Kategoriarkiv: Digital teknologi

Verdensbiblioteket

Postet den av

Kevin Kelly har en glimrende artikkel om verdensbiblioteket i New York Magazine, hvor han beskriver hvordan, innen overskuelig fremtid, all verdens informasjon bokstavlig talt blir tilgjengelig i et format man kan bære med seg i lommen:

From the days of Sumerian clay tablets till now, humans have "published" at least 32 million books, 750 million articles and essays, 25 million songs, 500 million images, 500,000 movies, 3 million videos, TV shows and short films and 100 billion public Web pages. All this material is currently contained in all the libraries and archives of the world. When fully digitized, the whole lot could be compressed (at current technological rates) onto 50 petabyte hard disks. Today you need a building about the size of a small-town library to house 50 petabytes. With tomorrow’s technology, it will all fit onto your iPod.

Han viser til vanskelighetene med å skanne bøker – primært at de har sider som må snus – men at dette endrer seg, primært fordi dette er en jobb som lett lar set outsource til land med lavere lønnskostnader. Og dette vil være en kjempesjanse for alle de land i verden hvor bøker er dyrt og vanskelig å få tak i.

Det virkelig interessante, naturligvis, er ikke at vi erstatter papirbøker med elektroniske filer, men hva vi kan gjøre med informasjonen når den er gjort elektronisk. Vi kan lage lenker, legge på kommentarer, analysere elektronisk, og så videre.  Bøker kan gjøres flytende – man kan brekke dem opp i enkeltdeler og sette sammen nye konstellasjoner, omtrent som folk lager seg sine egne playists på iPod.

Kelly viser hvordan moderne copyright har blitt et skalkeskjul for å beskytte en gammeldags forretningsmodell, og viser til at vi nå har et moralsk imperativ for å skanne inn bøker – nemlig for å bevare og gjøre tilgjengelig den store andelen av alle utgivelser hvor det ikke lenger er mulig å finne den som har copyright.  Google har gjort dette – bare for å bli saksøkt av forleggere av årsaker som er vanskelige å forstå (mange av disse forleggerne har ikke noe imot at Google skanner og gjør søkbare de bøkene de fortsatt har for salg, siden dette øker salget.) Kelly påpeker hvordan den formue som nå er bygget opp av forleggere på papirmodellen nå blir brukt til å beskytte den gammeldagse modellen i stedet for å gå inn i den nye. Og avslutter med:

But a new regime of digital technology has now disrupted all business models based on mass-produced copies, including individual livelihoods of artists. The contours of the electronic economy are still emerging, but while they do, the wealth derived from the old business model is being spent to try to protect that old model, through legislation and enforcement. Laws based on the mass-produced copy artifact are being taken to the extreme, while desperate measures to outlaw new technologies in the marketplace "for our protection" are introduced in misguided righteousness. (This is to be expected. The fact is, entire industries and the fortunes of those working in them are threatened with demise. Newspapers and magazines, Hollywood, record labels, broadcasters and many hard-working and wonderful creative people in those fields have to change the model of how they earn money. Not all will make it.)

Denne artikkelen – og han får lov til å skrive fulle setninger, den er på 38000 tegn – burde være pensum for alle som har med medier, bibliotek og teknologi å gjøre. Vi står overfor fantastiske muligheter til å spre kunnskap og informasjon over hele verden, men må først bygge ned de apparatene som gjorde skapningen av denne informasjonen mulig.

Jeg gleder meg, dette skal bli morsomt og spennende.

Medias Internett-nervøsitet

Postet den av

En kronikk i Aftenposten, publisert i dag. Nedenfor finnes min opprinnelige versjon, med lenker. (Ved en feil ble innledningen redigert ned til "Vi søker mindre", mens argumentet mitt er jo at vi søker mer, på bekostning av kategorisering. Men slikt skjer.)

Les videre →

Tenk fritt…

Postet den av

Thinkfree logoLeverte nettopp fra meg en liten artikkel om hvordan vi i stadig større grad får software levert og driftet over Internett. For moro skyld skrev jeg den i ThinkFree Write, som er Thinkfrees online Word-klone, lagret lokalt, tok den inn i Word for å kontrollere, før jeg sendte den avgårde. (Det finnes også en Excel-klone og en PowerPoint-klone, har ikke prøvd dem ennå. Kritikkene er imidlertid meget gode.)

I hvert fall Word-delen av ThinkFree er meget imponerende – den er i praksis lik Word, bruker litt lengre tid på å lagre, og endel tid på å starte opp første gangen (det er mye Java som skal lastes ned). Men når den først er igang, er den meget bra – og jeg har bestemt meg for at jeg ikke kommer til å innstallere Office når jeg en gang i tiden får meg en MediaCenter PC hjemme. For sporadisk eller mobil bruk, er ThinkFree uten tvil god nok – og den kan bare bli bedre.

Anbefales. 

I gamle dager var det skrivemaskinen….

Postet den av

Det ser ut til at man kan finne ut med sterk grad av nøyaktighet hvilket digitale kamera som ble brukt til å ta et bilde.

Kriminalforfatter kan nå trekke et lettelsens sukk, tørke støvet av gamle paragrafer om folk som kunne kjenne igjen skrivemaskiner på grunn av en senket t eller en svak prikk over en i, og i stedet snakke om randomisert pikselvariasjon på leting etter seriemorderen som som tar bilde av sine ofre og publiserer dem på Internett. Det neste blir vel at alle kameraprodusenter må levere et standard bilde fra hvert kamera til et sentralt register før de tillates solgt….

Perpendikulær

Postet den av

Get perpendicularDen neste revolusjonen i harddisk-teknologi er perpendikulær lagring (det norsk ordet blir vel oppreist eller vinkelrett lagring). I hovedsak betyr dette at man vrir magnetfeltet 90 grader og leser hver bit i høyden, og dermed kan lagre informasjon tettere uten risiko for datakorrupsjon på grunn av remagnetisering. Denne Flash-videoen fra Hitachi (komplett med dansetrinn fra Saturday Night Fever) skulle gi en svært popularisert forklaring.

Vi kommer altså til å få harddisker som er noe tykkere enn før, men med opptil en tidobling av lagringskapasiteten per arealenhet. Dette kommer først for iPods og lignende svært små harddisker (fordi datatetthet betyr mest der, men også, tror jeg, fordi små disker har mindre vibrasjon nettopp fordi de er mindre), men etterhvert også for større disker av den typen som sitter i bærbare datamaskiner. Dagens teknologi klarer 500GB for en 3.5 toms disk, vi kommer altså til å få opptil 5 TB i laptops i løpet av noen år.

Diskteknologi er morsomt – det er en intens konkurranse, og hver gang man begynner å antyde at ikke-bevegelig lagring kommer til å gå forbi roterende magnetisk lagring, skjer det nok en teknologisk endring (eller, som i dette tilfelle, man tar i bruk en kjent teknologi som hittil har vært ansett som for vanskelig å få til) som øker lagringskapasiteten ved å åpne opp en ny dimensjon.

5TB på en laptop…. Jeg pleide å si at du kan ikke være for rik, for slank, eller ha for mye lagringsplass, men nå begynner jeg å lure. Dette betyr enkel scanning av alle hjemmevideoer, lagring av ukesvis og månedsvis av underholdning, og at man kan ha med seg all sin informasjon uansett hvor man går. Hvilke nye applikasjoner får vi som utnytter dette potensialet og driver lagringsteknologien videre?

En annen sak er i hvilken retning teknologien kommer til å gå når man når man ikke lenger kan øke informasjonsmengden på selve platen. Hvis vi ser hva som skjedde innenfor datamaskiner, tror jeg da vi enten vil få arkitekturell rekonfigurering (det vil si, harddisker med flere lag, flere lesehoder, og lignende) eller rett og slett at man øker antalle disker tilknyttet hver prosessor. Eller kanskje forbedringer i datakommunikasjon, særlig trådløs, gjør at vi går tilbake til sentralisert datalagring nok en gang.

(Via Engadget.)

Humanmetadata

Postet den av

Jonas Söderström har en brilliant illustrasjon av verdien av informasjon om folks søken etter informasjon: I en komplisert informasjonssøkesituasjon på T-banen i Milano, finner han veien til Leonardos Nattverden ved å se på slitemerkene fra utgangspunktet til T-banestasjonen Cadorna.

Hvis det er noe som illustrerer hva Google og lignende søkemotorer faktisk gjør, er det dette – en gigantisk Delphi-analyse hvor vi alle sammen vet litt, og sammen vet det meste.

Det er en annen fare også, nemlig tanken om at ti tusen lemen ikke kan ta feil, men i et system med tilbakemelding (det vil si, gjentatt søk og en viss læreeffekt) skulle faren være liten. De fleste feil i Wikipedia rettes etterhvert, likeså søkemotorenes algoritmer. Og metakunnskap tilgjengeliggjøres ved at vi alle legger spor igjen etter oss.

Automatisk redaktøransvar?

Postet den av

Amazon har fått klager fra folk som er for fri abort, (NYT, registrering nødvendig) etter at noen har funnet at man stort sett får bøker som er imot abort opp. I tillegg slår søkemotoren deres inn og spør om man ikke egentlig mente å søke etter ordet "adoption" heller enn "abortion".

Saken reiser interessante spørsmål: Har man redaktøransvar når koblingen mellom begreper er drevet av folks søkevaner, som man ikke kan stilles til ansvar for (eller i alle fall ikke har kontroll over.) En ting er å manipulere søkeresultat, men hva hvis resultatet ikke er manipulert (verken av verten eller kundene) men rett og slett et resultat av folks fordommer?

Skal bli spennende å se, ettersom søkemotorer blir vanligere og firmaene begynner å dele søkemønstre.

(Via John Battelle) 

Abelson & Sussman på nett

Postet den av

Et helt kurs, på video, med Hal Abelson og Gerald Jay Sussman, er tilgjengelig her. Dette kurset har vært introduksjonskurs til "skikkelig" programmering på MIT i en årrekke, og boken deres har vært og er en bibel for comp.sci. studenter. Hele kurset er tilgjengelig for nedlasting.

Lurer på om det finnes noe lignende for SIMULA, i det hele tatt for noen norske kurs. Amerikanske universiteter filmer kurs rutinemessig – for en ressurs for senere generasjoners studenter. 

(Via Jon Udell.)

Bør det være mulig å søke i all kunst og litteratur på nettet?

Postet den av

I morges var jeg med i en paneldebatt som Teknologirådet arrangerte, om søkemotorer og annen morro på Internett. Jeg møtte opp en time for tidlig – hvem er det egentlig som holder frokostmøte klokken 9? (Da jeg spurte om dette, fikk jeg beskjed om at de hadde hatt møter klokken 8 tidligere, når det gjaldt næringslivsting, men nå hadde de kalt det morgenmøte, ikke frokostmøte, og en av årsakene var at mange av deltakerne kom fra offentlig sektor og "gikk på en offentlig timeplan"….)

Uansett, jeg fikk tid til å sette meg på en kaffebar og skrive ned det jeg hadde tenkt å si, som svar på dette spørsmålet:

Bør det være mulig å søke i all kunst og litteratur på nettet?

Jeg hadde først tenkt jeg skulle gi et avbalansert, på-den-ene-kant-på-den-annen-lanke svar på dette. Men så tok jeg bussen inn til dette møtet, og der traff jeg en nabo som er markedssjef for en større bokhandel hertillands. Hans svar var øyeblikkelig "ja" – og hvis han, som har en interesse i at folk kommer til bokhandelen for å spørre, kan være så kategorisk, så kan jeg det også.

Men egentlig er spørsmålet uinteressant – det er ikke noe vi kommer til å kunne gjøre så mye med. Når mer og mer informasjon blir søkbar, blir det vanskeligere og vanskeligere å stå utenfor. Hvis alle bruker Google til å søke, blir du usynlig hvis du ikke finnes i Google. Eller i Sesam for den saks skyld – det finnes geografi på Internett, men skillene går langs språkgrenser heller enn noe annet. Over tid blir det umulig å opprettholde en modell med dyre og eksklusive biblioteksdatabaser, fordi forfatterne ønsker å bli funnet. Forlagene også, forresten. Og en søkbar tekst danner også grunnlaget for en frihet i anvendelsen vi ikke har hatt hittil – for eksempel er lydbokbransjen inne på et spor hvor lydbøker, til å begynne med de som lages for blinde og svaksynte, generes av en automatisk stemme basert på teksten.

Så litteratur kommer til å bli søkbar. Alt som er ute av copyright, er allerede på vei inn på nettet, og så og si alle bøker, siden det er i forfatternes og forlagenes interesse å være med i Google Booksearch. Ferdig med det.

Hva med kunst i annen form – lyd og bilde? Det utvikles idag søkemotorer som slår igjennom tekstbarrieren her også, og tillater søk på annet enn metadata. På eksperimentbasis finnes det en tjeneste hvor du kan plystre en melodi i telefonrøret, og datastemmen på den andre siden kan fortelle deg hvilken sang det er (dette har jeg lest om, har dessverre ingen link). Alle tiders for de av oss om ikke klarer å få en sang ut av hodet. Jeg er helt overbevist om at vi kommer til å få, i kjølvannet av iTunes og et fullstendig digitalisert musikkmarked, søke- og kategoriseringsmekanismer som går utenom metadata og forbrukers oppfatninger som søkekriterier om et stykke kunst.

Dette kommer, bare gi det litt tid. Men spørsmålet var BØR.

Jeg kan i utgangspunktet ikke se noe galt i at alt er søkbart. Et unntak er privat informasjon, men det er ikke den diskusjonen vi fører her. Vanskeligheten ligger mer i tilgjengelighet og validering av det vi finner. De av oss som slang litt med leppa da vi var yngre, vet at intet varer så evig som elektronisk lagret informasjon. Og har man bare kontroversielle nok synspynter, er det ikke noe problem å bli hovedkilden på Internett, med manipulerbar PageRank, link farms og bloggosfære.

Men med kunnskap skal desinformasjon bekjempes, og mekanismene for dette er enda bedre utviklet på Internett enn de er i papirverdenen. Bare se på diskusjonen om evolusjonslæren i USA – kanskje det er noen her som har interesse i pastafari-religionen? Og Googles monopolstilling er ytterst sårbar det sekundet de oppfattes som utilbørlig manipulerende.

Motstanden mot tilgjengelighet av informasjon kommer fra ulike kilder: Det er de som har økonomiske interesser i den, særlig i eksemplarsalg, som musikkbransjen. Men de er imot tilgjengelighet av hele produktet, ikke søkbarheten. Det er ulike former for regimer – nasjonale, politiske, religiøse – som ønsker monopol på sin versjon av sannheten. Det er ikke særlig vanskelig å imøtegå denne formen for motstand mot søkbarhet.

Men det finnes en annen motstand også, og den er litt mer subtil. Det er slik at søking og kategorisering er substitutter for hverandre. For å ta et veldig enkelt eksempel: Før sorterte jeg min epost i mapper med ulike merkelapper, slik at jeg skulle kunne finne dem igjen senere. Etter at søkemekanismer som Google Desktop har kommet, trenger jeg ikke lenger gjøre dette – jeg kan i stedet søke på noen ord i teksten, og få dataene opp. Ingen vits i å sortere, man søker i stedet.

Jeg tror endel av motstanden mot søking kommer fra dem hvis jobb det er å kategorisere, fordi de er redde for at kategorier skal bli mindre verdifulle. Hvis man er eksperten innen et visst område, og folk kan søke fritt, finner de kunnskap – både relevant og irrelevant. Det vet alle leger som har fått inn pasienter som kan mer enn dem selv. Det er vondt når din magi avsløres.

Fagfolk og andre gatekeepers har ofte en instinktiv motstand mot Wikipedia, åpne biblioteksdatabaser, Doktoronline.no, og at studenter skal kunne surfe trådløst i klasserommet for deretter å stille vanskelige spørsmål til læreren. (I parentes bemerket – hvis du som foreleser ikke klarer å holde studentene engasjert nok til at de hører på deg i stedet for å surfe, så har du ikke et teknologiproblem). De kamuflerer den ofte bak et krav om validering, av fagfolk, uten å forstå at validering av mange i stedet for få kan være like effektivt. For eksempel, hvis du skal sjekke hvordan et ord staves, skriv det inn i Google på to forskjellige måter, og se hvor mange svar du får for hver av dem. Du kan stort sett ta sjansen på at den med flest treff er den riktige stavemåten, skjønt slik norsk skole har utviklet seg de siste årene er det mulig jeg må revidere det standpunktet. Over tid vil vi imidlertid få valideringsmekanismer som holder tritt med informasjonsrevolusjonen.

Intellektuell motstand mot søkbarhet skyldes ofte eksperters redsel for å miste sin troverdighet. Hvis søkbarhet kan få noen flere autoriteter til å bli litt mer
ydmyke – og foreløpig ser det bra ut – mener jeg absolutt at all litteratur og kunst, i det hele tatt all ikke-privat informasjon, bør bli søkbar for alle.

Diskusjonen etterpå…

…var ganske livlig og morsom – jeg ble oppmuntret av at det ikke var noen som nevnte DRM, så kanskje vi skal slippe det tullet for fremtiden. 

Ray Ozzie tar over Microsoft

Postet den av

New York Times har litt mer bakgrunn og et portrett av Ray Ozzie, som tidligere i år lanserte en beskrivelse av Microsofts nye forretningsvirkelighet. Det skal bli spennende å se om Ozzie får det til – han har en imponerende merittliste å vise til, med Agenda (en tidlig fri-form personlig database jeg fremdeles savner), Lotus Notes (verdens mest brukte Groupware for store firma) og Groove (en distribuert groupware med mye av Lotus Notes’ funksjonalitet) bak seg.

Ray Ozzie skjønner Web2.0, med software som service. Interessante tider.

Flat verden

Postet den av

flat verden bokomslagI min engelskspråklige blogg, Applied Abstractions, har jeg postet noen kommentarer om Thomas Friedman’s nye bok The World is Flat, som er i ferd med å bli en "must read" (velfortjent, må jeg si) for alle som vil diskutere globalisering. (For den slappe student og raske leser har jeg også postet mine notater om boken, uten kvalitetsgaranti.)

Her i Tversover har jeg tenkt å filosofere litt over hva Friedman’s bok har å si spesifikt for Norge – og for norske lesere. I mine kommentarer skriver jeg at man med fordel kan hoppe over de første 10 kapitlene og rett på kapittel 11, der Friedman skriver om implikasjonene av globalisering for den "ikke-flate" – det vil si, ikke-globalisert verden. Dette fordi Friedmans beskrivelse av firmaer og andre globaliserende faktorer er velkjent for de fleste amerikanere og andre engelskspråklige.

For den jevne nordmann – og i hvert fall for den jevne norske politiker – tror jeg imidlertid at hjemmeleksen må bli hele boken. I vår lykkelige lille oljeprovins er vi – med unntak av mobiltelefoner og IKEA – lite kjent med i hvilken grad forretningsprosesser og forsyningskjeder er globalisert, og vi kjenner ofte ikke noe til de firmaene som er de fremste eksponentene for disse aktivitetene. Vi har ikke UPS, Federal Express, eBay, Wal-Mart, eTrade, Dell eller JetBlue, i hvert fall ikke i den grad amerikanerne har dem. Årsaken er som regel at det norske markedet er for lite for disse firmaene. Vi har heller ikke outsourcing eller offshoring i samme grad som amerikanerne, dels fordi så mye av vårt næringsliv er bundet opp i naturressurser, dels fordi vi snakker norsk, som relativt få gjør i India (men kanskje mange nok gjør i Pakistan?)

Den jevne nordmann, trass i svenskehandel, ville nok bli forundret over hvor internasjonalt sammenknyttet og digitalisert verden har blitt. Derfor – les Friedmans beskrivelse både av hva som skjer, og hvordan USA skal forholde seg til denne utviklingen.

Amerikanerne er høyst bekymret for hvordan det skal gå med deres konkurranseevne fremover, et standpunkt som kan virke bisarrt for et land som har halvparten av verdens Nobelpriser. Men bekymringen er reell, og i motsetning til mange europeiske land gjør man noe med det.

En annen liten note som det kan være viktig å få med seg: Her i USA vil store deler av befolkningen fremholde Friedman som venstreorientert, selv om han i sin kritikk av antiglobaliseringsbevegelsen sparker ganske kraftig til det som kalles venstreside i Norge. Jeg oppfatter ham som liberaler, men vil med dette rette en advarsel til alle dem som ser på ham som en heiagjengleder for store amerikanske firma: Friedman representerer en farbar middlevei mellom ideologiske bakstrevere både på høyre (George Bush) og venstre (Cæsar Chavez) side. I motsetning til mange av sine kritikere, har han både reist mange steder og snakket med mange beslutningstakere. Han ser globalisering ikke som en bevisst bevegelse (en konspirasjon, slik mange redde mennesker ser det) men som det uavvendelige resultat av fri informasjonsflyt, fri vareflyt, fri kapitalflyt og fri flyt av menneskelig talent.

Det er vanskelig å argumenter mot disse fire frihetene, men vi må vite hva de fører til. Så langt har jeg ikke funnet noen som gir et bedre bilde enn Thomas Friedman. 

Anbefales. Og les boken før du leser kritikerne. 

Interessant Wikipedia-diskusjon

Postet den av

Av og til blir jeg så sliten av korte argumenter i norske media.

IT-avisen skriver en sak om at Wikipedia er søppel, (jpg) basert på hurtiglesing av en nokså gjennomtenkt artikkel av Andrew Orlowski i The Register, hvor Jimmy "Jimbo" Wales slett ikke kommer med noen "kraftsalve", men derimot responderer fornuftig og gjennomtenkt på en meget god kommentarartikkel av Nicholas Carr om amatør-effekten av kollaborative publiseringsprosesser. Nicholas Carr fører så debatten videre i sin egen blogg, blant annet med et meget godt svar fra en av Wikipedias administratorer og et innlegg med forslag om mer sentralisert kontroll. Ross Mayfield, CEO i SocialText, tar opp hansken og argumenterer for at Wikipedia angriper tradisjonelle kunnskapkilder "nedenfra", slik alle "disruptive technologies" gjør.

Og der står debatten hittil, men den er langt fra over ennå.

Jeg vet ikke hvor fort IT-avisen journalist leser eller skriver, men gitt kvalitetsforskjellen mellom hva som faktisk blir sagt i debatten og hva som blir rapportert i IT-avisen, kan jeg vanskelig tenke meg et bedre argument for Web 2.0, enten det nå betyr blogger eller wikier eller hva man nå måtte mene….

Superstrengt

Postet den av

Da her jeg blitt podcastet for andre gang på to dager: Dagens episode av Superstreng, Eirik Newths populærvitenskaplige program på Kanal24, har et intervju med meg som du kan lytte til her. Temaet er hvorfor noen teknologier vinner over andre, og jeg får en sjanse til å snakke litt om "disruptive technologies" og andre fenomener innen teknologiens nokså omskiftelige verden.

Forfattere uten filter

Postet den av

Akkurat nå sitter jeg på Kastrup og fordøyer inntrykkene etter en dag på seminar med NFFO. Jeg lærte en hel del – blant annet at forfattere og forfatterforeninger er langt fra så bakstreverske som fryktet – og fikk levert mitt innlegg (PDF) sånn noenlunde. Min jobb var å skape litt bråk, og det tror jeg at jeg klarte, selv om Eirik Newths innlegg (PDF) hadde forberedt grunnen på forhånd og folk var advart.

Jeg hadde regnet med å måtte slåss gjennom en masse oppfatninger om at man på noe sett kunne holde markedet ute og den teknologiske utviklingen tilbake, men forfattere er tydeligvis mer oppegående enn som så – mange interessante mennesker med gode ideer om fagbøker de kunne tenke seg å skrive eller hadde skrevet. Dessuten lo opptil flere av dem av vitsene mine, og det er jo noe som foredragsholdere liker.

Et vanskelig spørsmål fikk jeg – en person påpekte det paradoks at på den ene side hevder jeg at "… den som presenterer den beste kombinasjonen av kvalitet, pris og tilgjengelighet vil tjene mest penger." Så kaller jeg litt senere da Vinci-koden for et makkverk – men den er jo en bok som selger mye. Dette er et paradoks – hva mener jeg egentlig?

Det er et paradoks for meg også – det irriterende faktum at når folk får velge selv, så leser de heller om astrologi enn astronomi, om tippesystemer fremfor økonomi, og elendige smørerier fremfor skikkelig litteratur. Så jeg må nok moderere min noe bastante uttalelse og si at kvalitetslitteratur – også den smale litteraturen – i et fritt og stadig mer digitalt marked vil trives utmerket. Det faktum at mange kjøper Dan Brown betyr ikke at ingen kjøper Matthew Pearl, for eksempel. Hvis bransjen går for inntjening, og produksjonskostnadene faller så lavt at man tjener penger fra solgte eksemplar nummer 300, bør nesten hva som helst kunne utgis i Norge. Problemet er at forlagene og bokdistribusjonen ikke er effektiv nok – og at forfattere ikke forstår eller ser på det som sin jobb å tiltrekke seg oppmerksomhet. Siden vi går inn i en verden hvor kampen står om oppmerksomhet (hvor 15 minutter etterhvert blir til 15 sekunder) vil antakelig suksessformelen for forfatter – og forlag – endres.

Jeg oppfattet i alle fall forfatterne som betydelig mer endringsvillige enn forlagene. Det kan være utvalgsskjevhet. Folk som deltar på et seminar om endringer i markedet er antakelig mer endringsvillige – eller i hvert fall oppmerksomme på mulige endringer – enn flertallet. Jeg tror at de fleste forfattere har alt å vinne og lite å tape på en fluid og dynamisk medieverden – så lenge man klarer å opprette og fastholde sin medieidentitet.

 En annen bonus med seminaret var å få snakke med folk som leser bøker. Mange bøker. Samt å konstatere at for enkelte spørsmål – som for eksempel om det er viktig at vi har en sterk faglitteratur på norsk – så er det lov ikke å ha en mening. Eller i hvert fall å være i tvil.

Wikipedia blir mainstream

Postet den av

Til og med Aftenposten har klart å plukke opp Wikipedia og Jimbo Wales’ 10 teser om fri kultur. Jeg likte fremstillingen i Corante bedre. For en virkelig god diskusjon, se Paul Grahams essay om forretningsimplikasjoner av open source.
Nå er det bare å sette igang og skrive kollaborative lærebøker, slik at vi blir kvitt forlagenes utpressingsaksjoner overfor skoler (og kanskje kan slippe fri interesserte elever til å lese litt mer enn 2 avsnitt om Napoleon). Interesante tider….

Radio radio

Postet den av

De fleste som hører på radio i USA finner bare C&W og R&B og oldies-kanaler, samt degenerte talkshows. Men USA har noe av verdens beste radio, bare man leter litt. Her, for eksempel: Hvorfor har vi ikke radio (og gjerne TV) som Dick Gordons The Connection i Norge?
Vel, jeg vet hvorfor, og man kan jo alltids høre på f.eks. dette programmet om etikken ved å lage kunstige hjerner over Internett. Det er bare det at jeg tilbringer tid i bilen hver dag. Og selv om P4s radioverter er gode til å småprate og slett ikke gale når det gjelder intervjuer, så er det en nytelse å leie bil i Boston og fyre opp WBUR før man kjører ut fra flyplassen. Hver gang. Det var forøvrig enda bedre før, med den utrolige programlederen Chris Lydon, som kunne snakke om absolutt alt, fra afrikansk utviklingspolitikk via kognitiv vitenskap til skjønnlitteratur. Han røk uklar med radioledelsen og lager nå en radioblogg som jeg skal se litt nærmere på.
PS: Et litt mer low-brow program som mange nordmenn sikkert vil like er jo Car Talk med Click & Clack. Også tilgjengelig på nettet. Skikkelig North Shore aksent. Mener å huske at Jørgen Slips hadde en versjon av denne med en oljeinnsatt mekaniker ved navn Diffen eller noe slikt….
PSPS: NPR har også et skikkelig sportsprogram som heter It’s Only a Game….
(Via KurzweilAI.)

Den korte versjonen….

Postet den av

Hvorfor i all verden skal jeg bruke tid på å skrive om platebransjens forstokkethet når Techdirt summerer hele argumentet mitt i et avsnitt?

Tid for å breie seg litt

Postet den av

Etter å ha studert en interessant sammenligning av 20» skjermer har jeg bestilt en Dell UltraSharp 2005FPW. Så får vi se om produktiviteten øker….

Nerde-pause

Postet den av

Via Engadget fant jeg Rafael Lagunas beskrivelse av hvordan han kjører to to Apple Cinema-skjermer side om side. Litt av et arbeidsmiljø, særlig kombinert med et skikkelig tastatur også (IBM «klikkete» med den lille mus-pinnen midt i tastaturet).
Som om ikke dette var nerdete nok, ble jeg fascinert av hans skjermbakgrunn – et sammensatt bilde av hele jorden om natten (laget fra NASAs satellittbilder). Legg merke til hvordan midt-Vesten i USA har byer som ligger i et rutenett, og hvordan befolkningsmønstre i Russland følger handelsveiene (dvs. jernbanen). Samt hvor store deler av jorden som er mørklagt (selv om østre USA og Europa ser nokså stappfulle ut).
Nok om det, tilbake til jobb.