Romantikk og virkelighet

Nok en kommentar på e24.no: Bonderomanteknologi, inspirert av noen kuer som hadde funnet en snarvei til maten.

En tanke jeg gjorde meg da jeg tok Hurtigruten i sommer, var at det norske selvbildet (Asbjørnsen og Moe, Trygve Gulbrandsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Wergeland) er solid forankret i en bonde-innlandskultur, mens en langt større del av den norske befolkning gjennom tidene har vært del av en kystkultur. Tar du en titt på folkemuseet på Bygdøy, så glimrer kystkulturen med sitt fravær, bortsett muligens fra Chrystie-huset, bygget av en skotte i Brevik på 1700-tallet.

Jeg tror årsaken ligger i at siden kystkulturen er mer uensartet og har mottatt mange impulser utenfra (den er endringsgenererende, ikke endringsintegrerende), var den mye vanskeligere å typebeskrive enn innlands- og bondekulturen. Skal man finne noe som er typisk for et sted eller for et land, forsøker man jo å finne det som er stabilt, det som ikke endrer seg mellom hvert besøk. Fiskere og særlig sjøfolk er jo borte store deler av tiden, men bonden er knyttet til gården, etablerer solidere strukturer med et klart incentiv til å holde sammen mot utenforstående (bare les Jared Diamond), og dermed er man igang.

Når alle beskrivelser av en landsby i Provence inkluderer et portrett av gamle menn som sitter utenfor en kafe, er det ikke fordi de har større innflytelse på samfunnet enn andre, men fordi de er tilgjengelige.

Jeg kan ikke helt fri meg fra at vi nordmenn ville hatt et mer utadvendt selvbilde (og en mindre restriktiv landbrukspolitikk) hvis Nicolai Wergeland hadde blitt sogneprest på Nøtterøy i stedet for Eidsvoll….