Tunander om nettverk

Ola TunanderOla Tunander, seniorforsker ved PRIO, har et glimrende innlegg i Aftenposten 11. februar. Her hevder han, med referanse til min kronikk om frykten for smarte utlendinger, at kompetanse betyr mindre enn vennskap i Norge – med en rekke glimrende observasjoner og formuleringer som nu i disse nettverkstider er hyperaktuelle. Tunander, med kinesisk akademiker-kone, sier at kunnskap kommer til kort overfor vennskap, og at dette er en viktig dimensjon i skoledebatten:

I Norge er forankringen i det uformelle nettverket av største betydning, hvor gamle bekjente kan åpne en dør når det er nødvendig. Det er ikke hardt akademisk arbeid som gir uttelling. Dersom man streber etter en yrkesvei som gir god økonomi, god helse og frihet, er valget av akademiske studier med mulighet for høyere akademisk eksamen ikke å anbefale.Muligens er det slik at man i Norge tror at "sunt bondevett" i bunn og grunn er det viktigste, og at akademisk kompetanse innenfor samfunnsvitenskap og humaniora mest er å betrakte som jåleri.

Jeg tror ikke at skolens problem fremst handler om lærerne. Den lærer min datter har i skolen er for øvrig mye bedre enn de lærere jeg selv hadde som barn. Svaret på hvorfor norske elever ikke finner det verdt å prioritere skole og utdanning, finner man nok ikke i skolen. Eleven foretrekker tett omgang med venner fremfor å satse på selve studiene. Under nåværende forhold er dette tilsynelatende et rasjonelt valg.

Norges svake resultat i PISA-undersøkelsen handler i bunn og grunn ikke om den norske skolen, men om det norske samfunnet.

Amen. Norges nasjonalavis er ikke Aftenposten eller VG, men Trangviksposten. I et slikt samfunn har selvfølgelig kunnskapsministeren rett når han avblåser krisen i norsk skole: Skolen leverer det den skal, omgjengelige mennesker som kjenner hverandre og hjelper hverandre. Kanskje vi skal døpe om Kunnskapsdepartementet til Vennskapsdepartementet?

5 thoughts on “Tunander om nettverk

  1. Lurer på om dette er så enestående norsk. Her jeg bor i Frankrike er det ENArkene som regjerer, og da jeg bodde i London var det fortsatt ‘the Old Boys club’ som gjaldt. Det ser ut som ting endrer seg, men det er utrolig hvor lang tid det tar før de som har makt gir den fra seg.

  2. I England er «Old Boys» i ferd med å forsvinne, i alle fall innen forretningslivet. I Frankrike herjer ENArkene, men for å bli en ENArk må man i det minste utvise en smule evner og anlegg. I Norge er vi svært stolte av ikke å ha utdannelse (en av de forrige regjeringeen (Bondevik I?) var i sin tid Europas minst utdannede regjering, uten at noen så noen problemer med det) og stor skepsis til folk med kompetanse (bare se på reaksjonene mot Jonas Gahr Støre da han tiltro).
    Norge minner egentlig mest om en småby i Medt-Vesten, om Garrison Keillors Lake Wobegon. Derav Trangviksposten.

  3. Eg har sjølv prøvd å få arbeidsplassen min til å rekruttere folk frå utlandet utan hell. Det ser ut til at norskingane ikkje vil dra nytte av fordelane ved EØS-avtala, men godtek ulempene utan å mukke.
    Eg trur desse dårlege strategivala blant anna kjem av at me sit fast i ein teknologisk infrastruktur frå forrige århundre som er som ein klamp om foten på initiativ og kreativitet. Denne gammaldagse infrastrukturen slår ut i middelmådig bedriftskultur, spesielt i små samfunn.
    Kvart tidsrom avføder nye utfordringar, og når desse ikkje vert teke tak i så får ein mange rare utslag.

  4. Merkelig at en person med kjennskap til kinesisk kultur trekker det frem som typisk norsk å la vennskapsnettverk få presedens over akademiske meritter i karriere.
    Min erfaring fra å ha bodd i Kina var at kineserne hadde en nesegrus beudring for akademisk kunnskap. Men uten at denne dype respekten for akademisk kompetanse degraderer betydningen av nettverk fra å være viktigstst. Alt fra Business books til lommeparlører repeterer vennenettverkenes (Guānxì) dominans.
    Kanskje trenger vi en annen variabel for å forklare dette misforholdet. Kanskje har utdanningseksplosjonen medført utdanningsinflasjon, ettersom det ikke er like gjevt å ha en MA når alle andre har det. Gjennomsnitlig forventa utdanningslenge i Norge er jo 18 år, mens i Kina er den nettopp passert 10 år.
    http://www.nationmaster.com/graph/edu_exp_dur_of_edu_for_all_stu-education-expected-duration-all-students

  5. Harald,
    bra observasjon, jeg hadde ikke sett den. Jeg er enig med deg, men forskjellen mellom Norge og Kina ligger i størrelsen. I Kina er det så mange mennesker at man trenger nettverk for å finne noen – men i Norge er vi så få at nettverk i større grad virker ekskluderende enn inkluderende (i den forstand at de gjør det lettere å navigere). (Ja, jeg er klar over at dette er en grov forenkling.)
    Som en kollega av meg alltid sier: I Norge kan du ikke være sint på noen mer enn i 14 dager, for da trenger du dem igjen.

Kommentarer er stengt.