For et snaut år siden fikk jeg en telefon fra Per Edgar Kokkvold, som lurte på om jeg ville skrive et essay om “den gamle pressen, sett fra den nye, men også med et kritisk blikk på det nye». Det hadde jeg ikke noe imot, av to årsaker: For det første havnet jeg i ganske celebert selskap (se liste av bidragsytere hernest), for det andre kunne jeg endelig få bruke tittelen “Klikkhorer og papirtigre” som Aftenposten syntes var litt for sterk i en tidligere kronikk.

Uansett, resultatet foreligger i form av boken Antifestskrift til Norsk Presseforbunds 100-årsjubileum, og tanken fra Kokkvolds side er at i stedet for å skrive noe selvgratulerende om norsk presse (noe som, gitt den store endringen den er inne i om dagen, kanskje ville klinge litt hult), hva med å få folk som står utenfor pressen til å kommentere den fra utsiden? Foruten undertegnede har disse bidratt (tar forbehold om at noen mangler her):

• Janne Haaland Matlary, om utenriksdekningen
• Nina Witoszek, om politisk korrekte norske medier
• Ingebrikt Steen Jensen, om sportsjournalister
• Thor-Aksel Busch, om kriminalreportasjen
• Christen Sveaas, om næringslivsjournalistikken
• Knut Helland, om dobbeltmoralen
• Svein Brurås, om selvjustisen
• Anne Kath Hærland, om kjendispressen
• Heming Olaussen, om EU-dekningen
• Trine Syvertsen, om forholdet til forskning og forskere
• Helene Uri, om mediespråket
• Georg Apenes, om, ja, hva han synes
• Ingrid Røynesdal, om kulturjournalistikken
• Ilham Hassan, om pressen og det nye Norge
• Anne Viken om miljøjournalistikken (egentlig mest om naturvitenskap)
• Thorbjørn Jagland, om sin erfaring med, og synspunkter på, mediene
• Georg Arnestad, om de provinsielle oslomediene
• Are Kalvø, om flokkmentaliteten
• Sunniva Gylver, om Medie-Norge sett fra Kristen-Norge

Og kritiske er kommentarene, men ikke så kritiske at pressefolk bør kun riste dem av seg og gå videre, slik Torstein Hvattum nokså hårsårt skisserer. Jeg syntes mange av disse essayene slo godt utenfor pressen også – Nina Witoczek skriver om de ubehagelige sannheter (som arbeiderklassens hverdagsrasisme) som systematisk underrapporteres, Christen Sveaas om konsekvensene av lettbent næringslivsjournalistikk, Are Kalvø ikke så mye om flokkmentalitet som selvreferering (eller hva en av mine tidligere kolleger kalte “mental masturbasjon”), Anne Viken presist om behovet for naturvitenskaplig kunnskap om man ikke skal surre til hele den viktige miljødebatten. Resultatet er absolutt minneverdig.

Det skal være en konferanse med tilhørende panel også, i Operaen den 28. Der har jeg dessverre ikke anledning til å komme, men det hadde vært interessant.

(Og ja, jeg kommer til å legge mitt essay ut her. Om et øyeblikk.)