Studenter fester på torsdager og dukker ikke opp på forelesning på fredager. Og foreleseren har 30 studenter av 170 på forelesning….

Kjære kolleger: Dette kan dere gjøre noe med hvis dere faktisk bryr dere om forelesninger og tar litt ledelsen, i stedet for å akseptere situasjonen. Her er oppskriften:

• pliktig oppmøte i alle forelesninger
• 40% av karakteren basert på deltakelse i diskusjonen
• forutsett at alle artikler er lest på forhånd, og diskuter derfra
• stryk alle studenter som ikke fyller disse kravene

Kan ikke ha denslags, sier du? Jeg har gjort det med 160 studenter, måtte riktignok dele dem i to grupper, men vanskelig er det ikke. Krever bare litt forberedelse, samt at en foreleser tar hele kurset og dermed får oversikten. Men OK, hva skal man gjøre hvis man er bundet til en forelesende form? Her er løsningen:

• hold så interessante forelesninger at studentene møter opp fordi de vil
• og hvis ikke dette er nok (og det er det ikke), fortell studentene på første forelesning at pensum er a) litteraturlisten, b) utdelte og diskuterte artikler og annet materiale, og c) alt du kommer til å finne på å si i forelesning. Sørg, med andre ord, for at det ikke er mulig å bestå kurset uten å ha vært i nesten alle forelesninger.
• Når studentene dukker opp på siste forelesning for å høre om hva som kommer til å være på eksamen, så svarer du ikke på det – for i den grad du har svart på det, har du gjort det i nest siste forelesning.
• Og for all del: Ikke bruk forelesningene til å gjennomgå litteraturen. Den skal de ha lest på forhånd. Bruk forelesningene til eksempler, utdyping, og å trekke linjer mellom de ulike delene av pensum.
• Ikke bruk forelesningen til å lufte dine egen forskningsprosjekter eller standard presentasjoner. Det har man seminarer til.

Gjør dette i et par år, og ryktet går foran deg. Ta ansvar for hele kurset, behandle studenter som produkt, ikke kunder (de har betalt for en utdannelse, ikke for en grad), og nekt å forholde deg til studenter som ikke jobber.

Høyere utdanning er ikke enhetsskolen, hvor man skal forsøke å få alle igjennom. Hvis målet er å få alle igjennom, snakker vi ikke lenger om høyere utdanning. Enkelt og greit.

Dette er ikke så vanskelig….. 

Oppdatering 19.3: Livlig diskusjon over hos Iskwew.

Gudene skal vite at det ikke er ofte jeg er enig med Øystein Djupedal, men jeg er faktisk helt på hans side når det gjelder støtte til utvikling av digitale læremidler. Dagens system, hvor kommunene presses for store summer som går til å kjøpe tunge lærebøker som snart blir utdatert, er rett og slett ikke veien inn i fremtiden. NFFOs formann Kjell Lars Berge og Aschehoug-direktør William Nygaard spår død og fordervelse for bokbransjen, slik de gjør hver gang det er en forandring. Sist de var ute og spådde om fremtiden, mente de at deregulering av bokmarkedet ville bety kulturens død. Nå selges det flere bøker og utgis flere titler enn noensinne, uten at de funnet det nødvendig å endre standpunkt.

Når Djupedal sier at forlagene ikke har gått i front i utviklingen av digitale læremidler, har han helt rett. Forlagene er, akkurat som plateselskapene, helt opphengt i at de skal ha betalt for hvert enkelt eksemplar av en bok, og forstår ikke at de leverer en tjeneste. Kjell Lars Berge og William Nygaard glemmer at lærebokforfattere og forlag eksisterer fordi de fyller et behov – i dette tilfelle behovet for kvalitetskontrollert lærdom tilpasset alders- og læringsnivå. Hvis man kan fylle dette behovet bedre på en ny måte, har ikke forlag og tradisjonelle lærebokforfattere lenger noe å gjøre. Men de finner nok på noe. Tradisjonelle lærebokforfattere kan skrive pedagogisk og er flinke til å systematisere. Det er meget verdifullt i en elektronisk sammenheng. Forlag kan organisere grupper av forfattere rundt prosjekter, drive markedsføring, og ha språkrøktere og andre spesialister tilgjengelig.

Grunnen til at fylkeskommunene her går foran, er at det er de som betaler for gildet – og at de kanskje er lei av å betale hundrevis av millioner kroner for noe som til syvende og sist er tilgjengelig over nettet allikevel.

William Nygaard burde konsentrere seg om å få Aschehoug over fra det cellulosebaserte til den elektroniske informasjonssamfunnet, slik Schibsted er i ferd med å gjøre det for aviser. Kjell Lars Berge burde innse at hvis man tar produksjonskostnaden ut av verdikjeden for en lærebok, blir forfatteren en mye mer viktig person – særlig når lærebøker blir en dynamisk tjeneste. Tenk deg lærebokforfatteren som sitter og hele tiden oppdaterer sin lærebok rett på nett, følger med på hvordan elevene bruker den, skriver dypere artikler og finner stoff til de elevene som vil lære mer om noe, interagerer med lærere som kommer med nye ideer til hvordan stoffet kan brukes.

Og her sitter jeg og forsvarer Djupedal og fylkeskommunen…. Det sier noe om hvor langt bak mål forlagsbransjen og forfatterforeningene er.

Et stort problem i akademia (og, for den saks skyld, mange andre steder) er at når man først har fått en posisjon (gjennom svært hardt arbeid) kreves det ikke stort for å bli sittende. I USA kalles dette "tenure", og fungerer på den måten at akademikere jobber steinhardt tidlig i karrieren for en relativt lav lønn – belønningen er jobbtrygghet etter noen år, når de passerer en komitebedømmelse og deretter blir ansatt for livstid (eller til universitetet går konkurs, noe som faktisk kan skje derover.) Ordningen er ment å sikre professorers uavhengighet – de skal ikke kunne sparkes, fordi at de da kan både forske på kontroversielle tema og trekke sine konklusjoner uten redsel for å miste jobben.

Steven Levitt, en av forfatterne av Freakonomics, mener det er på tide at man slutter med tenure i amerikanske universiteter. Problemet er at etter at folk har fått tenure, så slutter mange (i alle fall på middelmådige universiteter) å produsere, og begynner i stedet å interessere seg for utenomakademiske aktiviteter, enten det nå er konsulentarbeid eller fritid. Man kan få en situasjon omtrent som de reelle arbeidskontraktene øst for Jernteppet for noen år siden: Vi later som vi betaler deg, og du later som du jobber her. Levitt påpeker at tenure-prinsippet ikke fungerer i praksis – den beskyttelse ordningen gir er det rett og slett ikke behov for. (For min egen del vil jeg tilføye at ordningen nok fungerte bedre den gangen kunnskapen utviklet seg litt langsommere enn den gjør nå.)

Levitt foreslår en ordning hvor universiteter avvikler tenure-ordningen, gir folk som har slappet av litt for lenge sjansen til å ta seg inn igjen over en toårsperiode, og deretter begynner å behandle professorer akkurat som andre ansatte i USA (med et relativt svakt stillingsvern.) Som en overgangsordning foreslår han at universitetsansatte bør kunne velge mellom høyere lønn og sterkt stillingsvern – med andre ord, hvis du aksepterer at du kan sparkes, settes du signifikant opp i lønn. Dette vil gjøre det lettere for universiteter å rekruttere faglige innenfor emner som har et attraktivt arbeidsmarked utenfor akademia.

Middelmådighetene eller de som vil slappe av, kan jo bare beholde den eksisterende ordningen….

(En sideeffekt er at manglende stillingsvern kan føre til et incentiv til bare å ansette dårlige folk, for ikke å risikere å bli konkurrert ut. Ergo vil man trenge et målesystem som gjør rekruttering til et målekriterium.)

Dette hadde jo vært en morsom tanke i en norsk sammenheng!