Norsk Forleggerforening maner til kamp mot NDLA (Norsk Digital Læringsarena, som skal utvikle digitale læremidler). Det har de gjort ved å hyre inn konsulentfirmaet Econ Pöyry, som har produsert et makkverk av en rapport.

Denne "rapporten" er nærmest pinlig dårlig: Den tegner et bilde av en kommende katastrofe som ikke er der, argumentasjonen er syltynn, og ingen viktige påstander er engang i nærheten av å bli dokumentert, verken ved referanser eller data. I tillegg er er rapporten skrevet av noen som, for å si det forsiktig, ikke har grammatikalske kunnskaper på et nivå man burde kunne forvente av noen som lever av å skrive, aller minst læremiddelprodusenter.

Bare en slik påstand som at digitalisering vil føre til redusert mangfold i læremidler – har digitaliseringen av musikkmarkedet ført til at det produseres mindre musikk, kanskje? Det er meget sannsynlig at forlagenes satsing på læremidler vil reduseres, men det betyr ikke at det vil produseres mindre eller mer ensrettede læremidler. De vil bare produseres av andre enn forlagene.

Egentlig burde jeg sette meg ned og rive dette i småbiter bit for bit, men jeg klarer ikke engang å ta denne "rapporten" alvorlig. La meg derfor kort si at dette konsulentfirmaet som "arbeider i skjæringspunktet mellom marked, teknologi og politikk," for å sitere deres egen webside, viser en forbausende mangel på kunnskap nettopp om hva som skjer når en ny og mer effektiv distribusjonteknologi kommer inn i et marked for informasjonsprodukter (slik det gjorde den gangen Gutenberg oppfant trykkekunsten eller da det ble mulig å distribuere musikk over Internett). Hvis forskjellen i distribusjonseffektivitet er tilstrekkelig stor, blir den nye teknologien en disruptiv innovasjon, det vil si at den er økonomisk lite gunstig for de eksisterende firmaene, og at de derfor har et sterkt insentiv til å holde den nye teknologien tilbake så lenge som mulig.

Dette er en klassisk situasjon hvor markedmekanismene ikke fungerer, fordi ingen av de eksisterende aktørene er interessert i å ta i bruk den nye teknologien. Dermed må en ny aktør komme inn – slik Apple gjorde med iTunes i musikkbransjen – og tvinge de andre aktørene til å endre seg. I den prosessen kommer noen av dem til å få det til, og noen av dem kommer til å bli borte. Den samlede summen brukt på læremidler vil sannsynligvis gå ned – men siden det er lett å distribuere informasjon digitalt, vil mengden læremidler øke. Det gjør den forsåvidt allerede – de virkelig store nye læremidlene i norske skoler heter Google og Wikipedia, men de figurerer ikke i noe norsk læremiddelbudsjett.

Det norske markedet for læremidler er for lite til at en ny, digital aktør kan starte på egenhånd. Skal det bli noen endring, må kundene – i dette tilfelle Staten – trå til for å skaffe nye konkurrenter på egen hånd. Og det har kunnskapsdepartementet ved Øystein Djupedal gjort, ved å yte støtte til etableringen av NDLA. (La meg med en gang si at det er bortimot det eneste Djupedal gjorde i sin periode som "Kunnskapsminister" som jeg synes er verdt  å rose.)

Reaksjonen fra den etablerte bransjen er naturligvis som forventet: Man setter igang hylekoret om at her har man tidligere hatt konkurranse, og nå kommer gratis læremidler, og da kan jo ikke forlagene konkurrere.

Men det kan de jo. De kan jo bare sette igang og lage sine egne NDLA’er, sine egne lærelaboratorier, bruke sine utmerkede (og fastlønte) lærebokforfattere til å lage læremidler som kan tilbys skolene. Betalingen kommer til å skje ved at forlag (og/eller NDLA) kommer til å få betalt direkte, av stat og skoleeiere, for utviklingen av læremidlene, slik forskning og utvikling finansieres idag.

Problemet for forlagene, naturligvis, er at det ligger mindre penger i denne modellen enn i den eksisterende. En papir-basert lærebok må nemlig produseres og markedsføres, en dyr prosess med mange involverte. En digital lærebok legger man på en server for nedlasting, ferdig med det. Forlagene nekter å si hvor mye de bruker på produksjon, distribusjon og markedsføring kontra selve utviklingen, men hvis musikkbransjen er noe å gå etter, snakker vi om ca. to tredjedeler av kostnadene. Skal læremidlene selges til den enkelte skole (og ikke bare betales sentralt), må forretningmodellen endres: Siden lærebøker kan piratkopieres, må utvikleren enten lage kopisperrer (som ikke virker) eller gå over til å lage en abonnementsmodell, der læreboken hele tiden oppdateres og gjøres bedre, gjerne i interaksjon med brukerne (som kan få reduksjon i pris mot å betale for den). 

Haken med den digitale modellen er, for forlagene, at de mister makt i forhold til kundene. Men den digitale modellen kommer uansett hva forlagene sier, og deres beste strategi er ikke å spenne imot og forsøke å utsette det som kommer til å skje likevel. I den prosessen mister de nemlig det lille de måtte ha igjen av goodwill, omtrent slik de store plateselskapene gjør i forhold til fildelere og iTunes. I stedet bør de snarest hoppe ut i vannet og legge på svøm, noe som ikke burde være altfor vanskelig, all den stund de har betydelig erfaring i læremiddelproduksjon og dyktige medarbeidere.

Men forlagene er jo så markedsorienterte, så sett i gang og konkurrer nå! Måtte den beste vinne. Og la oss vennligst slippe slik klossete og latterlig skremselspropaganda som denne fjollete "rapporten".

PS: Jeg skal komme med referansene etterpå, må løpe, men her er noe egenprodusert:

• Åndsverk, marked og teknologi: Når kartet ikke stemmer med terrenget, om musikkmarkedet.

• Når forleggeren blir filter: Den digitale litteraturens marked, om forlagsbransjen.

Oppdatering 21.12: Denne ville e24.no ha som kommentar, så her er den i en litt annen versjon.