Kategoriarkiv: Et land i verden

Sommerskolekaos II

Postet den av

Oslo byEn liten oppdatering på saken om sommerskolepåmeldingen som ikke gikk så bra: Jeg har nå snakket med en av leverandørene, og dette ser ut til å ha vært en kombinasjon av et DoS-angrep (40 000 likelydende forespørsler fra en IP-adresse akkurat da påmeldingen begynte) og en siste-minutt-endring som gjorde noe med det filteret som skal stoppe slikt. En faktor kan ha vært at man endret krypteringsmetoden to dager før påmeldingen startet, og ikke fikk kjørt skalatester med den nye (og mer ressurskrevende) krypteringen.

Tingenes iboende finurlighet, med andre ord. Et eksempel på at feil sjelden skyldes en ting, og heller sammenfall av omstendigheter – "normal accidents". For en virkelig tour de force om denne typen feil, se artikkelen "The lessons of ValuJet 592".

FAST og fremtiden

Postet den av

…er tittelen på en kronikk Kirsti Kierulf og jeg har skrevet i Økonomisk Rapport 3/2008. Siden den ikke finnes på nettet, legger jeg den her, til kommentarer og distribusjon:

Les videre →

Altinn fungerer faktisk

Postet den av

Tid for å betale momsen – siste frist i dag. Finner naturligvis ikke innbetalingsblanketten, men skjema skal jo leveres på Altinn, så etter å har spadd meg gjennom massevis av bilag og rettet opp alle feila fra i fjor og printeren har spyttet ut et korrekt utfylt skjema, logger man seg inn på Altinn (passordet fra i fjor virker faktisk, engangspassord kommer på mobilen uten problemer), deretter fylle i skjema som ser akkurat ut som det skal, sende inn. Kvitteringen inneholder riktig bankkonto og KID-nr, dermed er det rett over til nettbanken, klippe inn detaljene, trykk på betal og ting er gjort for i år.

Total tid ca. 5 minutter. Av og til virker ting, og Altinn er faktisk aldeles utmerket. Nå gjenstår bare forenkling av reglene (for fremdeles er jeg ikke helt sikker på hva ting heter) og kanskje en senking av momsnivået? 

Klassefest og kunnskapsforakt

Postet den av

Niels Chr. Geelmuyden setter fingeren på et velkjent fenomen her på berget – nordmenns forakt for kunnskap. Alle kjenner Vegård Ulveng, ingen kjenner Finn Kydland.

Som jeg selv har skrevet:

Neste gang du leser en avisartikkel om en ung person som har gjort det bra i noe som krever tankevirksomhet og konsentrasjon, legg merke til det uunngåelige avsnittet om at, joda, han eller hun er egentlig helt normal – går på ski, f.eks., eller hører på musikk. Tenk om alle reportasjer om idrettsstjerner inkluderte en passus om at selv om vedkommende bruker mesteparten av tiden sin til å halse rundt med snørr nedover haken, så har han eller hun faktisk lest en bok engang også …

Nuvel. Over til noe annet, men i samme gate:

Sist lørdag så jeg programmet "Den store klassefesten" med Dan Børge Akerø, et program der to kjendiser møter hverandre til kappestrid sammen med sine skoleklasser. Jeg har sett dette programmet akkurat to ganger tidligere, den ene gangen var det idrettsfolk (to syklister, tror jeg, de tråkket i alle fall en slags hinderløype rundt studio) og den andre gangen var det TV-personligheter (en hallomann og en annen person jeg har glemt).

Denne gangen var det Wolfgang Plagge og Knut Jørgen Røed Ødegård, henholdsvis Norges mest kjente vidunderbarn og offisielle supernerd. (Grunnen til at jeg i det hele tatt så på, er at en venn av familien var med – han har gått i klasse med Plagge.) Dan Børge ledet det hele med gemyttlighet og kom nokså godt ut av det – selv om det var tydelig at han så på de to deltakerne som nokså spesielle.

Det hele foregikk på sedvanlig måte – men pussig nok viste det seg at lille, runde, rare Plagge og lange, tynne, rare Ødegård faktisk er både sosialt kompetente og medialt komfortable mennesker. De hadde morsomme svar på dumme spørsmål. De tok litt styringen selv, særlig Plagge. De slappet av, og startet selv den mest interessante passusen, der de spontant begynte å diskutere hvordan de lærer seg ting utenat – Plagge musikkstykker, Ødegård desimalene til pi.

Og så var det tid for spørrekonkurranse.

Og det var da det ble parodisk: Akerø og hans medhjelpere hadde satt sammen spørsmål om ting  som skjedde i 1980, og fikk det problem at begge deltakerne svarte før han i det hele tatt hadde fått begynt spørsmålet. Plagge som regel først – han er musiker og har kvikke hender til startknappen. For meg var det nokså tydelig at noen hadde tatt som forutsetning at siden Plagge og Ødegård er fanatisk opptatt av klassisk musikk og astrofysikk, er det det eneste de er opptatt av (at Ødegård demonstrerte sin insektssamling, burde kanskje være en indikasjon på det motsatte.)

Det er nemlig slik, etter standard oppfatning, at hjerneplass er begrenset – kan man masse om en ting, må det gå utover noe annet. Både Plagge og Ødegård viste seg altså å være samfunnsengasjert og kulturorientert selv om de var fagnerder. Det er en tanke som ikke passer inn i den alminnelige norske lørdagsunderholdning.

Men det var moro å se Dan Børge miste kontrollen. Og artig at kunnskapsrike mennesker blir vist frem på TV en gang i mellom, selv om fremvisningen var litt "slik lever dei der".

Og jada, jeg vet det er Vegard Ulvang. Det vet Geelmuyden også….. 

ODF, Abelia, og Econ

Postet den av

Jeg lurte på om det skulle være nødvendig å analysere Econ’s bestillingsverk (les mer hos Eirik) som hevder at merkostnaden ved et filformat (ODF) fremfor et annet (OOXML) skulle komme opp i 778mnok.

Gisle HannemyrMen Gisle Hannemyr har allerede gjort jobben og vel så det.

En liten detalj: Hvis Microsoft går over til ODF selv, så forsvinner kostnaden for kundene (som blir fornøyd), dermed blir EU-kommisjonen fornøyd, dermed kan politikere og administratorer fortsette å bruke Microsoft-produkter uten problemer. I stedet velger man å forsøke å presse gjennom et format man kan dominere.

Jeg skjønner det ikke. Jeg kjenner og har utmerkede samarbeid med mange mennesker som jobber i Microsoft – de er dyktige og interessert i teknologi og teknologiutvikling, mange har et oppriktig ønske om å spre kunnskap og innovasjon både i Norge og andre steder. Og så holder man på med ting som dette i stedet for ganske enkelt å delta i standardsetting på en kjapp og grei måte så alle kan komme seg videre og faktisk utnytte teknologien. Det er ikke uvanlig at høyrehånden ikke vet hva venstrehånden gjør i store firma, men dette synes jeg er i overkant.

Vi går i retning av tjenestebasert teknologi, noe til og med Nick Carr har fått med seg, og da blir interoperabilitet og stabile standarder essensielt. Den eneste unnskyldningen for å knytte teknologier tett opp mot hverandre – helintegrere – er fordi man oppnår bedre ytelse eller funksjonalitet som ikke er mulig på annen måte. Over tid vinner alltid åpne og modulariserte løsninger (inntil de blir så standardisert at de selges som enkeltenheter.)

I en slik verden er det ikke plass for proprietære formater, med mindre de er vesentlig bedre enn de åpne. Og jeg har ikke sett noen overbevisende analyse som sier at OOXML kan gjøre mange ting som ODF ikke kan. Noen som har en god sammenligning?

Tellme og FAST

Postet den av

Tellme, et firma som lager software for AVR-systemer ("If you want to press 2, press 4.") er lykkelig som datterselskap til Microsoft. Og det er jo gode nyheter for FAST, om ikke annet.

SAS igjen

Postet den av

Jeg blir stadig spurt om SAS, etter at jeg skrev en kronikk for halvannet år siden og dermed ble ekspert over natten. Sist intervjuet av Mandag Morgen, og gjengitt i Dagens Næringsliv.

NRK vil tvinge DAB på folket

Postet den av

Ny spalte i e24: NRK vil tvinge DAB på folket, en oppdatert versjon av et tidligere blogginnlegg som fikk mange gode kommentarer. Hovedforskjell: Jeg skriver ikke lenger at DAB er dødt (det finnes et marked i England, bl.a., som vil holde liv i standarden), bare at NRK ikke kan tvinge den på befolkningen. Gjengitt nedenfor med litt flere lenker enn e24s versjon.

(Dette viser forøvrig en publikasjonmodell jeg har sans for: Legg ut en ide, få kommentarer fra folk som har interesse og peiling, deretter skriv den ut etter å ha tatt hensyn til kommentarene. Nok et eksempel på at nye medier minner mer om samtale enn kringkasting.)

Les videre →

Tunander om nettverk

Postet den av

Ola TunanderOla Tunander, seniorforsker ved PRIO, har et glimrende innlegg i Aftenposten 11. februar. Her hevder han, med referanse til min kronikk om frykten for smarte utlendinger, at kompetanse betyr mindre enn vennskap i Norge – med en rekke glimrende observasjoner og formuleringer som nu i disse nettverkstider er hyperaktuelle. Tunander, med kinesisk akademiker-kone, sier at kunnskap kommer til kort overfor vennskap, og at dette er en viktig dimensjon i skoledebatten:

I Norge er forankringen i det uformelle nettverket av største betydning, hvor gamle bekjente kan åpne en dør når det er nødvendig. Det er ikke hardt akademisk arbeid som gir uttelling. Dersom man streber etter en yrkesvei som gir god økonomi, god helse og frihet, er valget av akademiske studier med mulighet for høyere akademisk eksamen ikke å anbefale.Muligens er det slik at man i Norge tror at "sunt bondevett" i bunn og grunn er det viktigste, og at akademisk kompetanse innenfor samfunnsvitenskap og humaniora mest er å betrakte som jåleri.

Jeg tror ikke at skolens problem fremst handler om lærerne. Den lærer min datter har i skolen er for øvrig mye bedre enn de lærere jeg selv hadde som barn. Svaret på hvorfor norske elever ikke finner det verdt å prioritere skole og utdanning, finner man nok ikke i skolen. Eleven foretrekker tett omgang med venner fremfor å satse på selve studiene. Under nåværende forhold er dette tilsynelatende et rasjonelt valg.

Norges svake resultat i PISA-undersøkelsen handler i bunn og grunn ikke om den norske skolen, men om det norske samfunnet.

Amen. Norges nasjonalavis er ikke Aftenposten eller VG, men Trangviksposten. I et slikt samfunn har selvfølgelig kunnskapsministeren rett når han avblåser krisen i norsk skole: Skolen leverer det den skal, omgjengelige mennesker som kjenner hverandre og hjelper hverandre. Kanskje vi skal døpe om Kunnskapsdepartementet til Vennskapsdepartementet?

GPS og Sokolova

Postet den av

Håkon Styri gir en glimrende oversikt over den teknologien (og de teknologiutfordringene) Nadejda Sokolva jobbet med før hun ble kastet ut av Norge. Se også Undreverset.

DAB er dødt

Postet den av

Kringkastingssjef hand Tore Bjerkaas vil skru av FM-sendingene, men Giske holder på at minst halvparten av befolkningen må ha tilgang på en DAB-radio før dette blir aktuelt. Med smått og stort ble det solgt 2 millioner FM-radioer i fjor (dette tallet inkluderer mobiler) og 61000 DAB-radioer.

Giske er politiker og vant til å forholde seg til stemmetall, og her har han for en gangs skyld helt rett. I en verden med konkurranse om teknologiplatformer er det kundene som bestemmer hvordan de vil motta sine nyheter og sin underholdning. NRK er bare en av mange leverandører, og kan ikke diktere platform. DAB er en teknologi med fremtiden bak seg – og NRK bør glemme den (en av mange lovende teknologier som ble forbigått av andre, mer fleksible løsninger) og heller satse på platformnøytral kringkasting, først og fremst gjennom podcasting, streaming og radiokanaler levert over mobiltelefonnett og Wi-Fi.

Jeg kan ikke fri meg for at det ligger en generasjonsskifteproblematikk her. Dagens unge konsumerer sin underholdning og får sine nyheter utenom TV og radio. Skal NRK være relevante i fremtiden, må man forsøke å være noe andre ikke er (at frokost-TV legges ned, er i så måte et sunnetstegn). Selv har vi fibernett hjemme og kan få radiokanalene gjennom fibernettet eller gjennom diverser FM-radioer rundt omkring i huset. Vi trenger en DAB-radio omtrent like mye som vi trenger en grammofonspiller.

Derimot kan jeg godt tenke meg en Youtube-lignende løsning fra NRK som gjør at jeg kan høre programmer direkte over Internett, i sanntid eller lagret, og dessuten blogge om programmene direkte. Den yngre generasjon kan tenke seg å ha ting integrert (i fullversjon og med skikkelig lyd) på Facebook eller Nettby eller Ezmo eller hva nå dagens medium heter. Og mens vi er igang, hvorfor er det ikke mulig å søke på alle NRKs programmer via vanlige søkemotorer.

En ting til: NRK har 50 år med egenprodusert arkivmateriale. Hvorfor i all verden er ikke det lagt ut åpent på nettet forlengst, til glede for historielærere, forskere, seere og hvem som helst ellers? 

Beklager. DAB har DABbet av til et nivå hvor det er dødt alle andre steder enn i NRKs styrerom. NRK bør komme seg ut av det – og sin platformintegrerte tankegang – så fort som mulig. Det eneste resultatet av å presse DAB gjennom er at vi ender opp med en teknologiplatform ingen andre har, samt at medieregulerende instanser i Norge mister sin troverdighet. Noe Giske ikke ønsker og tydeligvis skjønner.

nrk.no er NRKs fremtid. Enkelt og greit.

Her er forøvrig et av NRKs mest sette program (som ville ha mange millioner seere hvis NRK gadd å lage en engelskspråklig versjon), greit tilgjengelig i bloggbart format på Youtube. Skrevet av Knut Nærum. Om den er inspirert av DAB, vites ikke:

Nett vs. papir – video tilgjengelig

Postet den av

Videoene fra møtet om nett- og papirmedier i Polyteknisk Forening 28. januar er nå tilgjengelige, i tre formater: WMV (Windows Media File), 3GP (for mobiltelefon), og (anbefales) Google Video (for streaming og noe raskere nedlasting):

Stor takk til Eskil Goldeng som steppet inn med et lite DVHD-kamera, noe som i seg selv demonstrerer hvor lite det nå skal til for å lage egne medieprodukter – og siden det var nok en kameramann til stede (med mer profesjonelt utstyr) spørs det om det ikke kommer flere versjoner.

Slik kan man jo også behandle sårt tiltrengt kompetanse

Postet den av

Dette er så idiotisk at det nesten ikke er mulig å gjøre annet enn å peke på det.

Oppdatering: Håkon viser til en kronerulling i kommentarene, herved linket. Særlig det faktum at hun ikke har kunnet motta lønn i to år og kommer til å bli utestengt fra hele Schengen virker helt uforståelig. Det burde holde lenge med at NTNU går god for henne – særlig ettersom man snakker om å desentralisere vurdering av arbeidstillatelser direkte til arbeidsgivere i alle fall.

Men hadde jeg vært henne, hadde jeg tatt i mot tilbudet fra University of Calgary. 

Klikkhorer og papirtigre….

Postet den av

…skulle vært tittelen på denne kronikken i Aftenposten, men så ble det altså "Papir og nett i kamp", av grunner som burde fremgå av teksten. Den danner en passende bakgrunn for dette møtet neste mandag i Polyteknisk Forening. Gitt at Aftenposten ikke legger inn tekstlenker slik jeg mener man skal gjøre, gjør jeg det her. For ikke å snakke om at jeg kan ta annonseinntektene selv. Hvis jeg hadde hatt annonser.

Klikkhorer og papirtigre

Espen Andersen, januar 2008 

Skal tradisjonelle aviser beholde sin relevans, må nett og papir utnytte det beste i hverandre.

Store endringer
I disse dager pågår en «borgerkrig» i mange avisredaksjoner, med tradisjonell papirjournalistikk i forsvarsposisjon og nettjournalistene i rollen som den uvaskede hop utenfor portene.

Organisasjoner forholder seg til endringer i sine omgivelser ved først å differensiere (isolere det nye ved å sette opp en egen del av organisasjonen som forholder seg til endringen) og deretter integrere (la den det nye gradvis smelte inn i organisasjonen og bli «business as usual».)
I varehandlende bedrifter begynte gjerne netthandel som en isolert aktivitet, av og til i konkurranse med de vanlige butikkene. I dag lar de beste varehandelsbedriftene kundene sine kjøpe varer over nett og returnere dem i butikken, eller netthandle utsolgte eller tilpassede varer fra butikkens lokaler.

Fra papir til digitalt
I bedrifter som lever av å fremstille informasjon ser man gjerne en tre-faset utvikling fra papir til digitale medier. I den første, eksperimentelle fasen tar man allerede ferdig materiale (laget for papir) og legger det ut på nettet.

Så skjønner man at dette ikke utnytter de muligheter nettet har for interaksjon og oppdatering, og at abonnement og løssalg er dårlige forretningsmodeller i en digital verden.

Parallelle utgaver
Neste steg er å sette opp en egen nettredaksjon, og ha parallelle utgaver. Mye av materialet er det samme, men kundenes bruksmønster, og dermed de redaksjonelle drivkreftene, er ulikt.
Papiraviser trenger enten en sensasjonell sak hver dag (som kan settes på forsiden) eller en stabil profil rettet mot sitt kjernepublikum (som sikrer fortsatt abonnement.) Nettaviser får betalt etter hvor mange annonser leserne eksponeres for og helst klikker på for hver enkelt artikkel.

Flermedial redaksjon
I den tredje fasen smelter nett og papir sammen til den såkalt flermediale redaksjon. Her blir det statiske innholdet generert ut fra det dynamiske – med andre ord, materialet skrives først og fremst for nett, og dagens avis blir en tilpasset utskrift av nettsiden.

Det er ikke lenger noen forskjell på nett- og papirjournalister.

Endret bruksmønster
Hvis man spør avisfolk i dag, sier de at hovedforskjellen mellom nett og papir er at nettavisene bedriver hendelsesjournalistikk – de leverer korte artikler som beskriver hendelser etter hvert som de skjer.

Papiravisene overlater gradvis nyhetsoppdatering til TV, radio og nett, og konsentrerer seg om innholdsjournalistikk: Reflekterende og analyserende materiale, mer bakgrunn og egne meninger.

Endrede lesevaner
Dette er drevet av endringer i kundenes bruksmønster: En leder i et mediekonsern fortalte meg nylig at han ikke lenger gadd gå ned til postkassen for å hente morgenavisen. I stedet leste han nettavisen til morgenkaffen, og sparte papiravisens velformulerte ettertenksomhet til han kom hjem fra jobb.

Enmediale tradisjoner bygger opp under denne utviklingen: Papirbaserte journalister er vant til å få sine bidrag vurdert av redaktører og andre kolleger før publisering – og når noen kjøper en avis, kjøper man den for helheten og ikke den enkelte artikkel. Nettjournalister legger det i høyere grad rett ut og blir direkte målt for hver artikkel.

Økt press
Dermed blir det et større press mot å skrive kort og sensasjonelt: I enkelte utenlandske aviser eksperimenteres det med automatiserte dataverktøy som kan predikere hvor mange lesere en nettartikkel vil få før den blir lagt ut. Så kalles også nettjournalistene «klikkhorer» av papirjournalistene, i nedstemte øyeblikk.

Går vi så mot en mer tabloid verden fordi folk leser mer på nett? Jeg tror ikke det, men skal tradisjonelle aviser beholde sin relevans, må nett og papir utnytte det beste i hverandre. Da må også det tradisjonelle innholdet tilpasses nett, og det gjøres bare i begrenset grad i dag.

Skal en tekst gjøres lesbar på nett, er det i hovedsak tre ting som må gjøres med den: Finnbarhet, modularisering og tekstlenking.

Må kunne finnes
Finnbarhet (et ord Per Egil Hegge ikke liker, men som får stor betydning for avisspråk) har å gjøre med hvor lett det er å finne en artikkel gjennom en søkemotor. Folk som leser på nettet, bruker søkemotorer for å finne materiale, og skal man bli lest, må man kunne finnes.

I dag er det for eksempel slutt på å bruke metaforer eller ironi i nettbaserte overskrifter – skal søkemotoren finne artikkelen, må tittelen være en summering av innholdet, helst med bruk av termer som søkemotoren skjønner.

Dette underbygges ved at stadig flere nettavissider bygges opp direkte ved søk – det vil si, de settes sammen automatisk.

På egne ben
Modularisering betyr at artikler må skrives slik at de står på egen hånd – siden leseren kommer inn direkte, uten å gå via en forside, må selv relativt korte artikler stå på egen hånd.

Enkeltartikler på nettet har lenger levetid enn en papirartikkel. De blir som Lego-klosser: Man kan brekke dem løs fra en sammenheng og bruke dem om igjen i en annen.

Lenker i teksten
Tekstlenking betyr at man refererer til andre artikler i teksten, i stedet for å legge dem ved siden av artikkelen slik det gjøres på nettaviser i dag. Dette kan man ikke gjøre på papir, men på nett er det en uhyre effektiv metode for å forkorte artikler uten å miste meningsinnhold.

Viktigst er likevel at det plasserer enkeltartikkelen i forhold til annet innhold uten at man trenger mer enn enkeltartikkelen.

Endrede roller
Mange papirjournalister er skeptiske til utviklingen, men jeg tror ikke det er noen grunn til å ønske seg tilbake til gamle dager. Det mer effektive nettformatet krever noe tilpasning, men gir også fordeler.

En god nettavis er i større grad en samtale mellom leser og skribent, både for hendelses- og innholdsjournalistikk. Å skrive for papir gir foreløpig mer status og flere lesere, men nettbaserte skribenter finner at på nettet får de kjappere korreksjoner og ofte en bedre diskusjon på lengre sikt.

Vil få mer makt
Journalistens rolle endres relativt lite. Internett er, for å sitere Davi
d Weinberger, «små biter løst knyttet sammen». Produsenter av gode biter – enten det er nyheter eller kommentarer – vil få mer etterspørsel direkte mot seg, og dermed mer makt i forhold til sin egen arbeidsgiver.

Kjente skribenter kan lage sine egne nettsteder og ta annonseinntektene selv.

Gode sammenstillinger
Den virkelige utfordringen kommer for redaktører og desk, som må lage så gode sammenstillinger av stoff at folk velger deres inngangsport i stedet for å gå til en søkemotor.

Deres jobb blir kontinuerlig i stedet for episodisk, involverer leserne også på produksjonssiden, og krever stadig reposisjonering av stoff ut fra lesernes reaksjoner og begivenhetenes utvikling. Avisen utvikler seg til et forum for den raske, men lange samtalen, med færre gjentagelser og viktigere historikk.

Sluttresultater vil være færre store aviser, mange små, men totalt med flere lesere og mange flere skribenter. Og det er det all grunn til å være positiv til.

Alt var ikke bedre før

Postet den av

Ifølge Stein Ringen var ikke ting bedre før – Hamsun og Undset var vulgære og rå debattanter, som huserte i en tid med lavt utdanningsnivå og liten kvalitetskontroll i avisene.

Godt å vite – og en liten påminnelse om at det kan være greit å gå tilbake til originaltekster og den tid de var skrevet i for å unngå etterpåkloke sannheter og ferdigtygde perspektiver.

Morsomt.

Lærerne endelig på banen

Postet den av

Det et gledelig at lærerne endelig kommer på banen i den årvisse skoledebatten. (Hver gang PISA-resultatene kommer, får vi en ny runde. Denne gang med statsministeren involvert, så det begynner å komme seg. Men i år orket jeg rett og slett ikke å være med.)

I alle fall har ungdomsskolelærer Tone-Lise Benitt Kongsøre tatt mot til seg og skrevet om at lærerne bør slutte å være så lydige overfor alskens reformer og ideer som blir tredd ned over hodet deres fra pedagoger og politikere. Problemet i skolen, i følge Kongsøre og en annen kronikk av Lise Henriksen og Marianne Vik, er ikke dumme lærere eller dårlige rutiner, men at det er for mange elever i klassen, at infastrukturen er for dårlig, og at det er for lite støttepersonale til å gjøre de hundrevis av tilleggsoppgaver som vi har lesset skolene ned med fordi foreldre ikke gidder.

For noen år siden var jeg involvert, som foreldrerepresentant, i å stenge og rive en skole fordi den var full av muggsopp. Da kom det frem at flere lærere hadde kjent seg dårlige i årevis, hadde blødd neseblod når de kom hjem, ligget på sofaen, men blitt bedre i ferien. De hadde lurt på om det var innemiljøet, men syntes de ikke kunne si ifra av uklare årsaker. Intet hadde skjedd før man fikk et nytt verneombud som tok jobben sin alvorlig.

Jeg husker at jeg satt der og tenkte – hvorfor i all verden har ikke personalet sagt fra? Når man har følt seg dårlig i årevis? Og jeg tenkte at lærere ser ut til å være en svært underdanig mennesketype, som helst vil bli fortalt hva de skal gjøre og mene, enten det nå er av fagforening,  utdanningsdirektorat, rektor, kolleger eller en etterhvert diskreditert gruppe eksperiment- og ideologipedagoger.

Nuvel. Kongsøre har en forklaring:

Hvorfor finner vi oss i alt dette når de fleste av oss vet at det ikke tjener til elevenes beste? Jo, fordi læreren opprinnelig er den flinke og lydige eleven som alltid har sittet på første pult, rukket opp hånden og aldri sagt noen midt imot. Skolen trenger flere engasjerte rebeller i lærerstaben! Noen må tørre si ifra – høyt og tydelig om at vår hovedoppgave i skolen primært er å formidle kunnskap.

Da jeg leste dette, begynte jeg å le – for jeg husket den snille lille piken fra gymnaset, som satt på første benk, alltid hadde gjort leksene og fikk gode karakterer. Hun er idag ungdomsskolelærer. Sikkert også en flink en.

Nå vil jeg hevde at det er ikke bare at lærerne er snille, som er problemet. For en rekke lærere, kanskje særlig de siste ti årene, skorter det også på kunnskapene. Engang hadde jeg et møte med en lærer om engelskundervisningen for en av mine døtre, som jeg mente ikke var bra nok. Engelsklæreren (som hadde utdannelse til nettopp det) mente han ikke kunne undervise min datter på hennes nivå (hun snakker flytende engelsk) fordi "vi får ikke etterutdanning i dette". Jeg spurte da vedkommende om det var så at han ikke kunne snakke engelsk? Joda, det kunne han. Fint, sa jeg, da tar vi resten av dette møtet på engelsk. Nei, det var han, engelsklæreren, ikke komfortabel med.

Nuvel. Flott i alle fall at det endelig rører på seg der nede blant de som skal og ønsker å være kunnskapsformidlere. Ikke gi dere! Dere lever i et land der det å bruke flerstavelsesord unnskyldes på Frokost-TV og mange ser på det som en karakterbrist å ha bokhyller hjemme, men bare vi blir kvitt oljen blir det nok fart på utdanningslysten….

(Forøvrig: Her er en ironisk dialog Rune Sørensen og jeg fremførte på NHOs årskonferanse i fjor. Forstemmende i hvilken grad vi kunne fremført akkurat den samme dialogen i år….)

Lommemannens identitet

Postet den av

Lommemannen er tatt, ser det ut til, og det er jo svært bra. Men er det ikke en smule bekymringsverdig at det legges ut så mange opplysninger om vedkommende? En kjapp runde rundt i litt søkeverktøy og nettaviser viser at vedkommende er

  • Bergenser, 55 år, skilt med to voksne barn
  • Bor i Hjelke (tror jeg) i Åsane kommune
  • Driver et firma i Hordaland med 10 ansatte
  • Hadde inntekt over 2 millioner i 2006 og er "mangemillionær"
  • Er lillebror til en "profilert politimann"
  • Er blitt intervjuet i Bergens Tidende en gang i fjor eller 2006
  • Eier et naust i Fana
  • Er blitt tatt bilde av med rød hjelm, ser nokså motorsportspreget ut

(Pluss de vanlige detaljene fra fantasiløse journalister, naturligvis, om at naboene er sjokkert og arbeidskolleger synes han er en grei kar og ikke kan forstå det.)

Nå er dette en oppsiktsvekkende forbrytelse og bevisene tydeligvis svært gode, men er det ikke slik at en arrestert persons identitet skal holdes hemmelig inntil vedkommende er formelt siktet (som vel skjer i forhørsretten) eller har tilstått? Et problem i vår søkbare verden er at hver enkelt detalj som blir oppgitt i avisene ikke er så viktig, men sammen gjør de vedkommende nokså synlig. En VG-blogger har tydeligvis allerede lagt ut navnet, men har blitt strøket.

Det ser ikke slik ut, men tenk likevel om vedkommende skulle være uskyldig?

FAST og fremtiden

Postet den av

FAST logoDette er et stort emne – hvordan skal vi bevare søketeknologimiljøet i Norge når kampen står om markedsandeler og innflytelse innad i Microsoft/Yahoo/Google heller enn salg av løsninger til store kunder. Vi nordmenn har en lei tendens til å tro at det er slutt når en bedrift selges ut av landet, men kompetansen sitter  jo her – FASTs utviklingsavdeling er i Norge, og Yahoo og Google har jo aktiviteter i Trondheim med utspring i det samme miljøet. Hvordan kan vi sikre at dette fortsatt er et kraftsenter?

Det blir i alle fall ikke noe særlig hjelp fra næringslivspressen, som stort sett bare er opptatt av finanstransaksjoner og styrekrangel.

(Forøvrig, endel interessante kommentarer på dette innlegget på digi.no.)

Oppdatering: Bra liste over FAST-deals. (Via John Battelle.)

Kompetanse- og anderledesfrykten

Postet den av

Nok en kronikk i Aftenposten: Frykten for de beste, et uttrykk for min frustrasjon med at flinke studenter og andre høykompetente utlendinger jeg kjenner ikke får jobber tilsvarende sitt kompetansenivå. Fenomenet har jo to sider: Dels er mange bedrifter redde for kompetanse, dels for utlendinger. Kombinasjonen ser ut til å være ekstra vanskelig.

Ikke det at jeg tror jeg kan endre noe ved å skrive dette, men det hjelper jo å få sagt det. Sånn rent personlig.

Oljefondet og Becker-Posner

Postet den av

Gary Becker og Richard Posner diskuterer oljefondet, eller rettere sagt, diskuterer fond av samme type. Som vanlig med disse kjempene innen økonomi og jus får man en innholdsrik sammenfatning med velfunderte meninger.

Noe av det jeg lærte: At Norge er ikke alene om (eller størst) når det gjelder å ha store penger i utlandet. (Men vi er alene om å oppgi hva vi investerer i.) Oljefond (og, i Kinas tilfelle, eksportfond) samlet sett er større enn hva som finnes i hedge funds rundt omkring i verden. Drivkraften er ønsket om å unngå "Dutch disease", og amerikansk mangel på bensinavgifter er en vesentlig grunn til at fondene har blitt så store.