Eirik om Nasjonalbiblioteket

Eirik har en kronikk i Dagbladet og diverse posteringer om hvordan den digitaliserte kulturarven skal gjøres tilgjengelig – ikke som et statisk arkiv, men som et levende verktøy med muligheter for tilbakemelding fra publikum og gradvis forbedret metadata basert på bruksmønster, tagging, og egne koblinger.

Offentlige tiltak rundt alle former for informasjonsteknologi har en tendens til å levere gårsdagens løsninger med dagens teknologi, delvis fordi det er så vanskelig å endre organisasjonsmønstre og kultur i leveranseapparatet (inkludert eksterne interessenter som forlag og bokhandler). Nasjonalbibliotekets digitaliseringsprosjekt er viktig, men man må se på det som en platform og ikke bare en alternativ kortkatalog. Økte bruksmuligheter fører til nye former for bruk, måter man ikke kunne tenkt seg før.

Her for etpar dager siden spurte jeg en kollega hva han holdt på med (han jobber delvis på BI) for tiden, og han svarte at han laget software for en bestemt type analyse basert på "et mashup av RSS-feeds koblet med communal browsing." Ikke bare er det morsomt at det finnes folk som sider det i Norge – men han beskriver faktisk en mulig strategi for Nasjonalbiblioteket (bortsett fra at mashups definitivt på skje på basis av mer enn RSS).

Jeg generelt et meget godt forhold til bibliotekarer – de har den rette innstillingen til kunnskap og litteratur – men de endringer de nå står overfor, er nokså formidable. Skolebibliotekaren på en av de ungdomsskolene mine barn har vært utsatt for sa i forbindelse med Kunnskapsløftet (versjon 1) at "…disse prosjektarbeidene – nå kommer ungene til stadighet og spør og graver om alt mulig." Hun syntes tydeligvis ting var bedre før, med stillhet og ryddige, om enn støvete bokhyller. Men slik er ikke verden lenger, og skal bibliotekene (inklusive Nasjonalbiblioteket) spille en rolle i fremtiden, må de bli leverandører av den platformen læring og kunnskapsutvikling skal skje på, heller enn å bli museumsvoktere og informasjonsarkeologer hvis hovedoppgave er å oversette fra en gammel form til en litt mindre gammel.

På den annen side, får vi bare digitalisert tingene, så finner nok brukerne på noe. Uansett smalt grensesnitt.

3 thoughts on “Eirik om Nasjonalbiblioteket

  1. > så finner nok brukerne på noe. Uansett smalt grensesnitt.
    Sant nok, men det forutsetter at systemet åpner for at brukerne får lov til å finne på noe. Prøveprosjektet som er ute nå, er ikke lovende i så måte. NB har virkelig anstrengt seg for å gjøre det vanskelig for brukerne, i den grad at man ikke engang har direktepekere til digitaliserte bøker (slik GBS tross alt har). Om det er frykt for «dyplenking» (en strid som er så passé at den bare kan leve videre i offentlig sektor) som spøker i bakgrunnen vites ikke, men jeg vet positivt at det ikke er tekniske årsaker.

  2. Det er ikke bare for deltagerne å finne på noe. :o)
    Photosynth/ZDragon prosjektet fra Microsoft er et kjempeeksempel på hvordan en aktør kan ta i bruk tilgjengeliggjort informasjon på en ny måte – som øker nytten og verdien betraktelig.
    (Tilsynelatende, alt jeg vet om prosjektet har jeg sett på denne knallpresentasjonen til Blaise Aguera y Arcaspå TED: http://www.ted.com/index.php/talks/view/id/129)

  3. Helge – det var virkelig en glimrende demonstrasjon. Petter Merok fra Microsoft viste denne teknologien i en forelesning hos meg i fjor, men bare deler av den. Den var imponerende da, men TED-demonstrasjonen var enda bedre. Virkelig interessant, og noe som må vises til politikere og byråkrater hertillands.

Kommentarer er stengt.