Noe forsinket (jeg sliter litt med å konvertere min blogg til et format som tolererer norske tegn, etter å ha fått meg en ny PC): Her er en kronikk i Dagbladet, der jeg raljerer litt med forlagsbransjens svært nølende tilnærming til e-bøker. Den foranlediget diverse kommentarer og et intervju i morgennyhetene (begynner 55:00 inn) samt diverse radio- og andre kommentarer.
(Og bare så det er sagt, datter nr. 1 har fått den nye Kindle’n i bursdagsgave, og den er lekker.)

Det forlagte forleggeriet
For tre år siden skrev jeg to kapitler i en bok for et stort og tradisjonelt norsk forlag. Etter et møte med mine medforfattere hadde jeg sendt teksten via e-post. En dag kom en stor konvolutt i posten. Inni lå en utskrift av mine kapitler, påført sirlige (håndskrevne) korrekturtegn i margen, med en forespørsel om jeg var enig i rettelsene eller ikke. Kunne jeg vennligst returnere papirene via post eller faks?
For tre uker siden leverte to av mine studenter, Anders Sørbo og Richard Bjerkøe, en masteroppgave som viste med all ønskelig tydelighet at musikere, i gjennomsnitt, nå tjener 66% mer enn de gjorde i 1999. De eneste som taper på digitalisering, er plateselskapene. Oppgaven vakte oppsikt i den grad en studentoppgave kan – og plateselskapene responderte med å fortelle at de var uhyre viktige for fremtidig musikkproduksjon, at staten bør steppe inn med innkjøpsordninger for fysiske produkter, og at de egentlig ikke tror på BI-rapporter likevel.
Og for tre timer siden satte jeg meg ved min PC, fyrte opp leseprogrammet Kindle for PC, trykket på knappen for ”Kindle Store”, og kjøpte Christopher Hitchens’ selvbiografi Hitch-22 fra Amazon.com. Den ble levert, for $16, rett til min PC på under et minutt, inkludert den tiden det tok å betale. (Jeg har riktignok et Kindle lesebrett, men leser mest på PCen siden den tenderer til å være i nærheten likevel.)
Og der har vi det norske ebokeventyret, så langt, i et nøtteskall: Norske forlag er i sine rutiner og sin forretningstenkning fast forankret i en papirverden – nærmere fjærpennen enn fjesboka. Digitaliseringen av litteratur vil gi oss mer tekst og flere forfattere, men fattigere forlag – skjønt jeg vet ikke hva motstykket til en innbringende konsert er for en skrivende sjel. Og ebokhandler hører ikke fremtiden til – de er her nå, bare ikke i Norge, der man venter inntil en utenlandsk eller nystartet norsk aktør definerer hvordan ting skal gjøres og i forbifarten tar mesteparten av markedet.
Norsk forlagsbransje minner meg om en lett overårig eks-atlet, bedyrende at jo da, man skal nok begynne å trene, men først må det rette utstyret skaffes og den rette innstilling finnes. I mellomtiden bør den fornødne respekt utvises – rør ikke mine sirkler, og i alle fall ikke mine støtteordninger.
Nok en gang er Apple en kandidat til å ta markedet for bøker, slik de gjorde det (i alle fall før Spotify kom på banen) for musikk. Apple har plattformen – iPod for musikk, iPad for bøker. Før vi går videre med hva forlagene (og forfatterne) bør gjøre, tenk litt på hvem det var som oppfant bærbar musikk, og spør deg selv – hvorfor var det ikke Sony som oppfant iPod?
Sony skapte bærbar musikk med sine 60-talls transistorradioer, 80-talls Walkmans og 90-talls Discmans. Selskapet investerte tungt i produktutvikling og fokuserte på hva kundene ville ha. Men man så fort at jo flere bærbare musikkspillere man laget, jo mer penger tjente musikkselskapene. Siden Sony ville ha del i dette innbringende markedet, kjøpte man et plateselskap (CBS Records), døpte det om til Sony Music, og tjente masse penger på artister som Michael Jackson. Så kom Internett og etter hvert digital musikk, Sonys ingeniører begynte å eksperimentere med MP3-spillere – og fikk kjapt beskjed om at det ikke kom på tale, med mindre man sikret at disse nye vidundrene ikke kunne spille annet enn kjøpt og betalt innhold (helst fra Sony Music.) Apple, som ikke hadde noe musikkselskap å ta hensyn til, tok markedet med iTunes.
Norske forlag er nå i samme situasjon som Sony på tidlig 2000-tall: I et forsøk på å kontrollere distribusjonsleddet for papirbøker har man kjøpt seg inn i bokhandlerkjeder, som nå er en klamp om foten i overgangen til elektronisk distribuerte bøker. For meg synes det ganske klart at den elektroniske revolusjonen ikke vil komme innenfra, men fra en ekstern aktør – kanskje Amazon, kanskje Haugenbok, kanskje noen av forlagsbransjens egne usurpatorer som Tronsmo, Kagge eller Juritsen – som ikke har tusenvis av dyrekjøpte kvadratmetre i norske kjøpesentre, fylt opp med bestselgere, bokbind, gaveartikler, livsstiler og, gjemt bort i et hjørne, en roman eller to.
På kort sikt kommer temmelig sikkert norsk forlagsbransje til å tape kampen om det elektroniske bokmarkedet, og bli tvunget til å selge sine varer gjennom en dominant markedsaktør. På lengre sikt er det mer håp – se bare hva som skjer i musikkmarkedet, der Spotify gir deg musikk, ikke MP3-filer. Spotify lar deg lytte så mye du vil, for en fast månedspris. Her tror jeg vi har forlagenes fremtid – man trenger ikke kvitte seg med papiret, bare med stykkpristenkingen.
Nordmenn har alltid lest på abonnement – forretningsmodellen til de norske bokklubbene har til stor del vært basert på at kundene glemmer å avbestille. For digitale bøker spiller ikke avbestillinger noen rolle, siden marginalkostnaden er null. Med en abonnementsmodell kan forlagene konsentrere seg om det de burde gjøre – filtrering, foredling og formidling – og lære håndverket fra kvalitetskanalen HBO, som ikke trenger å trekke daglige seere til tåpelige minste-felles-multiplum-programmer finansiert gjennom annonser, men i stedet må sørge for å lage i hvert fall et godt program hver måned, slik at seerne ikke sier opp abonnementet. Teknisk sett er denne modellen lettere også – man trenger ikke vikle seg inn i den kollektive hallusinasjonen (for å sitere Cory Doctorow) som heter kopibeskyttelse.
Jeg tipper at det er dit vi kommer, om en ti års tid. Men først skal vi ha noen år med syting over papirbokens død, tekniske krypteringstuklerier, bombastiske påstander om forlagene som garantist for demokratisk ytringsfrihet (hva med en blogg i stedet?) og en dundrende og svært edel konkurs eller to. Fremtidens forlag er ikke den Store Norske Lekeplass, men den lille digitale møteplass, der bokvenner og skribenter skaper gjensidig nytte og glede, både økonomisk og innholdsmessig.
Inntil da leser jeg norske forfattere på engelsk, hvis jeg kan finne dem.