Forfatterarkiv: Espen

Ukjent sin avatar

Om Espen

For details, see www.espen.com.

Klikkhorer og papirtigre….

Postet den av

…skulle vært tittelen på denne kronikken i Aftenposten, men så ble det altså "Papir og nett i kamp", av grunner som burde fremgå av teksten. Den danner en passende bakgrunn for dette møtet neste mandag i Polyteknisk Forening. Gitt at Aftenposten ikke legger inn tekstlenker slik jeg mener man skal gjøre, gjør jeg det her. For ikke å snakke om at jeg kan ta annonseinntektene selv. Hvis jeg hadde hatt annonser.

Klikkhorer og papirtigre

Espen Andersen, januar 2008 

Skal tradisjonelle aviser beholde sin relevans, må nett og papir utnytte det beste i hverandre.

Store endringer
I disse dager pågår en «borgerkrig» i mange avisredaksjoner, med tradisjonell papirjournalistikk i forsvarsposisjon og nettjournalistene i rollen som den uvaskede hop utenfor portene.

Organisasjoner forholder seg til endringer i sine omgivelser ved først å differensiere (isolere det nye ved å sette opp en egen del av organisasjonen som forholder seg til endringen) og deretter integrere (la den det nye gradvis smelte inn i organisasjonen og bli «business as usual».)
I varehandlende bedrifter begynte gjerne netthandel som en isolert aktivitet, av og til i konkurranse med de vanlige butikkene. I dag lar de beste varehandelsbedriftene kundene sine kjøpe varer over nett og returnere dem i butikken, eller netthandle utsolgte eller tilpassede varer fra butikkens lokaler.

Fra papir til digitalt
I bedrifter som lever av å fremstille informasjon ser man gjerne en tre-faset utvikling fra papir til digitale medier. I den første, eksperimentelle fasen tar man allerede ferdig materiale (laget for papir) og legger det ut på nettet.

Så skjønner man at dette ikke utnytter de muligheter nettet har for interaksjon og oppdatering, og at abonnement og løssalg er dårlige forretningsmodeller i en digital verden.

Parallelle utgaver
Neste steg er å sette opp en egen nettredaksjon, og ha parallelle utgaver. Mye av materialet er det samme, men kundenes bruksmønster, og dermed de redaksjonelle drivkreftene, er ulikt.
Papiraviser trenger enten en sensasjonell sak hver dag (som kan settes på forsiden) eller en stabil profil rettet mot sitt kjernepublikum (som sikrer fortsatt abonnement.) Nettaviser får betalt etter hvor mange annonser leserne eksponeres for og helst klikker på for hver enkelt artikkel.

Flermedial redaksjon
I den tredje fasen smelter nett og papir sammen til den såkalt flermediale redaksjon. Her blir det statiske innholdet generert ut fra det dynamiske – med andre ord, materialet skrives først og fremst for nett, og dagens avis blir en tilpasset utskrift av nettsiden.

Det er ikke lenger noen forskjell på nett- og papirjournalister.

Endret bruksmønster
Hvis man spør avisfolk i dag, sier de at hovedforskjellen mellom nett og papir er at nettavisene bedriver hendelsesjournalistikk – de leverer korte artikler som beskriver hendelser etter hvert som de skjer.

Papiravisene overlater gradvis nyhetsoppdatering til TV, radio og nett, og konsentrerer seg om innholdsjournalistikk: Reflekterende og analyserende materiale, mer bakgrunn og egne meninger.

Endrede lesevaner
Dette er drevet av endringer i kundenes bruksmønster: En leder i et mediekonsern fortalte meg nylig at han ikke lenger gadd gå ned til postkassen for å hente morgenavisen. I stedet leste han nettavisen til morgenkaffen, og sparte papiravisens velformulerte ettertenksomhet til han kom hjem fra jobb.

Enmediale tradisjoner bygger opp under denne utviklingen: Papirbaserte journalister er vant til å få sine bidrag vurdert av redaktører og andre kolleger før publisering – og når noen kjøper en avis, kjøper man den for helheten og ikke den enkelte artikkel. Nettjournalister legger det i høyere grad rett ut og blir direkte målt for hver artikkel.

Økt press
Dermed blir det et større press mot å skrive kort og sensasjonelt: I enkelte utenlandske aviser eksperimenteres det med automatiserte dataverktøy som kan predikere hvor mange lesere en nettartikkel vil få før den blir lagt ut. Så kalles også nettjournalistene «klikkhorer» av papirjournalistene, i nedstemte øyeblikk.

Går vi så mot en mer tabloid verden fordi folk leser mer på nett? Jeg tror ikke det, men skal tradisjonelle aviser beholde sin relevans, må nett og papir utnytte det beste i hverandre. Da må også det tradisjonelle innholdet tilpasses nett, og det gjøres bare i begrenset grad i dag.

Skal en tekst gjøres lesbar på nett, er det i hovedsak tre ting som må gjøres med den: Finnbarhet, modularisering og tekstlenking.

Må kunne finnes
Finnbarhet (et ord Per Egil Hegge ikke liker, men som får stor betydning for avisspråk) har å gjøre med hvor lett det er å finne en artikkel gjennom en søkemotor. Folk som leser på nettet, bruker søkemotorer for å finne materiale, og skal man bli lest, må man kunne finnes.

I dag er det for eksempel slutt på å bruke metaforer eller ironi i nettbaserte overskrifter – skal søkemotoren finne artikkelen, må tittelen være en summering av innholdet, helst med bruk av termer som søkemotoren skjønner.

Dette underbygges ved at stadig flere nettavissider bygges opp direkte ved søk – det vil si, de settes sammen automatisk.

På egne ben
Modularisering betyr at artikler må skrives slik at de står på egen hånd – siden leseren kommer inn direkte, uten å gå via en forside, må selv relativt korte artikler stå på egen hånd.

Enkeltartikler på nettet har lenger levetid enn en papirartikkel. De blir som Lego-klosser: Man kan brekke dem løs fra en sammenheng og bruke dem om igjen i en annen.

Lenker i teksten
Tekstlenking betyr at man refererer til andre artikler i teksten, i stedet for å legge dem ved siden av artikkelen slik det gjøres på nettaviser i dag. Dette kan man ikke gjøre på papir, men på nett er det en uhyre effektiv metode for å forkorte artikler uten å miste meningsinnhold.

Viktigst er likevel at det plasserer enkeltartikkelen i forhold til annet innhold uten at man trenger mer enn enkeltartikkelen.

Endrede roller
Mange papirjournalister er skeptiske til utviklingen, men jeg tror ikke det er noen grunn til å ønske seg tilbake til gamle dager. Det mer effektive nettformatet krever noe tilpasning, men gir også fordeler.

En god nettavis er i større grad en samtale mellom leser og skribent, både for hendelses- og innholdsjournalistikk. Å skrive for papir gir foreløpig mer status og flere lesere, men nettbaserte skribenter finner at på nettet får de kjappere korreksjoner og ofte en bedre diskusjon på lengre sikt.

Vil få mer makt
Journalistens rolle endres relativt lite. Internett er, for å sitere Davi
d Weinberger, «små biter løst knyttet sammen». Produsenter av gode biter – enten det er nyheter eller kommentarer – vil få mer etterspørsel direkte mot seg, og dermed mer makt i forhold til sin egen arbeidsgiver.

Kjente skribenter kan lage sine egne nettsteder og ta annonseinntektene selv.

Gode sammenstillinger
Den virkelige utfordringen kommer for redaktører og desk, som må lage så gode sammenstillinger av stoff at folk velger deres inngangsport i stedet for å gå til en søkemotor.

Deres jobb blir kontinuerlig i stedet for episodisk, involverer leserne også på produksjonssiden, og krever stadig reposisjonering av stoff ut fra lesernes reaksjoner og begivenhetenes utvikling. Avisen utvikler seg til et forum for den raske, men lange samtalen, med færre gjentagelser og viktigere historikk.

Sluttresultater vil være færre store aviser, mange små, men totalt med flere lesere og mange flere skribenter. Og det er det all grunn til å være positiv til.

Atlantisk materiale tilgjengelig

Postet den av

Tidligere har New York Times gitt opp å ta betalt for adgang til artikler på nett. Nå er turen kommet til The Atlantic, et kvalitetsmagasin (som publiserte Vannevar Bush’ proto-web-klassiker – i 1945!) av den typen man ikke finner i Norge, og som jeg har tendert til å kjøpe eller i alle fall smuglese i hver gang jeg er i en amerikansk bokhandel. Nå går de hele veien og tilbyr like så godt både det siste nummeret og hele arkivet, uten registrering eller noe som helst annet.

Og dermed er The Atlantic nå et magasin som kan linkes til, tagges og debatteres. Jeg begynner med å lenke til to artikler (som jeg tidligere har villet bruke i undervisningen, men ikke har kunnet) av Tracy Kidder: Flying Upside Down og The Ultimate Toy, begge kapitler fra The Soul of a New Machine (1981), fortsatt den beste studien av et teknisk utviklingsmiljø jeg noensinne har lest.

(Jada, dette var noe jeg skrev om på Applied Abstractions også. Men jeg har et nyttårsforsett å oppfylle, og dessuten er det hyperaktuelt i forhold til dette møtet i PF, som du absolutt må komme på…).

(Via The New York Times og Undercurrent.)

PS: Mens vi er igang, les denne glimrende artikkelen av Matt Miller om hvordan USAs skoler drives mot middelmådighet fordi de er for desentralisert styrt – mens vi her i Norge har middelmådighet delvis på grunn av overdreven sentralisering. Med andre ord: Problemene i norsk skole må løses med tiltak som adresserer våre problemer, ikke andres.

Flermediale redaksjoner og reaksjoner

Postet den av

Hvis du er interessert i teknologi og media (og særlig hva som skjer når nett og papir kolliderer), er det bare et sted du skal være neste mandag, nemlig på dette møtet:

28. januar kl. 1700: Si;D, Vis;D, Web;D: Flermediale redaksjoner og enmediale tradisjoner
(i samarbeid med PF Kultur og Medier og Handelshøyskolen BI)
Sted: Håndverkeren konferansesenter, Rosenkranz gt. 7, Oslo

I disse dager foregår en stille kamp mellom nettbaserte og papirbaserte medier, både i markedet og innad i redaksjonene. Organisasjoner forholder seg som regel til endringer i sine omgivelser ved først å isolere det nye fenomenet, deretter integrere det inn i resten av organisasjonen. Aviser og TV-redaksjoner har hittil som regel hatt Internett som en separat del, men nå er mange av dem på vei inn i integrasjonsfasen. Hva skjer i denne fasen? Hvordan får man dette til? Hva er konsekvensene for journalister og for lesere? Og hvilken rolle spiller den nye sosiale møteplassene på nettet?

Vi har noen andre deltakere på lur også  – og debatten fortsetter i mer gemytlige og uformelle former etter møtet – for eksempel på Stopp Pressen.

Jeg gleder meg til en frisk debatt – hjertelig velkommen! (Og nei, du trenger ikke være medlem denne gangen, selv om vi nok kommer til å prøve å rekruttere deg.)

Oppdatering 25.1: Friskt møte med spennende paneldeltakere! Her er noen referater: e24, Journalisten.no, Journalisten.no igjen (den siste med en nokså perifer tittel – dette var på ingen måte noen hovedkonklusjon.

Oppdatering 2.2: Video tilgjengelig her.

Larsson-koden III

Postet den av

Luftslottet som sprängdesOg så (takket være biblioteket på BI) var det tid for Luftslottet som sprängdes, Stieg Larssons tredje og dessverre siste bok i Millennium-trilogien (I,II). Luftslottet er en murstein på 704 sider og knytter sammen alle trådene i historien om Lisbeth Salander. Den er mer en krigsroman enn en krim – dette er historien om kampen mellom Lisbeth Salanders venner (en sammenrusket hær av kompetente men høyst uensartede individer) og fiender (mordere, psykiatere, en MC-bande og en gruppe overvintrede kalde krigere innen det svenske sikkerhetspolitiet.) Den minner mer om en slags høk-over-høk mafia-historie enn en tradisjonell krim, og har et stort og spennede persongalleri.

Boken kulminerer i en rettssak, men virker allerede avsluttet sånn omtrent midtveis. Det er imidlertid mange tråder å nøste opp, og rom for noen overraskelser. En liten sidestory om Mikael Blomkvists elskerinne og kollega Erika Berger, som blir redaktør i en stor morgenavis og sliter med en stalker og en vanskelig organisasjon, er med for å understreke temaet i trilogien (menn som hater kvinner) og muligens også for å illustrere likhet og ulikhet i hvordan samfunn og omgivelser reagerer overfor en ressurssterk kvinne i motsetning til en avvikende tenåring.

Larsson ror det hele i land på en utmerket måte, selv om noen små hull gjenstår. Man får aldri vite noe overbevisende om hvorfor den sekteriske lille gruppen i sikkerhetspolitiet agerer som den gjør – for meg virker det litt utrolig at noen (i hvert fall i en gruppe på mer enn 10 personer) skulle holde på slike overvintrede holdninger og gå til slike ytterligheter så lenge etter den kalde krigen. Likeså forstår jeg ikke hvorfor, siden fienden er så nådeløs, de ikke rett og slett rydder henne av veien med en gang? Hennes forsvunne søster vet man ingenting om (mulig jeg misset den detaljen).

På den annen side er det bra at ikke alle myndighetspersoner er svin eller inkompetente – tvert i mot finnes det en rekke personer (noen av dem, som bokseren Paolo Roberto og debattanten Kurdo Baksi, finnes i virkeligheten) som gjør det de skal og viser kompetanse og mot. Det gir troverdighet – en svakhet med Guillous romaner er nettopp den mer sjablonlignende portretteringen og litt overdrevne bruken av virkelige personer. Heller ikke er fienden dramatisk inkompetent eller kompetent, bortsett fra Robert Niedermann, en tegneseriefigur av et monster som havner på utsiden av handlingen og først dukker opp igjen helt mot slutten av historien, i en litt klisjeaktig "liten jente alene i stor bygning med stor skurk"-scene.

Igjen er datadetaljene noenlunde brukbare, skjønt Bluetooth-forbindelsen Salander bruker for å hacke via en PDA nok ikke er så pålitelig (eller rask) som det gis inntrykk av. Igjen er hackerne litt tabloid fremstilt, men ikke verre enn at man kan godta det under rubriken kunstnerisk frihet.

Millenium-serien er ikke bøker man leser – man innhalerer dem. Nuvel. Ferdig innhalert. Litt synd egentlig.

Anbefales. Hele serien. Sett av en uke i sommerferien om du ikke har lest dem allerede.

Larsson-koden II

Postet den av

Flickan som lekte med eldenBok nummer to i Stieg Larssons Millenium-serie har ikke kommet i pocket i Norge ennå, så prisen er fremdeles 329 kroner. Men i går var familien på Harry-tur til Strömstad, og i den høyst nødtørftige bokhandelen der fantes Flickan som lekte med elden for kr 65. Svenske. Dessuten får man altså gleden av å lese boken på originalspråket, noe som alltid er å foretrekke, selv om jeg jeg ikke hadde noe å utsette på den norske oversettelsen av Män som hatar kvinnor.

Nuvel. I den andre boken spilles hovedrollen av Lisbeth Salander, som vokser frem som en mye mer interessant person enn Mikael Blomkvist, et mulig alter ego for Stieg Larsson selv, omtrent som journalisten Erik Ponti i Jan Guillous bøker. Man får en temmelig utkrøpen historie om hvorfor hun ble som hun ble – og hvem som hadde ansvaret. Boken er nummer to i en serie, men kan leses selvstendig. Derimot tror jeg ikke den tredje boken kan leses uten å ha lest denne.

En morsom sideeffekt av Larssons suksess er at almendannelsen om datasikkerhet kanskje går opp et hakk eller to – Larsson kan nok om teknologi til å lage et plausibelt scenario for hvordan Lisbeth Salander skaffer seg all informasjonen, med nok detaljer til at det blir troverdig og nok vanskeligheter til at man slipper den "overnaturlige" hackeren som gjetter seg til passord og bekymringsløst navigerer nettverk. For eksempel kopierer Salander folks harddisker ved å innstallere en spesialversjon av Internet Explorer som speiler harddiskene til en server hun har tilgang til. Greit nok, det er en metode som fungerer i teorien, men i praksis roter folk til sine datamaskiner, bytter dem og har såpass liten datadisiplin at slik monitorering – i hvert fall over tid, slik det gjøres i boken – ville kreve nesten daglig oppfølging. Så ja, man kan nok kopiere folks data, men å følge med hva de gjør i sanntid over noen tid krever stadig nye innbrudd. Og det ville en person som Lisbeth Salander rett og slett ikke ha tid til.

Den eneste unaturlige passordgjettingen står faktisk journalisten Blomkvist for, når han i siste sekund gjetter kombinasjonen WASP for å slå av alarmanlegget til Salanders hemmelige leilighet. At en durkdreven hacker og researcher skal trenge en så enkelt mnemonisk krykke virker ikke helt trolig for meg, men i alle fall. Og Salanders flørt med Fermats siste teorem gjennom boken er sjarmerende i all sin knapphet.

Uansett, en spennende røverroman med 632 svært lettvendte sider. Gleder meg til fortsettelsen, og undrer litt på hvordan Larsson bygger fortellingen videre. Anbefales.

Bygde-Norge liker ikke utdanning

Postet den av

Grov overforenkling, men har et poeng: Bygde-elever blir skoletapere fordi samfunnet ikke er innstilt på utdanning. Interessant – og morsomme kommentarer, særlig denne (fra "Kalle", som snart leverer inn sin doktorgradsavhandling):

Jeg oppfatter holdningene til utdanning på bygda som tildels svært negative (ja – det finnes unntak), en holdning som kanskje også reflekterer en frykt for det ukjente og bygdas fremtid. Jeg tror mange mener at bare ved å holde utdanningsnivået nede kan man sikre bosetningen i distriktene mv. – det finnes jo ikke arbeidsplasser til folk med høy utdanning i distriktene. Dermed blir utdanning en trussel mot bosetningen, og samtidig en måte å fortelle at "jeg har ikke tenkt å bli boende her". Unntaket er selvfølgelig dersom en utdanner seg til dyrlege, agronom, lege eller liknende…

 

Data for alle

Postet den av

Google vil tilby datalagering for åpent tilgjengelige datasett – en naturlig fortsettelse av firmaets samarbeid med Hans Rosling, hvis kongstanke er nettopp at med tilgjengelige data blir mange diskusjoner avklart – og mye ideologi og fordommer kan tas av dage.

Fremgang…..allerede nå forutsetter mange forskningsråd (også NFF) og andre som finansierer forskning at resultatene skal gjøres gratis og offentlig tilgjengelige etter en viss tid. Det samme bør gjelde dataene – tenk om man kunne gå direkte tilbake til dataene for å etterprøve hva forskerne konkluderte med neste gang man fant en "forskere sier at" artikkel i avisen?

(Når sant skal sies, er vel neppe mangel på lagringsplass (skjønt de datasettene det er snakk om i denne artikkelen, er enorme) årsaken til at data ikke blir publisert – personvern, kommersielle hensyn, ren hamster-tankegang og kanskje også nervøsitet om dataenes kvalitet eller konklusjonenes holdbarhet er kanskje viktigere. Men det hjelper at det gradvis etableres en standard hvor det normale blir å tilgjengeliggjøre dataene, hvor man må forklare hvorfor man ikke gjør det heller enn det motsatte.)

Alt var ikke bedre før

Postet den av

Ifølge Stein Ringen var ikke ting bedre før – Hamsun og Undset var vulgære og rå debattanter, som huserte i en tid med lavt utdanningsnivå og liten kvalitetskontroll i avisene.

Godt å vite – og en liten påminnelse om at det kan være greit å gå tilbake til originaltekster og den tid de var skrevet i for å unngå etterpåkloke sannheter og ferdigtygde perspektiver.

Morsomt.

Lavteknologiforklaringer om høyteknologiløsninger

Postet den av

Peter Cochrane anbefaler CommonCraft, et nettsted med videoer som forklarer på enklest mulig måte en masse begreper av typen sosiale nettverk, blogger, RSS og delte bokmerker.

Virkelig tingen å peke til når noen spør hva Web 2.0 handler om. Så enkelt kan det altså gjøres.

Den utålmodige Google-generasjonen

Postet den av

I går hjalp jeg min yngste datter med leksene, som både for henne og skolen ser ut til å bety at man svarer på spørsmål ved å søke på Google ("hva er vårsirkulasjon") og skrive ned svaret, helst med litt kontekst. Hun var sliten av all søkingen, men hadde ingen lærebok å kikke i og få forklaring fra, for det var forbeholdt de av elevene som var på grønn (enklere) plan (i motsetning til rød eller svart.) Også en måte å holde budsjettet på. Og jeg tenkte – hva skjer med de elevene som ikke får hjelp av sine foreldre?

Uansett – ungdommen tilpasser seg. Her er en morsom diskusjon på Slashdot, om en artikkel fra British Library som viser at Google-generasjonen ikke er så fryktelig flinke med datamaskiner – derimot er de svært utålmodig og har null toleranse for forsinket eller manglende informasjon. Lisbet Salander i Stieg Larssons bøker er vel en prototype, med enormt informasjonsbehov og ingen begrensninger i hvordan informasjonen fremskaffes. Virkelig en utfordring for skoler og bibliotek i fremtiden.

Som det fremgår av diskusjonen og artikkelen er denne utålmodigheten på langt nær forbeholdt den yngre generasjon.

Utålmodig, informasjonshungrig og bryr seg ikke om verktøyene? What’s not to like….

CSC slipper fangene fri….

Postet den av

Nils Magnus Haldorsen fra CSC er enig med mitt innlegg på digi.no og viser til British Petroleum, som har slakket adskillig av på detaljkontrollen for sine ansatte. Dette er en trend som min gamle venn Doug Neal i CSC kaller "consumerization" – personlig datautstyr blir personlig, og bedriften konsentrerer seg om det som virkelig trenger å være boltet ned og standardisert.

Det rører på seg. Langsomt….. 

Ny tablet-PC

Postet den av

IBM X61 TabletDermed har jeg endelig fått byttet ut min trofaste Toshiba Tablet 3500 (som er minst 5 år gammel, om ikke enda eldre) og er nå igang med en Lenovo Thinkpad X61 Tablet som min nye bærbare. Valget sto mellom den og en MacBook Pro, men siden IT-avdelingen på BI var så elskverdig å la meg teste ut en på vegne av mine kolleger slapp jeg jo å ta den beslutningen på en stund.

Hva man kan si om denne boksen så langt, da?

  • den er en smule raskere enn Toshiba’en, ja, men 5 år er jo lenge, da. Stor disk (100Gb) og kjapp prosessor, støtter inntil 2048 x etellerannet ekstern skjerm. Nå er det slutt på å ikke kunne kjøre store videoer i forelesninger eller rote rundt med store presentasjoner. Det er også nok hestekrefter og bra nok skjerm til at man kan konvertere alle sine papirkopier til PDF og skrive notater i margen ved hjelp av Adobe Acrobat. Glimrende!
  • skjermen er glimrende (14xx x etellerannet oppløsning), men det er fortsatt en 12.1-tommer og det blir litt smått. Det hjelper at det finnes en hurtigzoom-knapp på tastaturet.
  • Tablet-funksjonen føles som å skrive på papir, pennen føles som en ordentlig penn.
  • Tastaturet (og forsåvidt hele PC-en) er litt for smalt til å være godt å skrive på. Det er bare 2 cm forskjell i bredden i forhold til Toshiba’en, men forskjellen er betydelig hva gjelder ergonomi. Dette er en PC som krever dockingstasjon(er) hvis man skal ha den som eneste maskin. Det at Fn-tasten (som man holder nede for en hel masse spesialfunksjoner) sitter nederst i venstre hjørne av tastaturet – den plassen er, som jo alle vet, forbeholdt Ctrl-tasten. (Tastatur er mye snakk om vane, men akkurat denne Fn-plasseringen tror jeg Lenovo er alene om, og den tilfører ingenting.)
  • Trackpoint – den lille røde knappen midt i tastaturet – er nydelig, og skulle vært standard på alle bærbare og, for den saks skyld, på alle vanlige tastaturer også.
  • Integrasjon mellom tablet-skjerm og software ser ut til å være god, man har lært av mange tidligere feil. Bra funksjonalitet selv med bare Tablet-funksjon (tastaturet dekket til).
  • En kollega i statene hadde en X61 allerede i sommer, og klaget da over at den ble svært varm og at batteriet ikke varte lenge. Vi får se om dette var noe som skjedde med tidlige produksjonsnumre – den jeg har blir ikke spesielt varm i alle fall. Jeg kommer tilbake til batteritiden etterhvert.
  • Boksen virker solid, men det er vel noe jeg må finne ut i praksis. Vi får se etter noen turer til Kina og USA i løpet av våren.

Så langt: Dette virker som en utmerket maskin for folk som lever av å skrive og forelese, i hvert fall om man skal ha Tablet-funksjonalitet (og det skal jeg ha.) Jeg kommer sikkert til å bli svært fornøyd (i hvert fall hvis Lenovo holder på den kvaliteten IBMs Thinkpads var kjent for).

Men den hadde vært enda bedre om den hadde vært litt grunnere og litt bredere. Og så er den er jo ikke særlig sexy, da. Om det nå er viktig…..

Neste generasjons foretak

Postet den av

"Next Generation Enterprise" er et kommende buzzword (som ikke har noe med Star Trek å gjøre). Som de fleste buzzwords er er ordet basert på en god, om enn noe uklart definert ide. Jeg er fremdeles litt i tvil om hva dette betyr, men regner med at bruk av Web 2.0 teknologi står sentralt (SOA, social software, legg til din egen definisjon). Fremfor alt elektronisk samhandling, frikobling fra geografiske begrensninger, effektiv kunnskapsutvikling og bruk av crowdsourcing og andre former for samhandling med kunder og leverandører.

Noen som har mer konkrete forslag? Finnes det norske NGEs? Trolltech, kanskje, med sine 5000 feilrettere?

Bransjekonsolidering

Postet den av

Sun kjøper MySQL (for $1b). Oracle kjøper BEA Systems (for $8.8b). Og som de fleste har fått med seg kjøper Microsoft FAST (for $1.2b).

MySQL er interessant fordi dette er en solid pris betalt for et firma som gir bort produktet sitt gratis. Sun må med andre ord ha en tjeneste- eller hardwareagenda. Oracle kjøper et firma med arkitekturprofil, en mer tradisjonell handel, men BEA kan spille en rolle i videreutviklingen av Oracle Fusion. Og Microsoft kjøper en teknologi som tetter igjen et stort hull i deres portefølje av produkter rettet mot store firma.

Man ser med andre ord at skillelinjene trekkes, og at software-markedet i stadig større grad blir et todelt marked, med store firma med kundegrensesnitt og små firma med ny teknologi som integreres i de store firmaenes porteføljer.

Av disse oppkjøpene er, teknisk sett, FAST det mest interessante, og etter min mening også det beste oppkjøpet: Microsoft får en nokså unik teknologi som passer inn i deres portefølje i den forstand at den setter Microsoft istand til å tilby søketeknologi internt i bedrifter, som en direkte konkurrent til Oracle’s store databaser og IBMs Notes-infrastruktur og tjenesteintegrering. Sun melder seg som en disruptiv konkurrent mot Oracles standard-databaser.

Vanskeligheten med disse oppkjøpene ligger i den tekniske og organisasjonsmessige integreringen, som kommer til å bli spesielt vanskelig for Oracle. Microsoft har ikke konkurrerende teknologi og ser ut til å ha en målsetting om å la FAST fortsette som relativt selvstendig.

Og bakom lurer Google, med software levert over Internett og en forretningsmodell helt fri for lisensavgifter….. 

Lærerne endelig på banen

Postet den av

Det et gledelig at lærerne endelig kommer på banen i den årvisse skoledebatten. (Hver gang PISA-resultatene kommer, får vi en ny runde. Denne gang med statsministeren involvert, så det begynner å komme seg. Men i år orket jeg rett og slett ikke å være med.)

I alle fall har ungdomsskolelærer Tone-Lise Benitt Kongsøre tatt mot til seg og skrevet om at lærerne bør slutte å være så lydige overfor alskens reformer og ideer som blir tredd ned over hodet deres fra pedagoger og politikere. Problemet i skolen, i følge Kongsøre og en annen kronikk av Lise Henriksen og Marianne Vik, er ikke dumme lærere eller dårlige rutiner, men at det er for mange elever i klassen, at infastrukturen er for dårlig, og at det er for lite støttepersonale til å gjøre de hundrevis av tilleggsoppgaver som vi har lesset skolene ned med fordi foreldre ikke gidder.

For noen år siden var jeg involvert, som foreldrerepresentant, i å stenge og rive en skole fordi den var full av muggsopp. Da kom det frem at flere lærere hadde kjent seg dårlige i årevis, hadde blødd neseblod når de kom hjem, ligget på sofaen, men blitt bedre i ferien. De hadde lurt på om det var innemiljøet, men syntes de ikke kunne si ifra av uklare årsaker. Intet hadde skjedd før man fikk et nytt verneombud som tok jobben sin alvorlig.

Jeg husker at jeg satt der og tenkte – hvorfor i all verden har ikke personalet sagt fra? Når man har følt seg dårlig i årevis? Og jeg tenkte at lærere ser ut til å være en svært underdanig mennesketype, som helst vil bli fortalt hva de skal gjøre og mene, enten det nå er av fagforening,  utdanningsdirektorat, rektor, kolleger eller en etterhvert diskreditert gruppe eksperiment- og ideologipedagoger.

Nuvel. Kongsøre har en forklaring:

Hvorfor finner vi oss i alt dette når de fleste av oss vet at det ikke tjener til elevenes beste? Jo, fordi læreren opprinnelig er den flinke og lydige eleven som alltid har sittet på første pult, rukket opp hånden og aldri sagt noen midt imot. Skolen trenger flere engasjerte rebeller i lærerstaben! Noen må tørre si ifra – høyt og tydelig om at vår hovedoppgave i skolen primært er å formidle kunnskap.

Da jeg leste dette, begynte jeg å le – for jeg husket den snille lille piken fra gymnaset, som satt på første benk, alltid hadde gjort leksene og fikk gode karakterer. Hun er idag ungdomsskolelærer. Sikkert også en flink en.

Nå vil jeg hevde at det er ikke bare at lærerne er snille, som er problemet. For en rekke lærere, kanskje særlig de siste ti årene, skorter det også på kunnskapene. Engang hadde jeg et møte med en lærer om engelskundervisningen for en av mine døtre, som jeg mente ikke var bra nok. Engelsklæreren (som hadde utdannelse til nettopp det) mente han ikke kunne undervise min datter på hennes nivå (hun snakker flytende engelsk) fordi "vi får ikke etterutdanning i dette". Jeg spurte da vedkommende om det var så at han ikke kunne snakke engelsk? Joda, det kunne han. Fint, sa jeg, da tar vi resten av dette møtet på engelsk. Nei, det var han, engelsklæreren, ikke komfortabel med.

Nuvel. Flott i alle fall at det endelig rører på seg der nede blant de som skal og ønsker å være kunnskapsformidlere. Ikke gi dere! Dere lever i et land der det å bruke flerstavelsesord unnskyldes på Frokost-TV og mange ser på det som en karakterbrist å ha bokhyller hjemme, men bare vi blir kvitt oljen blir det nok fart på utdanningslysten….

(Forøvrig: Her er en ironisk dialog Rune Sørensen og jeg fremførte på NHOs årskonferanse i fjor. Forstemmende i hvilken grad vi kunne fremført akkurat den samme dialogen i år….)

Musikkbransjens endelikt

Postet den av

EMI logoMarc Andreesen (han som skrev Mosaic, den første populære browseren som senere ble Netscape) påpeker at (ifølge Financial Times) EMI bruker £25m (ca. 260 millioner kroner) i året på å bli kvitt musikk-CDer de ikke har fått solgt.

Jeg synes dette tallet høres helt utrolig ut, men hvis det skulle vise seg å stemme (og FT er vanligvis svært pålitelige) kan man jo lure på hva som røykes i toppetasjene i dette firmaet. Sannsynligvis omfatter tallet mer enn ren innsamling og destruksjon (kjøper man seg ut av kontrakter?)

Men likevel – er det noen som fremdeles lurer på hvorfor musikkbransjen er i fritt fall?

Og for folk i andre mediabransjer – legg merke til hvilken medisin Guy Hands har tenkt å applisere.

Larsson-koden

Postet den av

"Sett av godt med tid når du skal lese Larsson," sa den hyggelige damen i bokhandelen. "Den første boka tar litt tid før ting kommer igang, men den andre klarer du ikke å legge fra deg."

Nå blir jeg som regel skuffet når jeg får så entusiastiske anbefalinger, men dengang ei – nettopp ferdig med den første, Menn som hater kvinner, og hittil har damen hatt aldeles rett. Dette er den boken Da Vinci-koden kunne vært, hvis Dan Brown hadde lært seg setningsbygning og dialog, funnet på interessante helter og heltinner, gjort research, lagt opp et plot og kuttet ut kvasi-religionen.

Som vanlig er det litt for enkelt for bokens dataeksperter å komme seg inn i registre og datamaskiner, for ikke å snakke om å kunne skaffe seg falske pass og skifte språk uten aksent, men det får så være. Historien er fascinerende, og for en gangs skyld gjetter man ikke skurken eller plottet med en gang (slik man gjør med f.eks. Håkan Nessers bøker.) Stieg Larsson er ingen Jan Guillou når det gjelder å kommentere samfunnsutvikling og parodiere politikere, men thrillere med spennende plot og en viss grad av troverdighet, det kan han.

Anbefales. Nå må jeg ut og kjøpe nummer to. Så skal jeg låse den inn i et skap til neste helg.

Ole Guldbrandsen-utstilling

Postet den av

Ole Gulbrandsen har en liten utstilling – oljemalerier og akvareller – på Dalype Galleri som det kan være verdt å få med seg. Pågår 12-27 januar, og siden galleriet ligger like ved siden av Sagene Lunsjbar og Den Lille Kokosbollefabrikken burde alt ligge til rette både for ganen og øyet…..

Lommemannens identitet

Postet den av

Lommemannen er tatt, ser det ut til, og det er jo svært bra. Men er det ikke en smule bekymringsverdig at det legges ut så mange opplysninger om vedkommende? En kjapp runde rundt i litt søkeverktøy og nettaviser viser at vedkommende er

  • Bergenser, 55 år, skilt med to voksne barn
  • Bor i Hjelke (tror jeg) i Åsane kommune
  • Driver et firma i Hordaland med 10 ansatte
  • Hadde inntekt over 2 millioner i 2006 og er "mangemillionær"
  • Er lillebror til en "profilert politimann"
  • Er blitt intervjuet i Bergens Tidende en gang i fjor eller 2006
  • Eier et naust i Fana
  • Er blitt tatt bilde av med rød hjelm, ser nokså motorsportspreget ut

(Pluss de vanlige detaljene fra fantasiløse journalister, naturligvis, om at naboene er sjokkert og arbeidskolleger synes han er en grei kar og ikke kan forstå det.)

Nå er dette en oppsiktsvekkende forbrytelse og bevisene tydeligvis svært gode, men er det ikke slik at en arrestert persons identitet skal holdes hemmelig inntil vedkommende er formelt siktet (som vel skjer i forhørsretten) eller har tilstått? Et problem i vår søkbare verden er at hver enkelt detalj som blir oppgitt i avisene ikke er så viktig, men sammen gjør de vedkommende nokså synlig. En VG-blogger har tydeligvis allerede lagt ut navnet, men har blitt strøket.

Det ser ikke slik ut, men tenk likevel om vedkommende skulle være uskyldig?