Joi Ito til MIT – rekruttering slik den bør gjøres

image MIT Media Lab ansetter Joi Ito* som ny leder, i følge New York Times og en lab’en egne hjemmesider. Joi er en japansk seriell entreprenør, venture capitalist, superblogger, Internett-aktivist og generell sprellemann – alltid i luften, på Twitter, og i diskusjoner, en lederskikkelse som bygger opp folkene rundt seg og tar initiativ ut fra visjoner heller enn planer.

Valget av Ito er briljant, men kontroversielt, for å sitere Lawrence Lessig. Dette ikke på grunn av hva han har gjort, men hva han ikke har gjort, nemlig å fullføre en universitetsutdannelse. Han har påbegynt to universitetsutdannelser (informatikk på Tufts, fysikk på Chicago) men sluttet fort da han syntes det hele var nokså kjedelig og irrelevant. MIT har imidlertid selvtillit nok til å ansette folk med ideer uten å kikke alt for hardt på formaliteter – jeg har selv vært på MIT Media Lab og sett folk blitt ansatt uten formell bakgrunn, men glimrende konseptualiserings- og programmeringskapasitet.

Jeg tror ikke dette hadde gått i Norge. Her på berget må hver eneste offentlig og/eller akademisk ansettelse gjennom et mareritt av en prosess hvor formalia er det eneste som teller – så lenge en mastergrad er toårig, er den godkjent for et doktorgradsstudium, for eksempel, uansett om du kommer fra et surfeuniversitet i Australia eller en liksom-universitet på den ytterste Nøgne Ø. Derimot bør du ikke finne på å ta en mastergrad på LSE eller Oxford eller Cambridge – da er du diskvalifisert fra norske doktorgradsstudier, for graden er bare ettårig, selv om LSE og Oxford og Cambridge er verdensledende innenfor sine områder. Som jeg har hørt i opptaks- og ansettelsesdiskusjoner: Vi kan jo ikke gjøre et unntak fordi noen er flink!

image MIT gjør det. Det hadde ikke skjedd i Norge – det er garantert: Da hadde forsmådde søkere med papirene i orden laget kjemperabalder, ulike kvalitetsgrupperinger hadde trådt sammen med konklusjoner om at her må man “gjennomgå rutinene” i forhold til papirer, kjønnsdeler og landsdeler, og sikre at noe slikt ikke kan skje igjen. Tenk deg om – hvor mange norske universiteter og forskningssentre har headhuntet utenlandske ledere?

Jeg synes imidlertid det er helt strålende at Joi blir ny leder på MIT Media Lab. Dels fordi han har visjonene og iderikheten som skal til for å ta vare på en institusjon som har skapt så mange briljante nyvinninger. Men mest av alt fordi det gir meg nok en spennede person å forholde meg til.

Jeg reiser nemlig på sabbat fra høsten av, og ferden går, nettopp, til MIT. Nærmere bestemt på Center for Information Systems Research, 200 meter rett sør for I. M. Pei’s nokså håpløse bygning. CISR er en forskningsgruppe rundt IT-ledelse og teknologistrategi med med samme forhold til private, globale bedrifter som MIT Media Lab har – og meget interessante kolleger å lære av og diskutere med.

Så får jeg heller tåle å være tilknyttet et universitet som ansetter folk som ikke har papirene i orden…

* Bildet er tatt av Mitzuka Ito, og CC-lisensiert.

3 thoughts on “Joi Ito til MIT – rekruttering slik den bør gjøres

  1. Joi Ito er fantastisk! Jeg er en stor fan. Han har mye positiv energi og en innovativ sjel – han vil gjøre MIT godt.
    Du må også ta turen innom GAMBIT mens du er der! En lekende herlig innovativ gjeng! http://gambit.mit.edu/

  2. He he! Sikkert bra for MIT medialab; men ville du gått til en lege uten formelle kvalifikasjoner (hint de uten kalles kvakksalvere)? Ville du? Eller en advokat uten advokatur etc etc?
    Vi må skille her; mellom utdanninger innen proffesjonsfag (leger, advokater etc) og frie studier. For frie studier så bør man ikke være så bundet. I Norge har man imidlertid alltid (i alle fall før) innen akademia og frie studier (les universitetene) hatt en tradisjon for å kunne si «..eller tilsvarende», og så ansatt flinke folk uten alle formaliteter! Min egen veileder til magistergraden ble professor uten en doktorgrad. Muligens umulig nå; men før, fullt mulig.

  3. Ha! Dette er faktisk helt riktig. Rekrutterings prosessen ved norske universiteter er totalt hjelpeløs. Det tar gjerne 12-18 måneder bare å få en innstilling. Og 6 måneder senere må man bare innse at alle kvalifiserte søkerer har funnet seg annet arbeide, og starte prosessen på nytt. Jeg har vært med på å rekruttere faculty på et stort amerikansk forsknings universitet og kontrastene til det norske systemet er store.
    Takk for godt innlegg.

Kommentarer er stengt.