Crowdsourcing-intervju

Hadde nesten glemt dette intervjuet om crowdsourcing i tidsskriftet Arbeidsmiljø. Ikke mye nytt for den som er opptatt av denslags, men en stilig illustrasjon (uten at jeg helt ser poenget – det burde jo ikke være en enkeltperson på den pidestallen) og en peker i retning av helsevesenet, der man kanskje skulle begynne med en praksis som i dag foregår uten at den er anerkjent – at det er pasienten som er ansvarlig for sin journal.

Julefreden senker seg

Julaften har begynt bra så langt: Stor frokost i pysjen med familiens fire kvinner og to hunder, deretter halvannen time med snefreseren, til naboenes og forhåpentligvis egen glede. Den avkristnede delen av famlien er hjemme med ansvar for kalkun og diverse, i påvente av familieinnrykk.

Akkurat nå høljsnør det ute (til Finn Erik Vinje: Min definisjon. Tung, våt sne som faller rett ned i store snefiller og danner et lag for tungt for min lille snefreser.) Som vanlig er dette den beste tiden på julaften – stille og fredelig. Denne gangen blir det imidlertid ikke svensk Kalle Anka, siden ovnen er gått i stykker og vi må steke kalkun nede i naboens tomme hus. På den annen side har de TV de også. Vi får se. For sikkerhets skyld, her er Tjuren Ferdinand i svensk tapning, slik den skal være. Så det så:

OK da, vi tar med Askepott også. Fabelaktig grep på arbeidsprosessdesign:

Og med det, från oss alla til er alla, en riktigt god jul….

Nøgne Ø jubler julen inn

image Er en tur i Grimstad, for å holde foredrag – og har stukket en tur innom Tore Nybø med familie som kan berette at Nøgne Ø har gjort det svært skarpt i årets juleøltester: Førsteplass hos VG i klassen for pol-øl, første og tredjeplass hos Aperitif i klassen for øl over 7%, delt førsteplass i klassen for 4.8% – 6.9%, og førsteplass i klassen for inntil 4.7%.

Det er grunn til å understreke at dette er blindtester.

Samt at jeg har smakt på sakene og kan erklære meg høyst enig med dommerne!

Se spesielt opp for Special Holiday Ale, co-brygget med Stone og Jolly Pumpkin Breweries fra henholdsvis California og Michigan. Mesteparten av produksjonen forsvinner til USA, men det ryktes at Nøgne Ø prøver seg med blant andre dette ølet i verdensmesterskapet til våren. Sist gikk det jo aldeles utmerket, med gullmedalje til Dark Horizon i klassen "Strong Ale", og sølv i klassen for Porter. Selv holder jeg en knapp på God Jul, sterkt juleøl som helst skal drikkes i vinglass, til en skive skinkestek eller for seg selv, med litt tørristede cashewnøtter. Mmmmm.

Karriereminner

Gjennom videregående skole og studietid på tidlig 80-tall hadde jeg ekstrajobb på Bjerke og Øvrevoll. Jeg jobbet i totalisatoren, som er den den delen av organisasjonen som har med hesteveddemål å gjøre. Oppgaven var å selge «bonger» – veddemål – og etterhvert også å betale ut gevinster. Jobben er ansvarsfull siden det er endel penger involvert, men også godt betalt. Hele totalisatoren var dengang og er for alt jeg vet fremdeles et familieforetakende – man ble ansatt fordi man kjente noen. I mitt tilfelle var det min fremtidige kone, svigerfar og svigerinne, som alle jobbet både på Bjerke og Øvrevoll. Bjerke på onsdag og søndag, Øvrevoll på tirsdager og lørdager.

image Bjerke hadde på denne tiden tre tribuner – hovedtribunen (som nå heter Bjerkeboden), «bettongen» og «andre plass.» Hovedtribunen hadde restaurant (som serverte «tre-retters» og «to-retters») og var, naturlig nok, størst. Bettongen var en nyere og mindre tribune med god oversikt over selve løpet, tett ved stallene og med hesteinteressert klientell. Andre plass var en gammel og i denne sammenheng liten trebrakke lengst unna målområdet, med nedslitt interiør og ditto klienter. Det var bare seks terminaler der, gjennomsnittsomsetningen lå godt under de to andre tribunene, og restauranten serverte lapskaus i dype papptallerkener. Til gjengjeld gikk ølsalget bra.

Å jobbe på andre plass var en sosialantropologisk reise for en snill gutt fra rekkehus, en opplevelse som bokstavlig talt gjorde inntrykk. En ting var lukten – dette var lenge før noen røykelov, og andre plass var så innrøkt at jeg måtte ta en dusj (som sved i øynene) og skifte undertøy når jeg kom hjem. Foreldrene mine kunne lukte meg fra kjelleretasjen opp til kjøkkenet.

En annen ting var at jeg ble kjent med en del av Oslos befolkning jeg ellers ikke ville hatt mye kontakt med. Det kunne være litt pinlig – jeg gikk på Vahl gymnas, på Tøyen, og av og til gikk vi til Grønland for å ta T-banen. Da kunne det hende at noen av løsgjengerne rundt stasjonen hilste på meg og lurte på om jeg skulle på jobb på onsdag, noe som ikke akkurat var en statusgreie for en sjenert gymnasiast.

Det var mange fargerike personligheter på travbanen, mange av dem på andre plass. En tykk liten mann jeg har glemt navnet på (en han så ut som en forsoffen utgave av Danny DeVito) pleide å hoppe rundt og hyle av begeistring hver gang han vant. Han kjøpte som regel en 5-kroners vinnerbong på dagens absolutte favoritt, så gevinsten kan ikke ha vært mange kronene, men det er jo ingen grunn til ikke juble litt. Han var så tykk at han hadde fått kirurgisk behandling for fedme, men hadde bokstavlig talt sprukket, ble jeg fortalt, da han hadde møtt noen bekjente på Rennesvusjen (Resturant Rendevous, litt nedenfor Sinsenkrysset). De hadde veddet med ham om han kunne klare å spise hele menyen. Han klarte det nesten, før han måtte på sykehus.

«Finnen» var også et meget synlig innslag. Jeg fikk aldri tak i navnet hans, men han minnet om Robert Stoltenbergs Pirkka – bare 20 år eldre, betydelig mer alkoholherjet og 50% bredere over skuldrene. Finnen gikk med sort, tykk, halvlang skinnjakke, uansett vær, og hadde alltid problemer med å få sagt hvilke hester han skulle spille på. Ofte var han redusert til å bare peke i programmet.

Den mest fargerike personen var Jens (navnet er endret), kjent over hele travbanen. Jens var i 60-årene, minst 1.90, nærmest trillrund, og jovial på sin måte, en slags kjempeutgave av Carsten Byhring. Han hadde vært befal i Forsvaret (sersjant, ble det påstått) og når han fikk lyst (og det fikk han ofte) brølte han «Din døl!» så vinduene skalv. Jens hadde til tider litt problemer med drikke, som de fleste på andre plass. Derfor hadde han også litt problemer med økonomien – en gang forsøkte han å betale meg for en bong med to koteletter, i plastforpakning. Jens var ingen stor spiller. Det gikk i etpar femkroners i hvert løp, men han brukte mye tid på å bestemme seg for hva han skulle ha, gjerne rett før løpet startet og det var kø foran kassene.

Et av mine morsomste minner var da Jens skulle bestille seg noen bonger rett før et løp, og Finnen sto i køen bak ham. Jens brukte godt med tid, og Finnen ble synlig desperat bak der ettersom starten nærmet seg. Siden Finnen var dårlig til å uttrykke seg, bestemte han seg i stedet for å dytte vekk Jens slik at han kunne komme til. Han tok rennefart og braste inn i Jens bakfra. Jens’ store mage traff skranken så den knirket faretruende, og hele Jens fjæret inn og spratt ut igjen. Finnen fikk hele bevegelsesenergien sin i retur, gikk i bakken som et tre (bare fortere) og ble liggende og se opp i taket. Jens snudde langsomt på hodet og betraktet Finnen ettertenksomt. Så snudde han seg tilbake til meg, helt uaffisert, og fortsatte sin langsomme og tilsynelatende gjennomtenkte bestilling.

Etterhvert jobbet jeg andre steder på travbanen, blant annet i hovedkassen, der jeg lærte meg å telle penger fort (tell tre sedler tre ganger, legg en rundt, og du har 10), hvor mye kontanter utgjør rent fysisk (en skoeske med hundrelapper er en million), og hvordan man skal finne ut hvor i en stor pengebunke det mangler en seddel (bruk en vekt og vei buntene mot hverandre.) Penger var viktig – hvis man ga en kunde for mye penger tilbake, måtte man dekke det selv, ut fra en pott kalt «tellepenger». Jeg bommet noen ganger, men folk var forbausende ærlige – en sliten person kom tilbake med 500 kroner han hadde fått for mye igjen, husker jeg.

Det var mye penger i omløp på Bjerke, og stedet ble brukt til hvitvasking, noe bilparken utenfor indikerte. Siden staten bare tar 30% av inntektene (i tipping og Lotto er det 50%) og ens eget resultat til en viss grad kan påvirkes av kunnskaper (om hester, trenere og kusker) kan man jo alltid hevde at man er hesteekspert og har vunnet sine svarte penger på travbanen. Særlig hvis man kunne presentere en utbetalingskvittering, noe som travbanen skrev ut for alle som hadde vunnet mer enn et visst beløp på et enkelt spill. Dermed oppstod et marked: Hvis man vant en million, og ikke trengte skattekvittering, kunne man selge vinnerbongen (eller V5-kupongen) for 10% mer enn pålydende. En av de ansatte ble arrestert for å ha solgt uavhentede kvitteringer.

Andre triks fantes også. Rett etter at starten var gått og kassene stengt, var det en liten periode der man kunne annulere feilkjøpte bonger, og i teorien kunne man altså spille på en hest og annulere den dersom den hadde en dårlig start. (I praksis var dette ikke så lett som det høres ut som.) I blant publikum florerte lånevirksomhet og krangling om spleiselag, med intrikate og alment aksepterte regler – stoff til mangt et forskningsprosjekt i behavioristisk økonomi.

Bjerke og Øvrevoll var nokså forskjellige miljøer. Kundene på Øvrevoll tilhørte sosieteten eller ønsket å gjøre det i en helt annen grad enn på Bjerke, skjønt du fant alle slags mennesker begge steder. Omsetningen var mye høyere på Bjerke, men hestene på Øvrevoll hadde mye mer pompøse navn. Norge er et lite land, og det er ikke så mange som holder på med eller ser på galopp. Bjerke som organisasjon var og er mye større og mer profesjonell enn Øvrevoll, som minnet mer om en slags avansert hobbyvirksomhet (det var jo også bare løp om sommeren) med gamle, glovarme trebrakker, eldgamle kassaapparater, og manuelle systemer overalt. Små gutter og jenter hadde jobb som «stafett» og løp frem og tilbake mellom de ulike utsalgsstedene med papirer og penger i plastbokser.

Siden Øvrevoll var så lite, hendte det at det gikk løp med bare 4 eller 5 hester. Med liten omsetning betyr det at en enkelt spiller faktisk kan påvirke oddsen betraktelig. I Norge er oddsen automatisert – den beregnes ut fra hvor mange som har spilt på en vinnerkombinasjon og skal dele på totalbeløpet. Endel utenlandske bookmakers lar deg vedde på norske trav- og galoppbaner, og utbetaler i henhold til de lokale oddsene. Det gikk rykter om at noen som hadde gjort et kupp ved å spille, i London, på storfavoritten i et 5-hesters løp på Øvrevoll. Rett før løpet skulle gå, hadde de spilt hardt på de andre hestene i løpet og dermed drevet oddsene på favoritten i været. Dermed måtte bookmakeren i London utbetale mye mer penger enn de egentlig skulle gjøre.

Trav- og galoppbanene var altså et lite univers for seg selv, en meget interessant erfaring. Med heltidsjobb og etterhvert barn sluttet min kone og jeg både på trav- og galoppbanen, men i mange år etterpå var det slitne folk som hilste på meg når jeg gikk på Karl Johan. Mine kolleger på BI forundret seg over at jeg kjente endel av flyttefolkene da BI flyttet noen år etter. Røyklukten forsvant fra klærne, men jeg husker fremdeles fingerkombinasjonene for tvilling fem hester alle veier på de gamle terminalene.

Har hatt hatt, og har hatt

Finn-Erik Vinje skriver om hatter og hvordan han ønsker at bowlerhatt skal bli mote igjen. Jeg la inn en kommentar, men det tar tid før den viser seg, så derfor dette innlegg:

Moter oppstår av mange årsaker – ikke minst fordi noen bare bestemmer seg for at det skal bli slik og begynner å gå med, ja, for eksempel, bowlerhatt. Som man kan kjøpe på Amazon eller ta seg en Londontur for å skaffe. Min oppfordring: Har du lyst til å gå med bowlerhatt, så gjør det.

image Akubra Banjo Paterson Selv går jeg med hatt rett som det er – har en 4-5 stykker, favoritten er en Akubra modell Banjo Paterson som beskytter mot regn og sol og ser grei ut både til hverdags og pent. Til hagearbeid bruker jeg en litt større modell (Coober Pedy) med stivere brem, som beskytter mot kvister og annet (har reddet øyne flere ganger). Til sommerselskaper er det morsomt med en Panama-hatt. Og jeg har også en "journalisthatt", av den sorten som helst bør ha et lite kort med "Press" på i hattebåndet.

Fordelen med en hatt er at man holder seg tørr og nogenlunde varm på hodet, at man har skygge for solen (begynte med hatt da jeg kjørte bil i Midt-Vesten, mest fordi jeg ikke liker “baseball caps” som alle amerikanere går med), og at man ser kledd ut nærmest uansett. Ulempen er at det alltid blir rot i garderober på utesteder og at det ikke er noe sted å legge den fra seg på fly.

Forøvrig er det morsomt å kjøre bil med hatt – jeg har til og med lagt en hatt på hattehyllen i bilen min, bare for å irritere…

Ting å gjøre når man er forkjølet

image Har tilbragt noen dager på sofaen herover – flyturer og begynnende forkjølelse er ikke tingen. Litt av det nødvendigste av jobb har man jo fått gjort, og idag trodde jeg ting vari orden, men dengang ei.

I alle fall, for lav energi (og med 50 kanaler og ingenting å se på, bortsett fra Super Bowl, som faktisk var morsomt) kan jeg anbefale Top Gear’s videosamling. (og hvis ikke den holder, så er det mer på Youtube.) Et program med samme utgangspunkt som Autofil, men som har genuin humor, mye mer utspekulerte triks, og ikke minst ordentlig interessante biler. Favorittene er absolutt "Botswana or Bust" samt gjengens tur til USA, der de forsøker å kjøre gjennom Alabama med bilene malt fulle av ikke særlig gjennomtenkte fornærmelser mot ting de deler av USA holder for hellig… Å ja, se episodene der de forsøker å ta livet av en Toyota pickup truck. Og de virkelig seriøst interesserte kan jo kose seg med den vanvittige episoden hvor James May kjører en Bugatti Veyron i 407 km/t. (Hehe, jeg har faktisk kjørt fortere: Flytoget i Shanghai gjør 431 km/t. Kjente igjen følelsen, omgivelsene streker forbi…)

Vanvittig morsomt. Men det fører til at man blir interessert i biler og kanskje gjør noe dumt herover…

Bentley, here I come

Klokken 0415 i morgen kommer drosjen, og da bærer det avgårde til et forskningsopphold på Bentley University i Waltham utenfor Boston – berammet til og med august, skjønt jeg kommer til å komme hjem en gang i blant. Der skal jeg jobbe med iAD-prosjektet (mer info etterhvert), dra på spennende konferanser og snakke med spennende selskaper i USA, skrive artikler sammen med min gode venn Bill Schiano, dra på reunion for Harvard-doktorgradsstudenter, treffe en haug gamle venner og muligens kjøpe meg en gammel bil, hvis jeg finner en jeg liker og har lyst til å sende hjem igjen.

Så derfor – jeg er ikke i Norge før mot slutten av mars. I praksis skulle det ikke bety så mye – jeg er fremdeles å treffe via mitt BI-telefonnummer (om enn noen morgentrøtt før kl. to på ettermiddagen), epost fungerer som før, og det blir nok både norsk og engelsk blogging.

Men hamburgerstandarden kommer i alle fall til å bli adskillig bedre….

Hva med å fylle ut et donorkort?

Donorkort Mange mennesker står i kø for organtransplantasjon, men et stort problem er at det tar tid fra noen dør til man kan bruke organene – ofte fordi pårørende kvier seg for å tillate at legene bruker organer. Derfor oppfordres man til å skaffe seg et donorkort, som man kan legge i lommeboken. Kortet bekrefter at man godkjenner bruk av sine organer hvis man dør, og gir kontaktinformasjon for to pårørende som kan bekrefte dette.

Hvis alle hadde et slikt kort, ville liv blitt reddet. Og jeg hadde lenge tenkt at jeg skulle skaffe meg et, men det har alltid forsvunnet i myriaden av ting man skulle ha gjort – og jeg trodde det involverte kompliserte prosedyrer med et eller annet offentlig vesen.

Men neida – intet kunne være lettere. Gakk hen til denne websiden, fyll ut et donorkort på PDF, og skriv det ut på fargeskriveren, om mulig på fotopapir (jeg brukte vanlig papir og en saks.) That’s it. Mens du er igang, send en epost til de du oppgir som pårørende også.

Det tar deg 3 minutter og kan redde liv. Ingen unnskyldning, med andre ord.

(Forøvrig en fremgangsmåte som NAV burde se nærmere på.)

Morgenens leseliste

Sier noe om hvor mye mer variasjon man finner i blogger enn aviser…

Nok om dette, på tide å bli litt produktiv selv….

Wilhelm kaller

Boingboing viser til et fascinerende stykke filmhistorie: Wilhelm-skriket, et standard hyl brukt i et utall filmer når en eller annen person blir skutt, faller ut av bildet, eller, i et tilfelle, blir spist av en alligator. Og her ser man jo virkelig poenget med Youtube og Wikipedia: Noen lager en sammensetning av en masse filmer med "the Wilhelm scream", og noen skriver halvseriøst om det. Tenk at det finnes de som sier at Internett ikke er nyttig…

Teknologiutviklingsforviklinger

…skulle vært navnet på en artikkelen som jeg har skrevet for Økonomisk Rapport. Men den ble døpt om til

TEKNOLOGI SOM VINNER

Det er normalt ikke den beste teknologien som vinner, hevder BI-forsker Espen Andersen. Her forteller hvorfor, og hva det har å si for strategien din.

Teknologi er komplisert, og hvordan teknologi utvikler seg – hva som overlever og hva som forsvinner – er enda mer komplisert. I utgangspunktet konkurrerer teknologier i et marked – men (til mange teknologers frustrasjon) er det ikke alltid den beste teknologien som vinner.

Det er også – til kunders frustrasjon – ikke alltid teknologien gjør det de ønsker den skal gjøre. Denne lille artikkelen er et forsøk på å forklare noen begreper om teknologiutvikling – og kanskje oppklare noen misforståelser rundt sammenhengen mellom teknologi og marked.

Når vi tenker på en teknologi – radio, biler, datamaskiner – har vi en tendens til å tro at disse ble «oppfunnet» av en eller annen smart oppfinner, og deretter forbedret fra år til år. Dette er ofte resultatet av et selektivt historisk tilbakeblikk og menneskers behov for ryddige og enkle fortellinger.

Som regel er det ikke en enkeltperson som oppfinner en teknologi. Radio, bil og datamaskiner er alle sammen teknologier som «lå i tiden» – det er først i etterkant at Marconi, Ford (i hvert fall hva gjelder industriell produksjon av biler) og Eckert/Mauchly har fått ære som opphavsmenn.

UTVIKLINGSFASER

Teknologi utvikler seg ikke i rette linjer – det vil si at den blir litt bedre hvert år fra et startpunkt. I stedet går utviklingen i rykk og napp, i revolusjonære og evolusjonære faser. Konkurransen og hva som vinner er dramatisk forskjellig i disse fasene.

I den revolusjonære fasen er teknologien ny og bedriftene konkurrerer på funksjonalitet. Man har mange forskjellige løsninger – tenk på alle de rare bilene som fantes i bilens barndom, for eksempel: Biler drevet av damp, strøm eller bensin, med motoren foran eller bak, med tre eller fire hjul, med passasjerene sittende ved siden av hverandre eller på lange rekker. I PC-ens barndom fantes det et utall ulike løsninger, alle med sitt eget operativsystem og sine egne programmer.

DOMINANT DESIGN

Den revolusjonære fasen varer inntil det begynner å utkrystallisere seg et dominant design (et begrep skapt av MIT-professorene Abernathy og Utterback på midten av 80-tallet.)

Et dominant design en konfigurasjon av ulike delløsninger som etter hvert blir standardløsningen for nesten hele markedet. For bilens vedkommende var dette en bil med to eller fire dører, ratt foran, lukket kabin, fire til seks passasjerplasser i to rader, selvbærende karosseri, tannstangstyring og bensinmotor.

For fly ble det en DC-3 , som har vært basis for de fleste passasjer- og lastefly etter at modellen ble laget. For PC-ens vedkommende ble det en IBM PC med DOS operativsystem (og etter hvert Windows), for bærbare PC-ers vedkommende en løsning med skjermen i et lokk over tastaturet.

Ofte er ikke det dominante design den beste løsningen, rent teknisk – men kundene vil ofte ha en standard heller enn det beste. Derfor bruker vi QWERTY-tastaturer i dag – en tastaturdesign som var laget for å være vanskelig å skrive på, slik at man ikke skrev så fort at skrivemaskinen hengte seg opp.

FRA REVOLUSJONÆR TIL EVOLUSJONÆR FASE

Når et dominant design er etablert, endrer konkurransen seg, og man går inn i en evolusjonær fase. Da er det ikke lenger så viktig å ha en smart løsning eller kunne gjøre noe spesielt – i stedet må man levere standardløsningen så raskt, billig eller kvalitetsmessig bra som mulig.

Da blir det mindre snakk om funksjon og mer snakk om ytelse: Biler skulle ha alt det man forventer av biler, men billigere og bedre enn konkurrentene. Den første moderne bilen var antakelig en Chrysler Airflow 1934 , og etter denne modellen har de fleste biler lignet på hverandre – det vil si at de har vært en Chrysler Airflow . De fleste fly er en videreutvikling av en DC-3. Og for PC-ens vedkommende ble det om å gjøre å være «IBM-kompatibel» og lage IBM-lignende maskiner som var bedre, raskere og billigere enn IBMs egne modeller.

I den revolusjonære fasen gjøres gjerne innovasjon av små oppstartfirma med mer eller mindre gode ideer. I den evolusjonære fasen handler innovasjon mer om mer planlagte endringer som prosessforbedringer og gradvise produktforbedringer, og ledelsen overtas av store firma – enten ved at et av oppstartfirmaene vokser seg store (som Microsoft, Amazon, Dell) eller ved at de små firmaene kjøpes opp av store firma med markedsadgang og videreutviklingsekspertise (som Cisco, IBM eller nesten alle de store farmasiselskapene.)

Som investor og som teknolog, med andre ord, blir det viktig å forstå hvorvidt den teknologien man ser på er i en revolusjonær eller evolusjonær fase – man investerer i helt forskjellige typer firma med helt forskjellig risikoprofil og avkastning.

NY TEKNOLOGI OVERTAR

Og apropos ingenting – den kumulative utviklingen (og fortjenesten) av teknologien er som regel størst i den evolusjonære fasen, men vi tenderer til å huske det revolusjonære produktet.

Den evolusjonære fasen slutter når en ny teknologi kommer – gjerne som en disruptiv innovasjon, det vil si en innovasjon som er dårligere enn den gamle teknologien, men som adresserer nye brukergrupper, gjerne de som ikke har hatt råd eller mulighet til å benytte den gamle teknologien.

PC-en begynte som leketøy og avansert kalkulator for folk som ikke hadde adgang til store datamaskiner, for eksempel. Nedlasting av musikk over internett er i ferd med å ta knekken på CD-er – og dermed også en del plateselskaper.

Og en av de mest spennende sidene av at Kina, India og Afrika begynner å melde seg på i verdenshandelen, er at firma som skal inn i disse markedene må finne en måte å tjene penger på i fattige markeder.

Derved kommer de til å finne på ting som vil komme tilbake i vestlige markeder som disruptive innovasjoner.

HVEM VINNER?

Et frustrerende element for teknologer er at den beste teknologien – sett fra teknologenes synspunkt – sjelden vinner. I stedet vinner ofte en teknologi som er nesten like bra rent teknisk, men som av en eller annen grunn, ofte knyttet til hvordan kundene oppfatter den, får en dominerende markedsandel og dermed blir kjøpt.

Et klassisk eksempel her er de to videospillerstandardene VHS og Betamax, som konkurrerte om dominansen den gangen videobåndspillere for forbrukere var noe nytt. Betamax hadde bedre bilde og lyd, men VHS vant. En av hovedårsakene var at Betamax i begynnelsen bare var tilgjengelig i timeskassetter, mens VHS-kassetter kunne ta opp i to timer – eller, med andre ord, like lenge som en 1,5 timers film varer med reklame på amerikansk fjernsyn.

Kundene foretrakk en uavbrutt film med litt dårligere bilde, og det er grunnen til at du nå har en gammel VHS-spiller i kjelleren og ikke en Betamax. Og til at jeg stadig vekk får høre at Betamax tapte selv om det var et bedre produkt. For teknologene var det bedre, for kundene ikke.

Og her ligger løsningen: Det hjelper ikke at teknologien er super hvis kundene ikke ser nytten av den. I forlengelsen av den erkjennelsen ligger at man ikke må basere sin strategi på hva konkurrentene gjør – ikke forlenge listen over hva produktet ditt kan gjøre, men øke antallet ting kundene kan bruke ditt produkt til.

Hvis man i tillegg klarer å fokusere ikke bare på de kundene man har, men også tenke litt på de kundene som ikke har råd eller ikke kunnskaper til å bruke ens eksisterende produkter, står man bedre rustet til å operere i en rivende teknologiutvikling.

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Økonomisk Rapport nr. 10/2008 med tittelen «Teknologiutviklingsforviklinger».

Lørdagslinker

Slapp formiddag etter en utmerket middag i går….her er noen lenker:

Og det får holde for denne gang.

Papir i andre former

Bjørnar Kjensli intervjuet meg for denne artikkelen i forskning.no – og jammen skjer det mer på papirfronten enn man skulle tro. Jeg snakket med en leder i et stort papirkonsern i går, og han fortalte at mens avispapirmarkedet går ned, går markedet for papirkartonger og lignende opp – når verdens fattige kommer over en viss inntektsgrense, begynner de å konsumere ting som er pakket inn i større grad enn før.

Uforståelige UPS

image Telefonsamtale med UPS Norges kundesenter:

– Hallo, jeg har fått en pakke her med en bok* i. Det står at den ikke er tollbehandlet. Hva betyr det?

– Det betyr at den ikke kan åpnes før den er tollbehandlet.

– Og når blir den tollbehandlet?

– Som det står på lappen – innen 10 dager.

– 10 dager??? Bruker Tollvesenet så lang tid?

– Det er ikke Tollvesenet, det er oss.

– Men hvordan i allverden kan dere bruke 10 dager på å fortolle en vare (som det ikke er toll på, siden det er en bok)?

– Det er ikke sikkert vi bruker 10 dager, men det kan ta 10 dager.

– Og får jeg beskjed om når den er tollbehandlet?

– Du får en papirslipp i posten. Og du kan gå inn på vår webside og sjekke.

– Jeg kan ikke få beskjed via e-post?

– Nei.

– Hva i all verden er årsaken til at dere trenger 10 dager for å fortolle noe det ikke er toll på? I 2008?

– Vel, det er sånn det er.

Det er ikke nok konkurranse i norsk transportbransje, er min konklusjon. Pakken brukte forøvrig to dager fra Spania og hit. Og kan altså bruke 5 ganger så lang tid på "papirarbeidet." Helt utrolig fra et firma som påstår at de har "et klart fokus på målet om å tilrettelegge for handel verden rundt."

I mellomtiden ligger boken på skrivebordet mitt, godt pakket inn, som et monument over manglende prosessoptimalisering.

Oppdatering 11.9: Mer og mer mystisk. Snakket med Tollvesenet, de sier at det tar bare noen "minutter, i enkelte tilfelle timer" å klarere pakken så snart noe er innsendt. Samt at en pakke verdt under kr 200 bare skal sendes videre.

UPS derimot, viser seg å være en hard nøtt: Man kan ikke ringe noe sentralbord, bare kundetelefonen, der det sitter folk som er hyggelige nok (selv om de forsøker seg med at det er Tollvesenet som pålegger en 10-dagers venteperiode, noe det ikke er) som ikke får lov til å sette over og ikke oppgi hva administrerende direktør heter (Iflg. Brønnøysund og Sesam heter han Tim Morten Jørnsen, skal være født i 1966, og er ikke listet hverken i telefonkatalogen eller Dagbladets skattesøk.) Det offisielle telefonnummeret til UPS of Norway er 93004795, men der er det ingen som svarer.

UPS er ganske gode til å gjemme seg bort – ikke verst for et firma som omsatte for 240m i 2006. Kanskje på tide å ringe USA-kontoret for en offisiell uttalelse…

Oppdatering II 11.9: Etter enda mer mas fikk jeg en telefon fra fortollingsavdelingen til UPS som fortalte at jeg kunne bare åpne den, feilsendt og så videre. Akk ja. Samt at årsaken til at det kan ta inntil 10 dager å fortolle er at de trenger en masse opplysninger – som personnummer, firmanummer, og faktura – og at dette ofte må etterlyses. Hvilket er forståelig – men her burde det være muligheter for litt mer elektronisk integrasjon.

*Min bok, faktisk.

Ferieslapphet….

…i denne bloggen for tiden. Skyldes at det er 30 grader i skyggen og at hele familien har vært gjennom en slitsom virusinfeksjon. Men det har blitt tid til etpar båtturer. Samt snegleplukking, rosebedbygging og mange timer i skyggen på terrassen mellom hostekulene. Akk ja.

Men i morgen blir alt så meget bedre….