Big Data og Bad Data

Postet den av
Svar

«Big data» er stort om dagen, litt vel stort muligens, og selv om det er spennende hva man kan gjøre med data, både innen forskning og journalistikk, så er det ikke bare å laste ned kjempemengder med digitale lekkasjer og sette i gang. Som Tom Davenport har påpekt en rekke ganger, er det mange problemer med dataanalyse. Her er noen jeg selv har erfart:

  • Dataene er dårlige, og dermed må analytikerne bruke mesteparten av tiden sin på å rette opp feil og formater og gjøre dataene analyserbare.
  • Analytikerne er få og dyre. Det er mangel på smarte analytikere og utdanningssystemet, i Norge i hvert fall, følger ikke opp. Gode analytikere er dyre. Billige analytikere… vel, du får det du betaler for. Og muligens den analysen du liker, men ikke den du burde få.
  • Modeller mangler. Selv om du har data og analytikere, betyr det ikke at du har gode modeller. Det er faktisk et problem at data – spesielt tall – har en tendens til å bli altoppslukende for beslutningstakere, som sjelden setter spørsmålstegn ved hvor de kommer fra, hva de faktisk betyr, og hvordan man har konstruert de modellene som ligger bak.
luzzi20alessandra

Alessandra Luzzi

Dette kommer jeg til å følge opp som et nytt tema her på bloggen og som en aktivitet under BIs Senter for Digitalisering. En av aktivitetene er et nytt kurs, Analytics for Strategic Management, som jeg har ansvaret for sammen med Alessandra Luzzi og Chandler Johnson, to unge og meget smarte kolleger på Institutt for Strategi. Kurset er beregnet på ledere som ønsker å bli smarte konsumenter av analyse, og vil sette deg i stand til å forstå hva analytikerne kan og ikke kan gjøre, gi deg nok analyseerfaring til å forstå arbeidet deres og hvordan du kan få mest mulig ut av det, og eksponere deg for en rekke gode eksempler av både analyse og bedrifters bruk av den. Mer om dette siden.

I mellomtiden – skulle du stå overfor et datasett og en analyse og lure på om dette er Big Data eller Bad Data – ta en titt på The Quartz guide to bad data. Her finner du masse tips om hvordan du kjenner igjen feil og mangler, og hva du skal gjøre med dem. To av mine favoritteksempler er regneark med akkurat 65536 rader og data som er altfor presise. Tro meg, dette er ikke uvanlig!

Phishing fra Skatteetaten

Postet den av
4

Rett etter at jeg hadde vært inne på Altinn og ordnet noe (sikkert bare et sammentreff) fikk jeg denne eposten:

skatteetatphishing

Avsenderen var i høy grad noe helt annet enn Skatteetaten. Og ganske riktig: Et phishingforsøk.

De begynner å bli ganske utkrøpne, disse svindlerne. Staver korrekt, til og med.

Civita og delingsøkonomi

Postet den av
Svar

civita-notat_09_2016-225x313Notater til meg selv mens jeg leser gjennom Civitas notat om delingsøkonoomi, skrevet av Steinar Juel:

  • Hovedinntrykk: Bra notat, får med seg mye, noen unøyaktigheter er og der. Svært enig i at dette ikke er noe nytt i prinsippet, bare i gjennomføringen.
  • Figuren om økning i trafikken (figur 1, side 5) uten særlig nedgang i drosjetrafikken i New Orleans må brukes med forsiktighet. Mitt inntrykk er at New Orleans har et høyere servicenivå på sine drosjer enn mange andre steder i USA. Drosjene har også et konkurransefortrinn i at det er bare de som kan kjøre i bysenteret, inkludert French Quarter, og svært mange tilreisende skal jo nettopp dit. Trenger kanskje ikke å ha noe å si for trafikken til French Quarter, men er du først der og skal hjem igjen, er det drosje som gjelder. (Kilde: Snakket med fire taxisjåfører da jeg var i New Orleans i april i fjor, de var ikke nervøse for Uber.) Samtidig vet vi at prisen på drosjeløyver i New York har falt dramatisk og utløst panikk og merkelige forslag fra løyveeiere.
  • Bra diskusjon om enkeltmannssforetak og eget valg av velferdsnivå.
  • Interessant diskusjon om drosjenæringen i Norge. Et frislipp vil gi større sentraler fordi folk vil trekkes til dem (nettverkseksternaliteter) av den enkle grunn at jo større selskap, jo større sjanse for at en av deres drosjer er ledig og i nærheten. Dette kan motvirkes gjennom å ha et felles, digitalt bestillingssystem som kan være regulert, f.eks. slik at alle må melde tilgjengelig kapasitet der, og som kan tracke sjåførenes servicenivå. Vil tillate lik konkurranse. Et offentlig Uber, om du vil. kan også ha med regulering om hva slags service man skal tilby (f.eks. pålegge taxisjåfører å ta med passasjerer med hund, som kan være et problem i Oslo idag.)
  • Alt i alt, greit dokument som bringer diskusjonen om endringer i regulering videre og peker vei mot en mer effektiv og service-vennlig taxitjeneste.

Mystiskere enn nødvendig

Postet den av
3

Mysterier
Nationaltheatret, premiere 8. april.

ovi_7940

I følge John Gardner (ikke, som myten sier, Dostoevskij) finnes det bare to romaner: «Noen legger ut på en reise» og «En fremmed kommer til byen». Hamsuns Mysterier er definitivt av den siste kategorien – men i Nationaltheatrets oppsetning av romanen forblir den fremmede like fremmed etter tre timer med underuttalte monologer og halvakrobatisk hårsliting. Dette er delvis slik forfatteren ville det, men i for stor grad fordi kommunikasjonen ikke fungerer.

Nå er ikke jeg Hamsun-fan til å begynne med, og Mysterier er heller ikke ment å ha noe poeng i det hele tatt utover stemningsskildringer og hendelser som ikke helt henger sammen, men denne forestillingen blir rett og slett for lang. Det er lite kontakt med publikum, bortsett fra begynnelsen av annen akt, der snydens fulle besteborgere – svært snydens faktisk (særlig adjunkt Holtan, spilt av Per Frisch), morsomt fremført med en opplagt Marianne Saastad Ottesen som veggklatrende stuepike – kommenterer samtidslitteraturen (fra 1890).

ovi_7773I følge Morgenbladet er 80% av replikkene fremført av hovedpersonen Nagel, den fremmede i avstikkende gul dress (i boken i alle fall, i stykket har han gul frakk) spilt av Jan Gunnar Røise. Rollen er litt av et maraton, både fysisk og psykisk, og Røise har grunn til å bli sliten, men det går ut over diksjonen, noe det også gjør for noen av de andre. Jeg satt på 11. rad, orkesterplass, og fikk ikke med meg mer enn rundt to tredjedeler av replikkene, med unntak av når Doktor Stenersen og frue (Håkon Ramstad og Anne Krigsvoll), student Øien (Nils Golberg Mulvik), Minutten (Jan Sælid) eller Martha Gude (Heidi Goldman) snakket. Dette skyldes delvis at folk blir anpustne, dels lydkulisser som forstyrrer endel, men mest av alt at alt for mye tekst er presset inn. Det er litt irriterende, for språket er innfløkt og musikalsk og man vil jo gjerne høre hva som blir sagt, selv om det ikke alltid (for det meste, faktisk) er særlig logisk. Jeg lurer på om ikke mikrofoner hadde vært tingen her, og litt mindre roping.

Scenografien er modernistisk, skuespillerne taler retter seg mot publikum selv når de snakker til hverandre, og kulissene utgjøres av stålstilaser med innredede rom i – inklusive små båser der skuespillere som ikke deltar i monologene sitter mellom slagene. Det fungerer og gir hentydninger til et inneklemt småbymiljø der folk har nok med sitt og sine små problemer.

Og, vel, det var det. Et stykke det er vanskelig å engasjere seg i – og det er synd, med så gode skuespillere. En halvtimes innstramming og litt tydeligere diksjon, og engasjementet hadde nok vært der, på tross av uklar handling og noe utdaterte problemstillinger. Skal man høre «blodets hvisken og benpibernes bøn» bør man kanskje søke andre Hamsun-fortolkninger enn denne.

Fredagslesning

Postet den av
Svar

Jeg liker ikke science fiction noe særlig – alt for mye folk i tights som ser på store skjermer – men har sans for den mer intellektuelle varianten som forsøker å si noe om nåtiden ved å ta tak i et enkeltelement av vårt samfunn og vår teknologi og trekke den videre. Så her er en liste med litt teknologibasert lesning fritt tilgjengelig på nettet, litt fantasispinn i en verden der flere og flere bekymrer seg over om teknologien er i ferd med å ta over:

  • The machine stops er E. M. Forster er en klassiker om hva som skjer hvis vi gjør oss helt avhengige av teknologi. Noe å tenke på når man sitter og surfer og videokonfererer på hjemmekontoret. Skrevet i 1909, som jo er mer enn imponerende.
  • The second variety av Philip K. Dick handler om hva som kan skje hvis vi utvikler selvorganiserende våpensystemer – en fremtid der dronene tar over. Skrevet som en forlengelse av den kalde krigen, men i en tid der man kan levere en håndgranat med noe kjøpt på Clas Ohlson er det jo grunn til å tenke litt fremover.
  • Jipi and the paranoid chip er briljant en liten sak av Neal Stephenson – den eneste science fiction-forfatteren jeg leser regelmessig (skjønt mye av det han skriver er vel mer historic/technothrillers enn science fiction per se) – og handler om hva som skjer om teknologien får selvoppholdelsesdrift.
  • Captive audience av Ann Warren Griffith er kanskje ikke like velskrevet – men handler om hva som skjer om vi får et samfunn der vi ikke får lov til ikke å se reklame. Og det burde være skremmende nok for noen som er møkk lei all masingen om online spill og smøreoster og hva det nå måtte være.

Jeg har en til jeg gjerne skulle hatt på listen, men husker ikke navn eller forfatter. Mener å huske at den handlet om en en mann som lever i en verden der varige produkter ikke er tillatt – alt går i stykker etter en viss tid, slik at økonomien holdes i gang ved at man må kjøpe nytt. Han smugler med seg hjem en trebenk til sin kone, men sliter med at innpakningspapiret går i oppløsning hvis han ikke kommer seg hjem fort nok…

Og med det, tilbake til tastaturet for noe mer jobbrelatert. God helg!

Hjemmekontor

Postet den av
10

Hjemmekontor må til – jeg jobber hjemmefra i alle fall to dager i uken, med skriverier, undervisningsforberedelse, litt foredrags- og konsulentvirksomhet og annet. Fruen driver litt foredrags- og postordrevirksomhet i tillegg til rent jobb-hjemmearbeid. Ergo har vi hjemmekontor, har hatt det i evigheter, men det har alltid bestått av litt diverse – bord og lamper og stoler og hyller litt etter hva som har blitt til overs. Etterhvert som ungene har flyttet ut og vi har plass, har tiden vært overmoden for en oppgradering.

Vi begynte, som seg hør og bør, med en kravspesifikasjon: Jeg ville ha masse bordplass til skjermer og papirer. Fruen likeså. Jeg ville ha belysning og bakgrunn (ikke for mye rot) for videokonferanser. Plass til printere og scanner var også viktig. Vi var begge enige om at mest mulig rot skal inn i skap heller enn i hyller. Godt lys er et must, likeså at ting ser litt delikat ut – man bruker jo endel tid på kontoret, og da bør det være hyggelig.

Vi begynte med det gamle kontoret, med å male tak og vegger. Til innredning vurderte vi å kjøpe «skikkelige» kontormøbler, men fant fort ut at målene ikke passet helt, og møbler fra fullprisprodusenter blir rett og slett altfor dyrt. Vi har tidligere hatt skrivebord fra IKEA som vi har vært svært fornøyd med, men IKEAs nåværende kontormøbelserie fokuserer på utseende i frittstående landskap heller enn modularisering og tilpasning, og egnet seg derfor ikke. Dermed ble det til at vi kontaktet Line Pleym på HTH Gjør Det Selv, der vi tidligere har kjøpt kjøkkeninnredning, og fikk hjelp til å tegne ut et nytt kontor med grå, tilpasset benkeplate, hvite fronter og stålhåndtak fra NIBU. (jeg ville ha noe med mer valnøtt-tre og denslags, men fruen, stilsikkert nok, insisterte på grått og hvitt i lysets og vaskbarhetens navn. Hun hadde rett (som vanlig).

Hjemmekontor Malmøya - 32 of 34

Kjøkkeninnredning passer utmerket til kontor – den eneste tilpasningen vi måtte gjøre var å skjære til hvite kjøkkenplater i stedet for sokler, for å få høyden ned fra kjøkkenbenk- til skrivebordsnivå. En fordel er at vi får akkurat den konfigurasjonen vi vil ha – for eksempel tar jeg mer plass enn fruen, og får dermed litt mer plass i bredden under skrivebordsplaten, mens hun får et litt smalere arbeidsbord der det er lettere for henne å rekke til skuffene. Med kjøkkeninnredning skrudd fast i bordplaten slipper vi også skuffer som bare kan trekkes ut en av gangen. En hel del av kabler og lignende, også til printere og scanner, er skjult ved å borre hull i bordplaten med en hullsag og sette inn et plastlokk.

På gulvet la vi teppefliser – jeg var litt skeptisk til den løsningen, men teppefliser er blitt noe helt annet enn det var før, skjøtene er helt usynlige og flekker fra hunder og kaffe kan enkelt skylles av (og vi har allerede praktisk erfaring med begge deler). I taket ble det lysskinne med spot’er og en nedhengende lampe over hver arbeidsplass. Hjemmesydde liftgardiner (fruen igjen) tar hånd om lav vårsol, og en blå gardin som dekker veggen bak meg gir meg en rolig bakgrunn til videokonferanse. En tur til IKEA for å kjøpe skriveunderlag, papirkurver og annen snacks, en sving innom Clas Ohlson for en stor filtkurv til papirgjenvinning, og kontoret er så å si komplett.

Så langt er vi svært fornøyd med funksjonaliteten. Hva utseende gjelder, får bildene tale for seg. Prisen var aldeles utmerket. Stilen er muligens i gråeste laget, men det ordner seg vel etterhvert som bilder og eventuelle planter og blomster – for ikke å si rot – kommer på plass. Arbeidsplassen er utmerket, og jeg synes i alle fall at jeg har en minst like effektivt kontor som jeg har på BI, uten at jeg har noe å klage over der.

Så gjenstår å henge opp noen flere magnetiske oppslagstavler, kanskje noen blomster, ekte eller ikke, og vi har et hyggelig og produktivt rom som for oss øker verdien og fleksibiliteten av huset og stedet vi bor.

Under streken: Masse bilder og kommentarer, sikkert ikke så interessant for de fleste. Hele billedserien her.

Les videre →

Velkommen til Sophia Antipolis!

Postet den av
Svar

NB! Dette kurset er utsatt – nye datoer er 25-28. oktober 2016!

esp-sophia

Nok en gang ønsker Ragnvald Sannes og jeg velkommen til et Executive Short Program kalt Digitalisering for vekst og innovasjon i teknologiparken Sophia Antipolis, Europas svar på Silicon Valley, like utenfor Nice i Syd-Frankrike. Hensikten er å vise frem interessante nye teknologiske muligheter og invitere til en dialog om hvordan man kan ta disse i bruk innenfor egen virksomhet.

(NB! Videofilmen på nettsiden omhandler et program som skulle gått i fjor vår – så ikke bli forvirret av datoene vi nevner der. Det er 31.mai – 3. juni 25-29 oktober som gjelder!)

Innholdet blir litt endret i forhold til hva vi vanligvis gjør når vi drar nedover med studenter i vårt vanlige program: Vi setter av mer tid til diskusjon mellom deltakerne, det vil si mer tid til å tenke over hva den nye teknologien betyr for din bedrift og din (eller dine kunders) situasjon og prosesser. Vi vil også forsøke å systematisk fange opp hvilke muligheter og utfordringer hver enkelt står overfor, og hjelpe til å finne frem blant muligheter og trusler.

Det er 10. gang Ragnvald og jeg arrangerer et besøk der nede sammen med Accenture Technology Labs, og andre gang vi gjør det som et selvstendig program. Deltakerne på det første programmet var svært fornøyd – en av dem har allerede meldt seg på igjen, og tar med en kollega. En annen deltaker, Stig Valderhaug, var såpass fornøyd at han skrev to innlegg om digitalisering basert på impulser han fikk på programmet: Et i Kapital Data, og et i Computerworld.

Her er noen linker til notater jeg tok sist – jeg ser frem til å oppdatere dem, til å lære nye ting, og til å bli kjent med nye mennesker med interessante utfordringer og et ønske om å forstå hvilket potensiale som ligger, forretnings- og arbeidsmessig, i ny teknologi!

Vi sees! (Og har du spørsmål, send meg en epost.)

 

 

Hvorfor Blockchain er viktig

Postet den av
1

economist-cover-blockchainDet skrives og snakkes mye om Blockchain om dagen – i the Economist for eksempel. Her hjemme har Bankenes Standardiseringkontor og Evry skrevet perspektivrapporter. Min reaksjon da jeg først ble oppmerksom på Blockchain (telefonsamtaler med folk fra MIT, og et besøk på Accenture’s teknologisenter i Sophia Antipolis i fjor høst) var at

  1. Dette er en svært viktig teknologi, fordi den løser et vanskelig (det vil si hva teknologer kaller vanskelig) og viktig problem, nemlig å tillate distribuert og anonymisert autentisering.
  2. Denne teknologien føles litt som Internett da det kom på 90-tallet, og jeg måtte forklare om og om igjen hvorfor dette var viktig…

La oss ta teknologien først: Blockchain tillater altså distribuert og anonymisert autentisering. Tidligere, for at noe skal kunne autentiseres (bekreftes) må man enten ha en sentral autoriet som holder orden på alt mulig (som en bank, et folkeregister, en helsemyndighet) og da har man kunne ha anonymitet i den forstand at den enkelte aktørs identitet er skjult – men den sentrale autoriteten vil vite hvem du er. Dette er helt greit i et land som Norge, der vi stoler på myndighetene, men ikke like greit mange andre steder i verden. Alternativt kan man la være å ha en sentral autoriet, og i stedet gjøre alle transaksjoner synlige. Dette er det Wikipedia gjør, for eksempel – alle artikler (som denne om Blockchain) har en historie-side som viser alle endringer som er gjort siden siden ble opprettet.

Med andre ord: Anonymitet krever noen som kjenner identitet. Bekreftelse uten sentral autoritet krever full åpenhet.

Anonymitet og ettersporbarhet – samtidig

Det finnes situasjoner i samfunnet der vi vil ha anonymisert bekreftelse uten sentral kontroll – folkeavstemninger, for eksempel. Der bekrefter vi vår identitet ved å legitimere oss før vi går inn i stemmelokalet, men hva vi faktisk stemmer der inne – hvilken lapp vi legger i konvolutten – er det ingen som vet. Deretter telles stemmene opp, en langsom og distribuert prosess, som gir oss valgvaker og mange kommentarer. Prosessen er distribuert, men også etterprøvbar – man kan telle opp stemmesedlene om igjen. Den er svært vanskelig å påvirke, i den forstand at skal man endre resultatet må man kontrollere hundrevis av stemmelokaler og bestikke eller på annen måte påvirke massevis av kontrollører over hele landet. I et samfunn med fri presse er dette i praksis umulig, siden forsøk på påvirkning ville bli kjent.

Det har vært en masse forsøk på å digitialisere folkeavstemninger – men de har strandet på at det er vanskelig å forene kravet om anonymitet med ettersporbarhet. Hvis alle trykker på en knapp i stedet for å legge en stemmeseddel i en konvolutt, vil valgvaken være over et minutt etter at avstemningen er over. Ulempen er at man ikke har ettersporbarhet – hvis noen har tatt kontroll over datamaskinen, er det ikke mulig å bevise juks, medmindre endringene er svært store (f.eks. ved at alle stemmene i en valgkrets går til et parti.)

Blockchain fikser dette problemet ved at man bruker massevis av datamaskiner til å validere hver stemme – faktisk kunne man gjøre det på den måten at alle i Norge lastet ned et program (som kan verifiseres) til sin datamaskin, og så startet det når valget åpnet. Hvis man skal påvirke valideringen i en blockchain, må man skaffe seg kontroll over mer enn halvparten av maskinene som brukes til valideringen. Gitt at så og si alle stemmeberettigede har en maskin, vil det i praksis si at man må ta kontroll over halvparten av de som skal stemme, og det er jo bare en annen måte å stemme på. Gitt at hver enkelt stemme er validert, ville man også ha ettersporbarhet – alle får en stemme, og kan bruke den bare en gang.

Blockchains fremover

I dag diskuterer man blockchain-teknologien innenfor tre bruksområder: Kryptovalutaer som Bitcoin, ulike former for finansiell teknologi (bl.a. innenfor internasjonale pengeoverføringer, som i dag er dyrt og ofte kronglete, selv om det går elektronisk) og ulike former for offentlige registre, som f.eks. eiendomsregistre i korrupte land. Antakelig har vi bare sett begynnelsen på bruken av blockchain-teknologi – og selv om det finnes endel vanskeligheter rundt skalerbarhet, mistenker jeg at bruken av teknologien i mindre grad er et spørsmål om hva som er teknisk mulig enn et spørsmål om brukerakseptanse, prissetting, markedsandeler og nettverkseffekter. Akkurat som med sterk kryptografi, er dette et spørsmål om hvorvidt man klarer å gjøre det lett å bruke teknologien ved å inkludere den som standard i systemer man allerede bruker. Innenfor fintech er dette antakelig mulig fordi blockchain kan være billigere og involvere færre mellommenn. For offentlige registere er bildet vanskeligere – men det kan godt tenkes at man kan klare å skape alternative registere i land som har problemer med korrupsjon og vansker med å hevde eiendomsrett.

Personlig har jeg tro på valgteknologien – og det kan faktisk tenkes at dette kommer til å føre til at mange flere spørsmål blir lagt ut til avstemning, siden det er trygt, raskt og billig. På den annen side – jeg har en nabo som hvert valg inviterer til en svært hyggelig valgvake, og det hadde jo vært litt synd om den ble avsluttet kl. 20:01 hvert år…

Post-post-post

Postet den av
Svar

En av mine klienterfrimerker holder til i det store utland der man er litt mindre digital enn i Norge – og forlanger at jeg sender inn «originaler» når jeg har vært ute og reist. Jeg synes det er nokså ironisk, siden mesteparten av mine kvitteringer er utskrifter av PDF-dokumenter sent til meg fra SAS og Flytoget og andre tilbydere, men uansett tvinger det meg til å finne frem penn og konvolutt og frimerker og brevvekt og Postens prislister og, vel, det er forbausende hvor mye man kan glemme fordi man ikke gjør det så ofte.

I alle fall, dette fikk meg til å reflektere over det faktum at jeg ikke har sendt noe på papir på en evighet, i hvert fall ikke i privat sammenheng. Jeg har mottatt en hel masse, men det blir mindre av det også. Og nå vil myndighetene at vi skal velge oss en digital postkasse – valget står mellom Digipost og eBoks, uten at jeg klarer å oppfatte noen reell forskjell mellom dem. Hvor sikker denne postkassettjenesten er, er en annen ting – for et år siden var det snakk om ende-til-ende kryptering, men det står forbausende lite om hvilken sikkerhetsløsning som er valgt på norge.no og andre sider.

I Norge kan man stort sett stole på myndighetene, så det er vel like greit å velge en av tjenestene og bli ferdig med det. En hel del andre land er jeg ikke så sikker på. Det jeg er helt sikker på, er at politikere og en ganske stor del av myndighetene har absolutt null peiling på hva kryptering innebærer. Diskusjonen om FBIs krav om å åpne «bare denne ene» iPhonen til Apple viser i alle fall at man ikke forstår det enkle prinsippet at hvis det finnes bakdører inn i krypterte løsninger, er løsningen ikke lenger kryptert, uansett hvor mye vi stoler på myndighetene. De har nemlig en tendens til å slippe nøklene fri, litt for lett.

Det finnes løsninger på dette, som nok kommer til å bli bedre og mer skalerbare etterhvert. Problemet med kryptering (og mange andre sikkerhetsdiskusjoner) er at man faller mellom to stoler:

  1. Man vurderer løsninger ikke i forhold til dagens forhold, men til noe perfekt, og drøyer derfor med bruk at ny teknologi som kan gi gevinster med samme eller bedre sikkerhet enn man har nå. Et eksempel er helsevesenet, som har surret frem og tilbake med elektroniske journaler og annet. Da jeg jobbet som «sykepasser» (trøste og bære) på Rikshospitalet på tidlig 80-tall, fløt det papirjournaler overalt…og selv med en passordbeskyttet journalløsning kan man i alle fall finne innbrudd og holde folk ansvarlig.
  2. Man glemmer at hvis ikke alle har kryptering, er den ikke like verdifull – og så lager man sikre løsninger som er så vanskelig å bruke at folk ikke bruker dem. Jo lengre passordkrav, jo flere post-It lapper med passord under tastaturet.

Et tredje problem er politikere som ønsker å forby krypteringsteknologi, og ender opp med en situasjon der de eneste som har tilgang til kryptering er forbrytere…

Nuvel, dette er et langt tema. Og jeg skal en tur til postkassen. Hvis den fremdeles er der.

Breivik og hundepsykologi

Postet den av
Svar

Utenlandske medier har problemer med å forstå at Breviks pågående sak i Skien er en sak i det hele tatt. For å sitere Anders Giæver om hva Breivik har tilgang til:

Tre celler – et soverom/oppholdsrom, et kontor og et treningsrom med bad. På treningsrommet finnes tredemølle, spinningsykkel og multitreningsapparat. På kontoret har han skrivebord, elektrisk skrivemaskin, korktavle og stressless med fotskammel. På sove- og oppholdsrommet har han tilgang til TV med DVD-spiller, spillkonsoll, aviser, tidsskrifter , bøker, puslespill og discman.

Samtidig som økonomien i mediebransjen stuper (det holdes et seminar om dette på Litteraturhuset idag) har man tydeligvis råd til å sende 50 journalister til å høre en selvopptatt massemorder klage over at han ikke har siste modell Playstation.

Da vi fikk vår første hund for 12 år siden, gikk min kone og jeg dressurkurs. En av de tingene vi lærte der, var at hvis hunden bråker og gjør ugang for å få oppmerksomhet, skal man ignorere den. Når den oppfører seg pent, får den belønning.

Noe å tenke på, kanskje for fengselsvesenet, men i hvert fall for en presse som tydeligvis ikke har forstått at når man har en person som er villig til å begå massedrap for å få oppmerksomhet, bør man kanskje ikke spille etter hans regler og gi ham akkurat det han vil?

Tenk om vi hadde hatt en prinsippfast presse – og Breivik ble møtt med et tomt lokale i morgen, med kun en journalist fra NTB eller lignende i tilfelle noe faktisk interessant skulle dukke opp. En ganske kraftig beskjed om at Breivik er en selvopptatt noksagt som bør og skal ignoreres, også av de som akkurat nå gnåler om at papirpressens fall er en trussel mot demokratiet. Men det kommer ikke til å skje – pressen trenger som regel noen utenforstående – som Kristopher Schau under den første rettssaken – til å påpeke bjelken i eget øye.

Breivik trenger litt applisert hundepsykologi. Pressen, som lar seg drive i flokk, trenger noe lignende. Samt noen prinsipper og en litt mer nyansert forhold til sin egen posisjon her i verden.

De digitale nerdelovene

Postet den av
4

Teknologi endrer vårt samfunn i rekordfart. Denne endringen drives av noen grunnleggende nerdelover som kan hjelpe ledere å forstå hvorfor det haster, og i hvilken retning utviklingen går.

Silvija Seres, President Polyteknisk Forening
Espen Andersen, Førsteamanuensis, Handelshøyskolen BI og Førsteamanuensis II, Institutt for Informatikk, Universitetet i Oslo

Internett-pioneren Marc Andreessen sa i 2011 at “software spiser verden”: Alle næringer endres av data, alle selskaper blir dataselskaper, og den enorme prisingen og lønnsomheten de nye store internettselskapene oppnår er godt begrunnet i deres verdiskapning. Mange tradisjonelle næringslivsledere er refleksivt skeptiske og ser en boble i den digitaliseringsdrevne veksten.

For datafolk – nerder, om du vil – er  denne ”nye veksten” og dens svimlende fart opplagt, nærmest gammelt nytt. De forstår hvordan teknologien muliggjør en ny virkelighet som før var dyr og kompleks; robotisering, kunstig intelligens, skytjenester, delingsøkonomi, og virtuell realitet, for eksempel. Deres digitale instinkter bygger på noen grunnleggende nerdelover.

Disse ”nerdelovene” er stort sett erfaringsmessige observasjoner som har vist seg å stemme i den digitale verden. De er nyttige å få med seg, fordi de hjelper å forstå de dramatiske endringene i våre næringer og vårt samfunnsliv. Her er noen av dem:

Les videre →

Norge og selvkjørende biler

Postet den av
4

Nok et innlegg i Dagens Næringsliv, denne gang skrevet sammen med Carl Störmer (som hadde idéen.)

(Fikk forresten en epost fra Troels Normann Mathisen, informasjonssjef i Stiftelsen Organdonasjon, som kunne opplyse at i Norge er det kun 7% av donerte organer som kommer fra trafikkofre, så for ham var det bare å sette i gang og innføre disse bilene… Stiftelsen Organdonasjon har forøvrig et aldeles utmerket donorkort, som alle bør fylle ut og ha i lommeboken.)

Les videre →

SmartHelp på God morgen Norge

Postet den av
2

Fredrik Øvergård fra SmartHelp og Bjørn Kristiansen fra Norges Døveforbund var på God morgen Norge i morges for å snakke om appen, som hjelper alle, men særlig folk med kommunikasjonsproblemer, med å fortelle hjelpesentraler (eller hvem som helst annen) nøyaktig hvor de er. (Videoen under er tatt med håndholdt kamera – link til TV2s mye bedre versjon – med reklame – finner du her: http://www.tv2.no/v/1024080/)

(Tatt opp med håndholdt mobiltelefon, beklager noe urolig kamera og litt støy fra forbipasserende.) Du kan lese mer om denne appen og laste den ned gratis på Smarthelp.no.

Døveforbundet er blitt meget begeistret for denne appen av opplagte årsaker, men den fungerer over hele verden – da jeg skulle besøke en venn i Shanghai i forrige uke, sendte jeg posisjonen min med SmartHelp, og han kunne se hvor jeg var etterhvert som drosjen nærmet seg. Det er ikke bare i nødsituasjoner man kan ha bruk for å kommunisere hvor man er – det er ikke så lett å beskrive gatenavn og andre kjennemerker når alt er på kinesisk.

(For ordens skyld: Jeg er styremedlem i SmartHelp og har en liten aksjepost – mest fordi jeg synes det er viktig at denne typen tjenester finnes, og at de implementeres med fullt personvern.)

PS: (kl. 2100 samme dag) Døveforbundet oppfordrer nå sine medlemmer til å legge press på justisministeren for å skjære gjennom og gjøre denne appen tilgjengelig for alle nødsentraler i landet.

Filmen om filmen

Postet den av
Svar

Kollega Audun Farbrot har skrevet et blogginnlegg om den lille videosnutten vi laget om delingsøkonomi forleden. Det var virkelig så enkelt: Lyssetting gjort på forhånd, dukket opp, holdt forelesning, og det var det. Og når ting er så enkelt, frister det jo til gjentakelse. Så det kommer nok mer…

Delingsøkonomi – hva er det?

Postet den av
2

Her er en liten video jeg spilte inn for BI Business Review:

Forøvrig er dette måten å lage videoer på: Noen stikkord på et ark, en tavle, 8 minutter opptak, og ferdig med det. Enkelt for alle parter, tar ikke masse tid, krever ikke mye forberedelse- og hadde jeg brukt en dag på det og laget masse bilder og tekst, ville resultatet nok bli bedre, men antakelig ikke i forhold til innsatsen.

Kjapt og greit og godt nok, altså. Omtrent som delingsøkonomien…

Artikkelen følger under streken:

Les videre →

Adel og proletariat og helsevesen

Postet den av
3

Oppdatering 13. februar: Jentene har vært på Ukeslutt på NRK, her er innslaget: https://radio.nrk.no/serie/ukeslutt/NMAG04000616/13-02-2016#t=35m4s

Min kronikk i Tidsskrift for Norsk Legeforening og (i noe redigert form) i Aftenposten har sittet langt inne å skrive, men det hjelper at mine døtre har vært svært positive – og det er jo dem det handler om. Reaksjonene har så og si vært udelt positive – og de har kommet i utrolig mange fora. Den tid man kommenterte under en artikkel og bare der er definitivt over. De fleste har nikket gjenkjennende og lagt til andre diffuse diagnoser (stoffskifte, smertebehandling, etc.) som også er underprioritert innen helsevesenet.

Erik Hjort, en tidligere student av meg, gjorde denne interessante observasjonen:

Jeg tror at ditt poeng om «dramaturgi», og det du kaller «adel og proletariat» kan aksentueres. Ordbruken eller terminologien bidrar også til å definere «verdien» av – og derfor kanskje også ressursene som brukes til – sykdommene. Det råder jo en oppfatning om at kreftbehandling dreier seg om den noble kampen mot sykdommen, hvor man i verste må gi tapt i det siste slaget mot kreften, eller dør ærefullt mens man står i striden. Samtidig kan man få inntrykk av at utmattelsessyndrom, på den annen side, er et uttrykk for at individet har gitt opp, sviker seg selv og sine omgivelser og samfunnet, deserterer, er hysterisk, snakker usant eller utviser en bevisst spekulativ eller nedverdig adferd.

Jeg kom til å tenke på en artikkel (av tre eller fire) Christopher Hitchens rakk å skrive om bl. a. dette i Vanity Fair etter at han fikk sin kreftdiagnose: http://www.vanityfair.com/culture/2010/09/hitchens-201009

Han sa også: “I’m not fighting or battling the cancer, it’s fighting me.”

Mine døtre har også kommentert, på Facebook, som man ikke kan lenke til, så her kommer de:

Unge med ME får et helt annet møte med helsevesenet enn det unge med kreft får. […] Jeg kan legge til at selv om begge disse sykdomsforløpene har gått inn på meg og preget meg i årevis, så var det en fordel med kreften fremfor MEen: Det var ingen som tvilte på at kreft i nær familie var alvorlige saker. Ingen sa «Jeg tror ikke kreft finnes,» da jeg fortalte at søsteren min var syk. Ingen gjorde narr av diagnosen hennes. Det kan jeg ikke si om ME.
— Julie

ME og kreft representerer ytterpunktene i hvordan pasienter blir møtt i helsevesenet.
— Helene (som sier det meste her)

Etter å ha vokst opp med en ME-syk søster var det uvant for meg å møte på et helsevesen som stilte opp og gjorde alt, ikke bare for at jeg skulle bli frisk, men for at livet mitt skulle fungere tilnærmet normalt i sykdomsperioden. Selv om behandlingen av (unge) kreftpasienter er langt fra perfekt, er det en helt annen verden enn behandlingen av ME-pasienter. Det har vært tungt å se hvordan min sykdom og mine bivirkninger har blitt tatt på alvor, mens Helene ikke har blitt trodd på. Når jeg forteller folk at jeg har mindre energi på grunn av kraftig cellegiftbehandling tror alle på meg med en gang, mens når jeg nevner at søsteren min har ME må jeg forklare hvordan denne «slitenheten» fungerer.
— Jenny

Og under streken er kronikken, redigert basert på begge versjonene:

Les videre →

Civita om undervisningskvalitet

Postet den av
Svar

Civita her utgitt et notat om undervisningskvalitet i universiteter og høyskoler og arrangerte i dag et frokostmøte om saken. Deltakere i panelet var kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, leder av Norsk studentorganisasjon, Therese Eia Lerøen og ny leder i Universitets- og høgskolerådet og rektor ved Menighetsfakultetet, Vidar L. Haanes.

(Advarsel: Liveblogging. Misforståelser og forglemmelser og alt det der.)

Torbjørn Røe Isaksen innledet med endel runde formuleringer om at det er vanskelig å definere kvalitet innen utdanning, men at man kjenner det igjen når man ser det. Noen punkter:

  • Høyere kvalitet bør føre til at man har høyere ambisjoner på studentenes vegne. Problemet er ikke studentene men hva slags forventning man har til dem – om man kan studerere 28 timer i uken og likevel få A eller B, hva sier det om forventningene vi har til studentene. Hvis man i tillegg ikke har høye krav for å komme inn, hva sier det om studiet. Vi må tenne den faglige gløden hos studentene.
  • Trenger mer inkluderende former for undervisning. Diktonomien mellom forskningsfri og undervisningsplikt bør bort.
  • Må skape en kvalitetskultur, og studentene må få ta del i det. Vanskelig å operasjonalisere, men du merker det ved at folk ikke er fornøyd med hva de har fått til, og samarbeider for å få til mer.
  • Studentene må integreres i det akademiske fellesskapet.
  • Studiene må være relevant for næringsliv og samfunn, for arbeidslivet utenfor akademia.

Mye ligger i strukturene: Få kvalitative krav til studenter, mye fokus og finansiering basert på kvantitet. Politikerne og studentorganisasjonene legger seg opp i hvem som skal komme inn på studier. Men jobben må også gjøres på den enkelte institusjon, politikerne kan ikke pålegge kvalitet.

Therese Eia Lerøren startet med at det er frustrerende at man er så enig, kunne lest opp Civita-notatet og vært helt enig. Fire punkter:

  • Kultur
  • Studenter som ressurs: må operasjonaliseres, notatet er bra om faglig og sosial tilhørighet, og om fullføring av studier. Når blir studenter invitert til å spise lunsj og snakke fag med faglige? Per idag er studentene en ubrukt ressurs. Studiebarometeret viser at studentene er minst fornøyd med oppfølging og veiledning – ikke omsorg, men motivasjon og tilbakemeldinger.
  • Varierte undervisnings- og evalueringsformer. Undervisningen i pedagogikk er ikke pedagogisk lagt opp… Undervisning kan ikke lenger være en privatsak.
  • Belønning og opprykk: Hva slags kriterier vektlegges ved ansettelser og opprykk. Samme krav til undervisningskompetanse for 1. amanuens og professor, i motsetning til forskning. Trenger et formelt krav til undervisningskompetanse, trenger noe standardisert her.

Hva står i veien for at dette ikke blir gjort i dag?

Vidar Haanes innledet med et sitat fra Burke: «Reading without reflection is like eating without digesting.» Blir det gjort så lite som det sies. Fra NTH til Menighetsfakultetet: Hadde arbeidsvaner men kjente ikke navnet på foreleserne på NTH, på MF kunne en professor holde på et helt semester med 8 vers. Sterkt politisk fokus på økt antall studenter, dette gjør det vanskelig, men det gjøres ganske mye. Skrevet veiledere og rutiner for hvordan undervisning skal finne sted. Arbeidet med NOU vil gi sektoren et dytt i retning bedre undervisning. All stimulans og ressurser går i retning av fokus på forskning, i verdenssammenheng, som Horizon2020. Ikke noe galt i det, men det handler om hvilke gulerøtter som skal deles ut. Det har vært skrevet utredninger om dette, UHR trekker inn alle og forsøker å finne gode eksempler. Mener at fokus på UK-pedagogisk kompetanse, undervisningskompetanse bør være meriterende. Forskningen er ikke privat, der må alt publiseres. Undervisningen må avprivatiseres på samme måte, må ha kolleger og mentorer som lytter til og kritiserer vår undervisning. Dannelsesaspektet blir vektlagt av faglige. FOU i utdanning skal bidra til å hjelpe studentene forholde seg til problemer med forskningskarakter i arbeidslivet etterpå.

Spørsmål til panelet fra programleder: Hva kan gjøres på incentivsiden.

Røe Isachsen: Et aspekt her er «massification of education», ofte som et resultat av ungdomsarbeidsledighet. I Norge er alle universiteter, muligens med unntak av noen estitiske spesialinstitusjoner, masseuniversiteter. Krav til publisering og impact, søknader til forskningsrådet og europeiske programmer, lettere å si noe om kvaliteten på forskningen og utdanningen. Hva skal vi se etter når vi vurderer undervisning? Politkerne må komme et steg nærmere mot å si noe om krav til undervisningskvalitet, det har vi stort sett overlatt til institusjonene. På en god institusjon hører god undervisning og god forskning sammen. Men skal studentene involveres i forskningen kreves det et godt forskningsmiljø i bunnen, og vi er ikke gode nok på å koble forskning og undervisning.

Lerøren: Skulle gjerne se flere tiltak fra undervisningsledere og politikerne, konkret, hva skal rigges til og endres på for å få noen til? Det er ikke så mye som skal til – og hadde vi ikke hatt studentene, så hadde ikke så mange akademikere hatt jobb.

Haanes: Opplever at kontakten med studentene er noe det som gjør jobben viktig og interessant. Har få virkemidler utover diskusjon, ledere må la dette sige inn i sin institusjon. Mer og mer profesjonalisering av seminarvirksomhet, kan hindre studentdeltakelse. Er ikke sikker på om politiske virkemidler er det som skal til, ei heller standardisering. Når presset på enkeltansatte blir for stort mot forskning og habilitering, går det ut over undervisning. Bør bytte ut «vurdere» med «verdsette» Mange studenter er mest opptatt av å få en utdanning. Finner mange eksempler på godt arbeid på læresteder.

Røe Isachsen: Bør har rom for flere undervisningsstillinger. Mye anekdoter og fortellinger om svak undervinsingskvalitet, rom for å gå lenger her.

Spm fra salen: Hvor er de store ambisjonene her? Kan man gjøre noe med den rykende ruinen som er ex.phil., kan man gjøre noe med overspesialiseringen, og hva med MOOC?

Bernt Hagtvedt: Er det for mange som tar høyere utdannelse?

… og resten av debatten orket jeg rett og slett ikke å ta notater fra, det ble litt for mye «det skal ikke så mye til» og «vi kan ikke sammenligne oss med Harvard/MIT/Yale» og felles vannkoker mellom studenter og faglige. En interessant diskusjon er forholdet mellom masseutdanning og elite, og tanken om at man skal vekk fra»dyrehagemodellen» over mot spissing av fagmiljøer, men da må, som Torbjørn Røe Isachsen sa, noe velges bort.

I prinsippet er det ingenting som hindrer at institusjoner prioriterer god undervisningskvalitet. I praksis er det masse hindringer, og milevid avstand mellom hva man sier i festtaler og hva man gjør i praksis.

Delingsøkonomidebatten til neste nivå

Postet den av
Svar

Sitter og ser på Aftenpostens seminar Teknologi og fremtidens arbeidsliv. (Jeg har fått invitasjon til å gå, men det koster penger og jeg går ikke på denne typen arrangementer med mindre jeg får betalt for å gå…og dessuten er det faktisk nokså behagelig å sitte hjemme, med stor skjerm, god kaffe, avslappet klesstil og muligheten til å blogge litt i relativ fred og ro). Akkurat nå er Don Tapscott på, og snakker om «Digital Natives» og demografisk utvikling. (Jeg har faktisk jobbet med ham i noen år, han var en divisjon av selskapet nGenera i en periode, holdt på med det samme den gangen.) Jeg er ikke så fan av utgangspunktet hans, nemlig at vi skal lytte til ungdommen og unge entreprenører som den viktigste kilden til verden fremover. Heller ikke er jeg så sikker på at det er demografien som endrer verden mest – det er teknologien som endrer i alle fall min verden, og så er demografi og ideologi på en effekt av og en bidrager til endringene. Men jeg liker at han bruker Ron Coase og transaksjonskostnader som en forklaringsmekanisme – det har jeg selv gjort siden midten av 90-tallet.

Uansett, alle snakker plutselig om delingsøkonomi overalt. Jeg begynner å bli kraftig lei av å høre om Uber – et firma som ikke har noen særlig innvirkning på norsk økonomi og heller ikke vil ha det. AirBnB og Finn.no er faktisk mye viktigere, men den første truer en gruppe (hoteller) som ikke er velorganisert, synlige, og forholder seg samlet til myndighetene (slik drosjenæringen gjør det), sistnevnte er noe vi er vant til som langsomt er i ferd med å bli mye viktigere (som Småjobber, etc.) og hvor det bare er plass til en aktør i markedet.

Jeg føler meg litt schizofren akkurat nå, fordi mens jeg har Don Tapscott i et videovindu på skjermen, leser jeg Morgenbladet samtidig (multitasking igjen, jeg er visst ikke så gammel likevel) og der er det artikler som er mer skeptisk til utviklingen – som Maria Berg Reinertsen om drittjobbøkonomien og Asle Toje om den nervøse og prektige ungdommen. Hvis du lurer på hvor «sykt perfekt» kommer fra, så ta en kikk på arbeidsmarkedet for dem som ikke helt fikk det til i utdanningsmarkedet, de som droppet ut, de som ikke fikk levert mastersykeoppgaven.

Når Don snakker om firmaer som legger ut gruveanalyser og annonsedesign som konkurranser på Internett, så nevner han ikke de briljante konkurransedeltakerne som ble nummer to og ikke fikk noenting. Som jeg har skrevet for ni år siden – et meritokrati, særlig et som strekker seg elektronisk over hele kloden, fører til at ulikhetene mellom land blir mindre (bra) men at ulikhetene innen land øker (bra i et overegalitært land som Norge, men gir ideologiske problemer) men skaper også en underrepresentert underklasse der lederemnene er filtrert opp og ut.

Diskusjonen bør ikke gå på hvordan man personlig skal forholde seg til dette – det blir bare et jag mot å være flinkere og løpe raskere. Diskusjonen må gå på hva vi skal gjøre for og med dem som faller utenfor. Jeg holdt et foredrag for Akademikerne for et par dager siden, og som jeg sa til dem: Fagforeninger har en tendens til å organisere seg mot noen (arbeidsgiversiden) og være komfortable med det, å beholde en kampretorikk selv om de har komfortable forhold med motparten. Utfordringen ligger i å bestemme seg for hva man skal gjøre for de som ikke kommer inn i arbeidslivet i den organiserte formen man er vant til. Fagforeninger som bare organiserer for sine medlemmer vil slippe opp for medlemmer. Arbeidsgivere som bare bygger på sine ansatte kan utkonkurreres av algoritmebaserte firma som porsjonerer ut arbeid i brøkdeler av en full stilling – men det er et mindre problem for investorer enn det der for dem det vedgår. Og fagforeningene vil slippe opp for motparter.

Vi kan ikke forby oss ut av denne virkeligheten, men vi kan ta debatten fra et nivå der vi diskuterer hva som skjer med drosjeeierne, LO og NHO til en diskusjon om hva et godt liv skal være i en verden av uendelig fragmentering og lavere og lavere transaksjons- og koordineringskostnader.

Men nå må jeg jobbe – har masse småstillinger og et tosifret antall prosjekter jeg må ta videre… Om ikke delingsøkonomi fører til spaltede personligheter, fører den i alle fall til oppdelte arbeidsdager….

 

Mandagsball!

Postet den av
Svar

Det er januar, og julefleskpanikken brer om seg i landets helsestudioer. Hvordan komme seg i form på en måte som er 1) morsom, 2) billig, og 3) tilpasset den kroppen man som middelaldrende mann har fått utdelt?

Her er et skikkelig lavterskeltilbud – nemlig å bli med på mandagsball i Ormsund Roklub (på Malmøya) hver mandag kl. 2030-2200. Vi er en gruppe middelaldrende herrer (av og til med noen sønner av yngre årgang) som spiller basketball (3-5 på hver side) her. Primus motor er Kikkan Landstad – så vi kaller oss av og til Landstads Reduserte. Vi kunne tenke oss en 4-5 flere deltakere til (det kom to nye forrige mandag, så 3-4 plasser er fortsatt ledige) slik at sjansen for fullt oppmøte øker litt etter som våren kommer og folk begynner å tenke på grill- og båtsesongen.

Har du lyst, kontakt meg, Kikkan eller noen av de andre. Basketkunnskaper ut over det helt basale er ikke nødvendig (vi har masse regeleksperter som mer enn gjerne holder forelesning og deltar i diskusjoner.)

Vi sees!

Wikipedia i 15 år

Postet den av
Svar

2000px-wikipedia-logo-v2-en-svgWikipedia fylte 15 år her forleden, en begivenhet som har blitt dekket nærmest rutinemessig av så og si alle blogger, aviser og andre mediekanaler.

Pussig hvordan noe som en gang var så revolusjonerende – med masse debatter om Wikipedia i skolen, statsstøtte eller ikke, kan man stole på Wikipedia, og så videre – har blitt så selvsagt og allestedsnærværende. (Selv har jeg tydeligvis begått 19 innlegg om Wikipedia på denne bloggen, dette ikke medregnet.)

Resultatet er i alle fall at Wikipedia nå er det mest brukte kunnskapsverk i verden, tilgjengelig på nesten alle språk, og har blitt forsøkt blokkert en rekke ganger, med stadig mindre suksess.

Selv skrev jeg mine første Wikipedia-artikler i januar 2002, altså for 14 år siden. Den gangen var det ikke så mange brukere, og egentlig bare å sette i gang og skrive. Nå redigerer jeg mindre og mindre – de siste årene mest retting av småfeil jeg finner her og der. Årsaken er naturligvis at det ikke finnes så mange artikler som mangler lenger – og at de som finnes, etterhvert har nådd et detaljeringsnivå og redigeringskvalitet der jeg ikke har så mye å tilføye lenger.

Slik er det å vinne – Wikipedia har nå blitt så vanlig at vi tar det for gitt, og ikke lenger legger merke til eller engang tenker noe særlig over hvilken utrolig ressurs som ligger i dette verket. Kanskje en tanke å sende litt penger til Wikipedia – bare slik at vi får beholde det de neste 15 årene?