Aftenposten skriver om at vi nordmenn sliter med økonomiske ord og uttrykk som hyppig forekommer i avisene. Jeg syntes imidlertid ikke det var så ille – det er jo utmerket at så mange som 70-80% kan forklare «fusjon», «egenkapital», «avkastning», «refinansiering» og «driftsresultat». At bare 61% kan forklare «inflasjon» kan synes lavt, men uttrykket brukes mye utenom økonomi – det har gått inflasjon i å bruke ordet inflasjon, for å si det slik – så at folk ikke forklarer det som «prisstigning» er kanskje ikke så merkelig. At bare 46% kan forklare «kapitalutvidelse» tror jeg skyldes at har vi relativt få direkte investorer i det norske aksjemarkedet, så folk flest har rett og slett ikke har bruk for dette ordet, hverken som investor eller ansatt. At folk har trøbbel med «IP-telefoni» (som Aftenposten atpåtil skriver «Ip-telefoni»….) og «UMTS» er heller ikke rart – folk vil ha telefon, og hva slags teknologi som ligger under gir de med rette blaffen i.
At bare 28% kan definere synergi (som her er smalt definert som «gevinst ved sammenslåing av to selskaper») sier ingenting – synergi er et «weasel word» som brukes mye og sier lite – jeg har sett det definert som «troen på at 1 + 1 = 3». Og fusjonssynergier er mye snakket om men eksisterer sjelden i praksis….

I dag representerte jeg Aksjon Stoppblokk i et møte i Byutviklingskomiteens arbeidsgruppe for behandling av høyhusmeldingen. Håkon Wium Lie, initiativtaker til Aksjon Stoppblokk, ba meg delta og stilte meg fritt om hva jeg ville si, så her er hva jeg sa (eller rettere sagt, det jeg ønsket å si):
Aksjon Stoppblokk er en grasrotkampanje mot høyhus, som i løpet av svært kort tid samlet over 800 underskrifter over Internett mot høyhus på Vestbanen spesielt og høyhus i Oslo generelt.
Det er mange grunner til at Aksjon Stoppblokk er imot høyhus, her er noen:

• Først og fremst er vi imot høyhus fordi de er stygge – det mener i alle fall folk flest, og hva folk mener er faktisk meget viktig i denne saken. Høyhus åpner seg ikke mot gaten, men lukker storbedrifter inne i glass og betong. De brutaliserer bybildet. De bryter ofte med tradisjonell byggestil og er vanskelige/umulige å innpasse på en estetisk forsvarlig måte. Det er forsåvidt ingenting i veien med modernitet og kreativitet, men det betyr ikke at byggene trenger å være høye – og høyhus er, som mange av våre underskrivere har sagt, ikke moderne.
• Høyhus dominerer for mye – de krever for brede gater i forhold til hva Oslo har. De skaper ikke landemerker, men drukner i stedet de vi allerede har. Jeg har bodd og arbeidet i Boston, en by på omtrent samme alder som Oslo, i seks år. I den byen angrer man på hva man satte igang, for selv med bredere gater enn Oslo har, har høyhusene ødelagt mye. Akkurat som Oslo, begikk Boston to høyhustabber før man tok til vettet og kraftig regulerte plassering, utforming og behovsprøving. Og Oslo ligger på 60 grader nord og har lav sol, høyhus vil dominere enda mer her for skyggene blir lange.
• Det er ikke behov for høyhus til kontorer eller til boliger. Oslo har nok kontorer, og den teknologiske utviklingen gjør at behovet for store, sentraliserte kontorbygg heller blir mindre enn større. Hovedkvarter av stor størrelse er bare noe som trengs av store multinasjonale selskaper, og de av dem vi har i Norge har kontorer allerede. Det er ikke noe behov for høyhus til boliger, for de egner seg ikke til det. Høyblokker i Oslo blir enten luksusboliger som ødelegger utsikt og miljø for andre eller sosial boligbygging som overbelaster områder. Jeg vokste opp på Vestli, hadde venner som bodde på Ammerud og Romsås, og de husene har ikke vært vellykkede sosiale eksperimenter. Antall boliger og kontorer kan økes med tradisjonell fortetning, ved utnyttelse av havneområder, med å pusse opp og rehabilitere eksisterende bygg, ved å gjøre industriområder som Økern/Bjerke og nedre deler av Groruddalen til koselige bo-områder. New York bygger høyhus fordi de må. Vi må ikke.
• Høyhus er lite fleksible over byggets levetid, og de er vanskelige å bygge fleksible. De er ofte basert på en altfor helhetlig og endelig oppfatning av hvordan bygget skal brukes. Men bruk endrer seg over tid. Som eksempel kan brukes Lloyd’s hovedkvarter i London, et punkthus med dristig design som var bygget for organisasjonen slik den var på et visst tidspunkt. Såsnart bygget sto ferdig gikk Lloyds på en smell, måtte si opp mange mennesker, og bygget i all sin elegante og ensrettede design var ble en skamplett for organisasjonen. Men vi trenger ikke å gå lenger enn til Telenors hovedkvarter på Fornebu for å finne et bygg som ble bygget for en organisasjon som siden endret seg, og hvor store deler nå er leid ut til andre.

Jeg kan ikke fri meg fra en snikende mistanke om at de som argumenterer for høyhus er en gruppe som gjerne vil ha høyhus fordi de liker høyhus. Enkelte av argumentene for høyhus er arkitekturelitistisk svada – hva betyr det egentlig at de forbedrer byens «form og lesbarhet»? Arkitekturfaglig er det faktisk mange retninger som er imot høyhus, representert ved forfattere som Christopher Alexander og Stewart Brand. Dette er folk som studerer hus over et 50-årsperspektiv, det tidsperspektivet vi er nødt til å ha når vi skal ta disse avgjørelsene.
Det har fremkommet argumenter som at vi må bygge store og dristige bygninger for å vise hva norske arkitekter kan bygge, men dette er tull. Verdens høyeste byggverk, Troll-plattformen, er norsk, så lei et helikopter og fly ut til den hvis du vil bevise at norske arkitekter og ingeniører kan bygge stort. Hvis norske arkitekter vil bygge høyhus, så finnes det et marked for dem i i Shanghai. Konkurrér der og i andre internasjonale sammenhenger, det gjør Snøhetta, og de klarer seg utmerket.
Høyhus ødelegger Oslos småbypreg – og Oslo er i internasjonal sammenheng en småby, uansett ambisjoner om noe annet. Høyhus er umoderne, og å kreve at Oslo skal ha høyhus for å øke sin modernitet er et uttrykk for provinsiell usikkerhet. Oslo by bør ha selvtillit nok til å holde på sitt særpreg, og ikke la seg påvirke av irreversible arkitektoniske moteblaff.
Spørsmål fra komiteen:
Hva er din bakgrunn eller profesjon i denne sammenhengen?
Svar: Jeg foreleser innen teknologi og strategi på BI, men representerer i denne sammenhengen Aksjon Stoppblokk – og der er det alle mulige slags mennesker. Men jeg har lest endel bøker om arkitektur og systemutvikling og skrevet om sammenhengen mellom dem.
Har du synspunkter på om et absolutt tak på 12 etasjer var noe man burde gå for?
Svar: Det er ingen mangel på bygninger som virker brutaliserende selv om de «bare» er på 12 etasjer eller mindre. Men regler må gjerne settes kategorisk for å overholdes, så jeg synes at man kunne sette et absolutt tak og samtidig holde muligheten åpen for å nekte bygninger som virker brutaliserende selv om de holder seg innenfor denne rammen.
Er du av prinsipp imot høyhus?
Svar: Nei – men jeg er av prinsipp imot høyhus i Oslo. Hva gjelder de som har engasjert seg i Aksjon Stoppblokk, er det nok mulig at mange der er mer kategoriske enn jeg er.
Merknader:
Jeg henviste til to bøker om «evolusjonær» arkitektur, som begge taler mot monolittiske visjoner og skrivebordsarkitektur og inneholder mye bra stoff om «menneskelig» by- og bygningsutforming:

• Alexander, C., S. Ishikawa, et al. (1977). A Pattern Language: Towns, Buildings, Construction. New York, Oxford University Press. Denne boken gjennomgår arkitekturprinsipper – mønstre – for alle aspekter av arkitektur fra byplanlegging til interiørutforming, med hovedvekt på ting som fungerer, både alene og sammen med hverandre.
• Brand, S. (1995). How Buildings Learn: What happens after they’re built. New York, Penguin Books. Denne boken studerer bygninger over tid, og viser at bygninger som er vellykket mange år etter at de ble bygget er preget av fleksibilitet og menneskelighet. Mange gode eksempler på gode og dårlige bygninger – og en vaksinasjon mot skrivebordsarkitektur.

Overskriften til dette innlegget er sitat fra Sissel W. Lie, en av underskriverne på Aksjon Stoppblokk.
Andre brev med gode argumenter mot høyhus finnes her, her, her, og her.

Morsom artikkel i Dagbladet, basert på en ny bok kalt «Broken English Spoken Perfectly» av Stewart Clark, om nordmenns evne til å rote til engelsken, med setninger som «I tried to screw the ball in the goal» og lignende. Den etterfølgende debatten inneholder også en mengde gullkorn.
Min personlige favoritt er også med – den gangen Odd Grythe, i de glade dager da valget stod mellom NRK og Sverige, var programleder på lørdagskvelden. Han hadde fått inn Barbie Benton, pin-up i Playboy og one-hit wonder syngedame, som kom noe forsinket på grunn av snøvær. Hun bablet i vei om «the snow storm» hun hadde kjørt gjennom (fra Göteborg eller noe slikt) og hvor farlig det hadde vært fordi det var så glatt, hvorpå Odd Grythe slo til med «But…did you have pigs in your decks?» Barbie så litt forvirret ut, og svarte «Pardon me, I don’t know that expression», halve Norge krøllet seg på gulvet i latterkrampe, og publikum i salen begynte å rope «Tyres! Tyres!»…..
Jeg mener også å ha hørt at NRKs tekstere en gang klarte å oversette «sunny day in the dessert» med «søndagdesserten», men det er mulig det er fantasi. Men de har stadig problemer med inder/indianer og «eventually» (som betyr «etterhvert», ikke «eventuelt»).
Ellers er dårlig engelsk greit nok – bortsett fra når man snakker med engelskmenn, som tenderer til å ha meget presis språksans og en tro på at bare de selv får sagt det skikkelig, kan det ikke være tvil om at motparten forstår det. Jeg husker en episode for noen år siden, da det ble (nokså humoristisk) vedtatt på et stort møte i et firma jeg jobbet for at det offisielle arbeidsspråket skulle være «broken English.» Vår engelske direktør ble noe urolig – han var ikke sikker på om han greide å snakke slik….

…kan spare deg for et år i laboratoriet, lærte jeg da jeg holdt på med min forskerutdannelse. Haken er naturligvis at man finner ut at noen har gjort ens prospektive forskningsarbeid allerede.
Når det gjelder T-banetunneler, ser det imidlertid ut til at etpar timer i arkivet hadde vært på sin plass. Aftenposten fant i alle fall noen gamle rapporter som varslet om rasfare for den tunnelen som raste sammen ved Hasle i Oslo.
Jeg har tilbrakt mye tid blant gamle dokumenter, men finner at mer og mer av min research blir gjort kjapt og greit med Google eller med ulike biblioteksdatabaser. Er det slik at vi faktisk mister kunnskapen om hvordan å lete i gamle arkiver – for ikke å snakke om kunnskapen om hvordan vi skal arkivere?

5. oktober skal jeg være ordstyrer i et plenumsmøte i Polyteknisk Forening, med tema «offshoring» – eller for å bruke et norsk uttrykk, flytting av arbeidsoppgaver til fjerne himmelstrøk. Her er invitasjonen:
Arbeidsplasser på flyttefot
Plenumsmøte Polyteknisk Forening, Tirsdag 5. oktober kl 19.00 i Håndverkeren.
Et fremtredende tema i den amerikanske valgkampen har vært «offshoring» – flytting av arbeidsplasser til den tredje verden. Industriproduksjon har lenge blitt flyttet til lavkostland, men nå flyttes også hvitsnipparbeid – informasjonsprosessering, systemutvikling, og IT-drift – i stor stil, med India som hovedmottaker. Denne utviklingen kommer til Norge også – hvilke virkninger vil den få, og hvordan skal vi forholde oss til den?
En paneldebatt med

Partner Tor Jakob Ramsøy, McKinsey & Co. Ramsøy leder McKinsey’s europeiske IT-outsourcing practice.

CIO Knut Eirik Storsul, Telenor. Storsul leder IT for Telenor-konsernet og har kunde-erfaring med internasjonal outsourcing.

Daglig leder Asbjørn Wahl, For Velferdsstaten. Wahl har nasjonal og internasjonal fagforeningsbakgrunn og har skrevet en rekke artikler om implikasjoner av globalisering og internasjonal liberalisering.

Sjefsøkonom Harald Magnus Andreassen, First Securities. Andreassen er sosialøkonom og en profilert deltaker i nasjonale og internasjonale økonomiske debatter. Han er formann i PFs gruppe for nasjonaløkonomi.
Debatten ledes av

1. amanuensis Espen Andersen, Handelshøyskolen BI. Andersen foreleser innen teknologi og strategi og har internasjonal forsknings- og konsulenterfaring innen IT-ledelse. Han er formann i PFs gruppe for Informasjonsteknologi.
Jeg regner med en livlig og saklig debatt, men nye vinkler og kunnskapsrike deltakere. Hjertelig velkommen!

Flygelederne på Røyken sykmeldte seg alle som en igår – ikke som en aksjon, må vite, men fordi de alle sammen fikk en akutt «mental reaksjon» med tilhørende inngalopperende psykolog-team, da det ble kjent at deres arbeidsplass kanskje skal flyttes til Sola.
Jeg vet ikke, jeg. Når en person blir sint og bestemmer seg for å drive hærverk, blir han eller hun erstatningsansvarlig, for man får ikke lov å ødelegge ting selv om man er sint. Men når mennesker i et yrke hvis utøvere nettopp bør ha mental styrke setter seg ned og furter, og dermed skaper ødeleggelser for millioner av kroner, så er det altså å betegne som at de er «voksne nok til å si fra at de ikke følte seg istand til å jobbe»…..
Med den instillingen er det bare å håpe at ikke altfor mange av dem blir med over når jobbene deres flytter. Det er jo som kjent ingen liten mental påkjenning å måtte bo i Stavanger når man er vant til Røyken….