Noen teknologier demonstrert i Sophia Antipolis

Postet den oktober 30, 2015 av Espen

Dette er en liste av ulike teknologier som vi har fått demonstrert eller som har vært nevnt eller som jeg synes er viktig her nede på Accenture Interactive Innovation Centre and Technology Lab, med lenker. Fra mine notater, har sikkert bommet på masse (og takk, Jan Waage, for noen tips her)…:

Amazon Dash button – en knapp for å bestille f.eks. vaskemiddel
eCairn – social media analysis
BrandWatch – social media analysis tools
Sketchup Pro – drawing tool (can be used for prototyping apps)
ChrystalKnows – personality analysis based on LinkedIn profiles and social media participation
POP – Prototyping on Paper for mobiltelefonapper
Marvelapp.com – superenkelt prototyping-verktøy for mobiltelefonapper
Usertesting.com – firma som rekrutterer testbrukere till apper over internett, inkludert segmentering
Chirp – en teknologi for å kringkaste informasjon til mobiltelefoner ved å sende en lyd som minner om fuglekvitter
Quividi – videoanalyse av folkemenger – f.eks. å måle om folk er fornøyd eller ikke, kjønnssammensetning etc.
Emotient – analyse av ansiktsutrykk for å finne ut hva slags sinnsstemning folk er i
Xyzmo – signaturgjenkjenning, kan implementeres på en tablet
Aeroscout – små identifikasjonsenheter for å lokalisere maskiner etc. (for eksempel i sykehusmiljø).
Estimote Beacons – små enheter som kommuniserer med mobiltelefoner, brukt for lokaliseringstjenester
Gimbal proximity beacon – større og mer konfigurerbare lokaliseringsenheter
Cisco industrial wireless – WiFi for svært krevende situasjoner
Microsoft Hololens – 3D briller for virtuell realitet
Bartec Pixavi – industrielle mobiltelefoner (tåler eksplosjoner, for eksempel)
Vuzix – 3d videobriller
Creawave – fransk firma som leverer svært naturtro datagenererte stemmer
Maptimize – datavisualisering på toppen av Google Maps
Navizon – innendørs lokalisering av ting og mennesker via WiFi
Amazon Echo, som knytter seg opp til den stemmestyrte tjenesten Alexa, og kan svare på alt mulig rart, spille musikk, og så videre
Nest – interaktiv smart termostat
Fibaro – smart stikkontakt
Microsoft Kinect – bevegelsessensor med stort bruksområde
Daqri Smart Helmet – sikkerhetshjelm med mange sensorer og interaksjonsmuligheter
Structure – billig 3D scanning via en iPad, skann og konstruer en 3D representasjon bare ved å gå rundt det med en iPad
Makerbot Replicator – rimelig 3D printer
Oculus Rift – virtuality reality «briller»
Google Cardboard – billig versjon av virtual reality briller, brettet sammen av papp og en mobiltelefon
Google Glass – (ikke produsert lenger, men ny versjon kommer) bærbar brille med datakapasitet
Rethink Robotics Baxter – billig antropomorf robot som ikke trenger programmering
Cisco Industrial Wifi transmitter –
Wolfram Alpha – matematisk søkemotor (søker du «distance to the moon», vil den ikke fortelle deg gjennomsnittsavstanden til månen, men avstanden til månen akkurat på det tidspunket og den lokasjonen du har.
Ersatz Labs – maskinlæring
DeepMind – nå eid av Google, arbeider med å få datamaskiner til å forstå ting ved hjelp av nevrale nettverk
Amelia fra IPSoft, en virtuell kunnskapsarbeider som kan brukes som førstelinjegrensesnitt f.eks. i kundestøttesammenheng
BlockChain – en teknologi for kryptering og validering uten å ha en sentral garantist, brukes blant annet av kryptovalutaen Bitcoin.

Til slutt – her er min favorittvideo om hva roboter kan gjøre når de kan se og tilpasse seg varierende input:

Hvilken fremtid vil vi ha?

Postet den oktober 20, 2015 av Espen

Svar

Livenotater fra møte i Litteraturhuset: Alle mulige forbehold om feil og mangler og misforstaaelser, og, ikke minst, problemer med et ThinkOutside tastatur med merkelig layout… Men jeg prøver… og kommer ikke til å gidde å redigere dette etterpå.

Refleksjon: Svært bra levert fra ungdomspolitikerne, som hørte på hverandre og diskuterte sak. Hva er det som skjer med politikere når de blir eldre?

Helene Ingierd fra NENT (Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi): Bredt spørsmaal, trenger bred debatt. Noen forskningsetiske prinsipper:

1. Konsekvenser av teknologi, som nytteverdi. F.eks. gentesting. Nytte vs. risiko, hva er gode konsekvenser, hva er akseptabel risiko.

2. Usikkerhet. Ikke all usikkerhet lar seg avhjelpe med mer forskning.

3. Føre var, men det prinsippet bør ikke anvendes paa generell usikkerhet, misforstaaes ofte som generelt passivitetsprinsipp, men oppfordrer ogsaa til alternative løsninger.

4. Aapenhet og transparens. Bred debatt.

Jan Grønbech, Google Norge.

Den første personen som blir over 500 aar gammel er allerede født. Alzheimer vil bli nedkjempet av IT selskaper. Om 10 aar vil 50% av alle innovasjoner være forbudt i det øyeblikk de blir skapt, fordi lovene ikke henger med. 2 mfrd arbeidsplasser vil forsvinne, men det er ingen stor deal, de kommer tilbake. Eksponensiell vekst, Andy MacAfee, Moores lov. Masse eksempler paa innovasjon.

Noen trender. Selvkjørende biler, trenger ikke E18 utbygging. Internet of Things, særlig viktig for medisin, alt koblet paa nett. Vil forandre alt vi gjør, preventiv medisin og monitoring. Vi har kontaktlinser som maaler blodsukker i taarene dine. Robotisering og 3D printere. Droner leverer varer i stedet for lastebiler. 3D print av bildeler og nyrer. Masse hensyn aa ta, skeptikere finnes over alt.

Eirik Newth Tilbake til fremtiden, 21. oktober 2015, flyvebiler finnes allerede.

Spørsmål 1: Kroppskameraer? Skal, skal ikke? Masse kameraer der allerede, skal politiet ha kameraer paa kroppen? Men monumental personvernutfordring.

Eirik i aksjon…

Unge Venstre (Tord Hustveit)… skeptisk i utgangspunktet, litt skremmende med politiet som ser deg og kameraer… Men samtidig saa mye overvaakning, ikke sikkert at politikameraet utgjør saa stor forskjell. Hva gjør det med tilliten til politiet. Bevæpnet politi er muligens en grunn til aa ha kamera.

Grønn ungdom (Anna Kvam)… For eller mot basert paa nyttevurdering. Hva skjer med disse opptakene, hvem har kontroll over dem? Hva med manipulerte bevis?

Eirik… per idag kan ikke politiet sikre de dataene godt nok. Men skylagringstjenester vil bli bedre. Hvis offentlig sektor skal bruke slik teknologi, maa lovene endres. Lovverket sliter med aa henge med forrige generasjons teknologi.

Grønn ungdom … Maa ha bedre IT opplæring i skolen, politiet laa jo etter med sitt nye informasjonssystem. Utdanning er nøkkelen til det meste, det skal ungdomspolitikerne forme.

SV (Nicholas Wilkinson)… Norsk industri god paa ny teknologi, LO foran med ny tek fordi det er nødvendig. Bra at man gaar bort fra vitnesbyrd som hovedbevis. Har bodd i Manchester, kameraer overalt. Maa skille mellom om det er flere kameraer som tar bilde av oss, eller om det er stat eller politi. Overvaaknignsteknologi ble brukt mot SV. Hvem skal eie disse løsningene, all ære til Google, men det er litt skummelt at et selskap eier disse ressursene.

Høyre (Mathilde Tybring-Gjedde)… det handler om smaa skritt. Hvordan politiet oppfører seg fremover, predictive policing, kan finne ut hvor kriminalitet kommer til aa skje, kan senke kriminalitet men har store problemer for enkelte typer mennesker. Politikameraer sikter seg ikke inn mot en spesiell gruppe. Det er konstant overvaaknign for politimennene, det tillater vi ikke andre steder. Overvaakning som bevis kan lett bli at alle maa bevise at de gjør jobben sin.

Venstre: Kan unngaa slippery slope for politiet, siden de har voldsmonopol.

Eirik: Antall marginaliserte grupper øker.

Venstre: I USA ville jeg vært for, men vi har ikke denne utviklingen i Norge med politivold.

Høyre: Stortingsrepresentanter har jo kameraer paa seg hele tiden… Politiet kan bli mer rigid. Mange videoer har vært fra en annen synsvinkel, kan være en fordel aa se det fra politiets synsvinkel.

SV: Ødelegge debatten litt, dette kommer uansett. Hvor mye av personvern skal vi ofre for samfunnsnytte. Ikke et eneste terrorangrep har blitt stoppet av generell bevæpning, men punktsikkerhet har stoppet mye. Bruk det med omhu.

Eirik: Vi lever ikke i Orwellsamfunnet, men er vi paa vei mot tante Sofie samfunnet?

Venstre: Langt mer skeptisk til denne utfordringen. Ikkestatlig overvaakning kan føre mot et ensrettet samfunn, trenger et juridisk regelverk som gjør at man har noe kontroll med hva bilder av en blir brukt til. Men jeg kan vedta saa strenge regler jeg vil, men alle bilder jeg lagrer havner i Irland.

Spørsmål 2: Skal friske nordmenn kunne genteste seg og få sine gendata lagt inn i digitale helseregistre?

Eirik: Skal det offentlige helsevesenet genteste folk hvis de vil, og bør det ligge i offentlige helseregistre? Bred konsensus om at gentesting forlenger liv, forebygger sykdom, og muliggjør personoptimalisert behandling. 30-40% av amerikanske helsedata er lekket eller hacket allerede. Genstesting endrer ditt syn på helse og fremtid.

Høyre: Stadig de samme frontene: Autonomi vs. samfunnsnytte, hva med svake grupper, etc.? Dataene kan brukes til mye man ikke vil ha, som utvelgelse av barn. Men det er noen valgmuligheter, som aktiv dødshjelp, som samfunn og enkeltmennesker ikke skal bli stilt overfor.

SV: Vi trenger bedre genteknologi, folk tester seg og tror at det bestemmer fremtiden deres. Det morsomme er om dette kan gi grunnlag for makroforskning, finne medisinske løsninger på sykdommer. Som sosialist er jeg skeptisk til at de økonomisk sterke skal kunne kjøpe seg bedre barn og skape seg en bedre rase.

Eirik: Kanskje rike rett og slett ikke kan få barn med fattige i fremtiden…

Grønn Ungdom: Trist at det er så stort underskudd på debatt om genteknologiske problemstillinger i Norge. Kan f.eks. hindre overføring av spesifikke gener til neste generasjon.

Eirik: Har du ikke rett til å finne ut alt om kroppen din?

Venstre: Vi har en utrolig illiberal bioteknologilov, den klarer ikke å løfte debatten lenger enn til surrogati. Et problem er patentering av gener. Alle må jo få lov til å genteste seg selv, om de vil det. Men skal man kunne fjerne eller legge til egenskaper på barn?

Høyre: Til forsvar for de konservative i Bionemda – vi vet ikke hvor vi skal sette grensen, så det kan være viktig å være prinsipiell og konservativ.

Eirik: Interessant hvordan holdningene våre har endret seg – amerikanske kristenkonservative er idag mer liberale enn demokrater var for 50 år siden.

SV: Hvis vi kan sikre at et barn kan fødes uten en alvorlig funksjonshemning, så synes jeg ikke det nødvendigvis er galt. Alle skal ikke bli like, men vi skal kunne hindre smerte.

Grønn ungdom: En feil i beina som kan fikses, er enkelt. Men det finnes andre ting, som Downs syndrom, som ikke alle er enige i er en vond ting.

Høyre: Forskjell på å fikse ben, og å avslutte et potensielt liv.

Spørsmål 3: Påstand: Vi bør tillate fullt autonome kjøretøy på norske veier.

SV: Vi er elendige sjåfører, spesielt unge menn som meg. Å få folk som meg av norske veier vil være til fordel for alle. Men hvem skal eie disse bilene? Kapital blir viktigere enn før, og da flytter du makt fra vanlige mennesker til de med penger. Hvem skal eie koordineringssystemet, skal det eies av et selskap som kan stoppe all trafikk?

Eirik: Er selvkjørende biler en game changer?

Grønn ungdom: Ja, færre biler og mer plass. Men reduserer behovet for lønnsarbeidere, men det er jo ikke noe nytt, all mekanisering har jo ført til at vi omstiller oss. Hva gjør dette med arbeidslivet, og hva slags arbeidsliv vil vi ha. Finansiering av velferdsstaten, for eksempel, og utdanningssystemet.

Venstre: Dette er en bra teknologi med noen negative konsekvenser, den kommer, debatten bør dreie seg om hvordan vi skal regulere de negative konsekvensene.

Høyre: Politikerne er bakpå i forhold til Uber, så vi henger ikke med. Kodak hadde 145000 ansatte, Instagram har 16 ansatte…

SV: Gjelder å ikke svømme mot strømmen, men å få styrefart…

Grønn ungdom: Trenger alltid arbeidskraft i relasjonelle yrker…

Venstre: Vanskelig å tenke seg hva som skjer når datamaskiner er smartere enn oss. Men jeg er optimist.

Spørsmål fra salen: En solstorm kunne slå ut massevis av teknologi. Sånne eventualiteter må jo politkerne ta ansvar for, hvordan kan man ta høyde for det?

Venstre: Det kan jo alltid skje, men vi slipper jo pest…

Spørsmål: Hvordan ha en god debatt når det er så komplekst?

SV: Gå fra detaljregulering til prinsipper.

Venstre: Ikke være så nervøse for å tråkke på noen, ha spenstige debatter, ikke bare på nachspiel.

Grønn ungdom: Downs-debatten kom etter at en person tok mot til seg og reiste den, men da tilstrekkelig mange mennesker ble provosert fikk man en debatt og etterhvert nyansering. Må passe på at man har organer som kan reise debatten.

Høyre: Ikke prøve å regulere teknologi før den har kommet hit. Og ikke tenk at alle de ordningene vi har nå er vernet – de er til stor del tilpasset en industriell økonomi.

Eirik: Hvis antall trafikkulykker går ned, blir det færre organer å transplantere…

Rikest og likest og hva det gjør med oss

Postet den oktober 19, 2015 av Espen

Ulikhetene øker i Norge, må vite, og det bekymrer både den ene og den andre, enten ulikheten er innen Oslo, mellom landsdeler, eller generelt. De rike blir rikere, de fattige blir, nåja, om ikke fattigere, så i alle fall relativt sett mindre rike enn de andre, inkludert den nyoppdagede under-radaren-rikingklassen til Knut Olav Åmås.

Mitt synspunkt er at Norge er rikest og likest i verden, og hvis ulikheten øker hertillands, så er det rett og slett en retur fra en ekstrem posisjon – noe vi i statistikken kaller «regression to the mean». Verdens høyeste mann får sannsynligvis ikke en sønn som er høyere enn seg. Når verdens likeste land endrer seg, er det sannsynligvis i retning av mer ulikhet – og selv med mer ulikhet er vi fremdeles (nesten) likest i verden.

Men vi er samtidig et av verdens rikeste land, og denne kombinasjonen gjør noe med oss. Og det skal denne bloggposten handle om.

Å måle ulikhet

gini Heldigvis finnes det et ganske godt mål på hva ulikhet består i – nemlig Gini-koeffisienten. Gini ligger mellom 0 (alle tjener like mye) og 1 (en person tjener alt i et land, de andre ingenting). For de matematisk innstilte, se vedlagte graf, der Gini-koeffisienten er det grå området delt på hele trekanten (grått pluss blått).

Norge har (i følge Wolfram Alpha) en Gini-koeffisient på 0,268, som betyr at vi er det åttende likeste landet i verden. Medianen for hele verden er 0.382 (og Wolfram Alpha er litt av en ressurs, ikke sant?). Med andre ord, selv om ulikhetene har økt (vi hadde en Gini på under 0,26 for bare et par år siden) så har vi ikke akkurat blitt USA eller Russland eller andre land der forskjellen mellom fattig og rik er svært stor.

Hva med rikdom?

gdp Standardmålet for hvor rikt et land, i gjennomsnitt, er nasjonalprodukt per person, som kjapt kan puttes inn i Wolfram Alpha med søketermen «GDP per capita» og som igjen gir interessante resultater. Som synes er Norge her verdens 5. rikeste land – men gitt at Monaco, Lichtenstein og Luxembourg egentlig ikke er land, men heller skatteparadiser, ser det ut til at vi er verdens nest rikeste land. (La gå at dette tallet nok har gått noe ned gitt endringer i oljepris og dermed dollarkurs, etc., samt at vi muligens skulle justert med PPP som ville tatt oss ned noen hakk i hva vi faktisk kan få for pengene. Hensikten her er å illustrere et poeng, ikke å fortape seg i statistikk…) Og hvis noen lurer på hvorfor folk fra Gambia og Somalia flykter til Europa, vel – hva ville du gjort?

Rikest og likest

Norge er altså (nesten) rikest og likest i verden. Men hva har det å si? Vel, vi kan illustrere det på denne måten: La oss bruke Gini-koeffisienten som stigningstall for en rett linje, og tegne opp Norge (0,258) versus resten av verden (0,380):

Dette viser et problem vi har – at vi er rike og like, gjør at de som har lav inntekt (typisk fordi de er i jobber som er konkurranseutsatt og ikke krever spesiell (og dermed dyr) kompetanse) er «overbetalt» i forhold til resten av verden, at de som har høy inntekt er underbetalt. (Legg for all del til at jeg ikke mener at folk i lavtlønnsyrker i Norge burde få enda mindre i lønn – vi snakker om i forhold til resten av verden.) Dette er for så vidt ikke noe nytt – og kan tegnes slik:

Men – i denne grafen krysser linjene omtrent midt på – tilsvarende at Norge skulle være et middels rikt land i verden. Det er vi ikke, så de riktige linjene ser omtrent slik ut:

Norge-Verden-3

Med andre ord (som jeg lenge har mistenkt), det er ikke mange av oss som er underbetalt (i praksis er det vel bare meg…)

Det nye nasjonaldyret

Men hva gjør dette med oss som nasjon? Vel, en hel masse. Det blir vanskelig å betale folk for å gjøre noe for seg, det er fare for at flinke folk flytter utenlands, det blir mye automatisering, mye folk som jobber i beskyttet sektor (som for eksempel stat og kommune), og så videre.

Jeg liker å illustrere det som skjer ved å vise til Norges (etter min mening) nasjonaldyr – Gaupen. Og jeg mener ikke kattedyret…

…men denne:

henger

Enhver nordmann (med hus) har henger, eller i alle fall tilgang til en. I USA har ingen henger (hvis man trenger transport, kjøper man seg en pickup). I stedet får man folk til å gjøre jobben for seg. Eller for å si det på en annen måte: I Norge heter en gressklipper Stiga eller Husqvarna. I USA (i hvert fall i California) har han meksikansk navn og kommer på tirsdager.

Egentlig burde alle land være som Norge, men slik er det ikke. En av ulempene med et annerledesland som Norge er at det ikke finnes (nok) jobber til de såkalt lavproduktive – og gitt relativ forskjell til utlandet er denne gruppen mest utsatt for outsourcing (fordi utlendingene er billigere) og automatisering (fordi enkle jobber kan gjøres av stadig smartere maskiner.)

I følge statistikken øker ulikheter innen land, men minsker mellom land. Det er en god ting – økt velferd i fattige land, mer jobber for de svakeste i de rike landene. Så jeg tror vi får tåle at forskjellene i Norge øker litt.

Tro meg, også under-radaren-rike i Norge har tilhenger. Jeg kjenner opptil flere av dem, og det er en kulturell ting, akkurat som oppfatninger om ulikhet. Så kan det være at noen av dem har den som staffasje og får noen til å kjøre bort hageavfallet sitt, uten at jeg egentlig kan se noe problem i det.

Kan du?

Chromecast anbefales!

Postet den oktober 18, 2015 av Espen

Svar

Gikk til innkjøp av en Chromecast her forleden, og koblet den til vårt ikke altfor avanserte TV-apparat. Vi ser ikke mye på TV, men muligheten til å streame Netflix eller Youtube rett fra iPhone eller PC gjør jo verden betraktelig enklere.

Vi har tidligere forsøkt å koble en Apple TV til vårt gamle TV-apparat – og det gikk ikke fordi der ble det forlangt at TV-apparatet skulle ha noe hardware som forhindrer piratkopiering. Google har ingen krav til noe som helst. Oppsett er enkelt, prisen er rimelig – dette er det bare å anbefale. Og hvis du kjøper deg et abonnement på en VPN-tjeneste – jeg bruker PureVPN – kan du se Netflix på amerikansk (flere og bedre filmer å velge mellom) eller BBC-programmer rett fra bbc.co.uk.

Og nei, jeg har ingen provisjon på noen av disse produktene – bare fornøyd kunde.

Smart113 – appen som finner deg

Postet den oktober 1, 2015 av Espen

Smart113illustrasjon Jeg har akseptert et tilbud om styreplass (og gjør en liten investering) i selskapet Råd AS, som er startet og ledes av min tidligere student Fredrik Øvergård. Fredrik er, som meg, opptatt av personvern, men han har også noen personlige erfaringer som gjør at han er mer enn alminnelig opptatt av raskt å kunne fortelle en nødhjelpsetat akkurat hvor han befinner seg. Som han selv sier:

Da jeg selv var utsatt for en alvorlig ulykke i 2008, kjørte ambulansen feil og brukte mye lengre tid på å finne frem enn det som kunne vært tilfellet om de hadde fått min nøyaktige posisjon med en gang.

Frem til denne opplevelsen hadde jeg trodd at nødmeldesentralene kunne få en god posisjon hvis noen ringte de, men [dagens] løsninger for mobiltelefonposisjonering har i de gode tilfellene i storbyene en nøyaktighet som starter på 1.5 km i radius og blir verre etter det. I distriktene kan det være flere mil.

Smertene med en brukken rygg og åndenøden som følge av skade på lungene, gjorde at hvert sekund føltes ut som en evighet. Jeg lå der og gispet etter luft og var redd for å dø. Frustrasjonen mens jeg hørte på naboer som snakket med nødmeldesentralen om at ambulansen kjørte feil, er ubeskrivelig. […] Denne opplevelsen er hvorfor vi har designet og bygd Smart113 for deg og Smart Decision Support for operatørene på en nødmeldesentral.

Med Smart113 vil du med fullt personvern kunne dele posisjonen din og annen tidskritisk informasjon med nødmeldesentraler i det øyeblikket du trenger det mest. Jeg håper det aldri blir deg, men realiteten er at det er hundrevis av nødanrop hver eneste dag. Og hver eneste gang må de først vite HVOR du er for å gi hjelp. Og jeg vet nå både hvor vondt det er å ligge der og trenge hjelp, og sitte der klar til å sende hjelp, men ikke vite hvor innringeren er.

Daglig bruk
Appen Fredrik har utviklet kan ikke bare brukes til å kontakte nødmeldesentraler og fortelle dem hvor du er – den kan også brukes i det daglige, for eksempel når du skal plukke opp noen du kjenner. Jeg har tre døtre som skal hentes her og der og overalt, og de trenger å fortelle meg hvor de er. Det kan de gjøre med en egen knapp på Smart113 – og da får jeg en SMS med en lenke til et kart som viser akkurat hvor de er. Viktigst av alt er nok at denne lenken forsvinner etter 30 minutter – så de kan fortelle meg hvor de er, men ikke gi meg muligheten til å følge med på hvor de er hele tiden. Personvern, må vite.

Skal Smart113 bli en suksess, må den taes i bruk av enkeltpersoner og av ambulanse- og andre nødhjelpsentraler (og der hører det med endel smart softwareløsninger som gjør at man raskt kan kommunisere med mange innringere og dele informasjon med andre nødetater, mer om det siden). Smart113 har også mulighet for å kommunisere hvis du har enkelte vanskeligheter med det – du kan legge inn ulike typer helseinformasjon. for eksempel. Også her er personvern ivaretatt – alt er kryptert, og intet deles medmindre en nødsituasjon oppstår.

Derfor – last ned Smart113 (Android, iPhone) og ta den i bruk – i første omgang til å fortelle andre hvor du er, og så får vi jo bare håpe at du ikke vil ha bruk for å kontakte en nødhjelpsentral.

Digitalisering – spørreundersøkelse

Postet den september 22, 2015 av Espen

Svar

I disse dager sender Ragnvald Sannes og jeg ut en spørreundersøkelse til CIOs og IT-direktører/IT-sjefer i norske selskaper. Undersøkelsen er et samarbeid mellom MIT Center for Information System Research, Handelshögskolan i Stockholm og Handelshøyskolen BI.

Tanken er å finne ut hvordan det står til med digitalisering blant norske private og offentlige virksomheter, sett i et CIO/IT-direktørperspektiv. Vi spør om i hvilken grad virksomhetens inntekter, nå og i fremtiden, er truet av digitale konkurrenter og forretningsmodeller; i hvor stor grad virksomhetens produkter, tjenester og aktiva er digitalisert, og hvordan man organiserer arbeide med digitalisering i bedriften, og hvilken rolle CIO/IT-direktør spiller. Norge har et rykte for å være kjappe med å ta teknologi i bruk, men langsommere med å endre organisering og gevinstuttak, og vi ønsker å finne ut i hvilken grad det stemmer. Gjennom det internasjonale samarbeidet kan vi gjøre sammenligninger på tvers av landegrenser.

Vi kommer tilbake med flere opplysninger etterhvert. Hvis du er interessert i å være med på undersøkelsen, og ikke har fått den tilsendt i løpet av den neste uken, send oss en epost på self@espen.com eller ragnvald.sannes@bi.no, så skal vi sende deg en link.

Smilekurs og sikkerhetsteater

Postet den september 22, 2015 av Espen

Min gamle kollega Hans-Mathias Tjømøe irriterer seg over sikkerhetskontroll og andre prosesser på flyplasser og mener at smilekurs ikke er nok – det er for mye rot. Han får svar så hatten passer av Maria Willoch, som mener at det enkleste er å tilpasse seg og gjøre prosessen så enkel som mulig.

Jeg er enig med Willoch på kort sikt og med Hans-Mathias på lang sikt: Det enkleste er å være hyggelig og bli ferdig med det. Men mange av de sikkerhetskontrollene vi driver med øker ikke sikkerheten nevneverdig – de er der for at vi skal føle oss tryggere. Dette er hva Bruce Schneier, USAs fremste sikkerhetsekspert, kaller «sikkerhetsteater» – et skuespill som har til hensikt å få oss til å føle oss trygge og la politikerne vise seg som handlekraftige.

Etter 9/11 låste vi dørene til cockpit og begynte å tracke bagasjen aktivt. Samtidig endret holdningen til flykapring seg – en flykaprer vil nå ikke bli adlydt, men i stedet nedkjempet av passasjerer med livet som innsats. Deri ligger mesteparten av den sikkerheten vi trenger.

Så Hans Mathias har rett, i det store bildet. Det kan være litt vanskelig å overbevise den som regel hyggelige (og som regel svenske) sikkerhetsvakten på Gardermoen om det, siden vedkommende har liten innflytelse utover å tvinge deg til å ta ut iPad’en. Men et lite regnestykke på hva denne økte sikkerhetskontrollen koster og hvor mye sikkerhet den faktisk gir, hadde ikke vært så dumt.

Problemet i USA er faktisk at TSA nå er blitt en kjempearbeidsplass som ansetter en masse mennesker som ellers ikke hadde vært i jobb, siden de mangler kvalifikasjoner utover det å stirre på en detektor. Og dermed har sikkerhetsapparatet skapt sine egen etterspørsel…

For ikke å snakke om smilekursbransjen.

Noen poenger om karakterer og poengsummer

Postet den september 10, 2015 av Espen

Svar

Alternativ karaktersettingsmetode (Solove, 2006 & 2014)

Det deles ut for mange A og B-karakterer på BI og NHH, men nå skal noe gjøres med det. Utmerket, på tide med en oppstrammer.

Men så setter byråkratiet i gang…

På BI (og sikkert mange andre steder også, slike pålegg kommer gjerne fra sentrale og litt virkelighetsfjerne skrivebord) skal vi bruke følgende oppsett for karakterer i kurs med såkalt mappeevaluering (evaluering basert på mange faktorer i stedet for en enkelt eksamen eller oppgave) som jeg stort sett bruker: Enkeltevalueringer (innleveringer, deltakelse i klasserommet, gruppearbeider og lignende) av studenter skal karaktersettes med poeng fra 0-100. Disse poengene kan man velge om man vil publisere til studentene underveis eller ikke. Mot slutten skal poengene regnes sammen, og studentene få en bokstavkarakter.

Greit nok – dette er i praksis det opplegget jeg har fulgt selv i årevis, fungerer utmerket, og jeg anbefaler det i boken min om undervisningsteknikk: Gi poeng underveis, legg sammen, og bruk deretter skjønn for å bestemme hvor en A, B, og så videre bør ligge (slik at ikke studenter med nesten like poengsummer havner på hver sin side av en B og en C, for eksempel). Jeg presiserer alltid overfor studentene at jeg reserverer meg retten til å ta en samlet vurdering til slutt. Og jeg bedømmer studenter på masternivå ikke bare ut fra deres enkeltprestasjoner, men også ut i fra i hvilken grad de bidrar til sine medstudenters læring gjennom deltakelse i diskusjoner, presentasjoner og lignende.

Helt greit.

Men så blir det vanskelig: Vi blir nemlig ikke bare pålagt å sette poeng, men også hvilke poengsummer som skal gi hvilke karakterer: En A krever en gjennomsnittssum på 75 eller over, for eksempel, B 65-74, C 55-64, D 45-54, E 35-44, og F 0-34. Samtidig pålegges man å opprettholde en «riktig» fordeling av de samlede karaktererene, uten at det spesifiseres hva den skal være.

Ser du problemet? Rent bortsett fra det meningsløse presisjonsnivået og det at studentene kan legge sammen sine poeng underveis og beregne sin karakter (noe som kan gjøre at studenten kan optimalisere innsats i kurs gjennom finregning), så er det et lite, rent matematisk problem her: Man kan ikke bruke én fordeling på delresultater og forvente å få den samme fordelingen på et samlet resultat, i hvert fall ikke medmindre alle studentene får akkurat den samme evalueringen hver gang. Det finnes faktisk visse matematiske (eller rettere sagt statistiske) fenomener og lover som «regression to the mean» og sentralgrenseteoremet som man ganske enkelt ikke kan vedta seg ut av.

Skal man få gjort noe med karakterinflasjon, er det enkleste å gjøre som man gjør på Harvard Business School: Sett faste kvoter for karakterer. På HBS har man 90 studenter i hver klasse (10 klasser pr. årskull) og karaktersettingen er slik: 15% får beste karakter («Category 1»), 10% får dårligste bestått-karakter («Category III»), og resten får den i midten. Får man litt for mange III’ere setter skolen in ekstra innsats. (Det finnes også en «Category IV» som er en strykkarakter, men gitt inntakskravene til HBS blir ikke den brukt så ofte.) Dette fungerer hvis inntakskravene er de samme fra år til år, kvaliteten er god nok, og man kan ta forutsetninger om normalfordeling av studentene innenfor en klasse, noe som tilsier at det bør være mer enn 20-30 studenter i hver klasse.) Det hadde løst problemet med karakterinflasjon, men hadde ikke gjort karaktersettingen noe lettere for forelesere: For store deler av klassen blir karaktersettingen lett, men så bruker man masse tid på finvurdering av grensetilfellene.

En slik fordeling hadde vært å adressere problemet direkte, men kommer ikke til å skje, dertil er man for redd for studentenes reaksjon og i for stor tvil om inntaksnivået. Studenter ønsker svært detaljerte tilbakemeldinger, og det er fristende å pålegge dette. Men jo mer spesifisering som kreves, jo mer er læreren nødt til å manipulere resultatene for å tilfredstille krav til en konsistens som rett og slett ikke er mulig i fag som nødvendigvis må være vurderingsbaserte og skjønnsmessige.

Karakterer og målinger er nødvendig for instrumentelt å tvinge studenter til innsats, men ofte en distraksjon fra læring og kvalitet, særlig i modningsfag. De virkelig gode studentene trenger dem ikke. En av de beste MBA-studentene jeg noensinne har hatt åpnet ikke konvoluttene med karakterer som kom hver tredje måned. Som han sa – hvis han gjorde det virkelig dårlig, regnet han med at BI ville fortalt ham det, og han ville ikke la karakterer ødelegge hans læringsopplevelse. Han ble beste student det året.

Men det kunne vært verre – i Danmark var det inntil nylig, ved lov, forbudt å evaluere studenters deltakelse i klasserommet eller å pålegge studenter å være tilstede, noe som sterkt vanskeliggjør case- og annen diskusjonsbasert undervisning. Hvordan noen skal lære seg strategisk forretningsutvikling og lederskap ved å lese på egenhånd og ikke diskutere med sine medstudenter og lærere er for meg en gåte, men jeg slutter aldri å forundre meg over hva sentralt plasserte utdanningsbyråkrater kan finne på.

Problemet (i alle institusjoner, ikke bare BI) er at kvaliteten på forelesere varierer. Ledelsen ønsker bedre (og i alle fall mer konsistent) undervisningskvalitet, men kvier seg for å sparke dårlige forelesere fordi undervisning ikke er viktig i et universitetssystem. Dermed innfører man i stedet en masse prosesskrav, som nok kan ha den effekten at de trekker de aller dårligste foreleserne litt oppover mot middels, men samtidig pålegges de gode foreleserne et masse ekstraarbeid, tvinger dem mot «sikre» og lite inspirerende undervisningsmetoder, og hindrer innovasjon.

Så her er min oppskrift: Slipp foreleserne fri, bli kvitt dem som ikke får det til, og få studentene til å bruke mer energi på faget og mindre energi på å finlese poengsummer. BI (og alle andre høyskoler) er ikke et solarium, men et helsestudio, man får ikke mer ut av det enn man legger inn selv…

(Ellers finnes det jo mer arbeidsbesparende måter å sette karakterer på…)

Stem på Hermann!

Postet den september 9, 2015 av Espen

Svar

Oppdatering 18. september: Det var tett på – Hermann tapte sin faste plass i bystyret med 7 – syv! – stemmer. Regner likevel med at han, som første varamann, kommer inn på et eller annet tidspunkt.

Herved en oppfordring til alle jeg kjenner om å stemme på min gode venn Herrmann Kopp, bystyrekandidat i det kommende kommunevalget (og det bør du gjøre enten du stemmer Høyre eller ikke.)

Herrmann er et unikum, en tornado av energi som i en alder av 79 ikke bare er en god kollega og fantastisk foreleser når jeg en sjelden gang får jobbet med ham, men som også har lang erfaring innen forrretnings- og foreningsliv og venner i alle partier. Da han fylte 75 hadde han stort selskap med jazzband og venner fra hele det politiske spekteret – og kun en regel for gjestene: Ingen taler!

I tillegg til å være ivrig lokalpolitiker, er han styreformann i Coast Seafood (en av Norges største sjømateksportører) og flyr rundt og selger norsk fisk over hele verden. Han er aktiv i Fotballforbundet, snakker Bergensk i Bergen og Oslo-dialekt i Oslo og har naturligvis gått på Harvard Business School (i det berømte 1961-kullet, som har levert flere CEOs til Fortune 500-selskaper enn noen annen skole.) Dermed har han et fantastisk kontaktnett, dels fordi han kjenner mange mennesker, dels fordi han ønsker å bli kjent med absolutt alle han møter. Jeg har observert Herrmann i selskaper hjemme hos meg der han snakker med hver eneste gjest og raskt finner felles kjente omtrent uansett hvor i verden de måtte komme fra.

Som politiker er Herrmann pragmatisk og fantasirik og har evnen til å forhandle med hvem det skal være, uten å miste fokus på målene. Det er ikke mange politikere med erfaring fra business og entreprenørskap, og Hermann bringer forretningsforståelse og starterevne til en «bransje» som kanskje i for stor grad kan preges av teori fremfor praksis. Han er opptatt av byutvikling og finanser, kultur og idrett, samferdsel, skole og eldreomsorg.

Så hvis du skal stemme Høyre, sett ett kryss for mannen på plass 28. Hvis du ikke skal stemme Høyre, kan du likevel stemme på Hermann ved å skrive ham inn på stemmeseddelen til det partiet du stemmer på (noe som i politikken visstnok kalles en «slenger»).

Jeg pleier å si at når jeg skal bli stor, skal jeg bli som Hermann. Han vil inn i Oslo bystyre, og kommer til å gjøre en kjempejobb der.

Stem på Hermann!

Noen må dø først (eller hvorfor ting tar tid)

Postet den september 5, 2015 av Espen

I artikkelen «The Dynamo and the Computer: An Historical Perspective on the Modern Productivity Paradox.» (American Economic Review 1990, vol. 80 (2): 355-361) skriver Stanford-professoren Paul A. David om overgangen til elektriske motorer i amerikansk industri. Denne “andre industrielle revolusjonen» involverte, som teknologiske revolusjoner gjerne gjør, fremveksten av en ny, generell teknologi – elektrisitet – og med den store sprang i produktivitet og teknologisk funksjonalitet.

Før elektriske motorer ble fabrikker drevet med dampkraft (eller, i Norge og forbausende mange andre steder, vannkraft). Kraftkilden sto utenfor selve fabrikkbygningen, og ble overført til maskinene (f.eks. vever eller dreibenker) via akslinger og lærbelter (se bilde). Dette fungerte jo, men var svært bråkete, farlig (hvis man fikk en arm inn i beltet, mistet man den), og krevde dyre fabrikkbygninger med forsterkede vegger og tak for å tåle påkjenningen med drag og vibrasjoner fra belter og akslinger.

Da elektromotoren kom, prøvde man først med å bruke elektromotoren til å drive belter og akslinger. Ganske snart oppdaget man at elektromotorer kunne bygges mye mindre enn en dampmaskin, og at man kunne sette en motor på hver vev eller dreibenk. Dette hadde mange fordeler – det laget mindre bråk, det var lettere å slå en maskin av eller på, og faren for å miste armer og bein var adskillig mindre. I tillegg kunne man bygge fabrikkbygninger som lette, store og rimelige skall.

Noe særlig virkning på produktiviteten fikk man imidlertid ikke før noen oppdaget at det ikke lenger var nødvendig å sette opp maskinene ut fra hvor akslinger og belter hadde vært i taket. Når man i stedet utplasserte maskinene basert på materialflyten, økte produktiviteten dramatisk.

Og så kan man jo lure på hvor lang tid det tok fra man begynte med elektriske motorer til man reorganiserte fabrikkgulvet for bedre produktivitet?

40 år, er svaret.

Skal man få noe dramatisk ut av en ny teknologi, må man ikke bare innføre teknologien, men også reorganisere alle aspekter av arbeidet som skal utføres. Det tar imidlertid lang tid, fordi arbeidsprosesser, belønningssystemer, og ikke minst normer (oppfatninger av hva som er «riktig» måte å arbeide på, hva som er bra eller dårlig) tar mye lenger tid å endre enn det tar å innføre teknologien.

Og hvorfor skriver jeg om dette nå? Vel, det er september 2015, og denne måneden er det 30 år siden jeg sendte min første (internasjonale) epost. I november 1985 innførte BI epost og delte kalendere for hele organisasjonen (jeg var prosjektansvarlig), etter først å ha koblet oss på BITNET, en del av det som senere ble Internett. Vi var tidlig ute – året etter krevde BI at alle heltidsstudenter skulle ha egen PC, og produserte læringssoftware. Fremtiden så svært digital ut: BI var fremst i Europa blant business schools, og i USA var det bare en som var like aggressiv, nemlig Harvard Business School (og det er en av årsakene til at jeg har doktorgrad derfra).

Men de store organisasjonsendringene uteble – BI er, prosessmessig og produktivitetsmessig, omtrent den samme organisasjonen nå som den var for 30 år siden. Vi gjør stadig vekk ting på samme måte som i 1985, har eksamen på gjennomslagsark og underviser i klasserom som før, selv om studentene nå får litteraturen som PDF og overheadprosjektoren har havnet i taket. (For all del, andre tradisjonelle skoler er ikke mye bedre.)

Men en ti års tid til, så kanskje noen begynner å tenke at her er det rom for radikal omlegging og produktitetsforbedring. Problemet er at når en slik situasjon oppstår, er den gjerne drevet av ekstern konkurranse, det som regel ikke de ledende bedriftene som står for initiativet, eller som fremstår som seierherre etterpå.

Og jeg begynner å bli svært utålmodig, siden jeg gjerne skulle se at den teknologien jeg var med på å innføre for tredve år siden faktisk tatt i bruk på en annen måte enn, for å sitere min kollega Ragnvald Sannes, å sette strøm på papir. Men skal det skje, må noen bokstavlig talt dø først (eller i alle fall pensjonere seg), og jeg er redd for at det er min generasjon det gjelder. Og den som kom etterpå.

Så jeg tenker vi sier en 30 år til, jeg.

Har dine teknologer forretningsforståelse?

Postet den august 21, 2015 av Espen

Svar

Kommunikasjonen mellom teknologisiden og forretningssiden er ofte en utfordring – særlig når verden endrer seg. Forretningssiden forstår ikke teknologien, teknologene forstår ikke forretningssiden (noen ganger er det omvendt, men det kan vi ta en annen gang). Når verden endrer seg, for eksempel ved at den teknologien man har solgt ikke lenger holder mål, eller at man får nye konkurrenter som truer en selv eller de kundene man har hatt i alle år (noen med dårligere teknologi, da kaller vi det disruptive innovasjoner) er det helt kritisk at organisasjonen har et felles begrepsapparat og forstår de strategiske utviklingstrekkene i både teknologi og forretning.

Min gode kollega Ragnvald Sannes og jeg liker å jobbe med slike utfordringer, og har derfor satt opp et tredagerskurs (Executive Short Program), kalt Forretningsforståelse for teknologer. Du kan se litt om innholdet i denne videoen (og takk til BIs videofolk for nokså kule animasjoner…):

Vi har kjørt programmet innenfor en norsk teknologibedrift i august, og nå er vi klare for det åpne programmet, som arrangeres første gang 15-17. september i år. Tanken er altså å gi folk med en teknologisk bakgrunn og teknologiorienterte oppgaver – ingeniører, finansfolk, softwareutviklere eller for den slags skyld hvem som helst, programmet er åpent for alle og vil ikke kreve dype teknologikunnskaper – en mulighet til å lære noe om hva vi vet om hvordan teknologi påvirker markeder og bedrifters strategier, litt om elementær strategisk analyse og forretningsmodeller, og litt om hvordan man kommuniserer med forretningssiden av bedriften.

Vi har allerede fått mye oppmerksomhet rundt dette programmet – flere firma har kontaktet oss og vært interessert i å få en tilpasset versjon levert internt i bedriften, innenfor en har som sagt levert, og nå har du muligheten til å melde deg på det åpne programmet.

Håper vi sees – og kontakt meg gjerne om du har spørsmål!

En far og hans døtre – eller hvorfor jeg (visstnok) er feminist

Postet den august 9, 2015 av Espen

(Advarsel: Skryteinnlegg om mine døtre. Lite om teknologi her. Deal with it.)

For noen år siden var jeg på 8. mars-arrangement i Polyteknisk Forening – ikke spesielt fordi det var kvinnedagen, men fordi foredragsholderne var bra. Jeg ble litt forlegen da jeg fant ut at jeg var så og si alene med rundt 200 damer, men de bet jo ikke. Og en av dem spurte meg hvorfor jeg var feminist. Jeg har ikke tenkt på meg selv som feminist, men svaret var enkelt nok: Jeg har tre døtre.

Og jeg er svært stolt av dem.

De er så ulike som det går an å bli. I et av Harald Eias Hjernevask-programmer kommenterte en eldre mann at alle de som tror barn formes kun av sin oppvekst, har bare ett barn. Jeg har tre, deres oppvekster har ikke vært dramatisk ulike, men de er tre helt ulike personligheter: En intellektuell, en entreprenør, og en realist. Det eneste de har felles, er at de alle heter Ragnhild til mellomnavn, som sin mor. (Hensikten, mener de, at jeg skulle kunne rope «Ragnhild!» og så kommer alle sammen. Fat chance…)

Julie, datter nummer en, den intellektuelle, hadde to bachelorgrader (internasjonale studier og journalistikk) og en mastergrad (økonomisk historie, LSE, distinction, kom ikke her) og hadde bodd i Boston, Paris og London da hun var 26. Hun har vært verbal omtrent siden hun ble født og kunne diskutere med mine medstudenter på Harvard som femåring. Hun kan ta over enhver samtale (en gang tok hun over middagssamtalen hjemme via telefon,) jobber innen kommunikasjon og danser West Coast Swing på fritiden. Det var journalist hun egentlig ville bli, og hun presterte å bli forsidestoff i journalisten.no som student, muligens litt påvirket av sin far, et oppslag som genererte to jobbtilbud. Men som hun sier, skal hun bli journalist, må hun få betalt for det… Julie er den som er mest lik meg, på godt og vondt – hun ser det komplekse i det enkle, er ikke redd for å grave seg ned i vanskelige problemstillinger og ha meninger om dem – og skriver adskillig bedre enn sin far.

helene-kokos Helene, datter nummer to, entreprenøren, har mer initiativ og lederegenskaper enn de fleste. Hun har alltid vært perfeksjonist, med en stahet, et stå-på humør og driv som langt overgår opphavet. Hun har hatt utfordringer som få andre – som 18-åring fikk hun diagnosen ME etter en forferdelig periode med mindre og mindre krefter og et helsevesen som ikke kunne eller ville forstå hva som skjedde. Hun ble svært syk, men har gradvis kommet seg, først og fremst ved en jernvilje, kunnskapstørst og selvdisiplin jeg bare kan beundre. Hun har tatt 13 privatisteksamener etter en bommert fra BI jeg fortsatt er opprørt over, og fullfører nå en bachelor i ernæring over nettet med kun A i karakterer. Hun er opptatt av trening og kosthold og har ønsket å bli ernæringsfysiolog fra hun var 14. Det er et fagområde jeg ikke kan noe om, og en verden – trening, kosthold og fitness – som er meg litt fremmed. Men jeg ser jo at hun er svært flink til hva hun gjør. Og jeg har jo gått ned 12 kilo det siste halvåret ved å følge hennes kostholdsråd. Helene er den datteren vi ser mest til, delvis fordi hun er mye hjemme, og den som jeg får mest overraskelser fra – og kanskje derfor lærer mest av.

Jenny (eller Jenny Marie), datter nummer tre, er realisten, liker matematikk og fysikk og har alltid plukket fra hverandre alt hun får tak i. Hun refererer til seg selv som «made for fun» – laget for moro skyld, noe som stemmer – og er født i USA, nærmere bestemt i Boston. Det gir henne fordeler i immigrasjonskøen og et internasjonalt syn på livet: Hun flyttet hjem som toåring men har lært seg perfekt engelsk nærmest på egen hånd, ved å se på amerikanske videoer og snakke med amerikanske gjester. Hun har bein i nesa og insisterer på at da hun og jeg var i Boston i 2011-12 var det fordi jeg skulle følge henne på high-school-utveksling, ikke fordi jeg skulle på sabbat. Jenny er danser (det er de mer eller mindre alle tre, men hun har gått danselinje og ble årets danser på Treider i år). Hun er mer stille enn sine søstre, ikke fordi hun er stille av natur – hun kan argumentere som få andre – men med søstre som hennes kan det være vanskelig å komme til orde. Jenny fikk lymfekreft i 2012 og tilbakefall året etter, en opplevelse som har vært svært tøff for oss alle (men mest for henne, naturligvis). Hun valgte å dele sykdomsforløpet på Instagram og ble med på en dansevideo for Aktiv mot Kreft som gikk over hele verden. Jenny har vært interessert i realfag hele sitt liv og starter på sivilingeniørstudiet i fysikk og matematikk på NTNU denne uken.

Kunsten å være far
Det er ikke så enkelt å være far, særlig fordi man gjør det for første gang og når man endelig skjønner hva man skal gjøre har ungene utviklet seg videre. Jeg tror at man rett og slett må innse at man kommer til å gjøre masse feil, ta ungene på alvor, og være seg selv. Etterhvert som antallet unger øker får man i alle fall et realistisk forhold til sin egen evne til å påvirke ting…og innser at jenter er nok tettere knyttet til sin mor enn sin far, nærmest uansett.

Jeg har hatt noen prinsipper – for eksempel bestemte jeg meg tidlig for at jeg ikke skulle ha noen meninger om jentenes kjærester, og det tror jeg at jeg har klart (ikke det at jeg har noe å klage over i så henseende.) Jeg skulle også forsøke ikke å legge noe akademisk press på jentene, gitt at jeg har mye utdannelse selv, og det har jeg i alle fall forsøkt, men kanskje ikke helt fått til. Jeg har ikke klart å overføre min interesse for å gå i fjellet eller å stå på ski til jentene, men et hus fullt av bøker, skriveførhet og gode studievaner har jeg muligens klart å overføre noe av.

Jeg har i alle fall lært masse av dem, særlig fordi jeg selv vokste opp i et mer maskulint miljø og har måttet lære meg hvordan jenter fungerer. Jeg pleide å si at hjemme hadde jeg fire damer, to tisper og en kastrert hannkanin, og det var ikke mye hjelp å få fra kaninen… Så man får gå på jobben, trøste og bære når det trengs, og regne med at det går bra. Og det gjør det jo, ser det ut til.

Videre i livet
Denne helgen har vært et slags punktum for en periode i livet – min kone Lena og jeg kjørte opp til Trondheim med Jenny og de siste delene av flyttelasset hennes, noe jeg har gledet meg til siden hun ble syk. Jeg skulle gjerne sett på det som en litt stor anledning, men det var tredje turen til Trondheim på tre uker og datteren var, sunt nok, nærmest utålmodig etter å få oss ut så hun kunne begynne det nye livet sitt. Så da ble det som med de fleste slike begivenheter – en liten følelse av «hva så?» Nå er redet mer eller mindre tomt, selv om Helene vil kreve oppfølging fra Lena en stund til, og vi stadig lever med en liten frykt for tilbakefall for de to yngstes vedkommende.

Men nå må Lena og jeg finne ut av hva vi skal gjøre med resten av livene våre. Vi skal i alle fall gå mer i fjellet, det er klart. Men først og fremst trenger vi å puste litt ut og tenke oss om – og kanskje starte noen firmaer eller reise litt utenlands eller, vel, vi får se hva tiden bringer.

Taxinæringen må ta en Uber

Postet den august 3, 2015 av Espen

Det er ikke enkelt å være taxisjåfør om dagen – selv i Alta og Vardø (tettsteder i Finnmark) blir man utkonkurrert av piratdrosjer, koordinert via Facebook. I Oslo har piratdrosjer forekommet lenge, men mindre systematisert – byens størrelse gjør at det blir vanskeligere å stole på folk, slik at bare en Facebook-gruppe ikke klarer å håndtere trafikken eller redusere risikoen for passasjerene. Men der kommer Uber, som nå er mer populært i USA enn vanlige drosjeselskaper.

Forskjellen mellom de nye, digitalt koordinerte tjenestene og den tradisjonelle taxitjenesten er egentlig ikke store, men effekten av dem beskrives i katastrofetermer. De fleste artikler jeg har sett, tar den tradisjonelle drosjenæringens perspektiv: Dette er uregulert, solide sjåfører taper inntekter, staten taper skatt, det er farlig for kundene, og så videre. Dette er en typisk disruptiv innovasjon: Den truer de tradisjonelle selskapene, ved at den tar vekk en del av markedet (den minst attraktive delen, de kundene som er prisorientert og gir blaffen i mye annet) og hvis taxiselskapene skulle bruke den samme teknologien ville de tape penger. Ergo roper taxiselskapene på myndighetsbeskyttelse og trekker seg tilbake til de markedene de har igjen: Forretningsfolk som skal til flyplassen, tradisjonsbundne kunder som ikke bruker Facebook eller smarttelefon, offentlige kunder med TT-kort, og andre markeder der det finnes institusjonell beskyttelse.

Norge har høy standard på sine taxier, i motsetning til USA. Det er tre ting en taxisjåfør må kunne: Snakke med kundene, finne veien, og kjøre bil. Taxisjåfører i New York, for eksempel, sliter av og til med alle tre. I USA konkurrerer Uber og Lyft på bedre service – rene biler, pålitelige sjåfører, enkel betaling uten kontanter og tips.

I Norge er det mer komplisert. Det er liten forskjell på drosjeselskaper og høy standard på taxiene. Men det er endel cowboy-virksomhet – bortsett fra Oslo Taxi, fremstår Oslos drosjeselskaper som litt halvsnuskete, med nokså tøffe vilkår for sjåførene og dårlig kontroll på sjåførkvalitet. (Jeg kjører av prinsipp kun Oslo Taxi, fordi vi har familiemedlemmer med TT-kort og Oslo Taxi er det eneste selskapet med sjåfører som kan reglene og ikke kommer med kommentarer til passasjerer som har TT-kort men ikke ser syke ut.)

Men prisene er for høye. De 6.6 kilometerne fra Flytoget og hjem koster meg (eller, som regel, mine kunder) 280-350 kroner, litt avhengig av trafikk. Da hjelper det ikke at jeg får kjøre Mercedes. Når sjåførene i Alta sier at «tidligere hadde vi kø til klokken halv fem på morgenen» så sier de også at det i alle fall på den tiden er for få drosjer. (I Oslo kan det se ut som om problemet er omvendt – at det er for mange, og at prisene går opp fordi relativt færre turer per taxi må dekke de faste utgiftene.) Det er ikke like fett å være drosjeeier som det var, men det er fortsatt lønnsomt, selv om gjentatte drosjeskandaler viser at marginene kan være små (eller kulturen dårlig).

Den nye teknologien, representert ved Uber, løser en hel del problemer. Først og fremst organiserer den piratvirksomheten slik at den blir tryggere for alle parter. Man finner transport og betaler for den over nett, dårlige sjåfører lukes ut ved et poengsystem, og systemet er dynamisk på pris (avhenger av tilbud og etterspørsel) og kapasitet (når prisene går opp, er det fristende for privatpersoner å bli Uber-sjåfører). Jeg har en stor bil – når jeg av og til sitter hjemme på en fredag eller lørdag kveld og TV og Netflix ikke tilbyr noe spesielt, kunne jeg jo logge på Uber, sjekke hva prisene er, og ta et par kjøreturer i stedet for å se på Skavlan? For ikke å snakke om at jeg kan ta med meg en passasjer eller to når jeg skal til Gardermoen.

Uber mobiliserer ledige biler, på samme måte som Airbnb (som blir et bedre og bedre alternativ) mobiliserer ledige senger, Nimber ledig lasteplass og småjobbene til Finn.no ledig tid. Samfunnsøkonomisk er dette fornuftig – man reduserer dedikert kapasitet til fordel for bedre utnyttelse av eksisterende, generell kapasitet. Tildels går dette på bekostning av de eksisterende tjenestetilbyderne – drosjeselskaper, hoteller, transportselskaper, for eksempel, men det skjer også (særlig for «småjobber») at markedet utvides, ved at noen som ikke tidligere hadde råd eller anledning kan kjøpe seg tjenester. Markedet blir større, men gjennomsnittlig inntekt kan gå ned, særlig for de som var der fra før.

Hva skal så de tradisjonelle taxiselskapene gjøre? Jeg er nokså sikker på hva de kommer til å gjøre: Klage til myndighetene, rope på straffeforfølgelse for den nye måten å gjøre ting på, fortelle skrekkhistorier om hvordan det gikk med kunder som brukte Uber, og trekke frem hvor vondt og vanskelig det er for en som tidligere tjente penger å møte konkurransen. Journalister, som har det samme problemet, stiller sikkert opp og hjelper til med den ene hånden, mens de skriver artikler om Uber og Lyft med den andre. Like sikker er jeg på at Uber og Lyft (eller tilsvarende løsninger, som goCatch i Australia) kommer til å ta en del av markedet.

Dermed kommer de tradisjonelle taxiselskapene til å ende opp som musikkbransjen, forlagsbransjen og avisene – at man ser markedet falle og konsentrerer seg om å yte bedre og bedre service til de få kundene man har igjen. Færre og færre sjåfører vil bli igjen, men av de som forsvinner, vil noen begynne å kjøre for Uber – men nå med egne biler, eventuelt med finansiering fra, nettopp, Uber. I stedet for lokale drosjeselskaper med ansatte sjåfører, får vi et globalt transportselskap med sjåfører organisert som egne selskaper – noen litt større, med flere sjåfører; noen personlige selskaper, noen som kjører en gang imellom. Hele forskjellen er at koordineringen – det at kunder og sjåfører finner hverandre, at de avtaler pris, og at kvaliteten vurderes og loggføres – er automatisert (og dermed bedre og billigere.)

Det er synd for de tradisjonelle taxiselskapene – men de har flere muligheter til å gjøre noe med det. De kan lære av Schibsted (med Finn.no) og opprette sin egen Uber-løsning (kjent som en kannibaliserings-strategi, utkonkurrer deg selv før noen andre gjør det) – men det bør skje fort, slik at de får etablert markedsandelen sin før Uber, med den fordel at deres løsning også fungerer i utlandet, har tatt ledelsen. Man kan også satse på differensiering – gjøre sine tjenester annerledes enn konkurrentene, ved å tilby bedre drosjer, spesialløsninger, og så videre. (Disse strategiene kan selvfølgelig kombineres.) Hva de enn gjør, må de innse at Uber og lignende, digitalt koordinerte tjenester er her for å bli, og ikke blir borte selv om man skulle klare å holde Uber ute ved hjelp av myndigheter og rettsvesen. Allerede nå snakker Ruter om å ha en generell transport-app som behandler drosjene som et alternativ på linje med bysykler (som også kommer med app-løsning snart). Å tro at man kan insistere på at verden skal fortsette som før er svært kortsiktig tenking.

For myndighetene blir utfordringen å huske at man har et ansvar for sjåførenes arbeidssituasjon og passasjerenes trygghet – men ikke for taxiselskapenes fremtid. For å være helt ærlig, er jo deler av taxinæringen ikke særlig glad i å betale skatt likevel, så myndighetene burde ikke ha noen særlig interesse i å redde dem.

Digital musikk tar ikke knekken på musikere, men endrer måten de tjener penger på (mer konsertinntekter, mindre platesalg). Det samme kommer til å skje i drosjebransjen: Digital koordinering utkonkurrerer taxiselskaper, men ikke sjåfører.

De som vinner, som vanlig, er kundene. Lykke til med transportvalget…

(PS: Endret overskriften etter at Audun Farbrot gjorde det på BIs websider. Skulle tro den mannen hadde jobbet i pressen eller noe…)

Norgebygda noen år etter

Postet den juli 30, 2015 av Espen

Jeg er akkurat tilbake fra en biltur til Trondheim, dels for å ha et strategimøte med Råd AS, en spennende bedrift startet av min tidligere student Fredrik Øvergård. De har har utviklet (og nå videreutvikler) appen Smart113 – mer om dette senere. En annen årsak var at datter nummer 3 skal begynne på NTNU og trengte hjelp til å frakte litt flyttelass og finne hybel. På veien hjem kjørte vi gjennom Støren, som minnet meg om et severdig dokumentarprogram som gjorde inntrykk på meg for noen år siden. Programmet heter Norgebygda og er en skarp og balansert analyse av bygde-Norge. Programmet er i tre deler og alle er severdige, men det som gjorde mest inntrykk på meg var del to – Exit Støren – der filmskaperen tar for seg klasselisten fra en niendeklasse fra Støren, og ser hva som skjedde med folk.

Programmet er interessant fordi det gir en klar analyse av hvorfor folk flytter til byene. Den litt upresise kortversjonen er at de flytter for å ta utdannelse, finner livspartnere, og ender opp med å flytte til en by fordi der kan begge få jobb og ha et friere liv med større muligheter. Uten at noen egentlig ønsker det, tappes landsbygda for utdannet arbeidskraft, særlig kvinner, og man sitter igjen med de som er fornøyd med å jobbe i offentlig sektor eller for det lokale markedet og fiske i helgene. Intervjuene er intelligent satt sammen, og personlige nok til at man får en forståelse for forskjellen mellom de som blir og de som drar (og, for de flestes vedkommende, aldri kan tenke seg å dra tilbake.) Det pussige er at over tid utvikler det seg en polarisering – de som flyttet blir sikrere og sikrere på at det var det rette og at det å flytte tilbake blir mindre og mindre aktuelt, de som blir går i samme retning, og tar etterhvert nærmest avstand fra det urbane. Slik sett gir serien et klart bilde av en komplisert problemstilling.

Det tredje episoden i serien handler om Bygdedyret og hvordan folk velger å forholde seg til sneversyn og konformitetspress. Den første episoden – Lierne retur-tur – er litt mindre interessant, synes jeg, først og fremst fordi den egentlig er en innledning til de to andre og tygger drøv på gamle debatter. Men i de siste ti minuttene blir den bedre – man diskuterer bl.a. bygdenes estetikk og betydningen av teknologi. En uttalelse om bredbånd av sosiolog Ivar Frønes (innslaget begynner ca. 23 minutter inn) er innsiktsfull: Bredbånd åpner først og fremst for noen som har en helt annen kompetanse enn selve IT’en kan jobbe fra landet kan gjøre det, men de må først ha lyst til å bo der – men har de det? De kommer ikke flytende med bredbåndet.

Og det leder meg til å spørre – bredbånd i bygde-Norge var ment å gi arbeidsplasser, og har kanskje i noen grad gjort det. Men den virkelige revolusjonen vi er inne i akkurat nå er mobil og sosial. Hvilken innvirkning vil Facebook og andre sosiale medier ha for distriktsutviklingen, når man kan ikke bare jobbe, men konsumere kultur (som dette dokumentarprogrammet) og delta på sosiale arenaer i prinsippet uten geografisk tilstedeværelse? Jeg merker selv at jeg jobber hjemme (og eksperimenterer med å sende roboten min) fordi mer og mer interaksjon flyttes på nettet.

På tide med en ny serie, spør du meg.

Facebook-metoden: Å jage enkelhet i en kompleks verden

Postet den juli 24, 2015 av Espen

Før var datamaskiner svake, så for å bruke dem, måtte vi gjøre verden enkel og standardisert. Nå er de sterke og han håndtere uendelig kompleksitet – men vi må fortsatt gjøre verden enkel, slik at vi ikke belaster majoriteten av brukerne med en kompleksitet som bare er relevant for noen få av dem.

En av mine mentorer, nå avdøde professor James McKenney, var med på datamaskinenes barndom, og pleide å fortelle om en gang han ble bedt av Sears – stort amerikansk varemagasin – om å automatisere lagerføringen deres. Han vant fort ut at å holde orden på bare en type vare – sokker for menn – ville legge beslag på alt som fantes av datakraft i USA på den tiden, på grunn av kombinatorisk kompleksitet. Størrelse, lengde, mønster, farge, materiale og fabrikant ble for mye for lagringskapasiteten.

Den gangen var verden for komplisert til at datamaskinene kunne håndtere den. Jeg vet ikke hva Sears gjorde, men det ble jo automatisert lagerstyring etter hvert, enten fordi de ventet til teknologien var god nok eller de forenklet verden ved å utelate noe eller ved å slå sammen variable. Svak teknologi tvinger deg til forenkling.

Nå er datamaskiner fantastisk mye kraftigere, lagringskapasitet så å si gratis, og alle mulige algoritmer mye mer sofistikert. Vi kan automatisere mye mer. Men problemet med kombinatorisk kompleksitet er fortsatt like stort, men nå er det mennesket som er den begrensende faktor, særlig ved store, byråkratisk skapte systemer.

Byråkratiske systemer – og det er ikke noe galt med skikkelig byråkrati, bare så det er sagt – blir gjerne svært komplisert fordi det er mange ulike varianter av brukere der ute, ofte med små forskjeller. Når systemet interagerer med brukeren, må det gå gjennom mange steg for å finne ut hvordan brukeren skal kategoriseres. Selv om 95% av brukerne er de samme, må ofte alle gjøre den samme jobben som kreves av de mest kompliserte 5%. Systemet ender opp med å belaste de mange med en kompleksitet som bare trengs for de få.

Her er et eksempel: En konsulent fra et større IT-konsulentselskap kom innom kontoret mitt forleden. Vi diskuterte utfordringene med store, offentlige systemer – helsevesen, skatt, NAV, Forsvaret, den slags. Disse systemene (og deres kravspesifikasjoner er ofte svært komplekse fordi de må forholde seg til en kompleks verden – enda mer kompleks enn nødvendig fordi årevis med interaksjoner med publikum og politikere har skapt haugevis med regler, forskrifter, prosesser og tradisjoner som klenger seg på systemet som rur på et skipsskrog (og er omtrent like vanskelig å få av). Resultatet er ofte at disse systemene ender opp som prosjektkatastrofer i avisene. Problemet er ikke nytt og ikke på noen måte begrenset til offentlig sektor – privat sektor er bare flinkere til å dysse ned katastrofene sine.

Slik jeg ser det, er problemet at de som lager (og bestiller) systemene, først automatiserer, og så forenkler. – og forenklingen blir utsatt fordi så mange mennesker må godta forenklingene. Å forenkle betyr ofte å bevisst velge å la være å gjøre noe. Det er vanskelig, særlig i profesjonelle miljøer der det er mange spesialister som insisterer på at deres spesifikke kompleksitet må inkluderes i det nye systemet. De som ønsker forenkling er færre og har ofte mindre spesifikke argumenter. Men uansett disse forholdene, ville det vært mer effektivt å først forenkle, deretter å automatisere.

IT-konsulenten nevnte et spesifikt eksempel: Kjønn som variabel. Jeg trodde, litt naivt, at det bare fantes tre ulike verdier for kjøn: Mann, kvinne og (for eksempel i en innkommende skadesituasjon) ukjent. Det viser seg at det er nok mye mer komplisert: Det finnes tydeligvis mange klassifikasjoner av kjønn i tillegg til de to vanligste, som alle betegner en svært liten del av menneskeheten. Alle disse variantene skaper kombinatorisk kompleksitet og alt blir etter hvert svært komplisert.

Da jeg hørte dette, tenkte jeg: Hva om vi kunne lære litt fra Facebook her? Facebook, i hvert fall tidlig og i den engelske versjonen, hadde standardspørsmålet “Are you in a relationship?”, med svaralternativene “Yes”, “No”, og “It’s Complicated”. (Jada, jeg er klar over at Facebook spør om mye mer nå, men likevel.) Facebook er et komplisert system, men begynte med å forenkle sin verden, for så å bli mer kompleks etter hvert.

Men virkelig fremgangsrike systemer nøyer seg ikke med å gjøre det enkle først: De skaper en bevegelse i retning av enkelhet.

I Norge har vi faktisk et eksempel i verdensklasse: Altinn og den automatiske selvangivelsen. På 90-tallet, under ledelse av Bjarne Hope (en briljant, ingeniørutdannet byråkrat som dessverre døde altfor ung) ble det besluttet at all den tiden vi nordmenn brukte på å fylle ut selvangivelsen var bortkastet, siden det offentlige allerede hadde informasjonen, fra banker og arbeidsgivere, og andre kilder. Skattevesenet snudde på hele prosessen og sendte ut forenklede, ferdig utfylte selvangivelser med et svært enkelt spørsmål: Er disse tallene riktige? Hvis ja, skriv under og send inn (og fra tidlig på 2000-tallet, send en SMS, i dag trenger du ikke gjøre noe som helst). Hvis nei, skriv inn de riktige tallene og send inn.

Til å begynne med fungerte systemet bare for under en tredjedel av befolkningen – folk med bare en jobb, fast lønn, og standard fradrag – men år for år, ved en kombinasjon av forenkling av skattesystemet og økt funksjonalitet i systemet, er det ekspandert til at det nå kan brukes av innpå 80% av befolkningen. Selv har jeg en komplisert selvangivelse siden jeg driver et par små bedrifter, men i fjor kunne jeg faktisk bruke den automatiserte selvangivelsen.

(Bare for å vise effekten av dette for Skattevesenet: I fjor fikk jeg faktisk en telefon fra Skatt Øst som lurte på hvor det ble av selvangivelsen – det viste seg at et firma hadde sendt meg en innbetaling som gjorde at jeg ble selvstendig næringsdrivende. Personen fra Skatt Øst forklarte meg hva jeg skulle gjøre for å rydde opp i situasjonen ”før det blir gebyrer og greier” og svarte også på noen andre spørsmål jeg hadde. Fantastisk service – og det sier noe om hvordan automatisering kan frigjøre offentlig ansatte til å hjelpe innbyggerne fremfor å mate datasystemer.)

Resultatet er at selv om mange nordmenn klager på skatten, er det får som klager på skattemyndighetene. Dette fordi etaten startet med først å automatisere det enkle, for deretter å fortsette en iherdig forenklings- og automatiseringsprosess. En annen fordel, naturligvis, er at dette legger press på politikerne til å forenkle skattesystemet slik at flere og flere kan bruke den enkle i stedet for den kompliserte selvangivelsen.

Vi trenger mye mer ”Ja, Nei og Det Er Komplisert”, for deretter å gradvis angripe den kompliserte kategorien.

Hva mener du?

Antakelig svarer du at det er komplisert…

(Publisert som engelskspråklig essay på ACM Ubiquity’s blogg. Takk til Peter Denning for gode kommentarer på tidligere versjoner.)

Notater fra elektrisk bilferie

Postet den juli 23, 2015 av Espen

Noen notater etter to ukers ferietur gjennom Europa, mest for å melde tilbake tilbake til Facebook-gruppen Elektrisk bilferie i Europa, som hadde mange fine tips:

reiserute: ferge Oslo-Kiel, Hamburg, Amsterdam, Mannheim/Heidelberg, Basel, Chamonix (to døgn), Zermatt (to døgn), Domodossola (svært hyggelig familiehotell og en suveren restaurant), Konstanz, Stuttgart (fire døgn), Kaltenkirchen (ca. 40 km syd for Kiel), ferge Kiel-Oslo
forbausende lite teknisk å melde – bilen går som et skudd (høyeste hastighet 195 km/t, vanlig cruising-hastighet 120-150 avhengig av trafikk og fartsgrenser. Deilig og trafikksikkert å ha nok akselerasjon over hele registeret til å holde følge med Porscher og Audier og til å komme seg raskt forbi trege biler i lange oppoverbakker.
litt klønete med parkeringsplasser (bilen er stor) og en stensprutskade i frontruten i Sveits, samt prissjokk (40 SFR for motorveiavgift, betales ved innkjørsel, men vi har i alle fall et klistremerke til i frontruten). Ellers ingen problemer av noe slag.
brukte kun Teslas superladere, bortsett fra litt (strengt tatt unødvendig) lading hos venner i Alkmaar nord for Amsterdam. Laderne varierer litt i hva de har å tilby utover strømmen – den sydøst for Hamburg har en outlet-mall og flere kafeer, den i Erdingen et enormt hagesenter. De fleste har en kafe eller et hotell i nærheten. Den i Hamburg har et hotell, den syd for Hamburg en parkeringsplass og en utstilling av ferdighus, som vi ikke var i markedet for. Det ble et par timers ekstra kjøring for å lade litt mens vi var i Stuttgart, mest fordi våre venner bor i fjerde etasje og Stuttgart ikke har noen ladestasjoner i selve byen, i alle fall ikke i helgen. (Men når sant skal sies skulle jeg nok planlagt kjøringen litt bedre, så hadde det ikke vært nødvendig.)
Teslaer vekker fremdeles oppsikt i utlandet, vi ble etterhvert vant til at folk tok bilder av bilen og pekte på den.
Bagasjeplassen er upåklagelig – man kan breie seg uten å måtte slå ned baksetene, og legge ting som ikke blir mye brukt i frunk’en.
Lengste kjørestrekning var Stuttgart-Kaltenkirchen, ca. 700 kilometer, ikke noe problem. Tips: Hotellet Dreiklang i Kaltenkirchen var rimelig og bra, og har et spa/badeland med svømmehall, masse badstuer og en varm saltpool – perfekt avslapning og kort avstand til Kielfergen. Men man må være forberedt på badedraktforbud i badstuer og enkelte bassenger…
Eneste ting å utsette på Teslaen: Navigasjonssystemet ga litt rare ruteforslag noen ganger, den foreslår gjerne omveier på 30-50 km for å lade i 5 minutter, særlig i begynnelsen av turer. Vurder reiseforslaget litt, og overstyr den gjerne. GPS’en har også en tendens til alltid å velge korteste vei, noe som ga oss en spennende tur over første del av Simplon-passet (opp fra Brig) på en vei som var ubetydelig bredere enn bilen…

Hadde vi hatt flere superladere den veien hadde vi muligens kjørt litt lenger nedover i Italia, men vi er svært fornøyd både med bilen og ferien!

Mer flaks enn man fortjener…

Postet den juli 23, 2015 av Espen

(Advarsel: Lang post med bilder om en fin fjelltur. Overhodet ikke noe å gjøre med teknologi, bortsett fra noen websider….)

Fruen og undertegnede er nettopp tilbake fra to ukers biltur i Europa, en lenge ettertraktet ferie etter noen nokså slitsomme år med sykdom i familien og mye annet. Den har vært utmerket – ikke minst har det vært morsomt å kjøre Tesla på tysk Autobahn – men høydepunktet var nok Zermatt i Sveits og fjellet over alle fjell. Det hører med her at turen var svært lite planlagt – vi hadde bestilt billetter på Kielfergen og hadde løse planer om å stikke innom venner i Stuttgart og Amsterdam. Vi hadde begge lyst på alper, og jeg har alltid hatt lyst til å se Matterhorn, så dermed så ble det to dager i Zermatt etter å ha funnet et hotell via hotels.com dagen før.

Fruen har fødselsdag 13. juli, så vi fant en suveren gammeldags hotellrestaurant via Tripadvisor og spiste en nydelig meny. Etter middag var det avslapning på terrassen med nydelig utsikt til Matterhorn, da det plutselig dukket opp lyspunkter oppover fjellet. Kelneren kunne fortelle at det var 150-års jubileum – dagen etter! – for den første bestigningen av Matterhorn, og at lyssettingen markerte klatreruten (inkludert et rødt punkt der fire av ekspedisjonens syv medlemmer falt i døden på veien ned fra toppen igjen). Og vi tenkte: Sånn flaks at vi kom til Zermatt akkurat i dag…

Dagen etter var det tid for tur – og vi måtte naturligvis ta sikte på Hörnlihütte, som ligger på 3260 meter ved innsteget til den vanligste klatreruten. Da vi gikk på stolheisen, fikk vi beskjed om at hytten ikke var åpen før klokken to på ettermiddagen, siden det var et arrangement der oppe i forbindelse med jubileet. Vi tok taubanen opp, og begynte å gå etter å ha først ha hørt på en liten konsert på alpehorn, rettet mot fjellet og med suveren akustikk. (Det så så til de grader ut som et postkort at vi glemte å ta bilde…)

Turen opp er nokså slitsom – høydeforskjellen er omtrent 700 meter og stien er tidvis litt eksponert, men hovedproblemet er høyden. Man går tom for luft nokså fort (i alle fall før man er akklimatisert, de fleste klatrere overnatter på Hörnlihütte for å venne kroppen til høyden) og man må gå langsomt opp selv den minste stigning. Vi hadde kjøpt oss staver og kom oss oppover omtrent på den stipulerte tiden, men måtte ha flere pauser på veien.

Vel oppe hadde vi flaks igjen – ikke bare var restauranten åpen, men vi fikk en liten gratisporsjon med tradisjonell Raclette av en hyggelig kokk, siden det var mat til overs etter arrangementet (flaks igjen, det viste seg at dette var første dagen Hörnlihütte var åpen etter en to års ombyggingsperiode.) Dette beviser at det finnes faktisk noe som heter en gratis lunsj, til og med i Sveits, der prisene er på norsk nivå og vel så det – jeg skjønner i alle fall følelsen utenlandske turister får når de kommer til Norge…

Etter en lang pause begynte vi å komme oss litt, og det var tid for hjemturen. Været var fortsatt like fantastisk, vindstille og nesten ikke en sky på himmelen, men beina var møre (det er noen år siden siste skikkelige fjelltur) og vi er nok modne for en oppgradering av fottøy til noe mer solid. Men det ble endel fine bilder av Matterhorn og andre alpetopper, naturligvis.

Dagen etter tok vi det litt roligere, med slitne knær og såre tær, så det ble en tur opp mot Oberrothorn, et ikke særlig spennende fjell i seg selv, men med kanskje den beste utsikten over Matterhorn og Monte Rosa-massivet av dem alle. Været var like fantastisk, så det ble en hel del bilder her også, inkludert flittig bruk av panoramafunksjonen….

Dagen etter var det videre via Simplon-passet (der GPS’ens fokus på korteste vei ledet oss på en spennende og svært svingete tur parallelt med motorveien) til Domodossola og et litt enklere prisnivå. Men det er en annen og enda mindre interessant historie. Jeg er mer enn fornøyd med Zermatt for denne gangen og skal nok tilbake om ikke alt for lenge, tenker jeg. Men med all den flaksen vi hadde på denne turen skal det nok litt til for å overtreffe dette.

Hvorfor du skal lære deg matematikk

Postet den juli 3, 2015 av Espen

Grafikk: Oxford University

Årets matematikkarakterer er de dårligste noensinne. Årsaken er selvfølgelig komplisert – men jeg har stor sans for analysen til Morten Dæhlen, som krever at vi slutter å snakke ned matematikk i alle mulige sammenhenger, og lektor Karl-Eirik Kval, som sier at vi må slutte å kreve at undervisning skal være underholdning, at matematikk krever øvelse for å læres (omtrent som å spille gitar), og at matematikk krever lærere som kan matematikk – nå sender man eksisterende lærere på etterutdanningskurs, men «Mennesker som ikke har lært seg matematikk gjennom ti år i grunnskolen, tre år på videregående skole og tre år på lærerskole, kommer heller ikke til å lære det gjennom et etterutdanningskurs.»

Så sant, så sant.

Jeg får nøye meg med å gjengi min kronikk fra Aftenposten fra 2006, forsiktig oppdatert. Nå spørs det etterhvert om grunnskoleelevene er kvalifisert til å velge matematikk, det er kanskje ikke lenger bare vilje det står på….

12 grunner til å lære matematikk

Til landets ungdomsskoleelever: Her er 12 grunner til å velge matematikk i videregående:

Du skal velge matematikk for å bli smartere. Matematikk er for læring hva kondisjons- og styrketrening er for idrett: Grunnlaget som setter deg i stand til å bli bra i den spesialiteten du ender opp med. Du blir ikke idrettsstjerne uten å ha god kondis. Du blir ikke stjerne innen din jobb eller flink i dine fag uten å kunne tenke smart og kritisk – og matematikk lærer deg det.

Du skal velge matematikk for å tjene mer penger. Idol-vinnere og andre kjendiser tjener penger, men det er få som blir kjendiser, og de fleste tjener bare penger i noen få år. Deretter er det tilbake til skolebenken eller Rimi. Dersom du kutter ut Idol-køen og TV-fotball og i stedet gjør leksene dine – særlig matematikken – kan du gå videre med en utdannelse som gir deg en godt betalt jobb. Mye mer enn popsangere eller idrettsfolk tjener – kanskje ikke med en gang, men helt sikkert når du beregner dette i gjennomsnitt og over hele livet.

Du skal velge matematikk for å tape mindre penger. Når massevis av mennesker bruker pengene sine på dårlige investeringer, inkludert pyramideselskaper, forbruksgjeld og tilbud som er for gode til å være sanne, så er det fordi de ikke kan regne. Hvis du skjønner litt statistikk og renteregning, kan du gjennomskue økonomiske løgner og luftige drømmer. Med litt naturfag i bagasjen blir du sikkert friskere også, siden du unngår alternative medisiner, krystaller, magneter, homøopati og annen svindel fordi du vet det ikke virker.

Du skal velge matematikk for å få det lettere senere i studiene. Ja, det kan være endel jobb å lære seg matematikk mens du går i videregående. Men når du kommer videre til universitet eller høyskole, slipper du ofte å pese deg gjennom hundrevis av overforklarende tekstsider. I stedet kan du lese en formel eller se på en graf, og straks forstå hvordan ting henger sammen. Matematikk er mer kortfattet og effektivt enn andre språk. Kan du matematikk, kan du jobbe smart i stedet for hardt.

Du skal velge matematikk fordi du skal leve i en global verden. I en global verdenkonkurrerer du om de interessante jobbene med folk fra hele verden – og de smarteste studentene i Øst-Europa, India og Kina kaster seg over matematikk og andre “harde” fag for å skaffe seg en billett ut av fattigdom og sosial undertrykkelse. Hvorfor ikke gjøre som dem – skaffe seg kunnskaper som er etterspurt over hele verden, ikke bare i Norge?

Du skal velge matematikk fordi du skal leve i en verden i stadig endring. Ny teknologi og nye måter å gjøre ting på endrer hverdag og arbeidsliv i stadig større tempo. Hvis du har lært din matematikk, kan du lære deg hvordan og hvorfor ting fungerer, og slippe å skrape deg gjennom arbeidsdagen med huskelapper og hjelpetekster, livredd for å trykke på feil knapp og komme ut for noe nytt.

Du skal velge matematikk fordi det lukker ingen dører. Hvis du ikke velger full matematikk i videregående, lukker du døren til interessante studier og yrker. Du synes kanskje ikke disse yrkene og studiene er interessante nå, men tenk om du skifter mening? Dessuten er matematikk lettest å lære seg mens man er ung, mens samfunnsfag, historie, kunst og filosofi bare har godt av litt modning – og litt matematikk.

Du skal velge matematikk fordi det er interessant i seg selv. Altfor mange mennesker – også lærere – sier matematikk er vanskelig og kjedelig. Men hva vet de om det? Du spør ikke bestemoren hva slags smarttelefon du skal kjøpe. Du ber ikke foreldrene dine om hjelp til å legge ut noe på Snapchat. Hvorfor spørre en lærer – som kanskje hadde 2 i matematikk og likevel kom inn på lærerskolen – om matematikk er vanskelig? Hvis du gjør jobben og holder ut, vil du finne ut at matematikk er morsomt, spennende og intellektuelt elegant.

Du skal velge matematikk fordi du kommer på parti med fremtiden. Matematikk blir viktigere og viktigere innen alle yrker. Fremtidens journalister og politikere vil prate mindre og analysere mer. Fremtidens politifolk og militære bruker stadig mer komplisert teknologi. Fremtidens sykepleiere og lærere må forholde seg til tall og teknologi hver dag. Fremtidens bilmekanikere og snekkere bruker chip-optimalisering og belastningsanalyser like mye som skiftenøkkel og hammer. Det blir mer matematikk i arbeidslivet, så du trenger mer matematikk på skolen.

Du skal velge matematikk fordi du får reell studiekompetanse. Hvis du slapper av i videregående, får du et papir som sier at du har ”almen studiekompetanse”. Det er jo kjekt med et papir, men kompetanse til å studere har du ikke. Det vil du merke når du går videre til universitet eller høyskole, og må ha intensivkurs i matematikk for å skjønne hva foreleseren snakker om.

Du skal velge matematikk fordi det er kult. Det er lov å være smart, det er lov ikke å gjøre som alle andre gjør. Velg matematikk, så slipper du for resten av livet å komme med forsvarstaler om at matematikk er ”kaldt” og ”hardt”. Og du slipper å vitse bort at du ikke klarer enkle utregninger eller ikke skjønner hva du holder på med. Dessuten får du jobb ide kule selskapene, de som trenger folk med hjerner.

Du skal velge matematikk fordi det er kreativt*. Mange tror at matematikk bare har med logisk tenkning å gjøre og at faget står i et motsetningsforhold til kreativitet. Sannheten er at matematikk er noe av det mest kreative som finnes bare man bruker kunnskapen riktig, ikke minst som verktøy til å løse problemstillinger i næringslivet. Gode kunnskaper i matematikk og matematisk tenkning i kombinasjon med annen kunnskap gjør deg mer kreativ enn mange andre.

Du trenger ikke å bli matematiker fordi du velger matematikk i videregående. Men det hjelper bra å velge matematikk hvis du vil bli smart, tenke kritisk, forstå hvordan og hvorfor ting henger sammen, og argumentere effektivt og overbevisende.

Matematikk er en skarp kniv for å skjære gjennom problemstillinger. Vil du ha en skarp kniv i din mentale verktøykasse – velg matematikk.

*) Takk til Jon Holtan, matematiker, for det siste punktet.

Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon 2015/16

Postet den juni 18, 2015 av Espen

Svar

NB! Dette kurset er nå (10. september) fulltegnet!

For åttende gang arrangerer jeg, sammen med min gode kollega Ragnvald Sannes et Master of Management-kurs i Strategisk forretningsutvikling og innovasjon. Dette kurset er noe av det morsomste jeg gjør på BI og noe som jeg gleder meg til hvert år!

Første modul starter 7. oktober og det er rullerende opptak frem til da. Totalt er det fem moduler a 3-4 dager (pluss noen videoforelesninger innimellom modulene) frem til april 2016. Det er rettet mot folk i leder- eller mellomlederstillinger med fokus på forretningsutvikling og intraprenørskap. Gitt hvordan verden ser ut idag (og Ragnvalds og mine interesser) vil mye være fokusert på nettbasert og annen teknologisk orientert utvikling, uten at det vil hindre noen fra å få utbytte at kurset selv om de “ikke er så tekniske.” Dette med teknologi kan være en liten sperre for enkelte – men som Ragnvald sier mot slutten av denne videoen: Dette er ikke et teknologikurs – det er et kurs om hvordan vi kan utnytte teknologien:

Et interessant alternativ, som vi gjerne ser bedrifter benytte seg av, er å sende en, to eller tre ansatte som har et innovativt forretningsprosjekt de skal ha gjennomført – og som så kan benytte kurset til en strukturert gjennomføring – noe Ragnvald kaller «project coaching» – av dette prosjektet, med relevant teori og en steg-for-steg gjennomføringsprosess. Dette er noe vi har lang erfaring med – og mange fornøyde studenter fra tidligere avholdte kurs. Vi har også en meget aktiv alumni-gruppe (lukket gruppe på LinkedIn med 191 medlemmer) med flere møter i året der prosjekter, nye og gamle, presenteres og diskuteres – på siste møte, i mai i år, kom det 80 stykker. (Neste møte skjer 7. oktober, så de nye studentene får møte de som har tatt kurset før.)

Sentralt i kurset er gjennomføringen av et prosjekt, fra idé til, om ikke gjennomføring (skjønt det skjer det også, gjerne et par prosjekter hvert kurs), så i alle fall et skikkelig beslutningsgrunnlag og anbefaling om hvorvidt og hvordan man skal gå videre. Vi har hatt masse spennende prosjekter – listen fra tidligere kurs finner du her: [2014-15] [2013-14] og noen litt mer detaljerte eksempler her og her. Prosjektene starter gjerne som løst funderte idéer, som så blir presentert, kritisert, utforsket og forbedret gjennom hele kurset – og resultater er at idéene både ble bedre i seg selv og bedre forankret i organisasjonen. For studentene gjør dette strukturerte opplegget at man faktisk er så og si ferdig med prosjektoppgaven til den siste samlingen. Med andre ord – dette er et kurs som hjelper deg gjennom både det faglige og i det karrieremessige. I tillegg er det gøy for både forelesere og studenter – man møter mange mennesker med ideer, entusiasme og gjennomføringsevne.

Mitt bidrag i kurset er forelesninger i strategi, strategisk teknologibruk og sammenhengen mellom teknologi- og markedsutvikling. Jeg er også fagansvarlig og veileder oppgaver sammen med Ragnvald. Ragnvald har jobbet med digital utvikling i ulike sektorer og er en kløpper på gjennomføring og prosess. Dertil vil vi bruke andre forelesere fra BI og fra firma vi har kontakt med. Kurset utvikles stadig: Nytt denne gangen vil være endret innhold i modul 3 og særlig 4, at vi har tenkt å eksperimentere med å la tidligere studenter komme inn og snakke om sine prosjekter, at vi kommer til å bruke cases i hver eneste modul etter å ha testet det ut i siste modul i år (og fordi jeg liker cases, naturligvis).

Modul to (3-6 november) blir i Syd-Frankrike. Vi har et tett samarbeid med Accenture, og det blir to dagers besøk i deres innovasjonslaboratorium i Sophia Antipolis, det franske motstykket til Silicon Valley like utenfor Nice. Der får vi se hvordan Accenture arbeider med innovasjon både internt og hos sine kunder, og får demonstrert en rekke teknologier satt inn i en forretningsmessig sammenheng. Det at denne utenlandsturen kommer i modul 2 gjør også at studentene blir godt kjent – vi har sett mange gode prosjekter og ideer virkelig ta av etter denne modulen.

Kurset gir 30 studiepoeng mot en Master of Management-grad på BI, men erfaringsmessig tar mange disse kursene som et enkelt-stunt, gjerne i forbindelse med et prosjekt. Det er en utmerket anledning til å skaffe seg et godt kontaktnett av interessante og dyktige mennesker som jobber med å gjennomføre endringer i bedrifter. Siden man får denne prosjekt-coaching’en, er også kurset populært som avsluttende kurs i Master of Management-programmene på BI (for et avsluttende kurs må man skrive en litt mer omfattende oppgave.)

Hvis du har spørsmål om innhold, lurer på om dette kurset passer for deg eller for noen av dine ansatte, eller har andre faglige spørsmål, ta kontakt med Ragnvald Sannes (4641 0752, ragnvald.sannes@bi.no) eller meg (46410452, self@espen.com). For mer administrativt orienterte spørsmål (priser, opptak, Master of Management-studieregler, tilpasning til studieopplegg etc.), ta kontakt med Djordje Maric, vår utmerkede administrator (+47 982 51 785, djordje.maric@bi.no) eller med Master of Management-administrasjonen (464 10 006, lederutdanning@bi.no).

Oppgaver Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon 2014/15

Postet den juni 18, 2015 av Espen

Ragnvald Sannes og jeg har et kurs (og en hel del andre aktiviteter) kalt Strategisk forretningsutvikling og innovasjon – noe av det morsomste og mest interessante jeg gjør på BI. Nå er årets studentoppgaver levert – og de er ikke teoretiske, studentene gjennomfører i stedet egne innovasjonsprosjekter på sine arbeidsplasser. Det er litt av en liste med prosjekter, og jeg mener den fortjener å deles. Merk imidlertid at mange av disse oppgavene er konfidensielle og at jeg derfor har måttet beskrive dem i nokså vage termer:

Utvikling av et partnerbasert lojalitetsprogram for en stor norsk bank.
Utredning om hvordan en stor norsk bank kan bruke crowdfunding som en finansieringstjeneste for oppstartbedrifter
Utvikling av fjerndiagnostikk og obduksjon (via smarttelefon) for Veterinærinstituttet.
Utvikling av en ny strategi for et regnskapskontor
Utvikling av en markedsplass for utleieaktiviteter
En bredt anlagt studie av hvordan en større norsk avis kan utvikle sin innovasjonsevne i det digitale rom.
En studie av en pasientportal for interaksjon mellom pasient og helsevesen
En kommersialiseringsstudie av en innovasjon innenfor offshore/maritim sikkerhet
En studie av markedet for solenergi og hvordan en større norsk aktør skal forholde seg til det
Utvikling av en digital innovasjonsarena for en nasjonal helse-IKT
En vurdering av bruk av et spesielt verktøy for utvikling av systemer for et stort konsulentselskap
En forretningsplan for salg av skytjenestebaserte løsninger for et programvareselskap
En plan for utvikling av «fremtidens kjøpesenter» for en stor norsk kjøpesenteraktør.

Med slike studenter går i grunnen kurset nesten av seg selv – lite forelesning og masse fruktbare diskusjoner!

Tversover

Halvstudert røveri og utsøkt arroganse fra Espen Andersen

Noen teknologier demonstrert i Sophia Antipolis

Hvilken fremtid vil vi ha?

Rikest og likest og hva det gjør med oss

Chromecast anbefales!

Smart113 – appen som finner deg

Digitalisering – spørreundersøkelse

Smilekurs og sikkerhetsteater

Noen poenger om karakterer og poengsummer

Stem på Hermann!

Noen må dø først (eller hvorfor ting tar tid)

Har dine teknologer forretningsforståelse?

En far og hans døtre – eller hvorfor jeg (visstnok) er feminist

Taxinæringen må ta en Uber

Norgebygda noen år etter

Facebook-metoden: Å jage enkelhet i en kompleks verden

Notater fra elektrisk bilferie

Mer flaks enn man fortjener…

Hvorfor du skal lære deg matematikk

Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon 2015/16

Oppgaver Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon 2014/15

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: