En ufrivillig festlig kronikk i Aftenposten med tittelen Frimerket for fall. Kronikkforfatter Skagestad klager sin nød over at verden har endret seg («posten i krise»), at frimerker nå kommer i mange farger og fasonger, og at den kommende oppløsning av statsmonopolet for brevpostforsendelser kommer til å bety drepen for frimerkesamling som hobby.
Akkja, det er slitsomt med denne utviklingen, og litt av en utfordring å henge med i svingene som frimerkesamler. Først er det et problem at posten lager så mange frimerker at det er vanskelig å følge med. Gjennomsnittlig 23 i året, dvs. to i måneden – noe jeg jo synes en samler med respekt for seg selv burde klare å holde oversikten over. Så blir det et problem at frimerker forsvinner som offisielt dokument – eller, som kronikkforfatteren sier, «når folk frankerer sin brevpost med feriebilder fra hytta eller foto av bikkja til naboen, blir det vanskelig å opprettholde fiksjonen om Fedrelandets eller statens visittkort».
Nå var det jo slik at frimerker oppsto fordi man måtte ha en enkel måte å markere at porto var betalt. Samlerne kom etterpå. Og uansett fremtidig utvikling, finnes det jo millioner av gamle frimerker man kan samle på, til stadig stigende priser.
Hva gjelder å skaffe seg noe nytt å samle på, så er det jo muligheter i Pokemon-kort…..
Forfatterarkiv: Espen
Tid for å breie seg litt
Etter å ha studert en interessant sammenligning av 20» skjermer har jeg bestilt en Dell UltraSharp 2005FPW. Så får vi se om produktiviteten øker….
Hva var det jeg sa…..
Fant denne artikkelen som jeg skrev for 3 år siden i Business Standard. Jeg argumenterte for at tiden var inne for å studere IT, fordi trenden ville snu og det ville være masse jobber tilgjengelige når man ble ferdig med studiet.
Og nå, tre år etter – sjekk hva som har skjedd med IT-arbeidsmarkedet….
Freakonomics
Håkan K. har en mycket bra sammanställning av Steven D. Levitt, Stephen J. Dubner: Freakonomics : A Rogue Economist Explores the Hidden Side of Everything med massa länkar til artiklar och intervjuer.
Et rammeverk for IT-bruk i skolen
Jon Hoem har i sin JonblOGG en klassifisering av samhandlingsformer for sosial software som kommer fra et paper han har skrevet om IT i undervisning. Konklusjoner og observasjoner er gode, selv om de drukner litt i en litt vel lang sosioteknisk basert teoridel. Det analytiske rammeverket er imidlertid glimrende, og bruken av «area charts» for å diskutere egenskapene til LMS, blogs og wikis likeså.
Jeg er usikker på om skolen idag er klar til å ta ibruk sosial software – det er et stadig tilbakevendende problem at av de mange som leser, er det få som har noe å si. Bruk av sosial software forutsetter toveis kommunikasjon, toveis kommunikasjon forutsetter at begge parter er artikulert og har basiskunnskap nok (for ikke å snakke om vilje) til å starte en dialog eller en mange-til-mange diskusjon. Og jeg tror det er her det skorter – om ikke mangelen ikke er teknologi, men rett og slett av mange ikke har noe å si, ikke kan uttrykke hva de vil si, eller ikke tør. Uansett alder, yrke, eller ferdigheter på tastaturet. Enhver teknologi kan brukes til dialog (amerikanske flyselskaper ble tatt i en kongresshøring fordi de signaliserte til hverandre gjennom å endre prisene sine, og aksjemeglere kan på samme måte signalisere hensikter ved aksjoner i et marked) hvis vi bare har noe å kommunisere.
Allverdens samhandlingsteknologi fungerer ikke hvis vi ikke har undervisningsformer som ikke kan gjennomføres uten gjennom teknologien, hvis vi ikke har en kultur som fremelsker skriftlig uttrykksform og livlig kritikk, og hvis vi ikke har underliggende teorier og metoder for å starte kommunikasjonsprosesser. Slikt sett er dette bidraget fra Jon bra – det tillater diskusjon overfor folk som ikke vanligvis diskuterer teknologi og teknologibruk. Bare man skreller litt vekk sosiologsjargongen (som ikke nødvendigvis betyr tabloidisering) og kanskje lager noen intellektuell krykker i form av metaforer fra en ikke-teknisk hverdag. Alle LMS’er insisterer på å lage «klasserom», tavler og postkasser – problemet med Wikis og bloger er at de er en ny samhandlingsform, basert på Internett, og ikke har direkte motstykker ute i den fysiske verden.
Linux blir stuerent
Jeg holdt keynote-foredraget på Linuxdagen (PDF-versjon), invitert av Trond Heier i Linpro. Mitt hovedpoeng var at det er på tide at Linux-folket slutter å oppføre seg som en menighet, travelt opptatt med å konvertere alle til den rette tro, og i stedet begynner å konsentrere seg om å konkurrere der hvor der hvor man ikke møter mest massiv motstand fra Microsoft (som ikke nødvendigvis er den store stygge ulven menigheten alltid vil ha det til) og andre konkurrenter.
Mitt inntrykk generelt er at Linux nå definitivt er en konkurrent til kommersiell software, særlig Microsoft, og at konkurransen er drevet av rene forretningsmessige og tekniske vurderinger, ikke lenger av ideologi. Noen inntrykk fra andre foredrag:
Per Andersen fra IDC:
- Openoffice/Staroffice står for 40% av bruken i utdanningsinstitusjoner
- funksjonalitet er et problem – forbausende mange firma har testet Linux eller andre Open Source-produkter og valgt ikke å gå med det fordi funksjonaliteten oppfattes som ikke god nok
- TCO ikke lenger interessant – IDC lager ikke TCO-analyser lenger.
- Open Source flytter programvare og utvikling tilbake fra kategori industriprodukt til håndverk
- nå er det Windows-folkene som oppfører seg som religiøse personer som ser en trussel mot sitt hegemoni
- ting tar tid: Masse NIH og andre problemer gjør at det tar tid før IBM, Oracle, HP og Sun får noe igjen for sine Linux og OSS-investeringer. Novell og Apple kan bli viktigere enn man kunne tro. Apple har masse open source men markedsfører det ikke.
- Lindows bra, men ellers ligger desktop’en for Linux tilbake fra Apple eller Microsoft
En foredragsholder jeg gikk glipp av, men som i følge tilbakemeldingene var meget god, var Eddie Bleasdale, som driver en «inkubator-klubb» med konfidensiell medlemsliste for folk som vil gjøre Linux-prosjekter uten å tiltrekke seg oppmerksomhet fra konkurrenter.
Platedinosaurer
Nok noen skriverier fra min side om platebransjen og dens innbitte motstand mot at verden går videre (av ulike årsaker kom de omtrent samtidig):
- Teknologiske dinosaurer – en kommentar i PC World Norge no. 5.
- Fortidens voktere – en kronikk i Dagens Næringsliv idag.
Forøvrig vil jeg gjerne anbefale Gisle Hannemyrs utmerkede innspill i debatten, som handler om utilsiktede virkninger av enkelte firmaers dominans i markedet for DRM programvare.
Et innspill til Åndsverksloven
Jeg har skrevet et innspill til debatten om den nye åndsverksloven, som er oversendt Kulturkomiteen på Stortinget.
Musikkbransjen har i stor grad stått bak gjennomføringen av paragraf 53a, som gir beskyttelse til tekniske kopisperrer. Dette dokumentet, basert på mitt foredrag i oktober, konkluderer at
- Platesalget i Norge har sunket noe de siste årene, men det skyldes i hovedsak konkurranse fra andre underholdningsprodukter og -medier, ikke piratkopiering.
- Platebransjen i Norge består av store utenlandske firma som selger utenlandsk musikk inn i et marked med liten konkurranse. Bransjen er ikke i krise, verken nå eller i fremtiden, og trenger ikke særskilte beskyttelsestiltak.
- Kopisperrer og DRM-teknologi vil ikke hjelpe bransjen, bare utsette en nødvendig restrukturering for å gå over til ny teknologi.
- Overgangen til ny teknologi er spesielt vanskelig for de eksisterende plateselskapene. Dette dilemmaet er velkjent innen teknologi- og økonomisk forskning, under betegnelsen ”disruptive technology”. Dette har skjedd i mange bransjer tidligere, og er ikke noe å være bekymret for.
- Den nye teknologien vil føre til at nye firma kommer inn, at noen av de gamle firmaene klarer overgangen til det nye markedet, og at andre vil gå under.
Jeg har med hensikt skrevet dette i et ikke-teknologisk språk. Dokumentet ligger på http://www.espen.com/musikk.pdf, kan fritt distribueres, og jeg ville sette pris på kommentarer til «self» på espen.com – eller, naturligvis, her i bloggen.
Smart søkemotor
En skole med nok IT
Det er masse problemer rundt bruk av IT i skolen – og et av hovedproblemene er enten at det er for lite utstyr eller for lite kunnskaper hos lærerne. Nesodden videregående skole har i alle fall nok utstyr – bærbar til alle, trådløst overalt – men hva har de brukt teknologien til?
Det kan du få høre på neste møte i Polyteknisk forenings gruppe for informasjonsteknologi, som starter kl. 1700 mandag 18. april i Håndverkeren i Oslo. Rektor på Nesodden, Erik Heier, kommer og presenterer sine erfaringer. Morten Søby fra ITU kommenterer hans innlegg, og deretter er det fritt fram for spørsmål og meninger fra salen. Tanken er å fokusere på hva man faktisk kan bruke IT til når det ikke står på utstyret og kunnskapene – hva har Nesodden gjort, og hvordan kan andre dra nytte av deres erfaringer?
Vel møtt!
Nerde-pause
Via Engadget fant jeg Rafael Lagunas beskrivelse av hvordan han kjører to to Apple Cinema-skjermer side om side. Litt av et arbeidsmiljø, særlig kombinert med et skikkelig tastatur også (IBM «klikkete» med den lille mus-pinnen midt i tastaturet).
Som om ikke dette var nerdete nok, ble jeg fascinert av hans skjermbakgrunn – et sammensatt bilde av hele jorden om natten (laget fra NASAs satellittbilder). Legg merke til hvordan midt-Vesten i USA har byer som ligger i et rutenett, og hvordan befolkningsmønstre i Russland følger handelsveiene (dvs. jernbanen). Samt hvor store deler av jorden som er mørklagt (selv om østre USA og Europa ser nokså stappfulle ut).
Nok om det, tilbake til jobb.
Press alert: Mandag Morgen
Jeg har blitt omskrevet og sitert i Mandag Morgen om akademiske websider, som for manges vedkommende er et sorgens kapittel. Og da er det jo hyggelig å bli nevnt, sammen med kollega Kai Leitemo som et unntak, både på BI og ellers.
Jeg er overbevist om at elektroniske publikasjoner, gjerne i en bloggform, og elektronisk faglig samarbeid, gjerne som wikier, er fremtiden for vitenskaplige publikasjoner som det er det for debatt generelt. Når det er sagt, tror jeg ikke «mild tvang» er måten å få det til på, men heller at man legger forholdene til rette og gjør det lettere f.eks. å interagere med studenter og andre stakeholders elektronisk. Sentraliserte websider blir ofte begredelige saker, sjelden oppdatert – og man får gjerne en masse byråkrater som løper rundt og sjekker at man ikke bruker feil logo eller gjør andre i deres øyne vesentlige feil.
Trikset ligger i å få igang dialogen – synspunkter?
Cory Doctorow til Oslo!
Og dermed er det klart for å annonsere årets teknologi-begivenhet i Oslo:
Polyteknisk Forening inviterer til foredrag med Cory Doctorow: «The Economics of Openness»
Tid: 9. mai kl 19:00-20:30 med påfølgende uformelt samvær.
Sted: Aulaen, BIs senter for lederutdanning (Sjømannsskolen på Ekeberg), Karlsborgveien 4 (kartreferanse her, parkering tilgjengelig, Ljabru-trikken fra byen).
Åpne standarder og tilgang på informasjon er ikke bare et spørsmål om tenåringers mulighet til å laste ned MP3-filer. Historisk sett har åpenhet i ordets videste forstand vært en viktig forutsetning for suksess: åpne samfunn opplever gjennomgående større velstandsvekst og stabilitet enn lukkede. Til tross for dette ser vi idag tendenser til at offentlige og private aktører arbeider for å begrense informasjonsstrømmen, både med teknologiske og lovmessige midler.
Polyteknisk forening har invitert den kanadiske forfatteren og aktivisten Cory 
Doctorow til å snakke om åpenhet som grunnlag for økonomisk vekst og innovasjon, med etterfølgende debatt. Doctorow er for tiden ansatt av Electronic Frontier Foundation (EFF), en organisasjon som arbeider for beskyttelse av brukerrettigheter i det digitale rom, og har som EFFS representant observert prosessen i organer som WIPO (World Intellectual Property Organization) og EU-parlamentet på nært hold.
Cory Doctorow er selv en ivrig bruker av moderne informasjonsteknologi, og han er også innholdsprodusent. I tråd med prinsippene om åpenhet gjør han alle sine verk (inklusive bøker) tilgjengelig i åpne formater på nettstedet craphound.com. Han er også en fast bidragsyter til gruppe-webloggen boingboing.net, en av Internetts mest leste sider. Doctorow er en levende og engasjert taler, som svært gjerne svarer på spørsmål fra salen.
Gratis adgang, påmelding til sekretariatet i Polyteknisk Forening, via elektronisk post (til polyteknisk@polyteknisk.no) eller via telefon 2242 6870. (Eller, for den saks skyld, ved å skrive en kommentar til dette innlegget.)
Jill om plagiering
Jill har et velskrevet innlegg om plagiering – jeg har mange meninger (og ikke så lite erfaring) med dette, men får i første omgang nøye meg med å være enig med henne, og heller skrive mer om det en annen gang. Internett øker problemet, men teknologien er også en kilde til en løsning.
Guillou rir igjen
Nettopp ferdig med en av årets påskekrimmer – Jan Guillous Tyvenes marked, om en serie avanserte innbrudd i rikmannshjem i Stockholm. Klassisk Guillou, med referanser tilbake til mange av hans andre bøker (serien om supermannen Hamilton, Ondskan og sikkert også andre). Morsom lesning, med vel forberedte spark til aktuelle hendelser og en forsiktig økning av persongalleriet med en kvinnelig politiinspektør som forelsker seg i en eks-oberst fra Fremmedlegionen som vi sikkert kommer til å høre mer fra i flere bøker.
Jeg liker best å lese Guillou på svensk, men den norske oversettelsen var ikke dårlig. Anbefales som uproblematisk og hyggelig påskelesning.
Posten skal frem (men ikke hjem)
Fikk nettopp en brosjyre fra Posten, med beskjed om at man flytter rundt på postkasser og utvider tidsfristene. Og det er jo utmerket.
Men det er en liten ting jeg aldri helt har forstått: Siden posten allikevel leverer ut post i min postkasse, hvorfor kan ikke det postbudet som leverer posten også ta med seg utgående brev?
Da jeg bodde i USA, satte vi bare utgående brev i dørsprekken, og postbudet tok dem med seg. Enkelt, billig, greit, særlig for enkeltmannsbedrifter, hjemmekontorer og funksjonshemmede. Øker postens omsetning og kundetilfredshet, praktisk talt uten økning i kostnader.
Men det er så mange ting jeg ikke forstår….
Forelesers mareritt
Jeg har, i løpet av mange forelesninger, hatt mine bommerter og lært av dem. Men ingen så ille som denne karen, som snakker om våpensikkerhet og klarer å skyte seg selv i benet med tjenestepistolen sin. Heroisk innsats etterpå, det ser nesten ut som om han gjorde det med vilje….. (Via Snopes.com).
Haugen bok setter ny rekord
Min svigerfar ville gi meg en bok i gave, men hadde ikke tid til å gå i bokhandelen – så vi satte oss ned og bestilte Jan Guillous Tyvenes marked via Haugen Bok. Det gjorde vi i går, ca. kl. 1500.
Idag kl. 1045 kom jeg tilbake fra handletur og fant boken i postkassen. Levert, uten tillegg i prisen, på under 24 timer. Og det midt i en påskeuke hvor nesten alt annet har gått i dvale.
Dette er fremtidens distriktsbokhandel, og jeg kan bare berømme Morten Meyer for å forstå hvordan fremtidens bokmarked ser ut når de fleste av de som opererer i det (med solid unntak for en distriktsbokhandel i Volda) helt tydelig ikke har forstått det.
Hvis de bare åpner for muligheten til direkte linking og lager et Associates Program (og øker sin andel engelskspråklig litteratur), ser jeg for meg et både langvarig og intenst kundeforhold…..
Undergangen
Eirik viser til en meget interessant vurdering av «Der Untergang» i The Guardian. Jeg så filmen i går, og syntes den var storveies – den gjorde inntrykk på publikum i hvert fall, for det er sjelden det er så stille når rulleteksten går.
Såvidt jeg kunne forstå, er filmen så historisk korrekt som overhodet mulig – skjønt gutten som får medalje av Hitler og siden overlever sammen med Traudl Junge er, såvidt jeg vet, fantasi (jeg mener å huske at han døde to timer senere). The Guardian nevner at Hitlers kvakksalver-livlege mangler fra persongalleriet. En annen person som mangler (eller i alle fall ikke er nevnt på slutten av filmen) er Arthur Axmann, som organiserte Hitlerjugend i Berlin og dermed ble ansvarlig for en forferdelig nedslakting (han inspiserer Hitlerjugend i hagen utenfor bunkeren sammen med Hitler). Også Martin Bormann synes jeg blir litt borte i filmen, han døde (som nevnes i filmen) sammen med legen Stumpfegger (han som gir gift til Goebbels’ barn) da han forsøkte å ta seg ut av bunkeren sammen med bl.a. Axmann (som overlevde). Bormann var Hitlers stabssjef og fulgte ham i ett og alt. (Alt dette ifølge Antony Beevors utmerkede Berlin: The downfall 1945).
Jeg kunne forøvrig tenkt meg litt mer kontekst rundt selve krigsforløpet – noe som ikke kom frem var at mye av årsaken til at Berlin ble så desperat forsvart var ikke bare Volkssturm og Hitlerjugend som ble slaktet ned, men fanatiske utenlandske SS-tropper fra mange land (mange fra Frankrike, men også noen fra Norge) som ikke hadde noe annet sted å gå, visste at de ville bli skutt av russerne for sine myrderier i Russland, og derfor forsøkte å ta med seg så mange som mulig før de døde. En viktig motivasjon for noen av generalene i Wermacht var også å få sivilister og soldater over til vestfronten, slik at de kunne overgi seg til amerikanerne heller enn russerne.
Hva gjelder diskusjonen om filmens fremstilling av Hitler personlig, kan jeg ikke forstå kritikken om at filmen menneskeliggjør ham (noe den gjør). Nettopp en menneskelig fremstilt Hitler er mye mer skremmende enn et tegneseriemonster – og det er jo nettopp vekslingen mellom tilsynelatende normalitet og totalt forskrudd virkelighetsoppfatning (både for Hitler, Goebbels og deres koner, dompappen Eva Braun og monsteret Magda Goebbels) som er så skremmende.
At et slikt null klarte å overta makten i Europas største land viser i alle fall (se forøvrig denne artikkelen om Hitlers økonomiske metoder), som Traudl Junge sier på slutten, at man ikke kan unnskylde seg med at man intet visste, når det var mulig å finne ting ut.
Sportsbøker
Det er hjemmepåske i år, preget av oppussing, tiloversblevet sensur og en lei hoste/forkjølelse/etellerannet som ikke vil gi seg. Så det er ikke til å unngå at det blir endel lesing mellom strøkene.
I Norge er det ikke bøker som gjelder, selv om en samlet bokbransje for tiden forsøker å få det til å se ut som noe annet, som om bøker på en eller annen måte var noe annet enn underholdning. I Norge gjelder sport, og dermed sportsbøker. Bøker om sport er håpløse greier, selv de som forsøker å se et litt videre perspektiv enn andre (som f.eks. Kjetil Bjørnstad og Ole Paus i boken deres om fotball-VM i Frankrike).
Hvilket får meg til å lure – har jeg noensinne lest noe bra om sport, noe som har litterær verdi i seg selv? Kriteriet burde jo være at man ved å lese boken blir interessert i sporten, selv om man ikke var det før.
I farten kommer jeg på to stykker litteratur som absolutt oppfyller dette kravet. Det ene er et essay skrevet av David Foster Wallace, en post-moderne amerikansk forfatter med en fortid som tennisspiller på regionsmesterskapsnivå. Wallace besøker en profesjonell tennisturnering i Canada og beskriver kvalifiseringsprosessen – den alle spillere utenom de topseedede må gå igjennom – i fantastisk detalj, uten at det blir kjedelig et sekund. Essayet heter «Tennis Player Michael Joyce’s Professional Artistry as a Paradigm of Certain Stuff about Choice, Freedom, Discipline, Joy, Grotesquerie, and Human Completeness.» Du finner det i boken A Supposedly Fun Thing I’ll Never Do Again. I løpet av dette essayet forstår du tennis bedre (eller, i hvert fall tror jeg at jeg gjorde det) og du lærer noe om hvor mye som skal til for å bli en skikkelig tennisspiller og hvor komplisert strategi og taktikk for en profesjonell tennismatch er. (Denne boken anbefales også for de andre essayene – særlig tittelessayet, tilgjengelig på nettet i litt kortere form, en 97 siders skildring av et luksuscruise med 137 fotnoter, noen av dem med fotfotnoter. Hysterisk morsomt når det fungerer, og det er ikke alltid med DFW.)
Den fremste sportsboken for meg er imidlertid Ernest Hemingways Death in the Afternoon, som er en skildring av tyrefektingens historie, strategi, taktikk og sosiologi fra en forfatter og journalist med en dyp, nesten religiøs aktning både for sporten og de som utøver den. Hemingway skildrer treningsopplegg, publikum, hva som skiller en god tyrefekter fra en meget god, rollene til de ulike deltakerne inne i ringen, og ikke minst skjebnen til mange av matadorene, som often går gjennom en krise når de blir voksne nok til å forstå hva de holder på med og hvor farlig det er. Selv ihuga dyrevernere kan få i alle fall en viss følelse med hvor dypt i spansk kultur tyrefekting sitter – selv om Hemingway på ingen måte holder skjønnmaler tyrenes skjebne.
Og dett var dett. Jeg er ikke sikker på om bøker om fjellklatring kvalifiserer som sportslitteratur, ellers hadde det vært fristende å ta med Jon Krakauer’s Into Thin Air, men ellers klarer jeg ikke å komme på noen. Forslag?
Tversover 
