Flygelederne på Røyken sykmeldte seg alle som en igår – ikke som en aksjon, må vite, men fordi de alle sammen fikk en akutt «mental reaksjon» med tilhørende inngalopperende psykolog-team, da det ble kjent at deres arbeidsplass kanskje skal flyttes til Sola.
Jeg vet ikke, jeg. Når en person blir sint og bestemmer seg for å drive hærverk, blir han eller hun erstatningsansvarlig, for man får ikke lov å ødelegge ting selv om man er sint. Men når mennesker i et yrke hvis utøvere nettopp bør ha mental styrke setter seg ned og furter, og dermed skaper ødeleggelser for millioner av kroner, så er det altså å betegne som at de er «voksne nok til å si fra at de ikke følte seg istand til å jobbe»…..
Med den instillingen er det bare å håpe at ikke altfor mange av dem blir med over når jobbene deres flytter. Det er jo som kjent ingen liten mental påkjenning å måtte bo i Stavanger når man er vant til Røyken….
Tversover
Halvstudert røveri og utsøkt arroganse fra Espen Andersen
Tversover 
Ettersom jeg bor i Røyken, og kjenner flere ansatte ved Avinors stasjon, har jeg sett pulsen på situasjonen over de siste årene.
Inntrykkene jeg har fått er selvfølgelig utelukkende subjektive, men informasjonen er selvfølgelig også basert på fakta og intern informasjon.
For Avinors del er det mye intern politikk i nedleggelsen av enten Sola eller Røyken. Stasjonen i Røyken er nyere, har større kapasitet, bedre sikret (fjellhall), opplæringssenter og ressurssenter for opplæring av andre anlegg. Dette har ikke Sola. Allikevel er det økonomiske interesser internt i Avinor som (imho mot all fornuft) gjør at Røyken ønskes nedlagt.
Bedre blir det selvfølgelig ikke for de ansatte, når de ser at ledelsen strides internt, samt at informasjon er både mangelfull og sprikende. Dette er arbeidsforhold ingen fortjener å arbeide under, og som er en psykisk påkjenning.
Man kan selvfølgelig si hva man vil om kollektiv sykemelding, men det er et eksempel på en effektiv reaksjonsform med store konsekvenser. Jeg for min del holder med de ansatte i Avinor i Røyken. Jeg støtter både deres sak og lokale arbeidsplasser. Det siste skulle da bare mangle.
Førsteinntrykket er nok at flygeledere ikke bør være så tandre at de blir satt ut av en slik situasjon. Det viktige spørsmålet er om det ikke er et ledelsesproblem at situasjonen oppsto.
For å bruke en analogi fra militæret: Om en enkelt soldat deserterer er det soldaten som har et problem, men dersom et helt kompani deserterer ligger problemet hos offiserene.
Det er meget mulig at flygelederne på Røyken har et poeng – og i alle lokaliseringsdebatter er det som regel gode argumenter for begge sider. Og ledelsen i Avinor kan godt ha feilhåndtert saken. Eller de kan ha rett – og hevde at Røyken-anlegget er «sunk cost» og altfor avansert i forhold til hva de trenger.
Men når flygelederne går til aksjon, sløser bort millioner av kroner og ødelegger folks høstferie, graver de sin egen grav. Aksjoner bør ha en hensikt. Hvis hensikten for flygelederne er å vinne sympati for sin sak, har de tatt styggelig feil – bare se dagens Dagbladet-forside (http://www.dagbladet.no/pdf/thumbs/2004/09/28/A_01_NYH01_3.jpg). Og hvis de ønsker å fremstå som seriøse debattanter, er det endel ting som skurrer: Konsekvensen for Røyken-flygelederne er flytting om fire år (med støtteordninger og statsregulativ), eller å finne seg en ny jobb i et område hvor det er masse jobber, med kort pendleavstand til Oslo.
I det siste har jeg hatt endel undervisning i Finnmark (http://www.espen.com/finnmark), for folk som forsøker å skape arbeidsplasser der oppe. Sammenlignet med hva de sliter med hver gang en bedrift flytter, virker flygeledernes klager som umoden sutring.
Håkon:
Du treffer poenget meget godt. Det er nok liten eller ingen tvil om at flygelederne tok ut sykemelding som en motreaksjon, ikke fordi de er tandre eller blir satt ut (selv om det kan være forståelig). Som nevnt i min første kommentar har ledelsen internt vært splittet og informasjon vært sprikende og mangelfull. Det ser ut som et desertert kompani.
Espen:
Jeg er veldig enig med deg i at aksjonsformen er uheldig, og at de sannsynligvis graver sin egen grav. Derimot viser de et meget enkelt poeng; at noen meget få mennesker er så utrolig viktige brikker for å få det flygende samferdselsnorge til å gå rundt. Det bør være en tankevekker for noen. Som Håkon påpeker er det et sykdomstegn ved ledelsen når et helt kompani deserterer. Avinors ledelse burde ha forutsett og forebygget dette.