PFIT: Viktig møte om IKT i skolen

Postet den av

Interessant – og viktig – møte om bruk av IKT i skolen i PFIT neste mandag (den 29. november kl. 1700 i Håndverkeren.

Digital kompetanse er definert som én av fem grunnleggende ferdigheter i norsk skole og skal følges opp i alle fag. Telling av antall elever pr PC er benyttet som hovedkriterium for utbredelse. Dette innebærer en overforenkling som sier lite om bruken av IKT til læringsformål. Her er det mye mer å hente. Vi har fått en redaktør, en representant for en fremgangsrik norsk leverandør av læringsplattformer (It’s learning), og en foregangsmann for globalisering og restrukturering av utdanningssektoren til å gi sine perspektiver på satsningen på IKT i utdanningen:

Per Rune Eknes – redaktør Skolemagasinet

John Arthur Berg – Director of Operations,It`s learning AS

Erik Syring, CEO Global Education

Jeg kommer til å delta – dels fordi jeg er glødende opptatt av IKT i skolen, dels fordi jeg tror foredragsholderne har interessante perspektiver jeg gleder meg til.

Påmelding her – vel møtt!

Bøker, bøker overalt

Postet den av

Jeg har 28 kasser med bøker i kjelleren, to store bokhyller i stuen, stabler med bøker her og der og en hel vegg full med faglitteratur på kontoret. Totalantallet er nokså usikkert, men det er flere tusen tilsammen – fag, romaner, noe dikt, hobby, historie, og annet. en stor del er arvet, men mesteparten er kjøpt, er jeg redd.

Jeg har alltid sagt man kan ikke ha for mange bøker, og at Anne Marta Borgen med sine tusener av bøker, en lest hver dag, er min store heltinne.Jeg elsker å ha en selvbygget vegg med bøker jeg kan botanisere i når det er tid for å slappe av. Men – det er for mange av dem – hva skal man gjøre?

Jeg får meg ikke til å kaste bøker, i hvert fall ikke kvalitetsbøker. Man kan selge dem på finn.no, men det går tregt. Jeg har lagt ut Zapffes samlede og en 28-binds antologiserie fordi jeg innser at jeg kommer aldri til å få lest dem (har forsåvidt lest etpar av Zapffe, og har dubletter) og at de bare tar opp plass. Men jeg er ikke optimist tross rimelige priser i forhold til nybokmarkedet – det er ikke mange som ser på bokannonser på finn.no, tydeligvis, og det er gratis å sette dem inn. For noen år siden la jeg ut Sigrid Undsets samlede til en totalpris av kr 500 – og fikk ingen henvendelser.

Er det mulig å få gjort noe med dette – kan man organisere opp et bruktbokmarked i Norge? Eller er det slik at folk rett og slett ikke kjøper bøker lenger?

Det jeg skulle ønske meg, var en innbytteordning – at jeg kunne levere bøkene inn til destruksjon, mot å få en elektronisk kopi. Det ville jeg til og med betalt for – ikke mye pr. bok, men noe. En Amazon Kindle 2 kan ha omtrent 1500 bøker (uten illustrasjoner).

Men spørsmålet gjenstår – hva gjør man egentlig med ca. 1500 bøker for mye?

Klikkhorer og papirtigre

Postet den av

(Essay publisert i Antifestskrift til Norsk Presseforbunds 100-års jubileum. Og ja, jeg gjentar meg selv fra diverse andre skriverier.)

For ca. tre år siden fikk jeg en telefon fra et større forlag, som lurte på om jeg kunne hjelpe dem med å utvikle strategi. Konsulentoppdrag er alltid velkomment, men jeg klarte ikke å la være å spørre om hva det gjaldt – elektronisk publisering, kanskje? Følgende samtale utspant seg:

– Nei, det gjelder kokebøker.

– Kokebøker?

– Ja, vi har en idé…hva om vi laget DVDer med små filmsnutter som viser hvordan man laget maten, og la dem inn i en liten lomme bak i kokebøkene? Så kunne folk putte dem i DVD-spilleren og se på dem mens de laget mat. Hva synes du?

– Hmmm…jeg har døtre i tenårene som liker å lage mat. Kan du gjette hva de gjør?

– Nei…?

– De kikker i kjøleskapet hva vi har, legger resultatet inn i Google, og lager den oppskriften som kommer opp…hvordan har dere tenkt å konkurrere med den løsningen?

Det ble aldri noe av det konsulentoppdraget.[1]

Alt var mye bedre under krigen…

Akk ja, den ungdommen. Riktignok leser og skriver de mer enn noensinne, men de abonnerer ikke på aviser og kjøper færre blader. I stedet laster de ned. Musikk, filmer, spill, nyheter, artikler og, bare vent, bøker. Og så skriver de. For hverandre og for Kunnskapsløftet. På Facebook og Fronter. Men ikke på papir.

Ungdommen påvirker sine foreldre. Selv ikke til søndagsfrokosten beholder papiravisen sine markedsandeler. Hjemme hos oss er det til enhver tid minst fire bærbare PCer på kjøkkenbordet, tre av fem familiemedlemmer blogger, alle er på Facebook, og far sjøl skal slappe av, skjer det på verandaen med kaffe, trådløst nettverk og nettversjonen av New York Times. Det er svært langt ned til postkassen, der det ikke har ligget noen betalt avis på flere år.

Skribentene er like troløse. Før var en kronikk i Aftenposten eller en spalte i Dagbladet et sikkert tegn på akademisk formuleringsevne eller salongradikal moteriktighet. Nå er artiklene på blogger, samtalen på Twitter og forbindelsene på Facebook. Det er bare journaliststudenter som fortsatt tror papiraviser har en fremtid. De tviholder på sine papirbaserte intelligensia-aspirasjoner gjennom studietiden, men endrer nok mening etter hvert som familieforøkelser og kvadratmeterpriser ubønnhørlig gjør seg gjeldende.

Mange tradisjonelle pressefolk mener mediehusene gjorde en kjempetabbe da Internett kom og de ga fra seg godsakene uten betaling. Nå er folk oppdratt til at nyheter er gratis og meninger allestedsnærværende – og det er stort sett bare gerontokrater som Rupert Murdoch som tror de kan få tannpastaen tilbake på tuben igjen.

Riktignok har noen har klart å beholde en modell der kundene betaler for abonnementer (ingen har hittil klart det for enkeltartikler). The Economist, Morgenbladet og Klassekampen begrenser full web-tilgang til papirabonnenter, Wall Street Journal og Dagens Næringsliv selger fortsatt abonnementer til bedrifter som trenger noe til vente- og lunsjrom. Og lokalaviser fortsetter som før, med lave budsjetter og amatørmessige websider, fast overbevist om at folks vaner ikke kommer til å endre seg.

Men dette er overgangordninger, forbeholdt de få og de kortsiktige. Pressen er i endring, og må finne nye løsninger. For alle som står utenfor, er dette enkelt. For pressefolk er det svært vanskelig. Hvorfor?

Disruptive innovasjoner

Internett – hele pakken, ikke bare nettavisene – representerer en disruptiv[2] innovasjon, et uttrykk skapt av Harvard-professoren Clayton Christensen på midten av 90-tallet. En slik innovasjon skjer når en ny teknologi kommer inn i et eksisterende marked, og de tidligere dominerende selskapene er de som er minst i stand til å gå over til den.

Disruptive innovasjoner forekommer i to utgaver – ”low-end” og ”new market”. Den første varianten er når et nytt produkt eller tjeneste kommer inn og blir populært i et billigmarked, for så gradvis å bli bedre og bedre og til slutt ta hele markedet, mens de eksisterende tilbyderne gradvis retirerer oppover, og til slutt forsvinner eller blir stående igjen med et lite marked rettet mot svært kresne tilbydere. Norsk Data ble offer for en slik disruptiv innovasjon, da PCen kom inn og fortrengte ND’s utmerkede, men akk så dyre maskiner.

”New market”-disrupsjoner oppstår når en tilbyder med en ny måte å gjøre ting på ikke klarer å hevde seg i det eksisterende markedet, og derfor slår seg opp i et helt annet marked, gradvis utvikler teknologien, og så kommer inn for fullt i hovedmarkedet. Sony er et eksempel her: Firmaet fant opp transistorradioen, men kunne ikke konkurrere med store, fine radiokabinetter med vakuumrør, fordi transistorene til å begynne med laget svært dårlig lyd. I stedet begynte man å lage høreapparater (folk med hørselsproblemer som plutselig kan høre, klager ikke over at lyden er dårlig) og deretter små reiseradioer for tenåringer (som ikke fikk høre på popmusikk på familieklenodiet.) Teknologien ble gradvis bedre, og dermed var det duket for at radio etter hvert var ensbetydende med transistorradio. Andre ganger kan markedet ødelegges nærmest i distraksjon – jeg tror ikke noen av produsentene av reisevekkerur forsto implikasjonene av at mobiltelefoner fikk alarmfunksjoner.

Problemet med disruptive innovasjoner er ikke at man ikke er klar over dem, men at all økonomisk logikk og profesjonell sedvane tilsier at dette er dårlige greier som man ikke kan tjene penger på. Nettaviser er et ustabilt medium, og det er vanskelig å tjene penger der. Journalistene halser etter linker og videoer og får aldri tid til å skrive den dype, analyserende reportasjen. Annonsørene er ikke villige til å betale, og mesteparten av annonsepengene stikker likevel søkemotorene av med. Layout-mulighetene er begrensede, i alle fall hva gjelder tradisjonell informasjon, og kan ikke lenger deles inn i abonnenter og løssalg, men kommer inn via søkemotorer, Twitter-henvisninger og linker i andre websider.

Et norsk mediehus – Schibsted – ser ut til å ha klart seg bra, til den grad at The Economist gir dem betegnelsen ”det eneste mediehuset som har klart overgangen til digitale medier.” Men skinnet bedrar: Schibsteds kostnader med å trykke og distribuere papiraviser er ca. 50% av totalkostnadene. Men inntekten på nett utgjør bare en fjerdedel av inntekten på papiravisen – og dermed må man kutte også i redaksjonelle krefter hvis ikke man kommer opp med nye måter å tjene penger på. Rubrikannonser, nemlig, er nå frikoblet fra nyheter og ligger på markedsplasser som Finn.no og Blocket.se – og der tjener Schibsted penger.

Med andre ord: Norsk presse står overfor et svært vanskelig problem, ikke fordi de er dumme eller gammeldags – i hvert fall ikke mer enn i andre bransjer – men fordi problemet er genuint vanskelig. Skal man komme seg ut av denne situasjonen med ære og lommebok i behold, må det tilpasning til – og den må skje både i stort og smått, både strategisk og operasjonelt.

Å tenke stort – strategi og forretningsmodeller

Firma som står overfor en disruptiv innovasjon har noen utveier: Å kannibalisere seg selv, å flytte seg innen verdikjeden, å reposisjonere seg rundt jobber kunden ønsker utført, og å jukse. Løsningene er overlappende og diffuse, og svært vanskelige å gjennomføre. Her er noen detaljer:

Kannibalisering betyr at man utkonkurrerer seg selv før andre gjør det. Det er det Schibsted har gjort med rubrikkannonser, ved bevisst å la Finn.no utkonkurrere Aftenposten som Norges viktigste markedsplass. Fordelen med denne strategien er at man kan benytte sin store markedsandel i det gamle markedet til å dominere i det nye. Ulempen er at man får interne stridigheter, at man (i hvert fall i en overgangsperiode, men noen ganger permanent) vil tjene mindre penger enn før. Derfor lykkes bare denne strategien hvis man har en svært viljesterk ledelse med klare strategiske visjoner – og styrke til å stå imot et aksjemarked orientert mot kvartalsvise resultater og regelmessige nøkkeltall. Uten Tinius-stiftelsens blokkerende eierandel i Schibsted hadde man aldri fått det til – og selv da var det til tider nokså usikkert hva man hadde gitt seg inn på.

Verdikjedeglidning[3] betyr at man flytter sin aktivitet innenfor verdikjeden – enten ved å gå nærmere kunden, eller ved å bli leverandør inn mot andre bedrifter i den samme bransjen. Hvem som tjener penger i en bransje tenderer til å flytte seg frem og tilbake – for eksempel tjente de store bilfabrikkene penger på 80-tallet på bekostning av komponentprodusentene. Disse gjorde masse innovasjoner med sine produkter, og nå er det produsenter med navn som Knorr Bremse, ZF og Bosch som tjener penger – fordi de har endret sine produkter fra enkle komponenter (bremseklosser) til komplekse subsystemer (ABS-bremser). Pressen må inn i områder der hvem som helst ikke kan operere, der manglende ytelse i sluttproduktet er så betydelig at kundene er villige til å betale mye penger for marginale forbedringer. Et eksempel kan være video levert over internett, siden man her konkurrerer med TV-selskaper som gjerne vil gjemme de gode nyhetene til neste sending, mens avisene kan legge dem ut med en gang. Et annet eksempel er økonomistoff, der investorer er villige til å betale penger for å få vite informasjon litt før andre.

Kundejobbfokusering – ikke kundefokusering – vil si at man tenker nytt om sin markedsføring. Bransjer tenderer til enten å være produktorientert (man skjeler til konkurrentene og aper etter hva de gjør, noe som gjerne fører til litt for avanserte produkter og tjenester som blir sårbare overfor lavkost-innovasjoner) eller markedsorientert (man lager kundekategorier og tilpasser sitt produkt eller sin tjeneste mot dem.) Problemet med begge disse måtene å tenke på er at man ikke kommer nær nok kunden – man utvikler seg i stedet basert på hva konkurrenter gjør eller hva man tror en standard-kunde gjør. En utvikling her ville være å begynne å se sin avis som et verktøy heller enn en kanal, å legge vekt på tilpasning ut fra situasjoner kunden er i – for eksempel kan man jo tenke seg aviser levert over avanserte mobiltelefoner, som ser hvor leseren er og leverer tilbud tilpasset situasjonen: Trafikkinformasjon når du er i bilen, konsumentjournalistikk når du går inn i en forretning, og lignende.

Juks er en interessant strategi – og her menes ikke juks i betydningen lovbrudd, men at man gjør ting som er imot sedvane og god tone i bransjen, ofte ved å bruke eksisterende regler på en måte de ikke var ment. Egil ”Drillo” Olsen, som i sin tid fikk Norges fotballandslag opp på verdensnivå, er et eksempel: Han oppfant en form for fotball (11 mann i forsvar, en sjelden langpasning til Jostein Flo) som gjorde at et relativt dårlig lag kunne vinne mot et godt. Resultatet var mange vunne kamper, samt anklager om at ”Norge ødelegger fotball som publikumssport” og at dette bare ikke er slik man gjør[4]. Et presseeksempel her er det tradisjonelle skillet mellom annonser og redaksjonelt stoff – for søkemotorgenererte nyheter er det nettopp et poeng å plassere annonser som er tilpasset det redaksjonelle stoffet, mens papiraviser og ukeblader i alle fall offisielt ikke vil ha direkte sammenheng. Klikkhoring – å skrive sitt stoff for å tiltrekke seg mest mulig attraktive søkekriterier – er et eksempel på en slik strategi. Ennå har jeg ikke sett noen avis som innrømmer å gjøre dette, men på bakrommet foregår mye rart…

Å tenke smått – den digitale skribents verden

En ting er at avisredaksjoner og mediehus sliter – de er maskiner for å forbinde lesere med lesestoff og annonsører med konsumenter, og kan forgå når det ikke lenger er bruk for dem. Men hvordan vil det påvirke skribentens hverdag?

Selv skriver jeg med ujevne mellomrom for egen blogg, utenlandske tidsskrifter, akademia, og for digitale og papirbaserte norske medier. Det er fremdeles slik at jeg får mest oppmerksomhet for det som står i avisen – men opplevelsen av det å skrive, og den dialogen det skaper, er helt klart best på min egen blogg. Der får jeg kommentarer av verdi, der kommer folk med tips til hvordan artikkelen kan bli bedre, der kommer oppmuntring og poengterte, men stort sett hyggelige tilbakemeldinger. I papiravisen kommer muligens motinnlegg noen dager senere – uten dynamikk. I digitale aviser fylles kommentarfeltet – stort sett – opp med kommentarer som bekrefter enhver forestilling om grunnskolens totale sammenbrudd hva gjelder ortografi, logikk og elementær samfunnslære.

Resultatet er at jeg i stadig større grad skriver ting på bloggen min først, for deretter å sende det til publisering et eller annet sted. Avisene, digitale eller ikke, blir da oppsamlingsplasser for ferdigtyggede innlegg, heller enn arenaer for kjapp debatt. Innenfor mine egne interesseområder leser jeg svært sjelden noe i avisene jeg ikke visste fra før. Folk som er over gjennomsnittet interessert i hva jeg skriver, leser min blogg for å være med i siste runde. Jeg blir oppmerksom på nye ting via Twitter eller RSS-lesere[5] heller enn via avisenes forsider.

Problemet for enkeltskribenten er – hvordan tjene penger på dette? Enkelte bloggere, særlig de som skriver om mote, kjendiser eller mer personlige ting, kan oppnå lesertall de fleste nettaviser bare kan drømme om. De kan tjene penger på annonser eller, hvis man ikke tar etikken så seriøst, få betalt for å omtale produkter. Akademikere og konsulenter, som meg, kan tjene penger på foredrag og konsulentarbeid, omtrent som musikere nå må tjene penger på konserter fordi platesalget uteblir.

Tilstedeværelse i en konstant dialog blir mer og mer viktig – og dermed havner den digitale skribent ofte med et valg mellom pengelens relevans eller profitabel obskuritet[6]. For noen år siden forsøkte New York Times å gjemme sine mest populære kommentatorer – Tom Friedman, Paul Krugman, Maureen Dowd – bak en betalingssperre. Dette slo feil, dels fordi folk ikke var villig til å betale, men like mye fordi denne løsningen gjorde det umulig for andre kommentatorer på nettet – det vil si bloggere – å henvise til Friedman, Krugman eller Dowd. Det er liten hjelp i å kommentere en artikkel hvis dine lesere ikke kan lese det du kommenterer. New York Times’ kommentatorer risikerte å bli irrelevante fordi de ble udiskuterbare, og dermed var det plutselig ikke lenger sammenheng mellom hva avisen ønsket og hva kommentatorene ønsket.

Jo lavere kostnad for å finne informasjon, jo mer sentralisering mot enkeltkilder. Jo lettere å publisere, jo mer publisering. Resultatet er en power law-fordeling: Millioner av bidragsytere, hvorav noen få, fordi de skriver godt eller klarer å samle en tilhengerskare som sammen skaper et interessant miljø, får mesteparten av oppmerksomheten. Konkurransen om oppmerksomheten tiltar, vi leser mer, kortere og vil ha ting servert mye mer relevant – ikke bare til vårt markedssegment, men for oss personlig.

På tide å slappe av litt

Fremtiden er ugjenkallelig digital. For tradisjonelle avishus, blekkflekkede redaktører og streikevante typografer er dette vanskelig. For lesere, annonsører og skribenter representerer det godt nytt – mer å lese, mer presis lokalisering av kunder, deltakelse i en samtale heller enn enveis distribusjon.

I fremtiden må skribenters og journalisters inntekt i stadig større grad komme fra andre kilder enn betaling pr ord spredt på døde trær. For noen er dette kroken på døren. For andre er det en spore til mere og bedre skriving. Gutenbergs teknologi med trykking på papir kan vise seg å være et 500 års mellomspill som nå går mot slutten.

Det er helt greit. For å sitere Cory Doctorow, blogger extraordinaire med millioner av lesere: Teknologien gir og teknologien tar.

Ferdig med det.

[1] I ettertid har mine døtre informert meg om at de ikke lager mat på denne måten. Men hvorfor ødelegge en god historie med fakta? Dette er et antifestskrift, ikke sant?)

[2] Jada, jada, det er en språklig nyvinning. Men tro meg, det finnes ikke noe godt norsk ord for dette uttrykket – og kan man si ”eruptive bergarter”, så må man jo også kunne si ”disruptive innovasjoner.” Språk er en teknologi for kommunikasjon, og akkurat som all annen teknologi gjenstand for utvikling…

[3] For en detaljert diskusjon, se Christensen, C. M., M. Raynor, et al. (2001). "Skate to Where the Money Will Be." Harvard Business Review (November): 73-81.

[4] For en glimrende artikkel om denne måten å vinne på, se Gladwell, M. (2009). "How David beats Goliath." The New Yorker (May 11).

[5] Ulike typer programmer som lar deg lese oppdateringer av mange blogger uten å måtte gå inn på hver enkelt. Bloglines.com (dessverre nedlagt, anbefaler Google Reader) heter den tjenesten jeg bruker, men det finnes mange andre.

[6] Se Andersen, E: (2006) The waning importance of categorization. ACM Ubiquity, vol. 7, issue 19.

Ganske festlig antifestlighet

Postet den av

scan0002 For et snaut år siden fikk jeg en telefon fra Per Edgar Kokkvold, som lurte på om jeg ville skrive et essay om “den gamle pressen, sett fra den nye, men også med et kritisk blikk på det nye». Det hadde jeg ikke noe imot, av to årsaker: For det første havnet jeg i ganske celebert selskap (se liste av bidragsytere hernest), for det andre kunne jeg endelig få bruke tittelen “Klikkhorer og papirtigre” som Aftenposten syntes var litt for sterk i en tidligere kronikk.

Uansett, resultatet foreligger i form av boken Antifestskrift til Norsk Presseforbunds 100-årsjubileum, og tanken fra Kokkvolds side er at i stedet for å skrive noe selvgratulerende om norsk presse (noe som, gitt den store endringen den er inne i om dagen, kanskje ville klinge litt hult), hva med å få folk som står utenfor pressen til å kommentere den fra utsiden? Foruten undertegnede har disse bidratt (tar forbehold om at noen mangler her):

  • Janne Haaland Matlary, om utenriksdekningen
  • Nina Witoszek, om politisk korrekte norske medier
  • Ingebrikt Steen Jensen, om sportsjournalister
  • Thor-Aksel Busch, om kriminalreportasjen
  • Christen Sveaas, om næringslivsjournalistikken
  • Knut Helland, om dobbeltmoralen
  • Svein Brurås, om selvjustisen
  • Anne Kath Hærland, om kjendispressen
  • Heming Olaussen, om EU-dekningen
  • Trine Syvertsen, om forholdet til forskning og forskere
  • Helene Uri, om mediespråket
  • Georg Apenes, om, ja, hva han synes
  • Ingrid Røynesdal, om kulturjournalistikken
  • Ilham Hassan, om pressen og det nye Norge
  • Anne Viken om miljøjournalistikken (egentlig mest om naturvitenskap)
  • Thorbjørn Jagland, om sin erfaring med, og synspunkter på, mediene
  • Georg Arnestad, om de provinsielle oslomediene
  • Are Kalvø, om flokkmentaliteten
  • Sunniva Gylver, om Medie-Norge sett fra Kristen-Norge

Og kritiske er kommentarene, men ikke så kritiske at pressefolk bør kun riste dem av seg og gå videre, slik Torstein Hvattum nokså hårsårt skisserer. Jeg syntes mange av disse essayene slo godt utenfor pressen også – Nina Witoczek skriver om de ubehagelige sannheter (som arbeiderklassens hverdagsrasisme) som systematisk underrapporteres, Christen Sveaas om konsekvensene av lettbent næringslivsjournalistikk, Are Kalvø ikke så mye om flokkmentalitet som selvreferering (eller hva en av mine tidligere kolleger kalte “mental masturbasjon”), Anne Viken presist om behovet for naturvitenskaplig kunnskap om man ikke skal surre til hele den viktige miljødebatten. Resultatet er absolutt minneverdig.

Det skal være en konferanse med tilhørende panel også, i Operaen den 28. Der har jeg dessverre ikke anledning til å komme, men det hadde vært interessant.

(Og ja, jeg kommer til å legge mitt essay ut her. Om et øyeblikk.)

Noe er enkelt, ganske enkelt

Postet den av

..er tittelen på mitt innlegg på Ballade.no i dag. Innlegget er et svar kritikk mot Richard Bjerkø og Anders Sørbos masteroppgave The Norwegian Music Industry in the Age of Digitalization, som har fått ganske meget oppmerksomhet ved å påvise at artistenes inntekter har gått opp, ikke (som mange, primært eksisterende aktører, hevder) etter digitalisering.

Forøvrig viser jeg til Cory Doctorow’s utmerkede artikkel The Real Cost of Free i gårsdagens Grauniad, som sier noe av det samme, om enn i en annen sammenheng.

Kritisk masse – anbefales!

Postet den av

image Må jeg få anbefale konferansen Kritisk masse — den første skeptikerkonferansen i Norge, såvidt jeg vet. I en tid der vi oversvømmes av vås som Snåsamannen, Mærtha Louises skamløse utnyttelse av sin kongelige status, og mesteparten av kanal Fem, er det på tide at litt oppmerksomhet skapes rundt det å ikke tro at alt vi ikke vet, kan erstattes med myter, eventyr og løst funderte samvariasjoner.

Hovedtaler er Simon Singh, som ble saksøkt for «libel» (injurier) av det britiske kiropraktorforbundet etter denne artikkelen. (I parentes bemerket: På tidlig 80-tall jobbet jeg som sykepasser på Rikshospitalets røntgen- og radiumavdeling. I løpet av det året jeg jobbet der, så jeg to pasienter som var lamme fra nakken og ned etter å ha vært hos kiropraktor.) En rekke andre interessante talere kommer også.

Konferansen varer fra 29. til 31. oktober i Chateau Neuf — detaljer her. Selv er jeg dessverre bortreist — men om du kan, ikke gå glipp av denne!

Nærmere fjærpennen enn fjesboka

Postet den av

Noe forsinket (jeg sliter litt med å konvertere min blogg til et format som tolererer norske tegn, etter å ha fått meg en ny PC): Her er en kronikk i Dagbladet, der jeg raljerer litt med forlagsbransjens svært nølende tilnærming til e-bøker. Den foranlediget diverse kommentarer og et intervju i morgennyhetene (begynner 55:00 inn) samt diverse radio- og andre kommentarer.
(Og bare så det er sagt, datter nr. 1 har fått den nye Kindle’n i bursdagsgave, og den er lekker.)

Les videre →

Musikerne vinner, plateselskapene taper

Postet den av

I dag sendte BI ut denne pressemeldingen:

Etter 10 år med digitalisering av musikk har den gjennomsnittlige musiker hatt en inntektsvekst på 66%. De eneste som taper på digital musikk, er de tradisjonelle plateselskapene. Det viser en masterstudie utført av Siviløkonomstudentene Richard Bjerkøe og Anders Sørbo ved Handelshøyskolen BI.

Masteroppgaven «The Norwegian Music Industry in the Age of Digitalization» viser at musikernes inntektsvekst skyldes økte inntekter fra konserter, vederlag og støtteordninger fra staten fra 1999 til 2009, mens selve platesalget er halvert i samme periode. Fallet i platesalget spiller imidlertid mindre rolle for den enkelte musiker, siden de får i gjennomsnitt kun 15% av det, mens de får i gjennomsnitt 50% fra konserter og 80% fra innsamlede vederlag.

– I de intervjuene vi har gjort med en rekke musikere og musikkprodusenter forteller musikere at de taper stort på digitaliseringen, mens tallene viser at det er plateselskapene, ikke musikerne, som taper sier Bjerkøe og Sørbo.

– Fallet i platesalg betyr også at plateselskapene mister betydning som lanseringsvei for nye artister, samt at innspilte plater i større grad blir et «visittkort» – en reklamemulighet – for å trekke publikum til konserter.

Espen Andersen er veileder for oppgaven og førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI. Han mener konklusjonen for musikere er at man i større grad må regne med å tjene sine penger ved konserter og ved å bli spilt på radio, TV og Internett-baserte streamingtjenester. Musikerne må også i større grad ta ansvar for sin egen markedsføring. Plateselskapene ser ut til å gå en usikker fremtid i møte og vil måtte redefinere sin rolle innen musikkbransjen.

Fakta:

  • Inntekter fra konserter har økt i snitt 136% fra 1999 til 2009
  • Vederlag fraTONO, Gramo og lignende har økt 108% fra 1999 til 2009
  • Støtteordninger fra staten har økt 154% fra 1999 til 2009
  • Antall aktive artister har økt med ca. 28% i samme periode
  • Alle tall er inflasjonsjustert

Kommentarer i påfølgende bloggpostinger – men se innslag og artikler i NRK Kulturnytt (radio), Dagsavisen og e24 (som har den beste reportasjen, mener nå jeg).

Hele oppgaven kan lastes ned her (PDF, 3,4Mb).

Test norske tegn

Postet den av

Har fått ny PC og sliter med norske tegn i Windows Live Writer. Noen tester:

 

æøåÆØÅ

Tester på nytt (satt til Unicod UTF-8) æøåÆØÅ

Ikke bare innbilning

Postet den av

Jeg har tidligere observert at klesstørrelser i USA har gått opp – såkalt «vanity sizing». Fra Esquire via Boingboing får vi litt empiri om saken – og gitt Old Navy’s segment (de selger billig og baggy) er det kanskje ikke så rart at at bukselinningene deres er 14% større enn de skal være.

image

Lærerkvalitet viktigere enn noe annet

Postet den av

LA Times trår til med noe jeg skulle ønske man kunne gjøre i Norge – en skikkelig analyse av forskjeller i lærerkvalitet. De har tatt data om alle lærere for tredje- til femteklassinger for perioden 2002/3 til 2008/9 i Los Angeles – USAs nest største skolekrets – og analysert hvordan elevenes karakterer endrer seg fra år til år. (I USA har elevene nye lærere hvert år – lærere spesialiserer seg på årskull). Man analyserer endringer i elevenes prestasjoner i årlige, standardiserte tester.

image Hittil er ikke mye publisert, men man sier i alle fall at forskjellen mellom gode og dårligere lærere er dramatisk – tre ganger større enn forskjellen mellom gode og dårlige skoler. De 10% beste lærerne flytter studentene i gjennomsnitt 17 prosentpoeng opp på testene i engelsk, 25 prosentpoeng i matematikk. De gode lærerne er fordelt utover alle skoler (ikke bare i velstående strøk), og valg av lærer er mye viktigere enn valg av skole. Gode lærere hjelper alle elever de underviser til å bli bedre. Ansiennitet, utdanning og videre opplæring hadde liten effekt på lærernes prestasjoner.

LA Times kommer til å offentliggjøre, ved navns nevnelse, resultatene for alle de aktuelle lærerne. Det skjer 26. august, og inntil da kan individuelle lærere legge inn kommentarer om sine scores. Lærernes fagforeninger er ikke særlig fornøyd, uten at noen er overrasket, og forsøker nå å boikotte LA Times. Før noen begynner å rope om personvern – vær klar over at som offentlig ansatt i USA forventes det stor åpenhet om dine prestasjoner, siden det er skattebetalerne som betaler. (Og i Norge, hvor vi legger ut hvor mye folk tjener og hvor de bor offentlig, bør vi vel ikke snakke så høyt om personvern?)

Den artikkelserien som LA Times kommer med, har stor betydning for mange debatter – om personvern, om prestasjonslønn, om måling av undervisningskvalitet, om skolepolitikk, om hvordan avisers rolle endrer seg fra gjengivelse av nyheter til dyptgående analyse av interessante datasett. Min meget kompetente navnebror Espen Andersen i Brennpunkt-redaksjonen har gjort mye for å synliggjøre viktigheten av lettforståelig dataanalyse – jeg skulle ønske han kunne fått kastet seg over alt vi har av nasjonale prøver, karakterer fra hver enkelt skole, og sammenhengen mellom hvordan lærerskolestudenter gjør det på skolen og hvordan de fungerer i klasserommet. En annen ting er at verktøy av denne typen kan være viktige for lærerne selv – jeg tipper at de fleste av de lærerne som gjør det dårlig ikke er klar over hvor dårlig de gjør det – og da kan jo emulering av gode lærere være en kjempemulighet til å bli bedre.

I et land der vi setter lærerkvalitet meget langt ut i rekken av ting vi prioriterer er denne reportasjeserien et uhyre viktig innspill. Som jeg har sagt før: Problemet i norsk skole er først og fremst ikke at vi har varierende og for lav lærerkvalitet (skjønt det er et problem). Problemet er at vi ikke gjør noe med det – vi belønner ikke de gode lærerne og lar de aller dårligste fortsette. For å ta et ytterpunkt – den ellers meget nøkterne økonomen Alex Tabarrok mener, basert på en fornuftig simulering, at det man burde gjøre er å prøveansette massevis av lærere og deretter sparke 80% – ja, 80% – av dem etter to år.

På et mer generelt grunnlag: Økt tilgang på data og bedre analyseverktøy vil synliggjøre store forskjeller i prestasjoner over tid, og tvinge frem bedre lønns- og karierredifferensiering – og ikke bare i skolen. Men håpet er der – kanskje dette er starten på noe som kan ende opp med at vi endelig kan få gjort noe med kvaliteten i norsk skole. I alle fall vil denne undersøkelsen flytte milstolpene over hva man kan diskutere – og de som fortsetter å hevde at alle lærere i norsk skole er gode og like har nå et krav på seg om å komme opp med data, ikke meninger, som sier det motsatte.

(Dette innlegget er også publisert på min blogg i Aftenposten.)

Søker studenter til M.Sc. oppgave om bokbransjen

Postet den av

Bokbransjen i Norge er i endring, som følge av teknologiutvikling (lesebrett, produksjonsteknologi), andre underholdningstilbud (film, musikk, Internett) og en generell utvikling mot mer liberaliserte markeder, også for kultur. Jeg har tidligere (her, her og her) skrevet om hvordan disse endringene utfordrer dagens aktører, særlig de store forlagene – de står overfor en potensielt disruptiv innovasjon i form av digitale bøker og lesebrett.

Jeg kunne tenke meg å finne noen M.Sc.-studenter, fortrinnsvis fra BI, som kunne tenke seg å skrive en oppgave rundt dette – i hovedsak, å systematisk dokumentere markedet for bøker i Norge, de ulike bransjeavtalene, tekniske nyvinninger, og aktørenes meninger. Jeg ser for meg en innlevering til neste sommer. Studenter fra alle M.Sc./spesialiseringsretninger er velkomne, men mest naturlig er vel de fra Strategi eller Innovasjon & Entreprenørskap, siden det primært er der jeg underviser. Siden det vil bli mye kontakt med folk i norsk forlagsbransje, vil jeg sette som krav at minst en av studentene i gruppen snakker flytende norsk. Jeg har også en sterk preferanse for studenter med solide karakterer innen statistikk, men det kravet er kanskje i mindre grad relevant for denne oppgaven. Send meg en epost på self@espen.com om du er interessert, så kan vi snakke om saken.

Til gjengjeld kan jeg tilby et spennende område for oppgaven, samt gode kontakter innen bransjen. Dette er noe alle i bransjen er interessert i systematisert kunnskap om – om det ikke er enighet om hva man skal gjøre, er det i alle fall liten uenighet om at noe må gjøres.

Vi snakkes!

Kurs i Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon

Postet den av

For tredje gang arrangerer jeg, sammen med min gode kollega Ragnvald Sannes (bildet til høyre) et Master of Management-kurs i Strategisk forretningsutvikling og innovasjon med oppstart 15. september, rullerende opptak frem til da. Kurset går over fem moduler a 3-4 dager (pluss noen videoforelesninger innimellom modulene) i perioden september 2010 – april 2011. Det er rettet mot folk i leder- eller mellomlederstillinger med fokus på forretningsutvikling og intraprenørskap. Gitt hvordan verden ser ut idag (og Ragnvalds og mine interesser) vil mye være fokusert på nettbasert og annen teknisk orientert utvikling, uten at det vil hindre noen fra å få utbytte at kurset selv om de ikke er teknisk orientert. (Dette med teknologi er ofte en liten sperre for studentene – for detaljer, se Ragnvalds utmerkede svar på mange spørsmål om kurset.)

En interessant vinkling, som vi gjerne ser bedrifter gjør, er å sende en, to eller tre ansatte som har et innovativt forretningsprosjekt de skal ha gjennomført – og som så kan benytte kurset til en strukturert gjennomføring – noe Ragnvald caller "project coaching" – av dette prosjektet, med relevant teori og en steg-for-steg gjennomføringsprosess. Dette er noe Ragnvald har lang erfaring med – og mange fornøyde studenter fra tidligere avholdte kurs. Hvis du følger hans opplegg gjennom kurset, er du faktisk ferdig med prosjektoppgaven til den siste samlingen – og hvis ting fungerer som på tidligere kurs, også godt i gang med selve prosjektet i bedriften.

Selv står jeg for forelesninger i strategi, strategisk teknologibruk og sammenhengen mellom teknologi- og markedsutvikling, er formelt fagansvarlig, og veileder prosjekter sammen med Ragnvald. Ragnvald har jobbet med eCommerce-utvikling i ulike sektorer og er en kløpper på gjennomføring, og ellers kommer vi til å bruke forelesere fra BI og fra firma vi har kontakt med.

imageDet blir en utenlandstur også – vi har et tett samarbeid med Accenture, og det blir besøk (27-29 oktober) i deres innovasjonslaboratorium i Sophia Antipolis, det franske motstykket til Silicon Valley like utenfor Nice. Der får vi se hvordan Accenture arbeider med innovasjon både internt og hos sine kunder, og får demonstrert en rekke nye teknologier satt inn i en forretningsmessig sammenheng. Det at denne utenlandsturen kommer i modul 2 gjør også at studentene blir godt kjent – vi har sett mange gode prosjekter og ideer komme ut av det.

Kurset gir poeng mot en Master of Management-grad på BI, men erfaringsmessig tar mange disse kursene som et enkelt-stunt, gjerne i forbindelse med et prosjekt. Det er en utmerket anledning til å skaffe seg et godt kontaktnett av interessante og dyktige mennesker som jobber med å gjennomføre endringer i bedrifter.

Hvis du har spørsmål om innhold, lurer på om dette kurset passer for deg eller for noen av dine ansatte, eller har andre faglige spørsmål, ta kontakt med Ragnvald Sannes (4641 0752, ragnvald.sannes@bi.no) eller meg (4641 0452, self@espen.com). For mer administrativt orienterte spørsmål (priser, opptak, Master of Management-studieregler, tilpasning til studieopplegg etc.), ta kontakt med Elisabeth Lund, vår utmerkede administator (4641 0073, elisabeth.m.lund@bi.no) eller med Master of Management-administrasjonen (46 41 00 06, lederutdanning@bi.no).

Norsk grandiositet

Postet den av

image En kveld for noen år siden var jeg sammen med endel utenlandske ansatte i Orkla-konsernet, samlet for et kurs. De hadde hørt om en pizzatype som Orkla hadde tjent masse penger på, så dermed hadde de handlet inn en stabel med Grandiosa for å prøve hva dette var for noe. Ansiktene deres etter den første biten var et syn…

Og nå har min gode venn Bill Schiano, professor i informasjonsteknologi ved Bentley med bakgrunn fra dagligvarehandel, fått servert Grandiosa til lunsj, etter å ha blitt fortalt at dette er Norges mest populære matrett og ytret ønske om en prøve. Vi tilberedte den med pinlig nøyaktighet, 13 minutter på rist ved 225 grader. Kommentar etter første bit: "Dette er ikke engang godt til å være denne typen frossenpizza. Det smaker nesten ingenting, men minner om skolematen da jeg var gutt…."

Så der har vi det. Hva i all verden er det med Grandiosa som gjør at folk fortsetter å kjøpe den – og hva i all verden er "pizzakjøtt"? (I følge Wikipedia er det mindre enn 50% kjøtt ("bl.a 40% storfekjøtt, vann, soyaprotein, krydder og konserveringsmiddel."), og det kjøttet som er der er kun referert til som "storfekjøtt", uten å si noe om hvor på storfeet det kommer fra.) Og dette fikk altså Dagligvareprisen i 2008?

Som Bill sa – det burde gå an å tjene en formue på å selge ferdige mikrobølgbare amerikanske TV-middager (med oppskrift fra 70-tallet) her til lands. Hans forestilling om Norge som et land med ren luft, sunn mat og "clean living" er i alle fall ødelagt…

Hvis Hausmania hadde hatt talent og utholdenhet…

Postet den av

…ville de kanskje produsert noe som dette i stedet for å grise til hele bydelen sin:

http://vimeo.com/moogaloop.swf?clip_id=13085676&server=vimeo.com&show_title=1&show_byline=1&show_portrait=0&color=&fullscreen=1

BIG BANG BIG BOOM – the new wall-painted animation by BLU from blu on Vimeo.

(Via Boingboing)

Gerson Komissar er gått bort

Postet den av

imageTrist melding da jeg kom på jobb fredag: Gerson Komissar, BIs andre rektor og mannen som la grunnlaget for at BI skulle gå "fra aftenskole til vitenskaplig høyskole", er gått bort i en alder av 89 år.

Når noen blir 89 år gammel, er et dødsfall trist, men ikke overraskende. Men Gerson var på kontoret i forrige uke, var kjapp, slagferdig og faglig nysgjerrig til det siste, og trosset på mange måter alle forestillinger om det å bli gammel. På spørsmål om hvordan det kunne ha seg at han til de grader holdt koken, var standardsvaret et tørt "man må velge sine foreldre med omhu…"

Han er kanskje den mest bredspektret intellektuelle BI-personen jeg har møtt – og også den av BIs grunnleggere jeg har hatt et personlig forhold til, fra jeg var ung IT-medarbeider på BI, da jeg kom tilbake fra USA, og som faglig person siden. Her var en mann man kunne diskutere obskur litteratur, debattsidene i avisen og nyere faglig utvikling med, og det var en fornøyelse å lytte ikke bare til innhold, men til hans presise og spissfindige formuleringer. Jeg siterte ham for eksempel for halvannet år siden, med hans observasjon om at hvis mer enn halvparten av befolkningen får sitt utkomme av det offentlige, blir det i praksis umulig å redusere offentlige overføringer eller effektivisere.

Gerson kom fra en fremtredende jødisk familie i Trondheim (en antydning til fintrønderdialekt kunne anes i diskusjoner) der noen av familiens medlemmer klarte å unnslippe arrestasjoner og deportasjon til dødsleirene ved å reise til Sverige – så også Gerson. Tilbake til Norge begynte han å jobbe på BI mot slutten av 40-årene, giftet seg etterhvert med Finn Øiens datter, og hadde mange ulike stillinger – etterhvert rektor, som han var fra 1975 til 1981. Han la grunnlaget for at BI fikk tildele siviløkonomtittelen, hovedsaklig ved å finne og ansette heltidspersonnell med skikkelig faglig bakgrunn – folk som utgjorde grunnstammen i BIs student- og forskningsmessige ekspansjon på slutten av 80-tallet.

Gerson var svært populær – hans underfundighet, trivelige vesen og evne til å huske og være opptatt av alle i organisasjonen gjorde ham til en leder man kunne respektere uten at han trengte å vise synlige tegn på autoritet.

Jeg kommer, i likhet med alle som lærte ham å kjenne, til å savne ham.

EDB + Ergo = tja

Postet den av

(Spalte i e24.no, gjengitt her fordi jeg nå gjengir alt jeg skriver her.)

Jeg forstår ikke hvorfor noen kjøper aksjer i et konsulentselskap.

Et konsulentselskap selger i prinsippet kunnskap, og den mest verdifulle kunnskapen sitter i hjernen til (noen få) ansatte. (Den kunnskapen som ligger i rutiner og dokumenter, er mindre verdifull – ikke fordi den er mindre nyttig, men fordi den er lett å kopiere og derfor synker i verdi.) Disse få ansatte vil selge sin kunnskap så dyrt som mulig – og da blir det ikke mye penger igjen til noen eksterne eiere. Derfor ser vi at de fleste konsulentselskaper er organisert som partnerbedrifter, der eiere og toppledere (og topp problemløsere) er de samme personene.

Hvordan skal vi så tolke nyheten om at EDB Business Partner og Ergo, Norges to største IT-tjenesteselskaper, vil slå seg sammen? En konklusjon er i alle fall at disse selskapene ikke selger kunnskap, men tjenester – relativt standardisert, til få og store kunder. Hva i all verden blir igjen til eierne i en slik situasjon?

Både EDB og Ergo har en spesiell historie. EDB har en bakgrunn som intern IT-avdeling og standard tjenesteutfører for Telenor, norske banker og Norsk Hydro, samt en del innkjøpte, litt «hottere» konsulentselskaper som Avenir og Spring. Ergo er i all hovedsak Postens IT-avdeling, skilt ut som eget selskap for noen år siden. Begge har vært betydelig mer lønnsomme tidligere enn de er nå, en utvikling som skyldes finanskrise, mer kravstore kunder (en ny IT-direktør i Posten, for eksempel, fikk nedforhandlet kontrakten med Ergo betydelig i fjor), men fremfor alt at de tjenestene man leverer blir mindre og mindre unike, i hvert fall hva teknologien gjelder.

Både EDB og Ergo leverer i all hovedsak systemer og tjenester der fokus er på driftssikkerhet og kostnad – kundene betaler dem for at ting skal virke, holdes teknisk oppdatert, og at budsjetter skal følges. Samtidig er det et element av Manpower i bildet: Store, tradisjonelle norske bedrifter har et stivt arbeidsmarked – ansetter du noen, har du dem for resten av deres arbeidsliv – og det å ha folk inne som konsulenter gjør at man nok betaler mye mer pr. time, men kan la dem gå dersom det er nødvendig å kutte kostnader. Slik er det i teorien – men i praksis finnes det mange «konsulenter», både i EDB/Ergo og i mindre firma, som har hatt den sammen, ene kunden i 10-20 år.

Så hvis man investerer i EDB og/eller Ergo, hva er det man kjøper? Man får en andel i teknisk kompetanse og velorganiserte leveringsrutiner, ja vel, men først og fremst får man en andel i lange og lønnsomme kontrakter. Disse lange kontraktene har EDB og Ergo i mindre grad fordi de er eksperter på teknologi enn fordi de vet mer om hvordan kundene fungerer enn mange av kundene vet om seg selv. Massevis av kunnskapen om hvordan Posten, DnB NOR og Hydro fungerer sitter i EDB og Ergo – i form av hukommelse (hvorfor gjør vi det på denne måten igjen?) og i form av programlinjer og konfigureringsvalg i SAP og andre gamle ERP-systemer.

Problemet for ledelsen i EDB og Ergo er at veksten i store, trauste systemer er liten, at teknologien stadig blir billigere og raskere (nye systemer er i større grad web-basert, med åpen kildekode og/eller mer konsumentorienterte maskiner,) og at kundene blir proffere forhandlere. Hver gang det er et lederskifte hos kunden, skal den nye lederen markere seg, og kontraktsforhandlinger med IT-tjenesteleverandøren er jo et ypperlig sted å begynne. Samtidig endrer teknologien seg – de store utviklingsprosjektene lages i større grad som kjappe prototyper som skaleres opp, og litt lenger fremme ligger løsninger som at alle ansatte bruker Google Docs og velger sin egen PC fremfor å bruke standardmaskiner med programvare som må styres sentralt.

Konkurransen om utviklings- og driftsprosjekter blir også mer global – hvorfor ikke sette ut økonomisystemet til en velutdannet og billig inder fremfor en nordmann med 20 års ansiennitet, motvilje mot dokumentasjon og dragning mot hytta hver fredag lunsj? Bakom lurer også tjenesteoutsourcing – firma som tar over for eksempel kundeservice, og har egne systemer for det.

Skal EDB og Ergo tjene penger, må de enten selge mer avanserte løsninger til kundene sine, eller få ned kostnadene, fremst gjennom stordriftsfordeler. Det første klarer de ikke – nyvinninger innen IT- og tjenesteutvikling for store bedrifter kommer ikke fra store driftsselskaper, men fra mindre konsulentfirma som så blir kjøpt opp av de store. (Hvorpå gründerne forsvinner ut for å gjenta suksessen, men det er en annen historie.) Kostnadskutt klarer de, men da må de bli så store at de tåler å miste en stor kunde eller to, og samtidig være en leverandør ingen kommer utenom. Derfor ser vi en bransjekonsolidering – som vi også ser i resten av verden i markedet for IT-outsourcing og IT-tjenester.

Er det smart å slå sammen EDB og Ergo? Jeg tror det er den eneste veien for ledelsen i de to selskapene hvis de fortsatt skal demonstrere handlekraft og verdi for aksjeeierne. For kundene spiller det mindre rolle – de har flere alternativer enn før uansett, siden EDB og Ergo bare i begrenset grad har vært direkte konkurrenter. De store eierne, Telenor og Posten, vil faktisk få et enklere forhold, siden en lavere eierandel i et sammenslått selskap vil gjøre at man kan være en tøffere kunde.

Hadde jeg jobbet som en vanlig utvikler eller driftsperson i EDB eller Ergo, på den annen side, hadde jeg nok blitt litt bekymret, betalt fagforeningskontingenten prompte, og sørget for å holde meg teknisk oppdatert. Men jeg hadde ikke fått panikk – kostnadskutt ved sammenslåinger tar alltid lang tid og ender som regel opp med mye mindre endringer enn forespeilet, og slik blir det nok denne gangen også.

Og nei, jeg hadde ikke kjøpt aksjer i verken EDB eller Ergo. Skulle jeg gjort det, måtte det være fordi det sammenslåtte selskapet skulle vært en oppkjøpskandidat for et større, utenlandsk selskap (CSC eller EDS, for eksempel). Dit er det langt frem, både politisk, kostnads- og organisasjonsmessig. Skal det skje, må ledelsen i det nye selskapet vise til tøffe kostnadskutt og supereffektive leveringsrutiner, noe vi ikke har sett ennå.

Nøtt II: Frydefull setningsbygging

Postet den av

Jeg er stor beundrer av Stephen Fry, hvis talenter er for mange til å ramse opp her. I denne sammenhengen gjelder det språk: I tillegg til å ha skrevet en fabelaktig bok om diktning (The Ode Less Travelled) er han også konstruktør av nye ord, av palindromer (ord og setninger som kan leses begge veier, min favoritt er "Satan, oscillate my metallic sonatas", som virkelig må ha krevet litt tid og omtanke), og generelt en skribent som nyter å leke med ord.

Og fra ham har jeg rappet følgende lille språknøtt:

  • Er det mulig (på norsk) å lage en meningsfull setning som inneholder det samme ordet fem ganger etter hverandre?

Det er naturligvis det – jeg skal presentere en løsning etterhvert – men kommentarfeltet er herved åpnet for de som måtte ha lyst til å prøve. (Og ja, det er lov å leke seg med tegnsetting og lignende.)

Mens vi er igang: Det hadde vært utrolig morsomt om NRK hadde prøvd seg på å lage QI – en TV-serie som rett og slett er vanedannende i den grad at jeg herved advarer alle mot å gå på Youtube og søke etter QI-episoder, særlig de ekstra lange som rett og slett får deg til å kaste bort timevis av ellers produktiv tid mens du lærer masse unyttige opplysninger som ingen har bruk for, for eksempel på den briljante episoden med Emma Thompson der de morsomste delene ble klippet vekk.

Så ikke gjør det. Du er herved advart.

(Legger denne på Aftenposten også.)

Forleggeriets fremtid

Postet den av

Ken Auletta har en glimrende artikkel i The New Yorker om de utfordringer iPad og Kindle stiller forlagbransjen. Som jeg ofte har påpekt: Problemet for forleggere er at de er ingen merkevare – det er bare bransjefolk som vet hva de står for. Auletta siterer Tim O’Reilly: "With the possible exception of Harlequin Romance and Penguin paperbacks, readers have no particular association with any given publisher; in books, the author is the brand name." Man kan legge til O’Reilly til denne listen – Tim har virkelig forstått forleggeriets fremtid.

Når jeg kjøper en norsk bok, har jeg som regel ingen anelse om hvem det er som har utgitt den. Unntakene er folk som Erling Kagge og Vidarforlagets Gunnar Totland og Elisabeth Skjervum Hole (og muligens Tronsmo bokhandel) som klarer å etablere en merkevare ut fra hva de gjør for forfattere og lesere. For meg virker norske forlag – med nevnte unntak – som nybegynnere innen markedsføring, uten kunnskaper om hvem som egentlig kjøper produktene deres og hvorfor de gjør det. En bisarr innkjøpsordning som sikrer solide inntekter til hovedaktørene i bransjen nærmest uavhengig av hva de bestemmer seg for å gi ut forsterker skillet mellom produsent og konsument.

Bransjen som helhet griper enhver anledning til å utsette vanskelige avgjørelser – det siste er at man forventer at politikerne skal avklare moms-spørsmålet før man tør å stikke en forsiktig stortå ned i det ukjente dypet kalt elektroniske bøker – og løper desperat etter gjenværende markedsrester som Narvesen-kiosker og Smart Club. De begynner å minne om platebransjen, som kjøpte dansebandforlag og bensinstasjonskanaler, ikke fordi det var der de hadde lyst til å selge, men fordi det er bare var den tradisjonelle forretningsmodellen fremdeles fungerte.

Så her er min spådom: Om syv år vil Aschehoug og Gyldendals viktigste aktivum ikke være deres bokkatalog og forfatterkontrakter, men deres eiendommer rundt Sehesteds plass. Utenlandske aktører vil ha overtatt markedet for elektroniske bøker, og bransjen vil spille sin tid på å opplyse om sin egen bavaringverdighet, i kraft av sin kulturelle og ytringsfrihetsfremmende betydning. I mellomtiden vil folk lese det de vil og publisere sine ytringer på Facebook og blogger uavhengig av hva norske forleggere måtte mene.

Vanskelig å svelge? Vel, for fem år siden ble jeg æreskjelt av IFPIs daværende direktør, eks-AKP(ml)-kjempen Sæmund Fiskvik, fordi han ikke ville ha noe av at en eller annen oppkomling fra noe så lite relevant som BI fortalte ham hvordan han skulle gjøre jobben sin. Nå vakler EMI, artistene tjenger penger på konserter i stedet for platesalg, og plateselskapsansatte med fantasilønninger er en saga blott.

For å sitere Cory Doctorow: Teknologien gir og teknologien tar. Ferdig med det.

Nøgne Ø lanserer sake

Postet den av

Nøgne Ø (her representert ved brygger Kjetil Vikiun (t.v.) og min gode venn Tore Nybø,) går ikke bare fra seier til seier i ølbrygging – nå lanserer de også sake, en drikk alle som har vært på japansk restaurant kjenner til.

Denne delikatessen lanseres på tirsdag – og produksjonsprosessen beskriver Kjetil Jikiun slik:

Sake refereres ofte til som "risvin", men er teknisk sett mer som et "risøl uten karbondioksid".  Det er den mest kompliserte drikk man kan lage.  Produksjonstid etter de tradisjonelle metodene som vi har valgt å bruke er ca 2 måneder, med flere biologiske og kjemiske prosesser som foregår parallelt  Nøkkelord under produksjonsprosessen, er kontroll.  Kontroll på temperatur, fuktighet og pH må være i fokus absolutt hele tiden.  Pga risens konsistens og prosessenes kompleksitet kan ikke disse prosessene utføres av automatiske systemer eller prosessorstyring som i øl og vinproduksjon.  Vi snakker altså om 100% håndverk.  Ettersom sake består av sarte og elegante smaker, er alle ledd i produksjonen kritiske mht å unngå å få usmak på den ferdige saken.  Her er til og med detaljer som hvilken type treverk som har vært brukt i rommene saken fremstilles i, av stor viktighet.

Dette er første gang sake brygges kommersielt i Europa – og hvis du vil lese mer kan du spore opp helgens DN, som i magasinet D2 har noen sider (ikke på nett ennå i alle fall) med gode bilder og flere detaljer om produksjonsprosessen.

Gratulerer!