Øyvind Strømmen parkerer negerdebatten der den bør parkeres, Knut Olav Åmås skriver om innvandrere som har gjort det bra (at det å være naturterapeut defineres som suksess får jeg la ligge i denne sammenheng) og Barack Obama seiler opp som demokratenes store håp.

Det begynner å hjelpe. 

Jeg burde egentlig gjøre noe annet, men ble inspirert av ryktet om at regjeringen ikke vil legge ned fylkeskommunene allikevel til å stille meg selv spørsmålet: Hvor mange mennesker jobber det egentlig i fylkeskommunene? (Neida, svaret er ikke "cirka halvparten". Jeg er ute etter et antall.) Dette forvaltningsnivået er nå så og si ribbet for oppgaver, etter at helse er flyttet til offentlige foretak.

Det viser seg forbausende vanskelig å få svar på. Fant ingenting på departementenes sider eller hos SSB. På de enkelte fylkeskommuners hjemmesider finnes lite, men jeg fant en rapport for Akershus fylkeskommune som viser at antallet saker har blitt ca. firedoblet de siste fem årene, mens antallet ansatte har sunket med noen prosenter. Hva dette skyldes vet jeg ikke, men jeg har en mistanke om at med direkte web-grensesnitt for kunder og elektronisk saksbehandling burde det være muligheter for mye større produktivitetsøkning enn dette.

For noen år siden var jeg foredragsholder for noe som het Fylkeskommunalt IT-forum. Det var en opplevelse som sjokkerte. I hver fylkeskommune sitter det en IT-avdeling som driver kontorstøtte, regnskapsapplikasjoner (den gangen forskjellige for hvert fylke), og opptak til videregående skole (en applikasjon som med direkte web-grensesnitt burde kunne kjøres på en enkelt, ikke særlig stor SQL-server.) Men neida, hver fylkeskommune hadde sin egen lille gruppe som drev med opptak.

Jeg lurer stadig på om vi i det hele tatt trenger et forvaltningsnivå mellom kommuner og stat. Rent produksjonsmessig tror jeg ikke det – Norge er et rørende lite land, og regionalisering fører til nok suboptimalisering allerede (forsøk å få ditt barn inn på en skole i et annet fylke, så skal du se). Skal man mene noe om dette, må man imidlertid vite noe om hvilke ressurser som brukes og hva de gjør. Og det er ikke lett å finne ut av?

Noen som har ideer eller lenker å komme med?

…er et uttrykk for en bestemt gruppe mennesker i Melbourne, Australia. Magasinet (Dagbladets versjon av Financial Times "How to spend it") har for en gangs skyld en virkelig provoserende (i motsetning til "liksom-provoserende") artikkel om Karl-Fredrik Tangen, som karakteriserer SV som partiet for den nye overklassen. Jeg kunne ikke vært mer enig (bortsett fra Fritt Ord-eksemplet, som jeg synes er litt søkt,) særlig hva gjelder utdanning.

Gøy! Her har du neste ukes aviskrangel i god tid før helgen…. 

Bjørvika-utbyggingen (som jeg herved døper om til Fjordmuren) er nok et eksempel på at kortsiktighet (og suboptimale økonomiske motiver fra den stadig like arrogante Oslo Havn) kan komme til å ødelegge både Oslos ansikt mot fjorden og adgangen (både fysisk og visuelt) til fjorden for de som måtte være så uheldige å bo innenfor.

Her er to steder du kan protestere:

• Skriv under på oppropet hos Redd Fjordbyen Oslo.
• Send et brev til Plan- og Bygningsetaten i Oslo, du finner detaljer hos Stoppblokk.no.

Mens vi er igang – nå må snart noen på Stortinget få gjort noe med Havneloven, som gir Oslo Havn en autonomitet organisasjonen gjentatte ganger viser seg ikke å kunne håndtere. Det er intet mindre enn fantastisk at en offentlig organisasjon så til de grader skal ta seg til rette ut fra misforstått markedstenking (og dette kommer fra en person som normalt er meget sterkt for markedsorientering i offentlige instanser – bare den er langsiktig.)

Jan Arild Snoen har en glimrende slakt av særinteressetall i Aftenposten i dag. Til påstanden om at 300000 (nåja, Storberget sa 200000-300000, så la oss si 250000) barn gruer seg til jul, er det å si at det er ca. 50000 barn i et barnekull, og at 4-6 hele årskull skulle grue seg til jul fordi foreldrene drikker, faller vel på sin egen urimelighet? Eller kanskje smuglersprit er et større problem enn vi hittil har trodd?

Kjell Aukrust "beviste" for noen år siden at slaget på Stiklestad aldri hadde funnet sted, fordi hvis man tok utviklingen i gjennomsnittshøyde på rekrutter de siste hundre årene og ekstrapolerte bakover, fant man ut at vikingene ikke var høyere enn en tomflaske og umulig kunne ha sett hverandre i den kornåkeren slaget skulle ha stått.

Godt å vite. Og en utfordring for historikerne….

Kaare Norum og Per Brandtzæg sier vel egentlig det alle mener om norsk forskningspolitikk: Den er rett og slett pinlig. Selv sitter jeg for tiden og forsøker å legge et budsjett for en fem-årig forskningsaktivitet innen høyteknologi, en øvelse som minner ikke så lite om "skyvepølse", et begrep min mor fortalte om fra krigens dager.

Under krigen var det dårlig med pålegg på brødskivene. En teknikk for å få pålegget til å vare lenger var å legge en pølseskive på brødskiven som man deretter trakk vekk etterhvert som man spiste brødet. Når brødet var spist opp, hadde man fremdeles pølseskiven, og kunne legge den på neste brødskive.

Når man får et forskningsprosjekt i Norge, er den finansiert etter den samme metodikken. Det forutsettes nemlig en egenfinansiering – det vil si forskerens tid. Men siden forskeren ikke har en grunnlønn det går an å leve av, må han velge mellom enten å jobbe med andre ting enn forskning (som det blir penger av) eller å redusere sitt forbruk. I begge tilfelle driver man med skyvepølse, enten det nå er forskningstiden eller levestandarden man skyver foran seg.

Som del av mitt prosjekt skal man rekruttere doktorgradsstudenter, men jeg lurer litt på hvordan jeg skal få tak i skikkelige folk all den stund jeg kan betale ca. halvparten av hva de kan få nesten hvor som helst ellers. Et lyspunkt er i alle fall at mitt fagområde gir eventuelle doktorgradsstudenter et godt arbeidsmarked i softwarebransjen eller som konsulent. Akademia som karrierevei i Norge ser imidlertid i stadig større grad ut til å være en retur til fortiden, hvor akademisk virksomhet var noe som ble bedrevet av intellektuelt interesserte og økonomisk uavhengige rikmannssønner. Eller man kan gjøre som meg – ha to-tre jobber for å få lov til å drive med noe som samfunnet burde prioritere, men ikke gjør.

Av og til lurer jeg faktisk på om det ikke bare er slik at vi ikke setter pris på kunnskap i Norge, men at vi rett og slett er redde for den. Denne farlige forskningen kunne jo komme til å rokke ved oppfatninger og maktposisjoner (se f.eks. hva som skjedde da kollega Øivind Bøhren viste at det ikke er sammenheng mellom antall kvinner i en bedrifts styre og bedriftens lønnsomhet). For ikke å snakke om at det å ha en masse argumentative forskere rundtomkring kunne komme til å stille dårlig utdannede og/eller kunnskapsløse politikere i forlegenhet.

(Kaare Norum er forøvrig en mann jeg har stor sans for, med snilt utseende og milde manererer som kamuflerer klare meninger. Det sier jeg ikke fordi jeg kjenner ham selv, men fordi min datter nummer tre, som er "superreporter" for Barnetimen, har intervjuet ham om hvorfor hun bør spise grønnsaker. Og jammen klarte han ikke å svare på en måte som har fått henne til i hvert fall å tenke på det. Uten å gå på akkord med fagligheten.)

Det er vanskelig å lese forsvarssjef Sverre Diesens kronikk i Aftenposten som annet enn en nøktern økonomisk og teknologisk fagmilitær analyse. Fysisk landbesittelse blir mindre viktig som noe å krige om (det er kommunikasjonssentraler og -linjer, særlig de som styrer distribusjonen av olje og gass, som gjelder), og at soldater blir færre i antall men mye mer teknologifisert er det vel ingen som er uenig i. Heller ikke at mer avansert utstyr blir dyrere (militært utstyr selges ikke til konsumenter, og dermed får man ikke det voldsomme prisfallet over tid som vi kjenner fra mobiltelefoner og PCer).

Så det er vanskelig ikke å ta det forsvarssjefen sier for god fisk. Men jeg skulle gjerne høre den fagmilitære begrunnelsen fra politikere som insisterer på at vi fortsatt skal ha syv flybaser og store garnisoner i Nord-Norge. Bortsett fra Kystvaktens fiskeovervåkning (som vel strengt tatt er mer en politioppgave enn en militær operasjon), er vel dagens russiske invasjon mer en sak for ordenspolitiet enn militæret?

Jeg har en mistanke om at militærleire er en skjult sysselsettingsstøtte til Nord-Norge – og gitt dagens meget hurtige kommunikasjons- og transportteknologi, er det mindre bruk for marsjstøvler og skyttergraver. Kanskje garnisjonene i Nord-Norge bør spesialisere seg på geriljakrigføring, og kalles geriljaleire?

Uansett skal Forsvarssjefen ha honnør for at han kaster hansken – han har det faglige ansvar for at Norge har et så godt forsvar som mulig, og da har han både rett og plikt til å uttale seg til offentligheten. På fagmilitært grunnlag og som anbefaling, selvsagt. Som han selv sier i sin kronikk: Hans rolle er å klargjøre alternativer, valget mellom dem er en politisk avgjørelse.

Forsvarspolitisk, håper jeg. Ikke distriktspolitisk.

For noen uker siden hadde Kåre Tannvik og jeg en kronikk i Aftenposten, der vi skrev om nødvendigheten av at Finnmark (og for den saks skyld en rekke andre steder i Norge) slutter å forsøke å bevare verden slik den er og heller forsøker å tilpasse seg en verden preget av kunnskaps- og servicenæring.

Det ble selvfølgelig en hel del diskusjon og frem og tilbake, jeg var på radioen og Kåre, som er lokal og adskillig mer direkte enn jeg er, deltok i et innringningsprogram. En av de tingene som frustrerte meg (selv om jeg visste det ville bli slik) er at man hang seg opp i en relativt liten side av kronikken, nemlig det at "for at noe skal leve, må noe dø" – i dette tilfelle må man legge ned endel kommuner og andre institusjoner for å frigjøre arbeidskraft og andre ressurser til å bygge fremtiden.

Jeg vet selvfølgelig ikke noe særlig om detaljer her, men så fikk jeg en hyggelig telefon med påfølgende faks fra Arne Olav Wahl, næringsdrivende i Båtsfjord. Han har laget sitt eget forslag til kommunesammenslåing, hvor han tar Finnmarks 19 kommuner og slår dem sammen til 5 (se illustrasjon). I mange tilfelle er det allerede ganske stort samarbeid mellom disse kommunene, men som Arne sa: "Vi har kommuner med ned mot 800 innbyggere. Tenk om hver 800. innbygger i Oslo skulle gått rundt med ordførerkjede…."

Arne påpekte også at kommunikasjon i Finnmark blir vanskeliggjort fordi veinettet ikke er komplett, med disse eksemplene: Fra Vardø til Båtsfjord er det 240 km å kjøre. Direkte avstand er 85 km, og det gjenstår bare å bygge 20 km vei for å få det til. Tilsvarende er det 290 km å kjøre fra Hasvik til Hammerfest (pluss 1.5 time fergetur). Den direkte avstanden er 65 km + 15 minutters fergetur. Jeg kjenner ikke til detaljene her, men fra et kart ser det jo unektelig ut til at det er huller i nettverket – noe som vanskeliggjør bevegelse og dermed næringsliv.

Det finnes også en gruppe mennesker i Kirkenes som jobber med  å få knyttet Kirkenes til det russiske jernbanenettet – såvidt jeg vet mangler det 42 km på å få det til, noe som kunne gjøre Kirkenes til en utskipningshavn for russisk-produserte varer. I en verden med global produksjon og handel synes jeg det høres fornuftig ut – det blir ikke mindre logistikk fremover, for å si det forsiktig.

Disse forslagene har alle den store fordelen at de ser fremover – og at favoriserer investeringer som vil øke fleksibilitet og endringsevne. De er gode alternativer til de elendighetsbeskrivelsene man vanligvis hører. 

For endel år siden arbeidet jeg i et stort internasjonalt konsulentfirma. En av mine kolleger var P…, en tynn og lang engelskmann med fabelaktig diksjon og en høyt utviklet sans for humor. Han hadde et forhold til Norge, for han hadde hatt et konsulentoppdrag for Norsk Hydro og i løpet av et år fløyet fra England til Oslo mer enn 100 ganger.

I de dager (før Schengen og 11. september) var det svært enkelt å komme seg gjennom passkontrollen til Norge – man trengte ikke å vise passet, det holdt å si "norsk" til passkontrolløren, og man slapp igjennom. Norsk er et språk det tar kort tid å lære seg (nokså få ord, relativt logisk grammatikk og stavemåte), men det tar mange år for de fleste utlendinger å bli kvitt alle spor av utenlandsk aksent (bare forsøk å få en utlending til å si ord som "tone" eller "halen".) Med andre ord, passkontrollørene hadde funnet en effektiv måte å skille nordmenn fra ikke-nordmenn på.

P… hadde bestemt seg for å forsøke å bli oppfattet som nordmann. Han trente og trente, og etterhvert kunne han si "norsk" uten spor av britisk aksent. Det hjalp ikke stort – passkontrollørene bare smilte og ristet på hodet, og ba om å få se passet. Og P… var frustrert – hvordan i all verden kunne de vite at han var engelskmann?

I hans tilfelle var det enkelt – han var tynn, blek i huden, hadde mørkt hår strøket rett tilbake, "stiff upper lipp" (han lignet faktisk litt på John Cleese) og, ikke minst, han gikk i krittstripedress med hvit skjorte og blå pullover. Om han hadde hatt Union Jack tatovert i pannen, hadde han ikke sett mer britisk ut. Ikke det at jeg hadde hjerte til å fortelle ham det. Og passkontrollen tok ham, hver gang. Med et smil.

Hvilket får meg til å undres litt – hva vil det egentlig si å være nordmann? En genetisk forklaring a la Norsk Språkråd (og, for den saks skyld, Tyskland) slår meg som uhyre primitiv. Språk er enklere – en nordmann er vel egentlig en person som snakker norsk (uansett hudfarge og pass) siden språket er for spesielt interesserte, og antall feil ved en slik forklaring er små i forhold til de mer formaliserte, som statsborgerskap (min sjef på BI er portugiser, men det er det ingen som ville ha gjettet ved å se på eller snakke med ham) eller hudfarge (spør Shazad Rana om den saken.)

Kunne vi ikke ganske enkelt definere en nordmann som en person som både oppfatter seg selv og oppfattes av omgivelsene som nordmann? La gå at det er en glidende definisjon, men i en stadig mer globalisert verden blir nasjonal tilhørighet mer og mer et spørsmål om valg (og ikke lenger et særlig viktig valg) enn noe annet. Og en person som gidder å definere seg selv som norsk bør vel egentlig fortjene å bli det?

(Dette er forøvrig blogget fra SAS’ flight mellom København og Beijing, et eller annet sted over Sibir. Takket være Boeings Connexion-tjeneste. Glimrende greier, og mye bedre enn B-filmer i høretelefoner.)  Det er da litt fantastisk at man kan blogge og sende epost over Sibir?

Språkrådets noe begrensende definisjon av ordet "nordmann" har skapt debatt, godt oppsummert av Knut Olav Åmås under tittelen "Negeren og nordmannen" (ikke på nett foreløpig, av en eller annen grunn.) Men det er Scruella de Ville i Morgenbladet (heller ikke på nett – burde ikke dette være elektronisk diskuterbart?) som viser absurditeten i presise tilhørighetsdefinisjoner, en debatt hun synes er preget av "språkteknisk nidkjærhet og politisk likhetsiver":

Da jeg kalte min venn Anwar for Tåsen-kurder ble han kjempesur, og jeg ble redd for at jeg hadde tråkket ham på tærne. De hadde jeg. Anwar var Nordberg-kurder, og sånn var det med den saken. Slikt kommer man ikke frem til med hjelp av språkteknisk nidkjærhet eller politisk likhetsiver.