Den skolen vi fortjener

Postet den av
Svar

(Dette innlegget skrev jeg i juni 2011, og glemte det i kladdefolderen. Så, noe sent levert…)

It is difficult to get a man to understand something, when
his salary depends upon his not understanding it.
Upton Sinclair: I, Candidate for Governor: And How I Got Licked (1935)

Joel Klein, tidligere statsadvokat (han er kjent for sin rolle som aktor i rettssaken mot Microsoft for noen år siden) avslutter åtte år som ansvarlig byråkrat for New Yorks skoler med en fantastisk artikkel om hvordan fagforeninger og politikerne de har kjøpt forsvarer et stadig dårligere skolesystem mot endringer. (I parentes bemerket – forskjellene mellom skoler i USA er svært store – i Brookline, MA der vi bor dette året er skolene utmerket og i endel dimensjoner langt foran Norge)

Situasjonen Klein beskriver er grotesk – politikere får støtte (med penger og stemmer) av lærernes fagforeninger og (med innflytelse i hvilke skoler barn blir plassert) av skolerådene, mot at de beskytter lærerne mot konsekvensene av dårlig arbeid og byråkratene mot alle endringer. Lærerne har godt betalte stillinger med livslang pensjon (de kan gå av ved 55), og lønninger som starter lavt, men øker med ansiennitet. Ingen – absolutt ingen – skal sparkes, i følge fagforeningene, noe som resulterte i de berømte “rubber rooms” der ubrukelige lærere (600 av dem i New York alene) ble oppbevart i påvente av at man skulle finne ut av hva man skal gjøre med dem. Fagforeningslederne sier rett ut at deres jobb er å sette medlemmene først, og at barna kun blir hensyntatt når de begynner å betale fagforeningskontingent.

Joel Klein har kjempet heroisk mot dette systemet, og har, sammen med en rekke andre, som Michelle Rhee i Washington (der situasjonen var enda verre og “alle” til slutt forsto at noe måtte skje) fått til noen endringer. I USA foretar man tester av skoleelever på ulike klassetrinn, og man kan faktisk måle lærerkvalitet, slik LA Times gjorde ved å sammenligne elevenes prestasjoner før og etter et år med en lærer. Han har fått opp antallet “charter schools”– privateide skoler som konkurrerer med de offentlige – med 40 000 elever og like mange på venteliste. Og han har slått et slag for innovasjon i klasserommet, med online differensiert undervisning og andre pedagogiske innovasjoner. Men han sliter med gjennomslag fordi alle belønningssystemer og organisasjonsstrukturer er bundet opp til standardisert klasseromsundervisning med en lærer per 30 elever.

Hva har dette med oss å gjøre?

I Norge har vi ikke politikere som får pengestøtte fra interesseorganisasjoner – i hvert fall ikke i kontanter – og vi har ulike versjoner av fritt skolevalg endel steder. (Noe som er en kilde til artige overskrifter hver gang en politiker setter barna foran partiprogrammet, for øvrig.) Dermed er det å flytte barn mer et spørsmål om forholdene i hjemmet enn foreldrenes forhold til en beslutningstaker. Norge er naturligvis mye mindre enn USA, så utslagene blir ikke så voldsomme, nærmest uansett.

Men vi har noen av de samme problemene. Som Klein sier:

By recruiting teachers mostly from the middle and bottom of their college classes, as America has done for decades now, not only did we not get the talent we needed, but we also fostered a culture where excellence and merit don’t matter.

Dette utsagnet synes jeg stemmer godt på det norske skolesystemet også. Det betyr ikke at jeg dermed vil hevde at det står like dårlig til i Norge som i USA – gitt av vi har en liten og homogen befolkning, vil ikke utslagene bli like dramatiske. Men det er et faktum at det skal mindre til for å komme inn på lærerutdanning enn de fleste andre utdanninger, samt at mange kandidater slutter i skolen etter nokså kort tid – det såkalte “praksissjokket”. Det er ikke lett å være lærer. Som Tom Colbjørnsen sa på en tilstelning her på BI forleden: “Jeg blir ofte beskyldt for å jobbe på en vernet arbeidsplass, men når jeg har 600 studenter i storauditoriet, er ti minutter inn i en forelesning, ser mobiltelefonene komme ut og vet at jeg har halvannen time igjen – da føler jeg meg ikke særlig vernet!”

Nettopp det at læreryrket er tøft skulle tilsi at man betalte og rekrutterte folk med de beste forutsetninger for det. Hittil har jeg ikke sett mye fokus på dette – bare vakre ord. Når kommer konkrete tiltak fra lærernes egne organisasjoner?

Caseundervisning og utdanningskonkurranse

Postet den av
1

Av og til får man utfordringer man er stolt over å bli tilbudt, men også litt skremt av. Denne uken har jeg en slik: Jeg skal, sammen med min gode venn Bill Schiano og mester-foreleser professor Jim Heskett, undervise kurset The Art and Craft of Participant-Centered Learning på Harvard Business School. Kurset går over to dager og tilbys forelesere fra universiteter og business schools over hele verden – de underviser business, jus, medisin og andre fag der diskusjonsbasert undervisning står sentralt.

Å få forelese dette kurset er en stor ære – det er vanligvis forbeholdt faculty fra Harvard Business School (jeg kjenner faktisk ikke til andre utenfra Harvard som har undervist dette før.) Det er også en utfordring: Jim Heskett er en av de beste forelesere jeg noensinne har møtt (min kollega Bill er ikke så ille han heller), og det føles litt som å bli sammenlignet med Michael Jordan eller Petter Northug. Samtidig er Jim en fantastisk person å samarbeide med, med massevis av erfaring og selvtillit nok til å ville spille sine kolleger gode. Kurset avholdes på Harvard, og bare det blir en opplevelse i seg selv – vi bruker Harvard’s utrolige case-klasserom med kritt-tavler, videokameraer og en hesteskoformet layout med massevis av gjennomtenkte detaljer som gjør det lettere å fasilitere undervisningen som faktisk diskusjon og ikke bare sekvensielle monologer.

Case-undervisning som pedagogisk metode

Jeg er en gjennomført entusiast hva gjelder case-basert undervisning og bruker det så mye jeg kan i mine kurs. På Harvard bruker man 100% (vel, 95%, noen forelesninger blir det jo) case-undervisning, ut fra tankegangen at skal man lære seg å bli leder (eller diagnostiker eller advokat) må man ikke bare lære seg å anvende teori, men også å kunne analysere komplekse situasjoner, finne en løsning, og argumentere for den mot og med sine medstudenter. Som David Weinberger sier – i en moderne verden kan man havne i en situasjon der “the smartest person in the room is the room” – eller med andre ord, hvis man samler 30-90 erfarne og kunnskapsrike mennesker i et rom, vil de sammen komme til bedre løsninger enn foreleseren – og de vil lære noe av den kollektive prosessen med å komme dit.

Case-basert undervisning fungerer utmerket på steder der kultur, infrastruktur, forelesers bakgrunn (man må være generalist og det hjelper stort å ha praktisk erfaring), administrative prosesser og studentenes utdannelse og erfaringsgrunnlag ligger til rette for undervisningsformen – typisk steder som Harvard, INSEAD, IMD, Indian School of Business og London Business School. Metoden krever disiplin, artikuleringsevne og mye forberedelse både fra forelesers og studenters side. Dette kan være vanskelig å få til i et miljø der studentene forventer å bli servert kunnskap ferdig pakket – og enkelte mener de ikke engang trenger å møte opp på forelesningene. (Dette er ikke de eneste utfordringene case-undervisning har – for eksempel er språkproblemer og kulturforskjeller et større moment enn det har vært før.)

For å kunne gjennomføre case-undervisning under slike forhold, må man forberede kurs og studenter mye mer eksplisitt enn man trenger å gjøre på et sted der case sitter i veggene. For noen år siden satte jeg meg ned for å skrive en kort liten veiledning for mine kolleger om dette – for eksempel om hvordan man skal holde kontrollen i klasserommet – og endte opp med en liten bok kalt Forventninger, flyt og feedback: Hvordan drive offensiv, involverende diskusjonsundervisning.Den har ikke akkurat vært en bestselger, men jeg brukte litt tid sammen med min kollega Bill, presenterte den for Harvard Business Press, som er ansvarlig for å spre budskapet om case-undervisning – og i første omgang lar de oss undervise et kurs. Et problem er nemlig at mange kommer til disse kursene, går hjem og forsøker, og finner ut at det er for mye arbeid. Bill og jeg har fått det til, til en viss grad i alle fall, og dermed har vi erfaring å dele.

Caseundervisning som konkurransefortrinn

Så hvorfor (rent bortsett fra at undervisningen blir bedre) skal man begynne med caseundervisning? Det er dyrere å gjøre, krever mye mer av studentene (som for et helsestudio – en del av dem tror man kan forbedre seg ved assosiasjon heller enn perspirasjon) og krever at man ansetter folk med næringslivserfaring og skikkelige undervisningsevner. Gitt at de som vil ha case-undervisning kan dra til berømte institusjoner i utlandet – hva er vitsen?

Svaret ligger i hva som er i ferd med å skje med undervisningsmarkedet som et resultat av teknologisk utvikling. Undervisningsinstitusjoner lager ikke alt sitt materiale selv – de trekker på hverandre, og kvalitetsmateriale har en tendens til å komme fra de beste institusjonene (enten det nå er universiteter eller akademiske forlag), men bli levert av de som er nærmere markedet, enten det gjelder geografisk nærhet eller språklig preferanse. Denne rolledelingen er i ferd med å endres – de store institusjonene tar over større og større deler av markedet. De legger opp til at man kan ta deres kurs billig eller gratis over internett (MIT med MITx er det mest kjente eksemplet, med Khan Academy som en interessant parallel innenfor videregående skole-nivået) og setter opp lokale skoler og filialer i attraktive markeder (som INSEAD i Singapore og Abu Dhabi). Forlagene leverer ferdige elektroniske kurspakker (Pearson Higher Education leder an her) og dermed blir foreleserne utbyttbare arbeidere (flere og flere kurs i USA leveres av temporært ansatte forelesere med dårlige arbeidsbetingelser.)

Alt dette gjelder tradisjonell undervisning, der man hører på en foreleser og gjentar hva denne personen har sagt på eksamen. Hvorfor skal jeg høre på en norsk foreleser dersom jeg kan se en video med de beste foreleserne i verden? (Eller, for den saks skyld, den beste foreleseren i Norge?) Videoforelesninger er billigere og ofte bedre, siden undervisningskvalitet belønnes dårlig innenfor universiteter og mange faculty helst vil slippe å undervise. Dermed er man over på en modell med videoforelesninger, med studentassistenter eller doktorgradskandidater til å gjøre kjedelige ting som å sette karakterer og svare på spørsmål. Denne utviklingen har allerede kommet langt på de store universitetene i USA (se Clayton Christensen’s glimrende Disrupting Class: How Disruptive Innovation Will Change the Way the World Learns for eksempel), og vil komme til Norge også (om den ikke allerede har gjort det.) For ikke-gradsgivende undervisning vil ting bli levert gjennom agenter (konsulentselskaper og lignende) basert på ferdige opplegg. Og når undervisning blir lavt betalt – hvordan skal man finansiere høykvalitets personale og samtidig ha tid til forskning?

Svaret ligger i å skape en tjeneste som bare kan leveres lokalt – som diskusjonsbasert undervisning (enten man nå baserer den på cases eller annet materiale.) I denne typen undervisning oppstår verdien – kunnskapen – som et resultat av komplekse prosesser i klasserommet og sammensetningen av studentene. Undervisningskvalitet – og selektivitet av studenter – blir dermed et konkurransefortrinn som ikke like lett lar seg utkonkurrere av billige standardløsninger. Får man opp kvaliteten, kommer studentene fordi de ønsker å treffe ikke bare foreleseren, men også hverandre – og dermed har man en god spiral gående.

Det har vært min personlige strategi – hold kurs som er gode (vel, for det meste i alle fall), men arbeidskrevende, slik at man får de beste studentene til å velge det (og slipper turistene). Med bedre studenter blir undervisningen bedre, og dermed er den gode spiralen igang. Det gir interessante undervisningsdager, kontakt med interessante mennesker, og interessante undervisningsoppdrag andre steder i verden. Jeg er nokså sikker på at dette gjelder ikke bare for enkeltpersoner, men også for studiesteder.

Nok om det…

Jeg har i alle fall et kurs å holde. De 52 studentene er fra ca 34 institusjoner, noen av dem svært kjente, og, etter navnene å dømme kommer de fra hele kloden.

Dette blir en utfordring jeg gleder meg til – hvem vet hvilke gode spiraler den kan sette i gang?

Det underkoordinerte helsevesenet

Postet den av
7

Aftenposten melder om “triksing” i helsevesenet – sykehus prioriterer pasienter som truer med å benytte seg av sine rettigheter. Disse pasientene kan dra til et annet sykehus, eller til utlandet, og dette må bekostes av det sykeshuset som er ansvarlig for dem.

Det som forundrer meg er at noen er forundret over at dette skjer. Det finnes bare to måter å tilordne knappe ressurser på: Betaling eller kø. I begge tilfelle trenger man valuta. I et betalingssystem er det penger, i et køsystem er det tid og innflytelse. I betalingssystemet kommer man seg frem ved å betale mer eller påvirke prisen (f.eks. ved å danne kollektiver som kan forhandle på ens vegne). I et køsystem kommer man seg frem ved å forsøke å påvirke beslutningstakere til å endre prioriteringen, enten ved bruk av penger (bestikkelser), ved å få sin sak reklassifisert til noe med høyere prioritering, eller ved å forbruke så mye av beslutningstagerens tid (og dermed penger) at man blir oppfattet som kostbar og dermed slipper foran.

Sykehusledelsen er ansvarlige for budsjettene, men ikke den medisinske vurderingen. De har knappe ressurser, og ressursene blir enda knappere – en ond spiral – hvis ventelistegarantiene aktiveres og de må betale for pasientene på andre sykehus. Dermed er det rasjonelt å prioritere bevisste pasienter fremfor de som ikke klager eller ikke vet om sine rettigheter.

Min familie og jeg har selv vært i flere situasjoner der vår evne til å argumentere vår sak overfor sykehus og støtteapparat på vegne av eldre og yngre slektninger har ført til at vi har fått behandling vi har ønsket – ikke noe ulovlig, bare fortere og bedre enn vi hadde fått hvis vi ikke hadde sagt noe. Leger er påvirkbare som alle andre (særlig hvis du har stort nok medisinsk vokabular til å forstå hva de snakker om og tilgang til Internett). Saksbehandlere i NAV og andre steder har begrenset tid og kunnskap. Det skal ikke mye research til før du kan mer enn den lokale saksbehandleren, som må forholde seg til mange saker, ikke bare din. Evne til å formulere seg, skrive brev, holde tidsfrister og ikke gi seg blir belønnet.

I hvert tilfelle dette har skjedd, har jeg fått litt vondt i magen ved å tenke på de som ikke har kunnskaper og energi til å slåss mot medisinsk arroganse og byråkratisk ansvarspulverisering. Men når det gjelder ens egne, har man ikke noe valg, i hvert fall ikke et valg mange er villige til å ta.

Et betalingssystem er på en måte enklere, men etisk uforsvarlig. Men man må være klar over at et rent køsystem ikke automatisk skaper en etisk løsning – mennesker med ressurser vil alltid vinne over mennesker uten, medmindre vi gjør noe med den høyst naturlige mekanismen som får deg til å foretrekke egne barn fremfor andres.

Løsningen for norsk helsevesen – på lang sikt – ligger ikke i å fikle med insentivsystemer eller å skape enda flere detaljerte regler. Derimot vil det hjelpe å redusere transaksjonskostnadene – gjøre det enklere å koordinere, enklere å vite hvor man står, enklere å vite hva som er tilgjengelig av leger og behandlingsplasser og behandlinger.

Helse-Norge er idag et sammensurium av alderstegne systemer og elendig koordinering – akkurat som Norge har altfor mange kommuner, har man altfor mange medisinske enheter – fastleger, lokalsykehus, spesialsykehus, sykehusregioner – med inkompatible og kronglete systemer, der pasienten ikke får adgang. Forsøk å få tilsendt journalen din, så skal du se: I Norge får du en utskrift på papir, etter å ha mast i evigheter. Her i USA fikk jeg hele greia tilsendt pr. epost, så jeg kunne spare tid for timebestilling og lignende.

Norge, et bittelite land med 5 millioner innbyggere, burde klare seg med ett felles helsesystem, der leger og pasienter begge har adgang (selvfølgelig med forskjellig detaljeringsnivå og rettigheter) Inn mot dette systemet burde man lage grafiske fremstillinger som viser ens rettigheter og automatisk forteller deg at nå kan du søke behandling annensteds, for eksempel ved å krysse av for ønsket alternativ. Det er ingen grunn til at timebestilling skal være vanskeligere enn å booke en flybillett, ingen grunn til at man ikke skal kunne lese sin journal på nettet, ingen grunn til at man ikke skal kunne få eierskap – i praksis, ikke bare prinsipielt – til sine egne helsedata. Og det er ingen som helst grunn til at helsedata skal lagres her og der og overalt, i stedet for et sentralt og godt beskyttet – men samtidig tilgjengelig – sted.

Et slikt system vil ikke fjerne problemet med at ressurssterke personer kan skaffe seg fordeler overfor de med mindre tid, penger og kunnskaper. Men det kan sette dem på en mer like fot – og gi de som overvåker systemet et en bedre oversikt over hva som skjer med helseressursene.

I dag ligger det større helsegevinst i bedre koordinering og administrasjon av helsevesenet enn i utvikling av flere spesialbehandlinger. Men når kommer et gjennomkoordinert system – og hvem taler dets sak?

(Også publisert på min Aftenposten-blogg)

Jeremy Lin ordner opp

Postet den av
Svar

Årets basketsensasjon – en total overraskelse –  her borte i Unaiten er Jeremy Lin, 4. guard på New York Knicks. Han har riktignok spilt i NBA i et år, men har så og si ikke sluppet til på banen. Han var stor stjerne i forfjor på Harvard’s lag, men ingen har noen tro på at noen fra eliteuniversitetene kan spille ball. Han ble plukket opp som benkevarmer på to NBA-lag som ikke brukte ham – og så gikk han som reserve til Knicks, som har gjort det dårlig og desperat trengte en seier. Da han endelig slapp til, gikk det som denne videoen viser:

Siden har han gjentatt bedriften to ganger – 28 poeng mot Utah Jazz to dager etter og 23 poeng og 10 assists mot Washington Wizards to dager etter det igjen. Nå trenger han ikke lenger sove i sovepose hos broren sin.

Det skal sies at dette er delvis en historie om diskriminering – Lin er en av svært få amerikanskfødte aseater som har vært i NBA. Talentspeiderne har rett og slett ikke sett i hans retning. I tillegg – Lin ser liten og slank ut på banen, men han er 1.93 og flytter seg som om han er 1.60.

Norske Twitterier

Postet den av
Svar

Magma: Kunnskap og IT

Postet den av
2

Og dermed er min artikkel om norsk IT-næring i Magma (og de andre artiklene fra EKN-prosjektet også, naturligvis) tilgjengelige på nett. Her er sammendraget, jeg får komme tilbake til de mer spissede konsekvensene av dette etterhvert:

Norsk IT-næring er stor, lønnsom, svært innovativ og kunnskapsbasert, men i liten grad en kunnskapsklynge. Den er svært sentralisert – mest til Oslo/Akershus, med Trondheim og Horten som mindre sentra. Få norske IT-selskaper konkurrerer globalt. De som gjør det, selges ofte ut av landet når de når en viss størrelse og modenhet, men kompetansen blir ofte igjen i Norge. Næringens viktigste samfunnsbidrag ligger i å tilby en kompetitiv arena og en strategisk ressurs for å øke Norges innovasjonskraft, produktivitet og konkurranseevne. Den lave profilen – fordi verdiskapningen synliggjøres i andre næringer – er en utfordring, særlig for rekruttering.

Næringen må opptre mer samlet for å øke teknologiens profil som verdiskaper. Den må kollektivt ta initiativ til ikke bare å fremme teknologibruk, men også til de organisasjons- og prosessendringer som kreves for å utnytte teknologien, særlig i offentlig tjenesteytende sektor. I kortform: Næringen må slutte å selge kundene det de vil ha og heller få dem til å gjøre det de burde gjøre.

Offentlig politisk holdning bør være å holde fingrene fra fatet – næringen trenger ikke hjelp, den er både kilde til og mester i omstilling – og å satse tungt på utdanning av teknisk kompetent arbeidskraft. Norges utfordring ligger i å omsette innbyggernes høye individuelle teknologadopsjon til en like stor evne og vilje til å tilpasse rutiner og tjenester til den nye teknologien. Lykkes det, kan Norge bli en eksportør av en smart offentlighet – og unge, kreative mennesker kan finne lukrative jobber med å skape den produktivitet deres fremtidige velferd vil kreve.

(Oppdatering 7. februar: Audun Farbrot har laget et sammendrag på BIs websider.)

Twitterier

Postet den av
10

Litt å lese på til helgen, som jeg har likt den siste uken:

  • An Abundance of Exoplanets Changes our Universe bit.ly/Ap0krM
    (at noen fortsatt tror vi er de eneste intelligente i universet tyder på dårlig tallforståelse)
  • Leser bit.ly/wjnz1O (fra @morgenbladet) om intelligensforskning. Interessant. Og intelligent. Men liker ikke siste underpunkt.
    (Masse myter om intelligens. Foretrekker Steven Pinkers perspektiver, se her og her.)
  • The Chinese Century Is A Myth andrewsullivan.thedailybeast.com/2012/01/the-ch… via @DishFeed
    (Kina vokser, men USA ligger langt foran.)
  • Big data market survey: Hadoop solutions radar.oreilly.com/2012/01/big-da… via @radar Excellent overview of most interesting developments.
    (Hadoop som platform og Big Data som metafor. Dette blir neste runde for mange IT-sjefer)
  • Why Kodak’s bankruptcy should scare Nokia gigaom.com/2012/01/19/why…
  • Gone in a flash | The Economist econ.st/z6dnDD Excellent and terse description of Kodak’s demise
    (Disrupsjon, igjen.)
  • Teknisk Ukeblad tu.no/it/article2963… via @teknisk Bra intervju med Torger Reve. Akkurat i dag skulle jeg gjerne vært i Oslo. #ekn
    (Håper å få til en diskusjon om IT-industrien når jeg kommer hjem igjen.)
  • Verdensmester ble toppstudent – DN.no: bit.ly/ztnnVO Hadde henne i mitt kurs – svært målbevisst OG samfunnsbevisst.
    (Det betyr ikke automatisk at det er lurt å ansette idrettsfolk. Men kombinasjonen av hode og innsatsvilje er uhyre effektiv.)
  • Winning the Race With Ever-Smarter Machines bit.ly/zmxCUD via @mitsmr
    (Brynjolffson og MacAfees bok i kortform, med interessant tillegg om kombinatorisk innovasjon som mulig vei ut av eksponensiell vekst i prosesseringshastighet)
  • Rasjonell etikk og irrasjonell makt wp.me/p1Ug23-ng
    (tilsvar til tilsvar til kronikk)
  • @Holten Jeg bruker Comic Sans med vilje. Det irriterer en viss type mennesker… Se forøvrig bit.ly/kroDul
    (Det er så lett å ergre endel mennesker….)
  • Interesting evolution of online marketing. My daughter has Birchbox and loves it, I wonder about Trunk club…
    (her datt linkene ut: https://www.birchbox.com/ og https://trunkclub.com/)
  • Hvis jeg var lærer, ville jeg gitt overraskende hjemmeprøve idag. Uten Wikipedia… #SOPA
  • Det er ikke vår skyld! wp.me/p1Ug23-ne
    (et gammelt bidrag til EU-debatten)
  • Manufacturing is changing, and so is productivity wp.me/p1Ug4Q-hZ
    (om problemer med måling av produktivitet på nasjonsnivå i en stadig mer global verden)
  • How a “missed call” in India can control a farm’s water usegigaom.com/cleantech/usin… «Gratis» web-of-things…
    (“Missed calls” – ringe opp og legge på med en gang – bruker store del av Telenors kapasitet i Asia. Men er en effektiv signaliseringsmekanisme for folk som ikke har penger, men mobil. Nå som fjernstyring for vanningssystemer)
  • Why e-books will be much bigger than you can imagine gigaom.com/2012/01/16/rat… Noe for norsk bokbransje!
    (Jada, bokbransjen viser til gode tall og ingen fare. Omtrent som musikkbransjen for 10 år siden og Norsk Data i 1987.)
  • RT @chronicle: Red wine and lies: chroni.cl/yA5imt
    (au da. Vel, kanskje ikke.)
  • What you can learn from your LinkedIn network wp.me/p1Ug4Q-hU
    (nettverksanalyse er moro, og et tastetrykk unna.)
  • Morten Dæhlen om hvorfor norske politikere ikke satser på IKT bit.ly/zE2wiF
    (Komplisert. Og ikke kontroversielt nok. Vi får se hva vi kan gjøre med det.)
  • Half of computing device sales are mobile bit.ly/wFViWl Really interesting graph.
    (Ekstrem bruk av graf,men duverden. 50M iPads forventet i 2012)
  • Deep thinkers list science’s ‘most beautiful theories’:on.msnbc.com/yKGxle via @msnbc
    (noe å lese i helgen)
  • Ville overvåke nettet — skapte paradis for id-tyver « Vox Publica:bit.ly/wTZOuK Noe å tenke på i disse #DLD dager…
    (informasjon vil alltid bli brukt, bare noen finner den. Og de finner den som regel.)
  • Interesting viewpoint on strenght training. Maybe it is this simple. bit.ly/gGrBOM
    (hardcore vekt. Arrgh.)
  • How Cutting-edge Text Analytics Can Help the Obama Campaign Determine What Voters Want slate.me/z9xkOp via @slate #semantics
    (Antakelig fordi Obama-siden fatter seg i fulle setninger.)

Rasjonell etikk og irrasjonell makt

Postet den av
Svar

Min kronikk «Religion bør bli historie» avstedkom en rekke reaksjoner, i Aftenposten fra biskop Laila Riksaasen Dahl 11. januar og fra Hallvard Jørgensen og Silje Kvamme Bjørndal dagen etter. Begge setter spørsmålstegn ved om man kan drive etikk- og verdisynsundervisning uten å basere den på religion, fortrinnsvis den kristne. Riksaasen Dahl mener vi trenger mer enn vitenskap, Jørgensen og Kvamme Bjørndal at vår oppfatning av menneskeverd i dag er en arv fra den jødisk-kristne tradisjon.

For å ta det siste argumentet først: Å si at kristen tradisjon har æren for vårt moderne syn på menneskeverd krever en særdeles snever definisjon av begrepet «menneske». I 1814 hadde Grunnloven en paragraf om at «Jøder eier ikke adgang til riket», en paragraf jeg tviler på var innsatt der av forsamlingens ateister, om de fantes. Siden har kirken akseptert stadig større menneskegrupper som «verdige» – til og med kvinnelige biskoper. Denne utviklingen har ikke kommet innenfra, men fra et press fra samfunnet utenfor – og, hvis man skal se litt kynisk på det, fra et behov for å beholde kunde- og rekrutteringsgrunnlaget. Å fremstille denne langdryge motstand som drivkraften for et moderne menneskesyn er ikke troverdig.

Forskjellen på tro og vitenskap er at vitenskapen endrer mening i lys av nye observasjoner. Riksaasen Dahl fremstiller «tro» på vitenskapen som en egen religion, men vitenskap er kun en fremgangsmåte for å fremskaffe kunnskap som er så korrekt som det er mulig å få den. Den rasjonalitet den er bygget på kan også brukes for å formulere en etikk og et verdisyn som ikke er forankret i religion – FNs menneskerettserklæring, aktuell i disse dager, er et eksempel.

Skolen skal i dag integrere folk med mange livssyn. Skal man overbevise ikke-kristne innvandrere om det norske felleskaps fortreffelighet (ikke det at de fleste av dem trenger å overbevises) kan man ikke begrunne det med religion. Men man kan bruke rasjonalitet til å vise at det er best for alle parter at man oppfører seg skikkelig og respekterer hverandre og de felles regler vi har kommet frem til, håndhevet av ikke-religiøse autoriteter.

Ellers er det interessant – og bra – at selv ikke religiøse lenger henter argumenter fra religiøse skrifter, muligens fordi disse har mistet mye av sin autoritet i en verden der vi stadig vet mer. En annen mulighet er at de er for kronglete: Skal du skape en religion, er det viktig ikke å uttrykke seg for tydelig. Da skaper man behov for fortolkning – og makt til de som fortolker. Denne makten er liten i Norge i dag, men i faget RLE er den der fortsatt.

Den makten bør opphøre.

(Trykket i Aftenposten (minus de siste to avsnittene, noe som gjør tittelen litt underlig) 18. januar 2012. Aftenposten legger ikke ut “korte” innlegg på nettet, så derfor poster jeg denne her og på min Aftenposten-blogg.)

Det er ikke vår skyld!

Postet den av
1

Den såkalte Europautredningen har lagt frem en omfattende rapport (Utenfor og innenfor – Norges avtaler med EU) som viser at Norge tiltrer så og si alt som kommer fra Europa, uten selv å ha innflytelse. Paul Chaffey viser til Plux, en morsom liten bok (full tittel: Plux. Hovedsaklig harmløs. Den norske modellen i Brussel (PDF)) av Kjetil Wiedswang og Per Elvestuen, som beskriver livet i Brussel for norske aspirerende og praktiserende diplomater.

Uansett, Norge har liten eller ingen innflytelse i Europa, men godtar så og si alt. Hvorfor det? Jeg tror det er mange årsaker, men en er ganske enkel, og jeg tror jeg kom på det allerede i 1994, da jeg satt, nokså lamslått, på et hotellrom i London og så en reportasje av EU-avstemningen på BBC. Deretter satte jeg meg ned og forsøkte å skrive en P. J. O’Rourke-inspirert epistel om temaet, uten å få det til i nevneverdig grad. Men konklusjonen er i alle fall klar:

EU-avstemningen har for evig tid eller til oljen tar slutt—hva som inntreffer først er noe uklart—slått fast at vi nordmenn kan si nei.  Dette kan vi nå fortsette å gjøre: Heretter kan vi regjere EØS uten opposisjon, si nei så mye vi vil, og deretter trofast følge ethvert direktiv fra Brussel i trygg forvissning om at det var i alle fall ikke vi som fant på det.

Resten av denne lille epistel kan du lese nedenfor. Bommet på mye, og traff her og der. Akk ja, hvor lite verden endrer seg – nå kan man i alle fall lese mesteparten av norske aviser på nettet.

Les videre →

Bokbransjens fremtid (nok en gang)

Postet den av
4

Når folk slutter å diskutere og i stedet kaller deg inkompetent og oppmerksomhetssøkende, vet du at de har dårlige argumenter. Bjarne Busets innlegg i Aftenposten lørdag («Deprimerende tøv om e-bøker») burde i så måte få meg til å føle meg beæret. Jeg er ingen ekspert på bokbransjen, må vite, og derfor bør jeg ikke uttale meg.

(Nå skal det sies til Bjarne Busets ære at han nok skrev dette litt kjapt og provosert på sin blogg, som Aftenposten så trykket. Vi har diskutert dette mye før (se hans kommentarfelt), og han vet hva han snakker om. Men jobben med å holde den elektroniske fasaden for en bakstreversk bokbransje kan bli slitsom i lengden.)

Mitt fagområde er teknologiutvikling – hvordan teknologi endrer markedsforhold. Den norske bokbransjen er midt i en slik utvikling nå. E-bøker er ikke papirbøker distribuert over Internett, men et mye mer omfattende fenomen – en såkalt disruptiv innovasjon – som kommer til å bryte opp eksisterende strukturer og flytte maktposisjoner. Dette er ikke noe nytt – det samme har skjedd og skjer innenfor aviser, musikk, TV, film, post, telefon, flyreiser og datamaskiner: Noe som før var dyrt og risikofylt (boktrykking, distribusjon og salg) blir billig. Dermed blir det vanskelig for de eksisterende firmaene, med store, dyre (men fremdeles lønnsomme) organisasjoner (bokhandler), å konkurrere med nykommerne. Problemet blir ekstra vanskelig fordi at selv om de skulle vinne i det nye markedet, ville de tjene mindre penger enn de gjør i dag, i hvert fall i begynnelsen.

Derfor er det naturlig at bokbransjen griper til fornektelse (e-bøker selger ikke, og pris betyr lite når man kjøper bøker), liksomtilbud (Bokskya, som tilsvarer musikkbransjens forsøk på å selge enkeltlåter man ikke kunne kopiere til 30 kroner stykket), og myndighetsbeskyttelse (ny boklov som skal sementere bransjeforholdene – inkludert en bestilt rapport som omhyggelig unngår å nevne e-bøker og helt ser bort fra at nettopp det at forlagene eier bokhandlene gjør at de blir strategisk sårbare).

I slike situasjoner trengs det gjerne en utenforstående – Apple for musikk, Amazon for bokhandler – som uforskammet støvler inn og tar markedet. Dette er sunt (og en naturlig del av alt forretnings- og kulturliv). Musikk er nå billigere, og musikerne tjener mer (men fremdeles ikke godt, for det meste.)

Min bekymring ligger i at jeg ønsker at jeg og mine barn skal ha tilgang til god litteratur til en rimelig penge, samt at forfattere skal betales for det de gjør. I dagens situasjon gjør de ikke det – forlagene utgir haugevis av bøker de ikke engang gidder å markedsføre (til fortvilelse for debutantene).

Her vil det komme nye forretningsmodeller – Amazon lar deg nå publisere elektroniske bøker der forfatteren sitter igjen med 70% av inntektene. To kolleger av meg i USA skrev en debattbok og ga den ut elektronisk – den selger som bare det, og de har ikke bare fordelen av at den får stor spredning (fordi prisen er lav) men også at den kommer ut med en gang. Med et forlag og en papirbok måtte de vente i hvert fall et halvt år – boken ville vært mindre aktuell, og de ville tjent mindre penger.

Bokbransjen mener at uten bokhandler og eksisterende forlag dør litteraturen i Norge. Intet kunne være mer feil. Platebutikkene er så å si borte, men folk hører på musikk og lager musikk som aldri før. Men musikkbransjen måtte tvinges over – av Apple. Norsk musikkliv blomstrer i møte med ny konkurranse.

Det samme kommer til å skje innenfor bokbransjen. Men tar det for lang tid, vil de unge, som ikke er særlig fremtredende i bokhandlene i dag, gå over til å lese engelsk fantasy-litteratur, innkjøpt til sine iPhones. Og det ville være et tap for norsk litteratur og det norske språk.

Til kulturministeren: Jeg tror det beste som kunne skje bokbransjen er at de ble tvunget til å konkurrere i det nye markedet. Det kunne man gjøre ved å oppheve momsfritaket, innføre lik (men gjerne lav) moms på e-bøker og vanlige bøker, samt tvinge de tre store forlagene til å kvitte seg med bokhandlerkjedene sine. (De må tvinges – ingen av dem vil gjøre det på egenhånd uten å være sikker på at de andre gjorde det.) Dermed er forlagene fri til å redefinere seg selv som filtre, foredlere og formidlere av litteratur – uavhengig om den kommer på papir eller ikke. Samtidig bør innkjøpsordningen endres slik at den ikke sementerer en situasjon der man kjøper inn tonnevis med papir som sendes til motvillige biblioteker – og setter likhetstegn mellom kvalitet og kvantitet. I stedet kan man lage støtteordninger mer rettet mot forfatterne selv – støtte til selve forfattergjerningen – som redaksjons- og markedsføringshjelp.

Som jeg har sagt før – norske forlag er nærmere fjærpennen enn fjesboka. De trenger en dytt, skal de kunne redde seg selv. Litteraturen trenger vi ikke tenke på – vi kommer fortsatt til å lese bøker som bare det.

Muligens fra forlaget komplett.no.

På tide at religion blir historie

Postet den av
16

Ett familiemedlem var for et år siden oppe til muntlig eksamen i religion for videregående skole. Faget heter «religion og etikk», men spørsmålene gikk på slike ting som i hvilken del av Israel David og Goliat bodde, hvem som er kirkens overhode i Norge, og hva «forsoning» betyr i kristendom.

Eksaminanten mente disse spørsmålene var omtrent like relevante som å spørre om hvor gammel Harry Potter var da han begynte på Galtvort, eller hvem som lever lengst av alver og mennesker i Ringenes Herre. Som illustrasjon på moralske problemstillinger kunne Rowling og Tolkien fungert like bra som bibel, koran eller torá – skillet mellom det gode og det onde er mer utviklet og problematisert, kampscenene mer realistiske og dialogene mer interessante. Dessuten har flere sett filmen.

Min reaksjon er å stille spørsmål ved selve faget. Trenger vi religion som eget fag i skolen?

Kristendomsfaget vinglete utvikling

For 35-40 år siden handlet kristendomskunnskap om bibelhistorie og kristen moral – min barneskole hadde morgenbønn og salmesykkel i klasserommet. Andre religioner og sekulær filosofi var ikke pensum, i hvert fall ikke i praksis. Ikke-kristne elever kunne søke fritak, men det var ikke så mange av dem. Så å si hele Norge var kristent – noen personlig, de fleste i den forstand at de var medlem av statskirken og gikk i kirken på julaften.

Siden har faget endret seg. Det ble KRL (Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering) i 1997, og RLE (Religion, Livssyn og Etikk), etter at KRL ble litt for kristent for den Europeiske Menneskerettsdomstolen. Verken fra KRL eller RLE kunne ikke-kristne elever søke fritak.

I dag går pensumlitteraturen gjennom de ulike religionene: Kristne tenker slik, muslimer slik, buddhister slik, jøder slik, og så videre. Hvem som har rett – og alle kan jo ikke ha rett samtidig – blir det ikke tatt stilling til, i hvert fall ikke offisielt. Hva læreren faktisk gjør, varierer.

Nye fronter

Vi lever i dag i en verden der kunnskapen vinner frem, i hvert fall så lenge man holder seg unna Kanal FEM og Dagbladets forsider. Vi finner fakta på Internett, kommuniserer daglig med folk fra andre kulturer, forstår mer om hvordan hjernen fungerer, og finner beboelige planeter utenfor vårt eget solsystem. Det er færre kriger og mindre vold i verden, delvis på grunn av mer verdenshandel, delvis fordi hemmelighold blir vanskeligere. Vi har fått et annet verdensbilde, en annen forståelse for vår stilling – som personer, som nasjon, som menneskehet.

Religionskrigene er stort sett over, med unntak av interne konflikter som mellom sunni- og shiamuslimer. «Krigen mot terror» har mistet sine religiøse overtoner siden Bush gikk av. Internett-skribenter skriker opp om religiøse farer, men ser man litt mer nøkternt på det, preges kommunikasjon mellom religioner i dag av høflig samtale – og tilløp til en felles religiøs front for religion som livsgrunnlag heller enn rasjonalitet. Intellektuelt sett har ateistene – anført av Dawkins, Hitchens, Harris og Dennett – opplevd størst fremgang: I USA som relativt nylig legitimisert livssyn, i Norge som uuttalt realitet.

Rent praktisk

Et tilbakevendende problem er svake prestasjoner i basisfagene – muligens fordi skolens ansvar er økt fra faglighet til oppdragelse. Som Ingar Gleditch, en meget dyktig historielærer, har uttrykt det:

Rusproblemer, incest, rasisme, trafikkulykker, spilleavhengighet, båtføreropplæring, overvekt, mobbing, spiseforstyrrelser, seksuelle overgrep, vold mot kvinner, HIV/AIDS, konfliktløsning, mangel på søvn, mangel på mosjon, mangel på frokost, mangel på frukt, mangel på en hobby, mangel på farsrollemodeller, mangel på venner, tobakksforebygging, ensomhet, nettvett, islamisme, meditasjon, yoga, skismøring, sykkelferdigheter, integrering, tannstell, diskriminering, homofili, entreprenørskap, medisinering, resirkulering, kroppsfiksering, dyrehold – ja hva det enn skulle være, så er alltid universalsvaret: «Dette må inn i skolen!»

Hvis alt skal inn, hva skal man ta ut? (Opplagt skriftlig norsk sidemål, men den debatten skal jeg la ligge her.)

I stedet bør vi splitte religionsfaget. Etikk- og moraldelen hører naturlig hjemme i samfunnsfagene: Hvordan man skal oppføre seg og hvilke verdier bør man ha for å fungere innenfor og bidra til et liberalt demokrati? Religionsdelen bør bli historie, bokstavelig talt – en del av et utvidet historiefag, underkastet de krav til kildekritikk og konsekvensanalyse god forskningsskikk krever. Dette vil gi en mulighet for å sette religionen inn i en historisk sammenheng (der den har hatt størst betydning) og å diskutere samfunnsverdier og etikk ut fra et sekulært standpunkt – en demokratiundervisning som ikke utelukker noen ved at den kobles opp, om enn implisitt, med et bestemt religiøst syn.

Et vitenskapelig fundament

Dette ville også klargjort at skolen i dag er fundamentert på vitenskapelighet, om at beslutninger skal fattes og verdensbilder formes på grunnlag av fakta, helst vitenskapelige sådanne. RLE slik faget ser ut i dag representerer ikke noen sentral forskningstradisjon (utenom teologi) og har blitt redusert til en merkelig blanding av diskret misjonering (når Kr.F. har regjeringsplass) til en slags antropologisk anbudsrunde for skolebarn, der religionene kappes om å presentere seg om tolerante og fremsynte.

I alle andre fag studerer vi fakta, i religionsfaget skal vi forholde oss til ulike former for eventyr, uten at vi kan kritisere dem (da kan man støte medelever eller læreren). Resultatet er at opportunistiske dilettanter som prinsesse Märtha Louise kan komme på TV og reklamere for sin virksomhet uten at man stiller kritiske spørsmål. Tro, må vite, står utenfor kritikk.

Men tro er noe vi kan gjøre i kirken, moskeen, synagogen eller tempelet. I undervisningssammenheng bør vi holde oss til virkeligheten.

Religion som eget fag bør derfor, bokstavelig talt, bli historie.

(Kronikk i Aftenposten 8.1.2012 – gjengitt her samt på min blogg på Aftenposten.no siden redaksjonen ikke har lagt den på nettet. Antakelig fordi det er helg…

Oppdatering 9.1: Ligger nå på Aftenpostens Meninger-side. Sykdom i redaksjonen i helgen…)

Folkeskolen

Postet den av
2

Jeg fikk en e-post idag, fra Brookline High School, som jeg tidligere har skrevet om – og den illustrerer en interessant forskjell mellom amerikanske og norske skoler. Det skal ansettes ny rektor, og e-posten handlet om hvem som skulle intervjue kandidatene:

The following parent, teacher, administrator and student representatives have been selected to assist us with initial interviews.

Administrators.  nn (METCO Director), nn (Visual Arts Coordinator), nn (BHS English Department Chair) and nn (BHS Social Studies Department Chair)

Parents.  nn, nn, nn, nn, nn, nn and nn

Students.  nn (Freshman), nn (Sophomore), nn (Junior) and nn (Senior)

Teachers.  nn (Associate Dean), nn (Associate Dean), nn (Library), nn (Social Studies), nn (Special Education), nn (BATV), nn (Science) and nn (Performing Arts)

I want to thank the PTO Presidents for their assistance in identifying parent members of the Interview Team, nn (Brookline Educators Union President) for her work in selecting teachers, and Associate Deans nn and nn for identifying students.  Initial interviews will be held during the second week in January and, therefore, no additional information regarding the search will be made public until we announce finalists.  This should occur on or before Friday, January 27, 2012.

Jeg skal ikke vurdere om dette er en god eller dårlig måte å ansette rektorer på, men den er i alle fall interessant, og sier noe om forholdet og det lokale eierskapet til skolen.

Mitt inntrykk er at grunnutdanning i USA i mye større grad enn i Norge er noe som tilhører lokalsamfunnet, med alle de fordeler og ulemper det innebærer. Folk bryr seg om kvaliteten på den lokale skolen, ikke minst fordi det påvirker husprisene i området, og man ser ofte byer (i USA bor man stort sett i små byer) fremheve hvor mye penger de bruker på skolen eller til og med hva gjennomsnittslønnen (!) for lærerne er. Skolen ligger gjerne i sentrum av byen, ofte med litt monumental arkitektur (i tillegg til bibliotekene, som også ofte fremholdes som tegn på velstand og fremgang i en by.)

Som sagt, jeg skal ikke påstå at dette er en bedre eller dårligere måte å gjøre ting på enn hva vi gjør i Norge (der rektor tilsettes sentralt og lærerlønninger forhandles sentralt). Men det er en meget interessant forskjell.

Cornell lager “New York Tech”

Postet den av
Svar

Cornell, et eliteuniversitet i Ithaca i staten New York, har vunnet konkurransen om hvem som skal få bygge et nytt teknologiuniversitet på Roosevelt Island, en tynn landstripe i elven mellom Queens og Manhattan. New York har, pussig nok, ikke vært et senter for teknologiutvikling (skjønt under dot-com boomen hadde man et tilløp kalt Silicon Alley med fokus på web-design og grafikk).

Dette er en stor satsing for å endre på det – byggeplanene er på mer enn 2 milliarder dollar, finansiert av byen, av Cornell og Technion, og av en gave på mer enn 350 millioner dollar fra en tidligere Cornell-student. Det skal bli svært spennende å se hvordan dette går – det ser i alle fall i utgangspunktet svært lovende ut.

Kunstig anlagte teknologisentre, enten i form av klynger eller universiteter, har en blandet historie hva gjelder suksess. Noen, som Sophia Antipolis i syd-Frankrike, blir kolokasjoner av selskaper med liten klyngeeffekt, mens andre, som Hong Kongs University of Science and Technology, blir gode universiteter med relativt liten spredning utenfor hva de selv holder på med. Lokasjonen midt i New York, tilgang til finansiering, og kort vei til finansmarkedet (det vil si til kunder som trenger høyteknologi) skulle hjelpe, men ekspansjon kan bli et problem – en av hovedårsakene til at Stanford skapte Silicon Valley og MIT skapte Route 128 (som nå ikke lenger er et begrep – nå er det bioteknologi som gjelder) var at det fantes billige lokaler (og tomter) tilgjengelig i nærheten av skolen.

Teknologisentre har en tendens til å fungere hvis de lokaliseres i områder som har penger, kultur, toleranse og hvor folk har lyst til både å bo og besøke. I Norge er vi kanskje i ferd med å få vårt eget lille teknologisenter langs Akerselven – vi har det meste, bare ikke skalaen og kanskje ikke klyngefølelsen.

Det skal bli spennende å se hvordan Roosevelt Island utvikler seg – og med direktefly fra Oslo er i alle fall reiseveien nogenlunde under kontroll, skulle klyngen ta av.

Christopher Hitchens in memoriam

Postet den av
Svar

Christopher Hitchens, super-essayist og polemiker i særklasse, døde i går, 15. desember 2011. Selv om det ikke på noen måter er uventet, gitt hans ett år gamle kreftdiagnose, er det trist. Hitchens var en kommentator og debattant ingen andre kunne måle seg med. Han kunne dele ut verbale innertiere med stilett – såkalte “Hitchslaps”, en evne han beholdt til det siste, som da han knuste Tony Blair i en debatt om religionens rolle. Han kunne kommentere med utsøkt presisjon og utrolig bredde i assosiasjoner og referanser temaer som religion, politikk, kunst, litteratur, kosmetikk, humor, og, for den saks skyld, de plagene kreften påførte ham. Han opprettholdt sin knivskarpe observasjonsevne til det siste, og publiserte, en uke før sin død, et essay der han diskuterer Nietzsches påstand om at det som ikke tar livet av deg gjør deg sterkere, sett i lys av sine egne erfaringer.

Jeg har beundret Hitchens lenge – for hans skrivekunst, for hans kunnskapsbredde, for hans vidd, men kanskje først og fremst for hans ureddhet: Han kritiserte alt og alle, og hans brudd med sin nokså dogmatiske venstreorientering – som jeg, mer enn noe annet, tror skyldtes feigheten mange viste da Salman Rushdie ble lyst i bann – skaffet ham mange uvenner. Hans bitende kamp mot religion i alle former, som han så på som farlig overtro, var mer kunnskapsbasert og bredere enn Richard Dawkins’ nokså kjedelige dogmatisme, men hadde også en brodd som støtte mange fra seg (noe Stephen Fry påpekte i en debatt om den katolske kirke som burde være pensum i ethvert religionsstudium.) Men så hadde han jo selv blitt tatt for å være en gud en gang, på en biltur i de ikke altfor opplyste deler av Tyrkia.

Hitchens skrev og skrev og skrev, utrettelig, om alt som falt ham inn – og det var mye. Han drakk som en svamp, røyket som en skorstein og fikk betale for det. Men han etterlater et minne om en polemiker i en helt egen divisjon – en inspirasjon til alle som mener noe og aspirerer til å fremstille det i en kortfattet (om ikke i ord, så i klarhet) og lesverdig form.

Oppdatering 17.12: Per Egil Hegge skriver om Hitchens her. Morsomt (og det gjelder mange skribenter) at de ikke klarer å få tittelen på Hitchens’ bestselger «god is not great» (gud er ikke stor) riktig – muligens har avisenes korrekturlesere (hvis noe slikt fortsatt finnes) litt skyld her. Noen av de engelskspråklige kommer unna ved å kapitalisere hele tittelen (God is Not Great) som man gjør i USA, men vanligvis ikke i britisk engelsk. Enten det er egen gudstro eller språkpirk, så er det interessant – Hitchens gjør et poeng av å skrive gud med liten g gjennom hele boken, nettopp fordi han ikke angriper en enkelt religion, men alle (organiserte) religioner.

(Krysspostet til Aftenpostens blogg.)

Den akademiske populærskribentens huskeliste

Postet den av
Svar

(Opprinnelig skrevet som et manuskript som aldri ble brukt for et foredrag i oktober 2010 for studentavisen Arguments lesere og fremtidige skribenter. Tilgjengelig i PDF-format med noe mer materiale her.)

Denne epistel skal handle om hvordan man skriver faglig baserte artikler for populær presse – og heldigvis har jeg fått noen spesifikke spørsmål som utgangspunkt, og jeg kan jo begynne med å besvare dem. (Og sånn litt på siden, dette er ikke noen dum måte å begynne å skrive en kronikk på heller.)

Hvordan formulere spisse meningsbærende tekster basert på faglig kunnskap?

Først og fremst: Skal man ha spissformulerte meningsbærende tekster bør man jo starte med å ha noen egne meninger. Når du skriver som fagperson, representerer du en (i hvert fall i utgangspunktet) objektivt fremstilt kunnskap, men jeg tror vi gjør hele forsknings­begrepet en bjørnetjeneste hvis vi skjuler personlige meninger bak en ”forskning viser”. Har du en mening, så gi den til kjenne klart og tydelig, men gjør også klart at den er en mening, om enn forankret i en vitenskapelig undersøkelse. Aftenposten reklamerte for noen år siden med at avisen ga ”solid bakgrunn for egne meninger” – og det er jo det du som forsker har, forhåpentligvis adskillig mer solid enn det avisen kan gi deg.

Les videre →

Støtt Digitalt Personverns julekampanje!

Postet den av
Svar

image

Digitalt Personvern, som samler inn penger for å få prøvet Datalagringsdirektivet for retten har begynte en aldri så liten julekampanje. I den anledning er to flotte tegninger donert av Ellen Auensen (som jeg absolutt synes bør begynne som karikaturtegner igjen).

image

Men nå synes jeg det er på tide du selv også donerer litt. Det spiller ingen rolle hvor mye – alle monner drar, og vi blir like glade for en 100-lapp som en større donasjon. (Forøvrig har endel folk demonstrert sin nerde-humor, ved å bidra med kr. 1984,- eller 1337,-*) Med store donasjoner får vi muskler, med mange små donasjoner kan vi vise til bred oppslutning. Hittil har vi samlet inn nesten over 300.000, men vi trenger ca. to millioner totalt for å oppnå vårt mål.

Les mer om Digitalt Personvern på hjemmesiden. Og skulle du ha lyst til å printe ut Ellen Auensens tegninger (de er CC-lisensiert) og henge dem opp i kontorlokaler og kafeer, har du linker til PDF her:

  • Ellen Auensen, “Snart er det ikke bare…”: PDF-A4, PDF-A3
  • Ellen Auensen, “Sjokoladeekspressen”: PDF-A4, PDF-A3

* For de som ikke skjønner nerdsk: 1984 er, naturligvis, tittelen på George Orwells marerittroman som introduserte begrepet “storebror ser deg.” Og 1337 er “ironisk nerdekode” for “leet”, slang for “elite” – men bruker du 1337 seriøst, viser du nettopp at du ikke er medlem av eliten…

Douglas Adams om nye ting

Postet den av
Svar

Jeg leser for tiden Jeff Jarvis’ Public Parts, og der fant jeg et sitat fra Douglas Adams’ How to Stop Worrying and Learn to Love the Internet (publisert Sunday Times i 1999). Fritt oversatt:

Jeg regner med at tidligere generasjoner også måtte høre all denne sytingen og klagingen [om hvor skummel ny teknologi er], etter oppfinnelsen av TV, telefonen, kameraet, kinoen, radioen, bilen, sykkelen, trykkekunsten, hjulet og så videre. Man skulle jo tro at vi etterhvert ville lære hvordan denne utviklingen fungerer, nemlig slik:

1) alt som allerede fantes i verden da du ble født er helt normalt;

2) alt som er blitt oppfunnet fra da du ble født til du fylte tretti er utrolig spennende, kreativt og med litt flaks kan du skape deg en karriere ut av det;

3) alt som er blitt oppfunnet etter at du fylte tretti er i mot naturens orden og begynnelsen til slutten for sivilisasjonen slik vi kjenner den, inntil det har funnets i omtrent ti år og gradvis viser seg å være OK.

Dette er en forbausende god forklaring på det meste, fra hvorfor helsevesenet ikke vil bruke delte databaser til hvorfor norsk bokbransje oppfører seg som klovner i kamp. Om ikke noe annet, så burde det gi endel politikere grunn til ikke å få panikk og innføre lover og regler som krenker enkeltmenneskers integritet og hindrer innovasjon.

Douglas Adams døde dessverre så altfor ung. Vi kunne trengt mer av hans barberbladskarpe analyser forkledd som avslappet insidehumor.

Ateistisk advent

Postet den av
1

Marius Lien har en artikkel i Morgenbladet der han klager over det stadige maset fra aggressive ateister, særlig nå i adventstiden. Jeg kan med hånden på hjertet ikke si at jeg har merket noe slikt, ei heller tror jeg de fleste ateister går aggressivt ut med sitt livssyn (eller, muligens, mangel på livssyn). Men også ateister har sine fanatikere (Dawkins, for eksempel, virker mer fanatisk enn Hitchens), og det er vel slike Lien har blitt utsatt for. Skjønt det er mulig det sier noe om Lien også – fanatikere av alle striper har en tendens til å legge merke til hverandre, en refleks vi tydeligvis bærer med oss fra primitive tider da kjapp oppdagelse av byttedyr ga fordeler for forplantningen.

Nuvel. Problemet med å være ateist er jo at man blir beskyldt for humørløshet (samt at man har et lukket sinn, men det er en annen diskusjon.) Hva blir igjen i livet hvis man ikke ganske enkelt kan glede seg til jul?

Jeg gleder meg til jul – det gjør jeg hvert år, men særlig i år, fordi nå er to av familien her i USA, to i Norge, og en datter i London. I desember en gang kommer vi alle sammen, og det er noe å glede seg til. Ateist eller ikke.

Dette er forøvrig noe amerikanerne har skjønt – de deler julefeiringen i to: Thanksgiving, i slutten av november, handler om å komme sammen som familie (og venner, amerikanerne er livredde for at noen skal sitte alene på Thanksgiving). Julen, mot slutten av desember, er mer kommersialisert enn i Norge. Så mange nordmenn klager over en hyperkommersialisert amerikansk julefeiring og glemmer at Thanksgiving for de fleste er viktigere – og den er ikke kommersialisert.

Her er Tim Minchins (australsk komiker, bor i London) nydelige sang for ateister og andre som gleder seg til jul:

Deutsche Welle-intervju om europeisk bokbransje

Postet den av
Svar

Deutsche Welles teknologiprogram Spectrum har intervjuet meg om hvorfor europeisk bokbransje (det er ikke bare Norge) er trege med å gå over til lesebrett og elektroniske bøker. Innledende kommentar her, streaming her (intervjuet begynner ved 08:12), podcast er visst også tilgjengelig. Jeg bør vel skyte inn at jeg var nokså forkjølet på dette tidspunktet…

Norge som paradis?

Postet den av
1

Illustration showing a man sleeping on a Norwergian flag as a hammock

Denne artikkelen av Simon Kuper i Financial Times har blitt flittig sitert i norske aviser (vi liker jo at noen skriver om oss, ikke sant?) Etter en weekend i Skudeneshavn ser han Norge som et paradis med masse penger, gode telekommunikasjonstjenester og ikke minst vakre kvinner i alle aldre:

In Norway, the oil actually belongs to the people. The state-controlled oil company – called, with magnificent simplicity, Statoil – pays a marginal tax rate of 78 per cent. Add that on to a decent pre-existing economy, and the 4.9 million Norwegians can do it all: buy third homes and subsidise punk bands and save almost everything in the sovereign oil fund. Oh, and last month they found a huge new offshore oilfield. You imagine destitute Norwegian-Americans across the Midwest now scouring the attic for ancient birth certificates, dreaming of procuring Norwegian passports.

Along with oil, Norway built its economy on another natural resource: its women. About three-quarters of Norwegian women now have jobs. They seem to pass from statuesque youthful splendour through a middle age spent on corporate boards before descending into rude geriatric health. The old ladies dashing about volunteer centres looked like retired winter Olympics champions, which statistically speaking many of them must be.

Hans observasjoner er gode, men jeg bet meg merke i kommentarene, som var betraktelig mer blandet. En sier:

There is no doubt Norway is a good place to live, even very good but to fairly compare this country it is like driving a Volkswagen, a good car, and paying for a Ferrari, very poor value. Its social system does not effectively deliver basic services. The school children do not make average marks in OECD basic skill tests, the quality of the university education is in decline and in a country of 4.8 million there is 450,000 in line for treatment at the hospitals. For the last 6 years my children go to a school where the air quality has been defined as ¨Borderline¨ and it will not be replaced until next year. A government with over $500 billion in the bank does not have the money to replace it.

Andre mener at nordmenn er verdensmestre i å klage selv om vi, statistisk sett, har det bedre enn noen andre i hele verden. Men jeg likte kommentaren om at man betaler for en Ferrari og får en folkevogn, som jeg mener stemmer. Selv har jeg levd mye i USA (for all del, i en rik og svært velutdannet del av USA) og ser at mye av det jeg ser her borte er bedre enn i Norge, særlig utdanning.

Det største problemet for Norge tror jeg ikke er at folk blir late og utnytter systemet, selv om det er en faktor. De fleste mennesker jeg kjenner, jobber hardt og gjør det de skal. Problemet ligger i at vi har relativt lite press for strukturell endring: Vi har mange tunge, gammedagse strukturer (kommuner, beslutninger (som f.eks. veiutbygging), og tjenester (NAV og helse, først og fremst) som kunne vært gjort betraktelig mer effektive, men hvor vi i stedet løser problemet ved å betale for at ting skal være akkurat som før.

Vi tar i bruk teknologi som ingen andre – men tar vi konsekvensen av at teknologien tillater oss å arbeide annerledes og mer effektivt? Jeg mener det går for langsomt, og tenkes for stort. Det er jo så behagelig å fortsette som før, og statistikken er på vår side…