Den meget kompetente blogger Olav A Øvrebø har begått en artikkel om det nye, åpne Internettet i NHOs tidsskrift Horisont. Artikkelen bygger på telefonsamtaler og epost med Håkon Wium Lie, Yochai Benkler, Erik Stattin og altså undertegnede.
Jeg synes artikkelen ble bra, skjønt det er alltid pussig hvordan ganske lange samtaler ender opp i korte sitater. Det ligger en uttrykksmessig rikhet i samtaler som det er vanskelig å få ned i artikkelform.
Men litt av et selskap å havne i, i alle fall.
Eirik Solheim har en viktig melding – det ser ut til at Nextgentel begrenser tilgangen til NRKs nettsendinger i håp om å få betalt både på inn- og utsiden.
Det er vanskelig å forstå NextGenTel her – maken til kortsiktighet skal man lete lenge etter. Minner litt om amerikanske ISPs som tilbyr "ubegrenset" nett-tilgang – begrenset til 5Gb per måned.
Tåpelig. Men viss nordmenn er like lite flinke til å bytte ADSL-leverandører som banker, forstår man jo forretningsideen.
Oppdatering: Some Eirik sier i en kommentar – NextGenTel har snudd 180 grader. Men de rakk å bli Boingboing’ed, noe som ikke akkurat er bra for markedsføringen.
Paul Kedrosky har en link til en praktfull forelesning av Luis von Ahn, om hvordan man kan bruke spill for å genere informasjon som ikke lett kan gjøres av datamaskiner – for eksempel å finne ut hva et bilde forestiller, hvor i et bilde noe er, eller finne enkle semantiske sammenhenger:
http://video.google.com/googleplayer.swf?docId=-8246463980976635143&hl=en
(Sånn a propos ikkenoe, jeg er i ferd med å sette opp et flerårig forskningsprosjekt på BI, ledet av FAST, med Schibsted, Accenture og seks tekniske forskningsmiljøer med. En av tingene vi skal gjøre, er å finne på nye måter å generere informasjon på, og å gjøre den søkbar. Luis von Ahn’s metode er altså et eksempel innen dette feltet (selv om vi antakelig ikke kommer til å bruke denne metoden.)
Her hadde jeg tenkt å skrive en artikkel om FAST, Opera og Trolltech, og så går Erling Fossen bort og skriver den. Jaja. Glimrende observasjoner, ikke minst den enigheten som alle tre firma viser rundt myndighetenes rolle i utviklingen av en internasjonal teknologibransje: La oss være i fred, ikke vær uforutsigbare, og gjør noe med utdanningen så vi får tak i kompetente medarbeidere.
Paal Lykkja tipset meg om den Linux-baserte leseplaten Iliad, fra Irex Technologies. Denne lille lekkerbiskenen kan lese og lagre HTML, PDF og andre typer dokumenter, brukes som notatblokk, veier 340 gram og har batteri som skal vare en uke (reportasje her). Jeg skal ut og reise endel fremover – kanskje dette er måten å lese på: Kjøp en bok, scann den inn, legg den inn på Iliad’en via USB eller nettverkskabel, og du kan ha med deg hundrevis av bøker på flyturen. Eller last ned en bok fra Googles rikholdige samling av frigitte verk. Hvis skjermen er så tett opp til papirkvalitet som man lover, er dette virkelig litt av et hjelpemiddel, ikke minst for skoleelever med tunge ranseler.
€650 begynner å se brukbart ut, rent prismessig, også. Og med Linux-base og åpne standarder kan man kaste seg over alle de bøkene Google nå gjør tilgjengelige som PDF. Og kanskje Eirik Newth kommer ett skritt nærmere sitt mål om den perfekte leseplaten.
Oppdatering 9. september 2006: Aftenpostens Per Kristian Bjørkeng har testet Iliad og rapporterer tilbake om et tidlig, men utmerket produkt. Kanskje vi endelig blir kvitt de tåpelige og utdaterte papir-lærebøkene?
Hans Roslings fantastiske datavisualiseringsverktøy Gapminder er nå tilgjengelig via Google. Lekse for alle som noensinne skal eller har studert makro, internasjonal økonomi eller tror de vet noe om verden: Kom dere over dit og lek litt med tallene. Jeg garanterer en overraskelse eller to.
(Og så kan man jo se på Roslings fantastiske presentasjon en gang til etterpå.)
AOL har klart kunststykket å legge ut – ikke ved en glipp, men av for meg uklare årsaker – søk som er foretatt av 630.000 av deres kunder. De trakk filen tilbake, men ikke før den ble kopiert og gjort tilgjengelig mange steder på nettet. Resultatet er en klar bekreftelse av John Batelles idé om «The Database of Intentions» – and den virkelige verdien av en søkemotor ligger ikke i den informasjonen den inneholder, men i den kunnskap man kan skaffe seg ved å undersøke hva det er folk søker etter.
Resultatet er i alle fall at folk er enda sintere på AOL enn jeg trodde mulig (og AOL har virkelig hatt litt å svare for her opp gjennom årene.) Flere av kundene er identifisert ved navn bare på grunnlag av hva de søker etter, man har begynt å kategorisere dem etter hva de søker etter, og det finnes websider som lar deg lete gjennom de 439Mb med data på jakt etter alle de snåle tingene folk leter etter.
Og folk søker etter mye rart. Det er blitt sport i å finne snåle mennesker. og snåle søk. Selv har jeg funnet søk til espen.com (ofte feilstavinger av espn.com) og det er jo interessant å kunne se hvilke andre søk disse folkene har foretatt. (Når det er sagt, så er resultatet ofte nokså kjedelig….)
Avansert teknologi for informasjonssøk kan gjøre at man oppdager sammenhenger man ikke visste eksisterte.
På Pandora har jeg opprettet en kanal jeg kaller U2 Radio, basert på U2s "Still haven’t found what I’m looking for". Etterhvert som Pandora foreslår nye låter med sammen oppbygning, finner jeg slektskap mellom band jeg ikke har tenkt over – for eksempel hører jeg akkurat nå på Pink Floyds "Take it back" fra The Division Bell, og det er helt tydelig at U2 har hørt endel på dem i sin ungdom. Eller kanskje det er omvendt – Pink Floyd laget dette albumet i 1994, med redusert besetning, og hadde nok hørt U2 på det tidspunktet.
OK, sikkert noe alle musikkeksperter forlengst har hørt og kommentert, men for meg var det i alle fall en liten overraskelse…
Håkon har en Q&A sesjon på Slashdot, hvor han svarer på spørsmål om CSS, standardutvikling, og andre ting. Morsomt at Slashdot klarer en "å" i tittelen, for Movable Type klarer det ikke.
Paul Graham, en fantastisk essayist og mannen bak teknologien som holder spam unna eposten din, har skrevet to glitrende essays som illustrerer hvordan man tar et komplekst emne og presenterer det rett frem og leselig, uten å fjerne kompleksiteten:
I all beskjedenhet har jeg skrevet om dette selv for noen år siden, men Paul gjør det så mye klarere, bedre og med slik gjennomslagskraft, og klarer dessuten å holde et balansert syn ved å ikke stikke under en stol de vanskelighetene man tross alt har i Silicon Valley og USA.
Glimrende. Pensum for alle som har noe som helst med næringspolitikk å gjøre. For ikke å snakke om mine studenter.
(Via Dragos.)
…der han snakker med Eirik Newth om media-PC, det personlige mediebilde, og the Dormitory Boys. Selvfølgelig med podcast.
Av og til kommer det ting som er fundamentalt gode ideer – og Amazons oppgraderingsprogram er virkelig en av disse. Tanken er at for en liten tilleggsavgift får du en elektronisk versjon av papirboken din – ikke som en fil til å laste ned, men liggende på Amazons server. Fordelene er mange:
Dette er noe jeg gjerne skulle hatt for lenge siden – både gjennom studietiden og etterpå. Bare fordelen med å kunne lese boken øyeblikkelig, særlig for ting som jeg trenger til forskningsprosjekter (hvor man gjerne vil ha svar med en gang.) Og å kunne klippe ut og kommentere avsnitt i stedet for å skrive dem av. Rett og slett en glimrende ide. Søk i boken via Google Booksearch, kjøp den på Amazon, lag ditt eget bibliotek med elektroniske notater i margen. For ikke å snakke om å bruke dette til undervisning – tenk om jeg kunne legge ut læreboken til mitt kurs i IT-ledelse med elektroniske kommentarer og lenker til oppfølgingsartikler, samt studiespørsmål…..
Og i tillegg får man jo en papirbok, som fungerer utmerket som sengelektyre eller til å sette i bokhyllen for å demonstrere hvor lærd man er.
Foreløpig er det ikke så mange bøker man tilbyr denne muligheten for. Jeg kunne godt tenke meg å kjøpe elektroniske tilleggsversjoner for mange av de jeg har. Men det endrer seg vel etterhvert som forlagene ser lyset. Så gjenstår det bare å se hvor lang tid det tar før denne muligheten kommer uten papirbok….
(Via John Battelle)
Kevin Kelly har en glimrende artikkel om verdensbiblioteket i New York Magazine, hvor han beskriver hvordan, innen overskuelig fremtid, all verdens informasjon bokstavlig talt blir tilgjengelig i et format man kan bære med seg i lommen:
From the days of Sumerian clay tablets till now, humans have "published" at least 32 million books, 750 million articles and essays, 25 million songs, 500 million images, 500,000 movies, 3 million videos, TV shows and short films and 100 billion public Web pages. All this material is currently contained in all the libraries and archives of the world. When fully digitized, the whole lot could be compressed (at current technological rates) onto 50 petabyte hard disks. Today you need a building about the size of a small-town library to house 50 petabytes. With tomorrow’s technology, it will all fit onto your iPod.
Han viser til vanskelighetene med å skanne bøker – primært at de har sider som må snus – men at dette endrer seg, primært fordi dette er en jobb som lett lar set outsource til land med lavere lønnskostnader. Og dette vil være en kjempesjanse for alle de land i verden hvor bøker er dyrt og vanskelig å få tak i.
Det virkelig interessante, naturligvis, er ikke at vi erstatter papirbøker med elektroniske filer, men hva vi kan gjøre med informasjonen når den er gjort elektronisk. Vi kan lage lenker, legge på kommentarer, analysere elektronisk, og så videre. Bøker kan gjøres flytende – man kan brekke dem opp i enkeltdeler og sette sammen nye konstellasjoner, omtrent som folk lager seg sine egne playists på iPod.
Kelly viser hvordan moderne copyright har blitt et skalkeskjul for å beskytte en gammeldags forretningsmodell, og viser til at vi nå har et moralsk imperativ for å skanne inn bøker – nemlig for å bevare og gjøre tilgjengelig den store andelen av alle utgivelser hvor det ikke lenger er mulig å finne den som har copyright. Google har gjort dette – bare for å bli saksøkt av forleggere av årsaker som er vanskelige å forstå (mange av disse forleggerne har ikke noe imot at Google skanner og gjør søkbare de bøkene de fortsatt har for salg, siden dette øker salget.) Kelly påpeker hvordan den formue som nå er bygget opp av forleggere på papirmodellen nå blir brukt til å beskytte den gammeldagse modellen i stedet for å gå inn i den nye. Og avslutter med:
But a new regime of digital technology has now disrupted all business models based on mass-produced copies, including individual livelihoods of artists. The contours of the electronic economy are still emerging, but while they do, the wealth derived from the old business model is being spent to try to protect that old model, through legislation and enforcement. Laws based on the mass-produced copy artifact are being taken to the extreme, while desperate measures to outlaw new technologies in the marketplace "for our protection" are introduced in misguided righteousness. (This is to be expected. The fact is, entire industries and the fortunes of those working in them are threatened with demise. Newspapers and magazines, Hollywood, record labels, broadcasters and many hard-working and wonderful creative people in those fields have to change the model of how they earn money. Not all will make it.)
Denne artikkelen – og han får lov til å skrive fulle setninger, den er på 38000 tegn – burde være pensum for alle som har med medier, bibliotek og teknologi å gjøre. Vi står overfor fantastiske muligheter til å spre kunnskap og informasjon over hele verden, men må først bygge ned de apparatene som gjorde skapningen av denne informasjonen mulig.
Jeg gleder meg, dette skal bli morsomt og spennende.
En kronikk i Aftenposten, publisert i dag. Nedenfor finnes min opprinnelige versjon, med lenker. (Ved en feil ble innledningen redigert ned til "Vi søker mindre", mens argumentet mitt er jo at vi søker mer, på bekostning av kategorisering. Men slikt skjer.)
Leverte nettopp fra meg en liten artikkel om hvordan vi i stadig større grad får software levert og driftet over Internett. For moro skyld skrev jeg den i ThinkFree Write, som er Thinkfrees online Word-klone, lagret lokalt, tok den inn i Word for å kontrollere, før jeg sendte den avgårde. (Det finnes også en Excel-klone og en PowerPoint-klone, har ikke prøvd dem ennå. Kritikkene er imidlertid meget gode.)
I hvert fall Word-delen av ThinkFree er meget imponerende – den er i praksis lik Word, bruker litt lengre tid på å lagre, og endel tid på å starte opp første gangen (det er mye Java som skal lastes ned). Men når den først er igang, er den meget bra – og jeg har bestemt meg for at jeg ikke kommer til å innstallere Office når jeg en gang i tiden får meg en MediaCenter PC hjemme. For sporadisk eller mobil bruk, er ThinkFree uten tvil god nok – og den kan bare bli bedre.
Anbefales.
Det ser ut til at man kan finne ut med sterk grad av nøyaktighet hvilket digitale kamera som ble brukt til å ta et bilde.
Kriminalforfatter kan nå trekke et lettelsens sukk, tørke støvet av gamle paragrafer om folk som kunne kjenne igjen skrivemaskiner på grunn av en senket t eller en svak prikk over en i, og i stedet snakke om randomisert pikselvariasjon på leting etter seriemorderen som som tar bilde av sine ofre og publiserer dem på Internett. Det neste blir vel at alle kameraprodusenter må levere et standard bilde fra hvert kamera til et sentralt register før de tillates solgt….
Den neste revolusjonen i harddisk-teknologi er perpendikulær lagring (det norsk ordet blir vel oppreist eller vinkelrett lagring). I hovedsak betyr dette at man vrir magnetfeltet 90 grader og leser hver bit i høyden, og dermed kan lagre informasjon tettere uten risiko for datakorrupsjon på grunn av remagnetisering. Denne Flash-videoen fra Hitachi (komplett med dansetrinn fra Saturday Night Fever) skulle gi en svært popularisert forklaring.
Vi kommer altså til å få harddisker som er noe tykkere enn før, men med opptil en tidobling av lagringskapasiteten per arealenhet. Dette kommer først for iPods og lignende svært små harddisker (fordi datatetthet betyr mest der, men også, tror jeg, fordi små disker har mindre vibrasjon nettopp fordi de er mindre), men etterhvert også for større disker av den typen som sitter i bærbare datamaskiner. Dagens teknologi klarer 500GB for en 3.5 toms disk, vi kommer altså til å få opptil 5 TB i laptops i løpet av noen år.
Diskteknologi er morsomt – det er en intens konkurranse, og hver gang man begynner å antyde at ikke-bevegelig lagring kommer til å gå forbi roterende magnetisk lagring, skjer det nok en teknologisk endring (eller, som i dette tilfelle, man tar i bruk en kjent teknologi som hittil har vært ansett som for vanskelig å få til) som øker lagringskapasiteten ved å åpne opp en ny dimensjon.
5TB på en laptop…. Jeg pleide å si at du kan ikke være for rik, for slank, eller ha for mye lagringsplass, men nå begynner jeg å lure. Dette betyr enkel scanning av alle hjemmevideoer, lagring av ukesvis og månedsvis av underholdning, og at man kan ha med seg all sin informasjon uansett hvor man går. Hvilke nye applikasjoner får vi som utnytter dette potensialet og driver lagringsteknologien videre?
En annen sak er i hvilken retning teknologien kommer til å gå når man når man ikke lenger kan øke informasjonsmengden på selve platen. Hvis vi ser hva som skjedde innenfor datamaskiner, tror jeg da vi enten vil få arkitekturell rekonfigurering (det vil si, harddisker med flere lag, flere lesehoder, og lignende) eller rett og slett at man øker antalle disker tilknyttet hver prosessor. Eller kanskje forbedringer i datakommunikasjon, særlig trådløs, gjør at vi går tilbake til sentralisert datalagring nok en gang.
(Via Engadget.)
Jonas Söderström har en brilliant illustrasjon av verdien av informasjon om folks søken etter informasjon: I en komplisert informasjonssøkesituasjon på T-banen i Milano, finner han veien til Leonardos Nattverden ved å se på slitemerkene fra utgangspunktet til T-banestasjonen Cadorna.
Hvis det er noe som illustrerer hva Google og lignende søkemotorer faktisk gjør, er det dette – en gigantisk Delphi-analyse hvor vi alle sammen vet litt, og sammen vet det meste.
Det er en annen fare også, nemlig tanken om at ti tusen lemen ikke kan ta feil, men i et system med tilbakemelding (det vil si, gjentatt søk og en viss læreeffekt) skulle faren være liten. De fleste feil i Wikipedia rettes etterhvert, likeså søkemotorenes algoritmer. Og metakunnskap tilgjengeliggjøres ved at vi alle legger spor igjen etter oss.
Amazon har fått klager fra folk som er for fri abort, (NYT, registrering nødvendig) etter at noen har funnet at man stort sett får bøker som er imot abort opp. I tillegg slår søkemotoren deres inn og spør om man ikke egentlig mente å søke etter ordet "adoption" heller enn "abortion".
Saken reiser interessante spørsmål: Har man redaktøransvar når koblingen mellom begreper er drevet av folks søkevaner, som man ikke kan stilles til ansvar for (eller i alle fall ikke har kontroll over.) En ting er å manipulere søkeresultat, men hva hvis resultatet ikke er manipulert (verken av verten eller kundene) men rett og slett et resultat av folks fordommer?
Skal bli spennende å se, ettersom søkemotorer blir vanligere og firmaene begynner å dele søkemønstre.
(Via John Battelle)
Et helt kurs, på video, med Hal Abelson og Gerald Jay Sussman, er tilgjengelig her. Dette kurset har vært introduksjonskurs til "skikkelig" programmering på MIT i en årrekke, og boken deres har vært og er en bibel for comp.sci. studenter. Hele kurset er tilgjengelig for nedlasting.
Lurer på om det finnes noe lignende for SIMULA, i det hele tatt for noen norske kurs. Amerikanske universiteter filmer kurs rutinemessig – for en ressurs for senere generasjoners studenter.
(Via Jon Udell.)
Tversover 