Kategoriarkiv: Digital teknologi

Kurs i Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon

Postet den av

For tredje gang arrangerer jeg, sammen med min gode kollega Ragnvald Sannes (bildet til høyre) et Master of Management-kurs i Strategisk forretningsutvikling og innovasjon med oppstart 15. september, rullerende opptak frem til da. Kurset går over fem moduler a 3-4 dager (pluss noen videoforelesninger innimellom modulene) i perioden september 2010 – april 2011. Det er rettet mot folk i leder- eller mellomlederstillinger med fokus på forretningsutvikling og intraprenørskap. Gitt hvordan verden ser ut idag (og Ragnvalds og mine interesser) vil mye være fokusert på nettbasert og annen teknisk orientert utvikling, uten at det vil hindre noen fra å få utbytte at kurset selv om de ikke er teknisk orientert. (Dette med teknologi er ofte en liten sperre for studentene – for detaljer, se Ragnvalds utmerkede svar på mange spørsmål om kurset.)

En interessant vinkling, som vi gjerne ser bedrifter gjør, er å sende en, to eller tre ansatte som har et innovativt forretningsprosjekt de skal ha gjennomført – og som så kan benytte kurset til en strukturert gjennomføring – noe Ragnvald caller "project coaching" – av dette prosjektet, med relevant teori og en steg-for-steg gjennomføringsprosess. Dette er noe Ragnvald har lang erfaring med – og mange fornøyde studenter fra tidligere avholdte kurs. Hvis du følger hans opplegg gjennom kurset, er du faktisk ferdig med prosjektoppgaven til den siste samlingen – og hvis ting fungerer som på tidligere kurs, også godt i gang med selve prosjektet i bedriften.

Selv står jeg for forelesninger i strategi, strategisk teknologibruk og sammenhengen mellom teknologi- og markedsutvikling, er formelt fagansvarlig, og veileder prosjekter sammen med Ragnvald. Ragnvald har jobbet med eCommerce-utvikling i ulike sektorer og er en kløpper på gjennomføring, og ellers kommer vi til å bruke forelesere fra BI og fra firma vi har kontakt med.

imageDet blir en utenlandstur også – vi har et tett samarbeid med Accenture, og det blir besøk (27-29 oktober) i deres innovasjonslaboratorium i Sophia Antipolis, det franske motstykket til Silicon Valley like utenfor Nice. Der får vi se hvordan Accenture arbeider med innovasjon både internt og hos sine kunder, og får demonstrert en rekke nye teknologier satt inn i en forretningsmessig sammenheng. Det at denne utenlandsturen kommer i modul 2 gjør også at studentene blir godt kjent – vi har sett mange gode prosjekter og ideer komme ut av det.

Kurset gir poeng mot en Master of Management-grad på BI, men erfaringsmessig tar mange disse kursene som et enkelt-stunt, gjerne i forbindelse med et prosjekt. Det er en utmerket anledning til å skaffe seg et godt kontaktnett av interessante og dyktige mennesker som jobber med å gjennomføre endringer i bedrifter.

Hvis du har spørsmål om innhold, lurer på om dette kurset passer for deg eller for noen av dine ansatte, eller har andre faglige spørsmål, ta kontakt med Ragnvald Sannes (4641 0752, ragnvald.sannes@bi.no) eller meg (4641 0452, self@espen.com). For mer administrativt orienterte spørsmål (priser, opptak, Master of Management-studieregler, tilpasning til studieopplegg etc.), ta kontakt med Elisabeth Lund, vår utmerkede administator (4641 0073, elisabeth.m.lund@bi.no) eller med Master of Management-administrasjonen (46 41 00 06, lederutdanning@bi.no).

Forleggeriets fremtid

Postet den av

Ken Auletta har en glimrende artikkel i The New Yorker om de utfordringer iPad og Kindle stiller forlagbransjen. Som jeg ofte har påpekt: Problemet for forleggere er at de er ingen merkevare – det er bare bransjefolk som vet hva de står for. Auletta siterer Tim O’Reilly: "With the possible exception of Harlequin Romance and Penguin paperbacks, readers have no particular association with any given publisher; in books, the author is the brand name." Man kan legge til O’Reilly til denne listen – Tim har virkelig forstått forleggeriets fremtid.

Når jeg kjøper en norsk bok, har jeg som regel ingen anelse om hvem det er som har utgitt den. Unntakene er folk som Erling Kagge og Vidarforlagets Gunnar Totland og Elisabeth Skjervum Hole (og muligens Tronsmo bokhandel) som klarer å etablere en merkevare ut fra hva de gjør for forfattere og lesere. For meg virker norske forlag – med nevnte unntak – som nybegynnere innen markedsføring, uten kunnskaper om hvem som egentlig kjøper produktene deres og hvorfor de gjør det. En bisarr innkjøpsordning som sikrer solide inntekter til hovedaktørene i bransjen nærmest uavhengig av hva de bestemmer seg for å gi ut forsterker skillet mellom produsent og konsument.

Bransjen som helhet griper enhver anledning til å utsette vanskelige avgjørelser – det siste er at man forventer at politikerne skal avklare moms-spørsmålet før man tør å stikke en forsiktig stortå ned i det ukjente dypet kalt elektroniske bøker – og løper desperat etter gjenværende markedsrester som Narvesen-kiosker og Smart Club. De begynner å minne om platebransjen, som kjøpte dansebandforlag og bensinstasjonskanaler, ikke fordi det var der de hadde lyst til å selge, men fordi det er bare var den tradisjonelle forretningsmodellen fremdeles fungerte.

Så her er min spådom: Om syv år vil Aschehoug og Gyldendals viktigste aktivum ikke være deres bokkatalog og forfatterkontrakter, men deres eiendommer rundt Sehesteds plass. Utenlandske aktører vil ha overtatt markedet for elektroniske bøker, og bransjen vil spille sin tid på å opplyse om sin egen bavaringverdighet, i kraft av sin kulturelle og ytringsfrihetsfremmende betydning. I mellomtiden vil folk lese det de vil og publisere sine ytringer på Facebook og blogger uavhengig av hva norske forleggere måtte mene.

Vanskelig å svelge? Vel, for fem år siden ble jeg æreskjelt av IFPIs daværende direktør, eks-AKP(ml)-kjempen Sæmund Fiskvik, fordi han ikke ville ha noe av at en eller annen oppkomling fra noe så lite relevant som BI fortalte ham hvordan han skulle gjøre jobben sin. Nå vakler EMI, artistene tjenger penger på konserter i stedet for platesalg, og plateselskapsansatte med fantasilønninger er en saga blott.

For å sitere Cory Doctorow: Teknologien gir og teknologien tar. Ferdig med det.

EMInente platespådommer

Postet den av

image Jeg fikk nettopp en telefon fra en journalist i NRKs Kulturnytt, som lurte på om jeg hadde noen kommentarer til at plateselskapet EMI er i finansielle vanskeligheter og kanskje vil bli overtatt av Citigroup, med kutt i aktivitet og ansatte som resultat. Mitt svar: Dette er ingen overraskelse – for ganske nøyaktig fem år siden skrev jeg en høringsuttalelse om Åndsverkloven, der jeg hadde følgende spådom om platebransjen (side 16, her med relevant setning uthevet):

Fordi [disruptive innovasjoner] har skjedd før, er utviklingen fremover lett å spå:

  • En eller flere nykommere i markedet – gjerne fra andre bransjer – vil komme inn og ta store markedsandeler. I musikkmarkedet spilles denne rolle av Apple, som totalt dominerer markedet for MP3-spillere med sin iPod.
  • Noen eksisterende firma vil klare overgangen enten fordi de har mye penger og kan bruke tid på overgangen, eller fordi de har andre inntektskilder relatert til det nye markedet. Et eksempel her er Sony, som har tapt store deler av et marked – bærbar underholdning – de selv skapte med Walkman og Discman. Dette skjedde fordi de lot sin musikkdivisjon forhindre teknologidivisjonen i å utvikle og selge MP3-spillere uten innebygd kopibeskyttelse.
  • Noen store plateselskaper vil tviholde på den gamle modellen og gå ned med flagget til topps – eller i hvert fall bli fusjonert inn i andre selskaper. En mulig kandidat her er EMI, som tviholder på kopisperrer for alle sine produkter.

Se det ja. En indikasjon på at teorien om disruptiv innovasjon har prediksjonsevne. Og for en sliten akademiker er det jo festlig å kunne peke tilbake fem år og si "hva var det jeg sa….".

Den absurde leksikondebatten

Postet den av

Oppdatering 5.4: En forkortet og noe endret versjon av dette innlegget ble tatt inn i Morgenbladets påskenummer.

Debatten rundt bevaringen av Store Norske Leksikon har nå nådd et helt absurd nivå – i går var Alf van der Hagen, redaktør i Morgenbladet, Høyre-politiker Olemic Thommessen, og kulturminister Anniken Huitfeldt i livlig debatt om bevaringen av dette museale produktet – ikke for hva det er (det er ikke så mange som bruker det, mest skolebarn som trenger et godkjent sted å sitere) men for hva det har vært. Van der Hagen snakket om det tragiske i å slutte med noe som har foregått i over 100 år, og Thommesen presterte til og med å si at man sto i fare for å «trykke på delete-knappen» for dette verket.

Det siste er naturligvis tøys. Det er verdens enkleste sak å bevare den elektroniske delen av SNL slik det er idag. For å si det litt flåsete: Send meg alt sammen på en DVD, så skal jeg sørge for det ved hjelp av frivillige og den enorme lagringsplass som finnes på Internet. Ikke noe delete-knapp her, nei. For å si det litt mindre flåsete: Dette burde være en smal sak for Nasjonalbiblioteket, gitt at målet er å bevare Store Norske slik det er idag.

Men det er ikke teksten og websiden slik den er idag som er spørsmålet – her dreier det seg om den leksikale prosess, det vil si den redaksjonelle virksomhet som bedrives for å holde kunnskapen korrekt og oppdatert. Hittil har den foregått ved at man har hatt fagansvarlige som har stått som garantister for den kunnskapen som finnes, og en administrativ stab som har stått for webside og oppdateringer. Den skrytes opp i skyene av van der Hagen og Thommessen – den er kvalitetskontrollert, må vite.

La oss se litt på det.

Jeg vil begrense meg til å slå opp to ord på SNL: Leonard Cohen og SAS. Førstnevnte fordi artikkelen om ham ble brukt som eksempel i en kronikk Ulf Larsen og jeg skrev for halvannet år siden for å illustrere forskjellen mellom Store Norske og Wikipedia. SAS fordi det er et stort norsk firma jeg følger litt med på og presumptivt vet noe om – i hvert fall får jeg mange telefoner hver gang SAS gjør noe.

Og, for ordens skyld – jeg har ikke lett etter artikler å finne feil i på SNL. Jeg tok de første to som falt meg inn.

Leonhard Cohen og SNL

I vår kronikk påpekte Ulf og jeg at SNL ikke har fått med seg at Leonard Cohen har mellomnavnet Raymond Norman – et navn jeg regner med at han har hatt så lenge han har levd. Til tross for at vi for halvannet år siden påpekte og gjorde et nummer av den feilen på TV og radio (i debatt med SNLs sjefredaktør) og i en av landets største aviser, har den ikke blitt rettet på SNL. (På Wikipedia, naturligvis, er det korrekt.) Det synes jeg sier noe om hvor godt SNLs feilrettingsprosess har fungert. Forfatter av (og, presumptivt, faglig garantist for) SNLs artikkel er Orm Øverland, professor emeritus ved UiO. «Sist endret»-feltet for artikkelen er ikke fylt ut, hvilket leder meg til å tro at det er en kopi av papirleksikonet, som altså også inneholdt en feil.

image Med andre ord: Skolebarn som siterer denne kvalitetskontrollerte kunnskapen vil få feil opplysninger (om enn på et ikke særlig vesentlig punkt.). Feilen er heller ikke blitt rettet, til tross for at den er påpekt. Men artikkelen er stemplet «kvalitetssikret» med en fager grønn logo.

Ikke det at jeg beskylder professor Øverland for dårlig arbeid, selv om det er en hjernevasket folkesport å jage enkelte norske universitetsprofessorer om dagen. Han har sikkert annet å gjøre enn å oppdatere obskure leksikale detaljer. Men hans navn er brukt som kvalitetsstempel her – og hadde det vært meg (og jeg hadde visst om det), hadde jeg enten rettet opp feilen eller forlangt at mitt navn ble tatt bort, siden jeg ikke lenger kunne gå god for innholdet.

SAS og SNL

Slår man opp SAS på SNL får man endel ulike alternativ, med SAS Braathens AS som hovedoppslag (ikke SAS-konsernet, som ville vært det mer logiske alternativ). Artikkelen «SAS Braathens AS» er skrevet av «redaksjonen» og sist oppdatert 25.4.2009, altså for et snaut år siden, og er stemplet «kvalitetssikret». De sist oppdaterte tallene er fra 2006. Men – helt utrolig – «redaksjonen» har ikke fått med seg at SAS Braathens skiftet navn til Scandinavian Airlines Norge i 2007.

Jommen sa jeg kvalitetssikret!

I artikkelen om SAS-konsernet er det Erik Tandberg som er oppført som forfatter, og i likhet med artikkelen om Cohen er heller ikke her siste endringsdato påført (men kvalitetsstemplet skinner igjennom.) Her er det en rekke feil – en jeg så med en gang er at SAS ikke lenger har en eierandel i British Midlands, for eksempel.

For ordens skyld, slår man opp SAS på norsk Wikipedia, får man opp SAS-konsernet, med en oppdatert artikkel. Men man får også vite at det er en rekke andre betydninger av SAS, deriblant Special Air Service (det berømte britiske elitekorpset) og SAS Institute, et betydelig programvareselskap (og for de fleste teknologer og forskere en mye viktigere betydning av «SAS»). Den siste artikkelen er ikke spesielt bra – så er den da også merket «trenger opprydning». Kanskje noen føler seg kallet?

Et elektronisk leksikon krever en ny organisasjon

Problemet her er ikke at SNL gjør dårlig arbeid, men at de forsøker å bruke sine gamle arbeidsprosesser i en ny verden – og er det en ting vi vet innenfor det området jeg kaller teknologiledelse, så er det at man ikke kan endre teknologi uten samtidig å endre prosess, struktur, insentiver og kultur. Artiklene i SNL er skrevet i «leksikonspråk», en uttrykksform dannet fordi plassen var begrenset og det var viktig å bare ta med det helt essensielle. I Wikipedia skriver man også leksikonspråk, men siden det er nok plass i elektroniske medier, skriver man artiklene med en kort oppsummering i begynnelsen, for deretter å fylle på med masse stoff sålenge det blir sett på som relevant. Om nødvendig bygger man ut hele systemer av artikler – slå for eksempel opp Henrik Ibsen på norsk Wikipedia. Denne artikkelen inneholder både stoff om Henrik Ibsen og også linker til alle hans verk, i et system som sammen skaper et omfattende leksikalt innhold.

Slår man opp Henrik Ibsen på SNL, får man en lang og god artikkel om Henrik Ibsen, samt lenke til en utdypende artikkel, klippet fra Norsk Bibliografisk Biografisk Leksikon. Men man får ingen linker til de enkelte skuespill – de må slåes opp manuelt (Hedda Gabler, for eksempel). Slår man opp Hedda Gabler på Norsk Wikipedia, får man en lengre artikkel, oppsummering av hva som foregår – og en lenke til den fullstendige teksten (på engelsk og, av alle ting, esperanto).

Det er ikke så vanskelig å fikse lenker til alle skuespillene – på Wikipedia gjøres mye av dette ved hjelp av programmering – man lager små programmer (roboter) som rusler rundt og gjør denslags. Eller man får noen av den store uvaskede hop til å gjøre jobben. Resultater er et bedre produkt enn et tradisjonelt leksikon – både i bredde, struktur, søkbarhet og oppdaterthet. Dybde tar litt lenger tid, men jammen synes jeg Henrik Ibsen-artikkelen i Norsk Wikipedia begynner å nærme seg Store Norske også her.

En organisasjon er en maskin med mennesker i, skapt for å gjøre en jobb. Den har berettigelse inntil jobben ikke lenger er nødvendig. All bevaring utover det er museumsvokting. Ønsker SNLs ansatte å jobbe i et museum?

Leksika, som all teknologi, går gjennom utviklingsfaser

Før vi uten videre sier at SNL må bli som Wikipedia, også i sin organisasjon, er det nødvendig med en liten historieleksjon. Som jeg tidligere har skrevet, ble et av verdens første (og kanskje fremdeles verdens beste) oppslagsverk, The Oxford English Dictionary, skapt på en måte som minner mye om Wikipedia. For å finne etymologi og bruksområder for hvert enkelt ord i det engelske språk, brukte man en hær av frivillige som leste gamle bøker og tidsskrifter og rapporterte tilbake på papirlapper – stubs – det de hadde funnet. Deretter ble dette systematisert, og utgitt som et oppslagsverk. Etterhvert som dette arbeidet var gjort, ble det mindre bruk for de frivillige, og mesteparten av jobben ble gjort fra den sentrale redaksjonen.

Jeg har latt mine studenter redigere Wikipedia i årevis – dels for at jeg synes de bør bidra, dels for at det er en utmerket måte å lære seg hvordan man oppfører seg i et digitalt, sosialt medium. I de første årene (jeg begynte i 2004, har selv skrevet fra 2002) var det ganske enkelt for studentene å finne ny og upløyd mark, men i de siste to årene har det blitt verre – de fleste artikler har blitt skrevet, og man ender ofte opp med noe meget obskurt, eller blir henvist til å rette mindre feil man kommer over. På det engelske Wikipedia startet jeg for eksempel artiklene om Fridtjof Nansen og Martin Heidegger, sistnevnte fordi den lå på toppen av listen over artikler som manglet. Jeg skrev noen kort og basalt, og deretter tok det av – og det er lenge siden jeg har kunnet bidra med noe som helst på disse og andre artikler jeg startet.

Så Wikipedia kommer til å endres, og utvilsomt trenge en noe justert styringsmodell. Den kommer sikkert til å utvikle seg (om den ikke har gjort det allerede) og bli tilpasset det behov den skal oppfylle.

Medmindre noen da får for seg at det beste er å stoppe utviklingen nå, fordi det var mye morsommere å skrive på Wikipedia før…

På tide å gå videre

Wikipedia må utvikle seg – men det må SNL også. SNL har ikke hengt med i utviklingen de siste tre-fire årene, og kvaliteten har sunket under et akseptabelt nivå – ikke akseptabelt i en papirverden (skjønt det begynner stygt å røyne på der også) men i den nye, digitale verden, der gammel kunnskap ikke tolereres og kortfattethet bare er en dyd dersom den fremmer forståelse.

Mon tro om det samme ikke gjelder debatter og kunnskapsprosesser generelt. Jeg skriver dette innlegget på min norske blogg Tversover og dessuten på min blogg i Aftenposten. Jeg kunne selvfølgelig skrevet det som en kronikk i Aftenposten, men da ville jeg måtte kutte det ned med 30-50%, ta vekk alle lenkene (eller finne andre måter å henvise til dem på), og ventet på at redaksjonen skulle gå gjennom det (noe som i mitt tilfelle som regel består av å sette inn flere underoverskrifter, flere avsnittsbrudd, samt å fjerne endel flerstavelsesord.)

Det ville utvilsomt resultert i et bedre produkt. Men dialogen ville bli langsommere, kommentarene færre, og jeg ville mistet de leserne som rett og slett ikke leser kronikker i Aftenposten (eller, for den saks skyld, debatter i Morgenbladet, som ikke er tilgjengelig for andre enn abonnenter.) Ungdommen, for eksempel, leser lite kronikker i Aftenposten, men er komfortable med blogger, om enn av den rosa sorten. Og de er de brukerne Store Norske legitimeres med og skal være til for.

På den annen side er det vel en sjanse for at Alf van der Hagen og Olemic Thommessen ikke leser dette, siden debatt i deres verden ser ut til å foregå på papir eller ikke i det hele tatt. Men jeg får vel sende dem en e-post og se hva som skjer…

Sosiale medier – tidstyv eller verdiskaper?

Postet den av

I forrige uke var jeg panelleder og innleder for et seminar (på BI Kompetanseforums Årskonferanse 2010) som i alle fall jeg syntes var morsomt – 90 minutter rundt spørsmålet om hvorvidt og i så fall hvordan bedrifter skal bruke tid på sosiale medier. Paneldeltakere var

Det ble en livlig og springende diskusjon, her er en spilleliste fra Youtube. (De to første videoene er min innledning, selve diskusjonen begynner med video 3):

http://www.youtube.com/p/C1E5D8787B3F4EEE&hl=en_US&fs=1

Jeg syntes det morsomste var da vi diskuterte om Twitter og andre sosiale medier tok oppmerksomheten vekk fra andre ting – og Elin gikk glipp av diskusjonen fordi hun fulgte alle meldingene med tag’en #tidstyv som jeg sendte over prosjektoren. Ingenting er som demonstrasjoner i sanntid…. Også de andre paneldeltakerne gjorde seg bemerket, Steinar med stor erfaring og entusiasme (ikke bare for sosiale medier, men for det budskap han ønsker å sende), Anita med fornuftige observasjoner som en litt mer avventende bruker.

Min oppsummering blir at sosiale medier er her for å bli – og bedrifter må bestemme seg for hva slags holdning de skal ha til det. Reaksjonsmønsteret bestemmes litt av hvor synlig man er, men hvis bedriften er nogenlunde kjent og forholder seg til enkeltpersoner, må man i alle fall ha en defensiv beredskap – det vil si at man må være klar med hva man skal gjøre om det plutselig blåser opp til Twitterstorm eller bloggkuling. Så kan man i tillegg ha en offensiv holdning, og gå aktivt ut for å bruke sosiale medier som kanal. Da må man imdlertid både ha et budskap publikum er interessert i og en kommunikasjonsform tilpasset den nye mediene. Det man i hvert fall ikke bør gjøre, er å legge over sine pressemeldinger til blogger og produktannonseringer til Twitter. Det fungerer bare hvis man heter Apple, og kanskje ikke for dem engang.

Det andre store spørmålet som opptar personalsjefer om dagen, ser ut til å være om man skal tillate ansatte å surfe – nærmere bestemt på Facebook – i arbeidstiden. Panelet var nokså enige om at slike forbud har lite for seg. En ting er at sosiale medier er en relevant arena for mange bedrifter. En annen ting er at man må stole på sine medarbeidere. Personlig surfer jeg masse privat i arbeidstiden – og masse jobbrelatert på fritiden, så det går minst opp i opp. Noe jeg tror gjelder de fleste arbeidsplasser.

Eller for å si det på en annen måte: Hvis dine ansatte har så lite å gjøre at de kan bruke timevis på Facebook i arbeidstiden, så er det ikke et teknologiproblem du har…

En fotnote: Den boken jeg refererer til, som hvordan kommunikasjonteknologi og kommunikasjonsform historisk har utviklet seg over tid, er James R. Benigers eminente The Control Revolution: Technological and Economic Origins of the Information Society fra 1986.

(Krysspostet til min blogg i Aftenposten)

PF-møte om medier og makt

Postet den av

Interessant diskusjon om medier og makt i Polyteknisk Forening 26. januar, ledet av Janne Log, og med Kjell Aamot, Vibeke Holth, Ketil Wiedswang og Elisabeth Skarsbø. Jeg fikk ikke dette med meg, men nu i disse multimedietider er jo ikke det noe problem. Litt skuffet over at panelet ikke gikk inn på hvordan nettpublisering endrer dialogen mellom leser og journalist, samt rollen sosiale medier spiller. Fortsatt masse papirtenking ute og går, særlig fra Elisabeth Skarsbø, som holder Kjell Aamot implisitt ansvarlig for Internett.

 

(Og takk til Tor Torgersen, hvis epost av en eller annen grunn havnet i spam-filteret.)

(Krysspostet til min blogg i Aftenposten.)

iPad som økosystem

Postet den av

imageDermed var iPad‘en lansert, med sedvanlig seremoni fra Steve Jobs og med alle de vanlige forventningene til enda en "insanely great" greie. For min egen del medførte lanseringen en mengde telefoner fra ulike deler av NRK, som gjerne ville ha meg til å kommentere fra et "Apple-skeptisk" eller i alle fall nøytralt perspektiv. Resultatet ble en bra diskusjon i Kulturnytt og et kort innslag i Morgennytt – og forhåpentligvis fikk jeg frem mitt poeng, nemlig at denne platformen er mer interessant som inngangsporten til et økosystem enn som "dings" i seg selv. (Forøvrig et poeng også tatt av Jan Omdahl i Dagbladet.)

Først og fremst er iPad’en (med programmet iBooks) en utfordring for Amazon. Riktignok er en Kindle leseplate bedre å lese på og har bedre batteritid, men iPad’en har farger, video, lyd og kan surfe direkte på Internett. Den blir inngangsporten til massevis av digital informasjon og underholdning, selv om jeg synes det er litt tidlig å avslutte PC-perioden helt, slik Nick Carr gjør. Den vil i liten grad konkurrere med PCen fordi den er et typisk mannlig stykke teknologi, som bare kan gjøre en ting av gangen (og kvinner liker ikke navnet heller.) Derimot kan den bli en glimrende bærbar TV/surfbrett for alle de situasjonene der du trenger litt tidtrøyte, og en fjernkontroll på steroider for sofakroken.

iPad’en kommer heller ikke til å være redningen for avisene, som ser ut til å tro at tannpasta er noe som kan trykkes tilbake på tuben. For det første fungerer betalingsinnhold bare for relativt dype spesialpublikasjoner som The Economist, Vanity Fair, Sports Illustrated og, her hjemme, Morgenbladet (samt, til en viss grad, for publikasjoner som fungerer som informasjonskilder for folk som er villige til å betale ekstra for å vite noe før andre, som Wall Street Journal eller Bloomberg). For mer generelle publikasjoner som det stadig mer schizofrene Dagbladet vil ikke iPad’en være en Jesus-tablet, som sikrer et liv etter døden. For det andre – skulle man mot all formodning klare å få til en brukbar markedsandel i et digitalt marked vil likevel inntekten være lavere enn den er for papiravisen, siden priser over tid nærmer seg marginalkostnad, som det så fint heter.

Dette er ikke en ting du har bruk for. Men vi hadde ikke bruk for iPod heller. Ei heller mobiltelefon (det var det jo bare direktører og selgere som brukte), PC (hvem vil ha en datamaskin hjemme?), eller egentransport i form av biler. Men med alle sine feil (lukket system, ikke kamera, manglende tilkoblingsmuligheter) er iPad’en den første brukbare sammensettingen av mange små teknologienheter i en smidig og tiltalende pakke – og så får vi se om pakken faller i smak. I løpet av et år eller to vil mer åpne og modulære kopier, med tilgang også for pirater, dukke opp. Dermed er det klart for salg over hele verden, også til de som ikke trenger Apple-logoen for å signalisere hvor hippe de er.

Stay tuned.

(Krysspostet til Aftenposten.)

IKT i skolen – paradokser og poenger

Postet den av

Jeg har, på kort varsel (i forigårs, faktisk), blitt bedt om å holde et foredrag ved åpningen av Statens Senter for IKT i utdanningen i Tromsø 20. januar. Siden jeg har jobbet med IKT-bruk i undervisning siden ca. 1982 og har mange meninger om saken, er det ikke noe problem å fylle tiden – men på den annen side har jeg aldri sammenfattet mine synspunkter systematisk.

Så jeg tenkte jeg skulle slå to fluer i et smekk – demonstrere bruk av teknologi for kunnskapsforedling, samt få testet ut noen av mine poenger med et krevende og kunnskapsrikt publikum. Herved inviteres du til å kommentere disse utsagnene, enten her i bloggen eller i dette Google Docs-dokumentet (og ja, jeg kommer til å vise frem et Google Docs-dokument under foredraget, se pkt. 2 herunder):

  1. IKT-bruk i skolen bør legges på elevenes nivå, ikke på lærernes. Hvilket vil si at den bør være uredd, kreativ, utforskende, og ikke bundet til hvordan vi har gjort ting før. Bredt konsumert teknologi går gjennom tre faser: Substitusjon (vi bruker teknologien til å automatisere det vi gjorde før), ekspansjon (teknologien spres til mange områder) og til slutt innovasjon (eller strukturering) der teknologien brukes til å gjøre ting vi ikke kunne gjøre før. Bruk av IKT i vanlig skole er i fase to hva gjelder tilgjengelighet og fase en hva gjelder bruk.
  2. De lette og avanserte verktøyene finnes der ute allerede. De klumsete og begrensede verktøyene holder vi på å utvikle. På anbud. Eller sagt på en annen måte: ClassFronter, Blackboard og It’s Learning var avansert teknologi i 1998. Moderne undervisningsteknologi i dag er egen blogg, Twitter, Skype og Google Docs, fordi de fungerer på alle plattformer og støtter undervisning i stedet for administrasjon. I likhet med Olav Torvund er jeg i ferd med å slutte å bruke de sentralt tilbudte verktøyene her på BI (vi flytter nå fra Blackboard til It’s Learning) for de verktøyene gir support som flytter en dårlig lærer opp til en middels lærer. Helt greit til sitt bruk, men jeg blir ikke motivert av å kunne være middels.
  3. Samarbeidsløsninger må være åpne. I dag er den mest vanlige samarbeidsformen at folk sender hverandre Word-dokumenter med e-post. Dette er ikke fordi Word over e-post er så bra, men fordi det er minste felles multiplum – den løsningen du kan være sikker på at alle kan håndtere. Hvis du tar mål av deg til å bygge et verktøy alle kan samarbeide over, må du sikre at dette verktøyet kan kommunisere med minste felles multiplum. Eller sagt på en annen måte: Ikke forlang at foreldrene skal sjekke ClassFronter regelmessig – implementer heller en e-postløsning som informerer om viktige endringer automatisk.
  4. Åpen kildekode (og andre moteløsninger) er ikke alltid løsninger. I debatten om bruk av IKT-løsninger i skolen henger man seg opp i moteretninger – ideer som er gode i utgangspunktet, men som så tilkjennes løsningsevner langt utover sitt opprinnelige område. Åpen kildekode er en slik løsning, der halvparten av de som forfekter den innenfor skolen ikke vet hva de mener – betyr det gratis programmer, tilgang til kildekode, eller åpne dataformater? Åpen kildekode fungerer best der sluttbrukerne er svært avanserte og trenger teknologien for å bygge videre på den heller enn å bruke den direkte. Det er ikke norsk skole, dessverre. Det betyr ikke at åpen kildekode ikke har en plass innen IKT-bruk i skolen, men at man må bruke fornuft.
    (Jeg er klar over at jeg inviterer til masse rasende innlegg her, men inkluderer punktet likevel. Men før du setter i gang og forteller at Linux er løsningen på alle problemer, les gjennom denne paragrafen men bytt ut "åpen kildekode" med LAMP, wiki, iPhone, Android, Google docs, LMS, SOA, etc. etc. etc.)
  5. Ikke gi teknologien ansvaret for å løse organisatoriske problemer. (Mer om dette siden)
  6. Lær elevene ting som er nyttige og som bare kan læres på skolen. Den viktigste dataferdighet man kan gi elevene er å lære dem å skrive touch. Deretter rettskrivning og vokabular. Deretter personlige informasjonshåndteringsstrategier. Teknologiferdigheten i seg selv (hvordan rotere et bilde i PowerPoint) lærer de best fra hverandre.
  7. Ikke gi teknologien skylden for dårlig pedagogikk. Hvis elevene surfer i stedet for å høre på deg som lærer, har du ikke et teknologisk problem
  8. IKT er ikke ny teknologi, og dagens løsninger er ikke avanserte. Jeg sendte min første internasjonale e-post i september 1985, samme år som BI innførte e-post med kalenderfunksjon for alle ansatte. Det er 25 år siden. PC, Internett og mobiltelefoner er ikke ny teknologi, noe elevene vet (for en ungdomsskoleelev i dag har Internett alltid eksistert.) Teknologi er ikke morsomt når det ikke lenger er nytt, og bør derfor ikke fremstilles som verken nytt eller morsomt (det verste jeg vet er lærere som sier "vi skal ikke gjøre dette kjedelig, med bøker og sånn") og derved implisere at det å jobbe med PC er en belønning i seg selv. IKT i skolen handler om innhold, tilgang, og bruksmuligheter. Teknologien er der, den.
  9. Staten skal ikke være motoren i IKT-bruken. Et senter av denne typen bør heller være en katalysator, en lyttepost for innovativ bruk som oppstår ute i klasserom og lærerværelser. Det ligger i sakens natur at man da heller ikke skal legge begrensninger på bruksområder (hva med elektroniske lærebøker, matematikkundervisning over videokonferanse med lærere fra utlandet, undervisning med tusenvis av elever i klasserommet?) eller på hva slags teknologi som skal tas i bruk.
  10. Læring, skole og skoleledelse kommer til å endres som følge av teknologibruk – sannsynligvis mer enn vi tror, uten av vi vet hvordan. Man overvurderer alltid teknologiens utvikling, og undervurderer dens effekt. Vi vet ennå ikke hvordan skolen vil se ut når vi virkelig begynner å ta i bruk de muligheter teknologien gir. Og det er helt greit. Den viktigste oppgaven sentrale myndigheter har når det gjelder teknologibruk i skolen, er å sørge for at innovasjon frigjøres fra institusjonelle og kulturelle rammebetingelser.

Det transparente stetoskopet

Postet den av

image Paul Chaffey har et glimrende innlegg om Vscan, et ultralett ultralydapparat fra GE Vingmed og vinneren av årets ingeniørbragd fra Teknisk Ukeblad. Paul påpeker, og det er jeg helt enig i, at Vscan kan være en viktig faktor for å få ned helseutgiftene, siden produktivitetsøkninger i problemløsende bransjer ikke kommer gjennom raskere prosesser, men gjennom bedre diagnostisk informasjon og mer distribuerbar behandling.

Jeg er ikke i tvil om at Vscan kommer til å være en disruptiv innovasjon, slik Paul skisserer. Men jeg tror ikke han går langt nok. Etterhvert som teknologien blir enda enklere, billigere, bedre og kjappere å ta i bruk, tror jeg Vscan-lignende apparater kan bli et substitutt for stetoskopet.

En ting er å høre hjerteslag og lungesurkling, en annen ting er å se forstørrede blodårer, hjerteklaffanomalier og bronkiale væskeansamlinger med en gang – ved første gangs undersøkelse. Og moderne ultralydapparater tar ikke bare bilder, de kan også måle blodgjennomstrømning og andre ting som finnes under huden, kjapt og enkelt.

I et case om det amerikanske selskapet Sonosite (en konkurrent av GE Vingmed) som jeg av og til bruker i undervisningen, finnes det en rekke eksempler på at leger som gjør ultralyd til en del av den første, raske undersøkelsen av en pasient – fordi det er billig og de kan gjøre det – i mange tilfelle oppdager aneurismer eller kreftsvulster fordi de kan se dem. Viktigst av alt: De kan stille diagnosen billig, raskt, og på et tidspunkt der problemet relativt lett lar seg behandle.

Selv om GE Vingmed uten tvil kommer til å forbedre sitt produkt, håper jeg nesten at de også satser på å lage det billigere, ikke bedre – og at de lar seg inspirere av Apples iPhone, ikke bare iPod. Det finnes et kjempemarked for ultralette ultralydapparater for legesentre og ambulanser, men begynn å tell opp antall stetoskoper i verden, og har muligheten til å lage noe som ikke bare ser ut som en iPhone, men som selger like bra som den. Legg til kommunikasjonsteknologi, og du kan utstyre hjemmehjelper, pasienter og andre med Vscans og la legen fjerndiagnostisere over Internett… En hel del av dagens ultralydeksperter vil si at dette er dårlig teknologi og man trenger spesialkunnskaper som bare de har – men det er jo kjennetegnet på all teknologi.

Mange bedrifter som lager disruptiv teknologi markedsfører den på en måte som gjør at de disruptive egenskapene ikke utnyttes. La oss håpe at GE ikke går i den fellen!

PS: Horten-miljøet er et eksempel på en kunnskapsklynge – en gruppe bedrifter med ekspertise i miniatyrisering og prosessordesign. Bare så det er sagt.

Hva med en Wikipedia-julegave?

Postet den av

Wikipedia Affiliate ButtonFor deg som lurer på hva du skal bruke julegratialet til – hva med å sende litt til Wikipedia? Nettleksikonet har ingen andre inntekter enn donasjoner, og trenger penger til servere og annet utstyr.

En donasjon til Wikipedia – uansett hvor liten – er en forsikring om at du fortsatt kommer til å ha tilgang til en av verdens beste og mest oppdaterte kunnskapskilder. Det er også en støtte til et prosjekt som har som mål å gi alle verdens mennesker tilgang til all verdens kunnskap, i en form og med et grensesnitt som tillater alle både å bruke den og foredle den.

Jeg er overbevist om at den Wikipedia idag er den enkeltsamling med kunnskap som har mest innflytelse og som hjelper flest mennesker, enten det er skoleelever, studenter, kunnskapsarbeidere eller folk som ikke har tilgang til den infrastruktur for læring vi i litt for stor grad tar som en selvfølge her i Norge. Millioner av mennesker går til Wikipedia for å finne nøytral og detaljert bakgrunn og spesifikk kunnskap om den verden vi lever i. Gjør ditt til at dette kan bestå og videreutvikles!

(Og bare så det er sagt, det går helt fint med et norsk bankkort – kjapt og greit!)

Nettmøte: Spør meg om teknologi og ledelse

Postet den av

image

Jeg har forurenset BIs webside i en ukes tid, med reklame for et nettmøte den 2. desember fra kl. 1400-1500, der jeg svarer på de spørsmål som måtte komme om teknologi og ledelse. Legg spørsmål inn her, så svarer jeg så godt jeg kan.

Vi sees!

Oppdatering 3.12: Ferdig. Morsom liten sak å gjøre, en slags blogging på tid. Produktivt, men litt overfladisk. Og så er man jo nødt til å være litt pedagogisk, selv om det er fristende å gjøre seg morsom over folk som lurer på hvordan man skal holde seg oppdatert om et emne uten å være interessert i det…

Dataåpenhet og motforestillinger

Postet den av

(Dette innlegget er høyttenking rundt dataåpenhet. Jeg sitter i en ekspertgruppe for Teknologirådet, som skal avgi en rapport om dataåpenhet. Dette er mine meninger og ikke nødvendigvis noe som Teknologirådet er enig i.)

Det skrives og snakkes mye om dataåpenhet for tiden, fra Sverre Andreas Lunde-Danbolts spissfindige kronikk i Aftenposten, der han foreslår et Altut til å komplementere Altinn, til Vox Publicas kampanje for å finne og synliggjøre offentlige datakilder. Dataåpenhet er viktig, for, som Hans Rosling sier, med skikkelige data endres debatten fra ideologi til pragmatisme, fra "vi mener" til "dataene sier".

Krav om åpenhet og tilgjengelighet til offentlige data kommer til å møte motstand fra de som har dataene, av mange årsaker. Her er tre motforestillinger jeg tror vil komme, og mitt forslag til hvordan man skal møte dem:

Motforestilling 1: Sluttbrukeren kan ikke forstå våre rådata, så det er ikke noe poeng i å publisere dem.

En enkelt sluttbruker, som meg selv, kan ikke bruke f.eks. offentlige kartdata direkte. Jeg vet ikke hvordan kartdata lagres, men regner med at det er en eller annen form for svært knappe koder satt inn i et posisjoneringssystem (bro krysser elv i posisjon x y) eller i en eller annen vektorform (grense starter i posisjon x y og fortsetter rett sørover z meter). Det er klart at jeg som sluttbruker ikke vil kunne nyttiggjøre meg denne informasjonen direkte.

Men det samme gjelder den websiden du leser akkurat nå. Prøv å se på denne siden i kildekodeformat (i Internet Explorer og Firefox, velg "View" fra menyen, deretter "Source" eller "Page Source"). Du får da opp en side med (for de fleste) uforståelig kode.

Vi har weblesere, og dermed kan vi lett nyttiggjøre oss koden. Det samme gjelder andre grunnlagsdata: Blir det tilgang, vil noen (kommersielle eller ikke-kommersielle aktører) lage verktøy som gjør at vi kan bruke dem. Da skapes det innovasjon og muligens nye arbeidsplasser (helt sikkert nye bruksområder) – samtidig som det faktum at rådataene til enhver tid skal publiseres sikrer at vi alle jobber ut fra det samme, forhåpentligvis korrekte utgangspunktet.

Motforestilling 2: Det er feil i dataene, så derfor kan vi ikke publisere

Publisering av data kan være skremmende – vi gjør alle feil, og det mangehodede trollet som heter publikum har en tendens til å finne dem. Det er imageflaut, men enda flauere er det om feilen ikke blir funnet. 

Et eksempel: På Aftenposten akkurat nå (8. november 2009 kl 1000) står det en lenke til en e24-artikkel om en inder som saksøker deodorantprodusenten AXE fordi han fremdeles ikke har draget på damene, trass i at reklamen sier de kommer til kaste seg over ham. Denne historien er oppspinn fra ende til annen, publisert på en indisk humorside.

image På samme forside står en lenke til min Aftenposten-blogg, der jeg påpeker feilen og gjør meg morsom over at e24 kunne være så naive og at Aftenposten ("Solid bakgrunn for egne meninger") fremdeles har den oppe på forsiden sin. (Og på mitt innlegg påpeker en kommentator at jeg gjør narr av journalistens engelskkunnskaper, for så å begå en engelsk stavefeil selv. Akk ja.)

Det er ikke så lett når man gjør feil. Og feil gjør man. Men ved å publisere dem, blir de rettet opp. Det er faktisk den eneste fornuftige grunnen til å publisere skattelistene jeg kan tenke meg, skjønt feilene ville i stor grad blitt funnet hvis bare den enkelte skattyter hadde kunnet se sine skattedata også.

Med andre ord – hvis det er feil i dataene, er det en grunn til å publisere, ikke mot. Offentlige registre inneholder mye feil – publisering finner dem, synliggjør dem, og retter dem. Og byråkratene vil ta bedre beslutninger, om enn med noe høyere ansiktstemperatur.

Vitenskaplig metode, heter det faktisk.

Motforestilling 3: Vi skal publisere, men på vårt eget nettsted og med eget grensesnitt

Alle organisasjoner liker å kontrollere tilgangen til den informasjonen de besitter, ikke minst offentlige institusjoner. Ta f.eks. Utdanningsdirektoratet, som gjør data tilgjengelig på sine websider. Der kan man klikke seg vei nedover og se hvordan gjennomsnittkarakterer og eksamenskarakterer fordelte seg på de enkelte skoler – men man kan ikke gjøre egne sammenstillinger eller se på resultatene over tid. Det finnes ingen lenke (i hvert fall ikke som jeg kan finne) som sier "last ned hele datasettet".

Byråkratiet publiserer, men kontrollerer nøye hva man kan se.

Hele poenget med å publisere rådata (eller rettere sagt, data i analyserbar form) er at brukerne kan nyttiggjøre seg dataene inn i sine beslutninger eller aktiviteter. Her er et eksempel: For noen år siden var jeg Telenor-kunde, jobbet som konsulent, og hadde svært høye telefonregninger (timevis med konferansesamtaler til USA hjemmefra). Jeg fikk detaljert utskrift av telefonregningen, på papir, og det var slitsomt å gå gjennom disse manuelt for å fordele kostnadene på mine klienter. Derfor brukte jeg enhver anledning til å mase på Telenor om at de skulle lage en tjeneste der de sendte ut den detaljerte telefonregningen som et Excel regneark, på epost. Dermed ville jeg ha kunnet automatisere min fakturering, i stor grad.

I stedet laget Telenor en web-tjeneste der man kunne logge seg inn og se den månedlige telefonregningen på skjermen. Det var forsåvidt nyttig for meg ved at jeg fikk regningen tidligere og ikke trengte å arkivere den selv – men det gjorde ikke fordelingsjobben noe enklere. (Det er mulig Telenor nå sender ut telefonregningene pr. epost, jeg vet ikke.) Hele poenget er at hadde jeg fått dataene i et standardisert format, ville jeg kunnet lage et eget system på toppen av dem, og dermed gjort livet mitt enklere. I stedet forsøkte Telenor å gjøre jobben for meg – og lyktes ikke.

Tilgjengeliggjøring av e
n visningstjeneste skal ikke frita ikke fra plikt til å publisere rådataene. Som Vox Publica sier, data er fakta vi kan bruke. Publisering gjennom egenkontrollerte visningstjenester tillater ikke at man bygger nye bruksmønstre og nye applikasjoner ut fra et definert grunnlagsmateriale. Og det er nettopp nye måter å bruke dataene på som er i samfunnets og vår alles interesse.

Til slutt…

Debatten om åpenhet rundt offentlige data er komplisert og involverer spørsmål om opphavsrett, kommersialisering (forbausende mange byråkrater synes det er festlig å leke butikk med godsakene, uten at det blir så mye butikk av det) og personvern. Dette innlegget er ment som høyttenking – jeg ser frem til debatten.

9.11.09: Oppdatering: Harald Groven har lagt til 6 nye grunner til å nekte publisering i kommentarene. Glimrende! Noen som kommer på grunn nr. 10?

9.11.09: Oppdatering II: Også publisert på e24.no (som, jeg må si, tar påpekning av bommerter pent.)

Advokater langt etter teknologien….

Postet den av

Trafigura, et internasjonalt oljetradingselskap som bl.a. var innblandet i Vest-Tank-ulykken, har prestert det kunststykke å overtale en dommer til å gi avisen Guardian en “gag order” – det vil si at avisen ikke kunne rapportere om et spørsmål stilt av et parlamentsmedlem i spørretimen i det britiske parlamentet. Avisen kunne ikke engang rapportere om hvilket spørsmål det gjaldt, ei heller hvem som skulle stille det eller når. Men de kunne rapportere at det var advokatfirmaet Carter-Ruck som hadde bedt om publiseringsforbudet.

Og det holdt jo for Twittere, bloggere og alle de andre der ute. Resultatet lot ikke vente på seg: Tusenvis av Twitter-meldinger under tagg’en #trafigura, kommentarer fra kjente personer og andre medier, og seks timer senere en retrett fra et advokatfirma som forsto, får man tro, at verden har gått en smule fremover og hemmelighold nå er adskillig vanskeligere enn det var før. Guardian kan nå skrive om saken, og gjør det.

Morsomt. Nå har det kommet frem at dette firmaet også forsøker å gå til sak mot BBC fordi denne kanalen har laget et TV-program om hvordan de dumper giftig materiale på fattige nasjoner, og en støtteaksjon er i gang.

Jeg regner med at Carter-Ruck neppe kommer til å sende regning for den lille eskapaden. Og er ganske forundret over hvor til de grader dårlig et advokatfirma forstår den digitale verden. Og at man tror at man kommer noen vei ved å forsøke å hindre publikum i å høre hva deres folkevalgte diskuterer i en formell parlamentssesjon.

På den annen side, dette er et firma som forlangte å få vite politiets spørsmål på forhånd sist de var i Norge…

(også på min Aftenposten-blogg)

"Merkelige" datafeil

Postet den av

Computerworld Norge har en oversatt artikkel (originalen her) om de ti "merkeligste" datafeilene, ut fra en liste laget av PCWorld. Problemet er at disse feilene ikke er spesielt merkelige – bortsett muligens fra Google’s overdrevne advarsler. Det er riktignok alvorlig at eBay er nede i et halvt døgn, men særlig merkelig (i betydningen uforklarlig eller spesielt) er det ikke.

Virkelig merkelige datafeil har symptomer som er morsomme eller uforklarlige. Her er noen av mine favoritter:

  • Terminalen som bare lot deg logge inn når du satt ned, ikke når du sto. Forklaringen var ganske enkel: Når du sitter ned ved et tastatur, skriver du som regel touch, uten å se på tastaturet. Når du står oppreist, ser du ned på tastaturet før du skriver. Denne terminalen hadde fått to taster fysisk byttet om – og dermed ble passordet feil når man så på tastaturet, men ikke når man satt ned og skrev uten å se på det.
  • Jagerflyet som snudde opp ned når det krysset ekvator. Riktignok skjedde dette bare i flysimulatoren, ikke i det virkelige flyet (F-16), og bare i en tidlig versjon av programvaren. Årsaken var at når du krysser ekvator, blir noen av koordinatene negative, og dermed snudde flyet seg opp ned. I samme programvare hadde utviklerne glemt å legge inn sperre mot å trekke opp landingsstellet når flyet sto på bakken (resultat: Et fly ødelagt), og å legge en sperre mot å slippe bomber mens flyet var opp ned. Bomber som ble sluppet i denne situasjonen løsnet, og rullet så av vingen.
  • Flysimulatoren med innlagte gerilja-kenguruer. Et helikoptersimulatorprosjekt utviklet for Australia basert på amerikansk programvare hadde lagt inn kenguruer og andre dyr. Disse dyrene flykter fra helikoptrene, og flygerne har ordre om å unngå å skremme dem. Utviklerne gjenbrukte kode som opprinnelig var skrevet for fiendtlige soldater, og byttet bare på utseendet. Dessverre glemte de å ta ut endel av koden, med det resultat av kenguruene flyktet bak en busk når de så et jagerfly, for deretter å skyte antiluftskyts (i form av badeballer) mot dem. (Advarsel til jagerflyvere: Australsk vilt er tøffere enn du tror.)
  • NSBs problemer med 2000-problematikken – i januar 2001. NSB fikk stopp på Flytoget og flere Signatur-tog 31. desember 2000 – på grunn av en 2000-feil. Dette avstedkom en lang diskusjon om hvorvidt det faktum at år 2000, alt ettersom hvordan man beregner saken, kan ha 54 uker. Min uærbødige hypotese var at NSB ganske enkelt hadde sett feilen i 1999, satt klokken et år tilbake, og glemt hele greia….

Og dermed kan sommeren virkelig begynne….

Indeksering og eksemplarfremstilling

Postet den av

Meltwater, ledende norsk medie-monitoreringsfirma, er dømt for å ha indeksert nyhetsartikler uten tillatelse. Dommen vil opplagt bli anket, men jeg savner en klargjøring av hva det egentlig er Meltwater har gjort.

Hvis du ikke ønsker at ditt webmateriale skal indekseres av søkemotorer, er det enkelt å lage en liten fil (med navnet robots.txt) som hindrer dette. Alle de store søkemotorene respekterer dette, og dermed regner jeg med at hvis man legger noe ut uten å ha spesifisert at det ikke skal indekseres, kan man ikke klage over at søkemotorer indekserer materialet. Hvis man derimot har spesifisert at det ikke skal indekseres, så bør søkemotorer, inkludert Meltwater, respektere dette. (At jeg personlig synes det er tåpelig å stenge søkemotorer ute fra et nettsted som ønsker lesere, er en annen sak. Hver sin lyst.) For at denne diskusjonen skal ha mening rent forretningsmessig sett (juridisk er det noe annet, siden lovene ikke helt er tilpasset digital informasjon ennå) må etter mitt skjønn Meltwater ha ignorert et robots.txt direktiv.

Meltwater og andre medieovervåkningsfirma lever av å finne ut hva som blir skrevet om et firma eller en person. De har derved interesse av å søke i alt. Deretter skal materialet vises til kunden, og da blir spørsmålet om man skal vise en kopi (dermed er det eksemplarfremstiling) eller bare lenke til materialet på Internett. Man kan selvfølgelig hevde at når man ser på noe i en browser, så lages det en local kopi av websiden, men dette er opplagt lovlig (når jeg leser Aftenposten på nett, kan avisen ikke klage over at det ligger en lokal kopi på min harddisk – det er slik nettlesere fungerer. Hovedargumentet her regner meg med er trafikk – hvis kunden må gå til originalsiden for å lese, får denne siden trafikk og dermed annonseinntekter.

Når en side indekseres, skjer det to eksemplarfremstillinger: Hele siden lagres midlertidig for analyse, og deretter trekkes alle mulige informasjonsenheter ut og legges inn i en indeks – omtrent som om man tar en bil fra hverandre og sorterer delene, men samtidig lager en tegning som sier hvordan man kan sette den sammen igjen. Skal det være mulig å finne tilbake til originaldokumentet, må dette gjøres – og jeg kan ikke se at dette er eksemplarfremstilling heller. Så er spørsmålet – hva skjer med den midlertidig lagrede siden – skal kunden se denne, eller bare den originale?

Argumentet for å lagre en egen versjon er at sider hele tiden endres og ganske ofte fjernes. Har man en lokal kopi, kan man vise den i stedet for originalen, og da er det også en match mellom søkeindeksen og det som vises. En midlertidig lagring for analyse er etter min mening ikke en eksemplarfremstilling. Men hvis den vises frem (slik Google gjør ved å tilby å hente dokumentet fra cache) er det etter min mening eksemplarfremstilling.

Så der står etter mitt skjønn spørsmålet: A) Skal en søkemotor måtte respektere robots.txt, og B) og er det eksemplarfremstilling før noen ser resultatet? Jeg svarer ja på A), og nei på B). Meltwater kunne indeksere hva som helst uten å be om tillatelse sålenge man respekterer robots.txt, men bør ikke fremstille egne kopier som vises til kunden uten å innhente tillatelse.

(Forøvrig er det siste momentet egentlig en svært konkret versjon det gamle spørmålet om hvorvidt et tre som faller i skogen lager lyd hvis ingen er der for å høre det. Og her er det faktisk slik at lyden ikke er der før mottakeren er der.)

En helt annen side er at de som fremstiller nyheter og andre artikler har problemer med å få betalt for det, fordi færre og færre kjøper papiraviser og annonseinntekter på web ikke dekker opp forskjellen. Siden søkemotorer er forbrukere av materiale, ser det ut for avisene som at de bør betale. Samtidig driver søkemotorene trafikk mot avisenes sider – og maktkampen er igang. Begge sider trenger hverandre. Meltwater og andre medieovervåkere er litt forskjellige – de driver ikke trafikk i særlig grad, men driver opp relevansen av artikler ved å finne de få, men svært betalingsdyktige kundene som vil ha dem. Det burde være mulig å få til en avtale her – slipp Meltwater til, og få betaling mer direkte avhengig av hva kunden betaler for rettet søk.

Denne saken er langtfra ferdig og mye mer komplisert enn det som frestilles i digi.no artikkelen. Dessverre tror jeg ikke rettsalen er stedet å løse dette problemet, men det er der ting havner. La oss håpe på en dommer som i hvert fall bruker søketeknologi og vet hvor nyttig den kan være…

NRKs fremtid er nrk.no

Postet den av

Bob Cringely har en glimrende diskusjon av fremtiden for TV, hvor han påpeker at digital distribusjon over Internett synker i pris (pr. bruker), mens andre versjoner øker, vesentlig fordi forbruket går ned men kostnaden er den samme (nettverk koster penger uansett trafikk):

What this means for the future of television is that were approaching a point where Internet service will equal and then be lower than the marginal per-viewer cost of the broadcast TV model. This crossover will inevitably happen with the only question being when. Thats a function of bandwidth costs decreasing at 50 percent per year and processing power increasing at 50 percent per year. My calculations suggest the crossover will happen around 2015, which used to seem like a long time away but no longer does.

When Internet TV becomes dramatically, unequivocally, and inexorably cheaper than the other three distribution models, those other models will quickly go away. Thats why I argued in PBS meetings to forget about spending $1.8 billion to upgrade local stations for digital TV and instead sell or lease that spectrum for commercial data use and throw the resulting $3 billion (lease revenue plus the $1.8 billion savings) into rebuilding the network solely as an Internet service.

Nobody listened.

Jeg har tidligere argumentert for at NRKs satsing på den merkelige mellomløsningen DAB bør legges ned, og at man i stedet orienterer hele organisasjonen mot nrk.no som den kommende hovedleveransekanalen. I USA seiler hulu.com og tv.com opp som den nye måten å se TV og filmer på. PBS, som Cringely referer til, er en ikke-kommersiell, nasjonal av innhold for TV- og radio. De hører ikke på Cringely, men det er å håpe at NRK hører på sine netthoder innen man har kastet bort masse penger på å bygge en dedikert infrastruktur som ikke kan brukes til noe annet enn dagens løsninger.

Journalistenes landsmøte forbyr laptoper

Postet den av

Det er ganske fornøyelig å se at det er laptopforbud på NJ-landsmøtet, men det er vel et symptom på hvor langt (eller rettere, kort) mange i den yrkesgruppen har kommet i sitt forhold til teknologien. Legg merke til bildet (som jeg naturligvis ikke kan linke til her, denslags gjør man jo ikke ustraffet*): En tykk plastperm med tynt innhold for hver konferansedeltaker. Pris ca. 50 kr pr snute, og de fleste av dem går rett i søppelbøtta. Slike permer ser man rett og slett ikke lenger på de fleste konferanser jeg går på – hvis de finnes, er det noe som brukes av spesielt interesserte. De fleste laster ned dokumentene fra en webside eller får dem på en minnepinne ved ankomst.

Selv har jeg tatt nesten alle notater på laptop siden tidlig 90-tall, og etterhvert som batteritid og kommunikasjon har blitt bedre bruker jeg den mye mer: Til å slå opp informasjon (når for eksempel en foredragsholder sier noe jeg vil sjekke), lagrer bilder jeg tar, søke i dokumenter for å finne ting kjapt, særlig hvis jeg er involvert i en debatt. Og jeg poster kommentarer og får tips fra folk via twitter og andre kommunikasjonskanaler.

Man kan jo spørre seg om møtelederen i dette tilfelle er redd for at ting skal gå for fort (ting går jo litt fort for mange journalister), at deltakerne skal kunne benytte seg av informasjon som ikke allerede er i lokalet. Skumle greier, det kunne jo tenkes at de kom med fakta  i stedet for meninger…

Vi har av og til denne diskusjonen innen akademia også, det finnes en hel rekke forelesere som forbyr (eller i alle fall ønsker at de kunne gjøre det) laptops i sine klasserom. Og jeg gir det samme svaret hver gang det kommer opp: "Hvis folk gjør noe annet enn å høre på deg, er det ikke et teknologisk problem du har."

Norsk Journalistlag, derimot, har et teknologiproblem, men det sitter inne i hodet til de som arrangerer konferansen.

*Jo, forresten, jeg gjør det likevel, det er jo i Journalisten.no’s interesse å bli sitert, ikke?

Stephen Berlin Johnson om ebøker

Postet den av

Bra artikkel i Wall Street Journal: How the E-Book Will Change the Way We Read and Write – WSJ.com. Likte særlig uttrykket "writing for Google."

Nettverksbygging for dinosaurer (presentasjon)

Postet den av

Her er presentasjonen fra foredraget Ragnvald og jeg holdt idag. Dessverre fikk vi ikke tatt opp lyden (det ser ikke ut til at Skype kan gjøre dette når man bruker video,) men det betyr jo bare at det er rom for forbedring her.

Nettverksbygging for dinosaurerhttp://static.slidesharecdn.com/swf/ssplayer2.swf?doc=ea-rs-bialumni-20090423-090423144604-phpapp02&stripped_title=nettverksbygging-for-dinosaurer

View more presentations from DrEspenA.

Hvordan gjøre offentlige websider finnbare

Postet den av

(Noe som, naturligvis, forutsetter at de som publiserer disse sidene faktisk ønsker å bli funnet): Vanessa Fox har meget praktiske råd for å gjøre offentlige websider finnbare gjennom ganske enkle tiltak. Det slår meg at sidene også blir lettere å vedlikeholde hvis man følger disse rådene.

Men hvorfor er det viktig å øke offentlig finnbarhet? Svaret er at der offentlige portaler ikke fungerer, kan man finne ting raskt og effektivt med søketeknologi. Og det er mye lettere å be departementer og kommuner å gjøre sine sider søkbare enn å slite med å få dem til å bli enige om å innordne seg i et eller annet hierarki – for ikke å snakke om å innordne seg en bestemt design.