(Via Joi Ito, som er en stadig kilde til interessante sites): Google Print er neste omdreining på en stadig mer spennede konkurranseskrue for digitalt innhold. Riktignok har Amazon hatt «search the book» et års tid, men Google er nok det første folk går til når det gjelder å søke informasjon generelt. Så spørs det om Google Print kan integreres med resten av Google, om nok forleggere legger bøkene sine søkbart der, og om Amazon ikke setter igang en generell søkemaskin for å motvirke Google Print og Froogle.

Det ble en livlig debatt om offshoring (flytting av hvitsnipp-arbeidsplasser fra den første til den tredje verden) i Polyteknisk Forening i går.
Fullstendig referat fra PF er her.
Her er mine notater:
Tor Jakob Ramsøy, Mckinsey: Offshoring er raskt voksende, men utgjør fremdeles (og vil utgjøre) en liten del av økonomien. Intet reellt problem for USA og UK – der har man fleksible økonomier som raskt regenererer arbeidsplasser. I Europa, derimot (han viste tall fra Tyskland) kan offshoring bli et problem fordi man ikke klarer å regenerere arbeidsplasser fort nok. Kompetanseoffshoring er nytt – f.eks. har flere store forsikringsselskaper flyttet sin prissettingsfunksjon til India fordi det finnes gode aktuarer der.
Knut Eirik Storsul, Telenor: Synes begrepet brukes svært ensidig – det er snakk om at arbeid legges dit det er mest kostnadseffektivt og der kompetansen er best. Kompetanse spiller en større rolle enn man tror – og det er ofte nokså provoserende for nordmenn, fordi det betyr at den IT-bransjen man satser på kanskje ikke er god nok i noen sammenhenger. Og for noen er det provoserende at folk i India eller Filippinene er flinkere enn oss. Telenor offshorer noe, gjennom en global aktør. Det er vanskeligheter forbundet med dette – det hender man må si opp folk, og det hender at tjenesteleverandører ikke leverer. Men gevinstene er udiskutable, og dette er ikke noe nytt – i prinsippet er det ikke forskjell på industriarbeidsplasser og hvitsnipparbeidsplasser i så måte.
Asbjørn Wahl, For Velferdsstaten: Outsourcing og offshoring har begrenset reell økonomiske effekt, men brukes som pressmiddel av bedrifter overfor ansatte og myndigheter, som kan lede til et «race to the bottom», hvor land konkurrerer om arbeidsplasser og politikerne mister handlefrihet. Det sees på som en naturlov at man skal ha frihandel og et liberalistisk tankesett. Offshoring-debatten i USA har et sterkt preg av nasjonalisme, fagbevegelsen der har latt seg lokke inn i et spor som ikke er attraktivt.
Harald Magnus Andreassen, First Securities: Offshoring er en dråpe i havet (3% av amerikansk sysselsetting) og spiller nesten ingen rolle, statistisk sett. Den har derimot en betydelig positiv effekt i de landene som får jobbene. Det er ikke noe problem for Norge – vi har stor frihet i politisk handlingsrom (kan godt legge på skattene, folk bråker men de flinke flytter ikke), høy produktivitet pr. arbeidsplass og høy verdiskapning. «So don’t worry so much….»
I debatten etterpå var det enighet om at offshoring er kommet for å bli, at effekten ikke blir stor for Norge, og at det neppe er stor fare for arbeidsforholdene for hvitsnipparbeidere i den tredje verden, kanskje med unntak av call centers. Dette fordi programmering og lignende intellektuelt arbeid ikke blir mer produktivt av dårlige arbeidsforhold. Det ligger imidlertid en fare i en politisk overreaksjon på offshoring, enten den kommer i form av merkantilisme for enkeltstater eller økonomisk blokkdannelse.

Hyggelig at Lars Vikør syntes Wikipedia var – overraskende bra – men han klaget over at mange av forfatterne var anonyme.
Så jeg sendte ham en email og erklærte meg som hovedforfatter for Wikipedias artikkel om Ivar Aasen – jeg vet ikke noe spesielt om Aasen, men fant en gammel artikkel fra 1911-utgaven av Encyclopædia Britannica (som ikke lenger er opphavsrettslig beskyttet) og moderniserte den.
En interessant utvikling ville jo være om Lars Vikør (eller for den saks skyld en av de andre ekspertene) fikk Wikipedia-ånden og skrev en bedre Aasen-artikkel. Men jeg tror Eirik Newth har rett – vi har ikke helt opphevet skillet mellom kunnskapskonsumenter og kunnskapsprodusenter ennå.

ACLU – American Civil Liberties Union, en organisasjon jeg ikke kan komme på et norsk motstykke til, har en briljant liten Flash-demonstrasjon av hvordan det er å bestille pizza i et gjennomdigitalisert samfunn. Bortsett fra at responstiden ser noe kort ut, er dette ikke bare teknologisk mulig, men faktisk ikke altfor vanskelig å gjennomføre idag….

PlanetMath er et Wikipedia for matematikk. Jeg er ikke matematiker, men hadde jeg vært matematikklærer, ville dette vært en link jeg ville inkludert i alle kurssider. Organiseringen og krysslinkingen er ikke oppe på Wikipedia-nivå (en innholds-basert førsteside hadde vært bra), men aktvititeten er det ikke noe å si på.

Husarkitektur og systemarkitektur henger sammen – og her er hvorfor
Debatten som raser om utbygging i Oslo – der noen arkitekter vil ha mer modernitet og de fleste ser ut til å ønske seg noe mer tradisjonelt – mangler etter min mening et evolusjonært perspektiv. Selv om jeg er enig med Håkon Wium Lie i at vi ikke trenger høyhus i Oslo (og mye annet), er det ikke noe i veien med modernitet i litt mindre målestokk – som for eksempel huset nevnt i denne artikkelen. Men «folk flest» ser ut til å like småhus, treverk og klassisk smårutete vinduer. Hvordan kan det ha seg?
En årsak, tror jeg, er at mange moderne hus er så endelige i sin utforming – når det først er bygget, er gjerne helheten så fremtredende at man ikke kan gjøre endringer uten å ødelegge arkitektens visjon. Det skal meget sterk selvtillit til for å bygge ut verandaen på et Sverre Fehn-hus – medmindre man er Fehn selv. Så det er kanskje ingen tilfeldighet at mange modernistiske hus beboes av arkitekter – hvis noe skal endres, kjenner de helheten og tanken som ligger bak.
Et standard hus med smårutede vinduer og skråtak, derimot, kan vi boltre oss litt med – bygge på en terrasse til sommerkveldene, glasse den inn når det viser seg at det ikke er så varmt allikevel, isolere den fordi vi trenger et ekstra rom når det kommer en unge til. Hus, akkurat som datasystemer, er ikke monolittiske sluttløsninger – og jeg tror mange arkitekter ikke har tenkt på det. Halve moroa med å ha en enebolig med litt plass rundt er at man har fleksibilitet til å gjøre ting.
Dette perspektivet er ikke mitt, naturligvis – jeg har i mange år anbefalt mine studenter å lese Stewart Brands bok How Buildings Learn: What Happens After They’re Built. I denne glimrende boken skriver Brand om hvordan bygninger endrer seg over tid – og forsøker å finne ut hva det er som gjør at en bygning fungerer bra femti år etter at den har blitt bygget. Han peker på mange årsaker og gir mange eksempler – men det kanskje viktigste rent prinsippmessig ligger i fleksibilitet: At en bygning kan endres, og at de tingene som endres ofte (innredning, romindeling, utseende) kan endres uten at man må endre på ting som endres sjelden (tjenester (dvs. vann og strøm), og struktur).
Et tradisjonelt småhus i tre kan endres over tid. En helstøpt moderne bygning kan ofte ikke endres uten at hele dens uttrykk forandres.
Jeg skal ikke her raljere over skrivebordsarkitekter eller systemkonsulenter med ferdigpakkede løsninger, men bare konstatere at et godt, stort datasystem ikke så mye er en metode for å få en jobb gjort som det er skapingen av et miljø for å prøve nye løsninger og endre arbeidsmetoder etter behov. Jeg tror mange arkitekter kunne ha nytte av å vektlegge fremtidig fleksibilitet fremfor eleganse på overleveringsdagen – og tror faktisk at hvis man bare lar folk rote det til på egenhånd, så blir faktisk sluttresultatet som regel ganske bra allikevel. De utvekster man får fordi enkeltpersoner roter rundt er i alle fall lettere å fikse på enn prisbelønte uttrykk for arkitektoniske moteblaff.

Jeg har i det siste havnet i diskusjoner med teknologer og andre rundt konkurransen mellom Microsoft og ulike former for åpen teknologi (se bl.a. kommentarene her)
Her er mitt noe springende forsøk på å gi mitt perspektiv på konkurransen, særlig hva som ville være en god strategi for noen som ønsker å skape et miljø hvor det er mulig å konkurrere med Microsoft:
Jeg vil begynne med å sitere min gamle professor i MIS fra Harvard, som pleide å si «God created the world in seven days. He didn’t have an installed base…..»
Tenk deg at du er IT-sjef i et større internasjonalt firma (eller, hvis noe slikt hadde eksistert, CIO for A/S Norge). Du har 100.000 brukere som alle sammen bruker selskapets standardpakke, nemlig Microsoft Office og Internet Explorer. Dine kolleger i ledelsen ønsker en reduksjon av IT-budsjettet og synes de ansatte ikke er produktive nok. Rundt omkring i butikken finnes en mengde små applikasjoner, regneark og websider som alle sammen fungerer innenfor en MS-arkitektur. En gruppe meget dyktige teknologer, understøttet av noen glimrende eksterne konsulent- og softwarefirma stort sett bestående av doktorgradskandidater innen comp.sci. forteller deg at Linux er fantastisk, Star Office kan gjøre (nesten) alt MS Office kan gjøre, og at Google kan kjøre 100.000 servere på Open Source software med bare 40 systemadministratorer, hvilket er en helt fantastisk produktivitet. Er det ikke på tide at vi går over til den løsningen alle sammen?
Som CIO har du i hvert fall litt sans for dette argumentet, og du er litt lei av å høre Microsoft legge frem ethvert nytt produkt som om det var det eneste eksisterende i verden. Din indre nerd sikler på den nye teknologien med mye ytelse for pengene, og det hadde jo vært morsomt å imponere omverdenen med litt spenstighet i teknologien. Men….det er som bonden i Maine svarte, da han ble spurt om veien: «You can’t get there from here».
En overgang til en helt ny teknologi – som f.eks. åpen kildekode eller Linux på dekstop’en – er ikke mulig fra en kald start. Man må i stedet skape et teknisk miljø som tillater at man flytter over litt etter litt, har valgfrihet, og hvor dominerende leverandører tvinges til å konkurrere på hver enkelt komponent, i stedet for å utnytte eksternaliteter til å tvinge igjennom totalløsninger. Måten å gjøre det på er å finne store kunder, og få dem til å tvinge igjennom endringer (åpne standarder, og f.eks. publiserte XML-grensesnitt mellom alle komponenter innenfor en arkitektur) som kan tvinges igjennom uten at eksisterende leverandører må gi fra seg det som hittil har vært deres konkurransefortrinn (slik de ser det), nemlig kildekoden.
Teknologisk utvikling, akkurat som biologisk utvikling, forutsetter farbare mellomstadier. «Features» som vinger og øyne sprang ikke frem ferdigutviklet, men krevet mellomstadier som alle var bedre enn den forgående generasjonen. Og hvordan de ble seende ut til slutt ble bestemt tidlig i prosessen: Idag finnes det i hovedsak to typer øyne, f.eks.: Øyne av den typen vi mennesker har, med en konkav flate med lysømfintlige celler, en justerbar og flyttbar linse, og stereoskopi. Den andre typen kalles fasettøyne, og består av en konveks utvekst med masse lysømfintlige celler. Vår øyne er best, og oppsto fordi man fikk lysømfintlige celler som, for å utvikle direksjonalitet, begynte å bule innover eller utover – og siden vi stammer fra den generasjonen som tilfeldigvis muterte med innoverøyne, har vi små øyne. Prosessen er ikke reverserbar, fordi innsekter ikke vil oppnå noen fordel av å begynne å forminske sine øyne – og fordi det ikke finnes en direkte vei fra fasett-øyne til vanlige øyne. (Se Richard Dawkins’ Climbing Mount Improbable for originalen til denne analogien.)
Denne analogien halter noe, siden teknologiutvikling selvfølgelig er styrbar i en helt annen grad. For det første er hele miljøet menneskeskapt, for det andre er det innenfor visse applikasjoner – som f.eks. elektroniske avstemninger – det enkelt og rasjonelt å fremtvinge open source og standard grensesnitt. Det en CIO som ønsker større spillerom overfor Microsoft må gjøre, er å insistere på et teknologisk miljø som tillater en komponentbasert konkurranse – standard grensesnitt – slik at man kan mikse og matche deler innenfor en arkitektur. Dette koster lite for vår CIO, er relativt lett å bli enig om, og store softwareleverandører kan ikke argumentere mot på rasjonelt grunnlag.
Hvis vi studerer teknologihistorie, vil vi se at kompleks teknologi utvikler seg i et vekselspill mellom proprietære og åpne løsninger, at proprietære løsninger ofte må til for å etablere et marked, og at åpne løsninger kan konkurrere når kundene begynner å etterspørre fleksibilitet. Som Neal Stephenson sier i sitt briljante essay In the beginning was the command line: Linux kunne ikke bli skapt uten Bill Gates, som skapte en platform som tillot rimelige PCer. På et eller annet tidspunkt begynner en stor leverandørs dominans å bli en hemsko – og kundene ser seg om etter alternativ, uten å måtte bytte ut all eksisterende teknologi. Der er Microsoft nå – og de som ønsker å konkurrere med dem, gjør klokt i ikke å insistere på ugjennomførlig revolusjon, men på farbar evolusjon. Teknologipurisme og demonisering av «fienden» gir masse mod-points på Slashdot, men det kan man ikke leve av. Og det konverterer heller ingen store kunder.
Faktisk er Open Source en perfekt «disruptive technology» overfor Microsoft: Den er i mange tilfelle dårligere (innenfor de dimensjoner man er vant til å tenke, i alle fall) enn ens egen teknologi, de beste kundene (store firma med mange naive brukere) vil ikke ha den, og hvis Microsoft gikk over til den, ville de tape mye penger. Skal man konkurrere mot en dominant teknologi med en disruptiv, bør man konsentrere seg om de markedene den dominante leverandøren ikke klarer å tjene penger i, bygge en base der, og så invadere eksisterende markeder uten å gi slipp på sine teknologi-baserte fordeler.
Så vær tålmodige, ikke forsøk religiøs konvertering, og lev lykkelig i skyggen av en dominant teknologi inntil «tipping point» kommer. Da blir Microsoft nødt til å konkurrere på likere vilkår, og vil tape noen markedsandeler. Og vinne noen. Så lenge kundene bryr seg nok om teknologien nok til at de gidder å velge en komponent fremfor en annen.