DLD og retten til å slette

Postet den av
Svar

Jon Wessel-Aas har et glimrende innlegg på desk.no om lovligheten av datalagringsdirektivet – et påbud laget for å «sikre at vi ikke kan kommunisere med hverandre i private sammenhenger, uten at dette loggføres for fremtiden. Som potensielt bevis i en tenkt straffesak mot oss.»

Jon skisserer også en mulig vei ut av denne galskapen – nemlig å prøve lovligheten av DLD, noe som har skjedd fem ganger i Europa så langt, med dom mot direktivet i alle tilfellene. Dette bør vi også gjøre i Norge.

I det kommunikasjonssamfunnet vi nå lever i, er retten til å få være i fred viktigere enn noensinne. Den er, som tilgang til natur og ren luft, en rett som Staten må ta vare på, fordi kostnadene ved å opprettholde den i liten grad bæres (eller kan bæres) av hver enkelt, frivillig aktør. Google og Facebook og andre nettbaserte tjenester sparer på hver eneste interaksjon med deres systemer – og det er myndighetene som må regulere dem slik at ikke enkeltmenneskets integritet krenkes. Da er det svært forstemmende at det nettopp er myndighetene som velger å krenke denne integriteten.

DLD ble vedtatt med knapt flertall i et Storting sterkt preget av kompromisser og liten kunnskap om hva DLD innebærer, av en regjering som aldri har brukt sin reservasjonsrett overfor EU-direktiver og ikke ville begynne nå. (At man kort tid etterpå brukte denne reservasjonsretten i en fillesak som Postdirektivet styrker jo ikke akkurat troverdigheten til det argumentet.)

Dermed er det rettens vei som gjelder. Det er ikke tradisjon i Norge for å bruke rettsapparatet som konstitusjonsvern, slik det er i USA. Men det er jo aldri for sent å begynne.

Tversover flytter til WordPress

Postet den av
1

Fra og med idag flytter Tversover fra espen.com/norskblogg til tversover.wordpress.com. (Dvs. til den siden du nå leser.)

Forhåpentligvis blir overgangen noenlunde smertefri, men i en overgangsperiode vil nok endel lenker havne litt her og der. Den gamle bloggen blir liggende, men med lenker og beskrivende tekst.

Årsaken til flyttingen er rett og slett latskap fra min side: I stedet for å oppdatere Movable Type på min egen webserver, noe som impliserer endel Unixerier og ganske mye administrasjon, flytter jeg rett og slett hele greia ut i skyen, som de så moderne heter. Ulempen er at min blogg ikke lenger kan leses i Kina og endel andre land med utstrakt elektronisk sensur, men antallet norskpråklige lesere på de trakter er nokså lavt – og de som ønsker det kan sikkert vippe opp en VPN-forbindelse om det skulle knipe.

Så med dette, velkommen! Tips om sideutforming (og kule themes) mottas med takk, foreløpig holder jeg meg til standardutformingen, men skal nok begynne å justere litt i stille stunder.

(Og ja, Fru Andersens blogg har flyttet over den også. Faktisk som prøvekanin.)

Fremtiden tilhører analytikerne

Postet den av
4

Interessant artikkel hos Gigaom, som viser til at det er massevis av jobbmuligheter innenfor dataanalyse. Men den er på mange måter bare toppen av isfjellet. Enorme datamengdeer blir nå generert som et resultat av at vi gjør mer og mer enten på nettet. Alt du gjør på nettet blir spart på – om ikke av myndighetene gjennom Datalagringsdirektivet, så av alle mulige sosiale nettverk, ehandelsplasser og aviser. Nøkkelen for å finne nye ting kunder er villige til å kjøpe eller gjøre ligger i å studere disse dataene – og til det trenger man folk som kan analysere.

Jeg tror vi på mange måter står overfor et paradigmeskifte innenfor forretningsvirksomhet, der man går fra teft til data, fra gjetninger til eksperimenter. For eksempel, hver gang du søker på Google eller Bing, er det en ganske stor sjanse for at du vil få et forskjellig resultat fra den gjennomsnittlige søker, rett og slett for at Google varierer resultatet litt for å se i hvilken grad du klikker på den første eller andre linken. Amazon eksperimenterer med priser og tilbud, systematisk og kontinuerlig. Dell og Best Buy (amerikansk versjon av Elkjøp/Lefdal) og alle mobiltelefonprodusentene slipper prøveballonger og følger med, elektronisk og automatisk, på hva folk sier om deres tilbud på blogger og andre sosiale fora.

Samtidig finnes det massevis av guruer innenfor markedsføring og kundekontakt som tror at bare du har sort turtleneck, glattbarbert skalle og Tag Heuer briller så er verden din, i hvert fall hvis du vet hvordan klikke inn kule effekter i Keynote. Og så merker de ikke at kundens markedsføringsbudsjett har forsvunnet over til Adwords og at diskusjonen føres over et Excel-ark heller enn en Powerpoint-presentasjon.

Spørsmålet for meg er: Hvordan skal vi skaffe de folkene vi trenger til å gjøre all denne analysen? Jeg er nå i USA, i Boston, med en datter i en god amerikansk high school. Det har blitt pinlig klart for meg at norsk videregående skole ligger et år etter USA innenfor realfag generelt og “science” (fysikk, kjemi og biologi) spesielt. Hvis vi trenger studenter og forskere til store analyseoppgaver på BI, så er det ikke nordmenn som melder seg (med noen unntak). Spesielt trenger vi folk som kan være kreative rundt det å finne nye veier inn i data på.

Og her har man altså muligheten – skal du sikre deg en attraktiv fremtid, bli god til å analysere – på en kreativ måte. Fremtiden ligger tilhører dem som kan finne mønstre i data og nye måter å kategorisere og forstå kunder, problemer, diagnoser og teknologi.

Verktøysamling

Postet den av
Svar

Hadde nesten glemt at jeg ble epostintervjuet for Mine Verktøy – så her er det, med teksten “after the jump”. Egentlig mer detaljer enn noen trenger, rart hvordan ting tar av når man bare skriver rett fra hukommelsen

Les videre →

Anti-alternativmedisinsfilosofi

Postet den av
2

AT VIDE

Der er en form for alvidenhet
hvis dybe visrom man bør bestride.
Det er enormt hvad de mennesker véd,
som ikke véd, hva det er at vide.

       — Piet Hein

Strategisk forretningsutvikling–som prosess

Postet den av
1

Ragnvald SannesFor fjerde gang arrangerer jeg, sammen med min gode kollega Ragnvald Sannes (bildet til høyre) et Master of Management-kurs i Strategisk forretningsutvikling og innovasjon med oppstart 15. september, rullerende opptak frem til da. Kurset går over fem moduler a 3-4 dager (pluss noen videoforelesninger innimellom modulene) i perioden september 2011 – april 2012. Det er rettet mot folk i leder- eller mellomlederstillinger med fokus på forretningsutvikling og intraprenørskap. Gitt hvordan verden ser ut idag (og Ragnvalds og mine interesser) vil mye være fokusert på nettbasert og annen teknologisk orientert utvikling, uten at det vil hindre noen fra å få utbytte at kurset selv om de “ikke er så tekniske.” (Dette med teknologi er ofte en liten sperre for studentene – for detaljer, se Ragnvalds utmerkede svar på mange spørsmål om kurset.)

Espen AndersenEt interessant alternativ, som vi gjerne ser bedrifter benytte seg av, er å sende en, to eller tre ansatte som har et innovativt forretningsprosjekt de skal ha gjennomført – og som så kan benytte kurset til en strukturert gjennomføring – noe Ragnvald kaller "project coaching" – av dette prosjektet, med relevant teori og en steg-for-steg gjennomføringsprosess. Dette er noe Ragnvald har lang erfaring med – og mange fornøyde studenter fra tidligere avholdte kurs. Her er noen eksempler (valgt blant de vi kunne anonymisere):

  • en bank gjennomførte evaluering av bruk av videokonferanse for rådgivning av enkeltkunder
  • et teknologifirma utarbeidet (og gjennomførte senere) en plan for å automatisere store deler av sin teknologidrift
  • et energifirma utredet hvordan de skulle skape og organisere et europeisk kompetansesenter for en ny og strategisk viktig del av sin virksomhet
  • flere medieselskaper har lagt planer for overgang av ny teknologi, deriblant lesebrett
  • en stor bank utarbeidet et nytt personlig spareprodukt (som lanseres til høsten)
  • en global maritim aktør laget en plan for bedre utnyttelse av sin interne logistikkplattform
  • et telekommunikasjonsselskap laget og gjennomførte en plan for en større intern omorganisering
  • et helseselskap laget en løsning for elektronisk kommunikasjon og informasjonsdeling

Disse ideene ble presentert, kritisert, utforsket og forbedret gjennom hele kurset – og resultater var at ideene både ble bedre og bedre forankret i organisasjonen. For studentene personlig er fordelen at dette strukturerte opplegget gjør at man faktisk er så og si ferdig med prosjektoppgaven til den siste samlingen. Med andre ord – et kurs som hjelper deg gjennom både det faglige og det karrieremessige.

Mitt bidrag denne gangen er forelesninger i strategi, strategisk teknologibruk og sammenhengen mellom teknologi- og markedsutvikling. Jeg er også formelt fagansvarlig, og kommer til å gjøre noe veiledning sammen med Ragnvald. Ragnvald har jobbet med eCommerce-utvikling i ulike sektorer og er en kløpper på gjennomføring og prosess. Dertil vil vi bruke forelesere fra BI (Bo Hjort Christensen og Petter Gottschalk) og fra firma vi har kontakt med. Tor J. Larsen vil hjelpe til med veiledning av oppgaver.

imageDet blir en utenlandstur også – vi har et tett samarbeid med Accenture, og det blir besøk i deres innovasjonslaboratorium i Sophia Antipolis, det franske motstykket til Silicon Valley like utenfor Nice. Der får vi se hvordan Accenture arbeider med innovasjon både internt og hos sine kunder, og får demonstrert en rekke nye teknologier satt inn i en forretningsmessig sammenheng. Det at denne utenlandsturen kommer i modul 2 gjør også at studentene blir godt kjent – vi har sett mange gode prosjekter og ideer virkelig ta av etter denne modulen.

Kurset gir poeng mot en Master of Management-grad på BI, men erfaringsmessig tar mange disse kursene som et enkelt-stunt, gjerne i forbindelse med et prosjekt. Det er en utmerket anledning til å skaffe seg et godt kontaktnett av interessante og dyktige mennesker som jobber med å gjennomføre endringer i bedrifter.

Hvis du har spørsmål om innhold, lurer på om dette kurset passer for deg eller for noen av dine ansatte, eller har andre faglige spørsmål, ta kontakt med Ragnvald Sannes (4641 0752, ragnvald.sannes@bi.no) eller meg (4641 0452, self@espen.com). For mer administrativt orienterte spørsmål (priser, opptak, Master of Management-studieregler, tilpasning til studieopplegg etc.), ta kontakt med Elisabeth Lund, vår utmerkede administator (4641 0073, elisabeth.m.lund@bi.no) eller med Master of Management-administrasjonen (46 41 00 06, lederutdanning@bi.no).

Hvorfor jeg ikke er helsepolitiker

Postet den av

Datter nummer en har fått problemer med et smertefullt håndledd, sannsynligvis som et resultat av for mye tastaturvirksomhet. Hun kan ikke jobbe, og gikk til legen, som mente det var seneskjedebetennelse og nok ville gå over i løpet av et års tid. Siden hun skal studere i utlandet og derfor ikke kan gå og slenge i månedsvis, spurte hun om operasjon, og fikk etterhvert time for operasjon om tre måneder. Så undersøkte hun om det var mulig å bli operert privat, og det var det, med noen dagers varsel, for kr. 13.000,-  Hun er nå operert, det viste seg ikke å være betennelse (og dermed ikke noe som ville gå over), men en cyste. Hun er tilnærmet smertefri, vil ganske snart være tilbake i produktiv virksomhet, og kan begynne sine studier uten å måtte ta et års opphold.

Og jeg spør meg selv: Hvorfor er det offentlige helsevesen villig til å la henne gå med smerter og arbeidsuførhet – og NAV villig til å betale sykelønn i evigheter  – når man kan fikse hele greia for omtrent det sykelønn ville kostet for to uker?

For noen år siden ble en kollega av meg rammet av skiveprolaps. Han lå hjemme i sengen med store smerter. Ventetid på operasjon på Ullevål var over et år. Men i Sverige fantes en kirurg som brukte mikrokirurgi for å reparere prolapser – og for denne teknikken er det viktig at pasienten kommer til operasjon så fort som mulig etter prolapset, slik at væsken fra skiven ikke stivner. Prisen var kr. 60.000,- Min kollega fløy liggende til Sverige, ble operert, og var smertefri og på jobb igjen etter to uker. En henvendelse til trygdekontoret om å få refundert de seksti tusen ble møtt med beskjed om at denslags dekket de ikke – han skulle i stedet ha ligget et år i kø. Heldigvis var arbeidsgiver lykkelig over å kunne dekke halvparten (som naturligvis måtte lønnsinnberettes.)

Og jeg spør meg selv omtrent det samme som for håndleddshistorien over.

Når man har studert økonomi (eller bare har levd lenge nok) vet man at det kun finnes to måter å håndtere etterspørsel etter et knapt gode: Pris og kø. Man kan betale med penger eller betale med tid – og som kjent er tid penger (i dette tilfelle sykepenger). Derfor er ventetidsgarantier bare vås medmindre de kommer med et tilknyttet budsjett.

I Norge har vi et offentlig helsevesen som skal sikre at alle skal få det de trenger. I praksis ser man ikke utenfor det offentlige tilbudet – selv om det private er mye billigere og lindrer smerte på mye kortere tid.

Da skjønner ikke jeg hvorfor det offentlige ikke bare kan betale private for å gjøre jobben – man sparer jo masse smerte og skattekroner.

Men jeg er jo ikke helsepolitiker, så det er mye jeg ikke skjønner.

En telekonferanse til besvær

Postet den av

(En spalte i e24, gjengitt her i originalform.)

I fjor skrev Elin Ørjasæter om hvordan vulkanutbruddet på Island kanskje endelig kunne få folk til å begynne å bruke telekonferanse heller enn flyreiser. Nå, et år etter, har vi igjen hatt et lite vulkanutbrudd, men vi reiser ikke mindre for det. Jeg har aldri skjønt vår merkelige trang til å flytte 50-100 kilo kjøtt og blod for at noen få kilo hjernemasse skal få anledning til å påvirke hverandre. Hvorfor i all verden bruker vi ikke tele- og videokonferanser når kameraer er innebygget i laptop og mobil og Skype er tilnærmet gratis?

Jeg snakker med folk i mange firma, og forundrer meg stadig over det i noen organisasjoner er helt naturlig å bruke video- eller telekonferanser, mens man i andre organisasjoner (forbausende mange) blir møtt med flakkende øyekast og nervøse bortforklaringer når man lurer på om vi ikke kan ta dette møtet over telefonen i stedet.

Les videre →

PEBKAC på norsk

Postet den av

Heromdagen ble jeg bedt om å kikke litt på en kjøkkenvifte som plutselig hadde sluttet å virke. Etter å ha satt i stikkontakten kom jeg i tanker om at dette hadde jeg opplevd før – mange ganger til og med, men at ting egentlig ikke har endret seg selv om vi nå har 92% Internett-bruk, en PC i hvert hjem og et blomstrende appmarked.

Så, herved en epistel fra arkivet, fra 1988 da jeg var leder for brukerstøtte på BIs IT-avdeling og fikk endel telefoner. Her gjengitt i opprinnelig form, språklige krumspring inkludert:

Fingertrøbbel: Fra en eksperts memoarer

Fingertrøbbel er navnet eksperter (en EDB-ekspert er pr. definisjon en person som vet hvor av/på- knappen sitter) setter på problemer uvante brukere kommer ut for. Etter en kjapp test av utstyret finner eksperten ut at det er i orden – og diagnosen "fingertrøbbel" svever over vannene. Er det ikke fingertrøbbel, er det teknisk feil. Det mest alminnelige tekniske feil jeg har sett så langt, er at man har glemt å sette i støpselet.

bomb1lin

Reparasjoner av denne type er del av alle tekniske ressurspersoners hverdag. De begynner forbausende likt: En forsiktig henvendelse over telefonen; en bruker har problemer med printeren sin – og lurer på om eksperten har anledning til å ta en tur (og for all del, bare vent til etter lunsj, det haster ikke, vi kan sitte her og tvinne tommeltotter og bruke firmaets penger, så bare ta den tiden du trenger etc.). En forsiktig hentydning til at man kanskje burde sjekke om støpselet var i, om boksen var slått på og hadde forbindelse med PC’en blir, lettere indignert, tilbakevist med at selvfølgelig er dette sjekket, vi er ikke helt utenfor osv.bomb2lin

Scenen 10 minutter etter: Man ankommer den uhelbredelig syke printers oppholdssted, og mottas omtrent som distriktslegen må ha blitt mottatt i gamle dager på avsidesliggende bondegårder. Fra alle kanter strømmer kontorpersonalet til for å bivåne en spesialist i arbeid (leseren må unnskylde om jeg lar meg rive noe med her). Med spesialistens trenede øye betrakter man boksen, og konstaterer at her er det printerkabel – og boksen er faktisk slått på også. Allikevel er den død som en harddisk etter en FORMAT C:

Med et raskt håndgrep fatter spesialisten tak i strømkabelen på baksiden av printeren og begynner å hale inn. Et villnis av ledninger åpenbarer seg (huset ble bygget før elektronikken gjorde sitt glade inntog i arbeidslivet). Inne i kabelklysen skimtes ett støpsel som avgjort er løsnet. Spesialisten fatter dette og holder det opp omtrent som krigskirurgen som nettopp har funnet og løsnet kulen i den tapre soldatens innvoller på amerikanske 50-talls filmer.

bomb3lin

Publikums reaksjoner på dette tidspunkt avhenger noe av plass i stillingshierarkiet. Det er hovedsaklig to reaksjoner som er typiske: "Hvem er det som har tatt ut støpselet"-reaksjonen og "At jeg ikke oppdaget det" reaksjonen. Hvis det er mange tilstede, tenderer reaksjonen mer i retning av sterkt stigende interesse for alt annet enn teknikkens vidundere – hektisk diskusjon akkompagnert av ditto temperaturstigning ovenfor 6. nakkevirvel.

Spesialistens reaksjon avhenger hovedsaklig av tonen på telefonhenvendelsen som innledet det hele, den distansen han eller hun har tilbakelagt for å innfinne seg, samt hva han eller hun kunne ha gjort i stedet. Behovet for sarkastiske bemerkninger melder seg hos mange. (Antall ganger scenen har utspilt seg tidligere, med de samme rolleinnehavere, vil også ha betydning. Imidlertid er denne variabel forbundet med usikkerhet, da de fleste brukere utrolig raskt oppfatter det behagelige ved å konsultere en annen ekspert neste gang).

bomb4lin

Personlig har jeg etter noen års praksis funnet at det mest effektfulle er å legge fra seg støpselet og forsvinne inn i solnedgangen – den ensomme tekniker har nok en gang vist hvem som er sjefen. Han har vunnet igjen – men han vet med seg selv at dette kan ikke vare evig. Det vil komme en dag da brukerne har sjekket støpselet – og da kan ingen effektfulle fisketurer opprettholde hans rennomé som teknologisk overmenneske.

Da er det på tide å lære seg å skifte papir.

bomb5lin

Akk ja, plus ça change… Bortsett fra at ingen lenger vet hva “Format C:” står for, er denne forbausende gyldig 23 år senere…

En dvaskeekte anbefaling

Postet den av

Bloggen Hjernedvask anbefales på det varmeste – saklig og morsom fremstilling av rasjonelle argumenter mot alternativ fantasi, som oftest i grafisk form.

Her er den beste fremstillingen av alternativ diskusjonsteknikk jeg har sett så langt, i innlegget “Så riktig at det ikke engang er feil”:

image

I går var jeg på apoteket, og der, rett bak informasjonsskranken, sto en hel reol med overpriset vann under betegnelsen “Homøopati”. Akk ja, verden vil bedras…

Microsoft + Skype: En instantanalyse

Postet den av

Per Valebrokk i e24 lurte på om jeg hadde noen kommentarer til at Microsoft kjøpte Skype, og jeg tenkte jeg skulle se hvor mye jeg klarte å si på en halvtime (og resultatet finner du også på e24.no):

Microsoft + Skype: En instantanalyse

Microsoft kjøper Skype – hva kommer til å skje? (Før vi begynner: Til alle dere Mac-elskere der ute – spar dere. Responstiden kommer ikke til å gå opp sammen med antall virus. Men jeg tipper brukerkontrakten blir betraktelig lenger. Slapp av.)

Oppkjøpet må sees i sammenheng med Windows Phone 7 (WP7), et etter sigende godt men foreløpig lite utbredt mobiloperativsystem som ligger an til å bli Nokias, og dermed en stor del av markedets, foretrukne plattform. Nokias hittil dominerende markedsandeler innen mobiltelefonmarkedet er truet – og alliansen med Microsoft er viktig for Nokia, men antakelig bare første byggesten i en overgang til mobile plattformer for Microsoft.

Per i dag er det hovedsakelig mobiloperatørene – de som eier mobilnettene – som tjener penger på mobiltrafikk. Skype har nok vært en konkurrent i markedet for telefonsamtaler, men det gjelder først og fremst fasttelefon, der tjenesten, som er gratis mellom PCer og praktisk talt gratis til fasttelefoner i USA og mange andre land har vært ”revenue killer number one”, for å sitere en leder innen et stort norsk telekomselskap. Med Skype som en integrert del av WP7 kan Microsoft tilby interessante muligheter også på mobile plattformer – for det første fordi man kan legge stemme- og videotelefoni som en integrert del av Office- og Outlook-pakken, for det andre fordi man reduserer sin avhengighet av mobilleverandørene. Med Skype kan Microsoft stå for hele den internasjonale switchingen (og dermed redusere prisen, siden de ikke trenger å forholde seg til interconnect- og roamingavtaler), og de kan tilby samme samtaletjeneste over Wi-Fi som gjennom mobilnettet, og de kan skape et ensartet bilde brukeropplevelse enten du sitter foran PCen eller bruker mobilen.

Mobiloperatørene må gremme seg, for de er slått av Skype på sitt eget marked: De siste to dagene har jeg blitt intervjuet tre ganger av NRK, gjennom Skype – ikke fordi det er billig, men fordi lydkvaliteten er bedre enn det mobiltelefonen kan tilby. At denne tjenesten nå skal integreres med den mest brukte plattformen på Internett må være en tankevekker. Den bør også være et tankekors for Apple, som nok har trofaste brukere som snakker mye sammen (og kan bruke FaceTime på iPad, iPhone og Mac) men som er i mindretall, uansett hvor mye det står om iPad i avisene.

Med andre ord: På et strategisk nivå er dette et meget interessant grep for Microsoft. Så gjenstår det operative: Kommer de til å få det til? Microsofts track record for oppkjøp er blandet – man sørger for en teknisk integrasjon (der har det tatt tid med FAST, men det kommer) og man lanserer etter hvert tunge markedskampanjer (slik de har gjort med Microsoft Dynamics, som opprinnelig het LawsonGreat Plains Software og Navision og er en ERP-pakke, administrativ software for selskaper.) Men i prosessen glemmer man ofte det opprinnelige markedet, de første kundene som skapte det som Microsoft kjøpte. I tillegg er Microsoft i mange sammenhenger en koloss på leirføtter – som en del frustrerte ansatte har sagt, i online fora og andre steder – ”it is still all about Windows:.”

Skype er et lynraskt selskap, som henvender seg direkte til sluttbrukere med en meget enkelt tjeneste – samtaler (audio og etter hvert video) med andre Skype-brukere, og etter hvert med vanlige telefoner. Brukerne er folk som vil snakke internasjonalt uten å betale for det – som meg for eksempel, som nettopp var ferdig med en samtale med min doktorgradsstudent i California da jeg satte meg til å forfatte denne epistel. Jeg betaler ikke stort for Skype – noen hundrelapper i året for å kunne ringe rundt omring i verden fra skrivebordet – og tjenesten konkurrerer ikke så mye på samtalepriser (jeg har nå telefonen betalt av jobben likevel) som med lydkvalitet. Skype via PC har bedre lyd enn mobilsamtaler med headset, ganske enkelt.

De vanligste kundene er imidlertid folk som ikke vil betale: utenlandsstudenter, au pairs, fremmedarbeidere, internasjonale kjærestepar, startup-bedrifter med tynt budsjett og programmerere i Venezuela, Ukraina eller India. De store teleselskapene liker ikke Skype, men de er vanskelige å få has på fordi de ikke har egen hardware – i stedet bruker de alle brukernes PCer til å sende lydpakkene sine rundt omkring i verden. Det er ikke så trafikktungt – som de fleste telefonselskaper har sagt i mange år – ”voice is noise”, tar så lite plass på datanettene at det neste ikke registreres.

Helt siden Microsoft forsøkte å kjøpe personlig økonomi-selskapet Intuit i 1995 har Bill Gates forstått viktigheten av å være det synlige ansikt, det første kunden får se. Med Skype har Microsoft en mulighet til å gjøre dette i mobilmarkedet. Det gjenstår å se om selskapet klarer å holde fart og fokus – å gjøre Skype til en del av Windows uten å gjøre Skype så langsomt, både teknisk og markedsmessig, at selskapet mister den lettbentheten som har tatt det dit det er i dag.

EU-kontroll-kontroll

Postet den av

mb69-forfra

Jeg har fått purrebrev på EU-kontroll på min gamle 6,9, monsterbilen fra 1977. Den er for sikkerhets skyld satt opp med at den skal ha EU-kontroll mellom november og april.

Problemet er selvfølgelig at bilen kun kjøres om sommeren, kun har sommerdekk, er 34 år gammel og såkalt verneverdig, og at jeg ikke vil utsette dens tandre karosseri for saltavleiringer og stålmark. Så derfor et meget enkelt spørsmål:

Hvorfor er det ikke slik at alle biler som er eldre enn 30 år (og dermed regnes som museumsgjenstander) får EU-kontrollfrist i sommerhalvåret?

Nuvel, den går som et uvær uansett, med takluken åpen og 8 sylindre brummende (særlig fin lyd gjennom tunnellene på Ring 3). Trekker til høyre hver  gang den ser en bensinstasjon, men man skal jo lide litt for moroa.

Elektrisk sykkel til begjær

Postet den av

imageEtter å ha lest denne artikkelen – vel, egentlig holdt det med å se Mattis Sandblads eminente foto – var det klart for undertegnede at elsykkel var det som skulle til for å kunne sykle til jobben og dermed komme i form, men under forutsetning av at dette kunne gjøres uten noen form for perspirasjon, og i dress. Det er ikke det at jeg har noe imot kondomdresser og sykkelsko – jeg bor sånn til at jeg ligger an til å får en ivrig nabo liggende på panseret hver gang jeg gjører ut av oppkjørselen – men jeg liker ikke å ankomme jobben drivende våt, med dårlige skiftemuligheter. Og siden BI ligger i Nydalen og min reisevei går gjennom Oslo sentrum, blir det litt for mye oppover, særlig om man får dårlig tid.

image Familien liker å ta en uke på Bornholm en gang i året, på forsommeren (før tyske turister komplett invaderer øya). I fjor tok vi ikke med sykler, men ringte i stedet Boss Cykler litt syd for Nexø og bestilte fra Kildemoes katalog – hvite fruesykler uten motor til to av familiens jenter og altså en adstadig herresykkel med elektromotor til pater familias. Da Boss fikk leveringsproblemer den første dagen av ferien ordnet de øyeblikkelig med leiesykler, og etter en bedagelig tur over øya var det tid for å overta vidundrene.

I Danmark har man et annet forhold til sykler enn i Norge – der er de et fremkomstmiddel, ikke et mosjonsinstrument. Ergo kommer de med pedalbrems, 7-trinns gir som man kan vri på når som helst (i motsetning til racergir der man må tråkke giret inn), flate hvilehåndtak, skikkelig bagasjebrett, skvettskjermer, dobbelt støtte av gammeldags «kladunk» type, lys foran og bak, og lås montert på sykkelen. I tillegg finnes det fantastiske mengder ekstrautstyr (praktiske kurver, trip computers, etc.) til en meget billig penge, samt, altså, elektrisk motor. Det siste kan nok komme godt med, for min elsykkel veier 22 kg og er nokså tung å trå på om man har gått tom for batteri.

Foto: Eirik Newth Elsykkelen har et batteri under bagasjebrettet og en motor på navet på forhjulet. En sensor i pedalnavet måler hvor hardt du tråkker, og gir assistanse. Hvis du sykler fortere enn 25 km/t (i praksis 26,5 km/t) kutter elektromotoren ut – dette er visstnok et EU-krav. Når man slutter å trå, kutter motoren ut etter et sekund eller så. Batteriet fungerer greit – på Bornholm holdt det i tre dager – men jeg har hatt litt ladevansker de første gangene etter vinteren. Det holder frem og tilbake til BI, men ikke lenger, og har en tendens til å kutte ut litt tidlig.

Foto: Eirik Newth Effekten er brukbar – jeg veier over hundre kilo, men opplever motoren som en betydelig hjelp, den flater ut oppoverbakker og på flatmark føles det som å sykle i svak nedoverbakke. Det er særlig i to situasjoner – lange, slake oppoverbakker og når man skal igang igjen etter å ha stoppet – at man setter pris på motor. Bysyklister liker som kjent ikke å stoppe på rødt lys, siden det er slitsomt å komme igang igjen,men et lett tråkk gir umiddelbar effekt og man er i fart nesten uten å bruke krefter. Derimot fungerer det ikke å tråkke opp svært bratte bakker, som for eksempel langs Akerselven ved Mølla. Det blir for tungt, og man må gi seg, særlig ettersom de 7 girene ikke går like langt ned som en tradisjonell 18 girs sykkel.

Foto: Knut Erik Solhaug/NRKJeg har utstyrt vidunderet med en plastkasse bak, der stresskuffert og en pent sammenbrettet dressjakke i plastpose får plass, og bruker nå sykkelen til egentransport – ikke hver dag, men innimellom. Datter nummer to, derimot, bruker sin til byturer, trass i Oslos mildt sagt elendige tilrettelegging for tohjulinger. Datter nummer tre har brukt sykkelen mest lokalt, men i dag syklet vi inn til skolen hennes i byen.

Som Olav Torvund har påpekt utallige ganger er det rett og slett uforståelig hvordan man skal ta seg frem per pedal i Oslo, uten å måtte bryte trafikkregler og ta nokså stor personlig risiko. Annerledes er det i Danmark – for 30 år siden hadde fruen og undertegnede vår første sykkelferie der, og da måtte vi kjøre over to – 2 – fortauskanter i løpet av fjorten dager. Riktignok er Danmark flatere og har et mildere klima, men forskjellen er likevel himmelvid – i Danmark går alle sykkelfelt tvers i gjennom kryss, mens i Norge slutter de for sikkerhets skyld 50 meter før, uten at noen kan forklare hvorfor.

Og perspirasjonen? Jeg har lært meg å finne lange, slake bakker i stedet for de korte bratte (med andre ord, Uelands gate i stedet for sykkelstien ved Akerselven) og ankommer nå jobben ulastelig antrukket og med relativt tørt ytre, i hvert fall når det ikke regner. Sykkelhjelm er noe herk, men nødvendig, og huller og hopp i Osloasfalten et stadig irritasjonsmoment (Det er Oslo Sporveier som er ansvarlig for asfalten rundt trikkeskinnene, for eksempel, noe som er et utmerket eksempel på perverse incentiver). Men det er deilig å sitte høyt til hest og trille hjemover/nedover, og hvis man dessuten en gang i blant kan tråkke stilfullt og uanstrengt forbi en Birkebeiner med gul jakke og sorte, korte pølseskinn, setter det jo en spiss på tilværelsen. Så får man heller holde ut at det regner litt en gang i mellom og at enkelte bilister ikke setter pris på å bli fortalt at parkering i sykkelveien ikke er ønsket…

PS: Hvis noen har noen linker eller ideer til å hacke vidunderet (f.eks kunne jeg tenke meg et batteri til, og dessuten at sperren lå litt høyere enn 25 km/t) er jeg lutter øre…

Produktivitet gir velstand

Postet den av

Hørt på seminar på Teknisk Museum i går, fra Dag Andreassen, historiker ved museet: Frem til i fjor ble det produsert like mange spiker i en liten fabrikk i Nydalen som da Christiania Spikerverk dekket hele stedet. Spikerproduksjonen ble lagt ned i fjor, men fremdeles produserer seks mann spader og snøskuffer og trillebårer i et tempo man før bare kunne drømme om.

Produktivitetsvekst skaper velstand, med andre ord. Produktivitetsvekst får vi ved to mekanismer: Teknologi og handel. Teknologi gir oss bedre måter å gjøre ting på, og utvikles ved at vi lærer av dem før oss og egen erfaring. Handel gjør at vi kan konsentrere oss om å gjøre en ting bra, og bytte til oss alt vi trenger fra andre spesialister.

For å sitere Matt Ridley i The rational optimist: Et selvberget liv er et fattig og kort liv.

I disse dager ber Tine om økte tollsatser på utenlandsk ost fordi kundene foretrekker den, og kjøper mindre melk. I stedet for å ta opp konkurransen (som går på kvalitet, ikke kostnad) vil man altså tvinge flere nordmenn til Strömstad. Norsk landbruk vedlikeholder en rekke myter (glimrende artikkel) for å sikre at alt er som før – og nekter å tilpasse seg ny teknologi (selv om dyrene deres klarer det.)

Vi trenger færre og mer produktive bønder, som lager spesialiserte høykvalitetsvarer de selger ute, uten subsidier. Bare slik kan bøndene overleve som bønder – for på et eller annet tidspunkt blir Tines anakronistiske krumspring rett og slett for rare for politikerne og velgerne. Da åpnes slusene, og en bondestand som ikke er vant til konkurranse får seg en ubehagelig overraskelse.

IT-avdelingen på teknisk Museum?

Postet den av

 image 5. mai deltar jeg på HP og IKT Norges seminar “Er IT-avdelingen på vei til Teknisk Museum?” på, nettopp, Teknisk Museum. Jeg vet ikke om det er fullt (det regner jeg med) men ser i alle fall frem til en bra diskusjon.

(Og nei, jeg tror ikke IT-avdelingen er på vei til Teknisk Museum. Teknologien er det, uten tvil, men ikke den delen av jobben som har med utviklingen av bruk av teknologien å gjøre.)

Dobbeltportrettering

Postet den av

Espen Andersen (Photo: Nard Schreurs)

Det må ha vært stille i redaksjonene både i Computerworld Norge og Teknisk Ukeblad denne våren, for begge to har hatt portrettintervjuer med undertegnede (ved henholdsvis Nard Schreurs og Odd Richard Valmot). Jeg var mest fornøyd med bildet til Computerworld og teksten til TU, og hvis jeg ikke fremstår som mer briljant enn dette, vel, så er jeg vel ikke det, da….

Joi Ito til MIT – rekruttering slik den bør gjøres

Postet den av

image MIT Media Lab ansetter Joi Ito* som ny leder, i følge New York Times og en lab’en egne hjemmesider. Joi er en japansk seriell entreprenør, venture capitalist, superblogger, Internett-aktivist og generell sprellemann – alltid i luften, på Twitter, og i diskusjoner, en lederskikkelse som bygger opp folkene rundt seg og tar initiativ ut fra visjoner heller enn planer.

Valget av Ito er briljant, men kontroversielt, for å sitere Lawrence Lessig. Dette ikke på grunn av hva han har gjort, men hva han ikke har gjort, nemlig å fullføre en universitetsutdannelse. Han har påbegynt to universitetsutdannelser (informatikk på Tufts, fysikk på Chicago) men sluttet fort da han syntes det hele var nokså kjedelig og irrelevant. MIT har imidlertid selvtillit nok til å ansette folk med ideer uten å kikke alt for hardt på formaliteter – jeg har selv vært på MIT Media Lab og sett folk blitt ansatt uten formell bakgrunn, men glimrende konseptualiserings- og programmeringskapasitet.

Jeg tror ikke dette hadde gått i Norge. Her på berget må hver eneste offentlig og/eller akademisk ansettelse gjennom et mareritt av en prosess hvor formalia er det eneste som teller – så lenge en mastergrad er toårig, er den godkjent for et doktorgradsstudium, for eksempel, uansett om du kommer fra et surfeuniversitet i Australia eller en liksom-universitet på den ytterste Nøgne Ø. Derimot bør du ikke finne på å ta en mastergrad på LSE eller Oxford eller Cambridge – da er du diskvalifisert fra norske doktorgradsstudier, for graden er bare ettårig, selv om LSE og Oxford og Cambridge er verdensledende innenfor sine områder. Som jeg har hørt i opptaks- og ansettelsesdiskusjoner: Vi kan jo ikke gjøre et unntak fordi noen er flink!

image MIT gjør det. Det hadde ikke skjedd i Norge – det er garantert: Da hadde forsmådde søkere med papirene i orden laget kjemperabalder, ulike kvalitetsgrupperinger hadde trådt sammen med konklusjoner om at her må man “gjennomgå rutinene” i forhold til papirer, kjønnsdeler og landsdeler, og sikre at noe slikt ikke kan skje igjen. Tenk deg om – hvor mange norske universiteter og forskningssentre har headhuntet utenlandske ledere?

Jeg synes imidlertid det er helt strålende at Joi blir ny leder på MIT Media Lab. Dels fordi han har visjonene og iderikheten som skal til for å ta vare på en institusjon som har skapt så mange briljante nyvinninger. Men mest av alt fordi det gir meg nok en spennede person å forholde meg til.

Jeg reiser nemlig på sabbat fra høsten av, og ferden går, nettopp, til MIT. Nærmere bestemt på Center for Information Systems Research, 200 meter rett sør for I. M. Pei’s nokså håpløse bygning. CISR er en forskningsgruppe rundt IT-ledelse og teknologistrategi med med samme forhold til private, globale bedrifter som MIT Media Lab har – og meget interessante kolleger å lære av og diskutere med.

Så får jeg heller tåle å være tilknyttet et universitet som ansetter folk som ikke har papirene i orden…

* Bildet er tatt av Mitzuka Ito, og CC-lisensiert.

Humanistenes behagelige irrelevans

Postet den av

I en kronikk i Aftenposten 31. mars påpeker Torill Moi humanioras reduserte andel av forskningsmidlene og beklager Forskningsrådets fokusering på relevans, som hun oppfatter som en hindring i å drive sann humanistisk forskning og dialog.

Ved første øyekast er dette synspunkter det er lett å være enig i. I praksis blir det litt vanskeligere – ikke fordi humaniora (som synes meg her å være noe snevrere definert enn det engelske humanities, som inkluderer bl.a. jus) ikke fortjener en plass i solen, men fordi norske humanister ser ut til å ønske å sette sitt lys under en skjeppe.

Knut Olav Åmås har tidligere påpekt hvor lite humanistene er til stede i samfunnsdebatten. I disse dager foregår det debatter om en rekke temaer der humanistisk kunnskap kunne virke opplysende, som for eksempel

  • At Norge akkurat nå er i ferd med å lovfeste, med Datalagringsdirektivet, at Staten skal ha en rett til å lagre ditt kommunikasjonsmønster uten hensyn til prinsippet om skjellig grunn til mistanke – fordi det kan tenkes at du kommer til å bryte loven en gang i fremtiden.
  • At Norge har en tollpolitikk som gjør at utviklingsland ikke kan selge sine jordbruksvarer til oss, og dermed forblir i fattigdom, for å beskytte en liten gruppe deltidsnæringsdrivende og noen store monopolbedrifter.
  • At Norge i dag fører en innvandringspolitikk som (enten man står på den ene eller andre siden i hvem og hvor mange som skal få komme inn) er lemfeldig tilfeldig, kontraintuitiv og – i alle fall i praksis – basert på et høyst uklart menneskesyn.

Det synes meg at disse debattene kunne hatt godt av en dose humaniora – ”akademiske disipliner som studerer den menneskelige tilstand, med metoder som primært er analytiske, kritiske og spekulative,” for å sitere Wikipedia (for den saks skyld, et annet stort humanistisk prosjekt der kjente norske humanister i stor grad heller ikke er til stede).

For bare å ta den første debatten: Datalagringsdirektivet reduserer enkeltpersoners rett til privatliv, kan føre til store begrensninger i journalisters og andre kritiske røsters handlefrihet, og innebærer en fare for bruksglidning, der opplysninger som kun skal kunne brukes for å etterforske alvorlige forbrytelser over tid kan bli verktøy for å slå ned på alle som er litt utenom det vanlige. Så vidt jeg vet – og her bør en historiker kunne si noe – vil store og interessante informasjonsbaser over tid alltid bli både lekket og misbrukt.

I denne debatten har de prinsipielle synspunkter blitt frontet av noen få jurister (Jon Wessel-Aas og Olav Torvund, i hovedsak) og noen teknologer (Morten Dæhlen og Gisle Hannemyr, for eksempel). De egentlige humanister har man sett lite til.

Hva kan grunnen være? Humanioras manglende relevans er i alle fall ikke problemet. Toril Moi nevner Wergeland – og jeg er sikker på at Wergeland, med ”Jøden” og ”Jødinnen” ville ha meget å tilføre innvandringsdebatten. Ibsen, med ”En folkefiende”, ville nok hatt noen saftige innlegg om DLD. Bjørnson, med sine mange fargerike meninger om graut og annet, ville nok veid inn om tollpolitikken. Jeg skulle gjerne hørt et analytisk, kritisk og spekulativt innlegg fra en ekspert på Wergeland om noen av dagens debatt-temaer.

Så hvorfor skjer ikke dette? En grunn kan være at humanistene i for stor grad mangler interesse for å sette seg inn i hva datalagringsdirektiv, tollsatser og innvandringspolitikk egentlig innebærer – at man definerer den slags som hjemmehørende andre steder, som rent teknologiske eller økonomiske spørsmål. Men når teknologer og økonomer ser moralske og historiske dimensjoner i en problemstilling, bør vel humanistene kunne engasjere seg – om ikke noe annet så for å bekrefte at deres fag ikke har relevans?

Men jeg lurer på om ikke årsaken ligger et annet sted. Når jeg sensurerer studentarbeider, er en av mine vanligste kommentarer at studentene ”nevner teori, men bruker den ikke”. En naturvitenskaplig teori – eller et humanistisk prinsipp – er et redskap som beviser sin verdi gjennom anvendelse. Og heri ligger problemet: Den vanlige humanist ser ut til å være mer enn villig til å kategorisere folk og deres meninger, til å bedrive deskripsjon. Å bruke den menneskekunnskap og det moralske fundament humanistisk forskning og dialog skulle frembringe til å drive preskripsjon, derimot, synes å ligge utenfor humanioras prosjekt.

Synd. Vi kunne trengt dere.

Hva mener du, Toril Moi, om DLD? Analytisk, kritisk og spekulativt, helst.

(Dette innlegget er også tatt inn i min blogg på Aftenposten.

Åpen forelesning på IFI

Postet den av

(jada, jeg er klar over at det er lenge siden det sto noe her…)

I alle fall, 5. april skal jeg holde en åpen forelesning på IFI, i Morten Dæhlen’s kurs Informatikkens verden. Temaet er “Hvordan IT skapte den moderne bank og det moderne flyselskap”, og jeg tror jeg kan love at det teknologiske kommer til å bli holdt på et minimum.

Historiene er spennende og jeg håper å formidle at ved å studere hva som skjedde historisk med IT kan vi lære mye om å konkurrere med IT også i dag. Tro for eksempel ikke at Google er det første selskap i verden som har tjent milliarder av dollar på å bestemme hva som skal stå øverst på en skjerm…

Av andre ting du vil få vite er hvorfor noen selskaper klarer å være først ute med ny teknologi, hvorfor amerikanerne fremdeles bruker sjekkhefte, hvorfor det er billigere å fly hvis du reiser over helgen, hvorfor sidemannen alltid har betalt mindre enn deg for billetten, og hvordan man kan klare å skaffe seg et langsiktig konkurransefortrinn i en situasjon hvor det er billigere for konkurrentene å kopiere din teknologi heller enn å lage den selv.

Tidspunktet er kl. 1615-1800 (vær ute i litt god tid), stedet er forelesningssal Simula 1423 i Ole Johan Dahls hus (det nye bygget til IFI, som ligner litt på Mordor, spør du meg.) Etter foredraget har datter nummer 1 lovet meg å finne frem til en ny og fin bar i det samme huset, som visstnok skal ha Nøgne Ø. Og da kan man jo slå av en prat om IT som konkurransemiddel eller andre spennende emner.

Fra McKinsey til Grandiosa

Postet den av

Isco Group – et kjent norsk rekrutteringsselskap – har en skriftserie kalt Communication, som går ut til endel ledere i norsk næringsliv. For noen måneder siden ba de meg skrive et innlegg om prissetting av konsulenttjenester – og resultatet (som også har fått blitt mitt julekort i år) finner du på deres websider, på espen.com i PDF-format, og gjengitt (mest av søkemotorgrunner) på herværende blogg.

Les videre →