Og dermed har man en blogg i Aftenposten, kjapt tilbudt og kjapt akseptert – vi får se hvordan det går. Det blir nok ganske mye overlapp med Tversover, tenker jeg, men med mindre teknisk materiale og kanskje litt mer fokus på ting som står i, vel, Aftenposten.
Fremad i alle kanaler…
Dette er et av temaene på Polyteknisk Forenings møte om innovasjon den 14. oktober, i forbindelse med Oslo Innovation Week. (Hvis du ikke har meldt deg på, så gjør det snarest.) Min jobb er å innlede til en av de fem diskusjonene – og jeg hadde tenkt å begynne her.
Jeg fikk dette temaet rett opp i fanget – en av ulempene med å gå av som formann i PFIT er at jeg nå får oppgaver i stedet for å dele dem ut, og jeg kan jo ikke akkurat klage over at vi har en initiativrik formann.
Men sånn til å begynne med: For meg har det lenge nærmest vært et aksiom at matematikk er essensielt og at teknologikunnskap er viktig, samt at Norge produserer for lite av begge deler, noe som kan bli en alvorlig hemsko i en verden der innovasjon heller enn priskonkurranse er eneste farbare vei fremover. Med andre ord: Vi trenger realister og teknologer, eller i alle fall realkunnskap og teknologiforståelse. Det er for eksempel et faktum at en nasjons økonomiske vekst er positivt korrelert med andelen unge som tar ingeniørutdannelse, i hvert fall i en viss fase – bare se på Kina og etterhvert India.
På den annen side: India har massevis av ingeniører, men beskyldes ofte for å mangle innovativ evne – indiske ingeniører, påståes det, må bli fortalt hva de skal gjøre, og så gjør de det. Hvis du ikke forteller dem nøyaktig hva som skal gjøres, kommer det en epost med "please advise" – og har de først fått beskjed, fortsetter de å gjøre den jobben du har satt dem til selv om det burde være klart at den ikke lenger er nødvendig, eller kanskje til og med kontraproduktiv. (Bare så det er sagt, jeg tror ikke helt på denne fremstillingen, men den er ikke uvanlig å høre i blant norske teknologer).
Med andre ord, det vi trenger, er smarte mennesker – og det er ikke nødvendigvis ingeniører og folk med realartium. Du trenger ikke differensialligninger for å lage Funcom eller Komplett.no, det holder med initiativ og tastaturerfaring fra gutte- eller jenterommet.
Jeg vet ikke helt. Dette argumentet høres ut som en uønsket utvikling kamuflert som en fordel: Det letteste er å outsource alt til India eller andre billige steder, unntatt innovasjon, for det får de ikke til, stakkars. Innovasjonen kan vi i stedet gjøre her i det rike Vesten, der vi er nær markedene og ser behovene, og så kan selve implementeringen overlates til de flittige men akk så fantasiløse indere. Vi nordmenn (og amerikanerne) er jo så innovative – og dessuten er villigheten til å betale for innovasjon mye større enn for produksjon. Ergo må avanserte vestlige industristater fokusere på innovasjon for å overleve. (At en stor del av de virkelig spennende nye firmaene i Silicon Valley startes av indere får heller være – de gjør det i alle fall i Vesten.)
Det som er helt sikkert, er at vi trenger smarte folk for å få til innovasjon. Tidligere har man funnet disse menneskene blant ingeniører og programmerere, men det var den gangen de smarteste i klassen dro til Trondhjem for å synge Teodor og være med i linjeforeninger. I dag går de med gode karakterer inn i en ikke altfor lys fremtid som journalister. Kan det være så enkelt som at det ikke er teknologikunnskapen, men hjernekraften vi trenger, og at assossiasjonen med teknologifag er et historisk sammentreff?
Hvis det stemmer, vil vi kanskje, etterhvert, si at vi trenger flere journaliststudenter for å få til innovasjon? For tiden er det medier og kommunikasjon som trekker de store kullene (selv om dette nok er i ferd med å gi seg), og jeg er overbevist om at mange av disse vil være svært innovative, om ikke annet så for å skaffe seg et levebrød i trange pressetider.
Man trenger heller ikke være spesielt innovativ selv om man har gammel realistbakgrunn. Her forleden snakket jeg med en teknologisk orientert person i Posten, og spurte det spørsmålet jeg alltid stiller såsnart jeg får sjansen: Hva er årsaken til at postbudet ikke tar med seg posten – eller, rettere sagt, bare bærer brev ut, ikke samler dem inn (slik postbudet gjør i USA). Vedkommende forklarte at det var fordi innsamling og utkjøring av post var to forskjellige prosesser, og skulle man gjøre en slik endring, ville Posten måtte forandre på alle sine rutiner (eller, om du vil, sin teknologi.)
Nå tror ikke jeg det trenger å være slik – det er ikke noe i veien for at postbudet tar med seg brev og ganske enkelt dumper dem i nærmeste postkasse, med minimal disrupsjon av eksisterende rutiner. Men poenget er ikke at dette lar seg gjøre, men at Posten oppfatter innovasjon som endringer – optimalisering, om du vil – innenfor sin eksisterende teknologi. Dette er et teknologiperspektiv, heller enn et kundeperspektiv. Det faktum at kundene ville fått bedre service og antakelig brukt Posten mer om det var lettere å poste ting, får så være. Rør ikke mine sirkler!
Er det kanskje slik at for visse typer innovasjoner trenger vi teknologer og realister, og at for andre kan de være en begrensning? Hvor skal vi i så fall trekke grensene?
Teknologitvikling går i faser: Når en teknologi er ny, er det funksjonalitet det konkurreres på. og produktutvikling som gjelder. Etterhvert begynner konkurrerende produkter å ligne hverandre – dette kalles et dominant design, og da går man over i en annen fase, der det er ytelse som gjelder – mitt produkt er akkurat som ditt, bare raskere/bedre/billigere og så videre. Gradvis skifter man over fra produktutvikling til prosessutvikling, får ned kostnadene og øker påliteligheten og fleksibiliteten i produksjonen. Bransjen konsolideres, og en stabil fase inntrer, muligens avbrutt av nye innovasjoner, gjerne disruptive.
For meg ser det ut til at vi trenger teknologisk kunnskap med matematikk i bunnen for raskt å forbedre innovasjoner såsnart de er gjort – men vi trenger et bredere perspektiv, skapt gjennom et levd liv og våken observasjoner og assosiasjoner heller enn i klasserommet for å få til de litt spenstige innovasjonene, de som endrer ting enten ved å ta en teknologi til et marked den aldri har vært før eller ved å gjøre noe på helt nye måter. Det er ikke vanskelig å finne folk med teknologi- og realistbakgrunn som har gjort dette også, men de er på ingen måte alene.
Og det var så langt jeg kom i mine funderinger. Jeg vet det kommer folk til dette seminaret som mener matematikk ikke bare er et pluss, men helt nødvendig for innovasjon – at matematikken er gymnasitkk for hjernen som gjør deg smartere til det meste, og med det mer innovativ. Av og til lurer jeg på om jeg mener det selv. Men sikker er jeg ikke. Og diskutere det vil jeg.
Vi sees på onsdag, i Håndverkeren!
14. oktober er det tid for et annerledes og interessant møte i Polyteknisk Forening IT: En diskusjon rundt innovasjon med fire innledere. Starten går med en liten matbit klokken 15, og etterhvert blir det diskusjon – en "multiworkshop" – over disse 5 temaene (sånn ca. frem til kl. 1800):
Tanken er å ha uformelle diskusjonsgrupper rundt dette, med bruk av avstemningsverktøy og oppsummering til slutt. Samt at dette skal bli en møteform som vi kommer til å gjenta med ca. et års mellomrom. Du finner fullstendig invitasjon her, og påmelding skjer til randi@polyteknisk.no (eller, for all del, til meg også.)
Håper å se deg der!
Aftenpostens debattredaktør Erik Tornes ba meg skrive en kortversjon av dette innlegget. Det står i dagens avis, men er ikke på nett ennå, så her er det:
Dagfinn Nordbøs kronikk "Det siste store tabu" – som er lett å avfeie som surmaget sutring og PR-kåt opportunisme – har et viktig poeng: At kvaliteten av en tjeneste – offentlig eller privat – avhenger mer av kompetansen til den personen som utfører den enn i de systemene og reglene vedkommende produserer den under.
Som James March, organisasjonsteoriens grand old man, har sagt det: ”[Vi tenderer] til å overse viktigheten av simpel kompetanse for organisasjoner arbeidsmåter. Effektive byråkratier er sjelden dramatiske. Mye av det som skiller et godt byråkrati fra et dårlig ligger i hvordan de daglige, trivielle relasjoner med kunder og de daglige problemer med å vedlikeholde og operere sine rutiner håndteres.”
Som Dagfinn Nordbø har jeg opplevd elendige leger, sykepleiere og saksbehandlere. Men jeg har også opplevd fantastiske leger, sykepleiere og (en sjelden gang) saksbehandlere. Problemet er ikke at det finnes variasjon, men at denne variasjonen ikke i tilstrekkelig grad gjenspeiles i lønn, stilling eller status.
Jeg har opplevd dysfunksjonelle og kunnskapsløse lærere. Men jeg har også opplevd kunnskapsrike, tålmodige og initiativrike lærere som jeg er stolt over å ha kjent. Problemet er at sistnevnte ikke belønnes og at førstnevnte fremdeles er lærere.
Jeg har vært borti situasjoner der folk har grovt forbrutt seg mot moralske og juridiske regler som setter hele deres organisasjon i fare, men beholder jobben fordi et stivnakket regelverk beskytter dem – og ledere ikke vil eller orker gjøre den jobben som skal til for å få dem ut.
Problemet er at hver gang mangel på kvalitet påpekes og noe må gjøres, lages enda et regelverk som kun fokuserer på det som er målbart – formalkompetanse, ansiennitet og pliktrapporter. Det nye nå er at man i tillegg lager ryggdekkende holdningskampanjer, som GNIST.
Hvis det er en ting man vet etter 50 år med forskning i endringsledelse, så er det at intet skjer med mindre man endrer alle de fire hovedelementene av en aktivitet: Teknologi (hvordan man gjør ting rent praktisk), struktur (organisering), belønningssystemer og, til sist normer og verdier (hva som oppleves som viktig).
Hvis ikke alle disse elementene adresseres, skjer ingenting. Bortsett fra på inntektssiden til Geelmuyden-Kiese.
Jeg har i ettermiddag sittet og hjulpet (hun greier seg stort sett selv med litt oppmuntring) datter nummer tre med leksene. Hun har en innleveringsoppgave om et historisk emne av et visst omfang. Oppgaven er på fire sider, skal inneholde bilder hun har tatt selv (på en nylig skolereise) og skal dessuten være på nynorsk. Det siste har jeg litt vanskelig å se poenget med.
Nå hører ikke jeg til de som klaget mye over nynorsken verken da jeg gikk på skolen eller etterpå – og jeg synes folk som klager over at NOUer og andre offentlige dokumenter av og til kommer på (som regel moderat) nynorsk burde finnne noe bedre å fordrive tiden sin med. Men jeg lurer på om jeg ikke er enig i at nynorsk som skriftlig fag ikke lenger har noen berettigelse.
Det er ikke det at nynorsk er så vanskelig, men at det nå er så mange varianter av ord og stavemåter i både nynorsk og bokmål at grensene mellom skriftspråkene er i ferd med å forsvinne, i hvert fall om man legger godviljen til. Da jeg i sin tid leste og skrev en kronikk om Heidi Grande Røys’ NOU "Et informasjonssamfunn for alle" kom jeg faktisk til side 70 før jeg oppdaget at den var skrevet på nynorsk – delvis fordi jeg var opptatt av det som sto der, delvis fordi den var skrevet i "moderat" nynorsk og dessuten omhandlet tema (teknologi) der nynorske og bokmålsformer stort sett er like (når de ikke er på engelsk).
Jeg tror mye av antipatien mot nynorsk i skolen har to årsaker: Den ene er at man tvinges til å skrive nynorsk. Gitt en utstrakt mangel på presisjon i hva som er riktig eller galt, men med et krav om å være konsekvent selv om ordlisten ikke er det, blir dette vanskelig selv for de mest språkmektige. Det kan være på tide å stramme opp litt, ikke bare i nynorsk, men i bokmål også. Vi kunne for eksempel fortelle at "da" og "når" ikke kan brukes om hverandre, slik de fleste politikere og TV-journalister ser ut til å tro. Det er faktisk lettere å forholde seg til et språk der ting er enten riktig eller galt, fremfor en masse tillatte sideformer, som sammen fører til at det meste er tillatt, bortsett fra det du har lyst til å skrive.
Den andre årsaken ligger i valg av litteratur. Som datter nummer tre fortalte meg: Den første boken hun skulle lese på nynorsk handlet om mørketiden i nord, og var dermed fremmed ikke bare i tekst, men også i innhold. Selv ble jeg satt til å lese Tarjei Vesaas, geniforklart i vide kretser i min barn- og ungdom men som siden ikke har gjort seg nevneverdig bemerket utenfor nynorskpensum. For meg virket det alltid litt som om nynorsk litteratur var et slags svar på det beryktede finske TV-teateret. Dette bestyrkes i at jeg med glede, som sagt, leser nynorsk når innholdet interesserer meg, eller når det er språklig elegant heller enn bare sært, slik Arne Hjeltnes eller Are Kalvø presterer. Det er faktisk innholdet det kommer an på. For eksempel er det jo opplest og vedtatt gutter ikke liker å lese. Så kom Harry Potter-bøkene, og med dem vitsetegninger om foreldre som klaget over at dyre dataspill ble stående urørt fordi poden satt med nesa ned i 600 sider Quidditch og Voldemort. Kanskje det holder med en god tekst?
Trenden går i alle fall bare bare en vei. Andelen mennesker som skriver (det er ingen som snakker verken bokmål eller nynorsk) nynorsk, i hvert fall i voksen alder, krymper stadig. På et eller annet tidspunkt må selv den mest vokale minoritet akseptere realiteter. Dessuten vil teknologien komme oss til hjelp. Den smarte elev vet at måten å skrive en oppgave på nynorsk i dag er å skrive den, fort og naturlig, først på bokmål, for deretter å oversette. Og da er det bare et tidsspørsmål før vi får en Google translate fra bokmål til (moderat) nynorsk, til glede for studenter og norsklærere over det ganske land. Vi har allerede Øyvind Borgenholt’s geniale Odalizer, som kjapt fikser websider om det til lett forståelig Odalsdialekt. (Klikk her for å få denne teksten på odærsk.) Noen burde gi ham et stipend for å lage en nynorskizer. Siden undervisning over tid vil tilpasse seg verden (det tar noen år og noen NOUer, men ting skjer), vil skriftlig nynorsk erstattes av muntlig – eller, rettere sagt, til lesing av nynorske tekster. Forhåpentligvis oversettelser av Harry Potter eller, etter hvert som ungdommen blir eldre, Cory Doctorow’s Veslebror ser deg.
Med andre ord: Skal nynorsk bli noe annet enn et ork for 90% av skoleelevene i Norge, bør man modernisere litt. Slik nynorsk undervises idag, er det verken nytt eller norsk, i hvert fall ikke oppfattet som norsk av elevene. Løsningen (rent bortsett fra at språkets navn bør endres) ligger i å monopolisere de tekstene elevene vil lese, uansett hvem som har skrevet dem, oversette dem til nynorsk, og dermed få elevene til å assosiere språket med noe interessant og positivt – den delen av norskfaget der man kunne slappe av og underholdes litt – heller enn å være en ekstra ryggsekk, irrelevant både i form og innhold.
Slik sett er det jo positivt at min datter kunne anbefale meg Are Kalvøs kåseri om fordelene med å bruke nynorsk – en del av nynorsk-pensum hun satte pris på. Det er håp, i alle fall så lenge eleven slipper å analysere Kalvøs tekst og bare kan le av den.
Dagfinn Nordbøs kronikk "Det siste store tabu" vil sannsynligvis bli avskrevet som enten surmaget sutring, opportunistisk oppmerksomhetssøken, eller, forhåpentligvis, et ektefølt uttrykk for frustrasjon som dessverre/heldigvis ikke kan lede til noen konkrete endringer, siden byråkratier nå engang tar (og skal ta) beslutninger basert på regler som ikke gir særlig rom for vurderinger.
Men fagligheten sier egentlig noe annet. Her er et sitat fra James March, organisasjonsteoriens grand old man (min oversettelse, originalen her på tidligere kollega Jim McGees blogg):
Når vi synger arier om ledelse og organisasjon, tenderer vi til å overse viktigheten av simpel kompetanse for organisasjoner arbeidsmåter. Effektive byråkratier er sjelden dramatiske…. Mye av det som skiller et godt byråkrati fra et dårlig ligger i hvordan de daglige, trivielle relasjoner med kunder og de daglige problemer med å vedlikeholde og operere sine rutiner håndteres. Å gjennomføre disse trivielle tingene kan kreve mye planlegging, kompleks koordinering og sentral styring, men har vanligvis sammenheng med hvor effektivt et stort antall mennesker gjør mindre arbeidsoppgaver på et kompetent vis. Der for er det sannsynlig at den oppsiktsvekkende forskjellen i byråkratisk ytelseskvalitet rundt i verden for det meste skyldes varianse i kompetansen til den alminnelige kontormedarbeider, byråkrat og mellomleder, og i effektiviteten i alminnelige rutiner for å løse problemer på lokalt nivå. Dette ser ut til å være sant for militære, fabrikker, posttjenester, hoteller og universitet.
Med andre ord: Vi kan snakke om systemer, evalueringer, prinsipper og rutiner til vi blir blå i ansiktet og går konk på konsulenthonorarer, men det er faktisk kvaliteten på den jobben som gjøres som teller. Og i motsetning til Dagfinn Nordbø tror jeg ikke situasjonen er svært mye bedre (selv om den er bedre, i alle fall i eksportrettet industri) i det private næringsliv enn i det offentlige.
I likhet med Dagfinn Nordbø har jeg opplevd elendige leger, sykepleiere og saksbehandlere innen helsevesenet. Men jeg har også opplevd fantastiske legere, sykepleiere og (en sjelden gang) saksbehandlere. Problemet er ikke at det finnes variasjon, men at denne variasjonen ikke gjenspeiles i lønn eller status. Jeg har opplevd lærere (for mine barn) som er dysfunksjonelle (i et tilfelle med en tykk A4 perm med klager og 19 år som stafettpinne mellom uvillige skoler.) Jeg har opplevd en engelsklærer som ikke kunne snakke engelsk. Men jeg har også opplevd kunnskapsrike, tålmodige og initiativrike lærere som jeg er stolt over å ha kjent. Problemet er at sistnevnte ikke belønnes og at førstnevnte fremdeles er lærere. Jeg har vært borti situasjoner der folk har grovt forbrutt seg mot moralske og juridiske regler som setter hele deres organisasjon i fare, men likevel fått beholde jobben fordi et stivnakket regelverk hindrer organisasjonen å bli kvitt dem – og ledere ikke vil eller gidder gjøre den jobben som skal til for faktisk å få dem ut.
Problemet er at hver gang dette påpekes og noe må gjøres, lages enda et regelverk som kun fokuserer på det som er målbart – som formalkompetanse, ansiennitet eller pliktrapporter. I tillegg vil man, som med GNIST, lage ryggdekkende holdningskampanjer uten å gjøre noen fundamentale endringer i hvordan jobben faktisk gjøres eller blir belønnet. Og er det en ting man vet etter 50 år med forskning innen endringsledelse, så er det at ingenting skjer medmindre man endrer alle de fire hovedelementene av en aktivitet: Teknologi (hvordan man gjør ting rent praktisk), struktur (organisering), belønningssystemer og, til sist normer og verdier (hva som oppleves som viktig innen en organisasjon).
Svaret ligger i en omlegging vekk fra regelstyring, mot ansvarliggjøring av ledere, at man slutter å fokusere på ansiennitet, og at man begynner å betale så bra (ut fra individuelle resultater) at kompetent personale begynner å stake ut karriereveier og oppmuntres til den adferd mot kundene man ønsker. Dette tar tid, er upresist, og krever individuelle vurderinger, noe som ansvarliggjør de som gjør vurderingene og dermed gjør dem sårbare.
Så det kommer ikke til å skje. I stedet vil Dagfinn Nordbøs kronikk for det meste ties i hjel, bejublet av den vanlige ansamlingen anonyme skrikhalser som mener at det er sosialismen og byråkratiet som har skylden, og tildels imøtegåes av folk som henger seg opp i enkeltdetaljer som den overvektige hjelpepleieren. At en overvektig hjelpepleier ikke orker å løfte og ikke orker å gå langt eller fort, og dermed på grunn av sin overvekt gjør en mye dårligere jobb, er i denne sammenhengen tydeligvis ikke relevant – det er et tabu som så mange andre. Dessuten har sikkert personen andre kvaliteter som oppveier – ellers hadde vedkommende ikke vært i jobb, ikke sant?
Men tabuer er til for å pirkes i, og dette tabuet har stått upirket altfor lenge. Opp på bordet med det!
Jeg hadde Stieg Larssons Flickan som lekte med elden på svensk, kjøpt for kr. 25 i en svensk bokhandel. Så ville jeg ha de to andre bøkene i serien – og ga meg til å lete litt på nettet.
Prisen for Menn som hater kvinner og Luftslottet som sprengtes som pocket på norsk er kr. 149 pr. stk, men den siste er ikke kommet ut ennå (kun tilgjengelig i innbundet form til kr. 323,-). Derimot er begge bøkene tilgjengelige fra tanum.no på svensk, for den nett sum av kr. 41,- og 39,-, fritt levert til et samarbeidende supermarked ikke så langt unna.
Jeg vet ikke helt hva dette sier, bortsett fra at enten er norske oversettere svært dyre, eller også er det betydelige effektiviseringsgevinster igjen i norsk forlagsbransje. Tydeligvis er det svenske markedet dramatisk forskjellig fra det norske. Spør man et norsk forlag, får man nok høre om hvor ille det ville blitt her hvis vi skulle få svenske tilstander.
Personligen tycker jag det är mycket lönsamt at kunna läsa svenska…
Samlaget (som jo er et festlig firmanavn for de av oss med svenske tilbøyeligheter) har gitt ut Cory Doctorows Little Brother på norsk, under tittelen Veslebror ser deg. Cory legger ut alle sine bøker og artikler gratis på nett – fordi han mener det hjelper på salget. Little Brother har solgt over 90 000 eksemplarer, noe som burde være en indikasjon på at denne formen for markedsføring fungerer, i hvert fall for bøker av denne typen (orientert mot unge hackers & wannabes).
Men neida, Samlaget tør ikke og legger i stedet bare ut halve boken, mot forfatterens vilje.
Jeg får bare erklære meg enig med Øyvind Solstad, og reflektere over at dette er nok et eksempel på at norsk forlagsbransje ganske enkelt ikke forstår hvilken vei verden går.
I mellomtiden vil jeg anbefale å laste ned og lese boken på nett, på originalspråket. Slik bøker skal leses. Og er det jo ikke noe i veien for en liten dugnad her – for å lage en norsk oversettelse rett fra den engelske?
Oppdagering 17 sept: Du kan få hele boka, dersom du sender inn en epost med en tilbakemelding.
Sven Egil Omdal (Twitter: Svelle) har en glimrende kommentar i Stavanger Aftenblad der han kritiserer norske mediehus’ kommende strategi om å reservere lengre artikler, kommentarer og feature-stoff for papiraviser. Hans karakteristikk av tankemåten er midt i blinken:
Presset av fallende opplag og stupende annonseinntekter, vedtar de store mediehusene nye strategier, som i korthet går ut på at nettet skal fatte seg i korthet. Der skal leserne finne blålys og ulykker, breaking news og nyheter som alle andre også har. De eksklusive nyhetene, kommentarene, anmeldelsene, analysene og de store reportasjene skal reserveres for papirutgaven.
Det er som å høre en gjeng kusker slå fast at fordi bilen er så mye raskere enn hesten, kan den bare brukes som ambulanse.
Så sant, så sant: Internett er en klassisk disruptiv innovasjon for papiraviser, og løsningen ligger i enten å kannibalisere seg selv før andre gjør det eller å flytte seg til mer lønnsomme deler av verdikjeden. Schibsted har fulgt en slik strategi med stort hell: De kannibaliserte sine rubrikkannonser til fordel for finn.no og har latt vg.no konkurrere med papiravisen VG på like vilkår. Denne strategien ser de nå ut til å å ha oppgitt etter at Kjell Aamot og Birger Magnus forlot skuta. Nå er det kortsiktig økonomi som gjelder – og da virker logikken rundt disruptive innovasjoner slik at det nettopp er de tradisjonelle produktene man vil forsøke å beskytte. Akk ja, man lærer tydeligvis ikke av andres feil, men må gjøre dem selv.
Resultatet er ikke vanskelig å forutsi. Det holder med å kikke over dammen til New York Times, som har forsøkt seg med begrensning av verdifullt kommentarstoff bak en betalingsvegg, noe som kjapt førte til at verdien av å bli publisert i New York Times falt dramatisk for de som skrev der (slike som Thomas Friedman og Paul Krugman). Det var ikke bare det at tapet i annonseinntekter ikke ble oppveid av økt salg, men bruksverdien av kommentarartiklene gikk ned for både lesere og skribenter.
Forklaringen er enkel: Sett at Aftenposten (eller en annen større avis) gjennomførte en delingsstrategi av denne typen. Hvis jeg har et abonnement på Aftenposten og finner en god kommentar jeg gjerne vil henvise til på min blogg eller sende til mine Twitter-followers, så kan jeg ikke gjøre det. Jeg kan nok lese artikkelen, men det kan ikke mine lesere. Jeg kan riktignok klippe artikkelen ut og legge den (eller store deler av den) i min blogg, men det er for det første ulovlig, for det andre kan ikke mine lesere få del i helheten uten et abonnement. Dermed får jeg heller henvise til ting som ligger åpent tilgjengelig. Resultatet blir at papirkommentariatet snakker med hverandre og mister deltakelsen i den raske og gode samtalen som finner sted via Twitter, blogger og dedikerte diskusjonsfora. Jeg har en begrunnet mistanke om at gjennomsnittsalderen på Dagbladet, VG og Aftenpostens papiraviser øker med omtrent et år i året – deres publikum utgjør dermed en fremdeles viktig men stadig svinnende del av befolkningen.
Man kommenterer ikke for å bli publisert, men for å delta i en samtale, og samtalen bør foregå med folk som har noe å fare med. I løpet av de siste fire-fem årene har jeg skrevet en rekke artikler i papir- og nettpublikasjoner, derav 11 kronikker i Aftenposten og en rekke spalter i E24.no. Noen av disse er lagt ut med kommentar-mulighet, noen ikke. Samtlige artikler har jeg også lagt på min blogg eller på mitt nettsted (ta det med ro, jeg strøk ut den linjen om elektronisk enerett som Aftenposten har i sin standard avtaletekst før jeg undertegnet). Jeg legger artiklene der for å unngå at de forsvinner når lenkestrukturer endres, fordi jeg da kan redigere dem slik jeg vil ha dem, ikke slik desken vil, og fordi jeg vil ha noe som er lett å skrive ut eller sende.
Og da har jeg merket noe pussig: Kommentarene jeg får på bloggen min er færre, men som regel mye bedre enn kommentarene jeg får i aviser og nettsteder. På de fleste nettsteder er det tydeligvis helt legitimt å legge ut anonyme kommentarer med teksten "Du har rett å slett ikke peiling. Makan til useriøs dreittpreik….." og lignende. På min egen blogg, derimot, oppfører folk seg som gjester i et dannet men hardt diskuterende selskap og kommer med substansiv kritikk. Eller de skriver lengre kommentarer på sine egne blogger og sender meg en Twit så jeg kan reagere… (Og gjett hvordan jeg ble oppmerksom på Sven Egil’s artikkel – jeg leser i hvert fall ikke Stavanger Aftenblad til daglig.)
Kommentariatet – de som kommenterer – er i stadig økende grad på Twitter og andre nettsteder. Et forsøk på å trekke debatten tilbake til papiravisene – der ting tar tid, innlegg skal plassbegrenses, flerstavelsesord bør unngås og henvisninger utenfor egen avis blir uglesett – blir som å forsøke å få tannpasta tilbake på tuben: Teoretisk mulig og fint på papiret, men håpløst i praksis.
En papirkommentarstrategi er dødfødt, og vil reverseres innen et år eller to. Den vil tvinge skribenter til å legge parallelle versjoner av sine artikler ut i det digitale rom, eller å være henvist til størknende og stadig mer sekteriske fora, som Klassekampen. For noen vil dette fortone seg forlokkende – det er som regel koselig på gamlehjem – men for de fleste vil ønsket om respons føre til opprettelsen av egen elektronisk tilstedeværelse og overgang til den digitale samtalen jo før jo heller.
Oppdatering 7.9: Nå som kommentar på e24.no.
Gjennom videregående skole og studietid på tidlig 80-tall hadde jeg ekstrajobb på Bjerke og Øvrevoll. Jeg jobbet i totalisatoren, som er den den delen av organisasjonen som har med hesteveddemål å gjøre. Oppgaven var å selge «bonger» – veddemål – og etterhvert også å betale ut gevinster. Jobben er ansvarsfull siden det er endel penger involvert, men også godt betalt. Hele totalisatoren var dengang og er for alt jeg vet fremdeles et familieforetakende – man ble ansatt fordi man kjente noen. I mitt tilfelle var det min fremtidige kone, svigerfar og svigerinne, som alle jobbet både på Bjerke og Øvrevoll. Bjerke på onsdag og søndag, Øvrevoll på tirsdager og lørdager.
Bjerke hadde på denne tiden tre tribuner – hovedtribunen (som nå heter Bjerkeboden), «bettongen» og «andre plass.» Hovedtribunen hadde restaurant (som serverte «tre-retters» og «to-retters») og var, naturlig nok, størst. Bettongen var en nyere og mindre tribune med god oversikt over selve løpet, tett ved stallene og med hesteinteressert klientell. Andre plass var en gammel og i denne sammenheng liten trebrakke lengst unna målområdet, med nedslitt interiør og ditto klienter. Det var bare seks terminaler der, gjennomsnittsomsetningen lå godt under de to andre tribunene, og restauranten serverte lapskaus i dype papptallerkener. Til gjengjeld gikk ølsalget bra.
Å jobbe på andre plass var en sosialantropologisk reise for en snill gutt fra rekkehus, en opplevelse som bokstavlig talt gjorde inntrykk. En ting var lukten – dette var lenge før noen røykelov, og andre plass var så innrøkt at jeg måtte ta en dusj (som sved i øynene) og skifte undertøy når jeg kom hjem. Foreldrene mine kunne lukte meg fra kjelleretasjen opp til kjøkkenet.
En annen ting var at jeg ble kjent med en del av Oslos befolkning jeg ellers ikke ville hatt mye kontakt med. Det kunne være litt pinlig – jeg gikk på Vahl gymnas, på Tøyen, og av og til gikk vi til Grønland for å ta T-banen. Da kunne det hende at noen av løsgjengerne rundt stasjonen hilste på meg og lurte på om jeg skulle på jobb på onsdag, noe som ikke akkurat var en statusgreie for en sjenert gymnasiast.
Det var mange fargerike personligheter på travbanen, mange av dem på andre plass. En tykk liten mann jeg har glemt navnet på (en han så ut som en forsoffen utgave av Danny DeVito) pleide å hoppe rundt og hyle av begeistring hver gang han vant. Han kjøpte som regel en 5-kroners vinnerbong på dagens absolutte favoritt, så gevinsten kan ikke ha vært mange kronene, men det er jo ingen grunn til ikke juble litt. Han var så tykk at han hadde fått kirurgisk behandling for fedme, men hadde bokstavlig talt sprukket, ble jeg fortalt, da han hadde møtt noen bekjente på Rennesvusjen (Resturant Rendevous, litt nedenfor Sinsenkrysset). De hadde veddet med ham om han kunne klare å spise hele menyen. Han klarte det nesten, før han måtte på sykehus.
«Finnen» var også et meget synlig innslag. Jeg fikk aldri tak i navnet hans, men han minnet om Robert Stoltenbergs Pirkka – bare 20 år eldre, betydelig mer alkoholherjet og 50% bredere over skuldrene. Finnen gikk med sort, tykk, halvlang skinnjakke, uansett vær, og hadde alltid problemer med å få sagt hvilke hester han skulle spille på. Ofte var han redusert til å bare peke i programmet.
Den mest fargerike personen var Jens (navnet er endret), kjent over hele travbanen. Jens var i 60-årene, minst 1.90, nærmest trillrund, og jovial på sin måte, en slags kjempeutgave av Carsten Byhring. Han hadde vært befal i Forsvaret (sersjant, ble det påstått) og når han fikk lyst (og det fikk han ofte) brølte han «Din døl!» så vinduene skalv. Jens hadde til tider litt problemer med drikke, som de fleste på andre plass. Derfor hadde han også litt problemer med økonomien – en gang forsøkte han å betale meg for en bong med to koteletter, i plastforpakning. Jens var ingen stor spiller. Det gikk i etpar femkroners i hvert løp, men han brukte mye tid på å bestemme seg for hva han skulle ha, gjerne rett før løpet startet og det var kø foran kassene.
Et av mine morsomste minner var da Jens skulle bestille seg noen bonger rett før et løp, og Finnen sto i køen bak ham. Jens brukte godt med tid, og Finnen ble synlig desperat bak der ettersom starten nærmet seg. Siden Finnen var dårlig til å uttrykke seg, bestemte han seg i stedet for å dytte vekk Jens slik at han kunne komme til. Han tok rennefart og braste inn i Jens bakfra. Jens’ store mage traff skranken så den knirket faretruende, og hele Jens fjæret inn og spratt ut igjen. Finnen fikk hele bevegelsesenergien sin i retur, gikk i bakken som et tre (bare fortere) og ble liggende og se opp i taket. Jens snudde langsomt på hodet og betraktet Finnen ettertenksomt. Så snudde han seg tilbake til meg, helt uaffisert, og fortsatte sin langsomme og tilsynelatende gjennomtenkte bestilling.
Etterhvert jobbet jeg andre steder på travbanen, blant annet i hovedkassen, der jeg lærte meg å telle penger fort (tell tre sedler tre ganger, legg en rundt, og du har 10), hvor mye kontanter utgjør rent fysisk (en skoeske med hundrelapper er en million), og hvordan man skal finne ut hvor i en stor pengebunke det mangler en seddel (bruk en vekt og vei buntene mot hverandre.) Penger var viktig – hvis man ga en kunde for mye penger tilbake, måtte man dekke det selv, ut fra en pott kalt «tellepenger». Jeg bommet noen ganger, men folk var forbausende ærlige – en sliten person kom tilbake med 500 kroner han hadde fått for mye igjen, husker jeg.
Det var mye penger i omløp på Bjerke, og stedet ble brukt til hvitvasking, noe bilparken utenfor indikerte. Siden staten bare tar 30% av inntektene (i tipping og Lotto er det 50%) og ens eget resultat til en viss grad kan påvirkes av kunnskaper (om hester, trenere og kusker) kan man jo alltid hevde at man er hesteekspert og har vunnet sine svarte penger på travbanen. Særlig hvis man kunne presentere en utbetalingskvittering, noe som travbanen skrev ut for alle som hadde vunnet mer enn et visst beløp på et enkelt spill. Dermed oppstod et marked: Hvis man vant en million, og ikke trengte skattekvittering, kunne man selge vinnerbongen (eller V5-kupongen) for 10% mer enn pålydende. En av de ansatte ble arrestert for å ha solgt uavhentede kvitteringer.
Andre triks fantes også. Rett etter at starten var gått og kassene stengt, var det en liten periode der man kunne annulere feilkjøpte bonger, og i teorien kunne man altså spille på en hest og annulere den dersom den hadde en dårlig start. (I praksis var dette ikke så lett som det høres ut som.) I blant publikum florerte lånevirksomhet og krangling om spleiselag, med intrikate og alment aksepterte regler – stoff til mangt et forskningsprosjekt i behavioristisk økonomi.
Bjerke og Øvrevoll var nokså forskjellige miljøer. Kundene på Øvrevoll tilhørte sosieteten eller ønsket å gjøre det i en helt annen grad enn på Bjerke, skjønt du fant alle slags mennesker begge steder. Omsetningen var mye høyere på Bjerke, men hestene på Øvrevoll hadde mye mer pompøse navn. Norge er et lite land, og det er ikke så mange som holder på med eller ser på galopp. Bjerke som organisasjon var og er mye større og mer profesjonell enn Øvrevoll, som minnet mer om en slags avansert hobbyvirksomhet (det var jo også bare løp om sommeren) med gamle, glovarme trebrakker, eldgamle kassaapparater, og manuelle systemer overalt. Små gutter og jenter hadde jobb som «stafett» og løp frem og tilbake mellom de ulike utsalgsstedene med papirer og penger i plastbokser.
Siden Øvrevoll var så lite, hendte det at det gikk løp med bare 4 eller 5 hester. Med liten omsetning betyr det at en enkelt spiller faktisk kan påvirke oddsen betraktelig. I Norge er oddsen automatisert – den beregnes ut fra hvor mange som har spilt på en vinnerkombinasjon og skal dele på totalbeløpet. Endel utenlandske bookmakers lar deg vedde på norske trav- og galoppbaner, og utbetaler i henhold til de lokale oddsene. Det gikk rykter om at noen som hadde gjort et kupp ved å spille, i London, på storfavoritten i et 5-hesters løp på Øvrevoll. Rett før løpet skulle gå, hadde de spilt hardt på de andre hestene i løpet og dermed drevet oddsene på favoritten i været. Dermed måtte bookmakeren i London utbetale mye mer penger enn de egentlig skulle gjøre.
Trav- og galoppbanene var altså et lite univers for seg selv, en meget interessant erfaring. Med heltidsjobb og etterhvert barn sluttet min kone og jeg både på trav- og galoppbanen, men i mange år etterpå var det slitne folk som hilste på meg når jeg gikk på Karl Johan. Mine kolleger på BI forundret seg over at jeg kjente endel av flyttefolkene da BI flyttet noen år etter. Røyklukten forsvant fra klærne, men jeg husker fremdeles fingerkombinasjonene for tvilling fem hester alle veier på de gamle terminalene.
Les denne fantastiske artikkelen i Financial Times om Farouk al-Kasim, en iraner iraker som kom til Norge i 1968 for at sønnen skulle få behandling for cerebral parese, og endte opp med å være hjernen bak store deler av Norges oljeeventyr.
La meg se, familiegjenforening med hensikt å utnytte Norges velferdsgoder, ja… Lurer på hvordan det hadde gått med dagens innvandrerpolitikk?
Og Fremskrittspartiet som nå sikler på Oljefondet burde gå ned på sine knær og takke for at vi ikke hadde deres innvandringspolitikk i 1968.
(Legg også merke til at han fikk en lønn litt over statsministerens i 1968. Dengang betalte ofentlige institusjoner tydeligvis for kompetanse også, skjønt jeg husker at Oljedirektoratet ble kalt "jappedirektoratet" på tidlig 80-tall. Akk ja.)
(Via Vampus.)
Rögnvaldur Hanneson sier noe jeg har tenkt lenge: Hvorfor kan ikke Høyre og Arbeiderpartiet danne regjering sammen? De er enige om det meste, og der de er uenige skyldes det stort sett historie og ikke nåværende realiteter. Begge tiltrekker seg mennesker som kan tenke flere trekk fremover, begge er pragmatiske innenfor visse prinsipprammer.
Ser vi på de andre partiene, så er de enten små ideologikretser (SV, KrF), en koalisjon av de redde og de som ikke fikk det til (FrP), arkaiske særinteresser (Sp) eller Ole Brumm-tilhengere (dvs., folk som aldri kan bestemme seg, eller Venstre som de heter hertillands).
Tenk å få en regjering av folk som er liberale i forhold til andre, tenker konsekvenser og kan noe om økonomi. Som skjønner at Norge er et bitte lite land i en verden som betyr mer for oss enn vi i vår oljesmurte fortreffelighet skjønner, men som av den grunn ikke er naive heller.
Bortsett fra LO og en lei tendens til å fortsette å ri kjepphester fra fortiden, ser jeg ingen hindringer i alle fall.
Oppdatering 4.9: Elin Ørjaseter er enig med meg – og kaller dem Ansvarlighetspartiene.
Ferie er å gjøre noe annet enn det man vanligvis gjør, og i denne ferien har jeg blant annet laget hagestoler – såkalte Adirondacks. Disse får man kjøpt i butikken, naturligvis, men for det første er de dyre (kr. 6000 per stol har jeg sett) og for det andre er det ikke skikkelige Adirondacks, som skal være saget ut i plank, samt ha buet rygg, rompofomisk sete og ikke minst brede armlener til å sette fra seg kaffekopp, vinglass og/eller bærbar PC.
Jeg fant noen tegninger fra Popular Mechanics, laget først en stol, og modifiserte så tegningene litt, siden norske trelastdimensjoner er forskjellige fra amerikanske. (Hvis du er interessert, se detaljer under bretten.) Stolen ble prøvesittet og behørig evaluert av familiens andre medlemmer. Deretter saget jeg ut maler slik at jeg kunne bli litt mer «industrialisert», og laget først fire stoler til (sammen med kollega Bill Schiano) og til slutt fem stoler på egenhånd.
Så var det tid for å male – og etter tips fra en nabo kjøpte jeg en kompressor og eksperimenterte med sprøytemaling heller enn pensel. Først en runde med grunning/impregnering (Visir), deretter en runde med tiloversbleven husmaling (Drygolin Ekstrem) som ikke fungerte så bra (den må tynnes kraftig for å fungere i sprøytepistol, så jeg endte opp med en runde med pensel.) Til slutt et strøk (med sprøytepistol) med vindusmaling, tynnet 20% med white sprit, som ble bra. Stolene bør nok ha en omgang med sandpapir og et strøk til, men det får bli til neste år.
Materialkostnadene ble ca. kr. 350 + maling per stol. Jeg kjøpte endel verktøy: En båndsag med slipeskive fra Bauhaus til ca. 1800, en bordsag fra Jernia til ca. 1400, endel slipeutstyr, samt en kompressor med sprøyteutstyr fra Clas Ohlsson til ca. 2100. Hvis jeg skulle laget flere av disse stolene, vill jeg også kjøpt en bordmontert bånd- og tallerkensliper til ca. 1200, og kanskje ikke kjøpt båndsagen (som forbruker litt mange bånd), men klart meg med vippesag. (Kappsag og vippesag hadde jeg allerede.) Jeg klarte å slite ut drillen min og måtte kjøpe en ny til kr. 279,- Verktøyet kan man selvfølgelig bruke til andre ting siden – og hele dette prosjektet hadde jeg ikke gjort om jeg hadde måttet kjøpe merkevareverktøy som DeWalt eller Bosch i stedet for billige kinesiske produkter.
Nå har jeg i alle fall 10 stoler, som skal fordeles rundt omkring i hage, veranda, og andre steder. De er svært gode å sitte i, særlig etter at familen fikk være med på justeringer av ryggvinkel og sideprofil. Av slike prosjekter (les her om læreeffekten av å jobbe med noe praktisk) blir man mye flinkere til å sage og borre og beregne vinkler, og skjønner etterhvert at den flinke snekker er ikke en som bare kan følge en oppskrift riktig, men som også kan finne løsninger når man har gjort en feil (og feil gjør man.) Mye kan fikses med en slipemaskin.
Og hva sagflis og opptenningsved gjelder, har vi nå nok for flere vintre…
(Denne utlysningen ble lagt ut tidlig, for å ut informasjonen. En oppdatert, offisiell utlysning finner du her. Ta kontakt med Asbjørn eller meg dersom du er interessert.)
Handelshøyskolen BI og SINTEF IKT søker stipendiat til prosjektet ”NETworked POWER. Innovation by social software”
[teksten er slettet – ny, offisiell versjon her – og søknaden kan du sende inn her.]
Nok en spalte i e24.no, denne gang om SAS. Årsaken er at jeg ble intervjuet at en flink reporter fra Dagsrevyen i forrige uke, om hva jeg mente ville skje med SAS, gitt selskapets stadig dårlige resultater og ledelsens krav til drastiske kostnadskutt. Journalisten stilte mange spørsmål og jeg svarte så godt jeg kunne – og så ble hovedoppslaget at FrP ønsker å selge Norges aksjer i SAS (det er de andre partiene imot, og forresten, leielig nok, er det p.t. ingen kjøpere). Mitt innslag ble i stedet kuttet til 15 sekunder med "Ytterpunktene er enten at SAS blir kjøpt opp, antakelig av Lufthansa, eller at firmaet går konkurs og gjenoppstår som lavprisselskap."
Akk ja, slik er TV. Og jeg er sikker på at journalisten var frustrert, hun også. Men derfor har man jo nettet, ikke sant – til litt lengre resonnementer?
Gjengir spalten herunder, men legg merke til de åndfulle kommentarene (3 så langt) på e24.no…
Oppdatering 21.8: Bra artikkel i Adresseavisen, får med en hel del tilleggsmomenter (særlig problemet med mange flytyper).
Dette er noe av det beste jeg har sett fra noen høyskole i Norge:
(Via Twitter fra Miromurr)
Super video med Dara O’Briain, som forklarer forskjellen på vitenskap og vås bedre enn de fleste:
(Via Boingboing via Derren Brown.)
PS: Her er en morsom liten snutt med Tim Minchin også.
Jeg har blitt bedt av Bjerke videregående skole (som har et visst samarbeid med BI, visstnok) om å holde et foredrag for lærerne med tema "Hvordan få kontroll i klasserommet". Jeg har tenkt å legge det opp ved å ta deler av min bok om case-undervisning, særlig de kapitlene som omhandler ren undervisningsteknikk og egen fremtreden, men også supplere med andre erfaringer. Dette innlegget er nærmest litt høyttenking rundt temaet.
Det der med kontroll i klasserommet er ganske interessant. Selv har jeg som regel ikke noe problem, men jeg er 193 cm høy, snakker flytende engelsk (og underviser på det språket, som regel), går med dress og foreleser for relativt utvalgte studenter som ønsker både å lære noe og å få en god karakter – ting de ikke kan få uten at de lar meg bestemme. Situasjonen er jo litt anderledes for en lærer med umotiverte eller kunnskapsløse elever som ikke ser på det som tilbys dem som relevant eller oppnåelig.
Det er et element av egen personlighet i det å ha kontroll i klasserommet, men jeg tror ikke det har så mye med fysikk, kjønn og fremtreden å gjøre. En av mine døtre hadde en liten, vennlig, og svært feminin lærerinne på barneskolen som bare trengte å komme inn døren i klasserommet for at klassen øyeblikkelig skulle falle til ro. (Med kontroll mener jeg ikke kadaverdisiplin – selv liker jeg livlige diskusjoner – men at læreren kan styre ting i riktig retning og være høyeste domstol). Men hvordan tenke gjennom dette systematisk?
Her er noen mulige innfallsvinkler:
Hele diskusjonen forutsetter jo at man faktisk ønsker kontroll i klasserommet, så jeg bør vel bruke litt tid på å definere hva jeg mener med kontroll og hvorfor det kan være en fordel.
Kommentarer/ideer/anekdoter/annet?
Oppdatering 13.8: Det gikk fint – hyggelig og responsivt publikum, mye mindre ideologisert enn jeg hadde fryktet. Og en rektor med vonde sko er absolutt å foretrekke. Presentasjonen (som PDF) finner du her.
I disse miljøverntider bør man spørre seg: Hvordan skal man komme seg frem og tilbake fra jobben på en måte som er både fleksibel og miljøvennlig? (Denne høsten kommer jeg til å være mye tilstede fysisk på jobben, ellers løser jeg dette med hjemmekontor etpar ganger i uken.) Legg til at jeg bor på et sted der bussen går en gang i timen (og på ettermiddagen, ikke i det hele tatt) samt at sykling til jobben (som jeg forsøkte for noen år siden) innebærer å ankomme badet i svette, siden Norge er et kupert land og jeg bor 300 meter lavere enn min arbeidsplass. (Og før noen begynner å mase om dusj på jobben og verdien av mosjon – jeg bruker dress på jobben, den kan ikke pakkes på en sykkel, og jeg liker også å ikke gå i de samme klærne en uke.) Kollektivt har også den ulempen at man blir lite fleksibel i forhold til handling, ærender, og transport av avkommet.
Det ideelle ville selvfølgelig være noe a la en scooter, slik som en Honda C90, som har en moderne firesylindret motor og slipper ut minimalt med forurensing. Dessverre kan jeg ikke kjøre en slik en, for jeg har kun bilsertifikat, som de fleste av oss. Og jeg tror ikke jeg gidder en masse kjøretimer bare for å kunne putre meg frem i Oslotrafikken. Siden jeg veier nesten hundre kilo, er en 50-kubikks scooter ingen løsning – skal man være med i trafikken, bør man ha såpass aksellerasjon at man kan henge med køen. Og med 125cc kan man også ha en passasjer bakpå, eller bagasje.
Og her er det jeg begynner å lure: Hva med å fikse litt på sertifikatreglene, i miljøverns- og trafikksikkerhetens navn? En sjåfør med B-sertifikat kan idag kjøre moped med opptil 50cc, men hvis denne grensen ble hevet til 125 cc ville man åpne for scooter-trafikk på italiensk maner, med folk i dress, shorts, sommerkjoler, alt mulig annet, i stedet for at tohjuls transport skal være dominert av foroverlente førtiåringer med skinndress og hjelmer med fasettøyne. Tenk om 30% av de som står i kø inn til byen med Focus’en sin i stedet kom på en Vespa? Mindre kø, mindre forurensing, mindre behov for veiutbygging.
Det samme gjelder i grunnen sykkel: I Norge, i motsetning til Danmark, ser sykkel ut til å være noe som er dominert av folk med 27 gear, hjelm, kondombukse og Birkebeinerkompleks. Man ser folk som sykler uten å spjåke seg ut, men de er enten på en bysykkel eller på Grünerløkka – og sistnevnte sykler vel mer for å vise seg frem enn for å komme frem, gitt Oslos begredelige sykkelveier og det faktum at folk som bor på Grünerløkka sjelden forlater stedet, for ikke å få sitt verdensbilde rokket. Med bedre sykkelveier ville man, i alle fall i sommerhalvåret, kanskje få en retur til sykkel som sivilisert transportmiddel og ikke bare mosjonsapparat. Men da må det bli behagelig å sykle, med få fortauskanter, trygge sykkelveier, parkeringsplasser, slutt på maset om hjelm og refleksvest (som slett ikke er så sikkert). Og mens vi er igang, hva med statlig tilskudd til el-sykler? Hvis jeg fikk litt push opp bakkene langs Akerselven, trenger jeg kanskje ikke scooteren heller?
Elbil er dyrt, og kjøp av elbil impliserer dessuten en hel masse forurensing i seg selv (produksjon, batteri). Faktisk tror jeg at min gamle Mercedes c180 netto produserer mindre forurensing de neste 5 årene enn om jeg kjøper en elbil ny. Brukt elbil er en mulighet – men utvalget er begrenset og tilbakemeldingene fra de jeg kjenner som har en nokså blandet.
I mellomtiden blir det ofte bil, dessverre, med kø, bompenger og forurensing. Eller hjemmekontoret, der jeg kan filosofere over oppfatningen av teknologi og hva den gjør med våre kollektivt pålagte begrensninger.
Computerworld Norge har en oversatt artikkel (originalen her) om de ti "merkeligste" datafeilene, ut fra en liste laget av PCWorld. Problemet er at disse feilene ikke er spesielt merkelige – bortsett muligens fra Google’s overdrevne advarsler. Det er riktignok alvorlig at eBay er nede i et halvt døgn, men særlig merkelig (i betydningen uforklarlig eller spesielt) er det ikke.
Virkelig merkelige datafeil har symptomer som er morsomme eller uforklarlige. Her er noen av mine favoritter:
Og dermed kan sommeren virkelig begynne….
Tversover 