Den gamle historien…..

Arild Haraldsen har en bra artikkel i digi.no om hva som egentlig skjedde da IBM valgte MS-DOS fremfor CP/M som operativsystem.
Men jeg liker ikke helt overskriften – det ser ut som om Bill Gates med overlegg piratkopierte CP/M, og det er det faktisk ingen som har beskyldt ham for. Men Haraldsen har også en annen artikkel om PC-ens fødsel hvor han kommer inn på den rolle som ble spilt av Lars Monrad-Krohn og Mykron. Interessant.

Livslang sløving

Under tittelen «Livslang læring har gått i stå» skriver Aftenposten om voksenopplæringsreformen, som i sitt femte år ikke har vært noen suksess – folk tar ikke videreutdanning, ganske enkelt. Med gledelig unntak av kvinner i omsorgsyrker.
Jeg synes ikke det er så rart – den økonomiske nåverdien av videreutdanning for en som er i arbeid (og hvor arbeidsgiver ikke betaler) er negativ. Man får ikke mer lønn (unntatt kanskje i omsorgsyrker, hvor man kanskje kan rykke opp noen lønnstrinn eller gå over i mindre belastende, administrativt arbeid?), og man får heller ikke en tryggere arbeidsplass, siden ansennitet stort sett er det som gjelder.
Dermed er det vel ikke sikkert at livslang læring gått i stå – folk innen tekniske og akademiske yrker trenger i alle fall videreutdannelse i stor grad. Men denne tas hånd om utenfor det offentlige systemet, og betales av arbeidsgiver fordi den gir direkte bidrag til firmaets bunnlinje.
De fleste tar ikke videreutdannelse for moro skyld – en utdannelse som er verdt noe tar tid og krefter. Legg til økonomiske disincentiver og kollegers dulgte hentydninger om at man forsøker å bli til noe, og resultatet er at man pugger lagoppstillinger for å kunne svare hvis P4 noengang ringer.
Ellers er det bare å håpe at moteblaffet med IQ-tester blir noe mer enn et blaff. Høy utdannelse og høy IQ er korrelert, men med litt flaks er det få som skjønner forskjellen på samvariasjon og kausalitet (eller rettere sagt, reverserer implikasjonen). Da kan det jo tenkes at vi får en boom innen voksenopplæring, godt støttet av arbeidsorganisasjonene, fordi man ønsker å slippe kollektiv skam overfor Dyrhaug og Hummelvoll.

Frykten som ikke var der….

Digi.no skriver at en undersøkelse utført av The Economist viser at frykten for outsourcing av jobber er størst i Norge – overskriften henspiller på at norske IT-ledere i større grad enn andre land nøler med outsourcing fordi man er bekymret over offentlig motstand – dvs. hva folk (og politikere) vil si om dette.
Før man drar igang det vanlige litaniet om Janteloven og «berr ikkje naboen ser det» er det kanskje grunn til å se litt nærmere på validiteten av undersøkelsen – 754 IT-ledere i 21 land (14 i Europa og 7 i Asia). Hvis man har spurt like mange ledere i hvert land blir det 35 ledere pr. land. Hvis man har samplet basert på populasjon, derimot, vil Norge komme ut med adskillig færre respondenter.
Spørsmålet blir altså «hvor mange må svare forskjellig for at Norge skal avvike fra gjennomsnittet». Hvis man går ut fra lik sampling i alle land (noe som ikke er sannsynlig) holder det med 7 stykker. Men for å vite, med 95% sikkerhet og presisjon pluss/minus 10%, om dette er et resultat av tilfeldigheter eller ikke, må man spørre 96 personer…. (link)
Med andre ord – dette er storm i et vannglass. Uansett hvor fristende det er å begynne å snakke om nordmenns sidrumpete holdninger til hva omverdenen tenker om dem….
Det skumle, selvfølgelig, er at den politiske reaksjonen på outsourcing er farligere for arbeidsmarkedet enn outsourcingen i seg selv (se debatt), og hvis man leser statistikk av denne typen kan man sette igang en reaksjon på feil grunnlag.

Et kart for fremtiden

Jeg hørte engang en historie om et offentlig kontor, og en person som skulle dit og hente et skjema. Etter å ha stått i kø lenge og vel, kom han frem til skranken – og fikk skjemaet. Da han spurte hvorfor skjemaene ikke bare lå fremme slik at han kunne ta et, fikk han til svar at «det gjorde vi før, men det var stadig vekk folk som kom og forsynte seg av dem…..»
Det er et faktum at offentlige myndigheter samler inn masse informasjon om gamle Norge og dets innbyggere, og siden selger denne informasjonen tilbake til innbyggerne under dekke av å finansiere tilbudet. Oslo Plan- og Bygningsetat, for eksempel, er et slikt eksempel – der må du bestille kartutskrifter (eller møte opp personlig). Registrene i Brønnøysund krever penger for regnskapsutskrifter og lignende – ting som i det ellers nokså avgiftsglade USA ligger fritt tilgjengelig på Internett. Det ironiske er selvfølgelig at hadde de lagt dette gratis ut på Internett, hadde behovet for en manuell utleveringstjeneste blitt mye mindre – og dermed får offentlige kontorer plutselig en økonomisk interesse i ikke å ta i bruk teknologi.
Derfor er det gledelig å melde at Sør-Varanger Kommune, som jeg tidligere har omtalt som en foregangskommune innen bruk av IT, har lagt ut en avansert karttjeneste til gratis avbenyttelse for hvem som måtte ha behov for kartinformasjon (eller annen informasjon) fra kommunens rikholdige samlinger.
Dette verktøyet er interessant fordi det bruker forskjellige karttyper ut fra hvilken oppløsning man velger. Man starter med et topografisk oversiktskart, og etterhvert som man zoomer inn får man plankart og til og med flyfotografier. Rett og slett glimrende. Gunnar Kollstrøm fra Sør-Varanger kommune forteller meg også at når tilgrensende kommuner får samme verktøy, vil man få sømløs overgang, slik at man kan flytte seg over kommunegrenser uten å måtte gå omveien om neste kommunes hjemmeside. Virkelig noe som moderniseringsminister Morten Meyer burde fremheve!

Akademisk søketjeneste fra Google

Google Scholar er en ny tjeneste fra Google som kombinerer Googles søkemotor og sorteringsalgoritmer med akademiske referanseteknikker. Glimrende. Anbefales.
Særlig likte jeg FAQ’en som fulgte med, som ikke gjemmer seg bak masse snikksnakk, og som gir konkrete, kortfattede råd om hvordan man skal bruke tjenesten.
Nå er det bare å vente på spam om firma som for et liten godtgjørelse kan få din artikkel til å krabbe oppover Googles Page Rank algoritme. Og hva med litt akademisk Googlewhacking?

Grader av juks

Via Techdirt kommer en link til en CBS-artikkel om postordre-universiteter, som gir alle slags diplomer (bachelor, master og doktorgrad) til hvem som helst som betaler. Techdirt skriver også om hvordan man kan bruke Google til å finne ut hvem som har jukset, siden mange CVer ligger på nettet. Søk f.eks. på «Hamilton University, resume». Og at det finnes et Hamilton College, MacMaster University i Hamilton, Canada og Waikato University i Hamilton, New Zealand, som er skikkelige steder.
Et kjapt søk på google.no, etter sider på norsk, gir bare et treff: Fotsoneterapeuten Nils Erik Volden fra Stjørdal, som oppgir en doktoravhandling fra Hamilton University (nå fjernet, se nedenfor), et postordrefirma i Wyoming. Vi har Unny Winther som har studert ved University of Santa Monica, og Kåre Dreyer som oppgir en mastergrad derfra. På svensk (google.se) fant jeg ingenting (eller i hvert fall ingen som hadde lagt en CV med referanse til Hamilton University ut på nettet). Noen andre kjappe søk viser i alle fall at alternativmedisinere er kunder av degree mills som Pacific Western University.
Falske universiteter er et kjempeproblem i USA. Staten Oregon har en liste over falske universiteter, det har også Wikipedia. I Norge er vel ikke dette noe stort problem (selv om det finnes endel merkelige blomster i utdanningsfloraen her også), men et lite søk på Google før du ansetter en person kan jo være lurt.
I mellomtiden, en oppgave for studenter med tid eller lyst: Skriv en liten programsnutt som tar listen fra Oregon eller Wikipedia, og blåser den gjennom google.no. Så kan vi jo se hvor mange postordre-grader vi har her til lands – i hvert fall hvem som er dumme nok til å legge dem på nettet.
Oppdatering 11. juni 2006: «Fotsoneterapeuten» Nils Erik Volden har tatt vekk den siden hvor han hevder å ha doktorgrad, men her er en PDF-versjon funnet ved hjelp av Google Cache.

Thar she blows….


Videoen om den døde hvalen som veivesenet i Oregon forsøkte å fjerne med dynamitt har kommet i en bedre utgave. Dette eksemplet på hvordan absolutt alt kan gå galt er etter min og mange andres mening rett og slett det beste lokale TV-nyhetsinnslag som noensinne er laget. Praktfullt som trøst for konsulenter som tror de har problemer med et prosjekt….

Beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet….

Våknet idag til den ikke uventede beskjeden at Kristelig Folkeparti har skiftet side når det gjelder fritt skolevalg for videregående utdanning i Oslo, og vil innføre lokaliseringstillegg for å unngå «taperskoler» og for at «elever som ønsker å gå på skole i sitt nærmiljø få større sjanse til det for eksempel i sentrumsområder og på populære skoler», sier leder i utdanningskomiteen, SVs Kari Pahle.
Man ser ikke ut til å skjønne at for hver «lokale» elev som kommer inn, er det en annen elev, med bedre karakterer, som ikke kommer inn på den skolen han eller hun vil på. Det som skjer i praksis, er at folk fra vestkanten eller de hippere sentrumsstrøk, paniske ved tanken på at avkommet må trekke til Bredtvedt, Hellerud eller Ulsrud, i stedet kjøper seg plass på en privatskole som Treider, OPG eller Bjørknes. Lokaliseringstillegg sikrer et segregert Oslo.
Ellers er det jo som vanlig et timing-problem her: Jeg kan ikke skjønne at dette trenger å innføres allerede fra 2005. Årets 10. klasse-elever har forholdt seg til en situasjon med fritt skolevalg, og burde få lov til å fortsette med det. Hvis man skulle innføre noen endringer, kunne man i det minste vente med å gjøre det reellt fra 2006. På den annen side, nå får i alle fall elevene lære det som vi voksne har visst lenge – nemlig at vinglete politikere når som helst kan kaste rundt på de reglene de har satt opp, når det viser seg at folk forholder seg til dem.
Men egentlig er dette et spørsmål om språk, som så mye i offentlig debatt. Jeg kunne tenke meg å innføre to nye begreper, som det kan være interessant å beregne i denne debatten:

  • unnslippningstallet: Det tillegget i poeng man må ha for å slippe å gå på den lokale skolen. En lokal, ikke-attraktiv skole blir nå å regne for en planet med tyngdekraft, og for å unnslippe, må man ha gode nok karakterer til å komme seg ut av et miljø man ikke vil fortsette i.
  • lokalheltrabatten: Hvor mye lavere gjennomsnittskarakter man kan ha og allikevel få gå på den lokale, attraktive skolen. Det vil ikke ta lang tid før studentene skjønner fordelingsimplikasjonen for en attraktiv skole: Jo nærmere du bor, jo dummere er du….

Unnslippningstallet og lokalheltrabatten har naturligvis motsatt fortegn, men er egentlig det samme tallet. Man kan standardisere og justere litt, og så vil man ha et tall, positivt eller negativt avhengig av om skolen er attraktiv eller ikke.
Vi trenger et enkelt navn på dette tallet. «Brustad-bua» har blitt et begrep. For denne nye måten å beregne skolers attraktivitet på, foreslår jeg «Pahle-tallet».

Det nyanserte bildet…..


Crooked Timber har en oversikt over grafiske fremstillinger av valgresultatet i USA, som gir et helt annet inntrykk enn den overveldende Bush-seieren som vises ved de vanlige kartene. Som man kan seer det ikke egentlig er snakk om forskjeller mellom stater, men heller mellom urbane og rurale strøk, mellom folk med og uten utdannelse, og sterkt drevet av religion. Glimrende fremstillinger, Ed Tufte ville likt dem.
Oppdatering 9nov: Tre forskere ved University of Michigan har en enda bedre variant (via mange)

Morgenstemning i grått

fugleflokk i Paddehavet
Morgenstemning for etpar dager siden, tåken lå tett, men solen var i ferd med å bryte gjennom. Tatt rett sydover fra Ormøya ved Oslo, mot sundet mellom Ulvøya og Malmøya.

Dette er også Amerika

Satt oppe sent igår og lette etter tidlige indikasjoner på valgresultatet i USA. Det ser jo ut som om det blir Bush i øyeblikket (kl. 10:30), med 3.5m stemmer mer enn Kerry. Og de fleste spør seg jo hvordan en president som de fleste utenfor USA ser på som totalt uegnet (The Economist karakteriserte valget som et valg mellom «The Incompetent and the The Incoherent») kan bli valgt, tilsynelatende på grunn av saker som vi her i Europa ble ferdig med for mange år siden (abort, for eksempel).
NPR er USAs i særklasse beste kringkastingsstasjon, både TV og syndikerte radioprogrammer, og da jeg kikket der, kom jeg over et intervju med Bill Zehme, journalist, og hans meget interessante, dystre og velskrevne portrett av Bob Greene. Greene var en populær spaltist og forfatter som fikk sparken fra Chicago Tribune i fjor da det ble kjent at han hadde hatt et kort utenomekteskaplig forhold 18 år tidligere (og, etterhvert, adskillig flere forhold som kom for en dag.)
Jeg tenkte at slikt hadde aldri skjedd i Frankrike, eller andre steder på denne siden av dammen. På den annen side hadde neppe en spaltist som Greene – som skrev om «amerikanske verdier» og de menneskene som skapte dem – blitt en like kjent spaltist i et europeisk land. Uansett, historien om hans storhet og fall sier mye om hva amerikanerne – selv i en relativt urban kultur som den i Chicago – mener er viktig.
USA er en verdensdel, ikke et land. Og det er en føderasjon av stater, ikke en enhetlig nasjon. Og deri ligger vel noe av årsaken til valgresultatet.
Selv har jeg alltid hevdet at grensen mellom Europa og USA går 50 kilometer inn fra østkysten av USA, i hvert fall nord for Washington. Og det mener jeg fremdeles.

PFIT – forslag til møter?

Sammen med Torbjørn Berger, Lasse Hem, Arne Heen, Eirik Newth og Petter Merok sitter jeg i styret i Polyteknisk Forenings IT-gruppe. Vi holder 3-4 møter hvert halvår om ulike temaer innen IT, teknologi og samfunn.
Nå er det tid for å lage vårens program, og etter konferanse med resten av styret legger jeg dette ut her – og ber folk om å komme med ideer og innlegg til møter de gjerne ville komme på eller foredragsholdere de gjerne ville ha.
Her er en kort liste over noen tema vi har tenkt litt på, men tar gjerne imot innspill (sjekk litt av med listen over tidligere møter – hvis vi har hatt et møte om dette de siste to årene, er det som regel litt tidlig å ta det opp igjen.) Møtene kan være informative, eller de kan være debattmøter – bruk kommentarfeltet, og gi eksempler på foredragsholdere eller debattdeltakere.

  • IT-sikkerhet – et tema som vi pleier å ha noe om i hvert fall en gang i året
  • IT i skolen – hva vil vi? Mulige foredragsholdere/debattdeltakere: Grete Faremo, Microsoft Europe. Erik Syring, nordmann bosatt i California som har startet et firma som skal drive nettbasert matematikkopplæring av lærere. Erik Yrvin fra Skolelinux. Tema: Skolen er fryktelig verktøyorientert, men hva er egentlig hensikten med all IT-bruken i skolen, hva hindrer utnyttelsen, og hva skal vi gjøre med det?
  • Programvarepatenter – kan de føre til at innovasjon innen programmering stopper opp?
  • Kunnskapsinnvandring – taper Norge på at vi ikke tar inn innvandrere med potensiale, kunnskaper og ambisjoner?
  • Digitale lærebøker (følge opp meldingen om nye skolebøker til alle skoler). Kan vi skrive lærebøker digitalt gjennom en modell inspirert av Wikipedia?
  • NRK og nye modeller for kringkasting. NRK har vært en pioner i taste-TV, enten det nå er LørDan eller NRK-Alltid Moro om natten. Interaktiv TV har stort inntektspotensiale, og nye og interessante aspekter ved folks forhold til kommunikasjonsteknologi er avdekket (som for eksempel at vi bruker mobilen i stedet for fasttelefonen til å stemme på Idol – selv om fasttelefonen er 2 kr billigere). Foredragsholder: Noen fra NRK som har ansvaret for disse sendingene eller teknologien? En forsker, som f.eks. Tanja Storsul ved Inst. for medier og kommunikasjon?
  • Spill som genre. Dataspill er nå en publiseringsform, et naturlig tilleggsprodukt til filmer og bøker – og en stor bransje i seg selv. Foredragsholdere: Espen Aarseth fra UiB? Jørgen Kirksæther hos Filmtilsynet? Orgdot – et norsk firma som har satset tungt på lek-og-lær-spill, og som har vunnet priser – ville være aktuelle?
  • Online gambling – hva skjer, lovlig og ulovlig, med dette i Norge? Norsk Tipping lager stadig nye varianter av pengespill, men Internett gjøre at dette ikke lenger er et nasjonalt regulerbart område, og nordmenn er gode kunder i alle former for pengespill. Hva skjer i Norge, hvor store er mørketallene? Foredragsholder: Noen fra Norsk Tipping, Økokrim?
  • Nasjonalbiblioteket og lagringsformer. Nasjonalbiblioteket gjør mye spennende rundt lagring av informasjon for fremtiden – og mye av det betydelig mer teknisk avansert enn å stryke aviser. Disse lagringsformatene skal være billige, brukelige, og fremfor alt holdbare – mye lenger enn de 10-20 årene en CD-plate holder. I tillegg kommer problemet med standarder – vi kan lese 1000 år gamle dokumenter siden vi forstår språket, men hva med digitale lagringsmedier? Foredragsholdere: IT-sjef på NB, Svein Arne Solbakk? Carol van Nuys, prosjektleder Paradigma. Jon Erik Halse, NB-ansatt med erfaring fra The Wayback Machine.
Forslag mottas med takk – bruk kommentarfeltet!!!

Kopisperrer, Musikknytt og gravemaskiner

Etter debatten om kopisperrer ble jeg ble intervjuet av NRKs program Musikknytt – journalisten stilte gode spørsmål, syntes jeg, og for en gangs skyld fikk jeg sagt det jeg ønsket i et intervju.
Men det snek seg inn noen småfeil både i radiointervjuet (Musikknytt 29.10 kl. 12:46) og tekstversjonen: Jeg har aldri snakket om billige gravemaskiner fra Østen. Min bisetning om gravemaskiner var (for å bli litt pedantisk) en referanse til en teknologiovergang fra kabelstyrte gravemaskiner (kjent fra barneboken «Mike Mulligan og gravemaskinen hans«) til hydraulikk (også kalt backhoe loaders) – og hadde ikke noe med Østen å gjøre.
En annen språklig detalj er bruken av ordet «bevis» når det gjelder nedgangen i platesalget – sånn rent vitenskapsteoretisk er det ikke mulig å bevise noe som helst gjennom statistikk, men jeg kan sannsynliggjøre at at det ikke stemmer at platebransjen lider vondt, all den stund nedgangen har mer plausible forklaringer enn piratkopiering, og bransjen tilsynelatende ikke føler seg så konkurranseutsatt at de finner det nødvendig å redusere prisene. I alle fall har marginene fra lager til butikk vært stabile eller til og med gått opp de siste årene.
Jeg gleder meg også over en artikkel i siste nummer av The Economist som mer enn hentyder til at min vurdering også deles av plateselskapene. Flere selskapers interne analyser viser at salget går ned fordi man ikke har maktet å få frem gode nok artister (alt for mange one-hit-wonders a la Rørlegger-Kurt), samt at andre underholdningstilbud, som jeg nevnte, har vokst.
Nå kan man jo spørre seg om hva som kommer til å skje hvis vi implementerer den nye Åndsverkloven i full bredde. Jeg tror det blir noe platebransjen kommer til å angre på. De store selskapene vil oppdage at folk ikke vil ha kopisperrer og vil gå rundt dem, enten ved å handle mer fra plateselskaper uten kopisperrer, eller ved å kjøpe ulike teknologier som kan lese mange formater. Nye konkurrenter vil komme til, noen av de gamle plateselskapene vil forsvinne mens andre vil klare seg. Hvem som klarer seg vil avhenge av dybden på finansreservene, og når og med hvilken dyktighet de går over til åpen teknologi. I mellomtiden vil noen nye teknologifirma gå under fordi de blir saksøkt av konkurranseskye plateselskaper, og noen tenåringer og deres foreldre får ubehagelige opplevelser i rettsalen. Og plateselskapenes popularitet, blant artister og kunder, vil synke ned mot nivået til amerikanske kabel-TV selskaper.

Innvandring og inntjening

Aftenpostens reportasje om at Norge taper 170.000 per innvandrer gjør meg deprimert – ikke så mye på grunn av resultatet av undersøkelsen, som sikkert er riktig, men for hvordan dette vil bli utnyttet i debatten om innvandrere.
Innvandring til Norge er et komplisert spørsmål. Man må jo spørre seg om vi i det hele tatt skal ha som mål å tjene på den. Når man tar imot kvoteflyktninger eller folk som er syke, gjør man det ikke for å tjene penger. Man kan jo også spørre seg hvorfor det er slik at man ikke tjener penger på innvandrerne – og årsaken i Norge (i hvert fall for en stor del av dem) ligger jo i at vi ikke gir dem muligheten til å gjøre det. Her er det nok en gang til stor del snakk om fordommer, samt at vi har stelt oss slik at vi gjennom vår restriktive innvandringspolitikk holder ute nettopp dem som vi ville tjent penger på.
Så spørs det jo hvordan man beregner inntjening. Inntjening kan komme i form av ikke-monetære bidrag: Innvandrerne beriker kulturliv og bymiljø, gir oss alternativer til kjøttkaker og saus, og gir oss nødvendig trening i å forholde oss til folk som ikke er helt som oss, annet enn på Syden-ferie.
Inntjening kan også komme over tid. Da Folkemuseet hadde en utstilling om de tidlige (stort sett pakistanske) innvandrerne i Norge, ble det vist en videofilm om en pakistansk kjøpmann som drev en liten kolonialsjappe i Oslo. Han jobbet og jobbet og tjente ikke stort, så det er vel et spørsmål om Norge som nasjon tjente noe særlig på ham (men vi tapte helt sikkert ikke heller). Han mål med jobbingen var imidlertid å få sine barn opp og frem gjennom utdannelse – og hans tre barn (en var med i filmen) var henholdsvis lege, sivilingeniør og siviløkonom. Dem tjener vi fett på. Det tok bare noen år før regnskapet balanserte.

En gründer tar farvel

I et uhyre velformulert innlegg i Dagbladet sier Øystein Schjetne Farvel til Norge – han flytter ut av landet siden hans høyt utdannede kjæreste ikke får lov til å komme hit. Han bruker seg selv som eksempel på at Norge taper på å være avvisende overfor kompetente innvandrere, og sier at «land uten evne til å skape et multietnisk næringsklima vil bli morgendagens tapere».
Og han har så rett, så rett. Norges evne til å filtrere ut de mest attraktive innvandrerne, til og med de som er av norsk avstamning, er et utslag av populistisk kortsiktighet. Man tjener nok moralske poeng på å forsvare innvandrere, men får ikke stemmer fra folkedypet. Vår redsel for kompetente utlendinger er kanskje det enkeltutslaget av norske likhetsidealer som gjør størst skade, både økonomisk og moralsk. Og politikken er selvforsterkende – hvis bare hjelpetrengende innvandrere slippes inn, og ikke integreres, får vi en situasjon hvor innvandringsmotstanden stiger fordi vi får for få eksempler på innvandrere som har ressurser over gjennomsnittet.
Schjetne drar til sin kjæreste, og han er ikke alene. Jeg har hatt endel studenter som tar avanserte programmer i Norge, for deretter å få vanskeligheter med å få arbeid lokalt siden de har en annen hudfarge enn den norske kommunebleke. De fleste blir, men deres kunnskaper utnyttes ikke i den grad de burde. Noen drar – og i motsetning til Schjetne skriver de ikke om det i avisen.
Jeg kan bare ønske ham lykke til, og beklage at vi ikke vet vårt eget beste her oppe i Festung Norwegen.

Inntrykk fra et politisk seminar

Jeg holdt et foredrag for et seminar arrangert av Venstres stortingsgruppe og Elektronisk Forpost Norge, med

Møtet var godt i den forstand at svært mange av synspunktene i debatten kom frem – platebransjens bekymring for at folk piratkopierer, diskusjonen om sperreteknologi vil hjelpe eller ikke, spørsmål om «klassisk» opphavsrett er forenlig med moderne teknologi, og så videre.
Debatten var meget frisk, særlig mellom Fiskvik og meg. Jeg skal ikke her redegjøre for Fiskviks syn, utover at han mener at piratkopiering skader bransjen, at det er nødvendig å begrense og avtalefeste bruksrettigheter til åndsverk i større grad enn det som står i Åndsverksloven nå, at ny teknologi vil muliggjøre dette, men at denne teknologien må lovbeskyttes for å fungere. (Forøvrig skal visstnok hele debatten, minus Fiskviks innlegg (han reserverte seg), legges ut på nettet.)
Mine synspunkter er gitt i den første transparenten i min presentasjon, nemlig at

  • Platesalget har sunket de siste årene, men det skyldes konkurranse fra andre medier, ikke piratkopiering. For eksempel har SMS-markedet steget fra 0 til 2,5 milliarder pr. år siden 1997, og det er vel ikke urimelig at ungdommen bruker mer penger på SMS og noe mindre på CDer.
  • Platebransjen i Norge består av store utenlandske firma som ikke konkurrerer hardt nok: 80% av selskaper og produksjoner er utenlandske, det lite prispress og stabile marginer, og ingen produktinnovasjon. Dette er altså ingen bransje i krise, og ei heller en bransje som trenger særskilte beskyttelsestiltak
  • Kopisperrer vil ikke hjelpe bransjen, men bare utsette en nødvendig restrukturering. Sperreteknologien straffer legitime kjøpere og vil ikke avskrekke pirater i særlig grad, men vil skade bransjens omdømme. DRM (digital rettighetskontroll), som nå holdes opp som det eneste saliggjørende, er faktisk den elektroniske ekvivalenten til at man må ringe til plateselskapet og spørre om lov hver gang man skal spille eller gjøre noe annet med en sang, og det tror jeg ikke kundene vil like.
  • Overgangen til ny teknologi er spesielt vanskelig for de eksisterende plateselskapene, fordi de ikke kan oppgi et eksisterende, fremdeles lønnsomt distribusjonssystem. Dette er en klassisk forstyrrende teknologi (disruptive technology), som kjennetegnes av at den nye teknologien appellerer til et for de tradisjonelle aktører uinteressant kundesegment, at den i begynnelsen er av dårligere kvalitet enn den etablerte teknologien, og at hvis de eksisterende aktørene gikk over til den, ville de senke sine marginer.
  • Dette har skjedd før, innen mange bransjer, og løses som regel ved at nykommere tar det nye markedet, og at bare noen av de etablerte klarer overgangen
  • Den nye teknologien, med lavere transaksjonkostnader, gir et større marked, med lavere inntjening pr. enhet, men mye større volum.

Jeg kom også med en rekke forslag til hva bransjen burde gjøre, i hovedsak at de burde lede utviklingen over til salg over Internett, og dermed marginalisere piratkopiering.
Jeg fikk spørsmål om hva man bør gjøre med den profesjonelle piratkopieringen – som foregår i Russland, Kina og Malaysia, for eksempel. Mitt svar er at kopisperrer vil ikke hjelpe her heller, siden de lett kan knekkes, men at man bør jobbe gjennom disse landenes myndigheter og vise dem at manglende respekt for opphavsrettigheter fører til mindre direkte investeringer fra utlandet – et problem som opptar kineserne for tiden.
I en nokså opphetet debatt ble jeg spurt om det var så at jeg faktisk skulle lære platebransjen hvordan de skal drive business – hvis jeg var slik en ekspert, hvorfor startet jeg ikke plateselskap selv? Jeg svarte, som sant er, at det ikke interesserer meg, og at det er slik det er å være forsker. Det jeg burde svart, var selvfølgelig at jeg ikke burde fortelle folk hvordan de bør drive sin forretning uten å få betaling for det, slik jeg vanligvis gjør. For i hvert fall deler av platebransjen står overfor et overgangsproblem – det skyldes ikke at de er dumme, men at deres nåværende kostnadsstruktur og forretningsmodell tvinger dem over i en forsvars- i stedet for en angrepsposisjon. Og det er, som jeg sa (og som andre har sagt før meg), intet strategisk sjakktrekk å gå til krig mot kundene sine.

Rikspolitikerblogg

Vi har fått vår første politikerblogg rikspolitikerblogg i Norge: Kristin Halvorsen, SV-politiker og påtenkt finansminister i en eventuell ny AP/SV/SP-regjering har startet sin egen blogg (foreløpig med to innlegg fra hennes personlige assistent og en fra henne selv.)
Jeg skal i denne omgang avstå fra å kommentere politikken til SV, som jeg i mange dimensjoner er uenig i, og i alle fall uttrykke at a) det er bra at politikere blogger, b) at det har sideeffekter, som enda mer personfokusering i et politisk bilde som bør bli mer saksorientert, og c) at etter å ha lest kommentarene til de første postene, synes jeg litt synd på rikspolitikerne, uansett parti, som er nødt til å være nogenlunde høflige overfor folk som burde lære seg folkeskikk.

CDer og disruptiv teknologi

I dag skal jeg holde foredrag på en Stortingskonferanse, med tittelen «Åndsverk, marked og teknologi – når kartet ikke stemmer med terrenget». (Du finner en PDF-versjon av presentasjonen her.)
Mer om dette senere.

Den som ler sist…..

SSBs undersøkelse som viser at kvinner vil ha menn med utdanning er jo et aldeles glimrende våpen for å få gutter til å studere: Skal du ha dame, kom deg til skolebenken.
Og som høyt utdannet mann med samboende kone og barn har jeg følgende melding til alle de som gjennom årene har fortalt meg at utdannelse er bortkastet tid:
Ædda bædda.
He he….

Forskningsjuks og førstesider

Martin Ystenes er er fargerik NTNU-professor som har en lei tendens til å påpeke svakheter i norske avisers evne til kritisk lesning av forskningsrapporter. Nå tror ikke jeg avisjournalister flest leser forskningsrapporter, men tekstmeldinger om notiser om artikler om sammendrag av populærutgaven av forskningsrapporter. Denne gangen gjaldt det vaksine og autisme, neste gang kraftledninger og kreft, og sikkert også mobiltelefoner og alskens problemer. Tenk om vi kunne hatt noen journalister som skrev oppslag etter å ha snakket med Martin Ystenes….