Klassefest og kunnskapsforakt

Niels Chr. Geelmuyden setter fingeren på et velkjent fenomen her på berget – nordmenns forakt for kunnskap. Alle kjenner Vegård Ulveng, ingen kjenner Finn Kydland.

Som jeg selv har skrevet:

Neste gang du leser en avisartikkel om en ung person som har gjort det bra i noe som krever tankevirksomhet og konsentrasjon, legg merke til det uunngåelige avsnittet om at, joda, han eller hun er egentlig helt normal – går på ski, f.eks., eller hører på musikk. Tenk om alle reportasjer om idrettsstjerner inkluderte en passus om at selv om vedkommende bruker mesteparten av tiden sin til å halse rundt med snørr nedover haken, så har han eller hun faktisk lest en bok engang også …

Nuvel. Over til noe annet, men i samme gate:

Sist lørdag så jeg programmet "Den store klassefesten" med Dan Børge Akerø, et program der to kjendiser møter hverandre til kappestrid sammen med sine skoleklasser. Jeg har sett dette programmet akkurat to ganger tidligere, den ene gangen var det idrettsfolk (to syklister, tror jeg, de tråkket i alle fall en slags hinderløype rundt studio) og den andre gangen var det TV-personligheter (en hallomann og en annen person jeg har glemt).

Denne gangen var det Wolfgang Plagge og Knut Jørgen Røed Ødegård, henholdsvis Norges mest kjente vidunderbarn og offisielle supernerd. (Grunnen til at jeg i det hele tatt så på, er at en venn av familien var med – han har gått i klasse med Plagge.) Dan Børge ledet det hele med gemyttlighet og kom nokså godt ut av det – selv om det var tydelig at han så på de to deltakerne som nokså spesielle.

Det hele foregikk på sedvanlig måte – men pussig nok viste det seg at lille, runde, rare Plagge og lange, tynne, rare Ødegård faktisk er både sosialt kompetente og medialt komfortable mennesker. De hadde morsomme svar på dumme spørsmål. De tok litt styringen selv, særlig Plagge. De slappet av, og startet selv den mest interessante passusen, der de spontant begynte å diskutere hvordan de lærer seg ting utenat – Plagge musikkstykker, Ødegård desimalene til pi.

Og så var det tid for spørrekonkurranse.

Og det var da det ble parodisk: Akerø og hans medhjelpere hadde satt sammen spørsmål om ting  som skjedde i 1980, og fikk det problem at begge deltakerne svarte før han i det hele tatt hadde fått begynt spørsmålet. Plagge som regel først – han er musiker og har kvikke hender til startknappen. For meg var det nokså tydelig at noen hadde tatt som forutsetning at siden Plagge og Ødegård er fanatisk opptatt av klassisk musikk og astrofysikk, er det det eneste de er opptatt av (at Ødegård demonstrerte sin insektssamling, burde kanskje være en indikasjon på det motsatte.)

Det er nemlig slik, etter standard oppfatning, at hjerneplass er begrenset – kan man masse om en ting, må det gå utover noe annet. Både Plagge og Ødegård viste seg altså å være samfunnsengasjert og kulturorientert selv om de var fagnerder. Det er en tanke som ikke passer inn i den alminnelige norske lørdagsunderholdning.

Men det var moro å se Dan Børge miste kontrollen. Og artig at kunnskapsrike mennesker blir vist frem på TV en gang i mellom, selv om fremvisningen var litt "slik lever dei der".

Og jada, jeg vet det er Vegard Ulvang. Det vet Geelmuyden også….. 

4 thoughts on “Klassefest og kunnskapsforakt

  1. Interessant kommentar, selv om du i mine øyne er for snill mot deltakerne. Bildet av rare nerder er ikke bare skapt av mediene selv, man må også ansvarliggjøre de voksne (og høyst intelligente) menneskene velger å stille opp på medienes premisser. Klassekampen hadde en interessant sak før nyttår, der utgangspunktet var: hvorfor må norske forskningsformidlere på liv og død være nerdete superentusiaster? De snakket selvsagt med Røed Ødegaard, med biologen Petter Bøckman og tok en telefon til undertegnede.
    Mitt utgangspunkt da var at norske medier og formidlere i stor grad utfyller hverandres forventninger, en tradisjon som fantes allerede da Per Hafslund og Helmut Ormestad herjet på skjermene, og som fremdeles lever videre i beste velgående. Jeg vet dette av erfaring, selvsagt, og har gjort mye de siste par årene for å roe ned tonefallet, fordi jeg har innsett de negative konsekvensene av begeistringsbasert formidling. Prisen man betaler er mindre oppmerksomhet i visse medier og kanaler, men det finnes faktisk nok av andre som kan leve med en mer seriøs vinkling.
    Saken jeg nylig blogget om «dødsstjernen» i Dagbladet er et glimrende eksempel: selv om avisen bærer en del av ansvaret for å ha spadd opp en relativt liten sak og gjort den til en potensiell katastrofe, hviler hovedansvaret på astronomen som legitimerer en sensasjonalistisk vinkling ved å gi den faglig oppbacking. Ordvalget er hans, også når det – som i dette tilfellet – skaper et inntrykk av en mann med et nerdete og lite sosailt kompetent perspektiv på tilværelsen («verden går under, er det ikke gøy, dere?»).

  2. La merke til en sak i forbindelse med at Mannspanelet la frem sin rapport her om dagen. Aftenposten har en artikkel med overskriften «Dette er så dumt at det bare kunne vært sagt av en professor» hvor leder i mannspanelet går ut mot forskere som mener at det kan være skadelig for barnet at mor mister tid med barnet. Jeg har ingen forutsettninger for å mene noe om det faglige. Men finner det påfallende vanlig i Norge at hvis noe er et politisk mål, skal ikke fakta komme i veien.

  3. Eirik: Vel, det er også slik at man må få lov til å være den man er – vi ser ut til å ha et forbausende smalt register det er tillatt å spille på.
    Vi trenger personligheter, ikke kjendiser.

  4. Espen: Det er nok litt skinnuenighet her. Poenget mitt er at registeret du nevner ikke defineres av mediene alene. Ødegaard er ikke bare et offer for medienes vrangforestillinger om forskere, han er faktisk en aktiv pådriver for en spesifikk form. Sett dette opp mot virksomheten til f.eks. Jørn Hurum, en aktiv forsker som kombinerer sterkt engasjement med nøkternhet og faglig soliditet. Et godt eksempel er hans håndtering av funnet av pliosauren på Svalbard, som er blitt grundig dekket i internasjonale medier de siste ukene. For de som ikke har sett Hurum i aksjon, skal jeg altså intervjue ham på lørdag, Gyldendal-huset i Oslo sentrum, 13.30.

Kommentarer er stengt.