Under tittelen «Livslang læring har gått i stå» skriver Aftenposten om voksenopplæringsreformen, som i sitt femte år ikke har vært noen suksess – folk tar ikke videreutdanning, ganske enkelt. Med gledelig unntak av kvinner i omsorgsyrker.
Jeg synes ikke det er så rart – den økonomiske nåverdien av videreutdanning for en som er i arbeid (og hvor arbeidsgiver ikke betaler) er negativ. Man får ikke mer lønn (unntatt kanskje i omsorgsyrker, hvor man kanskje kan rykke opp noen lønnstrinn eller gå over i mindre belastende, administrativt arbeid?), og man får heller ikke en tryggere arbeidsplass, siden ansennitet stort sett er det som gjelder.
Dermed er det vel ikke sikkert at livslang læring gått i stå – folk innen tekniske og akademiske yrker trenger i alle fall videreutdannelse i stor grad. Men denne tas hånd om utenfor det offentlige systemet, og betales av arbeidsgiver fordi den gir direkte bidrag til firmaets bunnlinje.
De fleste tar ikke videreutdannelse for moro skyld – en utdannelse som er verdt noe tar tid og krefter. Legg til økonomiske disincentiver og kollegers dulgte hentydninger om at man forsøker å bli til noe, og resultatet er at man pugger lagoppstillinger for å kunne svare hvis P4 noengang ringer.
Ellers er det bare å håpe at moteblaffet med IQ-tester blir noe mer enn et blaff. Høy utdannelse og høy IQ er korrelert, men med litt flaks er det få som skjønner forskjellen på samvariasjon og kausalitet (eller rettere sagt, reverserer implikasjonen). Da kan det jo tenkes at vi får en boom innen voksenopplæring, godt støttet av arbeidsorganisasjonene, fordi man ønsker å slippe kollektiv skam overfor Dyrhaug og Hummelvoll.