Kategoriarkiv: Læring og ledelse

MOOCsimalisering og utdanningstrusler

Postet den av
5

Det skrives og sies mye om MOOCs om dagen, særlig i USA. MOOC står for Massively Open Online Course, og er for undervisning hva ehandel er for butikker – en utfordring og, hvis man skal lytte til de mest ivrige, en trussel.

Jeg vet ikke helt. Det lages en masse MOOCs om dagen – forsøk et kurs på Coursera (jeg forsøkte meg selv for litt siden, tidspress gjorde at det foreløpig har blitt med de første fire leksjonene.) Formatet har ikke funnet sin endelige form ennå, og foreløpig ligger det i den tidlige teknologifasen der den nye teknologien formes i den gamle teknologiens bilde. Man begynner å ane konturene av ulike varianter – xMOOCs som er masseorientert og ofte fokuserer på begynnerkurs, særlig innenfor kvantitative fag, og cMOOCs (Community MOOCs) som trekker mer i retning av diskusjonsgrupper der en gruppe mennesker med felles interesse av å lære noe kommer sammen rundt en digitalt levert (eller i alle fall distribuert) kunnskapsmengde.

Mye av diskusjonen om MOOCs og deres konsekvenser blir ført på bakgrunn av amerikanske forhold. I norsk (og også i europeisk) sammenheng tror jeg vi skal være litt nøkterne i forhold til MOOCs. Både hva MOOCs leverer og hva de konkurrerer mot er nokså forskjellig.

Det er størrelsen det kommer an på.
Først og fremst: Norsk et bittelite språk og det er ikke mange nordmenn i verden. Bare tanken på å lage noe som skal engasjere titusenvis av mennesker gjennom et skikkelig kurs på frivillig basis virker litt søkt – skjønt hvis man laget, tja, et kurs i vitenskapelig metode (kanskje rettere sagt, populærvitenskapelig metode, et kurs om hva man bør gjøre før man aksepterer “Ny forskning viser” i Dagbladet) med diverse professorer og Harald Eia som cicerone, så tror jeg nok en hel del ville meldt seg på. Vet ikke helt hvilken rolle ex.phil. og ex.fac.spiller lenger, men tror nok de kan leveres over MOOC, likeså burde en hel del av lærerutdanningen (masse studenter, relativt enkle tema, manglende lærekrefter i mange (altfor) små skoler rundt omkring) kunne digitaliseres med god effekt. Å lage en MOOC er ganske dyrt hvis det skal gjøres skikkelig, og da trenger man nok mer publikum enn det finnes hertillands. For å si det på en annen måte: Hvis jeg skulle lage en MOOC (og jeg har etpar ideer) ville jeg ikke laget den på norsk.

Utdanning og utdanning
Deretter: Man må være klar over at amerikanske og europeiske utdannelsessystemer er svært forskjellige, og at MOOC og andre teknologier for å redusere kostnadene ved en høyere utdannelse utgjør en mye større trussel mot den tradisjonelle amerikanske modellen. Den tradisjonelle amerikanske college-modellen tilbyr fire års nokså generell utdannelse (liberal arts education) der studenten bor langt hjemmefra og i hvert fall i begynnelsen av studiet bor på campus. Studiene er svindyre og betales i første rekke av foreldrene, skjønt det finnes en rekke stipendordninger og skolene kappes om å kapre de beste studentene. For å lokke til seg studenter har skolene investert i profesjonelle idrettslag, flotte parker og luksuriøse fritidstilbud (svømmehaller, o.l.), i en grad at for visse universiteter (som f.eks. Penn State) ser det ut til at det er fotballaget som styrer universitetet, ikke omvendt.

Dette fungerte utmerket så lenge det å komme inn på college var forbeholdt de få og utdannelsen (særlig om man kom fra et Ivy League-universitet) garanterte en brukbar jobb og et medlemsskap i eliten etterpå. Slik er det ikke lenger. Det er etablert massevis av universiteter, prisene har skutt i været, folk setter seg i enorm gjeld (samlet studiegjeld i USA overgår nå boliglån), og oppdager når de kommer ut at en bachelor-grad ikke lenger utgjør noen stor forskjell (en utvikling vi har begynt å se i Norge også.) Selv master-og doktorgrader innenfor fagområder som tidligere nærmest garanterte et produktivt og profitabelt liv viser seg ikke å være saliggjørende likevel.

Botemiddelet mot dette er gitt i boken The Innovative University: Changing the DNA of Higher Education from the Inside Out av Christensen og Eyring, som sier at middels-skolene (de som er OK læresteder uten noensinne å kunne komme i klasse med Harvard og Stanford) må slutte å etterape de berømte universitetene, fokusere på undervisning, utjevne lønnsforskjeller mellom lærere, og kutte ut kostbare ekstrating som idrettslag og spa-lignende studentfasiliteter.

Og det har Christensen og Eyring helt rett i. Problemet er at i Europa ser utdanningstilbudet helt annerledes ut: Man tilbyr undervisning, utenomfaglige aktiviteter er ikke betalt av skolen, og selve undervisningen er i stor grad statsfinansiert (det er den i USA også, men primært gjennom låneordningen.) Vi har med andre ord gjort mye av det de amerikanske lærestedene bør gjøre, og er dermed mindre truet enn dem. For BIs vedkommende (vi er en non-profit privat institusjon) så er vi allerede meget kostnadseffektive og vi tilbyr studier der studentene faktisk får jobb etterpå, stort sett.

Fra trussel til hjelpemiddel og markedsmulighet
Nye generelle teknologier fremstilles ofte som revolusjonerende – som noe som kommer til å feie den gamle måten å gjøre ting på til side og erstatte gamle institusjoner med nye. I noen situasjoner – gjerne med disruptive innvasjoner – skjer dette. I andre situasjoner får man en urolig periode, inntil ting faller på plass og ting fortsetter som før, men (for det meste) de samme aktørene (i hvert fall hva gjelder de viktigste).

Det siste kommer til å skje med MOOCs, mener jeg: For de beste universitetene blir MOOCs en tilleggsaktivitet og et hjelpemiddel, en måte å bedre distribuere de fagkreftene man har, gjøre noe for å spre kunnskap bredere enn det gjøres i dag, og styrke sin markedsposisjon. Man ser allerede at middels universiteter tilbyr kurs holdt av kjente professorer fra eliteuniversitetene levert via Coursera. Her ligger med andre ord en mulighet til å være tidlig ute innenfor sitt språk- eller fagområde, og kapre markedsandeler.

For det andre kan denne teknologien bli et hjelpemiddel innen egen undervisning. Ragnvald Sannes og jeg tilbyr et kurs innen Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon, der vi har erstattet en av seks tre-dagersmoduler med videokonferanse-basert undervisning. Studentene liker det fordi det er en modul mindre der de må ta fri fra jobben og reise til Oslo. Ragnvald og jeg liker det fordi det er en enkel måte å holde kontakten med studentene (og sørge for at de jobber jenvt) i periodene mellom modulene. Vi merker jo at vi tildels holder de samme forelesningene hvert år – og dermed kan man jo spørre seg om vi i stedet for å undervise disse i sanntid i stedet bare kunne lagt ut filmen fra i fjor.

Selv har jeg en tre-timers forelesning om konkurranseforhold i flybransjen som jeg må ha holdt i hvert fall 40 ganger. Kanskje jeg burde lage en 1.5-timers video, vise den til studentene, la dem diskutere seg i mellom en stund, og så dukke opp i klasserommet for en times diskusjon til slutt. Deres opplevelse blir tre timer med meg, min opplevelse blir en times interessant diskusjon med vel forberedte studenter. Noe å tenke på, bortsett fra at jeg er betalt pr. time jeg står foran studentene og at alle incentiver for mitt vedkommende peker vekk fra automatisering og produktivitetsøkning.

Veien fremover
Og det er her vanskelighetene begynner – hvordan skal man utforme et MOOC-basert tilbud? Dette begynner å bli litt langt, så her skal jeg komme med tre utsagn – ting jeg alltid har sagt om teknologibruk i undervisningen – og jeg tror de gjelder for MOOCs også:

  1. Teknologilevert undervisning har potentiale for kostandsinnsparing. Reduksjon av kostnader er et utmerket resultat, men en elendig motivasjonsfaktor. Derfor: Ikke ta i bruk teknologi medmindre den a) gjør opplevelsen bedre for studentene; og (eller helst også) b) gjør jobben lettere og mer interessant for den faglige. Ellers kommer man ganske enkelt ikke noen vei. Så får heller kostnadseffekten komme etterhvert.
  2. Man kan ikke innføre ny teknologi uten å endre organisasjonsform, kompetanseprofiler og incentivordninger. Tenk gjennom hva teknologien vil kreve av endringer i disse retningene, før man innfører den. Ellers blir teknologien i beste fall en litt irrelevant utvekst på det man egentlig driver med.
  3. Gjør den strategiske analysen og finn ut av hva man vil med den nye teknologien før man tar den i bruk. Ellers blir det lett til at man entusiastisk kopierer noe som fungerer i et annet land, et annet marked, eller en annen bransje, uten å forstå de underliggende forholdene. Dette er et av hovedpunktene i all min undervisning: Ikke si at du vil være som Apple, Dell, eller Google, uten å forstå de eksterne og interne rammebetingelsene og det teknologistadium som gjør eller gjorde at disse bedriftene er eller var suksesser.

Og det var det. Du verden for en gammel grinebiter jeg begynner å bli. Men dette har vi sett før, og skal vi få det til i en ny sammenheng gjelder det å ikke glemme det vi lærte i forrige teknologibølge…

Avdeling selvskryt: Mannheim-ESSEC EMBA kurs

Postet den av
Svar

imageDette faller i avdelingen for selvskryt, men likevel: Akkurat denne uken underviser min eminente kollega Hermann Kopp og jeg en ukesmodul med tittel Technology Strategy, Entrepreneurship and Innovation for et utenlandsk Executive MBA-program kalt Essec-Mannheim Executive MBA. Jeg underviser i teknologistrategi, Hermann i entreprenørskap og innovasjon, og vi tar med studentene for å besøke Telenor (fordi det er et stort, internasjonalt teknologiselskap som samtidig viser viktigheten av å tenke nettverksstrategi, både i investeringer i nye markeder og i markedsføringen av gadgets) og iAD-prosjektets lab hos Institutt for Informatikk (for å gi en smakebit av søketeknologi, et område Norge er gode på).

Det er faktisk det fjerde året vi arrangerer dette kurset – og jeg er litt stolt av det. Essec er ranket som den 10. beste business school i Europa (nr. 3 i Frankrike) og Mannheim som nummer 25 (andre plass i Tyskland) på Financial Times’ liste i 2011. Og de sender altså sine studenter til lille Oslo for å lære om hvordan de skal tenke strategisk om oppstart av teknologiselskaper.

Og det må man jo bare glede seg over, ikke sant?

Den beste utdanningssketsjen noensinne…

Postet den av
Svar

…er også den første sketsjen i den første episoden av A bit of Fry and Laurie:

Det fremtidssikrede universitetet

Postet den av
Svar

Denne presentasjonen av Clayton Christensen handler om fremtidens universitet (blant mye annet.) Han påpeker at ulike alternativer til tradisjonell høyere utdannelse, som nettprogrammer, kveldsundervisning og bedriftsintern opplæring på lengre sikt kan være en disruptiv innovasjon overfor tradisjonell campusbasert høyskoleundervisning. Presentasjonen er absolutt verdt de 90 minuttene den tar, selv uten at vi får se foilene.

En passasje bet seg fast i meg: Han snakker (sånn ca. 50 minutter inn) hvordan akademiske institusjoner aktivitetssett er kompartmentalisert – noen driver med forskning og forelesning (det siste som en betydelig mindre virksomhet enn den første) mens andre har ansvaret for studentopplevelsen utenom klasserommet. Men når folk samles til gjensynsfester (noe man gjør, organisert fra skolen, hvert 5. år) er det kun noen få professorer studentene husker og snakker om. Clayton er bekymret for rekrutteringen av faglige, fordi alt man spør om er hvor mye og hva som er publisert, muligens om vedkommende er en ikke altfor ille foreleser. Det man ikke spør om, er om vedkommende kommer inn til sin karriere med en visjon og et ønske om å forandre menneskers liv.

Den helhetlige studentopplevelsen (både i sammensetningen av fag i programmer og i opplevelsen av et sted der forskning, læring og sosialisering samspiller) er de tradisjonelle universitetenes og høyskolenes konkurransefortrinn fremfor de nye konkurrentene. I de fleste undervisningsinstitusjoner er denne helhetligheten ivaretatt mer i brosjyrene enn i virkeligheten – og skal den bli et konkurransefortrinn, må den bli virkelig.

Og hvordan man skal få til det – ja, se det er en helt annen historie.

Intervju om virtuelle møter i Ukeavisen Ledelse

Postet den av
Svar

imageJeg ble intervjuet i Ukeavisen Ledelse i forrige uke – temaet var virtuelle møter og hvordan man kan få dem til å fungere. Ukeavisen Ledelse har ikke lagt dette ut elektronisk, så det er ikke noe å linke til. Men siden hele intervjuet er med meg og listen med ting å gjøre smart er mine punkter, legger jeg det ut her. Og nevner at Ukeavisen Ledelse er et aldeles utmerket forum, som du kan abonnere på her.

Les videre →

Det omvendte klasserommet

Postet den av
4

Khan Academy er ganske fascinerende – Salman Khan, en enkelt mann (riktignok med tre grader fra MIT) som setter seg ned og lager videoer om matematikk og annet på Youtube, og nå er oppe i 3,100 videoer, har mottatt milllioner av dollar i støtte fra Bill Gates og Google, og i følge Wired er i ferd med å endre hvordan utdannelse foregår. Her er en video fra TED som forklarer hvordan han kom i gang og hvor han har tenkt å gå med dette – og hvordan denne måten å undervise på kan muliggjøre differensiert undervisning:

Khan bruker svært enkle verktøy – en Wacom tablet til å tegne med, gratis-programmet SmoothDraw, og Camtasia Studio til å lage film av det som foregår på skjermen. Videoene er enkle og korte (10-20 minutter), begynner med enkel matematikk, men han har som mål å lage videoer i alle skolefag. Hensikten er at barn skal kunne lære i sitt eget tempo og løse oppgaver underveis. Etterhvert som de jobber seg gjennom oppgavene, får de poeng og etterhvert “Badges” som de kan skryte av. Hvis det er noe de ikke forstår, kan de stoppe videoen og gå tilbake for å se ting om igjen.

Khan er ikke alene om å lage videoer på denne måten: To av min datters lærere bruker denne teknikken på Brookline High School her borte, og i Norge fikk forleden Anne Cathrine Gotaas fra Sandvika Videregående skole en pris for å gjøre noe lignende. Begreppet “flipped classroom” har etterhvert vokst frem – elevene sitter hjemme og ser på video, og kommer på skolen for å løse oppgaver med det de har lært. Dette er forsåvidt ikke nytt – case-undervisning, for eksempel, er jo akurat det samme – men det nye er at man bruker datamaskiner med video, og at produksjonen av video er så billig at hvem som helst kan bli lærer for hele verden.

En interessant utvikling er at gode lærere kan komme til å undervise mange flere ved denne teknikken – det er jo ikke noe særlig poeng i at hver eneste lærer i Norge, om dette blir utbredt, skal lage de samme videoene. Det skal bli interessant å se om det utvikler seg en super-lærerrolle, en som lager videoer og opplegg, og andre lærer som bruker dette stoffet og i større grad opererer som veiledere.

Det skal bli interessant å se hvordan pedagogikk-miljøet i Norge reagerer på dette – denne kommentaren fra en teoretisk pedagog er ikke særlig nådig, men er muligens et uttrykk for at det perfekte blir det godes fiende. At over 50 millioner oppgavesvar er innlevert så langt taler jo for at dette fungerer – kanskje særlig i situasjoner der elevene ganske enkelt ikke har tilgang til gode matematikklærere.

Uansett – det er å håpe at «flipped classroom» blir mer utbredt – og at man ikke går i den fellen (som man ofte går i når noe nytt kommer) at dette blir den nye moteløsningen for alle fag og alle lærere.

Og hvem blir den norske Salman Khan? Jeg skal i alle fall tenke over om jeg ikke skal videofilme endel av mine standardforelesninger som studentene kan se på hjemme, og heller bruke den knapt tilmålte klasseromstiden til diskusjonsbasert undervisning i stedet.

(Også publisert på min blogg i Aftenposten)

Den skolen vi fortjener

Postet den av
Svar

(Dette innlegget skrev jeg i juni 2011, og glemte det i kladdefolderen. Så, noe sent levert…)

It is difficult to get a man to understand something, when
his salary depends upon his not understanding it.
Upton Sinclair: I, Candidate for Governor: And How I Got Licked (1935)

Joel Klein, tidligere statsadvokat (han er kjent for sin rolle som aktor i rettssaken mot Microsoft for noen år siden) avslutter åtte år som ansvarlig byråkrat for New Yorks skoler med en fantastisk artikkel om hvordan fagforeninger og politikerne de har kjøpt forsvarer et stadig dårligere skolesystem mot endringer. (I parentes bemerket – forskjellene mellom skoler i USA er svært store – i Brookline, MA der vi bor dette året er skolene utmerket og i endel dimensjoner langt foran Norge)

Situasjonen Klein beskriver er grotesk – politikere får støtte (med penger og stemmer) av lærernes fagforeninger og (med innflytelse i hvilke skoler barn blir plassert) av skolerådene, mot at de beskytter lærerne mot konsekvensene av dårlig arbeid og byråkratene mot alle endringer. Lærerne har godt betalte stillinger med livslang pensjon (de kan gå av ved 55), og lønninger som starter lavt, men øker med ansiennitet. Ingen – absolutt ingen – skal sparkes, i følge fagforeningene, noe som resulterte i de berømte “rubber rooms” der ubrukelige lærere (600 av dem i New York alene) ble oppbevart i påvente av at man skulle finne ut av hva man skal gjøre med dem. Fagforeningslederne sier rett ut at deres jobb er å sette medlemmene først, og at barna kun blir hensyntatt når de begynner å betale fagforeningskontingent.

Joel Klein har kjempet heroisk mot dette systemet, og har, sammen med en rekke andre, som Michelle Rhee i Washington (der situasjonen var enda verre og “alle” til slutt forsto at noe måtte skje) fått til noen endringer. I USA foretar man tester av skoleelever på ulike klassetrinn, og man kan faktisk måle lærerkvalitet, slik LA Times gjorde ved å sammenligne elevenes prestasjoner før og etter et år med en lærer. Han har fått opp antallet “charter schools”– privateide skoler som konkurrerer med de offentlige – med 40 000 elever og like mange på venteliste. Og han har slått et slag for innovasjon i klasserommet, med online differensiert undervisning og andre pedagogiske innovasjoner. Men han sliter med gjennomslag fordi alle belønningssystemer og organisasjonsstrukturer er bundet opp til standardisert klasseromsundervisning med en lærer per 30 elever.

Hva har dette med oss å gjøre?

I Norge har vi ikke politikere som får pengestøtte fra interesseorganisasjoner – i hvert fall ikke i kontanter – og vi har ulike versjoner av fritt skolevalg endel steder. (Noe som er en kilde til artige overskrifter hver gang en politiker setter barna foran partiprogrammet, for øvrig.) Dermed er det å flytte barn mer et spørsmål om forholdene i hjemmet enn foreldrenes forhold til en beslutningstaker. Norge er naturligvis mye mindre enn USA, så utslagene blir ikke så voldsomme, nærmest uansett.

Men vi har noen av de samme problemene. Som Klein sier:

By recruiting teachers mostly from the middle and bottom of their college classes, as America has done for decades now, not only did we not get the talent we needed, but we also fostered a culture where excellence and merit don’t matter.

Dette utsagnet synes jeg stemmer godt på det norske skolesystemet også. Det betyr ikke at jeg dermed vil hevde at det står like dårlig til i Norge som i USA – gitt av vi har en liten og homogen befolkning, vil ikke utslagene bli like dramatiske. Men det er et faktum at det skal mindre til for å komme inn på lærerutdanning enn de fleste andre utdanninger, samt at mange kandidater slutter i skolen etter nokså kort tid – det såkalte “praksissjokket”. Det er ikke lett å være lærer. Som Tom Colbjørnsen sa på en tilstelning her på BI forleden: “Jeg blir ofte beskyldt for å jobbe på en vernet arbeidsplass, men når jeg har 600 studenter i storauditoriet, er ti minutter inn i en forelesning, ser mobiltelefonene komme ut og vet at jeg har halvannen time igjen – da føler jeg meg ikke særlig vernet!”

Nettopp det at læreryrket er tøft skulle tilsi at man betalte og rekrutterte folk med de beste forutsetninger for det. Hittil har jeg ikke sett mye fokus på dette – bare vakre ord. Når kommer konkrete tiltak fra lærernes egne organisasjoner?

Caseundervisning og utdanningskonkurranse

Postet den av
1

Av og til får man utfordringer man er stolt over å bli tilbudt, men også litt skremt av. Denne uken har jeg en slik: Jeg skal, sammen med min gode venn Bill Schiano og mester-foreleser professor Jim Heskett, undervise kurset The Art and Craft of Participant-Centered Learning på Harvard Business School. Kurset går over to dager og tilbys forelesere fra universiteter og business schools over hele verden – de underviser business, jus, medisin og andre fag der diskusjonsbasert undervisning står sentralt.

Å få forelese dette kurset er en stor ære – det er vanligvis forbeholdt faculty fra Harvard Business School (jeg kjenner faktisk ikke til andre utenfra Harvard som har undervist dette før.) Det er også en utfordring: Jim Heskett er en av de beste forelesere jeg noensinne har møtt (min kollega Bill er ikke så ille han heller), og det føles litt som å bli sammenlignet med Michael Jordan eller Petter Northug. Samtidig er Jim en fantastisk person å samarbeide med, med massevis av erfaring og selvtillit nok til å ville spille sine kolleger gode. Kurset avholdes på Harvard, og bare det blir en opplevelse i seg selv – vi bruker Harvard’s utrolige case-klasserom med kritt-tavler, videokameraer og en hesteskoformet layout med massevis av gjennomtenkte detaljer som gjør det lettere å fasilitere undervisningen som faktisk diskusjon og ikke bare sekvensielle monologer.

Case-undervisning som pedagogisk metode

Jeg er en gjennomført entusiast hva gjelder case-basert undervisning og bruker det så mye jeg kan i mine kurs. På Harvard bruker man 100% (vel, 95%, noen forelesninger blir det jo) case-undervisning, ut fra tankegangen at skal man lære seg å bli leder (eller diagnostiker eller advokat) må man ikke bare lære seg å anvende teori, men også å kunne analysere komplekse situasjoner, finne en løsning, og argumentere for den mot og med sine medstudenter. Som David Weinberger sier – i en moderne verden kan man havne i en situasjon der “the smartest person in the room is the room” – eller med andre ord, hvis man samler 30-90 erfarne og kunnskapsrike mennesker i et rom, vil de sammen komme til bedre løsninger enn foreleseren – og de vil lære noe av den kollektive prosessen med å komme dit.

Case-basert undervisning fungerer utmerket på steder der kultur, infrastruktur, forelesers bakgrunn (man må være generalist og det hjelper stort å ha praktisk erfaring), administrative prosesser og studentenes utdannelse og erfaringsgrunnlag ligger til rette for undervisningsformen – typisk steder som Harvard, INSEAD, IMD, Indian School of Business og London Business School. Metoden krever disiplin, artikuleringsevne og mye forberedelse både fra forelesers og studenters side. Dette kan være vanskelig å få til i et miljø der studentene forventer å bli servert kunnskap ferdig pakket – og enkelte mener de ikke engang trenger å møte opp på forelesningene. (Dette er ikke de eneste utfordringene case-undervisning har – for eksempel er språkproblemer og kulturforskjeller et større moment enn det har vært før.)

For å kunne gjennomføre case-undervisning under slike forhold, må man forberede kurs og studenter mye mer eksplisitt enn man trenger å gjøre på et sted der case sitter i veggene. For noen år siden satte jeg meg ned for å skrive en kort liten veiledning for mine kolleger om dette – for eksempel om hvordan man skal holde kontrollen i klasserommet – og endte opp med en liten bok kalt Forventninger, flyt og feedback: Hvordan drive offensiv, involverende diskusjonsundervisning.Den har ikke akkurat vært en bestselger, men jeg brukte litt tid sammen med min kollega Bill, presenterte den for Harvard Business Press, som er ansvarlig for å spre budskapet om case-undervisning – og i første omgang lar de oss undervise et kurs. Et problem er nemlig at mange kommer til disse kursene, går hjem og forsøker, og finner ut at det er for mye arbeid. Bill og jeg har fått det til, til en viss grad i alle fall, og dermed har vi erfaring å dele.

Caseundervisning som konkurransefortrinn

Så hvorfor (rent bortsett fra at undervisningen blir bedre) skal man begynne med caseundervisning? Det er dyrere å gjøre, krever mye mer av studentene (som for et helsestudio – en del av dem tror man kan forbedre seg ved assosiasjon heller enn perspirasjon) og krever at man ansetter folk med næringslivserfaring og skikkelige undervisningsevner. Gitt at de som vil ha case-undervisning kan dra til berømte institusjoner i utlandet – hva er vitsen?

Svaret ligger i hva som er i ferd med å skje med undervisningsmarkedet som et resultat av teknologisk utvikling. Undervisningsinstitusjoner lager ikke alt sitt materiale selv – de trekker på hverandre, og kvalitetsmateriale har en tendens til å komme fra de beste institusjonene (enten det nå er universiteter eller akademiske forlag), men bli levert av de som er nærmere markedet, enten det gjelder geografisk nærhet eller språklig preferanse. Denne rolledelingen er i ferd med å endres – de store institusjonene tar over større og større deler av markedet. De legger opp til at man kan ta deres kurs billig eller gratis over internett (MIT med MITx er det mest kjente eksemplet, med Khan Academy som en interessant parallel innenfor videregående skole-nivået) og setter opp lokale skoler og filialer i attraktive markeder (som INSEAD i Singapore og Abu Dhabi). Forlagene leverer ferdige elektroniske kurspakker (Pearson Higher Education leder an her) og dermed blir foreleserne utbyttbare arbeidere (flere og flere kurs i USA leveres av temporært ansatte forelesere med dårlige arbeidsbetingelser.)

Alt dette gjelder tradisjonell undervisning, der man hører på en foreleser og gjentar hva denne personen har sagt på eksamen. Hvorfor skal jeg høre på en norsk foreleser dersom jeg kan se en video med de beste foreleserne i verden? (Eller, for den saks skyld, den beste foreleseren i Norge?) Videoforelesninger er billigere og ofte bedre, siden undervisningskvalitet belønnes dårlig innenfor universiteter og mange faculty helst vil slippe å undervise. Dermed er man over på en modell med videoforelesninger, med studentassistenter eller doktorgradskandidater til å gjøre kjedelige ting som å sette karakterer og svare på spørsmål. Denne utviklingen har allerede kommet langt på de store universitetene i USA (se Clayton Christensen’s glimrende Disrupting Class: How Disruptive Innovation Will Change the Way the World Learns for eksempel), og vil komme til Norge også (om den ikke allerede har gjort det.) For ikke-gradsgivende undervisning vil ting bli levert gjennom agenter (konsulentselskaper og lignende) basert på ferdige opplegg. Og når undervisning blir lavt betalt – hvordan skal man finansiere høykvalitets personale og samtidig ha tid til forskning?

Svaret ligger i å skape en tjeneste som bare kan leveres lokalt – som diskusjonsbasert undervisning (enten man nå baserer den på cases eller annet materiale.) I denne typen undervisning oppstår verdien – kunnskapen – som et resultat av komplekse prosesser i klasserommet og sammensetningen av studentene. Undervisningskvalitet – og selektivitet av studenter – blir dermed et konkurransefortrinn som ikke like lett lar seg utkonkurrere av billige standardløsninger. Får man opp kvaliteten, kommer studentene fordi de ønsker å treffe ikke bare foreleseren, men også hverandre – og dermed har man en god spiral gående.

Det har vært min personlige strategi – hold kurs som er gode (vel, for det meste i alle fall), men arbeidskrevende, slik at man får de beste studentene til å velge det (og slipper turistene). Med bedre studenter blir undervisningen bedre, og dermed er den gode spiralen igang. Det gir interessante undervisningsdager, kontakt med interessante mennesker, og interessante undervisningsoppdrag andre steder i verden. Jeg er nokså sikker på at dette gjelder ikke bare for enkeltpersoner, men også for studiesteder.

Nok om det…

Jeg har i alle fall et kurs å holde. De 52 studentene er fra ca 34 institusjoner, noen av dem svært kjente, og, etter navnene å dømme kommer de fra hele kloden.

Dette blir en utfordring jeg gleder meg til – hvem vet hvilke gode spiraler den kan sette i gang?

Rasjonell etikk og irrasjonell makt

Postet den av
Svar

Min kronikk «Religion bør bli historie» avstedkom en rekke reaksjoner, i Aftenposten fra biskop Laila Riksaasen Dahl 11. januar og fra Hallvard Jørgensen og Silje Kvamme Bjørndal dagen etter. Begge setter spørsmålstegn ved om man kan drive etikk- og verdisynsundervisning uten å basere den på religion, fortrinnsvis den kristne. Riksaasen Dahl mener vi trenger mer enn vitenskap, Jørgensen og Kvamme Bjørndal at vår oppfatning av menneskeverd i dag er en arv fra den jødisk-kristne tradisjon.

For å ta det siste argumentet først: Å si at kristen tradisjon har æren for vårt moderne syn på menneskeverd krever en særdeles snever definisjon av begrepet «menneske». I 1814 hadde Grunnloven en paragraf om at «Jøder eier ikke adgang til riket», en paragraf jeg tviler på var innsatt der av forsamlingens ateister, om de fantes. Siden har kirken akseptert stadig større menneskegrupper som «verdige» – til og med kvinnelige biskoper. Denne utviklingen har ikke kommet innenfra, men fra et press fra samfunnet utenfor – og, hvis man skal se litt kynisk på det, fra et behov for å beholde kunde- og rekrutteringsgrunnlaget. Å fremstille denne langdryge motstand som drivkraften for et moderne menneskesyn er ikke troverdig.

Forskjellen på tro og vitenskap er at vitenskapen endrer mening i lys av nye observasjoner. Riksaasen Dahl fremstiller «tro» på vitenskapen som en egen religion, men vitenskap er kun en fremgangsmåte for å fremskaffe kunnskap som er så korrekt som det er mulig å få den. Den rasjonalitet den er bygget på kan også brukes for å formulere en etikk og et verdisyn som ikke er forankret i religion – FNs menneskerettserklæring, aktuell i disse dager, er et eksempel.

Skolen skal i dag integrere folk med mange livssyn. Skal man overbevise ikke-kristne innvandrere om det norske felleskaps fortreffelighet (ikke det at de fleste av dem trenger å overbevises) kan man ikke begrunne det med religion. Men man kan bruke rasjonalitet til å vise at det er best for alle parter at man oppfører seg skikkelig og respekterer hverandre og de felles regler vi har kommet frem til, håndhevet av ikke-religiøse autoriteter.

Ellers er det interessant – og bra – at selv ikke religiøse lenger henter argumenter fra religiøse skrifter, muligens fordi disse har mistet mye av sin autoritet i en verden der vi stadig vet mer. En annen mulighet er at de er for kronglete: Skal du skape en religion, er det viktig ikke å uttrykke seg for tydelig. Da skaper man behov for fortolkning – og makt til de som fortolker. Denne makten er liten i Norge i dag, men i faget RLE er den der fortsatt.

Den makten bør opphøre.

(Trykket i Aftenposten (minus de siste to avsnittene, noe som gjør tittelen litt underlig) 18. januar 2012. Aftenposten legger ikke ut “korte” innlegg på nettet, så derfor poster jeg denne her og på min Aftenposten-blogg.)

På tide at religion blir historie

Postet den av
16

Ett familiemedlem var for et år siden oppe til muntlig eksamen i religion for videregående skole. Faget heter «religion og etikk», men spørsmålene gikk på slike ting som i hvilken del av Israel David og Goliat bodde, hvem som er kirkens overhode i Norge, og hva «forsoning» betyr i kristendom.

Eksaminanten mente disse spørsmålene var omtrent like relevante som å spørre om hvor gammel Harry Potter var da han begynte på Galtvort, eller hvem som lever lengst av alver og mennesker i Ringenes Herre. Som illustrasjon på moralske problemstillinger kunne Rowling og Tolkien fungert like bra som bibel, koran eller torá – skillet mellom det gode og det onde er mer utviklet og problematisert, kampscenene mer realistiske og dialogene mer interessante. Dessuten har flere sett filmen.

Min reaksjon er å stille spørsmål ved selve faget. Trenger vi religion som eget fag i skolen?

Kristendomsfaget vinglete utvikling

For 35-40 år siden handlet kristendomskunnskap om bibelhistorie og kristen moral – min barneskole hadde morgenbønn og salmesykkel i klasserommet. Andre religioner og sekulær filosofi var ikke pensum, i hvert fall ikke i praksis. Ikke-kristne elever kunne søke fritak, men det var ikke så mange av dem. Så å si hele Norge var kristent – noen personlig, de fleste i den forstand at de var medlem av statskirken og gikk i kirken på julaften.

Siden har faget endret seg. Det ble KRL (Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering) i 1997, og RLE (Religion, Livssyn og Etikk), etter at KRL ble litt for kristent for den Europeiske Menneskerettsdomstolen. Verken fra KRL eller RLE kunne ikke-kristne elever søke fritak.

I dag går pensumlitteraturen gjennom de ulike religionene: Kristne tenker slik, muslimer slik, buddhister slik, jøder slik, og så videre. Hvem som har rett – og alle kan jo ikke ha rett samtidig – blir det ikke tatt stilling til, i hvert fall ikke offisielt. Hva læreren faktisk gjør, varierer.

Nye fronter

Vi lever i dag i en verden der kunnskapen vinner frem, i hvert fall så lenge man holder seg unna Kanal FEM og Dagbladets forsider. Vi finner fakta på Internett, kommuniserer daglig med folk fra andre kulturer, forstår mer om hvordan hjernen fungerer, og finner beboelige planeter utenfor vårt eget solsystem. Det er færre kriger og mindre vold i verden, delvis på grunn av mer verdenshandel, delvis fordi hemmelighold blir vanskeligere. Vi har fått et annet verdensbilde, en annen forståelse for vår stilling – som personer, som nasjon, som menneskehet.

Religionskrigene er stort sett over, med unntak av interne konflikter som mellom sunni- og shiamuslimer. «Krigen mot terror» har mistet sine religiøse overtoner siden Bush gikk av. Internett-skribenter skriker opp om religiøse farer, men ser man litt mer nøkternt på det, preges kommunikasjon mellom religioner i dag av høflig samtale – og tilløp til en felles religiøs front for religion som livsgrunnlag heller enn rasjonalitet. Intellektuelt sett har ateistene – anført av Dawkins, Hitchens, Harris og Dennett – opplevd størst fremgang: I USA som relativt nylig legitimisert livssyn, i Norge som uuttalt realitet.

Rent praktisk

Et tilbakevendende problem er svake prestasjoner i basisfagene – muligens fordi skolens ansvar er økt fra faglighet til oppdragelse. Som Ingar Gleditch, en meget dyktig historielærer, har uttrykt det:

Rusproblemer, incest, rasisme, trafikkulykker, spilleavhengighet, båtføreropplæring, overvekt, mobbing, spiseforstyrrelser, seksuelle overgrep, vold mot kvinner, HIV/AIDS, konfliktløsning, mangel på søvn, mangel på mosjon, mangel på frokost, mangel på frukt, mangel på en hobby, mangel på farsrollemodeller, mangel på venner, tobakksforebygging, ensomhet, nettvett, islamisme, meditasjon, yoga, skismøring, sykkelferdigheter, integrering, tannstell, diskriminering, homofili, entreprenørskap, medisinering, resirkulering, kroppsfiksering, dyrehold – ja hva det enn skulle være, så er alltid universalsvaret: «Dette må inn i skolen!»

Hvis alt skal inn, hva skal man ta ut? (Opplagt skriftlig norsk sidemål, men den debatten skal jeg la ligge her.)

I stedet bør vi splitte religionsfaget. Etikk- og moraldelen hører naturlig hjemme i samfunnsfagene: Hvordan man skal oppføre seg og hvilke verdier bør man ha for å fungere innenfor og bidra til et liberalt demokrati? Religionsdelen bør bli historie, bokstavelig talt – en del av et utvidet historiefag, underkastet de krav til kildekritikk og konsekvensanalyse god forskningsskikk krever. Dette vil gi en mulighet for å sette religionen inn i en historisk sammenheng (der den har hatt størst betydning) og å diskutere samfunnsverdier og etikk ut fra et sekulært standpunkt – en demokratiundervisning som ikke utelukker noen ved at den kobles opp, om enn implisitt, med et bestemt religiøst syn.

Et vitenskapelig fundament

Dette ville også klargjort at skolen i dag er fundamentert på vitenskapelighet, om at beslutninger skal fattes og verdensbilder formes på grunnlag av fakta, helst vitenskapelige sådanne. RLE slik faget ser ut i dag representerer ikke noen sentral forskningstradisjon (utenom teologi) og har blitt redusert til en merkelig blanding av diskret misjonering (når Kr.F. har regjeringsplass) til en slags antropologisk anbudsrunde for skolebarn, der religionene kappes om å presentere seg om tolerante og fremsynte.

I alle andre fag studerer vi fakta, i religionsfaget skal vi forholde oss til ulike former for eventyr, uten at vi kan kritisere dem (da kan man støte medelever eller læreren). Resultatet er at opportunistiske dilettanter som prinsesse Märtha Louise kan komme på TV og reklamere for sin virksomhet uten at man stiller kritiske spørsmål. Tro, må vite, står utenfor kritikk.

Men tro er noe vi kan gjøre i kirken, moskeen, synagogen eller tempelet. I undervisningssammenheng bør vi holde oss til virkeligheten.

Religion som eget fag bør derfor, bokstavelig talt, bli historie.

(Kronikk i Aftenposten 8.1.2012 – gjengitt her samt på min blogg på Aftenposten.no siden redaksjonen ikke har lagt den på nettet. Antakelig fordi det er helg…

Oppdatering 9.1: Ligger nå på Aftenpostens Meninger-side. Sykdom i redaksjonen i helgen…)

Folkeskolen

Postet den av
2

Jeg fikk en e-post idag, fra Brookline High School, som jeg tidligere har skrevet om – og den illustrerer en interessant forskjell mellom amerikanske og norske skoler. Det skal ansettes ny rektor, og e-posten handlet om hvem som skulle intervjue kandidatene:

The following parent, teacher, administrator and student representatives have been selected to assist us with initial interviews.

Administrators.  nn (METCO Director), nn (Visual Arts Coordinator), nn (BHS English Department Chair) and nn (BHS Social Studies Department Chair)

Parents.  nn, nn, nn, nn, nn, nn and nn

Students.  nn (Freshman), nn (Sophomore), nn (Junior) and nn (Senior)

Teachers.  nn (Associate Dean), nn (Associate Dean), nn (Library), nn (Social Studies), nn (Special Education), nn (BATV), nn (Science) and nn (Performing Arts)

I want to thank the PTO Presidents for their assistance in identifying parent members of the Interview Team, nn (Brookline Educators Union President) for her work in selecting teachers, and Associate Deans nn and nn for identifying students.  Initial interviews will be held during the second week in January and, therefore, no additional information regarding the search will be made public until we announce finalists.  This should occur on or before Friday, January 27, 2012.

Jeg skal ikke vurdere om dette er en god eller dårlig måte å ansette rektorer på, men den er i alle fall interessant, og sier noe om forholdet og det lokale eierskapet til skolen.

Mitt inntrykk er at grunnutdanning i USA i mye større grad enn i Norge er noe som tilhører lokalsamfunnet, med alle de fordeler og ulemper det innebærer. Folk bryr seg om kvaliteten på den lokale skolen, ikke minst fordi det påvirker husprisene i området, og man ser ofte byer (i USA bor man stort sett i små byer) fremheve hvor mye penger de bruker på skolen eller til og med hva gjennomsnittslønnen (!) for lærerne er. Skolen ligger gjerne i sentrum av byen, ofte med litt monumental arkitektur (i tillegg til bibliotekene, som også ofte fremholdes som tegn på velstand og fremgang i en by.)

Som sagt, jeg skal ikke påstå at dette er en bedre eller dårligere måte å gjøre ting på enn hva vi gjør i Norge (der rektor tilsettes sentralt og lærerlønninger forhandles sentralt). Men det er en meget interessant forskjell.

Jenter og IT

Postet den av
Svar

Noen påstår at jenter ikke har nok matematikkhode for å ta IT-utdannelse. Her (via Boingboing) er en liten presentasjon fra matematiker og utvikler Terri Oda som tilbakeviser dette med usvikelig presisjon:

How does biology explain the low numbers of women in computer science? Hint: it doesn’t.

IT-utdannelse gir deg godt betalte, fleksible og sikre jobber. IT-bransjen i Norge er i mindre og mindre grad preget av svette bakrom og oppdateringer og vedlikehold. En ny programvareindustri har sprunget opp,lokalisert til sentrale deler av Oslo. Lærer du deg teknologi, kan du sitte på kafé med din MacBook Air og være kul – og, i motsetning til de som ikke tok teknologiutdannelse, få betalt for det.

På tide at jentene ikke bare deltar, men invaderer programvarebransjen!

Inntrykk fra Brookline High School

Postet den av
7

Utdanning i USA er annerledes enn i Norge – noe er bedre, noe er dårligere. Gitt at Norges befolkning utgjør 1.57% av USAs, er naturlignok variansen i alle dimensjoner betraktelig større – men det går an å gjøre lokale sammenligninger.

Brookline High School (sett gjennom Bings Bird's Eye view)For tiden er datter nummer tre senior (avgangsstudent, første år college tilsvarer omtrent siste år videregående i Norge, i hvert fall i aldersklasse) på Brookline High School, den syvende beste high school i Massachussetts. Siden staten Massachussetts har omtrent 6,5 millioner innbyggere skulle altså Brookline High (som er offentlig) være sammenlignbar med en god norsk videregående skole – byen er relativt velstående uten å være søkkrik, og har innbyggere i alle inntektsklasser og samfunnslag.

Les videre →

Joi Ito til MIT – rekruttering slik den bør gjøres

Postet den av

image MIT Media Lab ansetter Joi Ito* som ny leder, i følge New York Times og en lab’en egne hjemmesider. Joi er en japansk seriell entreprenør, venture capitalist, superblogger, Internett-aktivist og generell sprellemann – alltid i luften, på Twitter, og i diskusjoner, en lederskikkelse som bygger opp folkene rundt seg og tar initiativ ut fra visjoner heller enn planer.

Valget av Ito er briljant, men kontroversielt, for å sitere Lawrence Lessig. Dette ikke på grunn av hva han har gjort, men hva han ikke har gjort, nemlig å fullføre en universitetsutdannelse. Han har påbegynt to universitetsutdannelser (informatikk på Tufts, fysikk på Chicago) men sluttet fort da han syntes det hele var nokså kjedelig og irrelevant. MIT har imidlertid selvtillit nok til å ansette folk med ideer uten å kikke alt for hardt på formaliteter – jeg har selv vært på MIT Media Lab og sett folk blitt ansatt uten formell bakgrunn, men glimrende konseptualiserings- og programmeringskapasitet.

Jeg tror ikke dette hadde gått i Norge. Her på berget må hver eneste offentlig og/eller akademisk ansettelse gjennom et mareritt av en prosess hvor formalia er det eneste som teller – så lenge en mastergrad er toårig, er den godkjent for et doktorgradsstudium, for eksempel, uansett om du kommer fra et surfeuniversitet i Australia eller en liksom-universitet på den ytterste Nøgne Ø. Derimot bør du ikke finne på å ta en mastergrad på LSE eller Oxford eller Cambridge – da er du diskvalifisert fra norske doktorgradsstudier, for graden er bare ettårig, selv om LSE og Oxford og Cambridge er verdensledende innenfor sine områder. Som jeg har hørt i opptaks- og ansettelsesdiskusjoner: Vi kan jo ikke gjøre et unntak fordi noen er flink!

image MIT gjør det. Det hadde ikke skjedd i Norge – det er garantert: Da hadde forsmådde søkere med papirene i orden laget kjemperabalder, ulike kvalitetsgrupperinger hadde trådt sammen med konklusjoner om at her må man “gjennomgå rutinene” i forhold til papirer, kjønnsdeler og landsdeler, og sikre at noe slikt ikke kan skje igjen. Tenk deg om – hvor mange norske universiteter og forskningssentre har headhuntet utenlandske ledere?

Jeg synes imidlertid det er helt strålende at Joi blir ny leder på MIT Media Lab. Dels fordi han har visjonene og iderikheten som skal til for å ta vare på en institusjon som har skapt så mange briljante nyvinninger. Men mest av alt fordi det gir meg nok en spennede person å forholde meg til.

Jeg reiser nemlig på sabbat fra høsten av, og ferden går, nettopp, til MIT. Nærmere bestemt på Center for Information Systems Research, 200 meter rett sør for I. M. Pei’s nokså håpløse bygning. CISR er en forskningsgruppe rundt IT-ledelse og teknologistrategi med med samme forhold til private, globale bedrifter som MIT Media Lab har – og meget interessante kolleger å lære av og diskutere med.

Så får jeg heller tåle å være tilknyttet et universitet som ansetter folk som ikke har papirene i orden…

* Bildet er tatt av Mitzuka Ito, og CC-lisensiert.

PFIT: Viktig møte om IKT i skolen

Postet den av

Interessant – og viktig – møte om bruk av IKT i skolen i PFIT neste mandag (den 29. november kl. 1700 i Håndverkeren.

Digital kompetanse er definert som én av fem grunnleggende ferdigheter i norsk skole og skal følges opp i alle fag. Telling av antall elever pr PC er benyttet som hovedkriterium for utbredelse. Dette innebærer en overforenkling som sier lite om bruken av IKT til læringsformål. Her er det mye mer å hente. Vi har fått en redaktør, en representant for en fremgangsrik norsk leverandør av læringsplattformer (It’s learning), og en foregangsmann for globalisering og restrukturering av utdanningssektoren til å gi sine perspektiver på satsningen på IKT i utdanningen:

Per Rune Eknes – redaktør Skolemagasinet

John Arthur Berg – Director of Operations,It`s learning AS

Erik Syring, CEO Global Education

Jeg kommer til å delta – dels fordi jeg er glødende opptatt av IKT i skolen, dels fordi jeg tror foredragsholderne har interessante perspektiver jeg gleder meg til.

Påmelding her – vel møtt!

Lærerkvalitet viktigere enn noe annet

Postet den av

LA Times trår til med noe jeg skulle ønske man kunne gjøre i Norge – en skikkelig analyse av forskjeller i lærerkvalitet. De har tatt data om alle lærere for tredje- til femteklassinger for perioden 2002/3 til 2008/9 i Los Angeles – USAs nest største skolekrets – og analysert hvordan elevenes karakterer endrer seg fra år til år. (I USA har elevene nye lærere hvert år – lærere spesialiserer seg på årskull). Man analyserer endringer i elevenes prestasjoner i årlige, standardiserte tester.

image Hittil er ikke mye publisert, men man sier i alle fall at forskjellen mellom gode og dårligere lærere er dramatisk – tre ganger større enn forskjellen mellom gode og dårlige skoler. De 10% beste lærerne flytter studentene i gjennomsnitt 17 prosentpoeng opp på testene i engelsk, 25 prosentpoeng i matematikk. De gode lærerne er fordelt utover alle skoler (ikke bare i velstående strøk), og valg av lærer er mye viktigere enn valg av skole. Gode lærere hjelper alle elever de underviser til å bli bedre. Ansiennitet, utdanning og videre opplæring hadde liten effekt på lærernes prestasjoner.

LA Times kommer til å offentliggjøre, ved navns nevnelse, resultatene for alle de aktuelle lærerne. Det skjer 26. august, og inntil da kan individuelle lærere legge inn kommentarer om sine scores. Lærernes fagforeninger er ikke særlig fornøyd, uten at noen er overrasket, og forsøker nå å boikotte LA Times. Før noen begynner å rope om personvern – vær klar over at som offentlig ansatt i USA forventes det stor åpenhet om dine prestasjoner, siden det er skattebetalerne som betaler. (Og i Norge, hvor vi legger ut hvor mye folk tjener og hvor de bor offentlig, bør vi vel ikke snakke så høyt om personvern?)

Den artikkelserien som LA Times kommer med, har stor betydning for mange debatter – om personvern, om prestasjonslønn, om måling av undervisningskvalitet, om skolepolitikk, om hvordan avisers rolle endrer seg fra gjengivelse av nyheter til dyptgående analyse av interessante datasett. Min meget kompetente navnebror Espen Andersen i Brennpunkt-redaksjonen har gjort mye for å synliggjøre viktigheten av lettforståelig dataanalyse – jeg skulle ønske han kunne fått kastet seg over alt vi har av nasjonale prøver, karakterer fra hver enkelt skole, og sammenhengen mellom hvordan lærerskolestudenter gjør det på skolen og hvordan de fungerer i klasserommet. En annen ting er at verktøy av denne typen kan være viktige for lærerne selv – jeg tipper at de fleste av de lærerne som gjør det dårlig ikke er klar over hvor dårlig de gjør det – og da kan jo emulering av gode lærere være en kjempemulighet til å bli bedre.

I et land der vi setter lærerkvalitet meget langt ut i rekken av ting vi prioriterer er denne reportasjeserien et uhyre viktig innspill. Som jeg har sagt før: Problemet i norsk skole er først og fremst ikke at vi har varierende og for lav lærerkvalitet (skjønt det er et problem). Problemet er at vi ikke gjør noe med det – vi belønner ikke de gode lærerne og lar de aller dårligste fortsette. For å ta et ytterpunkt – den ellers meget nøkterne økonomen Alex Tabarrok mener, basert på en fornuftig simulering, at det man burde gjøre er å prøveansette massevis av lærere og deretter sparke 80% – ja, 80% – av dem etter to år.

På et mer generelt grunnlag: Økt tilgang på data og bedre analyseverktøy vil synliggjøre store forskjeller i prestasjoner over tid, og tvinge frem bedre lønns- og karierredifferensiering – og ikke bare i skolen. Men håpet er der – kanskje dette er starten på noe som kan ende opp med at vi endelig kan få gjort noe med kvaliteten i norsk skole. I alle fall vil denne undersøkelsen flytte milstolpene over hva man kan diskutere – og de som fortsetter å hevde at alle lærere i norsk skole er gode og like har nå et krav på seg om å komme opp med data, ikke meninger, som sier det motsatte.

(Dette innlegget er også publisert på min blogg i Aftenposten.)

Kurs i Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon

Postet den av

For tredje gang arrangerer jeg, sammen med min gode kollega Ragnvald Sannes (bildet til høyre) et Master of Management-kurs i Strategisk forretningsutvikling og innovasjon med oppstart 15. september, rullerende opptak frem til da. Kurset går over fem moduler a 3-4 dager (pluss noen videoforelesninger innimellom modulene) i perioden september 2010 – april 2011. Det er rettet mot folk i leder- eller mellomlederstillinger med fokus på forretningsutvikling og intraprenørskap. Gitt hvordan verden ser ut idag (og Ragnvalds og mine interesser) vil mye være fokusert på nettbasert og annen teknisk orientert utvikling, uten at det vil hindre noen fra å få utbytte at kurset selv om de ikke er teknisk orientert. (Dette med teknologi er ofte en liten sperre for studentene – for detaljer, se Ragnvalds utmerkede svar på mange spørsmål om kurset.)

En interessant vinkling, som vi gjerne ser bedrifter gjør, er å sende en, to eller tre ansatte som har et innovativt forretningsprosjekt de skal ha gjennomført – og som så kan benytte kurset til en strukturert gjennomføring – noe Ragnvald caller "project coaching" – av dette prosjektet, med relevant teori og en steg-for-steg gjennomføringsprosess. Dette er noe Ragnvald har lang erfaring med – og mange fornøyde studenter fra tidligere avholdte kurs. Hvis du følger hans opplegg gjennom kurset, er du faktisk ferdig med prosjektoppgaven til den siste samlingen – og hvis ting fungerer som på tidligere kurs, også godt i gang med selve prosjektet i bedriften.

Selv står jeg for forelesninger i strategi, strategisk teknologibruk og sammenhengen mellom teknologi- og markedsutvikling, er formelt fagansvarlig, og veileder prosjekter sammen med Ragnvald. Ragnvald har jobbet med eCommerce-utvikling i ulike sektorer og er en kløpper på gjennomføring, og ellers kommer vi til å bruke forelesere fra BI og fra firma vi har kontakt med.

imageDet blir en utenlandstur også – vi har et tett samarbeid med Accenture, og det blir besøk (27-29 oktober) i deres innovasjonslaboratorium i Sophia Antipolis, det franske motstykket til Silicon Valley like utenfor Nice. Der får vi se hvordan Accenture arbeider med innovasjon både internt og hos sine kunder, og får demonstrert en rekke nye teknologier satt inn i en forretningsmessig sammenheng. Det at denne utenlandsturen kommer i modul 2 gjør også at studentene blir godt kjent – vi har sett mange gode prosjekter og ideer komme ut av det.

Kurset gir poeng mot en Master of Management-grad på BI, men erfaringsmessig tar mange disse kursene som et enkelt-stunt, gjerne i forbindelse med et prosjekt. Det er en utmerket anledning til å skaffe seg et godt kontaktnett av interessante og dyktige mennesker som jobber med å gjennomføre endringer i bedrifter.

Hvis du har spørsmål om innhold, lurer på om dette kurset passer for deg eller for noen av dine ansatte, eller har andre faglige spørsmål, ta kontakt med Ragnvald Sannes (4641 0752, ragnvald.sannes@bi.no) eller meg (4641 0452, self@espen.com). For mer administrativt orienterte spørsmål (priser, opptak, Master of Management-studieregler, tilpasning til studieopplegg etc.), ta kontakt med Elisabeth Lund, vår utmerkede administator (4641 0073, elisabeth.m.lund@bi.no) eller med Master of Management-administrasjonen (46 41 00 06, lederutdanning@bi.no).

Gerson Komissar er gått bort

Postet den av

imageTrist melding da jeg kom på jobb fredag: Gerson Komissar, BIs andre rektor og mannen som la grunnlaget for at BI skulle gå "fra aftenskole til vitenskaplig høyskole", er gått bort i en alder av 89 år.

Når noen blir 89 år gammel, er et dødsfall trist, men ikke overraskende. Men Gerson var på kontoret i forrige uke, var kjapp, slagferdig og faglig nysgjerrig til det siste, og trosset på mange måter alle forestillinger om det å bli gammel. På spørsmål om hvordan det kunne ha seg at han til de grader holdt koken, var standardsvaret et tørt "man må velge sine foreldre med omhu…"

Han er kanskje den mest bredspektret intellektuelle BI-personen jeg har møtt – og også den av BIs grunnleggere jeg har hatt et personlig forhold til, fra jeg var ung IT-medarbeider på BI, da jeg kom tilbake fra USA, og som faglig person siden. Her var en mann man kunne diskutere obskur litteratur, debattsidene i avisen og nyere faglig utvikling med, og det var en fornøyelse å lytte ikke bare til innhold, men til hans presise og spissfindige formuleringer. Jeg siterte ham for eksempel for halvannet år siden, med hans observasjon om at hvis mer enn halvparten av befolkningen får sitt utkomme av det offentlige, blir det i praksis umulig å redusere offentlige overføringer eller effektivisere.

Gerson kom fra en fremtredende jødisk familie i Trondheim (en antydning til fintrønderdialekt kunne anes i diskusjoner) der noen av familiens medlemmer klarte å unnslippe arrestasjoner og deportasjon til dødsleirene ved å reise til Sverige – så også Gerson. Tilbake til Norge begynte han å jobbe på BI mot slutten av 40-årene, giftet seg etterhvert med Finn Øiens datter, og hadde mange ulike stillinger – etterhvert rektor, som han var fra 1975 til 1981. Han la grunnlaget for at BI fikk tildele siviløkonomtittelen, hovedsaklig ved å finne og ansette heltidspersonnell med skikkelig faglig bakgrunn – folk som utgjorde grunnstammen i BIs student- og forskningsmessige ekspansjon på slutten av 80-tallet.

Gerson var svært populær – hans underfundighet, trivelige vesen og evne til å huske og være opptatt av alle i organisasjonen gjorde ham til en leder man kunne respektere uten at han trengte å vise synlige tegn på autoritet.

Jeg kommer, i likhet med alle som lærte ham å kjenne, til å savne ham.

Dagens lille nøtt

Postet den av

Statistikk var et av mine favorittfag engang på det latterlige 80-tallet, ikke minst fordi jeg hadde Pål Aakre som lærer (han har til og med egen fanklubb på Facebook). Noen år senere var jeg blitt student i USA og kom over en morsom artikkel med en liten nøtt, som jeg sendte til Pål. Stor var min glede da jeg oppdaget at Pål fortsatt – nesten 20 år etter – bruker dette eksempelet i sin statistikkundervisning.

Og gåten?

image Vel, her er den: Sett at du er deltaker i et program på TV, et riktig slitsomt "game show" der du skal velge en av tre dører. Bak den ene døren er en lekker bil (for eksempel en 6.9), bak hver av de to andre en geit. Du velger en av dørene (i bildet, dør nummer 1). Programlederen (som vet bak hvilken dør bilen er) åpner en av de andre dørene (nummer 3) og viser at bak den står en geit. Han gir deg så muligheten til å endre ditt valg fra den døren du har valgt (nummer 1) til den andre (nummer 2), uåpnede døren.

Skal du bytte dør, eller ikke?

Svaret på gåten er egentlig enkelt, men skapte furore i USA da gåten ble lagt ut i Parade Magazine i 1990. Folk med doktorgrader i dette og hint diskuterte i månedsvis. Men sunn fornuft (eller, om du vil, operativ kunnskap om Bayesisk statistikk) vil gi deg svaret…

(Til kommentatorer: Selvfølgelig finnes løsningen på dette problemet på Internett. Vennligst ikke link til den – mye morsommere å starte en skikkelig diskusjon…)

Case-konkurranse for BI M.Sc. studenter

Postet den av

image image Noen av våre M.Sc. studenter i strategi har kontaktet Boston Consulting Group og fått dem til å bli med på å arrangere en konkurranse i case-analyse. Dette er akkurat den typen studentinitiativ jeg liker, så jeg stiller opp som a) dommer, og b) promotør på disse sider.

Herved – hvis du skulle være M.Sc. student på BI – er du invitert til å delta i konkurransen. Det er noen små forutsetninger: Du må være med på et lag av 3-4 studenter, hvorav minst to må være M.Sc. studenter i strategi (eller siviløkonomstudenter med strategi spesialisering, som det het i gamle dager.) Konkurransen finner sted på BI 14. april fra 8:00 til 20:00, og jeg kan love en intensiv dag med case-analyse, presentasjoner og – til vinnerne – premier. Her har du sjansen til å være strategikonsulent for en dag, med et virkelig forretningsproblem – og med feedback fra både forelesere og vaskeekte konsulenter….

Kort søknad/påmelding sendes innen 1. april til til kai.r.mathisen@bi.no. Antall plasser er begrenset, så førstemann til mølla… (Merk påmeldingen "Tversover" – vi sender dette i mange kanaler, og vil gjerne vite hvordan folk fikk vite om det.)