Kategoriarkiv: Digital teknologi

Piratmatematikk

Postet den av
Svar

Jeg har i min tid hatt endel krangler med musikkindustrien, som i likhet med mange andre innholdsbransjer har en ganske innbitt motvilje mot nye ting – og bruker ganske dramatisk språk, og ikke minst ganske dramatiske tall for å pukke på og utvide sine allerede ganske drakoniske rettigheter. (Nå skal det sies at europeisk og særlig norsk platebransje er litt mindre markskrikerske enn den amerikanske musikk- og filmbransjen, men likevel.)

Her er i alle fall en festlig video med Rob Reid, (via BoingBoing) som kikker litt på tallene bak den amerikanske plate- og filmbransjens katastrofemeldinger og, vel, finner ut at humor er det eneste perspektivet som fungerer:

Som Tim O’Reilly har sagt: “Reguleringer skal beskytte fremtiden mot fortiden, ikke fortiden mot fremtiden.” I disse DLD-dager burde noen og enhver tenke litt på det.

(Og hvis du vill ha mitt perspektiv på hva som skjer, så finner du det her og her.)

Bokbransjens fremtid (nok en gang)

Postet den av
4

Når folk slutter å diskutere og i stedet kaller deg inkompetent og oppmerksomhetssøkende, vet du at de har dårlige argumenter. Bjarne Busets innlegg i Aftenposten lørdag («Deprimerende tøv om e-bøker») burde i så måte få meg til å føle meg beæret. Jeg er ingen ekspert på bokbransjen, må vite, og derfor bør jeg ikke uttale meg.

(Nå skal det sies til Bjarne Busets ære at han nok skrev dette litt kjapt og provosert på sin blogg, som Aftenposten så trykket. Vi har diskutert dette mye før (se hans kommentarfelt), og han vet hva han snakker om. Men jobben med å holde den elektroniske fasaden for en bakstreversk bokbransje kan bli slitsom i lengden.)

Mitt fagområde er teknologiutvikling – hvordan teknologi endrer markedsforhold. Den norske bokbransjen er midt i en slik utvikling nå. E-bøker er ikke papirbøker distribuert over Internett, men et mye mer omfattende fenomen – en såkalt disruptiv innovasjon – som kommer til å bryte opp eksisterende strukturer og flytte maktposisjoner. Dette er ikke noe nytt – det samme har skjedd og skjer innenfor aviser, musikk, TV, film, post, telefon, flyreiser og datamaskiner: Noe som før var dyrt og risikofylt (boktrykking, distribusjon og salg) blir billig. Dermed blir det vanskelig for de eksisterende firmaene, med store, dyre (men fremdeles lønnsomme) organisasjoner (bokhandler), å konkurrere med nykommerne. Problemet blir ekstra vanskelig fordi at selv om de skulle vinne i det nye markedet, ville de tjene mindre penger enn de gjør i dag, i hvert fall i begynnelsen.

Derfor er det naturlig at bokbransjen griper til fornektelse (e-bøker selger ikke, og pris betyr lite når man kjøper bøker), liksomtilbud (Bokskya, som tilsvarer musikkbransjens forsøk på å selge enkeltlåter man ikke kunne kopiere til 30 kroner stykket), og myndighetsbeskyttelse (ny boklov som skal sementere bransjeforholdene – inkludert en bestilt rapport som omhyggelig unngår å nevne e-bøker og helt ser bort fra at nettopp det at forlagene eier bokhandlene gjør at de blir strategisk sårbare).

I slike situasjoner trengs det gjerne en utenforstående – Apple for musikk, Amazon for bokhandler – som uforskammet støvler inn og tar markedet. Dette er sunt (og en naturlig del av alt forretnings- og kulturliv). Musikk er nå billigere, og musikerne tjener mer (men fremdeles ikke godt, for det meste.)

Min bekymring ligger i at jeg ønsker at jeg og mine barn skal ha tilgang til god litteratur til en rimelig penge, samt at forfattere skal betales for det de gjør. I dagens situasjon gjør de ikke det – forlagene utgir haugevis av bøker de ikke engang gidder å markedsføre (til fortvilelse for debutantene).

Her vil det komme nye forretningsmodeller – Amazon lar deg nå publisere elektroniske bøker der forfatteren sitter igjen med 70% av inntektene. To kolleger av meg i USA skrev en debattbok og ga den ut elektronisk – den selger som bare det, og de har ikke bare fordelen av at den får stor spredning (fordi prisen er lav) men også at den kommer ut med en gang. Med et forlag og en papirbok måtte de vente i hvert fall et halvt år – boken ville vært mindre aktuell, og de ville tjent mindre penger.

Bokbransjen mener at uten bokhandler og eksisterende forlag dør litteraturen i Norge. Intet kunne være mer feil. Platebutikkene er så å si borte, men folk hører på musikk og lager musikk som aldri før. Men musikkbransjen måtte tvinges over – av Apple. Norsk musikkliv blomstrer i møte med ny konkurranse.

Det samme kommer til å skje innenfor bokbransjen. Men tar det for lang tid, vil de unge, som ikke er særlig fremtredende i bokhandlene i dag, gå over til å lese engelsk fantasy-litteratur, innkjøpt til sine iPhones. Og det ville være et tap for norsk litteratur og det norske språk.

Til kulturministeren: Jeg tror det beste som kunne skje bokbransjen er at de ble tvunget til å konkurrere i det nye markedet. Det kunne man gjøre ved å oppheve momsfritaket, innføre lik (men gjerne lav) moms på e-bøker og vanlige bøker, samt tvinge de tre store forlagene til å kvitte seg med bokhandlerkjedene sine. (De må tvinges – ingen av dem vil gjøre det på egenhånd uten å være sikker på at de andre gjorde det.) Dermed er forlagene fri til å redefinere seg selv som filtre, foredlere og formidlere av litteratur – uavhengig om den kommer på papir eller ikke. Samtidig bør innkjøpsordningen endres slik at den ikke sementerer en situasjon der man kjøper inn tonnevis med papir som sendes til motvillige biblioteker – og setter likhetstegn mellom kvalitet og kvantitet. I stedet kan man lage støtteordninger mer rettet mot forfatterne selv – støtte til selve forfattergjerningen – som redaksjons- og markedsføringshjelp.

Som jeg har sagt før – norske forlag er nærmere fjærpennen enn fjesboka. De trenger en dytt, skal de kunne redde seg selv. Litteraturen trenger vi ikke tenke på – vi kommer fortsatt til å lese bøker som bare det.

Muligens fra forlaget komplett.no.

Douglas Adams om nye ting

Postet den av
Svar

Jeg leser for tiden Jeff Jarvis’ Public Parts, og der fant jeg et sitat fra Douglas Adams’ How to Stop Worrying and Learn to Love the Internet (publisert Sunday Times i 1999). Fritt oversatt:

Jeg regner med at tidligere generasjoner også måtte høre all denne sytingen og klagingen [om hvor skummel ny teknologi er], etter oppfinnelsen av TV, telefonen, kameraet, kinoen, radioen, bilen, sykkelen, trykkekunsten, hjulet og så videre. Man skulle jo tro at vi etterhvert ville lære hvordan denne utviklingen fungerer, nemlig slik:

1) alt som allerede fantes i verden da du ble født er helt normalt;

2) alt som er blitt oppfunnet fra da du ble født til du fylte tretti er utrolig spennende, kreativt og med litt flaks kan du skape deg en karriere ut av det;

3) alt som er blitt oppfunnet etter at du fylte tretti er i mot naturens orden og begynnelsen til slutten for sivilisasjonen slik vi kjenner den, inntil det har funnets i omtrent ti år og gradvis viser seg å være OK.

Dette er en forbausende god forklaring på det meste, fra hvorfor helsevesenet ikke vil bruke delte databaser til hvorfor norsk bokbransje oppfører seg som klovner i kamp. Om ikke noe annet, så burde det gi endel politikere grunn til ikke å få panikk og innføre lover og regler som krenker enkeltmenneskers integritet og hindrer innovasjon.

Douglas Adams døde dessverre så altfor ung. Vi kunne trengt mer av hans barberbladskarpe analyser forkledd som avslappet insidehumor.

Deutsche Welle-intervju om europeisk bokbransje

Postet den av
Svar

Deutsche Welles teknologiprogram Spectrum har intervjuet meg om hvorfor europeisk bokbransje (det er ikke bare Norge) er trege med å gå over til lesebrett og elektroniske bøker. Innledende kommentar her, streaming her (intervjuet begynner ved 08:12), podcast er visst også tilgjengelig. Jeg bør vel skyte inn at jeg var nokså forkjølet på dette tidspunktet…

Bøker som statussymbol

Postet den av
3

Espen Andersen (Photo: Nard Schreurs)På kontoret mitt på BI har jeg mange bøker, samlet opp i årevis. I stuen har jeg enda flere, og har brukt tid på å bygge bokhyller og forsvare veggplassen mot familiemedlemmer som mener den kan brukes til noe bedre. I kjelleren har jeg kassevis av bøker jeg ikke har hjerte til å kaste men ikke plass til å ha fremme.

Boksamlingen min er fin, den. Jeg liker bøker, kan huske uten å tenke meg om hvor de fleste av dem er, og ofte huske innholdet bare ved å ta dem ut av hyllen. Og den signaliserer til alle som vil se at her har du en ekte intellektuell, bare så du vet det.

Men jeg leser nesten ikke papirbøker lenger. Jeg kjøper i stedet e-bøker og leser dem på Kindle, PC eller iPad. E-bøker er søkbare, vektløse, billige, tilgjengelige og koster ingenting å lagre. Men ingen kan se hvor mange bøker jeg har i min elektroniske samling. Det å ha mange bøker er et statussignal – det finnes faktisk firmaer som kan selge deg bøker etter mål, i hvilken farge eller genre du vil, for betaling. Statusverdien av bøker vil nok gå reduseres over tid – det er få som viser frem sine store CD-samlinger i stuen lenger, med mindre du er helfanatiker og har tusenvis av vinylplater. Så, hvordan skal man signalisere status med elektroniske bøker?

Den norske bokbransjen, som stadig setter nye rekorder i grenen “baklengs inn i fremtiden”, har nettopp annonsert et nytt konsept for e-bøker som, selv for dem, virkelig strekker strikken for hva man skulle tro var mulig. De vil selge e-bøker på små magnetkort som leseren kan stikke inn i sin (proprietære) e-bokleser. Dette gjør at bokhandelen kan beholde sin rolle i verdikjeden (skjønt de kan antakelig gå fra lastebil til elbil som distribusjonsplatform). Ifølge bransjens ikke altfor overbevisende innspill er dette rettet mot et markedssegment som “ikke ønsker å laste ned ting fra Internett” men som tydeligvis er helt komfortable med å lese bøker på skjerm. Akk ja.

imageJeg hadde første tenkt å gjøre meg morsom over at jeg nå må bytte ut mine bokhyller med små, nette veggstativ for plastkort, . Men så kom jeg på at her har man jo en modell der man kan få det beste fra to verdener – tilgjengeligheten og søkbarheten til e-boken og statusen til papirboken. alt forlagene trenger å gjøre er å bundle e-bøker med en liten pappmodell av en bok, kanskje med lærbind og det hele, som du kan sette i bokhyllen din. Dette ville se bra ut, signalisere intellektualitet og dannelse, og så ville man slippe vekten, støvet, og – siden denne “hylleboken” ikke ville trenge å være mer enn noen centimeter dyp – plassbehovet som følger med vanlige bøker. Du kunne til og unngå fysisk distribusjon ved å la kunden skrive ut og folde boken selv.

Papp-boken og e-boken kunne også kombineres, slik at du kunne aktivere en bok ved å ta den ut av hyllen, veive den i retning av bokleseren (teknikken kunne være transponder, 2D barcoding eller noe annet) og boken ville komme opp på skjermen til bokleseren. Mer avanserte utgaver kunne ha en liten elektronisk fargestripe på bokryggen, for å indikere hvor langt du hadde lest. En slik bok kunne man også låne bort til andre.

Nylig kjøpte jeg Underworld av Don DeLillo til min Kindle. Tenk om den hadde inkludert en liten “visningsbok” som illustrert her, med en barcode og en “lese”stripe: Der har du status, fysisk hukommelse, interiørdesign og en sømløs måte å gradvis bytte ut papirboksamlingen uten disrupsjon.

Du leste det her først!

(Og hvis du lurer: Ja, jeg mener dette ironisk.)

Oppdatering 19/11: Den engelske (original)versjonen havnet på Boingboing, og har pr. nå nesten 5000 lesere…

Å lede teknologer

Postet den av
5

For etpar år siden var jeg involvert i et nettmøte, der folk kunne stille meg spørsmål om teknologi og ledelse. Et av spørsmålene var fra Mike Andersen, som spurte “Hva er ditt viktigste råd til førstegangsledere, som er satt til å lede meget teknisk kyndige personer?

Pointy-Haired Boss.jpgJeg syntes dette var en meget interessant problemstilling – man vil jo ikke akkurat ende opp med å være Dilberts sjef heller. Så her er mitt (lett modifiserte) svar:

Hei Mike,
her er det lett å gjøre feil. Noen kjappe observasjoner:

  1. Vær ydmyk, men ikke unødvendig ydmyk. Hvis du har blitt satt til å lede disse personene, så er det fordi du har en kompetanse – om ikke innen teknologien, så innenfor noe annet, som for eksempel ledelse. Kompetansepersoner respekterer andres kompetanse selv om den er annerledes enn deres egen.
  2. Ikke si (til kjedsommelighet) «jeg er ikke så teknisk jeg» eller » jeg skjønner ikke denne PCen» eller lignende. Ikke noe er mer irriterende for en teknisk kompetent person. Teknologene er klar over at du ikke er ekspert på teknologien. Det er greit, så lenge du er interessert, ønsker å forstå hva som er viktig med den, og ønsker å forstå deres situasjon. Ofte blir teknisk orienterte mennesker beskyldt for å være lite flinke til å kommunisere. Det kan stemme, men i mange tilfelle skyldes dette at de som skal lytte på dem ikke har tid og tålmodighet – ikke er villige til å investere i å forstå hvordan ting virker.
  3. Ikke bløff deg til teknologikunnskap, men trekk på den du har. Da jeg var ung, jobbet jeg med store datamaskiner som oppførte seg nokså annerledes enn de man har idag. Men jeg kunne dem godt, og kunne bruke min kunnskap derfra til å forsøke å forstå ny teknologi. Min kone er en kløpper innen søm og strikking, og kan bruke sine kunnskaper der til å trekke analogier til annen teknologi. Det er helt akseptert å bruke analogier til å forsøke å forstå teknologi, sålenge du er mottakelig for kritikk om hvor de ikke passer.
  4. Spør hvis du ikke forstår noe. Ellers kan du fort havne i en situasjon hvor du irriterer folk som har brukt en lang stund på å forklare noe du misforsto helt i begynnelsen. (Av og til kan man ha flaks – som Richard Feynman skriver morsomt om.) Det at du spør og forsøker å forstå, viser at du har respekt for kunnskap – og for dine medarbeidere.
  5. Ikke vær redd for å være annerledes. Hvis du er den personen som går i dress og snakker til kunder i en bedrift som har masse folk i slitne joggesko og svarte T-skjorter – fortsett med det. De svarte T-skjortene forstår utmerket godt at noen må gjøre den jobben, og at de kan være gode til det uten å kunne teknologien dypt. Gjensidig respekt, med andre ord.
  6. Og til sist – ta lederskap hvis det skulle være nødvendig. Enkelte teknologer vil forsøke å bløffe deg til å gjøre ting (skaffe teknologier, for eksempel) ikke fordi det er nyttig for bedriften, men fordi de vil ha det selv. Da er det greit å forstå litt teknologi, litt mennesker – og å ha opparbeidet seg nok respekt blant de andre teknologene til at de ikke går med på det….

Thinfilm med prosessor fra printeren

Postet den av
2

PARC/Thinfilm addressable memory computer circuit

Enten leser jeg ikke norske aviser (får dem bare på nett) nøye nok, eller så har de sovet i timen; Her er i alle fall hva jeg tror er den viktigste norske teknologinyheten i år: Thinfilm Electronics, listed på Oslo Børs og en avlegger av FAST, demonstrerte hos Xerox PARC i den 24. en CMOS memory chip produsert på plast. Behørig registrert av Extremetech, The Register, Engadget og EETimes, men altså ikke i Norge, der de eneste nyhetene man finner om firmaet handler om hvem som har begynt å jobbe der eller hvem som har investert.

Det er som å høre FAST enda en gang. Vent, Jon Markus er involvert i Thinfilm også. Akkja.

Vl jeg mener i alle fall denne annonseringen er uhyre viktig,  fordi denne teknologien representerer en mulig disrupsjon vis-a-vis tradisjonell prosessorteknologi. Selv om denne chip’en ikke har på langt nær samme ytelse som en tradisjonell memory chip, er produksjonsteknologien svært lite kapitalkrevende – den minner mest om en blekkskriver som skriver på en plastrull av samme type som man før hadde på overheadprosjektorer Den trenger heller ikke operere i et dyrt “clean room”-mijljø, fritt for støv og andre kontaminasjoner. Den er enkel, robust, og svært billig. Og, foreløpig, ikke mye å skryte av i ytelsesveien heller. Men, tekniske detaljer til side, sammenligne den gjerne med 4004-prosessoren til Intel, den første mikroprosessoren. Dit er det ikke så langt. Og for Thinfilm er veien opp dit lønnsom for hvert skritt, men for den tradisjonelle prosessorindustrien er kampen om dette markedet en distraksjon fra kampen om å beholde eller øke markedsandeler i et stadig voksende tradisjonelt marked.

Dette produktet er første skritt mot å kunne legge inn elektronisk prosessering i nesten alle produkter. Til å begynne med går dette inn i ting som leketøy, men gitt at krav om om RFID-merking begynner å gjøre seg gjeldende i stadig flere distribusjonskjeder – og RFID-tags koster relativt mye penger – kan dette gjøre at man kan få gjennomslag for RFID på enkeltproduktnivå, i stedet for på palle- og kassenivå slik det stort sett er i dag. Et annet marked er NFC (near field communication) – der man enkelt kan få ting til å kommunisere, i første omgang antakelig med mobiltelefoner som kommuniserende ledd.

I en ikke altfor fjern fremtid kan vi altså få datamaskiner – om enn svært små og med begrenset kapasitet – til en stykkpris på noen få øre. Tenk deg produkter som vet hvem eieren er (og vet om de er gitt eller solgt til noen andre, eller om de er ekte eller piratkopier). Eller bagasje som kan kommunisere med deg og flyselskapet, slik at du til enhver tid vet hvor kofferten er og hvor den vil.

I følge The Register er dette første skritt mot et “Internet of things”. Synd det ikke registreres i det landet det kommer fra.

Norsk IT-bransje: Næring og enzym

Postet den av
3

(Dette er en oversettelse og bearbeiding av sammendraget av min rapport for Et Kunnskapsbasert Norge).

I motsetning til Norges klassiske kunnskapsnæringer – petroleum, maritim, sjømat – ser den norske IT-næringen, selv om den er stor, lønnsom og kunnskapsbasert, ikke på seg selv som en kunnskapsklynge, ei heller oppfører den seg som en. Den er svært sentralisert – med noen få unntak (Horten, Trondheim) er norsk IT-næring for det meste lokalisert i Oslo-området: Langs Akerselven, I Oslo sentrum, på Skøyen, Lysaker og Fornebu. Få norske IT-selskaper konkurrerer globalt, og de som gjør det blir stort sett kjøpt opp av multinasjonale selskaper så snart de har nådd en viss størrelse og modenhet. De vokser rett og slett ut av Norge. I noen tilfelle fortsetter selskapene å vokse og trives der de er, vanligvis fordi de oppfyller et spesifikt globalt (GE Vingmed) eller lokalt (Visma) behov, ellers forsvinner de gradvis inn i den oppkjøpende organisasjonen (FAST blir Microsoft Development Center Norway, Tandberg blir en del av Cisco, Trolltech blir en del av Nokia for så å bli solgt til et finsk softwareselskap).

imageIT-næringens to største samfunnsbidrag er:

  • Bransjen tilbyr, gjennom IT-tjenestetilbydere og konsulentselskaper, kunnskap om utvikling og bruk av informasjonsteknologi, som øker landets produktivitet gjennom smart bruk av administrative og kunderettede systemer. Landets relativt store konsulentbransje og utstrakte bruk av konsulenter både i offentlig og privat sektor sikrer at knapp kunnskap om IT-utvikling og implementering både kan bli utviklet og belønnet som en hovedaktivitet innenfor spesialiserte organisasjoner, men gjør også denne kunnskapen tilgjengelig i en mer fleksibel form enn hva norsk arbeidslivs relativt stivbente ansettelseordninger tillater.
  • Teknologien i seg selv, som primært skapes av store og internasjonale teknologiselskaper; av åpen-kildekode miljøet, og av lokale utviklere av administrativ programvare, tilbyr en tilgjengelig infrastruktur for gründere i nesten enhver bransje. Nesten alle oppstartbedrifter i Norge idag bruker tid og ressurser på å utvikle systemer. Tilgjengeligheten til digitale nettverk og grensesnitt gjør det lettere å starte firma, både hva gjelder forhold til det offentlige, mobilisering av ressurers, og aksess til markeder.

IT er både en kompetitiv arena og en strategisk ressurs – en bransje såvel som et ensym – for å øke Norges innovasjonskraft, produktivitiet og konkurranseevne.

Kunnskapsskapning og – distribusjon

Kunnskap kommer til IT-næringen fra tre hovedkilder: Fra utenlandske teknologiselskaper, fra norske IT-selskapers eget utviklingsarbeid, og fra norske forsknings- og utdanningsinstitusjoner. Hovedforbindelsen er utdanning – universiteter og høyskoler produserer studenter innen informatikk og ulike ingeniørfag – næringens knappeste ressurs, nevnt av praktisk talt hver eneste person vi intervjuet. Selve den akademiske forskningen, med enkelte velkjente unntak som objektorientering (Simula, Norsk Regnesentral og UiO) og søketeknologi (hovedsaklig NTNU) er ikke tett koblet mot næringslivet. Selskaper startes ofte av studenter fra ingeniørfag og informatikk, men faglig personale er i liten grad involvert – med noen unntak – etter at selskapene er startet. Dette er delvis fordi involvering i entreprenørskap strider med endel universitetskulturer – akademisk personale blir nå engang ikke rekruttert på grunn av sin hang til entreprenørskap – og delvis fordi selskapsspesifikk kunnskap raskt går ifra mer generisk akademisk kunnskap såsnart selskapene videreutvikler sin teknologi.

Næringens utfordringer

Et stort problem for IT-næringen er at den tilbyr en generell teknologi (Basu and Fernald 2008) – og det vil si at verdien teknologien skaper er mye mer synlig i næringer som bruker den enn i IT-næringen selv. Næringen er den mest innovative av samtlige næringer undersøkt av Et Kunnskapsbasert Norge, og finansierer sin forskning og utvikling stort sett ut fra egne midler eller fra generelle støtteordninger, men får i liten grad del i mer langsiktige forskningsmidler. Næringen preges i liten grad av faste samarbeidskonstellasjoner – alle konkurrerer og samarbeider med alle. Næringen scorer lavt på mange klyngedimensjoner, særlig på kunnskapsdynamikk.

Næringens hovedutfordring ligger å få synliggjort sin rolle i samfunnet. Per i dag gjøres det mange forsøkt på å dokumentere og eksemplifisere verdiskapning, men det skjer på vegne av det enkelte firma. En felles innsats for synliggjøring – der de enkelte aktørene spiller hverandre gode – ville ikke bare gjøre rekruttering enklere, men også øke teknologiens profil og legitimitet som verdiskaper. I særlig grad trenger næringen å tiltrekke seg arbeidskraft utenom den tradisjonelt mannsdominerte ingeniørpoolen. Dette kan gjøres ved å portrettere bransjen nettopp som en urban og spennende kilde til jobb og personlig utvikling – et karrierevalg ikke bare for den som er interessert i teknologi men også den som er miljøbevisst, ambisiøs og kulturelt begavet.

Eller, i kortform: Hvem som helst kan sitte på kafe på Grünerløkka med en MacBook Air og være kul. Jobber du med IT, kan få betalt for det også.

Næringens hovedoppgave i årene fremover vil være å øke produktivitieten – spesielt beslutningshastighet og –kvalitet i offentlig sektor såsom helsevesen og offentlig velferdsadministrasjon. For å gjøre det, må næringen kollektivt ta initiativ ikke bare hva gjelder teknologiutforming, men også påvirke til organisasjons- og prosessendringer for å fremme produktivitet og økt servicenivå.

Eller, i kortform: Næringen må, kollektikvt, rett og slett slutte å selge kundene det de vil ha og heller få dem til å gjøre det de burde gjøre.

Det offentliges rolle

Offentlige tiltak innen IT deles opp i tiltak rettet mot næringen, og i tiltak rettet mot bruk av informasjonsteknologi i offentlig administrasjon og offentlige tjenestetilbydere.

IT-næringen i Norge har – tilsynelatende heldigvis – hittil ikke vært gjenstand for mye oppmerksomhet fra offentlige myndigheter. Næringen har ikke blitt tilbudt spesiell offentlig assistance, og har heller ikke vært utsatt for mye spesiell regulering. Dette er i seg selv noe problem: Dette er en næring som er vant til rask teknologisk utvikling og forlengst har lært seg å omstille seg i forhold til endring i stedet for å forsøke å bevare det bestående.

Offentlig politikk i forhold til IT vil trenge å ta inn over seg at verdiskapning med IT i hovedsak skjer utenfor selve IT-næringen; at Norge er et svært lite land som ikke nødvendigvis trenger store, tunge systemer, men kan vinne mye på forenkling av prosesser og strukturer. Selve næringen støttes best gjennom å adressere de direkte behov næringen uttrykker – særlig mangelen på kandidater med riktig utdannelse – fremfor å tvinge næringen til å forholde seg til relativt kortsiktig politisk styring som krav om spesiell teknologi eller geografisk tilknytning.

Den største potensialet for verdiskapning ved hjelp av IT i Norge idag ligger i produktivitetsøkning innen offentlig administrasjon og tjenesteyting (helse, utdanning og sosiale tjenester). Her er prosesser og strukturer fremdeles i stor grad basert papir som medium og geografisk avstand som en hindring. Det har vært stor fremgang rundt forbedring av grensesnittet mellom publikum og myndighetene, men det er fremdeles mye å gjøre innen inforamsjonsutveksling og koordinering mellom de ulike organisasjonsenhetene.

Norges utfordring ligger i å omsette den entusiasme med hvilken landets innbyggere tar i bruk individuell ny teknologi til en like stor entusiasme innen både offentlig og privat virksomhet for å tilpasse sine rutiner og tjenester til den nye teknologien. Vår siste anbefaling vil derfor være at det opprettes en stilling som IT-minister, med mandat og myndighet til å reorganisere, automatisere og digitalisere alle sider av offentlig tjenesteyting, med det for øye å gjøre livet bedre for landets borgere. En effekt av en tung satsing her vil være at norske IT-selskaper vil kunne eksportere den resulterende kunnskap og teknologi til andre land som ikke har den sterke økonomi og teknologisk tilpasningsdyktige befolkning som Norge har.

Maskinene tar over. Dessverre/heldigvis.

Postet den av
2

For etpar uker siden var jeg på et seminar med Erik Brynjolfsson og Andy McAfee, som har skrevet boken Race Against the Machine som nettopp kom ut (se denne anmeldelsen i New York Times.) Og ja, boken kommer kun ut elektronisk, hvilket i seg selv er interessant, siden hovedtemaet nettopp er at datamaskiner og nettverk nå virkelig begynner å konkurrere om arbeidsplasser i de store servicenæringene.

Jeg kjøpte forøvrig boken på under 10 sekunder, ved å søke den opp og deretter trykke på en knapp, den kostet ca. 40 kroner og blir levert trådløst og øyeblikkelig til min Kindle, eller jeg kan lese den rett på nettet uten engang å installere software på PCen min. Hører dere, norsk forlagsbransje?

I alle fall, hovedpoenget i boken er at datamaskiner nå i større og større grad kan gjøre ting mennesker kan – ikke bare enkle ting som å skrive ut lønnsslipper eller bestillinger, men kompliserte ting man for kun kort tid siden mente ikke kunne gjøres av maskiner i det hele tatt – kjøre bil, oversette språk, eller være personlige sekretærer. Den økonomiske effekten av dette er dramatisk økt produktivitet og bedre tjenester, men også at store deler av befolkningen ikke lenger vil ha kunnskaper og evner som er relevante i et stadig mer globalt utsatt arbeidsmarked. USA står nå overfor et paradoks – landet er på den ene siden verdensmester i integrering av innvandrere (altså svært inkluderende) samtidig som økonomisk ulikhet – avstanden mellom de fattige og rike – blir større og større. Medianinntekten til en familie i USA har ikke gått opp på 10 år, men gjennomsnittet har økt – og det er de rikeste som har stukket av med 60% av inntektsøkningen. Det er noe av bakgrunnen til de mange “Occupy Wall Street”-protestene den siste måneden.

Erik og Andy tilbyr ingen løsninger i sin bok – skjønt de har et 19-punkts handlingsprogram for USA jeg langt på vei er enig i – utover troen på at vi må fortsette å innovere, å bruke teknologien til å løse problemet heller enn å begrense utviklingen.

Selv er jeg av natur teknologioptimist og har stor tro på at ut av denne omveltningen – den tredje industrielle revolusjonen, de to første basert på dampkraft og elektrisitet, denne på informasjons- og kommunikasjonsteknologi – vil føre til økt velstand. Men det kommer til å være en hel del telehiv på veien – og det gamle svaret utdanning er løsningen holder kanskje ikke lenger, i alle fall ikke for alle slags utdanning.

Uansett, neste mandag skal jeg se på en Jeopardy-konkurranse, der to student-team fra henholdsvis MIT og Harvard Business School skal konkurrere mot IBMs Watson, en superdatamaskin som slo to Jeopardy-mestre i våres. Watson er interessant fordi maskinen har lært seg mesteparten av det den kan ved å lese ting selv, ikke ved at noen har programmert inn hierarkier av kunnskap og regler for å aksessere dem.

Jeg regner med at maskinen vinner – spørsmålet er hva vi skal gjøre med det. Vi har i alle fall en god kandidat til den neste store eksistensielle problemstillingen vi alle vil bli nødt til å forholde oss til.

Fremtidens bil fra Google

Postet den av
1

Denne videoen (dessverre med litt dårlig lyd) viser teknologien bak Googles førerløse biler, som nå har kjørt mer enn 200,000 km uten ulykker (bortsett fra at en av dem ble påkjørt bakfra da den stoppet for et trafikklys.) Bilene har en person i førersetet, men vedkommende rører verken gass, brems eller ratt og sitter der for sikkerhets skyld, mest for å oppklare misforståelser i tilfelle en politimann bestemmer seg for å stoppe bilen.

Jeg hørte Andy McAfee nevne på et seminar her i forrige uke at i 2004 ble bilkjøring beskrevet som en oppgave datamaskiner ikke ville kunne gjøre, fordi det var for mye prosessering og beslutningstaking involvert. Nå har man grundige tester – og for meg ser det ut som om det bare er et tidsspørsmål før vi får selvkjørende drosjer, leiebiler og lette transportbiler. Slike biler kan også, fordi de kan kommunisere sammen, koble seg selv sammen til konvoier som kan ligge tett opptil hverandre i høy hastighet og dermed utnytte veibanen bedre. Og som syklist vil jeg sette pris på biler uten blindsoner.

Aldeles utmerket – bortsett fra at automatisert taxi- og varekjøring er en av de etterhvert nokså få yrkene man kan ha uten mangeårig utdannelse. Likevel – gitt lønnsnivået i Norge – er det liten tvil om at dette kommer. Personlig har jeg til tider følt meg som taxisjåfør for eget avkom – tenk å bare kunne sende bilen i stedet…

For ikke å snakke om at fyllekjøring ville bli en saga blott.

Digitalt Personvern etablert

Postet den av
Svar

Digitalt PersonvernOg dermed er katten ute av sekken – foreningen Digitalt Personvern er etablert. Målsetningen er å få belyst lovligheten – eller, mer presist, konstitusjonaliteten – av Datalagringsdirektivet. Eller, enda mer presist – å få samlet inn nok penger til at vi kan føre en rettssak mot Datalagringsdirektivet. Mer detaljerte opplysninger kommer her etterhvert som spørsmål triller inn.

Foreningen har Georg Apenes som styreformann, Christian Torris Olsen som generalsekretær (og den man kontakter), og Jon Wessel-Aas som juridisk konsulent. Og selv er jeg meget smigret over å fått plass i styret.

Og dermed er kronerullingen i gang! Gi her – hvis du er motstander av DLD, vel, «put your money where your mouth is…»

Oppdatering: Bra reportasje i PCWorld.Bra intervju med Georg. Og meget interessant artikkel (fra april i år) om hva som har skjedd, politisk, i Tyskland.

Oppdatering II:  Etter en dag har vi allerede passert 100.000!

DLD og retten til å slette

Postet den av
Svar

Jon Wessel-Aas har et glimrende innlegg på desk.no om lovligheten av datalagringsdirektivet – et påbud laget for å «sikre at vi ikke kan kommunisere med hverandre i private sammenhenger, uten at dette loggføres for fremtiden. Som potensielt bevis i en tenkt straffesak mot oss.»

Jon skisserer også en mulig vei ut av denne galskapen – nemlig å prøve lovligheten av DLD, noe som har skjedd fem ganger i Europa så langt, med dom mot direktivet i alle tilfellene. Dette bør vi også gjøre i Norge.

I det kommunikasjonssamfunnet vi nå lever i, er retten til å få være i fred viktigere enn noensinne. Den er, som tilgang til natur og ren luft, en rett som Staten må ta vare på, fordi kostnadene ved å opprettholde den i liten grad bæres (eller kan bæres) av hver enkelt, frivillig aktør. Google og Facebook og andre nettbaserte tjenester sparer på hver eneste interaksjon med deres systemer – og det er myndighetene som må regulere dem slik at ikke enkeltmenneskets integritet krenkes. Da er det svært forstemmende at det nettopp er myndighetene som velger å krenke denne integriteten.

DLD ble vedtatt med knapt flertall i et Storting sterkt preget av kompromisser og liten kunnskap om hva DLD innebærer, av en regjering som aldri har brukt sin reservasjonsrett overfor EU-direktiver og ikke ville begynne nå. (At man kort tid etterpå brukte denne reservasjonsretten i en fillesak som Postdirektivet styrker jo ikke akkurat troverdigheten til det argumentet.)

Dermed er det rettens vei som gjelder. Det er ikke tradisjon i Norge for å bruke rettsapparatet som konstitusjonsvern, slik det er i USA. Men det er jo aldri for sent å begynne.

En telekonferanse til besvær

Postet den av

(En spalte i e24, gjengitt her i originalform.)

I fjor skrev Elin Ørjasæter om hvordan vulkanutbruddet på Island kanskje endelig kunne få folk til å begynne å bruke telekonferanse heller enn flyreiser. Nå, et år etter, har vi igjen hatt et lite vulkanutbrudd, men vi reiser ikke mindre for det. Jeg har aldri skjønt vår merkelige trang til å flytte 50-100 kilo kjøtt og blod for at noen få kilo hjernemasse skal få anledning til å påvirke hverandre. Hvorfor i all verden bruker vi ikke tele- og videokonferanser når kameraer er innebygget i laptop og mobil og Skype er tilnærmet gratis?

Jeg snakker med folk i mange firma, og forundrer meg stadig over det i noen organisasjoner er helt naturlig å bruke video- eller telekonferanser, mens man i andre organisasjoner (forbausende mange) blir møtt med flakkende øyekast og nervøse bortforklaringer når man lurer på om vi ikke kan ta dette møtet over telefonen i stedet.

Les videre →

Noe er enkelt, ganske enkelt

Postet den av

..er tittelen på mitt innlegg på Ballade.no i dag. Innlegget er et svar kritikk mot Richard Bjerkø og Anders Sørbos masteroppgave The Norwegian Music Industry in the Age of Digitalization, som har fått ganske meget oppmerksomhet ved å påvise at artistenes inntekter har gått opp, ikke (som mange, primært eksisterende aktører, hevder) etter digitalisering.

Forøvrig viser jeg til Cory Doctorow’s utmerkede artikkel The Real Cost of Free i gårsdagens Grauniad, som sier noe av det samme, om enn i en annen sammenheng.

Nærmere fjærpennen enn fjesboka

Postet den av

Noe forsinket (jeg sliter litt med å konvertere min blogg til et format som tolererer norske tegn, etter å ha fått meg en ny PC): Her er en kronikk i Dagbladet, der jeg raljerer litt med forlagsbransjens svært nølende tilnærming til e-bøker. Den foranlediget diverse kommentarer og et intervju i morgennyhetene (begynner 55:00 inn) samt diverse radio- og andre kommentarer.
(Og bare så det er sagt, datter nr. 1 har fått den nye Kindle’n i bursdagsgave, og den er lekker.)

Les videre →

Musikerne vinner, plateselskapene taper

Postet den av

I dag sendte BI ut denne pressemeldingen:

Etter 10 år med digitalisering av musikk har den gjennomsnittlige musiker hatt en inntektsvekst på 66%. De eneste som taper på digital musikk, er de tradisjonelle plateselskapene. Det viser en masterstudie utført av Siviløkonomstudentene Richard Bjerkøe og Anders Sørbo ved Handelshøyskolen BI.

Masteroppgaven «The Norwegian Music Industry in the Age of Digitalization» viser at musikernes inntektsvekst skyldes økte inntekter fra konserter, vederlag og støtteordninger fra staten fra 1999 til 2009, mens selve platesalget er halvert i samme periode. Fallet i platesalget spiller imidlertid mindre rolle for den enkelte musiker, siden de får i gjennomsnitt kun 15% av det, mens de får i gjennomsnitt 50% fra konserter og 80% fra innsamlede vederlag.

– I de intervjuene vi har gjort med en rekke musikere og musikkprodusenter forteller musikere at de taper stort på digitaliseringen, mens tallene viser at det er plateselskapene, ikke musikerne, som taper sier Bjerkøe og Sørbo.

– Fallet i platesalg betyr også at plateselskapene mister betydning som lanseringsvei for nye artister, samt at innspilte plater i større grad blir et «visittkort» – en reklamemulighet – for å trekke publikum til konserter.

Espen Andersen er veileder for oppgaven og førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI. Han mener konklusjonen for musikere er at man i større grad må regne med å tjene sine penger ved konserter og ved å bli spilt på radio, TV og Internett-baserte streamingtjenester. Musikerne må også i større grad ta ansvar for sin egen markedsføring. Plateselskapene ser ut til å gå en usikker fremtid i møte og vil måtte redefinere sin rolle innen musikkbransjen.

Fakta:

  • Inntekter fra konserter har økt i snitt 136% fra 1999 til 2009
  • Vederlag fraTONO, Gramo og lignende har økt 108% fra 1999 til 2009
  • Støtteordninger fra staten har økt 154% fra 1999 til 2009
  • Antall aktive artister har økt med ca. 28% i samme periode
  • Alle tall er inflasjonsjustert

Kommentarer i påfølgende bloggpostinger – men se innslag og artikler i NRK Kulturnytt (radio), Dagsavisen og e24 (som har den beste reportasjen, mener nå jeg).

Hele oppgaven kan lastes ned her (PDF, 3,4Mb).

Kurs i Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon

Postet den av

For tredje gang arrangerer jeg, sammen med min gode kollega Ragnvald Sannes (bildet til høyre) et Master of Management-kurs i Strategisk forretningsutvikling og innovasjon med oppstart 15. september, rullerende opptak frem til da. Kurset går over fem moduler a 3-4 dager (pluss noen videoforelesninger innimellom modulene) i perioden september 2010 – april 2011. Det er rettet mot folk i leder- eller mellomlederstillinger med fokus på forretningsutvikling og intraprenørskap. Gitt hvordan verden ser ut idag (og Ragnvalds og mine interesser) vil mye være fokusert på nettbasert og annen teknisk orientert utvikling, uten at det vil hindre noen fra å få utbytte at kurset selv om de ikke er teknisk orientert. (Dette med teknologi er ofte en liten sperre for studentene – for detaljer, se Ragnvalds utmerkede svar på mange spørsmål om kurset.)

En interessant vinkling, som vi gjerne ser bedrifter gjør, er å sende en, to eller tre ansatte som har et innovativt forretningsprosjekt de skal ha gjennomført – og som så kan benytte kurset til en strukturert gjennomføring – noe Ragnvald caller "project coaching" – av dette prosjektet, med relevant teori og en steg-for-steg gjennomføringsprosess. Dette er noe Ragnvald har lang erfaring med – og mange fornøyde studenter fra tidligere avholdte kurs. Hvis du følger hans opplegg gjennom kurset, er du faktisk ferdig med prosjektoppgaven til den siste samlingen – og hvis ting fungerer som på tidligere kurs, også godt i gang med selve prosjektet i bedriften.

Selv står jeg for forelesninger i strategi, strategisk teknologibruk og sammenhengen mellom teknologi- og markedsutvikling, er formelt fagansvarlig, og veileder prosjekter sammen med Ragnvald. Ragnvald har jobbet med eCommerce-utvikling i ulike sektorer og er en kløpper på gjennomføring, og ellers kommer vi til å bruke forelesere fra BI og fra firma vi har kontakt med.

imageDet blir en utenlandstur også – vi har et tett samarbeid med Accenture, og det blir besøk (27-29 oktober) i deres innovasjonslaboratorium i Sophia Antipolis, det franske motstykket til Silicon Valley like utenfor Nice. Der får vi se hvordan Accenture arbeider med innovasjon både internt og hos sine kunder, og får demonstrert en rekke nye teknologier satt inn i en forretningsmessig sammenheng. Det at denne utenlandsturen kommer i modul 2 gjør også at studentene blir godt kjent – vi har sett mange gode prosjekter og ideer komme ut av det.

Kurset gir poeng mot en Master of Management-grad på BI, men erfaringsmessig tar mange disse kursene som et enkelt-stunt, gjerne i forbindelse med et prosjekt. Det er en utmerket anledning til å skaffe seg et godt kontaktnett av interessante og dyktige mennesker som jobber med å gjennomføre endringer i bedrifter.

Hvis du har spørsmål om innhold, lurer på om dette kurset passer for deg eller for noen av dine ansatte, eller har andre faglige spørsmål, ta kontakt med Ragnvald Sannes (4641 0752, ragnvald.sannes@bi.no) eller meg (4641 0452, self@espen.com). For mer administrativt orienterte spørsmål (priser, opptak, Master of Management-studieregler, tilpasning til studieopplegg etc.), ta kontakt med Elisabeth Lund, vår utmerkede administator (4641 0073, elisabeth.m.lund@bi.no) eller med Master of Management-administrasjonen (46 41 00 06, lederutdanning@bi.no).

Forleggeriets fremtid

Postet den av

Ken Auletta har en glimrende artikkel i The New Yorker om de utfordringer iPad og Kindle stiller forlagbransjen. Som jeg ofte har påpekt: Problemet for forleggere er at de er ingen merkevare – det er bare bransjefolk som vet hva de står for. Auletta siterer Tim O’Reilly: "With the possible exception of Harlequin Romance and Penguin paperbacks, readers have no particular association with any given publisher; in books, the author is the brand name." Man kan legge til O’Reilly til denne listen – Tim har virkelig forstått forleggeriets fremtid.

Når jeg kjøper en norsk bok, har jeg som regel ingen anelse om hvem det er som har utgitt den. Unntakene er folk som Erling Kagge og Vidarforlagets Gunnar Totland og Elisabeth Skjervum Hole (og muligens Tronsmo bokhandel) som klarer å etablere en merkevare ut fra hva de gjør for forfattere og lesere. For meg virker norske forlag – med nevnte unntak – som nybegynnere innen markedsføring, uten kunnskaper om hvem som egentlig kjøper produktene deres og hvorfor de gjør det. En bisarr innkjøpsordning som sikrer solide inntekter til hovedaktørene i bransjen nærmest uavhengig av hva de bestemmer seg for å gi ut forsterker skillet mellom produsent og konsument.

Bransjen som helhet griper enhver anledning til å utsette vanskelige avgjørelser – det siste er at man forventer at politikerne skal avklare moms-spørsmålet før man tør å stikke en forsiktig stortå ned i det ukjente dypet kalt elektroniske bøker – og løper desperat etter gjenværende markedsrester som Narvesen-kiosker og Smart Club. De begynner å minne om platebransjen, som kjøpte dansebandforlag og bensinstasjonskanaler, ikke fordi det var der de hadde lyst til å selge, men fordi det er bare var den tradisjonelle forretningsmodellen fremdeles fungerte.

Så her er min spådom: Om syv år vil Aschehoug og Gyldendals viktigste aktivum ikke være deres bokkatalog og forfatterkontrakter, men deres eiendommer rundt Sehesteds plass. Utenlandske aktører vil ha overtatt markedet for elektroniske bøker, og bransjen vil spille sin tid på å opplyse om sin egen bavaringverdighet, i kraft av sin kulturelle og ytringsfrihetsfremmende betydning. I mellomtiden vil folk lese det de vil og publisere sine ytringer på Facebook og blogger uavhengig av hva norske forleggere måtte mene.

Vanskelig å svelge? Vel, for fem år siden ble jeg æreskjelt av IFPIs daværende direktør, eks-AKP(ml)-kjempen Sæmund Fiskvik, fordi han ikke ville ha noe av at en eller annen oppkomling fra noe så lite relevant som BI fortalte ham hvordan han skulle gjøre jobben sin. Nå vakler EMI, artistene tjenger penger på konserter i stedet for platesalg, og plateselskapsansatte med fantasilønninger er en saga blott.

For å sitere Cory Doctorow: Teknologien gir og teknologien tar. Ferdig med det.

EMInente platespådommer

Postet den av

image Jeg fikk nettopp en telefon fra en journalist i NRKs Kulturnytt, som lurte på om jeg hadde noen kommentarer til at plateselskapet EMI er i finansielle vanskeligheter og kanskje vil bli overtatt av Citigroup, med kutt i aktivitet og ansatte som resultat. Mitt svar: Dette er ingen overraskelse – for ganske nøyaktig fem år siden skrev jeg en høringsuttalelse om Åndsverkloven, der jeg hadde følgende spådom om platebransjen (side 16, her med relevant setning uthevet):

Fordi [disruptive innovasjoner] har skjedd før, er utviklingen fremover lett å spå:

  • En eller flere nykommere i markedet – gjerne fra andre bransjer – vil komme inn og ta store markedsandeler. I musikkmarkedet spilles denne rolle av Apple, som totalt dominerer markedet for MP3-spillere med sin iPod.
  • Noen eksisterende firma vil klare overgangen enten fordi de har mye penger og kan bruke tid på overgangen, eller fordi de har andre inntektskilder relatert til det nye markedet. Et eksempel her er Sony, som har tapt store deler av et marked – bærbar underholdning – de selv skapte med Walkman og Discman. Dette skjedde fordi de lot sin musikkdivisjon forhindre teknologidivisjonen i å utvikle og selge MP3-spillere uten innebygd kopibeskyttelse.
  • Noen store plateselskaper vil tviholde på den gamle modellen og gå ned med flagget til topps – eller i hvert fall bli fusjonert inn i andre selskaper. En mulig kandidat her er EMI, som tviholder på kopisperrer for alle sine produkter.

Se det ja. En indikasjon på at teorien om disruptiv innovasjon har prediksjonsevne. Og for en sliten akademiker er det jo festlig å kunne peke tilbake fem år og si "hva var det jeg sa….".

Den absurde leksikondebatten

Postet den av

Oppdatering 5.4: En forkortet og noe endret versjon av dette innlegget ble tatt inn i Morgenbladets påskenummer.

Debatten rundt bevaringen av Store Norske Leksikon har nå nådd et helt absurd nivå – i går var Alf van der Hagen, redaktør i Morgenbladet, Høyre-politiker Olemic Thommessen, og kulturminister Anniken Huitfeldt i livlig debatt om bevaringen av dette museale produktet – ikke for hva det er (det er ikke så mange som bruker det, mest skolebarn som trenger et godkjent sted å sitere) men for hva det har vært. Van der Hagen snakket om det tragiske i å slutte med noe som har foregått i over 100 år, og Thommesen presterte til og med å si at man sto i fare for å «trykke på delete-knappen» for dette verket.

Det siste er naturligvis tøys. Det er verdens enkleste sak å bevare den elektroniske delen av SNL slik det er idag. For å si det litt flåsete: Send meg alt sammen på en DVD, så skal jeg sørge for det ved hjelp av frivillige og den enorme lagringsplass som finnes på Internet. Ikke noe delete-knapp her, nei. For å si det litt mindre flåsete: Dette burde være en smal sak for Nasjonalbiblioteket, gitt at målet er å bevare Store Norske slik det er idag.

Men det er ikke teksten og websiden slik den er idag som er spørsmålet – her dreier det seg om den leksikale prosess, det vil si den redaksjonelle virksomhet som bedrives for å holde kunnskapen korrekt og oppdatert. Hittil har den foregått ved at man har hatt fagansvarlige som har stått som garantister for den kunnskapen som finnes, og en administrativ stab som har stått for webside og oppdateringer. Den skrytes opp i skyene av van der Hagen og Thommessen – den er kvalitetskontrollert, må vite.

La oss se litt på det.

Jeg vil begrense meg til å slå opp to ord på SNL: Leonard Cohen og SAS. Førstnevnte fordi artikkelen om ham ble brukt som eksempel i en kronikk Ulf Larsen og jeg skrev for halvannet år siden for å illustrere forskjellen mellom Store Norske og Wikipedia. SAS fordi det er et stort norsk firma jeg følger litt med på og presumptivt vet noe om – i hvert fall får jeg mange telefoner hver gang SAS gjør noe.

Og, for ordens skyld – jeg har ikke lett etter artikler å finne feil i på SNL. Jeg tok de første to som falt meg inn.

Leonhard Cohen og SNL

I vår kronikk påpekte Ulf og jeg at SNL ikke har fått med seg at Leonard Cohen har mellomnavnet Raymond Norman – et navn jeg regner med at han har hatt så lenge han har levd. Til tross for at vi for halvannet år siden påpekte og gjorde et nummer av den feilen på TV og radio (i debatt med SNLs sjefredaktør) og i en av landets største aviser, har den ikke blitt rettet på SNL. (På Wikipedia, naturligvis, er det korrekt.) Det synes jeg sier noe om hvor godt SNLs feilrettingsprosess har fungert. Forfatter av (og, presumptivt, faglig garantist for) SNLs artikkel er Orm Øverland, professor emeritus ved UiO. «Sist endret»-feltet for artikkelen er ikke fylt ut, hvilket leder meg til å tro at det er en kopi av papirleksikonet, som altså også inneholdt en feil.

image Med andre ord: Skolebarn som siterer denne kvalitetskontrollerte kunnskapen vil få feil opplysninger (om enn på et ikke særlig vesentlig punkt.). Feilen er heller ikke blitt rettet, til tross for at den er påpekt. Men artikkelen er stemplet «kvalitetssikret» med en fager grønn logo.

Ikke det at jeg beskylder professor Øverland for dårlig arbeid, selv om det er en hjernevasket folkesport å jage enkelte norske universitetsprofessorer om dagen. Han har sikkert annet å gjøre enn å oppdatere obskure leksikale detaljer. Men hans navn er brukt som kvalitetsstempel her – og hadde det vært meg (og jeg hadde visst om det), hadde jeg enten rettet opp feilen eller forlangt at mitt navn ble tatt bort, siden jeg ikke lenger kunne gå god for innholdet.

SAS og SNL

Slår man opp SAS på SNL får man endel ulike alternativ, med SAS Braathens AS som hovedoppslag (ikke SAS-konsernet, som ville vært det mer logiske alternativ). Artikkelen «SAS Braathens AS» er skrevet av «redaksjonen» og sist oppdatert 25.4.2009, altså for et snaut år siden, og er stemplet «kvalitetssikret». De sist oppdaterte tallene er fra 2006. Men – helt utrolig – «redaksjonen» har ikke fått med seg at SAS Braathens skiftet navn til Scandinavian Airlines Norge i 2007.

Jommen sa jeg kvalitetssikret!

I artikkelen om SAS-konsernet er det Erik Tandberg som er oppført som forfatter, og i likhet med artikkelen om Cohen er heller ikke her siste endringsdato påført (men kvalitetsstemplet skinner igjennom.) Her er det en rekke feil – en jeg så med en gang er at SAS ikke lenger har en eierandel i British Midlands, for eksempel.

For ordens skyld, slår man opp SAS på norsk Wikipedia, får man opp SAS-konsernet, med en oppdatert artikkel. Men man får også vite at det er en rekke andre betydninger av SAS, deriblant Special Air Service (det berømte britiske elitekorpset) og SAS Institute, et betydelig programvareselskap (og for de fleste teknologer og forskere en mye viktigere betydning av «SAS»). Den siste artikkelen er ikke spesielt bra – så er den da også merket «trenger opprydning». Kanskje noen føler seg kallet?

Et elektronisk leksikon krever en ny organisasjon

Problemet her er ikke at SNL gjør dårlig arbeid, men at de forsøker å bruke sine gamle arbeidsprosesser i en ny verden – og er det en ting vi vet innenfor det området jeg kaller teknologiledelse, så er det at man ikke kan endre teknologi uten samtidig å endre prosess, struktur, insentiver og kultur. Artiklene i SNL er skrevet i «leksikonspråk», en uttrykksform dannet fordi plassen var begrenset og det var viktig å bare ta med det helt essensielle. I Wikipedia skriver man også leksikonspråk, men siden det er nok plass i elektroniske medier, skriver man artiklene med en kort oppsummering i begynnelsen, for deretter å fylle på med masse stoff sålenge det blir sett på som relevant. Om nødvendig bygger man ut hele systemer av artikler – slå for eksempel opp Henrik Ibsen på norsk Wikipedia. Denne artikkelen inneholder både stoff om Henrik Ibsen og også linker til alle hans verk, i et system som sammen skaper et omfattende leksikalt innhold.

Slår man opp Henrik Ibsen på SNL, får man en lang og god artikkel om Henrik Ibsen, samt lenke til en utdypende artikkel, klippet fra Norsk Bibliografisk Biografisk Leksikon. Men man får ingen linker til de enkelte skuespill – de må slåes opp manuelt (Hedda Gabler, for eksempel). Slår man opp Hedda Gabler på Norsk Wikipedia, får man en lengre artikkel, oppsummering av hva som foregår – og en lenke til den fullstendige teksten (på engelsk og, av alle ting, esperanto).

Det er ikke så vanskelig å fikse lenker til alle skuespillene – på Wikipedia gjøres mye av dette ved hjelp av programmering – man lager små programmer (roboter) som rusler rundt og gjør denslags. Eller man får noen av den store uvaskede hop til å gjøre jobben. Resultater er et bedre produkt enn et tradisjonelt leksikon – både i bredde, struktur, søkbarhet og oppdaterthet. Dybde tar litt lenger tid, men jammen synes jeg Henrik Ibsen-artikkelen i Norsk Wikipedia begynner å nærme seg Store Norske også her.

En organisasjon er en maskin med mennesker i, skapt for å gjøre en jobb. Den har berettigelse inntil jobben ikke lenger er nødvendig. All bevaring utover det er museumsvokting. Ønsker SNLs ansatte å jobbe i et museum?

Leksika, som all teknologi, går gjennom utviklingsfaser

Før vi uten videre sier at SNL må bli som Wikipedia, også i sin organisasjon, er det nødvendig med en liten historieleksjon. Som jeg tidligere har skrevet, ble et av verdens første (og kanskje fremdeles verdens beste) oppslagsverk, The Oxford English Dictionary, skapt på en måte som minner mye om Wikipedia. For å finne etymologi og bruksområder for hvert enkelt ord i det engelske språk, brukte man en hær av frivillige som leste gamle bøker og tidsskrifter og rapporterte tilbake på papirlapper – stubs – det de hadde funnet. Deretter ble dette systematisert, og utgitt som et oppslagsverk. Etterhvert som dette arbeidet var gjort, ble det mindre bruk for de frivillige, og mesteparten av jobben ble gjort fra den sentrale redaksjonen.

Jeg har latt mine studenter redigere Wikipedia i årevis – dels for at jeg synes de bør bidra, dels for at det er en utmerket måte å lære seg hvordan man oppfører seg i et digitalt, sosialt medium. I de første årene (jeg begynte i 2004, har selv skrevet fra 2002) var det ganske enkelt for studentene å finne ny og upløyd mark, men i de siste to årene har det blitt verre – de fleste artikler har blitt skrevet, og man ender ofte opp med noe meget obskurt, eller blir henvist til å rette mindre feil man kommer over. På det engelske Wikipedia startet jeg for eksempel artiklene om Fridtjof Nansen og Martin Heidegger, sistnevnte fordi den lå på toppen av listen over artikler som manglet. Jeg skrev noen kort og basalt, og deretter tok det av – og det er lenge siden jeg har kunnet bidra med noe som helst på disse og andre artikler jeg startet.

Så Wikipedia kommer til å endres, og utvilsomt trenge en noe justert styringsmodell. Den kommer sikkert til å utvikle seg (om den ikke har gjort det allerede) og bli tilpasset det behov den skal oppfylle.

Medmindre noen da får for seg at det beste er å stoppe utviklingen nå, fordi det var mye morsommere å skrive på Wikipedia før…

På tide å gå videre

Wikipedia må utvikle seg – men det må SNL også. SNL har ikke hengt med i utviklingen de siste tre-fire årene, og kvaliteten har sunket under et akseptabelt nivå – ikke akseptabelt i en papirverden (skjønt det begynner stygt å røyne på der også) men i den nye, digitale verden, der gammel kunnskap ikke tolereres og kortfattethet bare er en dyd dersom den fremmer forståelse.

Mon tro om det samme ikke gjelder debatter og kunnskapsprosesser generelt. Jeg skriver dette innlegget på min norske blogg Tversover og dessuten på min blogg i Aftenposten. Jeg kunne selvfølgelig skrevet det som en kronikk i Aftenposten, men da ville jeg måtte kutte det ned med 30-50%, ta vekk alle lenkene (eller finne andre måter å henvise til dem på), og ventet på at redaksjonen skulle gå gjennom det (noe som i mitt tilfelle som regel består av å sette inn flere underoverskrifter, flere avsnittsbrudd, samt å fjerne endel flerstavelsesord.)

Det ville utvilsomt resultert i et bedre produkt. Men dialogen ville bli langsommere, kommentarene færre, og jeg ville mistet de leserne som rett og slett ikke leser kronikker i Aftenposten (eller, for den saks skyld, debatter i Morgenbladet, som ikke er tilgjengelig for andre enn abonnenter.) Ungdommen, for eksempel, leser lite kronikker i Aftenposten, men er komfortable med blogger, om enn av den rosa sorten. Og de er de brukerne Store Norske legitimeres med og skal være til for.

På den annen side er det vel en sjanse for at Alf van der Hagen og Olemic Thommessen ikke leser dette, siden debatt i deres verden ser ut til å foregå på papir eller ikke i det hele tatt. Men jeg får vel sende dem en e-post og se hva som skjer…