LA Times trår til med noe jeg skulle ønske man kunne gjøre i Norge – en skikkelig analyse av forskjeller i lærerkvalitet. De har tatt data om alle lærere for tredje- til femteklassinger for perioden 2002/3 til 2008/9 i Los Angeles – USAs nest største skolekrets – og analysert hvordan elevenes karakterer endrer seg fra år til år. (I USA har elevene nye lærere hvert år – lærere spesialiserer seg på årskull). Man analyserer endringer i elevenes prestasjoner i årlige, standardiserte tester.
Hittil er ikke mye publisert, men man sier i alle fall at forskjellen mellom gode og dårligere lærere er dramatisk – tre ganger større enn forskjellen mellom gode og dårlige skoler. De 10% beste lærerne flytter studentene i gjennomsnitt 17 prosentpoeng opp på testene i engelsk, 25 prosentpoeng i matematikk. De gode lærerne er fordelt utover alle skoler (ikke bare i velstående strøk), og valg av lærer er mye viktigere enn valg av skole. Gode lærere hjelper alle elever de underviser til å bli bedre. Ansiennitet, utdanning og videre opplæring hadde liten effekt på lærernes prestasjoner.
LA Times kommer til å offentliggjøre, ved navns nevnelse, resultatene for alle de aktuelle lærerne. Det skjer 26. august, og inntil da kan individuelle lærere legge inn kommentarer om sine scores. Lærernes fagforeninger er ikke særlig fornøyd, uten at noen er overrasket, og forsøker nå å boikotte LA Times. Før noen begynner å rope om personvern – vær klar over at som offentlig ansatt i USA forventes det stor åpenhet om dine prestasjoner, siden det er skattebetalerne som betaler. (Og i Norge, hvor vi legger ut hvor mye folk tjener og hvor de bor offentlig, bør vi vel ikke snakke så høyt om personvern?)
Den artikkelserien som LA Times kommer med, har stor betydning for mange debatter – om personvern, om prestasjonslønn, om måling av undervisningskvalitet, om skolepolitikk, om hvordan avisers rolle endrer seg fra gjengivelse av nyheter til dyptgående analyse av interessante datasett. Min meget kompetente navnebror Espen Andersen i Brennpunkt-redaksjonen har gjort mye for å synliggjøre viktigheten av lettforståelig dataanalyse – jeg skulle ønske han kunne fått kastet seg over alt vi har av nasjonale prøver, karakterer fra hver enkelt skole, og sammenhengen mellom hvordan lærerskolestudenter gjør det på skolen og hvordan de fungerer i klasserommet. En annen ting er at verktøy av denne typen kan være viktige for lærerne selv – jeg tipper at de fleste av de lærerne som gjør det dårlig ikke er klar over hvor dårlig de gjør det – og da kan jo emulering av gode lærere være en kjempemulighet til å bli bedre.
I et land der vi setter lærerkvalitet meget langt ut i rekken av ting vi prioriterer er denne reportasjeserien et uhyre viktig innspill. Som jeg har sagt før: Problemet i norsk skole er først og fremst ikke at vi har varierende og for lav lærerkvalitet (skjønt det er et problem). Problemet er at vi ikke gjør noe med det – vi belønner ikke de gode lærerne og lar de aller dårligste fortsette. For å ta et ytterpunkt – den ellers meget nøkterne økonomen Alex Tabarrok mener, basert på en fornuftig simulering, at det man burde gjøre er å prøveansette massevis av lærere og deretter sparke 80% – ja, 80% – av dem etter to år.
På et mer generelt grunnlag: Økt tilgang på data og bedre analyseverktøy vil synliggjøre store forskjeller i prestasjoner over tid, og tvinge frem bedre lønns- og karierredifferensiering – og ikke bare i skolen. Men håpet er der – kanskje dette er starten på noe som kan ende opp med at vi endelig kan få gjort noe med kvaliteten i norsk skole. I alle fall vil denne undersøkelsen flytte milstolpene over hva man kan diskutere – og de som fortsetter å hevde at alle lærere i norsk skole er gode og like har nå et krav på seg om å komme opp med data, ikke meninger, som sier det motsatte.
(Dette innlegget er også publisert på min blogg i Aftenposten.)
Tversover 
Jeg stiller meg skeptisk til at det er nødvendig å gå ut i offentlige aviser med navn på hver enkelt lærer og deres resultat, men jeg skulle gjerne sett at man gjorde en slik studie på lærerne ja.
Men når det er gjort så må man også få på plass noen verktøy for hva man skal gjøre med de elendigste lærerene. Når jeg gikk på videregående hadde jeg en matte og fysikk lærer som var beryktet. Han var helt ubrukelig rett og slett, og fikk årlig klage på klage, uten at noe skjedde. Jeg fikk høre på bakrommet at det ikke var noe skoleledelsen kunne gjøre noe med. Han var bare dårlig lærer, og det var ikke grunn til oppsigelse…
Svakheten ved denne testen er at om den nest beste læreren jobber på trinnet over den aller beste – så vil vedkommende fremstå som svak (ettersom karakterene dermed vil falle)
Problemet i norsk skole er:
1. Ny-utdannede lærere kastes inn i klasserommet uten videre oppfølging eller coaching
2. Der blir de værende i 40 år uten at noen forteller dem hva de gjør dårlig eller bra
Poenget er dermed: Ledelse (les: styring og oppfølging) i en enorm organisasjon bestående av kunnskapsoverføring er i mange tilfeller fullstendig fraværende.
@anne: Enig at det kan se ille ut med norske øyne – men et positivt element er jo at på denne måte får man spredd kunnskapen om lærernes prestasjoner. Man kan jo tenke seg mindre offentlig spredningsformer, men ville da foreldre og lærerne selv fått vite hvordan situasjonen er?
@Leser #1: Det første problemet du snakker om forsvinner når man måler gjennomsnitt over 7 år. I det hele tatt forsvinner mange av måleproblemene hvis man har stort nok tallmateriale. Jeg er absolutt enig med deg med din beskrivelse – lærerne får liten operativ tilbakemelding og har i liten grad tid eller mulighet til å se hvordan andre gjør de samme tingene som de gjør (enten de gjør det bedre eller dårligere.)
Dette kan virke positivt på mange måter, men hva er datagrunnlaget for å kunne sammenligne to lærere? Er det testresultater av elevene?
I så tilfelle, tester man alt? Fra matte, til språk, til sosial kompetanse, abstrakt forståelse og empati. Og hvordan kontrollerer man for lærerens rolle vs. effekten av elevenes individuelle forskjeller?
Kanskje er det mulig å gjøre det rett, men all erfaring tilsier at noe slikt som dette vil gjøres på feil måte i et land som Norge.
Og når det gjelder prestasjonsbaserte lønninger vil jeg vise til Bård Kuvaas som sier: at det man oppnår med prestasjonsbaserte lønninger er å gi høyere lønninger til de som presterer bedre på de kriteriene man velger seg. Ikke noe annet.
Det store problemet med slike tester er jo faktorer som at kvaliteten på elever kan variere. I USA har de jo så stor fokus på normerte tester, at de mister mye av det andre. Lærere som har denne ensidige fokusen på en faktor har jeg aldri hatt noe behov for selv. Jeg hadde jo læreboka. Læreren skal gi meg noe ut over dette.
Den andre tingen som jeg tror vi mangler i læreryrket er fagling utvikling for lærere. Stort sett alle gode lærere jeg har hatt har vært unge. Gamle lærere har et perspektiv som avviker fra unge folk.
Den tredje faktoren er at overarbeide lærere yter dårlig. Jeg har sette en klar sammenheng mellom hvor stor arbeidbelastning en lærer har og hvor god jobb de gjør. Den beste læreren var en som bare hadde 2 timer hver uke som lærer. Resten av var han inspektør. Kjempevanskelig fag, og stor klasse. Men veldig gode resultater, som gjorde hele min utdannelse etterpå enklere.
@Andreas: Ditt argument er altså at hvis man ikke kan finne det perfekte og altomattende målekriteriet, så skal man bare erklære dagens situasjon for OK og fortsette som før? Jeg er sterkt mistenksom til argumentet om at joda, norske elever gjør det elendig på PISA men de er jo så mye mer demokratiske, veltilpasse, sosiale, etc., etc. – med andre ord, vi er dårlige i det som måles men bra i alt som vi ikke kan spesifisere. Beklager, den er for enkel.
Og Bård har naturligvis helt rett – og vi må bestemme oss for hvilke kriterier vi skal betale for. Bedre karakterer for elever er jo positivt – og før du sier at det går ut over læringsmiljø, selvtillit, sosial kompetanse og så videre, vil jeg gjerne se noen data som underbygger den myten.