Norge og selvkjørende biler

Nok et innlegg i Dagens Næringsliv, denne gang skrevet sammen med Carl Störmer (som hadde idéen.)

(Fikk forresten en epost fra Troels Normann Mathisen, informasjonssjef i Stiftelsen Organdonasjon, som kunne opplyse at i Norge er det kun 7% av donerte organer som kommer fra trafikkofre, så for ham var det bare å sette i gang og innføre disse bilene… Stiftelsen Organdonasjon har forøvrig et aldeles utmerket donorkort, som alle bør fylle ut og ha i lommeboken.)

En selvkjørende fremtid

Espen Andersen, BI og Carl Störmer, Jazzcode AS

Norge bør bli verdens beste testlaboratorium for selvkjørende biler.

Norge etter oljen bør satse på noe som hele verden vil ha, der vi har gode forutsetninger, og der vi utvikler god kunnskap selv om prosjektet mislykkes. Vårt forslag: la Norge bli verdens fremste laboratorium for selvkjørende transport – en «månelanding» vi kan trekke nytte av langt utenfor den nisjen petroleumsutvinning til havs utgjør.

1280px-tesla_model_s_26_x_side_by_side_at_the_gilroy_superchargerSelvkjørende biler vil gjøre for persontransport hva epost har gjort for A-post. Gründer Elon Musk sier Teslaer vil kjøre seg selv om to år – de kan allerede skifte fil og parkere i garasjen selv, om litt vil «summon«-funksjonen (en «på plass»-kommando for bilen) virke tvers over hele USA.

En elektrisk selvkjørende bil vil sjelden parkeres, velge raskeste rute, alltid følge trafikkreglene, og ikke ha eksos. Et samfunn med selvkjørende biler kan redusere bilparken med 70-90 prosent, frigjøre opptil 30 prosent mer plass i storbyer, redusere trafikkulykker med 90 prosent, og drastisk redusere lokal luftforurensning.

Googles selvkjørende bilergoogle_self_driving_car_at_the_googleplex har kjørt flere millioner kilometer uten selvforskyldte ulykker, men det er fortsatt mange tekniske problemer igjen. Bilene er bra på Californias godt oppmerkede og nøye kartlagte veier. De selvkjørende bilene kjører sikkert, men det gjør ikke alltid de menneskelige sjåførene. Vi kan ikke brått og totalt gå over. I lang tid, kanskje permanent, må menneskelige og automatiske sjåfører forholde seg til hverandre.

Norge kan både utvikle selvkjørende biler og være først i å ta dem i bruk. Vi har ingen egen bilindustri å beskytte, er raske til å kjøpe og ta i bruk ny teknologi, små nok til at beslutningsveien er kort, og eventuelle bommerter begrenser seg til et lite marked. Vi kan lett endre lovverket slik at selvkjørende transport kan testes på norske veier: Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger har trafikkproblemer og nok befolkning for et eksperiment. Som nasjon er vi er opptatt av miljø, innovasjon og sysselsetting.

Norges dårlige veier er et pluss. Norge har masse snø og is, dårlig vær og dårlige veier. Dagens selvkjørende biler trenger tydelig oppmerking i veibanen for å kunne kjøre sikkert. Men Norge har verdensledende kompetanse i utvikling av kommunikasjons- og koordineringsteknologi: Oljeindustrien har lært å posisjonere skip kontinuerlig med fem cm nøyaktighet og operere plattformene fra land. Telenor er verdensledende på å bygge robuste mobilnettverk i vanskelig terreng. Teknologi utviklet for norske forhold tåler det meste.

Norge trenger selvkjørende biler mer enn de fleste. Vi er verdens rikeste og likeste land, og skaper velferd ved automatisering og teknologibasert produktivitetsøkning. Transportbransjen er overmoden for automatisering. Teknologien kan opprettholde produktivitet og tilby et nytt liv for mange – blinde, eldre og handicappede, for eksempel – som ikke har enkel og billig transport i dag. Den vil skape mange arbeidsplasser, flest innen alle de produkter og tjenester – tenk før og etter smarttelefonen her – som kan bygges opp basert på selvkjørende biler.

Vi vinner på dette selv om vi ikke får det til. Masse ny teknologi må utvikles for at selvkjørende biler skal gå fra eksperiment til hverdag, som programvare for å håndtere ekstremt komplekse situasjoner når autonome biler skal dele en smal veibane med trøtte sjåfører.

Denne teknologien kan brukes i mange andre sammenhenger. Alle bransjer berøres: Forsikringsbransjen, for eksempel, vil måtte tilpasse seg en marked med svært få ulykker, og helsevesenet kan faktisk få mangel på donororganer siden de stort sett kommer fra trafikkulykker*.

Vi har snudd oss før – fra is til kjøleskap, seil til damp, fasttelefon til mobil. Vi har et politisk miljø som har gjort oss verdensledende i elbilbruk. Norge har alt å tjene på å satse på en selvkjørende fremtid – så la oss gjøre det!

*Her tok jeg feil – kun 7% i Norge, men spørsmålet har blitt reist i USA.

Advertisements

4 thoughts on “Norge og selvkjørende biler

  1. og hvis du ønsker minst mulig kort i en allerede overfylt lommebok kan du alltid laste ned et digitalt donorkortet på din smart telefon.

  2. Tilbaketråkk: Norge bør bli verdens beste testlaboratorium for selvkjørende biler. – Carl Størmers blogg

  3. Er selvkjørende biler bra?

    Av Per Inge Østmoen

    Selvkjørende biler som ikke eies av den enkelte er muligens et alternativ i tette byområder som et ledd i en kollektivtransport for mennesker som ikke har og ikke kan eller ønsker å ha bil. En selvkjørende bil som er datastyrt og ikke adlyder føreren, er i motsetning til et førerkontrollert kjøretøy egentlig ikke å regne som et personlig transportmiddel.

    Her må man imidlertid forutse at enkelte vil argumenter for selvkjørende biler som en generell og kanskje påbudt løsning, ut fra hensynet til «trygghet» og «sikkerhet.» Ja, førerkontrollerte biler medfører helt klart frihet under ansvar, og frihet innebærer alltid økt risiko. Det gjelder også friheten til å bevege oss anonymt på gaten, friheten til å kommunisere med andre mennesker uten å bli avlyttet, friheten til å eie skytevåpen for blinkskyting og/eller jakt, friheten til å som lovlydige borgere besøke nettsider uten at myndighetene kan spore oss i ettertid. På samme måte som med selvkjørende biler, kan det argumenteres for at fjernelse av svært mange av de frihetene som vi lenge har tatt for gitt kan øke «tryggheten» i samfunnet, fordi hver eneste frihet påviselig øker risikoen. Samtidig er det en ufrakommelig realitet at en maksimalisert «trygghet» medfører en minimalisert frihet og bortfall av rommet for egenvurderinger og valgmuligheter.

    Førerkontrollerte biler er ikke de drapsmaskiner de ofte fremstilles som, og som mange tenker seg at de er. I Norge har vi i 2016 rundt 2.8 millioner biler som kjører rundt på norske veier, det kjøres hvert år rundt 33 milliarder kilometer. Likevel ble det i 2015 ikke drept flere enn 125 mennesker i trafikken, og det uten at en eneste selvkjørende bil ruller på norske veier. Noen vil ganske sikkert da innvende at «en drept i trafikken er en for mye.» Da skal vi huske på at dette er den samme argumentasjonen som ble brukt i forbindelse med diskusjonen rundt EUs Datalagringsdirektiv, hvor det blant annet ble uttalt: «Hvis vi bare kan redde ett barn er det verd det.» Det er tvilsomt om en slik tankegang er det beste grunnlaget for samfunnets holdning til fenomener som kan tenkes å innebære risiko.

    Hvis vi mister evnen til å tåle tanken på at noe kan være risikabelt eller medføre en viss fare, så er vi på meget farlige veier.

    Vi må også se dette i perspektiv. Det døde som nevnt ovenfor 125 i trafikken i Norge i 2015, av en befolkning på over 5 000 000 mennesker. I alt døde det omtrent 42 000 mennesker av alle dødsårsaker i Norge samme år. Selv om vi også tar med alle som skades i trafikken, er det fortsatt ikke et overveldende tall. Det er for eksempel 12 000 som dør av kreft i Norge hvert år. Veldig mange av de som dør av kreft dør etter mange år med tiltakende invaliditet og smerter, og det er nok ikke trafikkulykkene som fører til mest lidelse og død i samfunnet selv om massemediene har en tilbøyelighet til å dramatisere en liten pikes trafikkdød slik at sterke følelser mobiliseres og «alle» får det inntrykk at trafikkdøden er et enormt samfunnsproblem. Slik kan dramatiserende massemedier bygge opp til konklusjoner om at folk må forbys å kjøre egne biler. Å manipulere menneskers følelser, har til alle tider vært det sikreste virkemiddel for å få gjennomført ulike politiske tiltak. Men vi gjør klokt i å utvikle selvstendig tenkeevne, også i forhold til fenomenet selvkjørende biler. At en gitt teknologi finnes, er ikke det samme som at den må brukes.

    Poenget er at mennesker har et legitimt behov for et førerkontrollert kjøretøy som adlyder føreren. Menneskers transportbehov dreier seg om flere behov enn transport fra A til B i byområder, som ved jobbreiser. En førerkontrollert bil hvor føreren bestemmer premissene for ferden kan takle en lang rekke situasjoner hvor «trygghets»motiverte tiltak som førerstøttesystemer, fartssperrer og liknende begrensninger ville gjøre at bilens eier/sjåfør mistet muligheten til å treffe selvstendige valg i situasjonen og handle deretter. Det kan være et valg om å fortsette å kjøre når det står en ransmann eller bølle i veibanen. En selvkjørende bil vil la ransmannen stoppe deg fordi den vil være programmert for «trygghet» i gjennomsnittssituasjoner, slik at du ikke kan fortsette å kjøre og tvinge vedkommende til å kaste seg til siden og gi opp. En selvkjørende bil vil måtte hindre deg i å overskride fartsgrensen på stedet, uansett hvilken situasjon du er i og hva du er nødt til å kjøre til eller fra. En lang rekke eksempler kan gis, eksempler på muligheter som en selvkjørende bil vil frata oss. Vi har gode grunner til å si nei takk til selvkjørende biler, som også ville passivisere oss. I en førerkontrollert bil hvor vi bestemmer kjøretøyets ferd, er alle våre sanser i beredskap i et samspill mellom sansene og våre motoriske ferdigheter der vi kontinuerlig kontrollerer kjøretøyets ferd med ratt og pedaler. Manuell kjøring i et tredimensjonalt landskap med et komplekst trafikkbilde er langt mer stimulerende enn å sitte passivt å lese e-post og surfe på internett, det kan vi gjøre hjemme.

    Det hevdes også at selvkjørende biler vil spare miljøet, fordi automatbiler kan kjøre selv tilbake til et utgangspunkt i form av en oppsamlingsplass. Dermed trenger ikke det enkelte mennesket å eie sin egen bil. Men et slikt resonnement overser at transport er så mye mer enn å reise fra A til B. Mange mennesker trenger og ønsker et førerkontrollert kjøretøy som alltid er tilgjengelig, som kan kjøres når som helst og hvor som helst uavhengig av rutetabeller og kollektivtrafikk, og som gir en frihet til å være mobil som ingen andre transportløsninger kan gi. Transport er mer enn transport i byer, for en som for eksempel bor i Karasjok er det hensiktsmessig å eie en bil som gjør at man kan dra 180 kilometer til Tana for å besøke venner, eller dra på en impulstur 200 kilometer avgårde for å fotografere nordlyset. Dette må være fullstendig legitimt.

    Hva med miljøet da, må ikke bilkjøring begrenses mest mulig?

    Nei, fordi den førerkontrollerte privatbilen er et faktisk behov, og miljøproblemer er til for å løses lik andre utfordringer. Om noen få år går alle nye biler på el, hydrogen og/eller brenselsceller, og transportsektoren har frigjort seg fra avhengigheten av fossil og ikke-fornybar energi. Og det er her, i utviklingen av ikke-fossile og fornybare drivmidler, at innsatsen for vår forskning bør ligge. Den store og virkelig fundamentale transportrevolusjonen, som er positiv og sterkt ønskelig, er at personlige kjøretøyer og andre transportmidler drives med fornybar energi.

Kommenter

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s