Intellektuell adspredelse om spredning

Postet den av
Svar

(AdvaNiall Fergusonrsel: Dette er liveblogging – jeg kommer til å skrive feil, til å misforstå ting og til å glemme hele diskusjoner. Caveat emptor.)

Niall Ferguson er en av disse menneskene – public intellectuals – man har lest mye om, men ikke lest mye av, bortsett fra det som reflekteres i mer lokale skribenter. Så det var med en viss forventning jeg fant meg en vindusplass på Cafe Christiania for Civitas frokostmøte i morges. Temaet var «The World Economy in a Time of Divergence: Money, Energy, Democracy and Complexity» som i hvert fall ikke begrenser diskusjonen i nevneverdig grad.

Og dermed, notater på engelsk:

  • main topic: divergence (which is coming up in a sea of convergence, as in globalization etc.) between countries and economies
  • four divergences in the world today:
    • monetary policy: between those involved in stimulus (japan, some European) and those taking a less active role (the US, mainly, which no longer has a theory to go with its models)
    • energy: oil getting cheaper, good for the European Union, for China (their imports have huge strategic implications for the next 20 years), a tax cut for importers, but serious implications for the exporters (Iran, Venezuela, Russia). Important for Norway, but will not have political consequences here.
    • political: not between democratic and authoritarian, but between weak and strong governments. Why are all elections so close? UK, Israel, others… People used to win big – that never happens any more. My hypothesis: This is what we want – weak leaders. We don’t want strength in our leaders and vote for the weak ones. Europe votes for economic and military weakness. Incidentally, the authoritarian regimes are weak to – Ukraina was a result of failure, Putin is restrained by economics and how many casualties the Russians will accept. Same in China – there have been coup attempts in China, but they go unreported. President Chi is embattled and his anti-corruption drive is about removing rivals. Very few strong leaders in the world.
    • states versus networks: (se denne artikkelen). Technologies of the 20th century empowered hierarchies, but today’s technology empowers networks, like Google and Islamic State. Horizontal and self-organizing, can’t be decapitated by drones, since they are not hierarchical. You cannot decapitate a network. Networks will displace hierarchies to a much larger extent.
  • Are you a hierarchy person, work for a large organization, or are you a network person? Networks are not good or bad, they just are, and they are ascending. Some of it good, some of it very bad.

Spørsmål:

  • success of democracy? Churchill’s answer – preferable to enlightened absolutism, because there are not that many Lee Kuan Yew’s, and way to many Kil Il Sungs.. But whatever you choose, there seems to be a 50/50 phenomenon in elections. Secondly, we seem to have democracies in many countries, but not the rule of law (independent judiciary, etc.) That is more important for freedom than universal suffrage. Democracy without law has repeatedly produced disasters. Freedom is in retreat: Islam reduces women’s rights. Worldwide, feminism is losing, often with democratic support. It will take longer to establish rule of law in China than democracy.
  • is there a connection between democracy and size of state, and are democracies less able to make firm decisions? Strong incentives for politicians to establish and expand welfare state to get votes. Bit there seems to be a ceiling for public spending, where does it come from? Found it in the 1980s, because there are unintended consequences, such as inflation. As for democracies «kicking the can down the road» – be careful with that metaphor, you can injure yourself on the can… European leaders have been kicking the Greek can for a while, the jagged edge might hit their shoe at some point. Henry Kissinger called this the «problem of conjecture»: As a leader, you have a choice between taking a difficult decision and kicking the can until something turns up. The payoffs are asymmetrical: Voters are not grateful for things that were preempted. If you play for time, you may get lucky – Hitler may not have ambitions beyond Sudetenland. There is no such things as «the future» at the point of decision – there are many futures. Then something bad happens, and you try to act preemptively.
  • migration? Displacement of people one of the great scourges of our time… Part of larger movement, returning to the period before WWI, with millions of people moving to the US. [missed some of this] Islam now has bloody borders and innards, has not always been like that. We struggle with integrate refugees, but only experience the ripples. There is no strategy any more, military alliances without military doctrine – we don’t know how to deal with the disintegration of the Middle East. Islam is a massive ideological threat, and our policy is to allow it to spread.
  • watch France: Le Pen might win eventually…
  • European Union more networked than anything previously set up to rule Europe – and that is not saying much… It overrepresents the small countries. Has reduced German power, economically and other, but Germany is still dominant. I am not a Europskeptic. Can’t become a federal state, but useful. Answers the Kissinger question: «Whom do I call when I want to speak to Europe?» Angela Merkel! She is formidable and has others obeying her, but she has not strategic vision, nothing that will inspire a generation. She is a tactician, the superior poker player. You need a strategic vision to guide you before the data are in.
  • failed states as result of networks? Failed states long before networks, Somalia for instance. As imperial structures retreat, the power vacuum may make it impossible to create a stable state. The nation state is a novelty, historically. Mostly it has been empires, and some of them have been good. German bad, English and American pretty benign. When they retreat, violence escalates – India after British retreat. Now the end of the US empire in the Middle East – US underwrote the politics of the Middle east from the 50s forward. Under Obama the US as walked away from its role as order maker in the Middle East. Doesn’t take much for a state to fail – look at Libya. Networks flourish in failed states… Living in a failed state is much worse than dealing with bureaucrats…

Niall Ferguson er en uhyre velformulert og effektiv kommunikatør, men mitt inntrykk var at han har standardhistorier, og hans teknikk når han får spørsmål er å svare kort på det, for så å reformulere spørsmålet og gripe til et eller annet vel innøvd. Men underholdende er det. Jeg skulle gjerne ha stilt et spørsmål selv – nemlig om det finnes noen form (annet enn Google Rank og citation indices) for «accountability» i nettverk, og om det i det hele tatt er mulig å ha effektive nettverk uten en eller annen autoritet, om det så kun er Jimmy Wales. Er transparency det samme som accountability – og hva skal til for at det skal fungere?

Men det får heller bli en diskusjon for et essay på et eller annet tidspunkt. Tiden på Civitas frokostmøter er sjelden bortkastet, og var det ikke denne gangen heller.

Software bak det meste

Postet den av
Svar

Michael Osinski og programvaren som muliggjorde finanskrisen

Software is eating the world.
Marc Andreessen

Finans var engang kult, og er for alt jeg vet det fremdeles. Men finanskrisen i 2009 tok knekken på store deler av bransjen, og lavere transaksjonskostnader via Internett har ført til at antallet transaksjoner har eksplodert. En gang i tiden var en aksjemegler en hyggelig og litt gammeldags person i dress som du spiste lunsj med og diskuterte hva du skulle investere i, hvorpå han gikk ned til Børsen og gjorde handler som kostet flere hundre kroner i kurtasje per stykk. Slik er det ikke lenger, for å si det forsiktig. I dag pakkes investeringer sammen in komplekse instrumenter, og high-frequency traders står for store deler av verdens transaksjoner. En individuell investor har ikke en sjanse mot datamaskiner som gjør hundrevis av handler under den tiden det tar en enkelt ordre å komme seg fra egen datamaskin til markedet.

Under det hele ligger software – dataprogrammer som først gjør ting enkelt, deretter tillater de som først tillot enkelheten å gjøre den komplisert igjen. Definisjonen på perfekt konkurranse er at ingen tjener penger – konkurransefortrinn blir øyeblikkelig konkurrert vekk, med mindre de består av noe ingen andre kan få tak i (hvis du og jeg skal konkurrere om å selge gull, og jeg har en gullgruve og du ikke har det, vinner jeg.) Dermed må priser gjøres vanskelige, men da blir man sårbar når noen introduserer enkelhet igjen.

Her er et to ting å lese om hvordan man skaper markeder ut fra muligheten til å rekategorisere og sette sammen ting og lage et marked der det ikke fantes:

  • Michael Osinski var en programmerer som laget et program som tok mange lån og satte dem sammen til MBS (mortgage-backed security) – en slags kurv av lån som kunne prises og selges i markedet ut fra statistiske beregninger om hvor mange av låntakerne som ville betale lånene sine. Som mange gode ideer startet dette ut med å lage pakker av vanlige huslån som kunne selges på markedet – en bra idé så lenge lånene er noenlunde solide, men som mange gode ideer ble den tatt altfor langt og man begynte å pakke billån og huslån til fantasirenter, solgt til folk som aldri i verden ville kunne betale tilbake. Osinski kom seg ut av bransjen før det smalt – mest på grunn av flaks, ser det ut til. Hans fascinerende historie kan du lese i New York Magazine – og det bør du gjøre, om ikke noe annet så for underholdningsverdien.
  • High-frequency trading vil si at man bruker datamaskiner til å kjøpe aksjer svært fort – ofte så fort at man kan gjøre handler basert på observasjoner av hva andre gjør, fortere enn de kan. Michael Lewis’ bok Flash Boys gir et spennende bilde av hvordan dette foregår, og hva HFT-firmaer gjør (som å bygge superraske fiberoptiske nettverk over hele USA eller flytte datamaskinene sine fysisk tett opp til børsens servere for å ligge et nanosekund eller to foran konkurransen). En vanlig ordre for en større handel blir snappet opp i et marked, og når ordren når andre markeder har HFT-firmaene allerede vært der, kjøpt og solgt aksjen, og tjent bittelitt penger. Med millioner av handler blir mange bekker små til en stor og nokså risikofri avkastning.

Datamaskiner, nettverk og algoritmer endrer verden, og endrer den ved å gjøre ting mer kompleks og raskere enn vi mennesker klarer å gjøre ting. Skal en slik verden kontrolleres – eller i alle fall regelsettes slik at konkurransen blir nogenlunde rettferdig uten at man hindrer innovasjon – må man ha ledere, politikere og andre aktører som forstår hva som foregår, eller i det minste forstår at de ikke forstår og gjør noe med det.

Gjør du?

PS: Og så, rett etter at jeg var ferdig med denne epistelen, fant jeg denne artikkelen i Business Week av Paul Ford: What is code?

Ajajaj, for en artig verden.

Telegrafisk innsikt

Postet den av
Svar

Aftenposten Innsikt – som er en publikasjon jeg kan like, siden den tar mål av seg til å gå bakenfor nyhetsstoffet og gi noe mer enn overskrifter – har en artikkel om at før Internett hadde vi telegrafen, som på mange måter var en mye større revolusjon, i alle fall i begynnelsen.

Isabard Kingdom Brunel (fra Wikipedia)Men så blir jeg skuffet, igjen, fordi en innsikt-artikkel tydeligvis kan gjøres på noen få avsnitt, og ferdig med det. Og det er så mye mer man kan si og skrive om hvordan telegrafen kom, hvordan man slet med å legge kabler som kunne fungere over Atlanteren og andre hav, og de utrolige personlighetene som stod bak disse fremskrittene (som Isabard Kingdom Brunel, som revolusjonerte offentlig transport men er totalt ukjent utenfor Storbritannia i dag.)

En av mine tilbakevendende problemer med norsk presse, både nyhetspressen og tidsskrifter, er at de nærmest på ideologisk grunnlag mener at ting må skrives kort, ellers vil ikke folk lese det. La så være at Dagens Næringsliv innimellom kliner til med 6-8 siders gravereportasjer som leses av mange – det skal liksom være kort, og ferdig med det, og særlig nå i disse Internett-tider.

Neal Stephenson (fra Wikipedia)Men et av de mest leste essays på nettet, som handler nettopp om det å legge kommunikasjonskabler rundt jorden, de menneskene som gjør det og den historiske utviklingen fra Morse-signaler til Netflix, er på over 140 000 tegn (ca. 20 Aftenposten-helsider, bilder ikke medregnet), er skrevet av Neal Stephenson (i disse dager aktuell med Seveneves, som jeg skal komme tilbake til), og heter Mother Earth Mother Board. Den ble først publisert i Wired i 1996. Stephenson besøker kabelgravere i Malaysia, Japan og Egypt, og historiske telegrafistasjoner på Wales’ vestkyst. (Det finnes faktisk noe historisk tilsvarende her i Norge, riktignok radio i stedet for kabel: Jeløy Radio, som Telenors nå bruker som hotell og kurssenter.)

Stephensons artikkel gir bakgrunn og fantastiske observasjoner om nettverkene som binder oss sammen (og det blir bare flere og flere kabler, med mer og mer trafikk gjennom) og minner oss om at Internett, blogging, Facebook og smarttelefonen din er totalt avhengig av at ingen slipper et anker på en kabel eller saboterer et knutepunkt – og at disse nettverkene ikke er nettverk, en trafikkruter med rushtrafikk og sentrale flaskehalser.

Jeg vil sterkt anbefale Mother Earth Mother Board, de 140 000 tegnene til tross. Les det – tiden går som en røyk, og man kan lære mye om dagens utvikling ved å studere historie. Som Stephenson sier:

Everything that has occurred in Silicon Valley in the last couple of decades also occurred in the 1850s. Anyone who thinks that wild-ass high tech venture capitalism is a late-20th-century California phenomenon needs to read about the maniacs who built the first transatlantic cable projects. The only things that have changed since then are that the stakes have gotten smaller, the process more bureaucratized, and the personalities less interesting.

God fornøyelse!

Crowdfunding, svindel og overskrifter

Postet den av
Svar

I dette intervjuet på NRK er overskriften «BI-forsker advarer mot svindel». Inntrykket er, ut fra overskrift og tildels tekst, at jeg er i mot crowdfunding fordi risikoen der er større enn andre steder.

Men det var ikke det jeg sa.

Mitt svar på spørsmålet om det er fare for svindel i crowdfunding var – i hovedsak – «ja, men ikke mer enn i andre kanaler.»

Det finnes masse eksempler på folk som samler inn penger med liten etterettelighet – Norsk Omsorg Forbund f.eks. – og de klarer det fint uten crowdfundingplattfomer.

Men det er altså ikke mer svindel der enn andre steder.

Men det er klart at «advarer mot svindel» gir flere klikk. Jeg hadde bare ikke regnet med at NRK var under det samme klikkpresset som andre nettsider, så jeg ba ikke om sitatsjekk.

Men nå har jeg lært…

PS: Kl. 1445 samme dag: Artikkelen borte fra førstesiden, samme innhold…

PS: 16. juni: Her er en liten Youtube-snutt tatt av en kollega da jeg ble intervjuet på BI om samme tema. Ille å høre sin egen stemme på denne måten. Intervjueren ble litt satt ut da jeg dukket opp som robot (jeg satt på hjemmekontoret), men kameramannen syntes det var skikkelig kult. Og neste gang jeg skal på TV2 eller Dagsnytt 18 skal jeg sende denne i drosje bare for å se hva som skjer…

Pedalisert sammenleggbarhet

Postet den av
Svar

Undertegnede planlegger en ferietur rundt i Europa med Teslaen – tips om interessante reisemål utenfor allfarvei mottas med takk! – og kom på tanken om at sammenleggbare sykler ikke er så dumt å ta med seg. Teslaen har glimrende bagasjeplass, og sykler gir frihet, særlig hvis man likevel må ta en pause mens bilen lader.

Dermed har jeg søkt etter sammenleggbare sykler på nett, og funnet at a) dette skal jeg ikke kjøpe i Norge (altfor dyrt), og b) man får definitivt det man betaler for. Antakelig ender vi opp med noe billig kinesisk, siden vi ikke har tenkt å sykle masse på disse syklene, men jeg skal innrømme at det er fristende å gå for enten the Brompton Bike eller StridA. De koster skjorta, men du verden så tilfredsstillende det må være å klikke disse ut eller sammen i en fei.

Først en demonstrasjon av Brompton Bike, som er storselger i London og produseres der. Dessverre koster den 12000 eller deromkring i Norge:

Her er en annen snedig løsning, Strida. En ulempe er at man ikke kan stå og tråkke, men jeg må si jeg liker selve ideen (han som presenterer den er nokså pratsom, start et minutt inn…):

Det finnes masse andre varianter – Helix, for eksempel – men prisene for disse genistreken er nokså høye, så jeg regner med at det blir noe billigere og ikke fullt så sammenleggbart. Eller noe fra Finn.no.

På den annen side – det hadde vært greit om det fantes et pan-europeisk bysykkelkort også…kanskje den enkleste løsningen?

Andre verdenskrig – som grafikk

Postet den av
Svar

Denne videoen av Neil Halloran viser hva som skjedde i andre verdenskrig, og hvordan verden har sett ut siden. Den gjør virkelig inntrykk, vel verdt de 18 minuttene den tar.

The Fallen of World War II from Neil Halloran on Vimeo.

70 millioner mennesker døde under den annen verdenskrig, mer eller mindre (siden talene, særlig på østfronten, er omstridt.) Denne videoen viser at mesteparten av tapene var i Sovjetunion (det er hjerteskjærende hvordan søylen bare vokser og vokser) og Kina, at Polen hadde flest døde som andel av befolkningen (Jugoslavia lå også høyt, uten at det er nevnt spesielt), at endel enkelthendelser – massakrer, slag, bombetokt – utgjorde en forbausende stor andel av de falne. Stalingrad alene sto for flere døde enn all kriger siden annen verdenskrig til sammen. (Og hvis noen skulle være i tvil om det – å leve i et demokrati er langt å foretrekke, sånn rent overlevelsesmessig.)

Videoen avsluttes med omtrent det samme budskapet som Steven Pinker: At vold og krig er et fenomen med nedadgående trend, uansett hvordan man vrir og vender på det. Og at det å gi Nobels fredspris til EU i 2012, gitt denne statistikken, kanskje ikke var så dumt likevel.

Ja til søndagsåpent!

Postet den av
Svar

Jeg er i Boston om dagen, for å snakke med samarbeidspartnere om forskning og for å promotere Keystone Academic Solutions, som nå begynner å bli et mellomstort firma med interessante fremtidsmuligheter.

I alle fall, herfra er det interessant å lese om de mange høringssvarene mot søndagsåpent. I USA har man hatt søndagsåpent i mange år (for ikke å snakke om store supermarkeder som holder åpent døgnet rundt) uten at det har hatt katastrofale følger for noe som helst, snarere tvert i mot. Utlendinger (og jeg jobber med mange som bor i Norge) fremholder merkelige åpningstider som en av de største overraskelsene ved å flytte til landet, særlig det snåle uttrykket «dag før helligdag» som kan føre til ubehagelige overraskelser.

Kristenfolket frykter at søndagen ikke lenger skal være spesiell, bli en virkedag og ikke en hviledag. Men her i USA er andelen mennesker som går i kirken (og dermed behandler søndagen som Kr.F. egentlig mener den skal behandles) mye større enn i Norge, der regelmessig kirkegang begynner å bli nærmest ukjent i storbyene. Og de av oss som ikke går i kirken, klarer fint å slappe av på søndag uten at myndighetene tvinger oss til det.

Søndagsåpne butikker vil gi flere arbeidsplasser, fordi butikkene må være åpne lenger. Det å jobbe i butikk er en av de viktigste veiene inn i arbeidslivet for mange unge (særlig de  som har vanskeligheter med å finne jobber i et arbeidsliv som stadig krever mer og bedre utdannelse) og for folk som trenger å tjene en ekstra slant.

Jeg tror heller ikke butikkdød vil bli resultatet av søndagsåpent. Her i Boston, en by som på mange måter minner mer om Europa enn USA, finner man store kjøpesentre som er åpne alle dager (på søndager som regel fra 11 til 20, hverdager 10-21). Men man finner også områder som den fasjonable handlegaten Newbury Street eller det italienske distriktet North End, der massevis av små butikker trives med søndagsåpent. De overlever fordi de skaper miljø og har spennende varer med dertil hørende prisnivå.

Vi vil få butikkdød i Norge også (er i full gang med det) men det vil i større grad skyldes konkurranse fra e-handel og fra utlandet.

For noen år siden sa Lars Sponheim, dengang etellerannetminister, at det var «harry» å handle i Sverige. Jeg sto på en stige og malte husveggen da jeg hørte dette på radioen, og ble så irritert at dagen etter dro fruen og undertegnede til Sverige for å handle. Der fant vi billige varer og mye bedre utvalg enn i Norge. I et møte om landbruket i Polyteknisk Forening med Sponheim som deltaker tok jeg ordet og takket Sponheim fordi han hadde lært meg å handle i Sverige. Han kvitterte med å si at BI-ansatte hadde tydeligvis så god tid at de kunne reise helt til Sverige for å handle. Nei, sa jeg, det løser jeg ved å handle på søndager…

Jeg kan ikke handle på søndager i Oslo, men det går utmerket på Nordby. Og det er bare en drøy time å kjøre, i elbilen. Uten søndagsåpent kan ikke norske butikker og butikksentre konkurrere med Sverige (de har forsåvidt problemer med prisnivået også, men skal man konkurrere må man jo få lov til å komme på banen).

Til sist: De som ikke ønsker søndagsåpent, hevder også at dette ikke er i butikkenes interesse, siden det vil øke kostnadene uten å øke salget (bare flytte det). Dette argumentet er like sirkulært som de som sier at norske landbruksvarer bør nyte godt av høye priser og tollbeskyttelse fordi norske forbrukere foretrekker norske varer. Hvis det ikke er i butikkenes interesse å holde søndagsåpent (overtidsbetaling, etc.) så vil de ikke holde søndagsåpent. Eventuelt vil de prøve litt, eksperimentere med hva som fungerer, og vi vil ende opp med et livlig og bredt utvalg av butikker uten at myndighetene trenger å fortelle oss hva vi skal gjøre.

Eller vi vil kjøpe ting via Amazon og Jetcarrier, som jeg gjør nå. Siden jeg ikke kommer meg i butikken når jeg har tid.

God søndag!

(Og nå får jeg forsøke å finne ut hvordan jeg kan sende inn et blogginnlegg som høringssvar….)

En funksjonell dobbeltgjenger

Postet den av
3

double-IKT-Norge

Austlid-tweetMin dobbeltgjenger har blitt oppgradert med bedre høytaler, mikrofon (slik at jeg nå hører mest det som skjer foran meg, ikke alt rundt) og dockingstasjon. Konsekvensen er at den nå begynner å bli bra nok til faktisk å brukes, til kommunikasjon der hovedformålet ikke er å se om det fungerer, men å kommunisere om noe annet. Jeg har brukt den til undervisning, foredrag, møter og studentveiledning, og også i sosiale sammenhenger. Eksemplet over er fra IKT-Norges presentasjon av sin nye rapport om IKT-bransjens verdiskapning. En kollega som ikke kunne komme på jobb pga. helseproblemer har lånt den for å kunne være tilstede på seminarer.

Akkurat nå er jeg på vei til USA for 10 dager (sitter faktisk og skriver dette på SK907 til Newark, wifi fungerer utmerket) og jeg regner med å bruke dobbeltgjengeren til å delta på nettverksmøte i alumnigruppen for Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon, til å snakke med studenter om det skulle være nødvendig. Skulle SAS-forhandlingene med pilotene skjære seg og jeg må på TV for å kommentere, kan jeg jo bare sende dobbeltgjengeren i drosje fra BI…

Med andre ord: Denne dingsen er i ferd med å bli god nok til at den blir verktøy i stedet for leketøy. Og det er jo en glimrende utvikling!

Fra en eksperts hverdag

Postet den av
4

Det nærmer seg 14 dager siden Norwegian-streiken ble avblåst, og den er, som jeg og endel andre forutså, stort sett glemt av alle bortsett fra de involverte. Mens det stod på, ble jeg som «såkalt luftfartsekspert» intervjuet i et kjør, noe som i etterkant får meg til å reflektere litt over hva det vil si å være «ekspert» i noe – i hvert fall i mediene.

Hvordan blir man «ekspert»?
For min del var det enkelt: Jeg skrev en kronikk i Aftenposten i 2007 med tittelen «Derfor har SAS problemer.» med en enkel (det må den være på én side i Aftenposten) og nokså pedagogisk, om enn litt spisst formulert analyse. Tre uker etter skrev Aftenposten-journalisten Håvard Narum en helsides artikkel om SAS, der han refererte til min kronikk og kalte meg «en av Norges fremste luftfartsanalytikere.» Jeg tenkte at, ojsan, det var svært bra betalt for 6800 tegn i Aftenposten. Så begynte telefonen å ringe med journalister som ville ha kommentarer, og det var det. Ekspertisen var etablert.

(Nå jeg er ikke helt grønn, bare så det er sagt: Jeg tok min doktorgrad ved Harvard Business School på informasjonsteknologiske endringer i amerikansk transportbransje (inkludert luftfart), har skrevet cases om flight management-systemer i American Airlines, hatt Lufthansa, British Airways, BAA (nå Heathrow Airport Holdings) og noen amerikanske luftfartsorganisasjoner som konsulentklienter på 90-tallet, og undervist og analysert flybransjen, primært i USA, i forbindelse med min undervisning og forskning i mange år.)

Hva gjør en ekspertkommentator?
«Ekspert» er ikke en beskyttet tittel, så hva hver enkelt gjør er opp til en selv. Det  som etterspørres fra journalistenes side er ikke detaljkunnskaper om absolutt alt som skjer i luften, men kortfattede og poengterte forklaringer på hva som skjer for folk som ikke har peiling i det hele tatt. Oppgaven er med andre ord pedagogisk og analytisk – man skal levere et perspektiv, ikke være et oppslagsverk. Jeg klarer aldri å huske hva slags motorer en Airbus 320 har eller hvor mange passasjerer det går i en 737-MAX, ganske enkelt fordi jeg driver med strategi, ikke operasjon. (Og jeg har aldri vært i en cockpit.) Jeg analyserer konkurranseforhold og firmaers posisjoner ut fra teorier og modeller. Bransjen er enkel å analysere ut fra strategiske rammeverk – konkurransen er steinhard og økonomiske lover og strategiske modeller passer bra, i hvertfall i store trekk.

Man må imidlertid – og det er noe mange akademikere sliter litt med – forstå det operative miljøet i en bransje for å forstå hva som er strategisk mulig, i flybransjen kanskje mer enn i mange andre bransjer. For eksempel bør man ha en ide om hva fly koster, slik at man kan svare på spørsmål om hvorfor ikke Norwegian bare kan ha et par fly stående i reserve når de får tekniske problemer med sine Dreamliners.

Hva man skal si
Man skal svare på spørsmål (ikke bare si det man hadde tenkt ut på forhånd, som politikere gjør etter noen kurs hos PR-byråene litt medietrening), fatte seg kort og poengtert, ha en mening (vanskelig for akademikere), og holde seg innenfor tidsfristene. Blir man bedt om en uttalelse, skal man si det man mener – om man har en mening. Alt for mange akademikere blir stående og si ingenting. Snakker man ikke kortfattet nok, blir det journalisten som klipper ut det som blir sagt, og da ha man i alle fall ikke kontroll. Det siste kan kreve litt trening: Jeg fikk blant annet dette spørsmålet: «Kan du forklare de økonomiske hovedtrekkene og konsekvensene i denne situasjonen? Du har 40 sekunder.»

En forbausende stor del av intervjuene kommer ikke på TV eller dukker ikke opp i avisartikler – det er rett og slett journalister som har spørsmål om ting de skal skrive om, som ikke er ute etter en uttalelse, men hjelp til å forstå situasjonen for sin egen del. Det er en viktig del av det å snakke med media – kanskje den viktigste, og en som egner seg også for folk som ikke liker å være på TV. Man kan ikke, som endel akademikere gjør, klage over at journalister ikke vet og ikke kan, og samtidig ikke bruke tid på å snakke med dem.

Hva man ikke skal gjøre
Hvis man ikke vet noe, skal man ikke gjette, men si at man ikke vet. Man skal også være kritisk til rykter og sensasjonelle påstander som kommer – og de kommer! For Norwegian-streikens vedkommende var det en hel del rykter: Nettavisen hadde «sikre kilder» på at Norwegian var i fusjonssamtaler med Ryanair, at det ble truet med å slå det norske datterselskapet konkurs, at det ble stilt ultimatum til svenske piloter (som viste seg å være et standardbrev i forbindelse med utskillelse av datterselskap), etc.

Jo lengre en situasjon trekker ut, jo snålere blir spørsmålene og forespørslene. Jeg svarer konsekvent aldri på spørsmål om aksjekurser («Aksjen har gikk opp i går, men ned i dag – hva mener du om det?») eller om tallfesting av ting ingen kan vite («Hvor mye kommer denne streiken til å koste? Hvor lenge vil den vare?») Jeg har også sagt konsekvent nei til forespørsler om å sitte i studio og kommentere hva som skjer i sanntid («Kan du være i studio klokken tre for å kommentere om Parat kommer til å svare eller ikke?»). Det minner altfor mye om en gammeldags femmil der folk sitter og lurer på når skiløperen skal dukke opp i skogskanten.

Akademisk?
En del av mine kolleger liker ikke å bli intervjuet, verken av aviser eller TV/radio. Jeg ser på det som en del av jobben – og en sjanse til å drive litt voksenopplæring om strategisk analyse og hva det vil si å konkurrere internasjonalt. Debatten om det sære lille Norge og det store utland er verdt å ta og bør løftes frem, og luftfarten synliggjør en hel del spørsmål vi rett og slett må ta stilling til. Det koster endel tid, kaster lite eller ingenting av seg økonomisk (man er ikke betalt for å sitte i studio), og man kan bli eksponert for hissige eposter (jeg har fått endel, men de aller fleste er høflige selv om de ikke er enige med meg) og kritiske avisinnlegg.

Man blir litt lei etterhvert også. På vei ut av et NRK-intervju en tidlig morgen møtte jeg FrPs Per Sandberg. Han er ikke en person jeg vanligvis har mye sympati for, men jeg tenkte at «jeg har dette en uke eller to annenhvert år – han har det hele tiden.» Når streiken endelig er over, tenker jeg at dette burde ha tatt mindre tid – for meg, men mest for de involverte, siden utfallet var nokså forutsigbart. Norge er et land i verden, og dermed må «kampen» (som jeg ønsker at særlig fagforeningene sluttet å bruke det tåpelige uttrykket) om arbeidsforhold og konkurranseregler må bli internasjonal både i diskusjon og regulering. For de fleste nordmenn er Norwegian-streiken interessant fordi man lurer på om feriereisen eller forretningsturen blir berørt, og ikke mer enn det. (TV2 hadde et herlig innslag med en sint nordlending som mente at, joda, flygerne kunne få streike, bare ikke i Nord-Norge, for der hadde det konsekvenser…) Det store spørsmålet – i hvilken grad vi kan beholde vår sære og velorganiserte verden her oppe i nord – burde interessere langt flere, men den diskusjonen lar seg dessverre ikke presse inn på 40 sekunder.

Det er synd.

Med hilsen
«Den såkalte eksperten.»

Billigselskaper og ulykkesstatistikk

Postet den av
2

(Dette er en kladd til noe jeg skrev for litt siden – hensikten var å se på hvordan rutinene og sikkerhetstenkingen som følges i luftfarten – som har resultert i svært sikre flygninger – kan brukes innenfor helsevesenet. Litt forkortet og endret her (og minus helsebiten), aktualisert av all diskusjonen om Norwegian og hvorvidt sikkerheten er dårligere i luftfartens lavprisselskaper. Kommer antakelig som en lengre artikkel etterhvert.)

Elin Ørjaseter har reagert på at Bjørn Skatval i Norges Flygerforbund mener at de tøffere arbeidsvilkårene kan komme til å redusere flysikkerheten. Elin mener man skal være skeptisk til dette fordi a) det synes ikke i statistikken, og b) fordi det er folk med partsinteresse i saken som uttaler seg. Jeg mener det er all grunn til å ta uttalelsene alvorlig – men også at de ikke vil synes i statistikken før sikkerhetssituasjonen blir mye verre. I luftfarten kan man rett og slett ikke bruke ulykkesstatistikken til noe som helst, siden ulykker er så sjeldne. I stedet må man se på statistikker for rapportering av avvik, og på det flyverne kaller rapporteringskultur innad i selskapene.

2014 og flyulykker
Nyhetsbildet i 2014 har vært preget av flyulykker, mest av de to Malaysia Airlines-ulykkene og Air Asia-flyet like før jul. Ulykkene har resultert i at svært mange ikke vil fly med Malaysia Airlines, og, siden Air Asia er et billigselskap, at man diskuterer om disse ulykkene er et tegn på at flysikkerheten generelt er truet.

Svaret er at det vet vi ikke – og det kan vi ikke vite ut fra disse ulykkene før de er analysert. Hva de to Malaysian Airlines-ulykkene angår, så vet vi ikke hva som skjedde med MH370, som forsvant et eller annet sted over havet (tror man) 8. mars med 239 personer ombord. Det er ikke funnet noe vrakgods, og radio- og andre elektroniske spor er ikke konklusive. Man vet rett og slett ikke hva som har skjedd, selv om det finnes teorier om pilotfeil og annet. MH17, som ble skutt ned over Ukraina med 298 omkomne, er ikke Malaysia Airlines’ skyld, like lite som det var SAS’ skyld at SK686 crashet inn i en bygning på Linate-flyplassen i Milano i 2001. Skylden tilhører de som skjøt flyet ned, og muligens ukrainske flymyndigheter, som hadde klassifisert flykorridoren over Ukraina som sikker.

Hva Air Asia flight 8501 (styrtet 28 desember i Javasjøen med 162 omkomne) gjelder, så er det for tidlig å si hva årsaken er – men siden ferdsskriverne er funnet vil vi nok få svar etterhvert.

airlineaccidentsI tillegg til disse ulykkene, var det i følge Wikipedia også fire andre større flyulykker med dødelig utfall i 2014 – med henholdsvis 18, 48, 118 og 39 omkomne. The Aviation Safey Networks database viser at tallene omkomne i kommersiell trafikk pr. år (sabotasje og nedskytinger unntatt) de siste ti årene fluktuerer mellom 1074 (i 2005) og 265 (i 2013) uten noe synlig mønster. Går man lenger tilbake, vil man finne (siden at flytrafikken vokser nesten hvert eneste år) at de siste årene har vært de tryggeste i flyvingens historie.

Statistikk og ulykker
Statistikk er problematisk når vi snakker om svært små sannsynligheter, som Tversky og Kahnemann har dokumentert i en rekke artikler og bøker (sist med Kahnemanns bestselger Thinking fast and slow, som alle bør lese.) Flyulykker er svært sjeldne, og en dobling av antall omkomne fra et år til et annet trenger ikke å bety noe annet enn en tilfeldig forskyvning. Hadde Air Asia-ulykken skjedd fire dager senere, for eksempel, ville 2014 vært på nivå med 2011 og ikke noe spesielt. Sannsynligheten for at et fly skal styrte er såkalt Poisson-fordelt: Den er svært liten, men det kan forsåvidt skje når som helst. Det skal ganske mange ulykker til, over lengre tid, før man kan si noe om ulykkesraten har gått opp. Og ser man over et lengre tidsrom og tar veksten i flytrafikken (fra 1,889 milliarder til 3.023 milliarder passasjerer fra 2004 til 2013, en økning på 60% på ti år) med i beregningen, er trenden heller at det blir sikrere og sikrere å fly.

Grunnen til at antall ulykker har gått ned er at mange er redde for å fly – og at sikkerhetsarbeid dermed prioriteres svært høyt av myndigheter, flyselskaper og flyleverandører som Airbus og Boeing. Hver gang det skjer en ulykke, brukes enorme summer på å finne ut hvorfor ulykken skjedde (se bare på leteinnsatsen etter MH370 og Air Asia 8501). Når og hvis man finner årsaken til ulykken, lager man nye rutiner for å hindre ulykker igjen. Resultater er at ulykker innen flybransjen er blitt omtrent som medisinsk forskning: Alle de enkle sammenhengene er kartlagt. Flyulykker idag skyldes nesten alltid et rent menneskelig element (som at en flykaptein ønsker å ta livet av seg) eller har svært kompliserte årsaker, der tre eller flere hendelser, hver for seg ufarlig, til sammen fører til en ulykke, såkalt «normale ulykker» karakteristiske for svært komplekse systemer. (William Langewiesches artikkel «The Lessons of ValuJet 592«, The Atlantic, mars 1996 er en milepæl her og bør leses av alle som er interessert i flysikkerhet.)

Arbeidsforhold og sikkerhet
Poenget her er ikke at dårlige arbeidsforhold ikke kan gå ut over sikkerheten, men at man ikke kan bruke ulykkesstatistikken til å si noe om det – til det er ulykkene altfor sjeldne. Man må bruke andre mål, som indikerer noe om ulykker som nesten skjer, eller om hvordan ansattes holdning til sikkerhet er. Nesten-ulykker og avvik skal alltid rapporteres, men det er ting som tyder på at i enkelte selskaper rapporteres de kanskje i mindre grad enn de skal – at folk presses til ikke å rapportere, enten direkte eller ved at de utøver en form for selvsensur siden deres ansettelsesforhold er så lite sikre.

Stadig flere piloter og kabinpersonale er ikke lenger ansatt i det selskapet de flyr for, men opererer som innleide ansatte sine egne enmannsselskaper (som regel piloter, gjerne registrert i skatteparadiser som Guernsey, en praksis Ryanair er beryktet for) eller gjennom at de er ansatt i bemanningsselskaper (noe Norwegian gjør i stor grad utenfor Skandinavia, og etterhvert vil gjøre også i Skandinavia.) Det overrasket meg litt at til og med SAS, et selskap som i stor grad har holdt på at personalet er ansatt, i sin siste investorpresentasjon antyder at dette kan gå mot slutten også for dem (se side 9). Undersøkelser blant flypersonale har i følge Geraint Harvey ved University of Birmingham funnet at en stadig mindre andel av personalet føler seg trygge på at det ikke vil ha negative konsekvenser for dem å rapportere sikkerhetsavvik eller forsinke/kansellere flyvninger ved usikkerhet. (Journalist Pål Vegard Hagesæther har skrevet en bok, Fritt fall, om denne utviklingen.)

Det er ikke unaturlig å tro at utrygge ansatte kan presses til å redusere sikkerhet – men på den annen side er det svært trygt å fly, statistisk sett tryggere enn noensinne. Det er kanskje større grunn til å spørre seg hvorfor ikke flere fly faller ned, når man hører om overfylte luftkorridorer, midlertidige ansettelser og fly som er i luften 12-16 timer hver dag.

Sjekk, sjekk og atter sjekk
Da jeg som ung mann var i militæret, lærte jeg endel regler om våpenhåndtering – hver gang noen gav deg et våpen, måtte du ta ut magasinet, ta ladegrep, se etter at magasin og våpen var tomt, trekke av og sette magasinet inn igjen. Dette ble gjort ved hver eneste overlevering, og gjentatt selv om man fikk igjen et våpen man hadde gitt fra seg for et minutt siden. Regelen virket tåpelig til å begynne med, men ble etterhvert så innarbeidet at den ble helt automatisk – man tok ganske enkelt ikke imot et våpen uten å sjekke om det var ladd, uansett hvem man fikk det av.

Noe av den samme tenkingen gjennomsyrer luftfartsbransjen, og er en av grunnene til at kommersiell passasjertrafikk er så sikker. I mange år har man langsomt og systematisk bygget opp kunnskap om hvordan man organiserer kontroller slik at de gjennomføres, dobbeltsjekkes, og loggføres. Hensikten er å ta menneskelig variasjon ut av ligningen – som Atul Gawande sier i sin glimrende forelesning The Century of the System – enkle sjekklister fungerer alltid bedre enn kunnskapsrik intuisjon, statistisk sett. Daniel Kahnemann, i sin glimrende bok Thinking Fast and Slow har noe av det samme poenget – psykiske diagnoser stilt av eksperter tapte for enkle sjekklister brukt av folk som ikke hadde den samme ekspertisen, men fulgte regler basert på empiri heller enn intuisjon. Ekspertene liker det ikke, men det er likevel et faktum. Og det er det som gjør luftfarten så sikker – og den vil fortsatt gjøre det, inntil det kommer til et punkt der piloter er utrent og ikke tør rapportere feil fordi de er redde for å miste jobben. Da blir det kun flyprodusentene igjen til å opprettholde presset mot sikkerhet – og det kan bli i minste laget.

Mot en løsning

Bransjen selv står i fare for å gå mot en situasjon med mindre sikker flygning på grunn av konkurransesituasjonen (muligens forsterket ved at det er en gryende pilotmangel i verden.) Derfor må myndigheter på banen og få på plass et «gulv» hva arbeidsbetingelser gjelder: Solide minimumskrav som ikke kan fravikes, på samme måte som at ingen fraviker sikkerhetskravene om antall flytimer og vedlikeholdsintervaller. Om disse skal knyttes til faste ansettelsesforhold, som fagforeningene vil, eller til andre, mer direkte regler om oppsigelsesvern, opplæring og kariereprogresjon, blir rett og slett et operasjonelt spørsmål. (I parentes bemerket- da må også fagforeningene slutte å krangle om detaljer seg i mellom og begynne å se det store bildet.)

Hvis det skal komme noe godt ut av Norwegian-streiken, må det være en forståelse blant europeiske politikere at de billige flybillettene ikke kan kjøpes for mindre sikkerhet, og at det er myndighetenes ansvar å overholde sikkerheten. Det er også myndighetenes ansvar å opprettholde en rettferdig konkurransesituasjon – og så lenge det er store forskjeller i konkurransebetingelser mellom land (i Irland er selskapsskatten 9%, tror jeg, i Norge er den 27) varierer stort, forsterker man en «race to the bottom»-situasjon som ingen egentlig er interessert i.

Regulering må til, og den bør komme relativt raskt – ikke for å bevare eksisterende selskaper, men for å sikre de som er ansatt i de mest aggressive billigselskapene betingelser som tillater konkurranse uten å tvinge folk til å gå på akkord med sin og sine passasjerers sikkerhet.

Digitalisering i Sophia Antipolis!

Postet den av
1

Er du opptatt av hva digital teknologi kan gjøre for din bedrift og din bedrifts konkurransesituasjon? Sammen med Ragnvald Sannes inviterer jeg til et en spennende uke i Syd-Frankrike, der vi skal diskutere og lære om Digitalisering for vekst og innovasjon. Arrangementet skjer i samarbeid med Accenture Interactive Innovation Center, et forsknings- og demonstratoranlegg i Sophia Antipolis (Frankrikes svar på Silicon Valley), og SKEMA Business School, en velrennomert handelshøyskole i samme område.

Her er en video (som gir feil datoer, men likevel) om opplegget:

Programmet ser omtrent slik ut:

Klikk her for å laste ned brosjyre som PDF!

  • 26. oktober: Vi møtes til en nettverkssamling på kvelden i Antibes.
  • 27. oktober: SKEMA Business School: Forelesninger og diskusjoner om digitalisering og innovasjon ved undertegnede og Ragnvald Sannes, samt professorer fra SKEMA
  • 28 oktober: Foredrag, diskusjoner og demonstrasjoner av ny teknologi i Accenture Technology Lab. Felles middag på kvelden.
  • 29. oktober: Foredrag, diskusjoner og demonstrasjoner av ny teknologi i Accenture Technology Lab.
  • 30. oktober: SKEMA Business School: Forelesninger og diskusjoner om digitalisering og innovasjon
  • 31. oktober: «Wrap-up» diskusjon om hva deltakerne har opplevd og hvordan det kan relateres til eget firmas strategi og utfordringer. Arrangeres enten på Chateau Berne eller Chateau Roseline, begge vinslott litt nordvest for Antibes, med utmerket mat og spesielt gode roséviner. Vi avslutter det offisielle programmet ved lunsjtider.

Mer detaljer om programmet finnes på websiden. Dette programmet egner seg spesielt bra for lederteam som ønsker å tenke strategisk om teknologi – hva slags ny teknologi finnes som vi kan bruke i vår virksomhet, hvordan skal vi forstå den, hvordan skal vi tenke på organisasjonsendringer, strategi og gjennomføring av teknologi-baserte innovasjoner? Ragnvald og jeg har samarbeidet med Accenture Technology Lab i 8 år, og turen ned til Sophia Antipolis har vært et årlig høydepunkt i vårt program Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon. Mange av studentene – forretningsutviklere og andre mellomledere – har uttrykt at de kunne tenke seg å ta med seg sitt lederteam på denne delen av programmet. Nå har du muligheten!

Kontakt meg gjerne på epost eller telefon 46410452 om du har spørsmål til programmet!

De to knappenålene og ballongen

Postet den av
20

tv2-nyhet-2Enda mer Norwegian – i går ble jeg intervjuet 5 ganger av NRK og en gang av TV2 og snakket også med andre journalister. Jeg sier stort sett det samme hele tiden – oppsummert i intervjuet over – og synes at hele streiken etterhvert begynner å minne mer og mer om den ballonghistorien jeg forteller.

Da jeg gikk ut av NRK-studioet i går morges møtte jeg Per Sandberg, FrPs løse kanon, på vei inn – og jeg tenkte at, stakkars mann, for en gangs skyld har jeg sympati med ham, han har dette sirkuset hver dag, jeg har det en dag eller to i året.

Forøvrig er det lett å bli fremstilt som fagforeningsfiendtlig i en slik situasjon. Det synes jeg mediene – og fagforeningene – har vært flinke til ikke å gjøre. Hvilket tyder på at det kanskje går an å ha en fruktbar diskusjon om organisering av arbeidslivet i flybransjen etter at dette har blåst over.

PS: Man hører jo alltid de feilene man sier etterpå. Jeg sier «grunnlønn» når jeg mener startlønn for nyansatte flyvere på laveste lønnstrinn i denne sekvensen.

Pilotenes synspunkter i Norwegian-streiken

Postet den av
Svar

(Det blir mye flybransje om dagen, noen ganger må meg minne meg selv om at egentlig driver jeg med teknologistrategi…)

737 fra Norwegian
Etter en rekke intervjuer (mest fornøyd med TV2-nyhetene og Dagbladet) får jeg mange henvendelser fra ulike kanter, inkludert piloter i Norwegian og andre selskaper. Endel skjeller meg ut, men de fleste er høflige og argumenterer for sitt syn på ulike måter. Jeg skal naturligvis ikke identifisere noen, men her er noen observasjoner:

  1. Selv om streikeviljen utad er stor, er det på langt nær alle piloter som mener fagforeningen gjør det riktige. Jeg har fått flere henvendelser fra piloter som omtaler NUP/Parat som «uansvarlige», og at den avtalen de hadde og fortsatt skulle ha (som ble sagt opp av Parat) er mer enn god nok.
  2. Mange påpeker at de har en meget hard arbeidsdag og fortjener sin lønn, samt at lønnsnivåene ikke på noen måte er høye, for nye piloter, som har en dyr utdannelse og vanskeligheter med å komme inn på jobbmarkedet.
  3. mange påpeker at Norwegian har endret seg – fra en dugnadsånd i den tidlige fasen til en «turbokapitalisme» i de siste fire årene. Endel er også kritiske til langdistansesatsingen – noen til at den gjøres (og dermed tar ressurser fra Norwegians tradisjonelle markeder), andre til at den gjøres uten at de norske pilotene får ta direkte del i ekspansjonen.

Det er mye å si her, og mye blir gjentakelser, men her er i alle fall noen detaljer rundt lønn: Norwegians piloter starter som regel som styrmenn med en grunnlønn på cirka 320.000 som stiger automatisk til ca. 530.000 etter 3 år og topper ut på nesten 700000 etter 9 år. Kaptein blir man etter ansiennitet med en begynnerlønn på ca. 820.000 som topper ut på drøyt 1.050.000 etter 14 år. Man kan bli kaptein fortere enn 9 år, det avhenger av om det er ledige stillinger, men man kan også fortsette å gå som styrmann på snaut 700 i mer enn ni år. Det er viktig å si at dette er grunnlønn, i utgangspunktet for 700 timer flytid i året (900 er det maksimale fastsatt av internasjonalt regelverk – de fleste andre flyselskaper opererer på maksimalen.) I tillegg kommer diettpenger (har blitt fortalt at dette kan ligge på rundt 120.000 i året i gjennomsnitt), samt at man kan selge fridager for dobbel lønn (noe som blir vanskeligere når timetallet øker).

Til sammenligning er topp grunnlønn for en sykepleier i det offentlige (lang utdannelse, natt- og skiftarbeid og så videre) langt under hva flyverne i Norwegian tjener. Det samme gjelder hva en universitetsprofessor kan håpe å toppe ut på også, forresten. Piloter er med andre ord ikke en underbetalt gruppe på noen som helst måte, ubekvem arbeidstid til tross (gjennomsnittlig antall fridager for piloter i Norwegian er 188 i året, i følge selskapet.) SAS’ piloter har, har jeg blitt fortalt, omtrent de samme vilkårene, men dårligere pensjons- og forsikringsordninger enn Norwegian.

Internasjonalt er det større variasjon – som så meget annet hva gjelder norske lønnsnivåer, en relativt sammenpresset lønnsskala, men med et høyere gjennomsnitt. Svært erfarne piloter som flyr store fly på langdistanseruter kan tjene mye i andre selskaper – Southwest, som kun flyr innenriks i USA, topper ut på $275.000 i grunnlønn, for eksempel, og jeg har fått kommentarer fra piloter som sier at de kan få jobber i Kina og Midt-Østen for $300.000. Reelle lønninger for transatlantiske piloter som flyr f.eks. A380 regner jeg med er enda høyere enn det, og ledende piloter (operative flysjefer, for eksempel) har internasjonalt enda mer. En hel del norske piloter flyr for utenlandske selskaper, enten permanent eller i deler av sin karriere. Men generelt er lønnsnivået for flyvere i Europa sammenlignbart med det norske, justert for kjøpekraft.

Så får jeg endel useriøse henvendelser om at pilotyrket er noe dritt, man kan ikke ha noe familieliv fordi man stadig reiser, man blir «hotellrotte», aldri ser barna og kona forsvinner og så videre. Min reaksjon på denslags: Vel, det bør ikke være en overraskelse at det er mye reising i flybransjen — og hvis det virkelig er så ille som beskrevet, så bør man kanskje gjøre noe annet? Det krever disiplin og kunnskaper å bli pilot og å vedlikeholde sertifikater, egenskaper som det settes pris på i andre stillinger også. Noen påstår at flyverutdannelsen ikke kvalifiserer til noe annet enn å bli trailersjåfør hvis man ikke kan fly, men det synes jeg tyder på dårlig fantasi.

Men det er tydeligvis ingen mangel på mennesker som vil bli piloter, selv om de er godt orientert om dyr utdannelse og usikker (tidlig) karriere. Det hele minner i grunnen litt om akademia: Jeg har hatt mange diskusjoner med prospektive doktorgradsstudenter (inklusive næringslivsledere som gjerne vil ha en doktorgrad), og bruker tid på å fortelle dem at myten om at man i akademia har tid til refleksjon og til å tenke de lange, dype tankene, nok er nettopp, en myte. Hva jobbtilbud gjelder, vil jeg anbefale piloter som klager over et vanskelig arbeidsmarked om å sammenligne seg med doktorander innen for eksempel humaniora, der en lang og vanskelig utdannelse belønnes med årevis med blodslit og publiseringspress i midlertidige stillinger, med en lønnsstige som ikke er i nærheten av hva pilotene klager over…

På den annen side: Jeg er litt forundret over Norwegians ledelses steile holdning overfor sine fagforeninger, men forstår den bedre jo mer jeg hører NPU/Parat stå på prinsippet om at man kan organisere seg ut av økonomiske realiteter. Jeg tror faktisk Kjos og co er mindre redd for de økonomiske konsekvensene av en samlet fagforening enn de beslutningstekniske: Hvis alle nye ekspansjonstiltak og strategiendringer skal gjennom et filter av fagforeningsdrøfting først, blir det ikke enkelt for et selskap med 200 bestilte fly (stykkpris før rabatt: 750 millioner) å beholde handlekraften. Jeg har fått beskjed om at fagforeningen for eksempel har villet avtalefeste at man ikke kan ta penger fra de deler av selskapet som tjener penger (les: Norge) og bruke dem til å investere i vekstmarkeder (les: langdistanse) – og det er ingen ledelse som kan finne seg i denslags diktat.

Som Martine Aurdal sier: Hverken ledelsen eller pilotene kommer godt ut av denne konflikten. Nå må begge partner innse at de har tatt seg vann over hodet og sagt ting de kanskje ikke burde sagt. Det er på tide at ledelsen legger bort stoltheten og fagforeningen legger bort prinsipprytteriet og at man først og fremst tenker på hvordan man skal bevare konkurransedyktige arbeidsplasser.

Norwegian og Parat og livet her oppe i nord

Postet den av
3

tv2-norwegian
Jeg var på TV2-nyhetene i dag – en av fordelene med å stille opp tidlig om morgenen er at man får lov til å gjøre ferdig setningene sine, og nå har TV2 også lagt ut intervjuet i sin helhet. Jeg har tidligere skrevet om dette i Dagens Næringsliv, så det jeg sa er ikke så forskjellig fra det jeg skrev der. Og jeg er på ingen måte motstander av fagforeninger, men de kan ikke fremtvinge en solidaritet uten at den faktisk er der.

Det er to elementer som vi ikke ser ut til å ta inn over oss her oppe i det lille nord. For det første er det slik at organisasjoner til enhver tid må sørge for at de dyreste ansatte jobber med det som skaper mest verdi. Det betyr at hvis man er den høyest betalte personen (eller kategori av personer) i en organisasjon, må man (over tid) også være den mest lønnsomme. Høye priser på norske ansatte kan nok bevares hvis ting ikke endrer seg, men for enhver endring der ledelsen og eierne har et valg, vil de ikke bruke de dyreste ansatte. Skal Norge beholde sin levestandard og velferdssamfunn, må vi være mer produktive enn andre. Det er ingenting som tyder på at norske flyvere er bedre (eller dårligere) enn sine utenlandske kolleger – og i et globalisert samfunn må de da over tid ha omtrent de samme betingelser.

Det andre som jeg stadig hører til kjedsommelighet, er argumentet om at «i Norge har vi tradisjon for…» (som regel for at ting skal fortsette som de er.) I en konkurranseutsatt bransje er tradisjoner verdt mindre enn ingenting medmindre de tilbyr noe som gjør bedrifter (eller land) mer konkurransedyktige enn andre. I Norge har vi en svært selvstendig kultur med flate hierarkier og en uformell kommunikasjonsform, for eksempel, som jeg i alle fall tror i endel situasjoner (f.eks. ved konsulentoppdrag og utvikling) kan være en produktivititetsfaktor. Den «norske modellen» med ansvarlige fagforeninger og relativt beskjedne lederlønninger kan i gitte sammenhenger også være konkurransedyktig – noen hevder for eksempel at den tillater rask omstilling i endel sammenhenger, og det kan jeg være enig i. Med tradisjon er aldri noe argument i seg selv.

Da jeg kom tilbake fra USA i 1996 var det dot-com boom og man ble tilbudt 3500 kroner i time for å lage relativt enkle websider. Jeg tror ikke jeg hadde kommet langt om jeg hadde gått ut og forlangt denslags idag med argument om at den timeprisen er en tradisjon…

Flybransjen har høye faste kostnader og et ikke-differensierbart produkt. Tar man vekk Eurobonus-poeng og de fordeler et slikt program gir, er det ikke stor forskjell på SAS og Norwegian fra kundens side. SAS kan nå bruke Eurobonus, dermed har konkurranse med SAS i Norge blitt hardere – og dette får konsekvenser også for Norwegians piloter. Jeg tror ikke pilotene har noe problem med å forstå det, selv om det gjør vondt å gå over fra ytelsesbasert til innskuddsbasert pensjon (slik halve Norge har gjort allerede).

Men denne konflikten handler også om arbeidsplasser i sentrale fagforeninger, og jeg er ikke sikker på om pilotenes solidaritet strekker seg helt til Lakkegata. Dessverre tror jeg heller ikke pilotenes solidaritet strekker seg til de lavlønte kabinkollegene i RyanAir, og deri ligger kanskje noe av problemet.

(Ser forresten at tversoveren med flymønster begynner å bli sliten. På tide å få seg en ny.)

Vedkubber og logistikk

Postet den av
Svar

IMG_0841

Det er et eller annet dypt tilfredstillende med vedkløyving. Man bruker krefter og gjør noe nyttig og for en time eller to er det kun deg og kubben som gjelder. Jeg kløyver ved med glede og stor iver, men liker ikke å plukke opp alle vedskiene som spretter veggimellom. Det finnes forskjellige løsninger – bildekk, gummistrikk – for å holde ting på plass, men jeg lurer på om jeg ikke fant den enkleste løsningen i dag morges: Sett hoggestabben på hengeren, hogg i vei, og hvis du hogger litt smart vil i hvert fall 75% av vedskiene holde seg i hengeren. Så er det bare å hekte hengeren på bilen og kjøre til der man har tenkt å stable veden. Ferdig med det…

Flinke «fremmede» flytter fort

Postet den av
1

Kapital-klippJeg hadde glemt at jeg ble intervuet av Kapital om en OECD-rapport som sier at Norge klarer ikke å rekruttere flinke arbeidsinnvandrere. Kapital legger ikke ut sine artikler på Internett, så jeg har skannet og lagt den her. Interessant, for meg i alle fall, hvordan konklusjonene i rapporten samsvarer med ting jeg tidligere har skrevet og sagt: Norge klarer ikke å rekruttere (og i hvert fall ikke beholde) høykvalifisert arbeidskraft, av mange årsaker. Jeg tror hovedproblemet er kravet om at utlendinger nærmest skal bli norske for å få lov til å bo her er en viktig årsak – samt manglede avansementsmuligheter (spør Statoil om det er aktuelt med en utlending som toppsjef…) og, for toppstillingene, for lav lønn i forhold til hva man kan få ute.

Frohåpentligis er ting i endring – Schibsted, for eksempel, rekrutterer bredt etter teknologer på høyt nivå og er villige til å betale dem skikkelig. Kombinasjonen av skikkelig teknologi og økonomisk-administrativ forståelse er svært attraktiv for arbeidsmarkedet – og jeg jobber med å få til noe i det området. Watch this space!

Søtt fly…

Postet den av
Svar

Her forleden holdt jeg et foredrag på Luftfartskonferansen 2015, for Luftfartstilsynet i Bodø. Når man holder foredrag får man av og til en liten gave etterpå – som regel en blomst eller en vinsjekk – men i dette tilfelle fikk jeg en virkelig morsom gave: Et fly (minner mest om en DC3) i sjokolade. Herved avbildet (og den ble fortært i familieselskap i går, til stor jubel.) Takk!

IMG_4100 IMG_4101 IMG_4102

Trender i gangfart

Postet den av
1

Denne videoen var morsom å lage:


Min lille monolog fant sted i lokalene til Masterstudies Marketing Group, for å illustrere mitt poeng om at hvis et lite land som Norge (eller, for den saks skyld, en aldrende verdensdel som Europa) skal gjøre seg noe håp om å konkurrere i et stadig mer kompetansetungt internasjonalt marked, må man slutte å rekruttere folk etter om de snakker det lokale språket og passer inn i kulturen, og heller gå for kompetanse og konkurranseinnstinkt.

Masterstudies, bare så det er nevnt, ligger på Fornebu, vokser og tjener penger, og har omtrent 35 ansatte som tilsammen snakker mer enn 20 språk. Antall norske ansatte? To.

Julerock i Sandvika

Postet den av
Svar

Det begynner å bli en tradisjon – Lenas fetter Leif Ovesen spiller Julerock på Musikkflekken i Sandvika hvert år (det er 15. gangen i år) med en haug svært talentfulle musikere som stort sett kun møtes på disse konsertene. Avslappet og lite selvhøytidelig – her er et klipp der Eirik Berntsen (piano) og Torbjørn Raae (gitar) tar seg visse friheter med «Run, Run, Rudolph».

Kan datamaskiner bli smartere enn mennesker?

Postet den av
Svar

Kl. 1340 skal jeg intervjues på P2 (programmet heter Kulturhuset) i anledning Stephen Hawkings uttalelser om at kunstig intelligens kan bli slutten på menneskeheten. I den anledning, noen linker:

Programmet heter jo «Kulturhuset», og et av spørsmålene jeg fikk var om kulturelle produksjoner som belyser dette spørsmålet. Jeg er ikke spesielt glad i sci-fi, synes Matrix var møl, og kan i farten kun huske på War Games og ovennevnte Jipi som gode eksempler. Andre forslag?

Etterord: Morsom seanse, skal legge ut en link når jeg får sjansen. Særlig hyggelig å treffe Gaute Einevold, som jeg bare har hørt litt på radioen tidligere. Og morsomt å prøve å sette ut programlederen ved å påstå at kanskje jeg selv er en robot (men skjuler det godt).

Etterord II: Her er linken til sendingen: http://radio.nrk.no/serie/kulturhuset-hovedsending/MKTR15024514/09-12-2014