46410452, self@espen.com). For mer administrativt orienterte spørsmål (priser, opptak, Master of Management-studieregler, tilpasning til studieopplegg etc.), ta kontakt med Elisabeth Lund, vår utmerkede administrator (4641 0073, elisabeth.m.lund@bi.no) eller med Master of Management-administrasjonen (46 41 00 06, lederutdanning@bi.no).

Vi sees!

Oppgaver i strategisk forretningsutvikling og innovasjon

Postet den av
7

Ragnvald Sannes og jeg har et kurs (og en hel del andre aktiviteter) kalt Strategisk forretningsutvikling og innovasjon – noe av det morsomste og mest interessante jeg gjør på BI. Akkurat nå sitter jeg og sensurerer studentenes oppgaver – heller enn å skrive teoretiske oppgaver, skal studentene lage sitt eget innovasjonsprosjekt på sine arbeidsplasser. Det er litt av en liste med prosjekter, og jeg mener den fortjener å deles. Merk imidlertid at mange av disse oppgavene er konfidensielle og at jeg derfor har måttet beskrive dem i nokså vage termer:

  • Utvikling av to nye, nettbaserte tjenester for en kjent avis.
  • Utvikling av en ny tjeneste i Norge, hentet fra utlandet, for et internasjonalt logistikkfirma (tjenesten er lansert.)
  • Utvikling av en ny, nettbasert tjeneste rettet mot bedriftskunder, for en bank.
  • Utvikling av en mobiltelefonbasert tilgangs- og sikkerhetstjeneste, i første omgang for store bedrifter.
  • En analyse og anbefaling om hvordan nettaviser skal tjene penger.
  • Utvikling av en digital, brukertilpasset nyhetstjeneste for et mediehus.
  • «Nytt barn», en digitalisert offentlig prosess, svært forenklet, for nye foreldre.
  • Utvikling av en innovasjonsprosess – og en kunderettet innovasjonslab for Servicelogistikk AS.
  • Utvikling av en online handletjeneste for et av Norges største dagligvarekonsern.
  • Utvikling av et beslutningsstøttesystem for offshoreoperasjoner for Kongsberg Seatex.
  • Utvikling av en ny tjeneste for penger.no.
  • Redesign av produktutviklingsprosess for Bluegarden.
  • Utvikling av en markedsplass-tjeneste for et kjent tidsskrift.
  • Utvikling av en IT-prosjektprosess for en av Norges største bedrifter.
  • Undersøkelse av fremtidige brukeres behov for en softwaretjeneste for lærere.

Med slike studenter går i grunnen kurset nesten av seg selv – lite forelesning og masse fruktbare diskusjoner!

Tilgang til data endrer adferd og strategi

Postet den av
2

Tilbake etter nesten to uker i Boston-området, et meget hyggelig besøk der jeg fikk snakket med masse mennesker og innledet samarbeid om et par-tre prosjekter for neste år. Jeg har mange forbindelser og samarbeidspartnere i USA, og det er viktig å reise over i hvert fall en gang i året for å vise ansikt og snakke om mer enn det man får til på en videokonferanse (som jo gjerne er mer fokusert.)

I alle fall, jeg kom hjem til et nytt nummer av MAGMA i postkassen, denne gangen med tema Digital Forretningsutvikling – og med en artikkel jeg har skrevet med tittelen «Den digitale virkelighet: Strategier for en verden full av data.» I sammendraget skriver jeg

I denne artikkelen redegjør jeg for konsekvensene av økt datatilgjengelighet – at bedrifter, særlig de som forholder seg til kunder over Internett, får mer data enn de klarer å gjøre noe med. I en slik verden blir det svært viktig å kunne analysere og reagere på disse dataene. Artikkelen gir eksempler på hvordan datamengden endrer vårt forhold til informasjon – og hvordan smarte bedrifter kan lage seg nye konkurransefortrinn ved kjapt å reagere på endringer hos kundene.

Lesere av denne bloggen og Applied Abstractions vil nok kjenne igjen mange av eksemplene og temaene, men her er de altså samlet og i norsk språkdrakt.

Og dermed kan sommeren begynne.

Dobbeltgjenger!

Postet den av
1

double-classroom

Her (foto: Jan Ketil Arnulf) er siste anskaffelse i min samling med duppeditter: En Double fra Double Robotics. Formelt sett er vel dette en telepresence-maskin, men en enklere måte å beskrive den er å si at den er en iPad montert på en Segway.

En stor del av dagen i dag har gått med til å utforske mulighetene. Den kan heves (til ca. 165 cm høyde) for å snakke med folk som står, og kan senkes ned til hodehøyde for noen som sitter. Brukte den til å kjøre rundt på BI, og fant fort ut at manglende dekning (trenger Wi-FI for å fungere) er et problem. Heller ikke er den særlig god til å gå fra en Wi-Fi sender til en annen – da mister den forbindelsen. Løses antakelig best ved å bytte ut iPad’en med en med 4G-dekning, om noe slikt finnes. Et annet problem var lav lyd – i et rom der andre snakker blir iPad-høytaleren for sped, så jeg må antakelig kjøpe noen små batteridrevne høytalere og henge på. Heiser, dører og dørterskler er også problematiske.

Her er noen bilder fra en liten tur oppom bibliotektet (foto: Martin Uteng, Instagrammet her.). Litt vanskelig å snakke med studentene (igjen, for lav lyd) og endel nettverksproblemer, men jeg blir i alle fall bedre på å kjøre rundt med den:

IMG_2157

IMG_2144

(Ja, dette er faktisk forskning. Og moro på jobben.) Bruksområdene for en Double er flere – jeg kan veilede studenter og gå i møter uten å forlate hjemmekontoret, for eksempel. Det har jeg riktignok kunnet gjøre med Skype og videokonferanse lenge, men med denne kan jeg rusle rundt og prate med folk. En av mine kolleger er sterkt allergisk og tilbringer våren som pollenflyktning på hytta på fjellet – og han vil nok kunne ha nytte av denne.

I motsetning til et bilde på en dataskjerm eller en prosjektor er denne lille roboten mye mer menneskelig – man kan se i hvilken retning den ser, for eksempel. Jeg har blitt fortalt at man har en haug av disse på Stanford, der man først trodde at man kunne ha bare noen få som folk kunne dele. Det viser seg imidlertid at folk ønsker å ha sin egen, for å personalisere den (slik jeg har gjort med sløyfen.) Det føles mye mer naturlig å snakke med noen via Double’en enn via Skype – det er nesten som å ha personen tilstede.

Litt tekniske småting står igjen. Og ja, jeg har allerede blitt sammenlignet med Sheldon Cooper fra The Big Bang Theory. Opptil flere ganger…

Teknologiforståelse for ledere 23-24 september 2014

Postet den av
2

Oppdatering 13. mai: Ny dato er 23. og 24. september – og vi får inn en gjesteforeleser til. Nye detaljer følger!

Oppdatering 1. mai: Dessverre fikk vi ikke nok påmeldinger (startet markedsføringen litt sent) til dette, så vi kommer sterkere igjen til høsten…

Hvordan skal jeg som leder forholde meg til teknologi? Og hvordan skal jeg snakke med teknologene?

Espen med blå tversoverProfilbilde_med_1 (1)BI har begynt med et nytt tilbud kalt Executive Short Programs – korte (to-tre dager) etterutdanningsseminarer. Sammen med min kollega Ragnvald Sannes kommer jeg til å holde et slikt todagers seminar 13-14 mai 2014.

Tanken med seminaret er å samle folk som

  • ønsker å lære noe om hvordan teknologi utvikler seg over tid, og/eller
  • arbeider i bedrifter eller bransjer som ser trusler eller muligheter i ny teknologi, og/eller
  • har ansvar for å lede eller kommunisere med teknologer

Den første dagen fokuserer på teknologiforståelse – hvordan teknologi utvikler seg over tid, hvordan den påvirker forretningsbetingelser og -muligheter, og hvordan man selv kan skaffe seg en oversikt og en forståelse for teknologiens rolle og utvikling innenfor sin bransje. Den andre dagen fokuserer på forholdet til bedriftens egne teknologer – IT-avdeling, leverandører og produksjonspersonell, for eksempel – og søker å gi ledere en verktøykasse til å kommunisere med disse og legge forholdene til rette for bedriften skal kunne innovere med teknologi.

Noen av spørsmålene vi vil ta opp er

  • Hvordan kan vi forstå og forutse teknologisk endring?
  • Hva slags teknologiendring kan vi forvente de nærmeste årene?
  • Når skal man ta i bruk ny teknologi?
  • Hvordan kan man finne ut om en teknologi er en trussel eller en mulighet?
  • Hvordan skal jeg kommunisere med teknologer?
  • Hvordan kan jeg lede teknologer hvis jeg selv ikke har teknologibakgrunn?

Vi kommer til å ha gjesteforelesere – vi kommer tilbake med hvem, men det blir i alle fall en leder fra en bedrift som har hatt suksess der andre har tapt for ny teknologi, en leder med erfaring fra å lede teknologer uten selv å være det, og muligens noen av våre tidligere eller nåværende studenter på vårt kurs i Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon. Og vi arrangerer en liten sosial sammenkomst etter forelesningens slutt den 13. mai med tapas og gode diskusjoner.

Tanken er å samle folk som vil lære av oss, men også av de andre deltakerne, i en gruppe der man kan stille spørsmål og diskutere om ting man lurer på. (Vi kjører «Vegas rules» – man snakker med hverandre, men ikke med omverdenen, på våre seminarer.)

Det kommer en offisiell beskrivelse på BIs websider etterhvert, men hvis du er interessert i å melde deg på, ta kontakt med Ellen Heggelund (ellen.heggelund@bi.no, 464 10 086). Hvis du har spørsmål eller forslag til innhold eller gjesteforelesere, bruk kommentarfeltet eller send meg (self@espen.com) eller Ragnvald (ragnvald.sannes@bi.no) en epost.

Vi sees – og del gjerne denne siden med andre!

Teknologi og kultur og et debatthjertesukk

Postet den av
1

Sitter og ser på denne debatten mellom Clay Shirky og Jonathan Franzen, med tittelen “Is technology good for culture?” (hele debatten finner du her.)

Debatten i seg selv er interessant, ikke bare på grunn av temaet, men fordi debattantene er så artikulert: Clay Shirky om hvordan verden blir mer nettverksorientert, på samme måte som verden ble mer prosaisk fra 1500 til 1800, og Jonathan Franzen om at forfattere i stadig større grad tvinges til selv-promotering før de har en kontrakt, for eksempel. Selv om sistnevnte minner meg litt om musikeres klaging over at de nå må holde mange konserter (eller enkelte akademikeres sutring over at de må gjøre sin forskning forståelig og relevant for å få penger,) så har han et seriøst poeng og fremstiller det med tyngde.

Jeg skulle ønske vi her på berget kunne dra denne debatten om kultur og teknologi et hakk eller to opp, i stedet for å hele tiden snakke om støtteordninger og hageselskaper. Clay Shirky kan masse om historie og kultur, og Jonathan Franzen, som er kritisk til Internettutviklingen, er kunnskapsrik om nettet og dets effekter. Her hjemme savner jeg debattytringer fra teknologer med kunnskap utenom selve teknologien (med noen unntak, i farten kommer jeg bare på Eirik Newth og Håkon Wium Lie, men det er nok flere). Jeg savner også reflekterte betraktninger fra kulturmennesker – Jan Kjærstad, for eksempel, var en romanforfatter med en lovende forståelse for teknologi og teknologiens rolle i noen av sine tidlige romaner (som bruk av databaser i Homo Falsus) – basert på kunnskap og ikke en slags tilbaketrekning til en imaginær verden før TCP/IP-syndefallet.

Men kanskje jeg tar feil. Kanskje det finnes noen der ute som debatterer dette på en skikkelig måte og fremskaffer nye argumenter?

PS: Mens vi er i gang, her er et bilde av hvordan teknologi endrer kultur – spesifikt et bilde fra valget av pave i 2005 og 2013. (Og ja, jeg er klar over at dette har gått over hele Internett for et halvt år siden, men likevel. Så det i en presentasjon i går, hadde ikke sett det før….):

Og der gikk jeg over…

Postet den av
2

…til Apple-stammen. Hvilket vil si at jeg nettopp har anskaffet en snasen liten MacBook Air 11-tommer, med ni timers batteritid og en profil så tynn at jeg lurer på om jeg ikke skulle klare å slipe den tynn nok til at jeg kan barbere meg med den.

Nå har jeg hatt Mac før, da. Siste halvdel av 80-tallet hadde jeg alltid en Mac i tillegg til en PC, siden jeg drev med brukerstøtte og skulle kunne denslags. Fra 94 til 96 var det bærbar Mac som gjaldt, noe som var ganske slitsomt fordi Apple under Sculley ikke var et firma med fokus på kvalitet, for å si det forsiktig. (Sånn helt mal apropos, våren 1991 hadde jeg min egen NeXT-maskin, en sort magnesium-kube med Display PostScript og tilknyttet laserprinter – den nest mest avanserte datamaskinen jeg noensinne har hatt. Den mest avanserte var en Compaq 386 Portable, listepris kr. 85.000 i 1988.)

Nuvel, årsaken til at jeg går over til en MacBook Air er 1) jeg liker tanken på 9 timer batteritid, b) Mac’er går og legger seg i det øyeblikket du lukker lokket, i motsetning til min Lenovo Tablet X220 som av og til ikke gjør det, og deretter kommer ut av vesken med badstu-temperatur og tomt batteri), og c) jeg har allerede bestilt et BookBook-cover, som er noe av det kuleste jeg kan tenke meg innen narcissistisk teknologifokus.

Tanken er faktisk å bli en liten smule flinkere med video-og andre former for undervisningsteknologi med denne lille maskinen. Jeg har hatt tablet-PCer siden omtrent 2005 fordi de er så greie når det gjelder å skrive på skjermen. Nå er tanken å bruke en iPad, AppleTV (som kan motta skjermbilder trådløst, koblet til en prosjektor) og en eller annen form for penn (min teknologisk meget sofistikerte kollega Bill Schiano mener denne har potensiale) som gjør at man kan skrive på skjermen slik at man kan gå rundt i klasserommet og holde tavlen oppdatert uten å være i nærheten av den.

OK. Etter noen uker med eksperimentering er det neste spørsmålet om jeg skal satse på en Mac Pro (den nye, sylindriske versjonen) som stasjonær hovedmaskin. Det er i alle fall ikke noe i veien med videoegenskapene…

MOOCsimalisering og utdanningstrusler

Postet den av
5

Det skrives og sies mye om MOOCs om dagen, særlig i USA. MOOC står for Massively Open Online Course, og er for undervisning hva ehandel er for butikker – en utfordring og, hvis man skal lytte til de mest ivrige, en trussel.

Jeg vet ikke helt. Det lages en masse MOOCs om dagen – forsøk et kurs på Coursera (jeg forsøkte meg selv for litt siden, tidspress gjorde at det foreløpig har blitt med de første fire leksjonene.) Formatet har ikke funnet sin endelige form ennå, og foreløpig ligger det i den tidlige teknologifasen der den nye teknologien formes i den gamle teknologiens bilde. Man begynner å ane konturene av ulike varianter – xMOOCs som er masseorientert og ofte fokuserer på begynnerkurs, særlig innenfor kvantitative fag, og cMOOCs (Community MOOCs) som trekker mer i retning av diskusjonsgrupper der en gruppe mennesker med felles interesse av å lære noe kommer sammen rundt en digitalt levert (eller i alle fall distribuert) kunnskapsmengde.

Mye av diskusjonen om MOOCs og deres konsekvenser blir ført på bakgrunn av amerikanske forhold. I norsk (og også i europeisk) sammenheng tror jeg vi skal være litt nøkterne i forhold til MOOCs. Både hva MOOCs leverer og hva de konkurrerer mot er nokså forskjellig.

Det er størrelsen det kommer an på.
Først og fremst: Norsk et bittelite språk og det er ikke mange nordmenn i verden. Bare tanken på å lage noe som skal engasjere titusenvis av mennesker gjennom et skikkelig kurs på frivillig basis virker litt søkt – skjønt hvis man laget, tja, et kurs i vitenskapelig metode (kanskje rettere sagt, populærvitenskapelig metode, et kurs om hva man bør gjøre før man aksepterer “Ny forskning viser” i Dagbladet) med diverse professorer og Harald Eia som cicerone, så tror jeg nok en hel del ville meldt seg på. Vet ikke helt hvilken rolle ex.phil. og ex.fac.spiller lenger, men tror nok de kan leveres over MOOC, likeså burde en hel del av lærerutdanningen (masse studenter, relativt enkle tema, manglende lærekrefter i mange (altfor) små skoler rundt omkring) kunne digitaliseres med god effekt. Å lage en MOOC er ganske dyrt hvis det skal gjøres skikkelig, og da trenger man nok mer publikum enn det finnes hertillands. For å si det på en annen måte: Hvis jeg skulle lage en MOOC (og jeg har etpar ideer) ville jeg ikke laget den på norsk.

Utdanning og utdanning
Deretter: Man må være klar over at amerikanske og europeiske utdannelsessystemer er svært forskjellige, og at MOOC og andre teknologier for å redusere kostnadene ved en høyere utdannelse utgjør en mye større trussel mot den tradisjonelle amerikanske modellen. Den tradisjonelle amerikanske college-modellen tilbyr fire års nokså generell utdannelse (liberal arts education) der studenten bor langt hjemmefra og i hvert fall i begynnelsen av studiet bor på campus. Studiene er svindyre og betales i første rekke av foreldrene, skjønt det finnes en rekke stipendordninger og skolene kappes om å kapre de beste studentene. For å lokke til seg studenter har skolene investert i profesjonelle idrettslag, flotte parker og luksuriøse fritidstilbud (svømmehaller, o.l.), i en grad at for visse universiteter (som f.eks. Penn State) ser det ut til at det er fotballaget som styrer universitetet, ikke omvendt.

Dette fungerte utmerket så lenge det å komme inn på college var forbeholdt de få og utdannelsen (særlig om man kom fra et Ivy League-universitet) garanterte en brukbar jobb og et medlemsskap i eliten etterpå. Slik er det ikke lenger. Det er etablert massevis av universiteter, prisene har skutt i været, folk setter seg i enorm gjeld (samlet studiegjeld i USA overgår nå boliglån), og oppdager når de kommer ut at en bachelor-grad ikke lenger utgjør noen stor forskjell (en utvikling vi har begynt å se i Norge også.) Selv master-og doktorgrader innenfor fagområder som tidligere nærmest garanterte et produktivt og profitabelt liv viser seg ikke å være saliggjørende likevel.

Botemiddelet mot dette er gitt i boken The Innovative University: Changing the DNA of Higher Education from the Inside Out av Christensen og Eyring, som sier at middels-skolene (de som er OK læresteder uten noensinne å kunne komme i klasse med Harvard og Stanford) må slutte å etterape de berømte universitetene, fokusere på undervisning, utjevne lønnsforskjeller mellom lærere, og kutte ut kostbare ekstrating som idrettslag og spa-lignende studentfasiliteter.

Og det har Christensen og Eyring helt rett i. Problemet er at i Europa ser utdanningstilbudet helt annerledes ut: Man tilbyr undervisning, utenomfaglige aktiviteter er ikke betalt av skolen, og selve undervisningen er i stor grad statsfinansiert (det er den i USA også, men primært gjennom låneordningen.) Vi har med andre ord gjort mye av det de amerikanske lærestedene bør gjøre, og er dermed mindre truet enn dem. For BIs vedkommende (vi er en non-profit privat institusjon) så er vi allerede meget kostnadseffektive og vi tilbyr studier der studentene faktisk får jobb etterpå, stort sett.

Fra trussel til hjelpemiddel og markedsmulighet
Nye generelle teknologier fremstilles ofte som revolusjonerende – som noe som kommer til å feie den gamle måten å gjøre ting på til side og erstatte gamle institusjoner med nye. I noen situasjoner – gjerne med disruptive innvasjoner – skjer dette. I andre situasjoner får man en urolig periode, inntil ting faller på plass og ting fortsetter som før, men (for det meste) de samme aktørene (i hvert fall hva gjelder de viktigste).

Det siste kommer til å skje med MOOCs, mener jeg: For de beste universitetene blir MOOCs en tilleggsaktivitet og et hjelpemiddel, en måte å bedre distribuere de fagkreftene man har, gjøre noe for å spre kunnskap bredere enn det gjøres i dag, og styrke sin markedsposisjon. Man ser allerede at middels universiteter tilbyr kurs holdt av kjente professorer fra eliteuniversitetene levert via Coursera. Her ligger med andre ord en mulighet til å være tidlig ute innenfor sitt språk- eller fagområde, og kapre markedsandeler.

For det andre kan denne teknologien bli et hjelpemiddel innen egen undervisning. Ragnvald Sannes og jeg tilbyr et kurs innen Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon, der vi har erstattet en av seks tre-dagersmoduler med videokonferanse-basert undervisning. Studentene liker det fordi det er en modul mindre der de må ta fri fra jobben og reise til Oslo. Ragnvald og jeg liker det fordi det er en enkel måte å holde kontakten med studentene (og sørge for at de jobber jenvt) i periodene mellom modulene. Vi merker jo at vi tildels holder de samme forelesningene hvert år – og dermed kan man jo spørre seg om vi i stedet for å undervise disse i sanntid i stedet bare kunne lagt ut filmen fra i fjor.

Selv har jeg en tre-timers forelesning om konkurranseforhold i flybransjen som jeg må ha holdt i hvert fall 40 ganger. Kanskje jeg burde lage en 1.5-timers video, vise den til studentene, la dem diskutere seg i mellom en stund, og så dukke opp i klasserommet for en times diskusjon til slutt. Deres opplevelse blir tre timer med meg, min opplevelse blir en times interessant diskusjon med vel forberedte studenter. Noe å tenke på, bortsett fra at jeg er betalt pr. time jeg står foran studentene og at alle incentiver for mitt vedkommende peker vekk fra automatisering og produktivitetsøkning.

Veien fremover
Og det er her vanskelighetene begynner – hvordan skal man utforme et MOOC-basert tilbud? Dette begynner å bli litt langt, så her skal jeg komme med tre utsagn – ting jeg alltid har sagt om teknologibruk i undervisningen – og jeg tror de gjelder for MOOCs også:

  1. Teknologilevert undervisning har potentiale for kostandsinnsparing. Reduksjon av kostnader er et utmerket resultat, men en elendig motivasjonsfaktor. Derfor: Ikke ta i bruk teknologi medmindre den a) gjør opplevelsen bedre for studentene; og (eller helst også) b) gjør jobben lettere og mer interessant for den faglige. Ellers kommer man ganske enkelt ikke noen vei. Så får heller kostnadseffekten komme etterhvert.
  2. Man kan ikke innføre ny teknologi uten å endre organisasjonsform, kompetanseprofiler og incentivordninger. Tenk gjennom hva teknologien vil kreve av endringer i disse retningene, før man innfører den. Ellers blir teknologien i beste fall en litt irrelevant utvekst på det man egentlig driver med.
  3. Gjør den strategiske analysen og finn ut av hva man vil med den nye teknologien før man tar den i bruk. Ellers blir det lett til at man entusiastisk kopierer noe som fungerer i et annet land, et annet marked, eller en annen bransje, uten å forstå de underliggende forholdene. Dette er et av hovedpunktene i all min undervisning: Ikke si at du vil være som Apple, Dell, eller Google, uten å forstå de eksterne og interne rammebetingelsene og det teknologistadium som gjør eller gjorde at disse bedriftene er eller var suksesser.

Og det var det. Du verden for en gammel grinebiter jeg begynner å bli. Men dette har vi sett før, og skal vi få det til i en ny sammenheng gjelder det å ikke glemme det vi lærte i forrige teknologibølge…

Digital Agenda til frokost

Postet den av
Svar

IKT-Norge inviterte til påskefrokost på Litteraturhuset idag – Rigmor Aasrud legger frem “Digital agenda for Norge IKT – IKT for vekst og verdiskaping.”

Min refleksjon (etter møtet, notater nedenfor):

Mye bra i denne meldingen – naturligvis, må jeg nesten si – men det som først og fremst er nytt er at IT-bransjen nå snakker med politikerne (vel, i alle fall med Rigmor Aasrud, som det er mye godt å si om) og blir lyttet til. Jeg savnet større fokus på effektivisering av offentlig sektor – som Aasrud sa etterpå, vi trenger 120000 stillinger innen helse og omsorg fremover, tre hele årskull, og det finnes bare 70000 arbeidsledige i Norge. Min konklusjon er at offentlig administrasjon må krympes. Dette kan digital teknologi legge til rette for, men jeg savner konkrete målsettinger her. Men man har i alle fall begynt å snakke om det – og det kommer en melding om helse og IT fra Jonas Gahr Støre like over påsken. Forøvrig er det positivt at IT-bransjen ser ut til i stadig større grad å snakke med én stemme, noe Per Morten Hoff og IKT-Norge nok kan ta sin del av æren for (og som jeg etterlyste som et bransjetiltak i rapporten om norsk IT-bransje i fjor.)

Her er mine notater:

Les videre →

Tversover Consulting AS

Postet den av
3

image

Herved erklærer jeg mitt konsulentselskap, Tversover Consulting AS, organisasjonsnummer NO 999 607 489 MVA, for offisielt åpnet. (Jeg har naturligvis hatt firma før, siden 1986 faktisk, men fremover blir det altså TC som gjelder.) Tversoverconsulting.com og tversoverconsulting.no er sikret, foreløpig uten innhold, men det kommer etterhvert. Aktiviteter blir foredragsvirksomhet, rådgivning innen teknologistrategi, teknologiledelse, e-business, undervisningsteknikk og –teknologi, og annet som gjør meg smart, rik eller begge deler.

image

Virksomheten er som alltid avhengig av tilgjengelig tid, så logo, lokaler, medarbeidere, pressemeldinger, børsnotering og annet får komme etterhvert. Men disse bildene (tatt av J.M.R.Andersen) er jo et utgangspunkt. (Mansjettknappene har min kone kjøpt på Snella og Petronella, med selvkomponert tekst.)

image

I en av mine favorittartikler, Malone & Rockart’s “Computers, Networks and the Corporation” fra Scientific American’s spesialutgave om Communications, Computers and Networks (1991), introduseres begrepet “intellektuelle leiesoldater” (intellectual mercenaries) – uavhengige eksperter som tilbyr sin kunnskap hvor som helst i verden ved hjelp av digital teknologi. Artikkelen var fremsynt – og det slår meg at jeg har faktisk vært en intellektuell leiesoldat siden midten av 90-tallet, uten at det har gitt seg formelt uttrykk. Jeg registrerte riktignok intellectualmercenaries.com så snart det var mulig, men det firmaet får vente til Tversover Consulting blir multinasjonalt. Og det kan jo skje rett som det er…

Dell av børs–en teknologifase er over?

Postet den av
2

(Dette innlegget er også publisert i Aftenposten.)

Dell logoDell Computer, et firma jeg har fulgt lenge fordi de er et glitrende eksempel på en helautomatisert verdikjede (som, blant annet, for store deler av sin produksjon har negativ arbeidskapital) er tatt av børs til en pris av 24.4 milliarder dollar. Dette er en svært interessant utvikling – og gir meg en unnskyldning til å skrive litt om teknologifaser og spekulere litt om hvor Dell skal gå.

Teknologifaser

Dell var mitt stjerneeksempel frem til ca. 2008 fordi firmaet hadde klart å utnytte en spesiell teknologifase – modularitetsfasen. Det er nemlig slik, innenfor IT-bransjen og andre bransjer der teknologien er komplisert, har et vidt anvendelsesområde og utvikles raskt, at teknologier går gjennom forskjellige faser, noe som kan illustreres slik (med eksempler):

image

Den integrerte, proprietære fasen
I den første fasen er teknologien proprietær – det vil si at det er ett firma og ett integrert design som gjelder. Da Steve Jobs og Steve Wozniak lanserte Apple Macintosh i 1984, var maskinen skrudd sammen med Torx-skruer (som det var vanskelig å finne skrutrekkere til den gangen) og garantien ble brutt hvis du åpent boksen. Årsaken var at Apple ønsket å presentere et helhetlig produkt – og for å få det til med datidens primitive teknologi, måtte de ta kontroll over alle delene, fra prosessor til arkitektur til operativsystem til applikasjonsprogrammer (som MacWrite og McPaint.)

Apple har fortsatt å operere på denne måten – med unntak av at man har gått over til standardkomponenter enkelte steder, som Intel-prosessorer og et Unix-basert operativsystem, så holder man likevel adgangen til innsiden av boksen svært godt lukket. Dette fungerer utmerket, men gjør gjerne at produktet blir dyrt og at det er relativt store grupper av mennesker som av en eller annen grunn ikke kan bruke produktet, fordi de vil bytte ut en spesifikk del av arkitekturen. Hvis man er en produsent som lever i en proprietær verden, vil man hele tiden være avhengig av å introdusere nye, banebrytende produkter, og ligge i den absolutte toppen (medmindre man skulle klare å skaffe seg så stor markedsandel at man blir en de facto standard.)

Den modulære fasen
I den neste fasen, den modulære, har teknologien blitt såpass bra, og komponentene mer standardiserte, slik at man ikke lenger trenger å ha kontroll over absolutt alt for å få ting til å henge sammen. Dell har vært stjerneeksemplet på en bedrift som er tilpasset denne fasen – når du kjøper en PC fra Dell, kan du sette den sammen akkurat som du selv vil – hvor mye minne, hvor rask prosessor, hvor stor harddisk, hvor stor skjerm. Dell, som startet som et postordrefirma med telefonbestillinger i 1984, var en pioner her tok denne modellen lenger enn noen annet firma – og med fantastiske resultater. På det meste hadde man en markedsandel på 21% av PC-markedet, man solgte maskiner over nett med kredittkortbetaling og betalte sine komponentleverandører i snitt 73 dager etter at maskinen var levert. Dermed hadde Dell negativ egenkapital – og siden Dell aldri har laget en teknologisk obsolent maskin (de blir jo laget etter at kunden har bestilt dem) har man svært liten risiko. (Her er det masse mer å fortelle om fordeler og ulemper med denne modellen – og de andre – men da får du heller ta et av mine kurs…)

Dell’s forretningsmodell – og alle modulære modeller – forutsetter at kundene har et budsjett og ønsker å få mest mulig ytelse ut av det. Vi er alle forskjellige i hva vi trenger fra en datamaskin (eller en bil, for den saks skyld) og de fleste av oss har (eller hadde) en formening om det var mer harddiskplass, større skjerm eller mer internminne som var viktig i PCens glansdager.

Commodity-fasen
Den neste fasen oppstår når teknologien blir bra nok for de fleste – når folk flest kan kjøpe hvilket som helst av produktene og det bare er noen få eksperter som vil ha noe spesielt. På 90-tallet hadde BI anbefalinger til studenten om hva slags PC man skulle kjøpe – man måtte passe på at den hadde visse minimumskrav til ytelse, for eksempel. Det har vi ikke lenger – studentene kan kjøpe seg akkurat hvilken laptop de vil, de er alle sammen mer enn bra nok for studentbruk. Og for deg i arbeidslivet – når var du siste opptatt av hvor rask PCen din var – medmindre du driver med utvikling, analyse av store datasett, grafisk design, immersion-spill eller andre tunge oppgaver?

Firmaene som gjør det bra i denne fasen er de som er flinke til å produsere massevis av like produkter svært fort og billig. Typiske firma i PC-bransjen er ASUSTek og Acer, Taiwanske PC-produsenter som oversvømte markedet med billige og bra standardmaskiner. De to skapte en ny type maskiner, Netbooks, i 2008/9. Disse maskinene var små, hadde god batterikapasitet (typisk 5-6 timer), 2 Gb RAM og en harddisk på 160Gb. Perfekt som notatblokk på konferanser eller lettving tekstbehandler for journalister og studenter. Jeg kjøpte fire stykker i 2009, da jeg var i USA et halvt år, til familiemedlemmer. (Netbooks har delvis forsvunnet etter at iPads og andre padder har overtatt markedet – en proprietær teknologi som presser ut et standardprodukt, men når det er sagt, tror jeg Pad-markedet kommer til å gå fra proprietært til standardisert fortere enn det meste annet – allerede nå selger Android-baserte produkter mer enn Apple’s, til billigere priser.)

Neste fase: Usynlig eller platform?
De neste to fasene er ikke sekvensielle, og ikke så godt definert som de tre første. En teknologi kan bli usynlig, eller den kan bli en plattform for utvikling av masse ny teknologi.

Usynlig teknologi er teknolog som er tilstede, men som du overhodet ikke legger merke til. Innenfor informasjonsteknologi er det for eksempel mange av Ciscos produkter – kraftig nettverksutstyr som kjøpes av spesialiserte firma for å tilby Internett. Et mer nærliggende eksempel for de som ikke er i IT-bransjen er heiser – hvor mange heisfirma kjenner du, og hva slags heiser er det opp til leiligheten eller kontoret ditt? (Noen firma er Otis (den moderne heisen ble oppfunnet av Elisha Otis ca. 1854), Kone, Thyssen, Mitsubishi, Schindler og Hitachi.) Problemet med å være i en bransje som leverer usynlig teknologi er at kundene legger bare merke til den når den går i stykker – og Otis har faktisk sagt at deres jobb er ikke å bli lagt merke til.

Plattformteknologi er teknologi som oppfyller en funksjon, men som også blir utgangspunkt for en masse annen innovasjon, ofte helt nye teknologier. Teknologi kan bli plattform i alle faser (Apple har en glitrende platform med in App Store, for eksempel), men er avhengig av å ha en stor markedsandel både på kundesiden og på leverandørsiden – og da er det ikke snakk om leverandører av komponenter, men av utviklere av merverdi. Google er et eksempel på et firma som har blitt en plattform både i sin forretningsvirksomhet (Google Adwords og AdSense, men også bedrifter basert på organisk søk) og via sin teknologiplatform, med Google Docs, cloud computing-tjenester og annet. Amazon.com er et annet eksempel.

Hva med Dell?

Dell har slitt de siste årene fordi PCer, som sagt, har blitt så bra at de fleste kundene ikke lenger gidder å spesifisere hva de vil ha, men bare kjøper en standardmodell. Siden firmaets produksjonsmodell er dyr – man slipper lager, men bruke masse penger på ledig produksjonskapasitet og hurtig levering – blir man utkonkurrert fra to sider: Billige produsenter av standardmaskiner og proprietære teknologier som smarttelefoner og nettbrett der ikke finnes utbyttbare komponenter i særlig grad. Siden dette kjernemarkedet forsvinner, hvor skal Dell gå nå?

Dell er tatt av børs – kjøperne er Michael Dell selv, private equity-firmaet SilverLake, og, kanskje mest oppsiktsvekkende – Microsoft (riktignok bare med rundt 8% et lån tilvarende 8%, men likevel.) Når man tar et firma av børs, er det gjerne fordi man må snu det rundt, og det er vanskelig å gjøre med finansielle eiere, som er opptatt av kvartalsresultater og stabilitet. Alle vet at PC-markedet ikke lenger vokser, og at mesteparten av det som skjer idag skjer på mobil- og nettbrettfronten. Hva skal Dell gjøre her?

En mulighet er at man blir teknologiprodusenten av en proprietær teknologi fra Microsoft, som har hatt en rekke spennende hardwareprodukter lenge, men ikke har klart å få dem frem i markedet fordi man har vært nødt til å la andre produsere. Du synes kanskje iPad’en var kul da den kom, men det syntes ikke jeg, for jeg var (og er) med i et forskningsprosjekt kalt iAD, og vi hadde et Microsoft Surface-bord (nå kalt PixelSense) i 2008, to år før iPad’en ble lansert. Jeg har lenge lurt på hvorfor Microsoft aldri klarte å få dette produktet til å ta av – de hadde fantastiske demoprogrammer, der man kunne sette fra seg et kamera på bordet, og så “fløt” bildene ut av kameraet og ut på bordet – men som så ofte før så er det slik at nye produkter ikke har en sjanse i store firma før de passer inn i standardløsningen – og Surface Table var ikke Windows. Nå er Windows Surface ikke lenger et bord, men en serie Tablets – og Microsoft Windows 8, det nye operativsystemet, et touch-basert operativsystem som fortsatt kan kjøre de gamle programmene (med det samme kundegrensesnittet) fra Windows 7 og tidligere. Dette er leve eller ikke leve for Microsoft etterhvert som vi går fra mus til pekefinger som fremste navigasjonsverktøy – og det å ha sin egen teknologiprodusent kan være svært essensielt, selv om ikke Dell er kjent for glimrende design (om enn med enkelte unntak)

En annen mulighet er rett og slett at Microsoft har kjøpt av Dell for å sikre seg at firmaet opprettholder en stor produksjon av Windows-baserte maskiner, særlig på server-siden. For Microsoft er ikke to milliarder dollar så mye – og det kan være at en plass i styret i Dell er verdt det, rett og slett, om ikke annet så for gamle dagers skyld, siden Dell har vært en av Microsoft’s viktigste samarbeidspartnere siden lenge før Windows.

Michael Dell er en svært beslutningsdyktig leder, som ikke er redd for å innrømme feil. Han har ved minst to anledninger snudd firmaet på en tiøring etter å ha forsøkt strategier som ikke fungerte – for eksempel i 1989, da man forsøkte seg i hjemme-PC-markedet før det var modent (folk hadde ikke nok kunnskaper til å bestille over telefonen), og i 1994, da man forsøkte seg med bærbare maskiner og teknologien ikke var moden ennå. (To år senere var teknologien komponentisert nok, og Dell Latitude ble verdens mest solgte laptop.) På den annen side – i begge disse tilfellene hadde firmaet forsøkt å gjøre noe som ikke passet med deres forretningsmodell. Nå er selve forretningsmodellen truet i de fleste av Dells markeder – og man har kanskje den største utfordringen noensinne.

Vi får se. Teknologistrategi er i alle fall interessant, ikke sant?

Teknologi og endringsmekanismer

Postet den av
3

(del tre i en serie om teknologistrategi)

Teknologi endrer seg over tid, men prosessen er ikke særlig enkel – ei heller er det en enkelt prosess, men mange.

Mange – særlig teknologer – tror at har man en god teknologi, så vinner man frem i markedet. (Jo flinkere teknolog, jo mer tro på denne hypotesen, etter min mening.) Hvis ikke, er det utvilsomt en konspirasjon på gang (som gjerne involverer IBM, Microsoft eller Google.) Det jevne publikum ser ofte ut til å tro at teknologi utvikler seg på to måter – enten ved en jevn utvikling fra år til år, eller (helst) ved at noen gjør en briljant oppfinnelse som med et slag forandrer verden. Ingen av delene stemmer: Det finnes nok konspirasjoner, men medmindre man gir kundene det de vil ha, vinner man ikke (noen som husker kopisperrer på musikk-CD’er?) Og teknologiutviklingen i seg selv er som regel verken et resultat av en jevn utvikling eller overmenneskelige Petter Smart’er. Teknologiutvikling foregår i rykk og napp, men hvis vi kun ser på ytelse, vil vi som regel se at de største forbedringene skjer i perioder der det er lite produktendring (man blir litt bedre hvert år.) Innimellom kommer raske endringer – men de er som regel ikke et resultat av Petter Smart’er – i stedet er Petter Smart gjerne et resultat av teknologiens suksess.

Da Bill Gates var sjef for Microsoft og verdens rikeste mann, ble han ofte fremstilt som PCens oppfinner, noe han ville være den første til å benekte. Da Apple steg mot skyene og Steve Jobs var den store helten, var det hans tur til å bli sett på som oppfinner av PC’en. Begge var på sin måte viktige for utviklingen av PC’er, men deres “oppfinnelser” skjedde i et (eller flere) miljøer der mange mennesker bidrar – noen eksempler som var viktige på den tiden, men ikke alment kjent, er Doug Engelbart, Alan Kay, Lee Felsenstein, Gary Kildall, Alan Shugart, Steve Wozniak og ikke minst Ed Roberts. Men vi mennesker, som historikeren E. H. Carr har skrevet (i boken What Is History?) liker å tenke på historie som en serie av signifante enkelthendelser heller enn en uoversiktlig strøm av småhendelser. Dermed blir det Apple ][ (eller kanskje til og med Macintosh) som blir stående som den første personlige datamaskinen, og DOS som det første operativsystemet, enda begge var nokså sene til å komme seg på agendaen. (Og mens vi er igang, Google ble startet i 1998, tre år etter at de første søkemotorene hadde dukket opp på nettet, og hadde store konkurrenter.)

Så hvis teknologiutviklingen verken er stø eller geni-basert, hvordan er den egentlig? W. Brian Arthur, i den tidligere nevnte boken The Nature of Technology, opererer med fire mekanismer som kan drive teknologi fremover:

  1. Vanlig, problemløsende utvikling (standard engineering) – teknologien blir bedre fordi man løser enkeltproblemer og forbedrer kvaliteten, både hva gjelder produktet og produksjonsprosessen.
  2. Oppfinnelse (invention) – der det gjøres en oppfinnelse av en klart definert teknologi. Dette skjer som regel etter lang tids satsing, og involverer sjelden “kreativitet”.
  3. Strukturell fordypning (structural deepening) – teknologier starter gjerne som enkle løsninger, og blir over tid mer og mer avanserte ved at man får tilleggsfunksjoner.
  4. Fremvekst av nye teknologiplatformer (bodies of technologies emerging) – teknologifamilier som består av mange enkeltelementer men som sammen endrer verden, som for eksempel jernbanen, bilen og telefonen.

Disse prosessene er ikke lette å skille fra hverandre, men jeg skal gi noen eksempler i senere blogginlegg.

Fra arkivet: Teknologijomfruer

Postet den av
Svar

(dette ble skrevet for 13 år siden i Business Standard, et teknologiblad der jeg hadde en spalte. Du verden hvor selvsikker jeg var. Og du verden hvor lite ting har endret seg.)

Tekno-jomfruer – på tide med en utlufting

Espen Andersen, oktober 2000

Trykket i Business Standard, november 2000

(For ordens skyld – jeg har siden fått brakt på det rene at denne historien om Georg Bush er en urban legende. Men det visste jeg ikke dengang, og det er jo en god historie…)

George Bush (senior) er en av få sittende amerikanske presidenter som ikke har blitt gjenvalgt.  En grunn var at under valgkampen 1992 viste Bill Clinton seg å kunne snakke store forsamlinger på en måte som fikk hver enkelt til å føle at han snakker bare til dem, mens Bush kom fra en gammel patrisierfamilie i New England og ikke klarte å få den vanlige amerikaner til å identifisere seg med ham.

For å fremstille Bush som mer folkelig, kokte PR-folkene hans sammen en liten seanse hvor pressen fikk følge ham en tur i butikken ved sitt landsted i Maine.  Bush fant seg et par sokker og gikk til kassen med pressen på slep.  Kassadamen gjorde som kassadamer gjør – tok sokkene og viftet med dem foran scanneren, som pep for å vise at varene var registrert.  Bush, uten manus, smilte folkelig til damen og sa: ”Det var en interessant maskin – er den ny?”  Og samtlige tilstedeværende forsto øyeblikkelig at Bush ikke hadde noen som helst oppfatning av i hvilken grad datateknologien hadde invadert dagliglivet siden han ble president.

George Bush var en teknologisk jomfru* – og han er ikke alene.  Det finnes massevis av tekno-jomfruer der ute, folk som fremdeles lurer på om de skal skaffe seg en fax hjemme, hvor @-tasten er, og i hemmelighet håper at Internett er en motegreie som vil forsvinne en gang til høsten.  Noen ganger er de direkte morsomme – jeg hadde engang en student som insisterte på å bruke l (liten l) i stedet for 1 (ett-tall) i regnearket sitt, for det gjorde han på sin Remington 1957 skrivemaskin, så det så.

Tekno-jomfruer finner man overalt: Lærere som insisterer på å gå på kurs for å lære ting som elevene har funnet ut av for lenge siden, bibliotekarer som ikke kan gi søkehjelp på Internett fordi de ikke fikser den nye teknologien, leger som ikke vil bruke datateknologi fordi det er dem uverdig, ledere som ikke lar sitt firma eller sine ansatte bruke Internett.  Felles for dem alle er at de er omtrent 50 – om ikke i skinn, så i alle fall i sinn – og fremdeles betrakter PCer og Internett som noe nytt, noe de kan velge å se bort fra. Tenåringer og pensjonister er tunge Internett-brukere – de har tid og behov, og har derfor lært seg teknologien.  Mange erfarne arbeidstakere har imidlertid definert seg selv ut av utviklingen og skapt seg en virkelighet og et miljø hvor teknologien ikke slipper inn.

Vi snakker ikke om ny teknologi her.  PCer har vært vanlig i forretningslivet omtrent fra 1985 – for 15 år siden, halvparten av en 50-årings arbeidsliv.  Nok av tid til å lære – men ikke hvis man parkerer hjernen etter ferdig utdannelse og nekter å plukke den ut av møllposen igjen, medmindre man får kurs, fri fra jobben, støtte-ordninger, og fremfor alt en rett til å fortsette å jobbe og leve akkurat som før.  Unnskyldningen er at når man kommer opp i en viss alder er det så vanskelig å lære, så man kan like gjerne la det være.

Mange av disse menneskene sitter i posisjoner hvor de kan påvirke rammebetingelser for både teknologiens utvikling og hvordan vi bruker den. For noen år siden satt jeg i et møte med 40 forskere og beslutningstakere, emnet var e-handel og hvordan Norge skulle forholde seg til dette nye fenomenet.  Etter flere timers ørkesløs diskusjon reiste jeg meg og spurte: ”Hvor mange her er det som faktisk har kjøpt noe over Internett?”.  Svaret var 3 – inklusive meg selv.  De resterende 37 syntes ikke denne manglende erfaring hadde noen betydning for deres evne eller vilje til å diskutere hvordan e-handel skulle utvikle seg.

Tekno-jomfruer er et problem for enkeltpersoner, for firma og for Norge som deltaker i et mer og mer teknologifisert verdenssamfunn.  Vi skal ikke kaste oss på det siste nye for enhver pris. Men vi kan heller ikke vente til vi helt sikkert kjenner teknologiens konsekvenser før vi tar den i bruk.  Kunnskaper kommer ved refleksjon fra variert erfaring, som tar tid å skaffe seg.  Skal kunnskapen ha verdi og kunne brukes, må man ha den mens man kan påvirke utviklingen – og da må man begynne å bruke teknologien før, ikke etter, alle de andre.

Det hjelper ikke hvor mange seminarer man har vært på eller hvor mange bøker man har lest – hvis man ikke bruker teknologien selv, blir man lett et offer for andres oppfatning.  Bare spør George Bush.  Man forstår ikke at når kartet ikke stemmer med terrenget, er det kartet som er feil.  Man blir man en person som tror på sine egne pressemeldinger – en teknologisk jomfru som bør gå dit jomfruer hører hjemme – i kloster.

Kanskje Bush har ledig plass på landstedet sitt.

IT-oppkjøp i Norge

Postet den av
Svar

I går morges fikk jeg endelig med meg at Basefarm er solgt til ABRY Partners, et amerikansk private equity-selskap. Dette er meget interessant, og fikk meg til å tenke på at innenfor norsk IT-bransje, ser det ut til å være tre typer oppkjøp, med ganske forskjellige typer selskap kjøpt opp og ganske ulike suksesskriterier (for ikke å snakke om ulike grad av suksess). Her er de:

Oppkjøp for markedskonsolidering. Dette er oppkjøp – som regel av innenlandske tjenesteselskaper – for å øke markedsandelen og/eller produksjonskapasiteten til det oppkjøpende selskapet. Typiske eksempler er Evry (tidligere EDB Ergo) som har kjøpt opp det meste av norske IT-avdelinger (det er bare Sykehuspartner og noen store energiselskaper, f.eks. Hafslund, igjen) og ATEA som har kjøpt opp en rekke små tjeneste- og teknologiselskaper rettet mot det nordiske markedet. Hensikten her er todelt: Dels å få til stordriftsfordeler ved integrasjon, dels for å få større slagkraft for å kunne konkurrere om større utviklingsoppdrag. Det første har man lykkes nokså dårlig med, i alle fall for Evrys vedkommende – konsernet har goodwill (overbetaling for selskaper) for 6.7mrd NOK (i følge årsrapporten) av en total enterprise value på ca 8.5 mrd NOK.

Oppkjøp for teknologiadgang. Dette er situasjoner hvor et selskap kjøper et annet enten for å få tilgang til visse typer teknologi, og/eller for å overta et utviklingsmiljø. Microsofts oppkjøp av FAST og Nokias oppkjøp av Trolltech er noen eksempler her – muligens også Ciscos kjøp av Tandberg, skjønt der er nok markedsadgang også en faktor. Problemer med slike oppkjøp er gjerne at bedriften som kjøpes, taper identitet – det kjøpende firma vil ha teknologien, ofte for å bruke den til noe annet, mer spesifikt enn det oppkjøpte firma vil. For FASTs vedkommende ville Microsoft ha søkemotorteknologien som en komponent i sitt samarbeidsverktøy Sharepoint, for Trolltech ville Nokia ha utviklingsplatformen som del av sin nye platformsatsing – men da Stephen Elop overtok som CEO i Nokia, ble den strategien oppgitt og i stedet ble det til et foreløpig lite vellykket samarbeid med Microsoft. Trolltech ble solgt videre til et finsk programvareselskap.

Oppkjøp for vekst. Dette er situasjoner der et firma blir kjøpt opp av noen som kan finansiere vekst, gjerne utenlands. Typiske eksempler her er VISMA, kjøpt av et private equity fund, med planer om å gå på børs om noen år – eller, som nevnt, Basefarm. Opera er et annet mulig eksempel – der har de fått inn eiere som finansierer vekst, men at så skjer er mer fordi en av gründerne, Jon von Tetzschner, ikke vil selge selskapet for noen pris, enn for noen åpenbar vekststrategi. (Hadde det vært opp til de finansielle eierne, tror jeg Opera ville vært solgt til et utenlandsk selskap for sin teknologi for lengst.) Firmaene som kjøpes opp på denne måten er typisk svært veldrevne, med god vekst internt, men som ikke klarer å finansiere veksten sin over børsen, der finansielt orientert kapital er enerådende. Denne typen oppkjøp er svært interessante og forhåpentligvis blir det flere av dem – de representerer kompetent kapital som er interessert i et helt selskap gjennom en fase der innenlandsk kapital har lite å tilby, enten fordi det er for lite av den eller fordi den ikke har de spesifikke kunnskaper om tekniske markeder som er nødvendig.

Det er slik i Norge at teknologibedrifter over en viss størrelse tenderer til å bli solgt til utlandet, medmindre de er del av olje- og gassclusteret, sjømatklyngen, er helt eller delvis eid av staten. En av årsakene er at vi er en liten nasjon og at man trenger utenlandsk kompetent kapital for å komme videre, en annen årsak (muligens to sider av samme mynt) er at, i hvert fall etter min mening, Oslo Børs systematisk overvurderer tjenesteyting (stort antall ansatte, standard teknologi) over intellektuell kapital.

Ting skjer – vi har etterhvert flere angel-investorer og en brukbar venture capital-bransje med en viss teknologierfaring, skjønt ingen investeringsselskaper (bortsett fra Alliance) kan sies å være fokusert på digital teknologi. Det som mangler, er innenlandsk kapital for utenlands ekspansjon. Om det er et problem eller ikke, kan diskuteres.

Samlet sett er jeg mer bekymret for at norske teknologiselskaper selges for sin teknologi enn for manglende innenlandsk kapital for vekst, selv om de to faktorene henger sammen. Gode utviklingsmiljøer risikerer å brytes opp når så skjer, dels fordi utviklerne går lei av å tilpasse sin teknologi til oppkjøpende selskap, dels fordi utviklingstyngdepunkt, all verdens digitale kommunikasjonsteknologi til tross, tenderer til å flyttes nærmere kundene. Vi har en gryende teknologiklynge i Oslo, noe som kan gi en viss mulighet for flyt av mennesker og kompetanse mellom selskaper (og til oppstart av nye selskaper om et eksisterende går under eller blir solgt.) Cloud computing gir små selskaper lettere start- og ekspansjonsvilkår – så gjenstår det å se om vi klarer å utdanne nok teknologer og om myndigheten klarer å holde fingrene fra fatet og ikke påtvinge bransjen flere institusjonelle hindringer – formueskatt på arbeidende kapital og distriktsorienteringen for forsknings- og innovasjonsmidler er er allerede et stort nok problem.

Automatisering og insourcing

Postet den av
Svar

I neste uke, nærmere bestemt 11. desember, skal jeg holde et innlegg på Teknologirådets seminar om roboter og automatisert produksjon. (Påmelding her.) Dette blogginnlegget er litt løs høyttenking om dette og mer perfere emner.

Norge er et land med høye kostnader og verdens 4. laveste Gini-koeffisient – så dermed burde det ikke ligge til rette for industriproduksjon her til lands. Lavutdannet arbeidskraft er rett og slett for dyr. Men industriproduksjon er ikke hva den var, og lavkostlandene er ikke lenger like lavkost, og transport blir dyrere. Og verden er kanskje ikke så global som man skulle tro.

Denne glimrende artikkelen fra The Atlantic snakker om en “in-sourcing boom “ i USA. Professor Pankaj Ghemavat viser med data at globaliseringen langtfra er et faktum – at kryssing av grenser fremdeles er en risikosport og en koordineringsmessig utfordring:

Noen tall fra foredraget hans:

  • Andel av verdens studenter som er utenlands: 2%
  • Andel av surfere som leser utenlandske nyhetskilder på Internett: 8%
  • FDI (foreign direct investment) som del av investeringer generelt: 10-15%, varierer med oppkjøpsbølger
  • Eksport som andel av verdens GDP: 30%, men dette er overdrevet fordi endel komponenter teller flere ganger (hver gang de krysser landegrenser. Estimert (av Pascal Lamy) til 20%.
  • Andel Facebook-venner som er utenlands: 10-15%. Vi bruker med andre ord teknologi til å knytte oss til venner som også er lokale.

Se ellers en masse fine kart på maps.ghemawat.com, som viser at verden er mye mindre flat en man skulle tro – og at det meste av veksten i verdens GDP kommer til å komme i Kina og India. Med andre ord, skal man henge med på vekst, så er det India og Kina som er markedene man bør inn på.

Så hva har dette med automatisering av industriproduksjon i Norge å gjøre? Det gir i alle fall en antydning om av vanskelighetene industribedriftene har kanskje i mindre grad er et spørsmål om norsk kostnadsnivå generelt og kanskje mer et spørsmål om den “crowding out”-effekten petroleumsbransjen gir – med andre ord, norske industribedrifter blir ikke utkonkurrert av utlendinger, men av Statoil og deres venner.

Automatisering kan da være en strategi for å få opp produktiviteten – man trenger en mindre, men mer kompetent arbeidsstokk. I Norge har vi en stor ingeniørmangel, særlig innenfor tradisjonell produksjonteknologi, med tilhørende press på lønninger. Hvor skal de automatiserende ingeniører komme fra. Det sammen gjelder arbeidere – en høykompetent maskinoperatør vil jo kunne gå til oljebransjen fort.

På den annen side – flere og flere av oljefeltene i Nordsjøen er fjernstyrt, med platformer på bunnen av havet og operatørene sittende i Stavanger eller andre steder. En hel del selskaper setter opp verdensomspennende nettverk av folk med kunnskap i fjernoperasjon, slik at hvis man får problemer i Mexico-gulfen så kan man kontakte folk som har erfaring fra andre steder, uansett hvor det måtte være. Dette er også en strategi for marginale felt, sidenkostnadene, særlig på personalsiden, er lavere. (Minner litt om det amerikanske forsvaret, som nå har flere piloter for droner enn for vanlige fly.) Vil fremtidens oljearbeider rekrutteres på The Gathering?

Bokloven–en bønn om en bjørnetjeneste

Postet den av
1

(Innlegg i Aftenposten Morgen 16. oktober, ikke på nett ennå på nett her – og BI Business Review har en versjon her.)

Bokbransjens ønske om en boklov (som Hadja Tajik ser ut til å ville etterkomme) er de etablerte spillernes bønn om beskyttelse mot ny teknologi og nye forretningsmodeller: Hvis ikke bransjen får holde prisene kunstig høye, vil forfatterne tape penger og kun bestselgere selge.

Dette minner svært om platebransjens kamp mot Internett: Uten plateselskaper og platebutikker, mindre musikk og færre musikere. Men uavhengig forskning viser at Internett ikke skader artister –musikerne øker både i antall og gjennomsnittsinntekt, selv om platesalget er halvert. Digital musikk dreper plateselskaper, ikke musikere.

Bokbransjen eksisterer for å skape flest mulig forfattere og koble dem til lesere, intet annet. Reguleringen av bransjen bør vurderes kun etter i hvilken grad den bidrar til å gjøre dette, enten det nå er på papir eller elektronisk. Dagens institusjoner (store og integrerte forlag, papirbøker, fysisk produksjon og distribusjon, og bokhandler) er lite egnet i møte med nettbokhandler og e-bøker. De må endres, jo før jo heller. Hvis de ikke endrer seg, vil de forsvinne.

Bokhandlene er mest truet på kort sikt: En velassortert bokhandel krever stor plass i dyre lokaler. En netthandel har flere kunder, kan lagre mange flere bøker billigere, trenger mindre personale og kan organiseres ut fra logistikk heller enn estetikk. Elektroniske bøker fjerner helt behovet for et distribuert bokhandlernett.

Forlagenes rolle som investor og risikotaker i fysisk produksjon og distribusjon vil forsvinne, men resten – filtrering, foredling og formidling – er det fortsatt behov for. Leserne vil trenge kvalitetsvurdering, forfattere redigering og – et område der dagens forlag er sørgelig dårlige – markedsføring. Fremtidens forlag vil konkurrere om å tilby disse tjenestene til forfattere. Statsstøtten kan dreies fra innkjøp av tonnevis av papir til stipendordninger knyttet til redigering og markedsføring.

De norske forlagshusene klarte det kunststykke å overta bokhandlerkjedene rett før netthandel og e-bøker kom, og har bundet sin økonomi til verdikjedens mest truede ledd. Det er ikke første gang den slags skjer: Sony—som skapte bærbar musikk med bl.a. Walkman og Discman—mistet MP3-markedet til Apple fordi de kjøpte et plateselskap (Sony Music) som la ned veto mot en Sony iPod.

I teknologiske brytningstider kommer nye aktører inn, slik Apple og Spotify tok musikkmarkedet. I denne usikre fasen gjør vi bokbransjen, inklusive forfatterne og leserne, en bjørnetjeneste hvis vi oppmuntrer dem til å bevare det eksisterende, fremfor å kaste seg inn i fremtiden.

Den beste tjenesten vi kunne gjøre bokbransjen akkurat nå, er ikke å tillate bransjeavtaler om bokpriser, samt å tvinge forlagene til å selge bokhandlerkjedene. Det vil slippe dem fri til å definere sin posisjon i et nytt litteraturmarked uten å måtte tenke på at de skal beskytte noe som eksisterer.

Hvis vi derimot tillater dem å tviholde på gårsdagens situasjon, vil noen andre – nye forlag, dagligvarekjeder, og utenlandske aktører som Amazon.com – komme og ta fremtidens litteraturmarked fra dem.

Og det ville jo være synd – eller kanskje ikke – om de som har mest interesse og entusiasme for litteraturen i seg selv, skulle være de som i redsel lukker seg ute fra den.

Datalagringsdirektivet utsatt igjen

Postet den av
2

Datalagringsdirektivet utsatt, nok en gang.

Nylig hadde jeg et møte med politikere som etterlyste tips om IT-politikk – og et av mine forslag var rett og slett å utsette Datalagringsdirektivet på ubestemt tid. Gitt at det ikke kommer til å hjelpe politiet noe særlig – de har nok elektroniske spor for å ta de dumme kjeltringene likevel, og det er lett å omgå for de smart skurkene – og er et personvernbrudd grensende til det Grunnlovsstridig, er dette ikke en vinnersak for noe parti. Man kunne nekte å innføre det og dermed måtte ta et brudd med EU, men det er faktisk bedre å bare vente, skylde på implementeringsproblemer, og deretter begrave hele greia som det det er: En forsinket overreaksjon på World Trade Center-angrepet 11. september 2001.

I mellomtiden ligger vi i Digitalt Personvern klare til å saksøke Staten så snart direktivet blir innført. Det er jo ikke umulig at det kan bli en faktor også.

Facebankstudenten

Postet den av
3

Ann Merethe Sommerseth fra Evry, her med et bilde fra denne NRK-reportasjen, har utviklet et konsept for en bank via Facebook, som nå tilbys kunder av Evry.

Ann Merethe Sommerseth, leder for selvbetjente løsninger i Evry (Foto: Johan B. Sættem)

Dette er en interessant og muligens noe kontroversiell idé, men mitt poeng her er ikke konseptet, men hvordan det har kommet frem: Ann Merethe utviklet nemlig dette som student på Ragnvald Sannes’ og mitt kurs Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon, hvor nettopp utvikling av slike prosjekter er en integrert del av kurset.

Vanligvis kan Ragnvald og jeg ikke snakke så høyt om prosjektene som blir gjort på dette kurset, men i dette tilfellet står det jo på NRKs nettsider, så da kan vi jo ta vår del av æren mens vi kan! Og bare så det er sagt: Flere av de prosjektene som såvidt har startet på årets kurs tegner til å bli like interessante som Facebank.Jeg gleder meg!

Beskytt fremtiden mot fortiden!

Postet den av
1

liv-freihow-foto-ikt-norgeNy kronikk i Aftenposten, sammen med Liv Freihow, direktør for myndighetskontakt i IKT Norge. Denne kom etter at Liv og jeg presenterte på Forskningsrådets Industriforum (jeg via video) og fant ut at vi hadde kompletterende data og samme meninger. Facebook-eksemplet er muligens litt søkt (han søkte ikke støtte fra noe offentlig, men det finnes plenty av denslags i Massachusetts) men er i alle fall et firma folk kjenner til, i motsetning til mange teknologiske (og lønnsomme) bedrifter.

Her er originalteksten:

Beskytt fremtiden mot fortiden!

Espen Andersen, Førsteamanuensis, BI, p.t. gjesteforsker, MIT
Liv Freihow, Direktør Myndighetskontakt, IKT Norge

Vi trenger en ny norsk nærings- og innovasjonspolitikk. Den vi har favoriserer fortiden, politiserer innovasjon – og unngår systematisk å bruke pengene våre der vi kan få mest igjen for dem.

Det er allment akseptert fra SV til Frp at fremtiden ligger i innovasjon og kunnskapsarbeid – innovasjon skaper nye produkter og tjenester, kunnskapsarbeid er vanskeligere å eksportere til lavkostland og betales bedre enn mer tradisjonelle yrker. Norge er et høykostland med liten forskjell på fattig og rik – skal vi selge noe til utlandet utover turisme og råvarer, må det være nytt og avansert, ellers blir vi utkonkurrert. Målet ved næringspolitikken er å legge til rette for høyest mulig verdiskaping i Norge. Likevel rettes det politiske fokuset på de minst innovative delene av næringslivet. Subsidier, avgiftsfritak og annen støtte går systematisk til å bevare eksisterende bedrifter fremfor å skape nye.

Innovasjonsmiljøer

Innovasjon skjer i innovative miljøer – delvis fordi folk blir inspirert av hverandre, delvis fordi å ha mange bedrifter med noenlunde samme kunnskapsbase i nærheten av hverandre reduserer risiko: Hvis en programvarebedrift i Silicon Valley går dukken, er det kort vei til nye jobber – og starter du en ny, avansert bedrift, er det lurt å legge den et sted der det er lett å finne arbeidskraft.

Siden kunnskapsarbeidere i disse Internett-tider kan bo hvor de vil, samler de seg gjerne på steder som tilbyr noe mer enn bare gode jobber: De vil også ha kulturelle og sosiale tilbud, gode utdannelsesmuligheter for sine barn, og et lokalmiljø tolerant overfor nye ideer og utradisjonelle valg. Politikere i Silicon Valley forsto tidlig hvilken verdi som lå i innovasjonsmiljøer – og la til rette for at de kunne utvikle seg optimalt.

I Norge skjer det motsatte – gründere av kunnskapsbedrifter i Oslo, et av landets sentrale innovasjonsmiljøer, avskjæres med smuler fra det store offentlige tilskuddsbordet.

Innovasjon og IT

Svært mye av innovasjonen som skjer i dag oppstår ved at man lager et IT-system: En app på iPad, et spill på Facebook, en innholdstjeneste over en webside, et dataprogram innebygget i en elektronisk duppeditt, et nytt prosesstyringssystem for et skip eller et sykehus.

IT er et konkurransevåpen: Norwegian slår SAS ned i støvlene delvis fordi firmaet er flinkere med IT enn SAS. EVO Fitness tilbyr helsestudio til halv pris av Elixia og SATS fordi de har utviklet systemer der kunden sjekker inn selv, via mobil. Kongsberg Maritime, et av Norges største IT-utviklingsmiljøer, har en global markedsandel og konkurranseposisjon innenfor skipsstyringssystemer som minner om Microsofts innen operativsystemer.

Den usynlige innovasjonsmaskinen

Fordi IT finnes overalt, har den en tendens til å bli usynlig i seg selv – noe man tar for gitt og bare legger merke til når den går i stykker, som heisen eller Internettforbindelsen. Men den usynlige IT-bransjen er i særklasse innovativ – en studie gjennomført av Handelshøyskolen BI i 2010-2011viste at IT-bransjen har dobbelt så høy produktinnovasjon og 4 ganger så høy tjenesteinnovasjon som bedrifter utenfor bransjen. Bransjen ansetter folk med høy utdannelse i gode jobber, og utvikler seg i innovasjonsmiljøene rundt Oslo/Akershus, i Vestfold, Trondheim, Stavanger og Bergen. Bransjen blir yngre – mange unge har oppdaget at med en teknologisk utdannelse kan de sitte på kafe med iPad’en sin og tjene penger, i motsetning til sine venner innenfor mer taleføre og til dels moteriktige studieretninger.

Innovasjonspolitikk

Alle land forsøker å fremme innovasjon gjennom nasjonale støttesystemer, skatteregler, forsknings- og utdannelsespolitikk. I Norge er dessverre ikke disse tiltakene rettet mot innovasjon og nyskapning, men opererer som et skalkeskjul for andre politiske målsetninger. Men prøver man å nå for mange mål på en gang, treffer man ingen av dem.

Norsk innovasjonspolitikk er ikke god næringspolitikk – den gir suboptimal verdiskaping; ikke god distriktspolitikk – den hindrer omstilling i distriktene; ikke god miljøpolitikk – den gir tunge subsidier til næringene som forurenser mest; og ikke god forskningspolitikk – den nedprioriterer forskning på områder med størst innovasjonspotensial. Av Forskningsrådets store programmer er det kun et som har blitt vesentlig redusert – grunnforskning på IT. Kun på utdannelsessiden er det en viss satsing på realfag, men man vokter seg vel for å satse på de beste – eller strukturelt å påvirke de unge til å gå inn for teknologifag.

Paradokset i næringspolitikken

Skattebetalere i Norge deler hvert år ut 40 milliarder kroner i offentlige subsidier til næringslivet. Halvparten går til landbruk, og av det som gjenstår går det meste til skipsfart, tradisjonell industri og tjenesteyting i grisgrendte strøk. Fellesnevneren er at pengene kanaliseres til næringer med lav lønnsomhet, som bidrar lite til innovasjon og som i liten grad sysselsetter kunnskapsarbeidere. Hva kunne skjedd dersom den offentlige støtten i stedet ble brukt som nitrobensin for å løfte næringer med høyt innovasjons- og verdiskapingspotensial opp i verdensklasse?

Facebook i Norge?

Mark Zuckerberg startet Facebook for seks år siden. Selskapet har nettopp gått på børs, og selv om aksjekursen har sunket, er det fortsatt verdt rundt 400 milliarder kroner. Facebook ble startet på et eliteuniversitet, i et byområde med sterk konsentrasjon av avanserte kunnskapsbedrifter. Selskapet nøt godt av penger fra erfarne teknologiinvestorer og baserte seg på teknologi fra store statlige forskningsprogrammer. Når Zuckerberg bruker aksjeopsjonene sine, må han betale mer enn 2 milliarder dollar i skatt – men det skjer først når han selger.

Skulle Zuckerberg starte Facebook i Norge, ville han først måtte skaffe seg en bostedsadresse utenfor Oslo (der IT-kunnskapen sitter) – ellers ville han ikke få støtte fra Innovasjon Norge. Han måtte kalt selskapet noe annet enn et IT-selskap – IT er ikke prioritert. Og han ville enten måtte selge seg ned i selskapet sitt for å betale skatt på en papirformue, eller – som dessverre skjer litt for ofte – flytte bedriften utenlands.

En konkurranseorientert innovasjonspolitikk

Man starter ikke bedrifter for å skape arbeidsplasser. Man starter bedrifter for å skape produkter og tjenester som kunder vil kjøpe. Lønnsomme bedrifter skaper trygge arbeidsplasser, sikret gjennom verdiskapning heller enn politiske prioriteringer.

Det er på høy tid at våre innovasjonssatsninger går til innovasjon heller enn å subsidiere ulønnsomme arbeidsplasser og sementere eksisterende maktstrukturer. Innovasjonspolitikken bør ha én – og kun én – målsetning: Å bruke Norges innovasjonsmidler der de gir mest innovasjon, ikke der de gir mest politikk.

Da – og bare da – beskytter vi fremtiden mot fortiden.