Norsk Forleggerforening maner til kamp mot NDLA (Norsk Digital Læringsarena, som skal utvikle digitale læremidler). Det har de gjort ved å hyre inn konsulentfirmaet Econ Pöyry, som har produsert et makkverk av en rapport.

Denne "rapporten" er nærmest pinlig dårlig: Den tegner et bilde av en kommende katastrofe som ikke er der, argumentasjonen er syltynn, og ingen viktige påstander er engang i nærheten av å bli dokumentert, verken ved referanser eller data. I tillegg er er rapporten skrevet av noen som, for å si det forsiktig, ikke har grammatikalske kunnskaper på et nivå man burde kunne forvente av noen som lever av å skrive, aller minst læremiddelprodusenter.

Bare en slik påstand som at digitalisering vil føre til redusert mangfold i læremidler – har digitaliseringen av musikkmarkedet ført til at det produseres mindre musikk, kanskje? Det er meget sannsynlig at forlagenes satsing på læremidler vil reduseres, men det betyr ikke at det vil produseres mindre eller mer ensrettede læremidler. De vil bare produseres av andre enn forlagene.

Egentlig burde jeg sette meg ned og rive dette i småbiter bit for bit, men jeg klarer ikke engang å ta denne "rapporten" alvorlig. La meg derfor kort si at dette konsulentfirmaet som "arbeider i skjæringspunktet mellom marked, teknologi og politikk," for å sitere deres egen webside, viser en forbausende mangel på kunnskap nettopp om hva som skjer når en ny og mer effektiv distribusjonteknologi kommer inn i et marked for informasjonsprodukter (slik det gjorde den gangen Gutenberg oppfant trykkekunsten eller da det ble mulig å distribuere musikk over Internett). Hvis forskjellen i distribusjonseffektivitet er tilstrekkelig stor, blir den nye teknologien en disruptiv innovasjon, det vil si at den er økonomisk lite gunstig for de eksisterende firmaene, og at de derfor har et sterkt insentiv til å holde den nye teknologien tilbake så lenge som mulig.

Dette er en klassisk situasjon hvor markedmekanismene ikke fungerer, fordi ingen av de eksisterende aktørene er interessert i å ta i bruk den nye teknologien. Dermed må en ny aktør komme inn – slik Apple gjorde med iTunes i musikkbransjen – og tvinge de andre aktørene til å endre seg. I den prosessen kommer noen av dem til å få det til, og noen av dem kommer til å bli borte. Den samlede summen brukt på læremidler vil sannsynligvis gå ned – men siden det er lett å distribuere informasjon digitalt, vil mengden læremidler øke. Det gjør den forsåvidt allerede – de virkelig store nye læremidlene i norske skoler heter Google og Wikipedia, men de figurerer ikke i noe norsk læremiddelbudsjett.

Det norske markedet for læremidler er for lite til at en ny, digital aktør kan starte på egenhånd. Skal det bli noen endring, må kundene – i dette tilfelle Staten – trå til for å skaffe nye konkurrenter på egen hånd. Og det har kunnskapsdepartementet ved Øystein Djupedal gjort, ved å yte støtte til etableringen av NDLA. (La meg med en gang si at det er bortimot det eneste Djupedal gjorde i sin periode som "Kunnskapsminister" som jeg synes er verdt  å rose.)

Reaksjonen fra den etablerte bransjen er naturligvis som forventet: Man setter igang hylekoret om at her har man tidligere hatt konkurranse, og nå kommer gratis læremidler, og da kan jo ikke forlagene konkurrere.

Men det kan de jo. De kan jo bare sette igang og lage sine egne NDLA’er, sine egne lærelaboratorier, bruke sine utmerkede (og fastlønte) lærebokforfattere til å lage læremidler som kan tilbys skolene. Betalingen kommer til å skje ved at forlag (og/eller NDLA) kommer til å få betalt direkte, av stat og skoleeiere, for utviklingen av læremidlene, slik forskning og utvikling finansieres idag.

Problemet for forlagene, naturligvis, er at det ligger mindre penger i denne modellen enn i den eksisterende. En papir-basert lærebok må nemlig produseres og markedsføres, en dyr prosess med mange involverte. En digital lærebok legger man på en server for nedlasting, ferdig med det. Forlagene nekter å si hvor mye de bruker på produksjon, distribusjon og markedsføring kontra selve utviklingen, men hvis musikkbransjen er noe å gå etter, snakker vi om ca. to tredjedeler av kostnadene. Skal læremidlene selges til den enkelte skole (og ikke bare betales sentralt), må forretningmodellen endres: Siden lærebøker kan piratkopieres, må utvikleren enten lage kopisperrer (som ikke virker) eller gå over til å lage en abonnementsmodell, der læreboken hele tiden oppdateres og gjøres bedre, gjerne i interaksjon med brukerne (som kan få reduksjon i pris mot å betale for den). 

Haken med den digitale modellen er, for forlagene, at de mister makt i forhold til kundene. Men den digitale modellen kommer uansett hva forlagene sier, og deres beste strategi er ikke å spenne imot og forsøke å utsette det som kommer til å skje likevel. I den prosessen mister de nemlig det lille de måtte ha igjen av goodwill, omtrent slik de store plateselskapene gjør i forhold til fildelere og iTunes. I stedet bør de snarest hoppe ut i vannet og legge på svøm, noe som ikke burde være altfor vanskelig, all den stund de har betydelig erfaring i læremiddelproduksjon og dyktige medarbeidere.

Men forlagene er jo så markedsorienterte, så sett i gang og konkurrer nå! Måtte den beste vinne. Og la oss vennligst slippe slik klossete og latterlig skremselspropaganda som denne fjollete "rapporten".

PS: Jeg skal komme med referansene etterpå, må løpe, men her er noe egenprodusert:

• Åndsverk, marked og teknologi: Når kartet ikke stemmer med terrenget, om musikkmarkedet.

• Når forleggeren blir filter: Den digitale litteraturens marked, om forlagsbransjen.

Oppdatering 21.12: Denne ville e24.no ha som kommentar, så her er den i en litt annen versjon.

Telefon klokken 10 en regnvåt lørdag formiddag:

– Ja hallo, er det Espen Andersen jeg snakker med?

– Ja.

– Ja, det er snrffrmd jkllff fra Norgesenergis Kundesenter. [to minutter med elliptiske formuleringer om jeg ikke er fornøyd med deres tjenester og "ti-på-topp" prisgaranti]

– Kom til saken!

– Jo, jeg lurer på om du ikke er interessert i et bnbnbbn blabla prisgaranti bla bla velge fastpris blblblbl osv osv

– Det er altfor kronglete å ta stilling til over telefonen en regnvåt morgen. Kan du sende meg en epost eller noe skriftlig om hva dette gjelder?

– Men vi må ha et ja eller nei!

– Jeg kan ikke ta stilling til dette over telefonen. Send meg noe skriftlig.

– (oppgitt) Ha det bra.

Nå vet jeg i alle fall hvor Terra rekrutterte meglerne sine….

I et usedvanlig innholdsrikt Morgenblad finnes en morsomt essay av Thomas Berg om hvordan elite og kultur har skilt lag i Norge. Kulturfolket har ikke penger, og pengefolket er ikke interessert i kultur.

Men det kan jo ikke være helt galt, for i samme utgave fortelles det at Pia Haraldsen anbefaler at man leser en kronikk i ny og ne og dessuten følger med når man er i teater (i stedet for å dagdrømme om innredning) slik at man har noe å snakke om med date’n etterpå.

Jeg vet ikke hva dette sier om norsk kulturliv, bortsett fra at Norge er et nokså schizofrent og ikke kan bestemme seg for om vi er en utkant (og stolt av det) eller er en utkant som forsøker å overbevise verden at vi ikke er det. Kultureliten er de som blir igjen – de som vet at Norge er en utkant og verken er stolte av det eller har noen tro på at vi kan bli noe annet.

Vampus oppfordrer til boikott av selskaper som har trukket sine annonser etter press fra endel kristenfundamentalistiske organisasjoner. Det er faktisk noe jeg ikke har noe problem med å støtte (og også jeg liker Cola Light). Skal i alle fall ringe 1880 i stedet for 1881, som jeg pleier å ringe, neste gang.

Problemet med denne typen aksjoner er at ekstremistene er få, men mener ting svært sterkt, mens de fleste av oss bare mener dette litt (og de fleste av oss ser ikke så mye på TV heller…) Dermed har ekstremister alltid en fordel.

Stephen Fry – som fikk en mengde sinte seer- og lytterbrev dengang han jobbet for BBC – lurte fælt på hvorfor denne ærverdige og presumptivt modige TV-kanal i det hele tatt gadd å ta seg tid til å lese disse brevene. Siden ingen fornuftig person tar TV alvorlig, burde jo brevene øyeblikkelig diskvalifiseres.

TV-programmer er forøvrig så like og så kjedelige fordi vi alle bryr oss, men bare litt. Som David Foster Wallace sier i sitt glitrende essay "E Pluribus Unum: Television and U.S. Fiction" om hvorfor TV er som det er: "People tend to be extremely similar in their vulgar and prurient and dumb interests and wildly different in their refined and aesthetic and noble interests."

Kanskje løsningen ligger i å pålegge TV-kanalene å generere en viss mengde protester i året, bare for å være sikker på at de faktisk driver kulturutvikling og ikke bare bysser oss stille i søvn?

Nytt spalteinnlegg i e24, denne gang om at neste skritt i å gjøre noe med fattigdom i Norge kanskje er et spørsmål om å gjøre det billigere å leve fremfor å øke trygde- og sosialsatser.

…mener nå jeg da. Etter litt importvirksomhet (takket være gode venner derover) og iherdig dugnadsinnsats, har vi nå et postkassestativ det ikke finnes mange av her til lands:

La gå at Renholdsverket en eller annen lastebil presterte å rygge på stativet innen en uke (derfor en stor sten, som beskyttelse) og at pregningen "U.S. Mail" muligens gjør nabolaget til terrormål. Posten leverer i alle fall. Og hvis du lurer på hvorfor kassene er sortert med de laveste numrene nederst, så har det noe med at små barn skal kunne hente posten, de også….

PS: De røde flaggene er for å signalisere til postbudet at det er post som skal sendes – i USA tar postbudet med seg utgående post også. Noe jeg definitivt synes er en tanke for Posten i Norge også. 

Søren Birkvad som "so­si­al­de­mo­kra­tisk kon­troll­frik" om den norske, konforme individualisme i Morgenbladet.

Herlig lesning. Aiaiai, for et artig valg.

Nok en kommentar på e24.no: Bonderomanteknologi, inspirert av noen kuer som hadde funnet en snarvei til maten.

En tanke jeg gjorde meg da jeg tok Hurtigruten i sommer, var at det norske selvbildet (Asbjørnsen og Moe, Trygve Gulbrandsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Wergeland) er solid forankret i en bonde-innlandskultur, mens en langt større del av den norske befolkning gjennom tidene har vært del av en kystkultur. Tar du en titt på folkemuseet på Bygdøy, så glimrer kystkulturen med sitt fravær, bortsett muligens fra Chrystie-huset, bygget av en skotte i Brevik på 1700-tallet.

Jeg tror årsaken ligger i at siden kystkulturen er mer uensartet og har mottatt mange impulser utenfra (den er endringsgenererende, ikke endringsintegrerende), var den mye vanskeligere å typebeskrive enn innlands- og bondekulturen. Skal man finne noe som er typisk for et sted eller for et land, forsøker man jo å finne det som er stabilt, det som ikke endrer seg mellom hvert besøk. Fiskere og særlig sjøfolk er jo borte store deler av tiden, men bonden er knyttet til gården, etablerer solidere strukturer med et klart incentiv til å holde sammen mot utenforstående (bare les Jared Diamond), og dermed er man igang.

Når alle beskrivelser av en landsby i Provence inkluderer et portrett av gamle menn som sitter utenfor en kafe, er det ikke fordi de har større innflytelse på samfunnet enn andre, men fordi de er tilgjengelige.

Jeg kan ikke helt fri meg fra at vi nordmenn ville hatt et mer utadvendt selvbilde (og en mindre restriktiv landbrukspolitikk) hvis Nicolai Wergeland hadde blitt sogneprest på Nøtterøy i stedet for Eidsvoll…. 

Eilert Hanoa har et glimrende innlegg i Dagens IT: Tid for nasjonale strategier. Der argumenterer han for at vi må begynne (egentlig burde vi ha begynt for lenge siden) å ta forholdsregler for å sikre at vi får nok folk inn i høyere utdanning og arbeidsliv i fremtiden. I USA har denne debatten rast lenge, ikke minst drevet frem av mine kolleger i Concours Group, Tammy Erickson og Bob Morison, som fikk McKinsey-prisen for sin artikkel "It is time to retire retirement" i Harvard Business Review.

Norge har, delvis takket være god økonomi og delvis takket være gode velferdsordninger for småbarnsforeldre, mindre av et demografisk problem enn mange andre land (som Tyskland og Italia). Men vi har et større problem i at norske næringslivsledere ser ut til å rekruttere for bedriftidrettslaget heller enn den globale kunnskapskonkurransen.

Mer om dette senere. I mellomtiden: Les Eilerts innlegg.

Jon Hustad har en glimrende analyse av "den nordiske modellen" i Dag og Tid (via den stadig like uunnværlige tjenesten Depesjer). Norge er sært i den forstand at samtidig som alle snakker om kunnskapsøkonomien og hvordan fremtiden ligger i den – og samtidig er det ikke noe land hvor kunnskap betales så (relativt) dårlig som her.

De som tjener penger er "Dei som er lite produktive, altså trygdeproletariatet, produktive industriarbeidarar og ikkje minst: dei som lever av avkasting av kapital." Kunnskapsbasert virksomhet som forskning, utvikling, og kultur glimrer med sitt fravær….

Særlig ille har situasjonen vært for undervisningspersonell i sekundærutdanning:

Av dei lærarane som vart tilsette på gymnasa i byrjinga av 1970-åra, hadde over 70 prosent hovudfag. I 1970-åra fekk allmenn­fagleg vidaregåande òg samfunnsfagleg line i tillegg til real- og språkline. Frå slutten av 1980-åra har tala på nye lærarar med hovudfag lege på drygt 20 prosent. Dei fleste med hovudfag har samfunnsfagleg hovudfag (den billegaste utdaninga for det offentlege å finansiera). I røynda har det knapt vorte rekruttert realistar med hovudfag dei seinaste 25 åra. No har ein lektor ei lægre livsløn enn ein person med treårig vidaregåande utdaning. I dag er det få som talar om den høge kvaliteten ved Volda vidaregåande.

Noen få kunnskapsorienterte grupper skiller seg ut: Finans, ledelse (Hydro-opsjonene igjen), og flere kommer til å bryte ut – som Hustad sier, den nordiske modellen bryter sammen på grunn av den nordiske modellen. Lønnsutviklingen er i ferd med å snu for en rekke kunnskapsgrupper. Og som Hustad sier:

Det er nok òg slik at dersom stendig fleire får ei god løn og stendig fleire verkeleg vert rike, slik utviklinga har vore dei siste åra, så kjem desse til å byrja å etterspørja kvalitetstenester det offentlege ikkje lenger gjev.

Skal ein som er godt betalt eller har mykje kapital, tryggja at borna hamnar i den same klassa som han sjølv, vil nok vedkomande at avkjømet skal gå på skular med godt utdana lærekrefter. Held den noverande løns­utviklinga i den offentlege skulen fram, ja, så seier det seg langt på veg sjølv at private alternativ tvingar seg fram.

Om dette er en ønsket utvikling eller ikke, har lite med saken å gjøre. Den kommer. Personlig synes jeg det er på tide. 

Med alle mulige forbehold om at man bare har en side av saken: Enkelte ting er rett og slett for ille til at man ikke skal bli skikkelig forbannet.

Tilbake fra ca. tre ukers ferie (og det ble ferie, kun 1,5 dagers jobbing) i Boston, vårt annet hjem, og må som vanlig gi Bruce Bawer rett: Norge kan nok ha verdens høyeste levestandard, men det er et høyst statistisk begrep og gjenspeiles ikke i kjøpekraft, forbruksmønster og felles ressurser.

Tilbake til hverdagen, med andre ord, etter å ha hatt råd til å ta med familien på restaurant og kjøpe merkeklær noen dager. Et lite pluss er jo at sommeren har vært elendig, så langt.

Har man bodd utenlands noen år, er man lykkeligst på flyet fra det ene stedet til det andre, men i år var det tyngre å komme hjem enn det har vært tidligere. Man reflekterer over hvor latterlig smal og svingete "hovedveien" fra Gardermoen til Oslo er (for ikke å snakke om parkeringsplasser, særlig i garasjer), hvor mange dyre, rustne og miljøfarlige biler som kjører rundt (den vanlige nordmann kjører rundt i noe som amerikanere under fattigdomsgrensen ikke ville bli sett i), hvorfor i all verden vi har 25% moms uten at vi får noe særlig igjen for skattepengene, og hvorfor butikkbetjening i Norge behandler kundene som luft.

Som taxisjåføren på Gardermoen sa da jeg lurte på hvorfor i all verden det ble reklamert med 1000,- i fastpris som så viste seg å være 1360,- etter diverse påslag: "Sånn er det, take it or leave it." De fleste tar det – norske firma flagger ikke ut, og vi har ikke påviselig "brain drain", skjønt jeg kjenner mange som har dratt.

Men jeg flagger ut i ånden, og planlegger allerede neste ferie.

PS: Hvorpå man tar en kopp kaffe og finer Niels Chr. Geelmuydens fornøyelige kronikk "Tankeløshetens tid". Bra!

Trond Østgaard, BIs direktør for Buskerud (BI-Drammen) inviterte meg til et møte for ca. to uker siden, hvor vi diskuterte en reportasjeserie Drammens Tidende har hatt med 14 suksessbedrifter fra området. Resultatet var denne reportasjen. La meg si med en gang at jeg syntes Tore Sandberg (som har skrevet reportasjene) har fremstilt meg som litt vel kritisk. Etter min mening er reportasjene meget gode. Mine innspill var basert på reportasjene som ut fra et forskningsperspektiv, og da trenger man kontraster for å konkludere.

Det er ikke noe i veien for å skrive reportasjer om firma som går bra, så lenge man ikke tar Finansavisen-varianten og bare skriver om hva administrerende og eierne skal bruke pengene til. Reportasjeserien i DT går inn på hva bedriftene faktisk gjør, hvordan de har kommet dit, og hvilke utfordringer de står overfor. Kjell Haukeland har bidratt med ekspertkommentarer som har satt ting inn i sammenheng. Virkelig et eksempel til etterfølgelse.

Resten av artikkelen står jeg med glede inne for. Det het før at det var bedre med en dram i timen enn en time i Drammen, men i dag morges tilbrakte jeg flere timer i Drammen og så på det som en udelt positiv opplevelse. Utrolig hva litt omstilling og to tunneler kan gjøre for en by!

Jeg har alltid syntes at tittelen "kunnskapsminister" har noe Orwelliansk over seg. Praktisk sett er forskjellen på en kunnskapsminister og det stillingen tidligere het, Forsknings- og undervisningsminister, at kunnskapsministeren også har ansvaret for barnehagene. Forskning + undervisning er altså ikke kunnskap uten at vi legger til lek og morro, noe som gjør at vi også kan fortsette med lek og morro en god stund inn i skolen.

En interessant detalj er at kunnskapsministeren har beholdt tittelen ”Forsknings- og undervisningsminister” på engelsk. Det samme har departementet, som er Kunnskapsdepartement på norsk og Ministry of Education and Research på engelsk.

Personlig er jeg glad for dette. Jeg fortalte nemlig noen indiske kolleger over lunsj da jeg var der for noen måneder siden at i Norge hadde vi en kunnskapsminister, noe som frembrakte livlig munterhet. Det er jo hyggelig å kunne spre litt glede der ute i verden, men kanskje er ikke Orwellianske titler noe Norge bør bli kjent for. I så måte er det betryggende at ministeren holder seg til forskning og utdanning i utenlandske øyne.

Men hvorfor er det slik? Min personlige teori er at Jonas Gahr Støre har hatt en finger med i spillet. Han forvalter Norges ansikt utad og er dessuten troendes til både å kunne engelsk og å ha lest Orwell. Dermed har han antakelig forstått at "Ministry of Knowledge" er en av de frasene som høres mer tåpelig ut på engelsk enn på norsk. Vanligvis er det jo omvendt, noe en uendelig rekke poptekster bevitner.

Men…

..nå er det jo slik at Norge skal bli en kunnskapsnasjon. Det kan vi ikke bli uten at andre nasjoner omtaler oss som det. Siden vi ikke har noen strategi for å få andre nasjoner til å se på oss som en kunnskapsnasjon, la meg være den første til å foreslå at vi endrer Kunnskapsdepartementets engelske navn til "Ministry of Knowledge". Meg bekjent har ingen andre land i verden (bortsett muligens Egypt, på 30-tallet) hatt et departement med det navnet. Dermed kan jo Norge bli kjent, kanskje til og med som "kunnskapsnasjon".

Riktignok med ironiske gåseøyne rundt, men likevel? Billig er det også, nå i disse hvileskjærstider….

Oppdatering 22. juni: En versjon av dette innlegget i min spalte på e24.no.

Les Tyler Cowen’s kommentar om Norge. For meg ser det ut som om han kom til Oslo med båt eller tog. Litt av et inntrykk vi gir tilreisende….

Her er et innlegg jeg skrev i Klassekampen, en revolusjonær avis som ikke helt har fått med seg nettrevolusjonen. Det er tryggest å ikke legge ting ut på nett, for da sikrer man at debatten holdes innen kretsen. Dessuten sikrer man at folk må kjøpe avisen, hvilket vil si at man velger profitabel marginalitet fremfor marginal profitabilitet. Et interessant beslutning for en ikke-kapitalistisk avis. Heldigvis har jeg tilgang til Atekst – og jeg tar forbehold om at jeg legger mine innlegg ut på min blogg uansett avisens policy.

Vås om Åmås

Espen Andersen, Klassekampen, 26. mai 2007

Tom Egil Hvervens anmeldelse av Knut Olav Åmås’ bok Verdien av uenighet (Klassekampen, 5.5.2007) er fornøyelig lesning – ikke så mye for det den sier (det meste er vås) men fordi den så til de grader demonstrerer de mangler ved norsk debattkultur Åmås påviser i sin bok.

Hverven strever med å plassere Åmås til høyre eller venstre, og etterlyser Åmås’ mening i enkeltsaker. Men Åmås skriver og mener hovedsakelig noe om debatten, og bruker sine meninger i enkeltsaker som illustrasjoner. Han beskriver verdien av en debatt som oppmuntrer til uenighet, men som krever at den som er uenig tar utgangspunkt i den enkelte sak og argumenterer klart, fremfor ritualistisk å henvise til ideologiske, politiske eller akademiske autoriteter.

For et års tid siden, i et debattmøte om blogging, sa en journalist fra Klassekampen at det var et problem med alle disse bloggerne at man ikke visste hvor de kom fra: Før man har en debatt må man deklarere sin gruppetilhørighet, må vite, slik at leserne kunne vurdere ens argumenter ut fra det.

Nå har jeg alltid trodd det var argumentene og saken som var det viktige i en debatt, ikke hvem som sa hva. Men i denne sammenheng bør jeg flagge at jeg er en av de ”nye stemmene” Åmås har fått frem i Aftenposten, nettopp gjennom den debattfilosofi han gjør rede for i sin bok. Hans debatt-ideal er verken teoriløst (det er basert på Karl Poppers vitenskapsfilosofi) eller utydelig. Åmås pålegger debattanter å skrive klart, ta utgangspunkt i fakta, bygge opp logiske argumentasjonsrekker, og ikke kjede sitt publikum. Noe han for øvrig etterfølger i sine mange glimrende kommentarinnlegg – det er ikke noe i veien for at en redaktør har meninger, bare han eller hun stiller de samme etterrettelighetskrav til seg selv som til andre.

Hvervens problem med Åmås’ ”upresishet” minner meg om en sekterisk-religiøs persons vanskelighet med å forholde seg til en ateist: Andre religioner er greit (selv om de tar feil, naturligvis), men når noen forkaster all religion blir det vanskelig. Manglende gruppetilhørighet defineres derfor som umoralsk, en avvisning av at verden er delt opp i klare grupperinger.

Åmås ønsker en debattform som er det motsatte av bås-tenking, en debattvitenskapelig metode der man i Poppers ånd krever at påstander fremsettes på en måte som gjør at de kan tilbakevises (falsifiseres). Et godt eksempel på dette så vi for noen år siden, da BI-forskerne Øyvind Bøhren og Øystein Strøm endret debatten om kvinner i bedriftsstyrer, ved å fremlegge en grundig studie som viste at det ikke var noen sammenheng mellom kvinneandel og vekst eller lønnsomhet. De ble beskyldt for ”ideologiproduksjon” og tillagt meninger de ikke har. Men forskningen var solid, og holdt. Etter deres innspill kan man fremdeles være for kvotering av kvinner inn i norske styrerom – men man må gjøre det på et annet grunnlag enn økt lønnsomhet, eller påvise feil i forskningen. Å fortsatt hevde at det vil lønne seg å ha flere kvinner i styret, blir ideologi og ikke debatt.

Åmås’ debatt-ideal – enkeltsaker som analyseres i stedet for ideologisk gjentatte standardargumentasjoner – velger Hverven å kalle postmodernisme. Hvervens motstykke blir da klassifikasjonssekterisme.

Akk ja, vi trenger en norsk Mencken, om ikke annet så for å lufte ut i et noe muggluktende debattmiljø. Kanskje Åmås kan stå til tjeneste?