Hvorfor jeg ikke er helsepolitiker

Datter nummer en har fått problemer med et smertefullt håndledd, sannsynligvis som et resultat av for mye tastaturvirksomhet. Hun kan ikke jobbe, og gikk til legen, som mente det var seneskjedebetennelse og nok ville gå over i løpet av et års tid. Siden hun skal studere i utlandet og derfor ikke kan gå og slenge i månedsvis, spurte hun om operasjon, og fikk etterhvert time for operasjon om tre måneder. Så undersøkte hun om det var mulig å bli operert privat, og det var det, med noen dagers varsel, for kr. 13.000,-  Hun er nå operert, det viste seg ikke å være betennelse (og dermed ikke noe som ville gå over), men en cyste. Hun er tilnærmet smertefri, vil ganske snart være tilbake i produktiv virksomhet, og kan begynne sine studier uten å måtte ta et års opphold.

Og jeg spør meg selv: Hvorfor er det offentlige helsevesen villig til å la henne gå med smerter og arbeidsuførhet – og NAV villig til å betale sykelønn i evigheter  – når man kan fikse hele greia for omtrent det sykelønn ville kostet for to uker?

For noen år siden ble en kollega av meg rammet av skiveprolaps. Han lå hjemme i sengen med store smerter. Ventetid på operasjon på Ullevål var over et år. Men i Sverige fantes en kirurg som brukte mikrokirurgi for å reparere prolapser – og for denne teknikken er det viktig at pasienten kommer til operasjon så fort som mulig etter prolapset, slik at væsken fra skiven ikke stivner. Prisen var kr. 60.000,- Min kollega fløy liggende til Sverige, ble operert, og var smertefri og på jobb igjen etter to uker. En henvendelse til trygdekontoret om å få refundert de seksti tusen ble møtt med beskjed om at denslags dekket de ikke – han skulle i stedet ha ligget et år i kø. Heldigvis var arbeidsgiver lykkelig over å kunne dekke halvparten (som naturligvis måtte lønnsinnberettes.)

Og jeg spør meg selv omtrent det samme som for håndleddshistorien over.

Når man har studert økonomi (eller bare har levd lenge nok) vet man at det kun finnes to måter å håndtere etterspørsel etter et knapt gode: Pris og kø. Man kan betale med penger eller betale med tid – og som kjent er tid penger (i dette tilfelle sykepenger). Derfor er ventetidsgarantier bare vås medmindre de kommer med et tilknyttet budsjett.

I Norge har vi et offentlig helsevesen som skal sikre at alle skal få det de trenger. I praksis ser man ikke utenfor det offentlige tilbudet – selv om det private er mye billigere og lindrer smerte på mye kortere tid.

Da skjønner ikke jeg hvorfor det offentlige ikke bare kan betale private for å gjøre jobben – man sparer jo masse smerte og skattekroner.

Men jeg er jo ikke helsepolitiker, så det er mye jeg ikke skjønner.

19 thoughts on “Hvorfor jeg ikke er helsepolitiker

  1. Hei! Jeg styrer Lesernes VG ved siden av skrivejobben min i sommer og har lenket opp blogginnlegget på Lesernes VG nå: Aktuelt og bra!

  2. Vel, egentlig ikke så vanskelig å forstå hvorfor systemet er slik det er. Normenns misunnelse er uten grenser.
    Flertallet ønsker ikke at samfunnsøknonomiske vurderinger skal legges til grunn for hvem som skal behandles først. De vil heller betale trygd til fler, selv om det blir dyrere.
    Politikerne er relativt uskyldige, de bare representerer verdisynet til flertallet.
    Har selv nettopp betalt en operasjon som antagelig vil spare samfunnet for millioner fra egen lomme. Den kostet drøyt 100 000, men ventetid i det offentlige er flere år. Hadde dette vært i USA ville jeg med en normal helseforsikring fått den dekket uten videre.

  3. @Håkon: Det er egentlig ikke lønnsomheten som er poenget – dette burde være et tilbud til alle, uansett lønn.

  4. Er det noen som har kontroll på noe som helst i norsk byråkrati egentlig? Er jo ikke bare innen det offentlige helsevesenet at det er mye rot og tull. Er det oljeriksommen som gjør at vi har «råd» til å sløse så enormt med ressursene? Er det inkompetanse hos de som administrerer?

  5. @espen: Å behandle alle for alt, og raskt, er enormt dyrt. Og det vil ikke bli billigere etter hvert som den medisinske teknologien utvikler seg og flere behandlingsformer blir tilgjengelig.
    Hadde man sørget for å prioritere de som man faktisk har en samfunnsøkonomisk gevenst av å behandle, ville man kunne overføre midler fra bl.a. trygde- og sykelønssbudsjetter, samt økte skatteinntekter, til helsebudsjettene slik at ALLE kunne få bedre behandling, ved samme totale kostandsnivå.
    Dette er Pareto-effektivt, et begrep du sikkert kjenner:
    http://en.wikipedia.org/wiki/Pareto_efficiency
    Viktigste grunnen til at vi ikke gjør dette, er at LIKHET er viktigere for oss enn at alle skal få bedre behandling. For hvis noen får en større forbedring enn andre, ønsker vi heller at ingen skal få en forbedring.
    I artikkelen din over ser du ut til å argumentere nettopp for å behandle de som det lønner seg samfunnsøkonomisk. Eksemplene du benytter gjør at dette virker enkelt. Men om du mener at man skal forbedre behandlingstilbudet for samtlige som er syke like mye, så vil det kreve en relativt enorm økning i kostnader til helsevesenet.
    Siden vi i praksis er tomme for arbeidskraft i Norge, må de nye helsearbeiderne tas fra andre bransjer (eller importeres, men da forskyver man bare problemet til innvandrerne blir gamle og syke). Så for å få et generelt løft i helsetilbudet til alle, må vi presse enda mer arbeidskraft over fra industri og privat tjenesteyting over til helsevesenet.
    Dette er kanskje musikk i ørene til en del SV-ere, men jeg liker ikke de langsiktige effekene dette vil ha for norsk konkurranseevne. Jeg kan ikke se noe annet enn at det vil føre til at Norge om noen tiår kommer i samme situasjon som Hellas er i dag.
    Derfor tror jeg at eneste forsvarlige måte å forbedre behandlingstilbudet på i Norge, er å sørge for at man alltid behandler de som det er samfunnsøkonomisk lønnsomt å behandle, for SÅ å bruke så mye penger som samfunnet har råd til til behandlingsformer som går samfunnsøkonomisk i minus.

  6. 13000 holdt opp mot ett år på trygd (uansett navn: attføring/osv) er en utrolig lav kostnad.
    I tillegg til at folk er raskt tilbake til jobb hvor de betaler skatt til samfunnet.
    Det kan ikke være annet enn samfunnsøkonomisk lønnsomt å behandle folk i stedet for å sette de i kø.

  7. @Stein: Ja, det er der er et soleklart eksempel på et samfunnsøkonomisk inngrep. Det er mange slike.
    Men det er minst like mange inngrep man gjør (og enda fler man kan gjøre) som IKKE er lønnsomme.
    I dag er ikke samfunnsøkonomisk lønnsomhet veldig viktig ved vurdering av hvem som skal prioriteres. Innenfor en gitt budsjettramme, kan man stå overfor et valg mellom f.eks. å utføre en bypass-operasjon på en 60-åring som uansett vil være trygdet resten av livet sitt (men som vil leve til 75 i stedet for 65 med behandlingen), fremfor å behandle 50 personer med slike vonde hender.
    Problemet er at man når man gjør vurderingen om hvem som skal behandles, IKKE tar hensyn til total sosialøkonomisk gevinst med behandlingen, men at man kun isolert ser på kostnaden for behandlingsinstitusjonen.
    Konsekvensen er at ALLE grupper får dårligere behandling, sammenliknet med situasjonen der det man sparer/tjener på trygd/skatt ved å behandle noen, blir overført til helsevesenet.

  8. @dajomu: Nei, det var som jeg skrev mikrokirurgi, som senere har blitt tilgjengelig, til og med standard, i Norge.
    @Håkon: Problemet med både den vinklingen du skisserer og den motsatte (at økonomi overhodet ikke skal spille noen rolle) er at man hele tiden diskuterer ting trukket ut til et teoretisk ytterpunkt. I praksis fungerer ikke ting slik. Ta abortsaken som et eksempel: Ytterpunktene er fri abort helt frem til fosteret kan leve selv, eller ingen abort i det hele tatt, uansett grunn. I praksis finner man et kompromiss rundt et middelpunkt folk finner fornuftig, som for eksempel fri abort opp til et visst antall uker, deretter noe ekspertisevurdert, deretter forbud. Dette tilfredstiller ikke ekstremister og prinsippryttere, men fungerer i virkeligheten.
    Det min eksempeler viser, er jo ikke at man skal behandle folk som har jobb fremfor folk som ikke har det (selv om man kan lese innlegget slik). Det er at hvis disse folkene ikke hadde tatt et privat, tilgjengelig initiativ, ville det kostet det offentlige mer penger – selv om man ikke regner med sykelønn. Den offentlige operasjonen, når den kommer, er heller ikke gratis, og i ventetiden må man ha smertebehandling, fysioterapi, møter med fastlegen, etc. (For ikke å snakke om hjelp fra familie og venner, som reduserer deres produksjon etc., og som ofte glemmes.)
    Et kompromiss her kunne vært at saksbehandlere og leger fikk større frihet til å si at i tilfeller der det åpenbart er bedre å bruke noe privat/utenlands/overtid/etellerannet, så er det greit.
    Problemet ligger delvis i en politikk som sier at man ikke skal benytte privat kapasitet selv om den finnes (og som dermed bare blir tilgjengelig for de som kan betale), fordi dette blir sett på som noe som kan true det offentlige helsevesenet. Og det ligger delvis i manglende koordingering innen helsevesenet – hvor massevis at tid forsvinner i postgang, misforståelser, lukkede kalendre og en merkelig forestilling om at informasjonsteknologi på en eller annen måte er upersonlig og sterilt og at papir og rot er mye bedre.

  9. Jeg tror abortspøsmålet er for enkelt. Der er det (i prinsippet) kun en parameter å ta hensyn til, nemlig hvor langt ut i svangerskapet det er ok å ta abort. (Noe mer komplisert når man tar hensyn til fostere med forkjellige defekter, etc.)
    Men spørsmålet rundt finansiering og prioritering i helsevesenet er langt mer sammensatt.
    Jeg kan være enig i at det kan være en del å hente på å benytte privat kapasitet, der denne finnes. Når man ser på mange enkelttilfeller (slik som mitt eget), så virker det bare dumt at man ofte må vente flere år før man får behandling i det offentlige, når private kan levere samme operasjon i løpet av noen uker. Du har utvilsomt rett i at noe av årsaken er at venstresiden er redd for en utglidning der private tar mer og mer over.
    Jeg tror også at venstresiden her kan ha litt rett, sett ut i fra den ideologi de representerer. Jo mer statlige midler man benytter til å betale behandling i private institusjoner, jo mindre er det igjen til å drive offentlige sykehus. Kanskje kan private til en viss grad drive mer effektivt enn offentlige, i hvert fall for en del pasientgrupper, men jeg tror at det er snakk om en relativt moderat effektivisering, så lenge beslutningen om HVEM som skal behandles fortsatt må gjennom den offentlige papirmølla.
    Hovedproblemet tror jeg nemlig ligger der, dvs i systemet for å velge hva man skal betale for. Hvis man ønsker kan man behandle alle typer lidelser i det offentlige, men man må prioritere innenfor de midlene man har tilgjengelig. Skal man sponse mer behandling hos private, må man redusere tilsvarende andre steder, eller øke budsjettene.
    I eksempelene dine, benytter du situasjoner der bedre behandling vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt. Om det du virkelig mener, er at man i større grad skal benytte private institusjoner, så savner jeg argumentasjon for dette. Slik jeg ser det, er det to forskjellige diskusjoner. Argumenter for prioritering og argumenter for privatisering har ikke veldig mye med hverandre å gjøre, så vidt jeg kan se.
    Misforstå meg rett, jeg støtter begge deler, men jeg finner det mye enklere å argumentere for prioritering av samfunnsøkonomisk lønnsomme behandlingsformer vis-a-vis privatisering (men med offentlig betaling) av institusjonene. Men å benytter eksempler for argumenter for prioritering for å støtte privatisering, fremstår for meg som bare forvirrende.

  10. Det er fordi politikere ikke evner og se helheter og hele systemet er pil råttent. Det bør gjøres noe med snarest, er det noe ikke sosialister skjønner er det penger, og helse. Vi har et verdens DÅRLIGSTE helsetilbud. Det er helt tragisk.
    Jeg har også vært igjenom dette arrogante systemet, og jeg gjorde også det samme, betalte 11 000 kroner privat for å komme raskest mulig i arbeid. Tragisk, gjennomtragisk. Jeg merker jeg blir forbanna. At de ikke evnere og sitter der korruperer og smiler, ahh, Hurtigruta …..
    Så tragisk så tragisk.

  11. @Håkon, det er provoserende det du skriver. Det kalles hjernevasking og propoganda, få beina ned på jorda. + og – burde vi alle kunne, og gjøre det til mer enn det blir veldig tåpelig. La folk som kunne vært friske være syke i ett år, og mest sannsynlig ikke gi dem muligheten til å bli friske igjen overhodet, er et stort -. Betale ut sykepenger i en størrelseorden la oss si 500.000,- kontra en utgift på la oss si 100.000 (da tok jeg i) er også et minus. Og hvis vi da også legger til den egentlige kostnaden for staten. ca 20% (da tok jeg også i) da har vi et tap på 480.000 for samfunnet, Pluss en helt unødvendig dårlig behandling av en enkeltperson, og trenger vel ikke skrive mer om følgene i tillegg til dette? Trenger ikke å gjøre alt så veldig vanskelig.

  12. @Surre: Les innleggene mine en gang til, så forstår du sikkert at vi er mer enige enn du trodde.
    Men vi som ønsker at sosialøkonomisk lønnsomme behandlingsformer skal prioriteres foran andre, er nok i mindretall i Norge.
    ALLE mener nok at deres eget behandlingsbehov bør ha førsteprioritet, og frustrasjonen kan bli ekstra stor når det offentlige ikke vil gi refusjon når man fikser dette privat, spesielt når hvem som helst kan se at samfunnet faktisk sparer store penger fordi man har tatt ansvar for sin egen behandling.
    Men når man foreslår at behandling som er samfunnsøkonomisk gunstig generelt skal prioriteres (dvs ikke bare akkurat den behandlingen man selv har kjøpt), så er det mange som rynker brynene, og mener at «alle skal ha lik rett på behandling», omtrent som Espen gjorde som svar til min første kommentar.
    Som de sier på nynorsk «You can’t have your cake and eat it too»….
    Enten må vi akseptere at samfunnsøkonomi er et vesentlig kriterium for hvem som skal behandles (og når), eller så må vi akseptere at samfunnet taper mer i trygd, tapte skatteintekter, etc mens folk venter på behandling, enn det selve behandlingen koster.
    Og flertallet ser altså ut til å foretrekke det siste, noe politikerne lydig gjennomfører, uansett hvor uenig du og jeg måtte være.

  13. @Håkon Du har helt rett. Jeg leste innleggene dine som «fanden leser bibelen.» Jeg var/er frustrert. Dette er ikke noe som bare gjennomsyrer helse-økonomi. Dette gjelder over hele linja. Oppstykking av budsjetering og anbudspolitikk. «Her har vi spart penger.» Sparte en femmer her, kosta oss som nasjon millioner.
    Systemet blir helt feil, og noe av grunnen tør jeg å påstå er oljerikdommen. Vi trenger ikke å effektivisere det ofentlige. Men den tanken vil bite oss i halen mye raskere enn de fleste er klar over.
    Dette grunnet at Norge står så og si i særstilling nå, med en enorm arbeidsinnvandring som kommer fom nå og vil ekspoldere fremover.
    Dette kan være postitivt hvis vi hadde hatt et bredere helhetsperspektiv.
    Det er enormt frustrerende og se penger blir ødslet bort, og politikken som føres nå fører til lite mangfold. Det er kun de store bedriftene, ref tallknusere, spekkulanter etc etc. Som evner å overleve.
    Vi har offentlig/privat 2/5. Det er horribelt og totalt unødvendig. Er det noe vi ikke trenger, og ikke har trengt på lenge, så er det sysselsetting. Dette er et korthus som vil falle, og vi vil som vanlig, sitte der og tro vi er bedre enn alle andre og legge skylden på alt annet enn der problemet ligger.
    Jeg har nesten kommet dit at det vil fryde meg når det skjer. Ressursene i Norge blir uglesett og trykket ned av et stadig mer egoistisk ofentig system.
    Det er verdt å nevne at Privatleger også stort sett har en jobbn i det offentlige. Det er bare så veldig rart at det ikke er noen kø i det hele tatt i det private. Se på volvat.
    Det er et så stort marked for privat prakisis. Det hadde det ikke vært hvis dfet offentlige hadde fungert bare litt.
    Verdens beste helsevesen. Det er propaganda, ingenting annet. Målt i hva? Lønninger?

  14. Kanskje dagens ordning er den optimale? De mest produktive av oss velger å kjøpe oss ut av køen, mens de minst produktive må stå i kø. Slik blir det en viss markedsregulering, samtidig som politikerne kan konsentrere seg om å sikre et godt tilbud til alle, også de som ikke er produktive.

  15. Til orientering:
    1: håndleddshistorien var så vidt jeg kan skjønne forårsaket av en feil. Med riktig vurdering i første omgang kunne den sett annerledes ut.
    2. Prolapshistorien er mer interessant: alle som driver med dette vet at halvparten blir bra etter svært kort tid ( få uker) mens 80 prosent er bra etter 3 måneder. I tillegg har jo helsepolitikerene våre innført fritt sykehusvalg og ventetiden på inngrepet er4-fire uker. I tillegg har mikroskopisk kirurgi ikke bedre effekt enn åpen teknikk, men «alle» i Norge bruker mikroskop likevel. At det må opereres spesielt tidlig med denne teknikken er også usant. Når du innbiller pasienten at det er tilfelle og i tillegg greier å lure ham over fra nabolandet for å tjene 130000,- kan jeg ikke skjønne annet at du er en bedre selger enn lege. Men så er ikke jeg økonom.
    Jeg håper kollegaen og datteren din ble bra. Det er det viktigste.

Kommentarer er stengt.