..er tittelen på mitt innlegg på Ballade.no i dag. Innlegget er et svar kritikk mot Richard Bjerkø og Anders Sørbos masteroppgave The Norwegian Music Industry in the Age of Digitalization, som har fått ganske meget oppmerksomhet ved å påvise at artistenes inntekter har gått opp, ikke (som mange, primært eksisterende aktører, hevder) etter digitalisering.
Forøvrig viser jeg til Cory Doctorow’s utmerkede artikkel The Real Cost of Free i gårsdagens Grauniad, som sier noe av det samme, om enn i en annen sammenheng.
Tversover 
The Grauniad! Herlig, den visste jeg ikke om.
http://en.wikipedia.org/wiki/The_Guardian#Nickname
Hei! Interessant å debattere med deg på Ballade, men jeg melder meg ut når de anonyme «debattantene» kommer på banen, det er som regel uproduktivt.
Men mine hovedinnvendinger mot BI-oppgaven var altså:
1) Den er for enkel og basert på manglende kunnskaper om prinsippene innen kulturproduksjon. Kanskje først og fremst det at man ikke tar tilstrekkelig hensyn til at det trengs investeringer både i produkt og markedsføring – om produktet nå kommer til konsumenten som CD/DVD, fil eller stream. Disse investeringene var det de «onde» plateselskapene sto for før i tiden (deler av inntektene ble pløyd tilbake i nyinvesteringer), og det er behov som selvsagt fremdeles må tilfredsstilles, men som helt mangler hos de nye mellomleddene mellom opphavsmann og forbruker.
2) Det er et poeng at alle fakta bak en undersøkelse kommer på bordet, inkludert hvilken ideologi som ligger som fundament for den. Referansene til den kontroversielle piratkopieringstilhengeren og svært innbitte musikkbransje-motstanderen Cory Doctorow (både i Ballade-artikkelen, i denne bloggen og i tidligere avisartikler) er en tydelig indikasjon et slikt ståsted.
3) I debatten om piratkopiering er det skapt en illusjon av at det handler om «striden mellom de store, onde plate- og filmselskapene og den lille, forfulgte gutten på gutterommet». Dette er en mytologisering som er kraftig motbevist av kampanjer som deleikkestjele.no og undersøkelser blant musikere og deres organisasjoner.
Dessuten må selv en gammel «big corporation-skeptiker» som undertegnede innrømme at demoniseringen av plate- og filmselskapene i mange tilfeller er svært overdrevet. For som nevnt pløyde jo disse mye av inntektene tilbake i nyinvesteringer (finansiering av nye artister/filmer), mens de nye mellomleddene/distributørene (ISP’ene og de «ikke-bærekraftige» tjenestene som Spotify Free) kun tar ut profitt og ikke bidrar til nyinvestering. Dette kan, hvis man spissformulerer, kalles regelrett snylting på opphavsmennenes kreativitet og investeringer.
4) Og uansett hva man mener, er det ett faktum som står fast: Det er opp til opphavsmann/kvinne (og dem opphavsmannen eventuelt har overdradd rettighetene til) å bestemme hvordan deres arbeid skal distribueres. Via hvilke kanaler, og til hvilken pris.
Dette er noe som verken Cory Doctorow, Petter Sunde eller andre har noen som helst rett til å bestemme. De kan selvsagt argumentere for andre modeller, på demokratisk vis, men de kan ikke bare overkjøre artister og opphavsmenns lovfestede (og rent «moralsk funderte») rettigheter ved å forsyne seg av det materialet sistnevnte har skapt og investert arbeid og penger i.
Slik fungerer verden (bortsett fra til venstre for RV): Den som initierer og finansierer utviklingen av et produkt, har rett til å få betalt for det. I andre bransjer er det til og med ikke uhørt eller ansett som grådig/umoralsk at han eller hun faktisk får litt overskudd av investeringen, hvis det viser seg å være et produkt folk ønsker. Disse prinsippene er så regulert ved lover og regler, som gjelder uavhengig av om eksemplaret er fysisk (CD/DVD) eller digitalt.
Og selvsagt vil man aldri bli kvitt all piratkopiering, slik man aldri vil bli kvitt all trikkesniking eller fyllekjøring. Men det er heller ikke nødvendig. Poenget er at det store flertallet av befolkningen forholder seg til hva som er lovlig, og viktigere enn dét: som bidrar til å opprettholde en fri kulturproduksjon.
Erik,
beklager at jeg har brukt litt tid her – jeg skrev et svar på epost, og så ble det liggende litt lenge.
For ordens skyld, jeg kjenner Cory Doctorow, og han er ikke tilhenger av piratkopiering (or har såvidt jeg vet heller aldri piratkopiert noe.) Derimot er han sterk tilhenger nettopp av at opphavsmenn skal kunne bestemme over hvordan deres materiale skal kunne benyttes, og legger sine bøker ut gratis tilgjengelig for nedlasting, uten kopibeskyttelse. Han er overbevist om at dette har skaffet ham mer salg, ikke mindre.
Platebransjen vil aldri komme tilbake til det store CD-salget de hadde før – det de må gjøre er å komme opp med et tilbud som er bedre enn å piratkopiere. Jeg har tro på abonnementsordninger a la Spotify, skulle gjerne sett at de kom opp med mer differensiert prissetting (en 3-4 forskjellige varianter, studentrabatt f.eks., og de kunne f.eks. gjort gratistjenesten tidsbegrenset, hatt mer reklame på den, etc.) Har mindre tro på nedlasting av filer, siden vi over tid kommer til å ha konstant nettkontakt, og det er faktisk lettere å overvåke. Hvis man skal ha nedlasting med kopisperre, lær av Amazon Kindle, som har en fornuftig modell (du kan ha boken på seks forskjellige devices, som betyr at hvis jeg skal låne en bok bort til noen, må jeg ha en egen Kindle å låne bort.)
Hva gjelder investeringer i kulturproduksjon, så er vi nødt til å frikoble den fra eksemplarsalg. (Orker ikke skrive ut hele dette argumentet, men produksjon, markedsføring og utvalg kommer til å bli egne tjenester, delvis betalt av artistene selv. Kanskje man kan tenke seg statlig sponsede produksjonstudioer?
Det som er sikkert, er at man må tenke nytt. All verdens forsøk på å skru klokken tilbake vil ikke virke, og vil bare gjøre kundene mer irritert. Som jeg sa i en debatt med Sæmund Fiskvik (som så ut til å ha lært markedsføring av Josef Stalin) for noen år siden: Det er ikke noe sjakktrekk å gå til krig mot kundene dine.
Hei!
Ja, Doctorow og alle andre forfattere, filmskapere og musikere må selvsagt få lov til å legge ut ting gratis hvis de ønsker det. Det er det da heller ingen som hindrer dem i, og de fleste kulturprodusenter legger ut smakebiter, bonuskutt og annet gratis.
Men det er langt derfra til å forlange at alle andre skal gjøre det – med ALT de produserer. Det blir for enkelt, det er ikke alle som kan finansiere virksomheten ved å være godt betalte foredragsholdere, som Doctorow, og det er stor forskjell på investeringene bak det å skrive en bok (selv hvis man beregner seg lønn) og det å produsere en film med kostnader i milliardklassen (type «Avatar», for å nevne noe som et stort publikum ønsker) eller et album (digitalt eller fysisk) med budsjett på hundretusener og et stort apparat i sving. Så dette må være opp til hver enkelt kulturprodusent å avgjøre, og det sier da også opphavsrettslovgivningen helt tydelig.
Jeg er enig i at vi allerede nå, og enda mer i fremtiden, vil benytte streaming for å se/høre/lese kulturprodukter. Det er lenge siden jeg kjøpte en CD eller DVD. Men investeringene bak produktene er i det store og hele de samme. Derfor må altså distribusjonsleddet være bygd på bærekraftige forretningsmodeller, det er enkel logikk.
Slik det ser ut nå, er Wimp og Spotify Premium samt Headweb og liknende modeller for film bærekraftige – i den forstand at de genererer inntekter tilbake til innholdsprodusentene. Mens Spotifys reklamefinansierte gratistjeneste (og filmtjenesten Voddlers tilsvarende gratismodell) gir helt ubetydelige inntekter til produsentene, selv etter flere års prøvetid. Derfor vil innholdsleverandørene naturlig nok trekke seg fra de modellene som ikke fungerer.
Jeg har ingen som helst tro på, eller ønske om, å forsøke å skru klokken tilbake. Mitt eget forbruksmønster av musikk og film (for øyeblikket basert på Wimp og Headweb, med enkelte kjøp av lossless FLAC eller Wav-filer når jeg ønsker «audiofil kvalitet») viser meg at streaming er fremtiden.
Men mitt poeng er at dette bare er nye distribusjonsmåter (ikke produksjonsmåter!), der produktene selvsagt må betales for akkurat som CDer og DVD-er, hvis man skal opprettholde en fri, mangfoldig og kvalitativt høy kulturproduksjon.
Alternativet med en statsfinansiert kulturproduksjon som du er inne på – utvilsomt det eneste reelle alternativet hvis man fjerner kulturprodukter fra den ordinære økonomien ved å tillate piratkopiering – har jeg store problemer med. I et lite land og et lite språkområde som det norske, trenger man utvilsomt en del offentlig støtte til smalere kulturuttrykk. Men å overlate makten over hvilke album, filmer og bøker som skal utgis helt og holdent til staten (uten markedets, og dermed befolkningens korrektiv) anser jeg som en farlig vei å legge inn på. I tillegg til at et slikt system vil likne på «stater vi ikke ønsker å sammenlikne oss med», vil kulturproduksjonen da være fullstendig prisgitt politiske konjunkturer.
Jeg skjønner hvorfor du ikke orker å skrive ut hele argumentet vedrørende hvordan man skal frikoble investeringer i kulturproduksjon fra eksemplarsalg. Det er jo fordi det rett og slett ikke finnes noe godt svar på dette, hvis ikke man er tilhenger av en totalt statsstyrt kultursektor.
Til slutt: Jeg påberoper meg å være så moderne at jeg anser en fil eller en stream som «et eksemplar» – som det helt utmerket kan tas betalt for. Det skjer jo hele tiden – noen eksempler: Wimp, Spotify Premium, Headweb, iTunes, SF Anytime, Video on Demand fra CDon.com, Voddler Premium, Viasat on Demand, Film2Home, etc, etc.
Så det å få has på den destruktive piratkulturen handler bare om en holdningsendring hos de som fremdeles tror at kulturprodukter kan være gratis, og den holdningsendringen tror jeg er på vei. Om det da er plateselskap, forlag eller filmselskap som står for innovasjon, investeringer, «redaktørfunksjon» osv., eller kunstnerne selv, er likegyldig. Kulturproduktene må finansieres og kulturprodusentene skal ha lønn, okke som.
(Og: «Å gå til krig mot kundene sine», det kan til nød sies om DRM-problematikken, men den saken har jo vært død og begravet i flere år nå. Pirater er ikke betalende kunder, det er jo hele problemet, så den «krigen» bør og må tas.)