Kategoriarkiv: Et land i verden

Gelius og Djupedal

Postet den av

Einar Gelius er opprørt over at Øystein Djupedal blir fylkesmann i Aust-Agder. Han burde vite bedre.

Fylkesmannembedet har alltid vært en retrettstilling for politikere av den litt klønete og interne sorten om har nådd sitt inkompetansenivå og ikke er salgbare utenfor Stortinget. Øystein Djupedal, som var en katastrofe som "kunnskapsminister", har vært intern partipisk og støttespiller for Kristin Halvorsen i SV i mange år. SV har ikke ressurser til å belønne folk med stillinger i egen organisasjon (slik Arbeiderpartiet har) og må derfor bruke av statens penger.

Men Gelius burde vite bedre enn å søke på en slik stilling og tro at dette har noe som helst med kvalifikasjoner å gjøre. Fylkesmannen er Statens regionale håndhever og representant i distriktene, og fungerer utad som seremonimester og innad som ankeinstans. Det siste man ønsker seg i en slik posisjon, er en person som er utadvendt, uredd, fargerik og åpen. Tenk deg en veiåpning hvor fylkesmannen kom og faktisk sa noe som noen husket i mer enn fem minutter etterpå. Tenk deg en ankeinstans som faktisk påpekte – høylydt og med krav om aksjon – de store feil som saksbehandlere og andre statlige og kommunale beslutningstakere gjør.

I tillegg er Gelius en person som ville ha kunnet få jobb et annet sted, og derfor ikke er avhengig av sin arbeidsgiver. Beklager Gelius, du er helt feil kandidat til å være fylkesmann. Og det bør du være glad for.

(Antallet søkere til disse stillingene gir vel også en pekepinn om at de fleste har skjønt hvordan det egentlig henger sammen.)

Forskerblogget

Postet den av

image

Jeg er nevnt (og websiden min avbildet) i Aftenposten som en av litt for få forskerbloggere her til lands. Pussig i grunnen, for jeg skriver relativt lite om min forskning på denne bloggen (jeg driver hovedsaklig med søketeknologi, disruptiv teknologi, strategiske aktivitetsmodeller og IT-ledelse. Skjønt jo, jeg har jo skrevet noe om dette når jeg tenker meg om.)

Men det er jo morsomt å bli klippet sammen med størrelser som Jill Walker, Paul Krugman, Lawrence Lessig. Så får jeg heller leve med at jeg ikke er med på listen over Norges 100 beste blogger.

Bare det er kult og greit nok

Postet den av

For noen uker siden hadde jeg en samtale med en gruppe yngre mennesker med presumptivt brukbare kunnskaper innen IT. Jeg ville teste litegrann hva de tenkte, så jeg spurte: Hvor mange av dere bruker Openoffice i stedet for MS Office? Svaret var 1 av 12. Deretter spurte jeg "Hvor mange av dere har betalt for MS Office?" Svaret var 1 av 12 der også (ikke den samme personen). Resten hadde piratkopiert.

Dete skjønner jeg ikke helt, for den samme gruppen er (igjen, presumptivt) opptatt av etikk og rettferdighet og så videre. Men etikken strekker tydeligvis ikke lenger enn at de synes det er helt greit å stjele et produkt fra en produsent. Begrunnelsen er at Microsoft er den store stygge ulven og tjener så mye penger likevel. Men det rettferdiggjør ikke at man stjeler fra dem. Særlig ikke når det finnes rabatterte versjoner av MS Office som får kostnaden ned i 200 kroner pr. sete for studenter og ca 333 kroner for privatpersoner.

En annen ting er at samme gruppe – unge, velutdannede og presumptivt teknisk kompetente personer – også er helt fornøyd med å gi bort sine personlige opplysninger til nesten hvem det skal være, så lenge de får noe igjen for det i form av enklere tilgang eller en eller annen kul dings. For eksempel er det tydeligvis ikke noe motsetningsforhold mellom å være for åpen kildekode og samtidig bruke iPod – en helt lukket plattform – til alt mulig.

Med andre ord, bare det er kult nok, er det ikke så farlig med etikken eller privatlivets fred. Man liker ikke å betale med kontanter, men har ikke noe imot å selge deler av sin identitet.

I parentes bemerket – jeg er meget motstrebende i ferd med å kapitulere og kjøpe Microsoft Office til familien (som hittil har kjørt Open Office.) Mine døtre sliter med at Open Office ikke er 100% kompatibel med MS Office – og at skolen, som skal behandle begge formater likt, ikke klarer å håndtere noe annet enn Word eller Powerpoint. Siden det bare er jeg som er interessert i denne nokså prinsipielle forskjellen hjemme, blir det for dumt å la mine familiemedlemmer ta støyten. Piratkopiering er ikke aktuelt, og skolen burde kunne bedre, men det ligger nok enda noen år frem til vi har interoperabilitet på et nivå også norske lærere kan forholde seg til.

Forøvrig har jeg mange venner i Microsoft, som ikke liker å være det tvungne valget noe mer enn jeg liker å måtte ta det. Sier de i alle fall….

Anne Cath Vestly in memoriam

Postet den av

anne-cath-_vestlyAnne Cath Vestly er død – og det kjennes litt som om noen man har kjent som liten går bort. Som barn vokste jeg opp i Sverige, men høytlesning av bøkene om Knerten sørget for at man hadde en viss forståelse av hvordan det sto til på andre siden av grensen likevel.

To av mange ting jeg har beundret Anne Cath Vestly for:

  • Hun var responsiv overfor sine lesere. Da datter nummer to skulle skrive oppgave om en forfatter på skolen (tror det var i 6. klasse), skrev hun til Anne Cath, og fikk brev tilbake med en bunke fotokopierte ark med forfatterbiografi og svar på spørsmål, samt et håndskrevet brev, med spesifikke svar, og beskjed om at siden kopiering var dyrt, var det fint om hun kunne sende tilbake papirene når hun var ferdig med dem….
  • Hun er den norske forfatter jeg vet om som har brukt humor mest effektivt i en debatt – på en måte som minner om Astrid Lindgrens kamp med finansminister Gunnar Sträng (Anne Cath Vestly er jo på mange måter Norges Astrid Lindgren.) I historien «Barnetime for de voksne» parkerte hun særdeles effektivt hele debatten om hvorvidt barn skulle få vite hvor de kom fra. Som lille Anton sier: «Tenk om det kunne vært så enkelt!»

En effektiv debattant i en blid og vennlig innpakning. Fabelaktig.

Er det rart NAV sliter…

Postet den av

Jeg skal reise til USA i januar og bli borte til juni, for et forskningsopphold ved Bentley University. Bentley trenger en lapp fra Folketrygden (nå kalt NAV) som sier at jeg er helseforsikret, noe jeg er siden min norske arbeidsgiver betaler min lønn og så videre.

Saksbehandlingstid fra NAV: 9 – ni – uker!!!!!! Jeg må søke om å få være medlem mens jeg er borte, må søke om å få en attest, og søknadene må sendes inn på papir. Ikke på noe sted på deres nettsider står det noe om saksbehandlingstid.

Jeg tror ikke NAV har problemer med for lite personnell og for mye omstilling. De har problemer med en monumental inkompetanse fra hvem det nå er som har laget rutinene deres. NAV er i denne sammenheng mitt helseforsikringsselskap. Hvilket privat forsikringsselskap hadde overlevd med en saksbehandling på 9 uker for å bekrefte at man er kunde?

Dette er noe jeg skulle kunne gjøre ved å gå inn på norge.no og trykke "print"! (og riktig reaksjon, naturligvis, er jo å tegne privat helseforsikring og deretter sende regningen til NAV.)

Helt utrolig.

Oppdatering 29.12: Jeg ble intervjuet om dette av E24.no – her er resultatet.

Oppdatering 8.1.09: Papirene ankom i dag. 4 uker, inklusive julen, som er litt under gjennomsnittet. Jeg mener fortsatt dette ikke burde ta mer enn 10 minutter + eventuell postgang (en vei), men så er jeg ikke ansatt i NAV heller. (Skatteetaten, derimot, lot meg endre skattekort på 5 minutter i forigårs. Best practice….).

Innovasjonsmeldingen

Postet den av

…er kommet, 144 sider som du finner her. Foreløpig har jeg ikke rukket mer enn å bla fort i gjennom den, men det gleder meg jo at iAD-prosjektet, som jeg er en del av, er nevnt som eksempel på side 112.

Omslagsrikt i omslagstid

Postet den av

Morsom artikkel i Magasinet (Dagbladet) om hvilken rolle omslaget spiller for om man plukker opp en bok eller ikke. Jeg synes mange bokomslag vitner om dårlig fantasi – i tradisjonen til Hans Jørgen Toming, som dekorerte Bokklubb-bøker da jeg var liten med trykk som alle sammen så ut som de brettesommerfuglene barn lager i barnehagen.

imageHer og her er noen bloggposter om bokomslag – jeg falt for omslaget til The Last Days of Publishing, vist herunder, som både viser bokomslag og også noe av problemet rundt forlagsbransjen – både med produksjonsteknologien, med organisasjonen, og kanskje mest viktig, med kulturen. Jeg har latt meg fortelle at i norsk forlagsbransje jobber det folk som kan så lite om data at de ikke har forstått at et Word-dokument kan ha mer enn en side…og trodde det var tøys inntil jeg jobbet litt med en ordentlig bok og fikk tilsendt korrektur på papir med håndpåførte rettelser.

Eirik noterer at bokbodene ved Seinen er i ferd med å gå under på grunn av manglende interesse, men jeg tror det er manglende markedstilpasning – i hvert fall fant ikke jeg noe annet enn franske loppemarkedsbøker den ene gangen jeg har forsøkt å gå der. Det at noe har eksistert lenge, er ingen garanti for at det skal fortsette som før, noe som ser ut til å være forunderlig vanskelig å forstå innen forlags- og avisbransjen.

Det betyr ikke at det ikke er rom for nyvinninger innen forlagsbransjen. Bare som en flyvetanke – er det noen som har lyst til å være med å starte en norsk versjon av lulu.com?

Norsk teknologi til neste år

Postet den av

Jeg har hatt endel samtaler i det siste med ulike mennesker innen norsk software- og IT-tjenestebransje – det er meget å tenke på for tiden. Man står overfor nye utfordringer, og jeg forsøker å samle tankene litt rundt hva de neste store spørsmålene blir for denne store men lite synlige delen av norsk næringsliv. Hva er de mest presserende spørmålene?  Her er er mine kandidater, er det noen som har andre forslag?

  • Kommersialisering i en tjenestearkitektur. Vi går fra innstallert software og lisenser mer og mer mot en tjenesteverden, enten programvaren nå er fritt tilgjengelig (og tjenestene består av konsulenter) eller vi snakker tjenester levert på abonnementsbasis rett over nettet. Hva vil kommersialisering av software (noe vi tradisjonelt ikke er gode til her i Norge, det blir litt for lett å gjøre konsulentselskap ut av ting, heller enn å lage noe skalerbart) si i en slik verden?
  • IT-bransjen og finanskrisen. Nedgangstider er ofte sporen til innovasjon (se artikkel fra Wired), både fordi endel mennesker blir ledige til å gjøre noe annet enn å skuffe inn penger og fordi bedrifter får sterkt press på seg i retning av endringer. Jeg tror vi kommer til å se endel endringer i IT-bransjen – f.eks. mer offshoring til fjerne strøk, mer bruk av tjenestebasert software (om ikke fordi det er billig, så fordi det gjør noe med en bedrifts eiendeler og dermed øker ROI), mer bruk av gratissoftware og mer bedriftsbruk av forbrukerteknologi og forbrukerløsninger.
  • Søketeknologi som basis. Søketeknologi har et mye bredere bruksområde og er i ferd med å endre vårt forhold til informasjon, både fra et resultatperspektiv (se f.eks. denne artikkelen fra Microsoft Research og hvordan selvdiagnose med søkemotor gør at vi føler oss sykere) og fra et teknisk perspektiv (se New York Times Topics – en featuretjeneste satt sammen bare med søkemotor). Norge har idag en rekke bedrifter som enten lager eller selger tjenester basert på søketeknologi – hvordan kan dette utvikles videre?
  • Sikkerhet, privatliv og intellektuelle eiendeler i en Web 2.0 verden er noe jeg har slitt litt med en stund. Det er nokså klart for meg at eksisterende sikkerhetspraksis ganske enkelt ikke fungerer i dag – man har altfor enkle sikkerhetsmodeller rundt. f.eks. tilgang til informasjon eller identifisering av roller. Privatliv er noe alle må lære seg å beskytte – og andres tilgang til og rett til å bruke egen informasjon er i beste fall uavklart. Her er det mye å gjøre for softwarebransjen, bl.a. rundt løsninger for rollebasert sikkerhet og tilgangsrutiner knyttet til det enkelte informasjonsobjekt.

Det begynner også å bli tid for å tenke på vårprogrammet for PFIT – denne listen er jo en begynnelse. Jeg kan allerede nå avsløre at vi ligger an til et møte med Georg Apenes, som har litt å si om personopplysninger i vår digitale hverdag. Men det burde jo blir flere møter enn dette….forslag?

Skolen igjen

Postet den av

Atle Måseide har skrevet en glimrende kronikk i Aftenposten om videregående skoles lave kvalitet. En viktig årsak til dette er underkvalifiserte lærere (uten universitetsutdannelse.) Løsningen ligger i realistiske vurderinger, bedre betaling for lærere, og krav til elevene. Dette kommer ikke til å skje, for det meste fordi vi sier vi vil ha en bedre skole men nekter å gjøre noe gjennomgripende for å oppnå det, og fordi det er en gjennomgående oppfatning (ikke blant fagfolk, men i folkemeningen) at jo mer kunnskaper du har, jo mindre er du i stand til å dele dem med andre.

Akk ja. Vi har hørt det før. Men det blir ikke mindre sant av den grunn. Og det kommer ikke til å skje noe nå heller. Ikke minst fordi det er dårlig butikk for en videregående skole å ansette en dyr lektor fremfor en rimeligere ikke-kvalifisert lærer, og skoler får som kjent ikke mer penger hvis de gjør det bra på nasjonale prøver. Men de får bedre elever, under forutsetning av fritt skolevalg. Fritt skolevalg forutsetter måling av skolekvalitet, slår enda en spiker i fylkeskommunenes nokså tomme kiste, og reduserer muligheten for politisk styring av skolens innhold. Dermed begynner det å bli så mange som har en direkte økonomisk interesse i at ting ikke endrer seg, og dermed skjer det ingenting (for det er de som jobber full tid med en ting som får hindret endringer.)

Akk ja. Det er ikke lett å endre. Særlig når de fleste gir blaffen…

Større forskjeller i skolen

Postet den av

Jeg ble intervjuet av Aftenposten om skole – intervjuet er sammensatt av en telefonsamtale og tidligere kronikker.

Muligens bør jeg nok presisere at jeg ikke ønsker større forskjeller i skolen i seg selv – men at større forskjeller kommer til å være et resultat av differensiert undervisning.

Og deri ligger jo problemet: Vi er jo for differensiering her til lands.

Bare det ikke blir gjort forskjell på folk.

Abelia om Innovasjon Norge

Postet den av

Så nettopp en henvisning til denne rapporten fra Abelia, som jeg av en eller annen grunn ikke har fått med meg før. De har gått gjennom hva Innovasjon Norge har tildelt penger til og funnet at over 70% går til primær- og sekundærnæringene. Med andre ord, det er fare for at Innovasjon Norge er en brems, ikke en spore, til et kunnskapsbasert Norge. Årsaken, spekulerer man, ligger i at midlene som kommer fra de ulike fagdepartementene er bundet til spesielle bransjer.

Nå er nok endel av de investeringene som gjøres i primær- og sekundærnæringen kunnskapsbaserte (f.eks. programvare for jordbruk eller industri), men likevel – her er det på tide å skifte innstilling og finne på noe nytt….

Wikipedia for skolen

Postet den av

Her er en versjon av Wikipedia tilpasset skoleelever, som kan lastes ned til en memory stick eller en DVD for bruk på skole-PCer uten tilgang til Internett. Artiklene (5500 stykker) er kvalitetssjekket og sammensatt i henhold til Storbritannias nasjonale kunnskapsstandard for skolen.

Kanskje dette er hva Wikipedia Norge og muligens også Store Norske kan brukes til? Tenk om vi i stedet for å bruke mange millioner på skolebøker kunne bruke noen millioner på digitale læremidler…..

(Via BoingBoing)

Innovasjons- og forskningspolitikk

Postet den av

Møte i PFIT i ettermiddag, med den noe kronglete tittelen "Sosialliberale perspektiver på innovasjons- og forskningspolitikk". Møtet arrangeres sammen med med Liberalt Laboratorium, og her er programmet:

16:30 – 17:00: En matbit.
17:00 – 17:45: ”Tjenesteinnovasjon for fremtidig verdiskaping – foreløpige tanker om virkemidler”
Katja Hydle (Seniorforsker ved Sintef og Ph.D.-student på BI)
Kommentator: Inge Jan Henjesand (tidligere rektor og prorektor ved BI, leder for næringspolitisk avdeling i Abelia)

18:00 – 19:30: ”Kan et liberalt demokrati støtte grunnforskning?”
Silje Ambø Langvatn (Stipendiat, Senter for vitenskapsteori, Universitetet i Bergen)
”Eiendomsrettigheter i kunnskapsøkonomien”
Rune Foshaug (Seniorrådgiver i Abelia, NHOs forening for kunnskap og teknologi, og prosjektleder i Liberalt Laboratorium)
Kommentator: Espen Andersen, BI og PFIT

Hvis du har lyst til å komme – ring Rune Foshaug på tlf. 951 42 636.

Et prosjektert fiaskoprosjekt

Postet den av

Billettsystemet til Oslo Sporveier treffer viften i disse dager, og nå forsøker alle å legge skylden på alle andre. Teknologiselskapet Thales, Oslo Sporveier og deres samarbeidspartnere, og diverse andre aktører setter igang. Mye kommer til å bli sagt.

Og, som det heter, når alt er sagt og gjort, er mye mer sagt enn gjort.

Det som alltid forundrer meg, er hvor lang tid det tar før slike "løpske lokomotiv"-prosjekter blir stoppet. Oslo Sporveiers direktør har kjent til problemene siden 2003. Selv hadde jeg en studentgruppe som skrev oppgave om dette prosjektet – nettopp fordi det var en fiasko – for 2.5 år siden.

Mine uærbødige regler for prosjektvurdering går omtrent som følger:

  1. Hvis ingen kan forklare meg hva prosjektet skal gjøre eller hvilke forretningsfordeler som kommer ut av det, er det fare på ferde.
  2. Hvis prosjektet som skal gjøres ikke har en enkelt eier, er det fare på ferde.
  3. Hvis prosjektet tar lenger tid enn 6 måneder, må det deles opp i delprosjekter som tar mindre enn 6 måneder. Ellers er det fare på ferde.
  4. Hvis prosjektet involverer pengetransaksjoner endring av forretningsprosesser, må transaksjonene endringene være definert og prisene de økonomiske konsekvensene bestemt før man begynner å rote med teknologien. Ellers er det fare på ferde.
  5. Hvis prosjektets beslutningstakere ikke risikerer å miste jobben hvis det ikke fungerer, er det fare på ferde.
  6. Hvis prosjektet er det største prosjektet prosjektlederen har gjort, er det fare på ferde.
  7. Hvis prosjektet må lages på nytt når det finnes eksisterende løsninger i drift andre steder, er det fare på ferde.
  8. Hvis prosjektet bare kan lages av et firma, er det fare på ferde.
  9. Hvis prosjektet går til det laveste anbudet, er det fare på ferde.
  10. Hvis ikke i alle fall noen av de samme personene som har laget prosjektet også skal jobbe med det i driftsfasen, er det fare på ferde.
  11. Hvis man ikke er villig til å ha som et seriøst alternativ at man kan kaste det man har gjort og begynne på nytt, er det fare på ferde.

De fleste prosjekter vil synde mot noen av disse punktene – det betyr ikke at man ikke skal gjøre prosjektet, men man må bevisst ta høyde for problemet og sette inn kontroll- og støttemekanismer for hvert problem. Men hvis man synder mot pkt. 1, eller mot tre eller flere av de andre punktene, bør man ikke gjøre prosjektet.

For øvrig, som alle vet, er feil dyrere jo tidligere i prosjektet de gjøres – og de største feilene gjøres i løpet av de første fem minuttene.

Når jeg studerer prosjektkatastrofer (og foreleser om dem) pleier jeg å fortelle studentene at alle slike prosjekter har tekniske problemer, som er et symptom for organisasjonsproblemer, som er et symptom for strategiske problemer. Jeg er overbevist om at dette er tilfelle her også, men kjenner ikke saken godt nok. Men bare vent – min arbeidshypotese er at dette systemet antakelig ikke kunne fungere – blant annet fordi man ikke har satt seg inn i hvordan passasjerer og trafikkselskaper faktisk oppfører seg.

Det er, som sagt, bare spekulasjoner fra min side. Men det har stemt for de fleste andre transportsystemkatastrofer jeg har sett….

Innovation in Norway – notes and impressions

Postet den av

These are my running notes from this PFIT meeting on Innovation from Norway. 26 participants, everything included, mix of people from product companies, consultants from various innovation companies, a few students, and odds and ends.

Kirsti Kierulf opened the seminar, talking about the opportunities for open innovation that comes with the collaboration between Microsoft, FAST, Accenture and other partners in the Search Lab at FAST. She has been central in establishing it and have a vision of making it a contributor into a global technology innovation network.

Jennifer Wessels from NextStep, a consulting firm specializing in technology marketing and exports, talked about the challenges of launching technical products abroad. Most entrepreneurs underestimates the investment of time and money it takes to launch something in the US, as well as the need for a solid local base (with customers whom potential customers can talk to.) Expect at least a year of pure investment in networking, another year to get to break-even, and a third year where you can start to think about profitability. That’s if everything works and you have a real customer base to work from. Don’t  build to sell, build to last, first.

Another fallacy is starting only from the technology innovation view. If you define your company around the technology innovation, you sometimes forget customer need. Start out looking for what is missing in today’ market. Then look at how your technology can help. The best way to figure this out is called networking – get to know other suppliers, consultants, integrators, etc. Most companies miss on the market assessment research – spend 3 months, spend a couple of hundred thousand dollars, get the numbers and the credibility.

Some discussion points from the Q&A session:

  • look for representatives that are local (not Norwegian) and have long experience and strong connections
  • use other Norwegian companies for support – those that already have established presence there
  • get a US presence early, even if it is only virtual – brochures in American English, a local telephone number, a rented office space with someone who checks the mail
  • when you really build a location, keep it close to your customers,
  • talk to people with industry experience of you customer industry, not your own

Allan Bjørnstad from Tandberg started by telling the story of Tandberg – a Norwegian audio and video company that when bankrupt in the 70s and reemerged in 1988 into videoconferencing. Funding and R&D support from Telenor, first product in 1991, sold very hard, in 1993 they had 30 people and 2% market share. Still a small niche company, large competitors, had to both make money and grow. Got funding from VC companies, strategy to get 10% market share, got that in 1995, 60 people. Strong values: Make fun and profit. "Culture eats strategy for breakfast." Strong growth: 450 people in 2000 (25% marketshare), 850 people in 2005 (to 40% market share), acquired companies, built foundation in the US. Up to 2001 just in video conferencing, now moving into visual communication outside videoconferencing rooms. Production and manufacturing done by others, most employees are in sales or R&D. 2006- forward: Change how people communicate, integration with web sites, work with companies like Statoil to integrate visual communication into their infrastructure. Today 1400 people in 45 countries. 2001-2005 market growth 10%, Tandberg growth 24%, 2006-7 50% Tandberg, 37% market growth. Key point: Build something unique.

Questions:

  • how does Tandberg avoid becoming a high-end specialty company that loses out to cheaper, disruptive technologies? Answer: Focusing on visual communication, not videoconferencing, deliver functionality into technology platforms
  • Skype? We cannot charge the private customers, but we can charge the enterprise customers. Follow the money.
  • How to find funding? Talk about money, not technology, talk about market, not invention. Dare to be different.

Silvija Seres from FAST showed a video of what business is all about: Selling.

FAST does not see itself as a Norwegian company, but more as half-American, which is a great strength. FAST has had a great journey – started 11 years ago, from the Norwegian Technical University, first finding its niche (tried search, some hardware, image transfers, etc.), had some success with alltheweb.com, tough times in 2001-03. Focus on the enterprise search market. Enterprises have much larger document sets, and lacks the link structure you find on the Internet. That means you both need scalability and to insert some intelligence in the form of metadata. FAST has two kinds of customers: Productivity customers, like Statoil and the FBI, who has employees that need to find data fast. This is a tough market to sell in, because everybody says that they can help you here. Sarbanes-Oxley and security is also a driver in this market.

The best market is where FAST helps companies make money rather than save money – companies that are moving into the digital space. Publishers, newspapers, media companies, telecommunications, banks etc.: Talk to the CEO and help them shape strategy to get into this space. Acquired by Microsoft because of strong technology and understanding of how to sell to large corporations (technology, people and vision). Now has 3600 installations, 700 employees in 32 locations (Oslo and Boston most important, nice dialogue between the pushy American and prudent Norwegian), 150 alliance and OEM partners.

Success factors:

  1. Choose large, international customers. (got Dell, IBM early.)
  2. Have at least one large office outside the Nordics.
  3. Think international from the start; use English as the primary language.
  4. Invest in a few international stars (ambassadors who know the culture, juniors who are hungry and can travel, rainmakers who generate the sales).
  5. Expect a lot of travel: both your employees and your customers want to see you face to face
  6. Build a good virtual culture: conference calls, instant messenger, etc.
  7. Create a big transcultural vision
  8. Create good processes, VIP culture and prudence
  9. First and foremost: ensure that technology, people and sales are "world class"
  10. Otherwise: People focus, deal focus, extremely hard work, extreme capabilities, quiet confidence.

Nei til skattelister

Postet den av

Skattebetalerforeningen kjører en underskriftskampanje mot utleggingen av skattelistene – du kan skrive under her. På tide å få stoppet denne absurde offentliggjøringen av noe som skal og bør være en sak mellom en selv og skattevesenet.

Oppdatering 14.10: Interessant diskusjon over hos Pål Hivand – han sier i utgangspunktet ja til skattelister, men de kunne jo anonymiseres. Og får motargumenter så det holder i kommentarfeltet.

(etter en dag er det 4000 underskrifter – og det interessante er at det er alle mulige slags mennesker som skriver under.)

Oppdatering 15.10: Det er ikke ofte jeg er enig med Siv Jensen. Og jeg synes det rett og slett er kvalmt hvordan folk snakker om hva andre tjener og hvor morsomt det er å kikke på naboer og kolleger. Fysj.

Biblioteker og kunnskapsstrategier

Postet den av

Har nettopp holdt et foredrag om "En norsk kunnskapsstrategi – og bibliotekenes rolle deri" for Bibliotekslederkonferansen 2008 på Holmenkollen (Her er en PDF-versjon av presentasjonen). Nå sitter jeg og hører på Henrik Syse, som er en meget god foredragsholder, som snakker om kunnskap som kapital – det er ikke om å gjøre å kunne mye, men å kunne de rette tingene.

Interessant fra Syse: Vi har to tidslinjer: "Fremskrittet" og kunnskapen/verdiene. Hans tese er at når "fremskrittet" kommer, så bør det finnes en reserve av "langsom" kunnskap i samfunnet. Hvis ikke dette finnes, bør man ikke forsøke å sette ned hastigheten i fremskrittet, men heller øke evnen til å tenke klokt og tilegne seg kunnskap. Det er en fare for at vi beveger oss over i et P1-samfunn (i motsetning til et P2-samfunn) der alt skal skje kjapt og kortfattet, og det er ikke slik vi bygger kunnskap.

Et problem her i Norge er tankegangen om at ting er "godt nok – det er ikke så farlig om det blir riktig, vi skjønner jo hva som står der."

Det levende leksikon

Postet den av

…er tittelen på en kort kronikk Ulf Larsen og jeg har i Aftenposten idag. (Mitt tittelforslag var "Store Wikpedia eller Lille Norske", men den ble endret. Artikkelen, med alle lenker, gjengis herunder. Noen tilleggskommentarer:

  • Ulf Larsen, min medforfatter, er ivrig skribent på Wikipedia (mer enn 20 000 redigeringer). Han er overstyrmann på Bastø Fosen, en av fergene mellom Moss og Horten. Det er skiftarbeid, og når han har fri skriver han på Wikipedia fordi han har lærelyst og initiativ. Han er meget reflektert rundt denne typen kunnskapsproduksjon og et kjempeeksempel på hva de "glade amatører" kan få til. Lurer på om han slipper til på SNL, gitt….
  • Denne artikkelen har gitt endel oppmerksomhet – jeg har blitt oppringt fra Kulturnytt og Dagsnytt 18 og kommer vel antakelig til å være begge steder. Må passe meg så jeg ikke blir Mr. Wikipedia i Norge – det er jeg ikke.
  • Målet her er kanskje å starte et Wikipedia Academy etter modell av det tyske, som kan holde konferanser og drive opplæring av folk som har lyst til å skrive men ikke helt er inne i hvordan en wiki fungerer.

Oppdatering litt senere: Morsomt å diskutere dette med Petter Henriksen i SNL, som er en hyggelig kar og synes det er topp at noen gidder diskutere leksikon. Han har en interessant publiseringsmodell – som jeg synes egner seg bedre til lærebøker enn til leksikon. Og forresten, digi.no har skrevet litt om dette idag også.

Og med det – her er den lenkede versjonen av artikkelen:

Store Wikipedia eller Lille Norske Leksikon?

Espen Andersen og Ulf Larsen

I disse dager pumpes statlige midler inn i å legge Store Norske Leksikon (SNL) – et papirleksikon som ikke lenger kan tjene penger – på nett. Men SNL er ikke gratis, inntekter skal komme gjennom reklame. Med andre ord: Statlige læremidler skal gi et privat foretak en ny annonsekanal inn mot norske skolebarn. Hvorfor, når det finnes et alternativ som er gratis, vokser i kvalitet og kvantitet, og er den mest brukte kunnskapskilde for tusenvis av skolebarn (og deres foreldre)?

Wikipedia har i dag 180 000 artikler på bokmål/riksmål og 40 000 på nynorsk. Det er internasjonalt, synlig på søkemotorer, uten reklame, og har den riktige organisasjonen: Et velfungerende sosialt nettverk av folk som frivillig skriver kvalitetsartikler, retter stave- og faktafeil, oppdaterer lenker og diskuterer Wikipedias utvikling og kvalitet.

Når ny teknologi sniker seg innpå etablerte firma, blir Gandhis ord sanne: ”Først ignorerer de deg, så ler de av deg, så slåss de med deg. Og så vinner du.” SNLs utspill plasserer dem i nest siste ledd i Gandhi-kjeden.

Informasjonssøkere går ikke til en enkelt kilde, men til en søkemotor (som Google). Disse prioriterer resultater ut fra digitalt innsamlet erfaring – det folk leser, havner høyt opp. Wikipedia har topp Google-score: Skriver du en artikkel, tar det ikke lang tid før den ligger høyt oppe på Google. Google-score kan ikke kjøpes, men må opptjenes ved at andre nettsteder henviser til en.

Wikipedias styrke er nettstedets frivillige: 88 000 registrerte brukere på bokmål/riksmål, 6 000 på nynorsk, med en ”hard kjerne” av om lag 400 svært aktive personer med ulike spesialistroller. De aller fleste redigeringene – 4 000 av dem per døgn – foretas av helt alminnelige mennesker. Ingen av disse har fått et øre i lønn – og de vil ikke ha det heller. I stedet gleder de seg over at artikler de har skrevet blir referert i media, brukt av skoleelever, og diskutert og berømmet på diskusjonssidene.

Wikipedia – og stiftelsen Wikimedia, som driver leksikonet – er mye mer enn den norske biten. Hele leksikonet har 684 millioner besøkende i året, 75 000 kjerneskribenter, over 10 millioner artikler på mer enn 250 språk.

Artikkelen om Fridtjof Nansen finnes på 44 ulike språk – glimrende for flerspråklige skoleelever. Kommer SNL til å ha dette? Wikipedia-artiklene er lengre og mer innholdsrike enn i et tradisjonelt leksikon, de er lenket (til andre Wikipedia-artikler og til eksterne kilder), de har ofte litteraturlister for videre fordypning og de kan trekke på et verdensomspennende kildegrunnlag.

Wikipedias kvalitet er varierende – noen artikler er glimrende, andre inneholder feil eller sære oppfatninger. Men i en oppbyggingsperiode (som Wikipedia er i) vil alltid kvantitet komme først, deretter kvalitet.

Kvalitet er et mangslungent begrep. SNLs artikkel om Leonard Cohen er 251 ord lang, og har ingen lenker. Wikipedias artikkel (om Leonard Norman Cohen) på bokmål/riksmål har 614 ord i brødteksten, liste over samtlige konserter i Norge, liste over hans utgitte plater, sitatliste og annet, totalt 1416 ord. Den er dessuten oppdatert 10 juli i år, man kan se hvem som har redigert den, og hva hver enkelt har lagt til.

SNL er bra for Wikipedia. SNL vil legitimere nettleksikon og alle SNLs artikler vil bli å finne i Wikipedia-versjon. Men vi vil også ha biografier over Tolkien-skikkelser, detaljerte beskrivelser av små og store filmer, og mye annet som ikke er verdig et ”ordentlig” leksikon.

Konkurranse er flott – men det offentlige bør skjele til skattebetalernes interesser. Om SNL får tilgang til Nasjonalbibliotekets ressurser og 1 million i året fra ABM-utvikling så bør Wikipedia få tilsvarende Det er Wikipedia som faktisk blir brukt og lest. Penger til Wikimedia vil gå til kursing av nye frivillige bidragsytere, ikke til aksjonærer. En satsing på Wikipedia er en satsing på fremtiden – ikke en bevaring av fortiden.

Kryptografiens problem

Postet den av

Gisle Hannemyr, min broder i ånden på Universitetet i Oslo, redegjør i en kronikk i Aftenposten om hvordan svensk Internett-trafikk (og med den, mye norsk) nå overvåkes uten skjellig grunn til mistanke. Svaret, i følge Gisle, er kryptografi – at vi alle må ta i bruk programmer som krypterer våre kommunikasjoner slik at selv om overvåkere (og jeg er faktisk mindre bekymret for storebror enn for de mange lillebrødre, for ikke å snakke om store mødre, som skal overvåke oss for å beskytte oss mot oss selv) får tak i det vi sender, kan de ikke lese det.

Det finnes idag utmerket kryptografi som er svært vanskelig å dechiffrere selv med svært avansert teknologi. Problemet med kryptografi er imidlertid at for det første krever det teknisk kunnskap og en viss innsats fra brukerne, og for det andre er det ikke effektivt før alle bruker det.

Moderne kryptografi fungerer ved at hver bruker har en offentlig (delt) og en privat (hemmelig) nøkkel. (En nøkkel her er en kode som brukes som inngangsverdi i et krypteringssystem.) Hvis man krypterer noe med den offentlige nøkkelen, kan den bare leses med den private nøkkelen, og omvendt. Hvis den private nøkkelen holdes hemmelig, kan folk sende deg meldinger kryptert med din offentlige nøkkel – og da kan bare du lese innholdet. Et slikt krypteringssystem kan også brukes til autentisering: Hvis du krypterer en melding med din private nøkkel, og den kan gjøres leselig med din offentlige nøkkel, betyr det at bare du kan ha sendt den meldingen. Krypterer man først med sin private nøkkel, og så med mottakerens offentlige, får man kommunikasjon som er både autentisert og hemmelig.

Det er ikke vanskelig å implementere kryptografi, men det krever litt ekstra arbeid. Du må bruke et annet epost-program enn det vanlige, og du må lage en offentlig nøkkel som legges tilgjengelig. Så må du få andre til å gjøre det samme. Og her er noe av problemet: Ingen av de kjente epostprogrammene (Microsoft Outlook, Mozilla Thunderbird, Google Gmail) idag har støtte for skikkelig kryptering. Visse programmer som er brukt innen store bedrifter, som Lotus Notes, har kryptering som en innebygget del, som du bruker uten at du egentlig er klar over det.

De færreste brukere gidder å bruke så mye tid og krefter på å kryptere sin epost – særlig fordi mottakerne også må ha et krypteringsprogram. Dermed brukes kryptering først og fremst av folk som har svært store incentiver til å skjule hva de holder på med – kriminelle, politisk forfulgte, folk som sender hverandre pornografi, etc. På denne måten blir kryptering i seg selv mistenkelig – fordi man ønsker å skjule sine kommunikasjoner, kommer spørsmålet fort: Hvorfor er det så viktig for deg? Det er vel ikke så farlig at myndighetene kan lese hva du holder på med? Har du noe å skjule kanskje?

Problemet er at dagens gode myndigheter kan være morgendagens menings- og oppførselstyranner. Hva om du bestemmer deg for å forsøke å gjemme en mindreåring asylsøker som vil bli drept hvis han sendes hjem? Hva hvis du har meninger eller legninger som ikke stemmer overens med de rådende i samfunnet? Hva om du rett og slett ikke liker tanken på at noen andre enn mottakeren av dine kommunikasjoner kan lese hva du holder på med.

Vi har en rett til å bli latt i fred, og den retten blir mer og mer tynnslitt for hver dag som går. Kryptografi gir oss denne retten tilbake, men da må teknologien bli standarden heller enn unntaket. Men dette er et område der programvareprodusentene vegrer seg for å gå inn: Inntil for noen år siden var faktisk offentlig-privat nøkkel kryptografi ansett som våpenteknologi i USA og ikke tillatt å eksportere i maskinlesbar form. Phil Zimmermann gikk rundt dette ved å publisere kildekoden til sitt kryptografi-program som en bok på MIT Press, og da gikk trykkefriheten foran våpenloven. Om et populært epostprogram får innebygget kryptering, kommer kravet om at myndighetene skal ha en bakdør ganske snart. Og hva skjer om du har kryptografert epost eller harddisk og myndighetene forlanger at du skal åpne den for dem?

Original form for konsulenthjelp

Postet den av

En ting er at en stortingsrepresentant bruker jobbtelefonen til teletorg-samtaler. Det er beklagelig og alt det der. Men til å ringe spåkoner? En ting er Sarah Palin-lignende politikere med manglende kunnskaper om utenrikspolitikk og historie, men folk som bruker ressurser på overtro og dermed demonstrerer en fullstendig mangel på kritisk sans?

Oppdatering 5.9: Forklaring: Kjæreste med spesielle reisevaner og oppdrag. Fortsatt en samtale til spåkone. Nå er det jo noen spåkoner der ute som sier at de har fått mange telefoner fra stortingsrepsentanten (som også har Tarot-kurs). Men de er jo spåkoner.