For et års tid siden havnet jeg i radiodebatter fordi jeg syntes skoler i Norge ikke var flinke nok til å bli kvitt dårlige lærere. Nå ser det ut til at Steve Jobs (og, tilsynelatende, Michael Dell også) er enig med meg. Som de sier: Hvordan skal du kunne drive en organisasjon hvis du ikke kan bli kvitt de folkene som ikke fungerer? I hvert fall ikke med teknologi…..
(Via Scoble.)
Nok en kronikk i Aftenposten, denne gang med tittelen Det feilorganiserte sykehus.
Denne bygger på personlige erfaringer, og er nok det tekststykke av alt jeg noensinne har skrevet som har voldt meg mest hodebry og kanskje også engstelse. Mine hovedpoeng (og gitt at jeg bare har 7000 tegn i Aftenposten, konsentrerer jeg meg om det første) er at sykehus er feilorganisert, underkoordinert, og kunnskapsløse (i den forstand at for mange, særlig de delene som møter pasienten, vet hva de skal gjøre men ikke hvorfor.) Jeg bygger dette på observasjoner og dyrekjøpte personlige erfaringer, men også på organisasjonsteori. Sykehusledelse er kanskje det vanskeligste fag som finnes, og krever helt spesiell kunnskap og bakgrunn. Her regner jeg faktisk med en frisk debatt, og ser frem til den, om enn med noe mindre bastant forutinntatte meninger enn jeg ellers pleier å ha.
Men jammen var det godt å bli ferdig med denne. Og jeg har mye mer å si, så det kommer vel en lengre, mer akademisk artikkel etterhvert. Hvis jeg orker.
Espen Andersen, 1.amanuensis Strategi, Handelshøyskolen BI
En maurtue består av svært enkle individer – maur – som sammen skaper en kompleks og avansert organisme. Et sykehus består av svært intelligente og motiverte individer – mennesker – som sammen skaper en organisasjon som til tider opptrer umenneskelig. Hvorfor?
Man skal være sterk for å være pasient på et norsk sykehus. Ikke bare må man argumentere for selv basale behov som mat eller smertestillende medisiner, men man kan møte personale og prosesser som ikke ser ut til noensinne å ha snakket sammen, langt mindre koordinert hva de holder på med.
Sykehus er preget av heroisk innsats fra enkeltpersoner: Leger, sykepleiere og administrativt personale som slåss med et system som viser monumental inkompetanse og total ufølsomhet overfor alminnelige menneskelige behov. Om man påpeker dette, får man høre om ressursmangel – men først i det siste har leger begynt å diskutere hva man faktisk gjør innenfor sykehusets fire vegger.
I sin søken etter effektivitet har helsevesenet sett til næringslivet. Dette kunne blitt bra, men dessverre har man ofte endt opp med snurrige og gammeldagse ledelsesmodeller, med effektivitetsbegreper fra 70- og 80-årene. Kort sagt forsøker man å industrialisere noe som ikke kan industrialiseres.
Rent organisasjonsteoretisk er ikke dette så vanskelig. Min kollega Øystein Fjeldstad deler bedrifter i tre typer (verdikonfigurasjoner): Vareproduserende (verdikjeder), problemløsende (verdiverksted) og formidlende (verdinettverk). [For mer om dette, se denne oversiktsartikkelen.]
Sykehus er verdiverksted, men organiseres ofte som verdikjeder.
Disse to bedriftstypene er dramatisk forskjellige. En verdikjede er en lineær prosess: Råvarer kommer inn, produkter blir produsert, og sendes ut. Dette er målbart og relativt ukomplisert.
Et verdiverksted identifiserer problemer og mobiliserer ressurser for å løse dem. Dette gjøres i en sirkulær prosess ved diagnose (hva er problemet?), behandling, og kontroll (er problemet løst?) Hvis man ikke løser problemet etter en runde, begynner man på nytt igjen, med større ressursinnsats.
En lege begynner enkelt (”ta to aspirin og ring meg i morgen”) for så å ta i bruk stadig kraftigere diagnoseverktøy (blodprøver, røntgen, eksplorativ kirurgi) og tilsvarende behandlinger. Man holder på til pasienten blir frisk eller dør, eller til det blir for dyrt å fortsette. Man vet ikke på forhånd hvor lang tid dette vil ta eller om man vil lykkes.
Et verdiverksted organisert som en verdikjede får problemer: Trafikkork, manglende koordinering, overspesialisering, og mistillit.
Trafikkork oppstår ved inntak (ventelister) og utskriving (korridorpasienter). Ventelister skyldes vanskeligheten med å stille en presis diagnose – på produksjonsspråk, at råvarene (dvs. pasientene) ikke er standardisert nok. Korridorpasienter skyldes at pasienten ikke er frisk nok – i produksjonsspråk, suksessraten i produksjonen er variabel, og det er ofte behov for etterbehandling. Mer kork oppstår fordi pasienter ofte har flere enn ett problem – og må da forholde seg til to eller flere produksjonslinjer samtidig.
Manglende koordinering skyldes underinvestering i koordinerende mekanismer, hovedsakelig fordi informasjonen som skal utveksles er komplisert. Verdikjeder kan samarbeide ved å utveksle kortfattet og presis informasjon (produktnummer, tid, sted og pris) mens verdiverksted må overføre massevis av upresis informasjon (”føler seg ikke bra”), som regel svært kontekstavhengig (informasjonen endrer betydning avhengig av annen informasjon).
Koordineringskostnader for et verdiverksted vokser eksponentielt med organisasjonens størrelse. Sykehus må enten være så små at man klarer seg med enkle systemer (mandagsmøter og telefoner), eller man må investere voldsomt i teknologi. Accenture – verdens største konsulentfirma og kanskje største verdiverksted – bruker 18% av sine bruttoinntekter på kunnskapsdelende og koordinerende teknologi. Det er mye mer enn noe sykehus bruker.
Overspesialisering skyldes både et ønske om å bli bedre (jo mer spesialisert, desto dypere forståelse) men også enkeltspesialistens behov for å begrense etterspørsel. Et verdiverksted må balansere spesialiseringsdybde (vite alt om litt) og problembredde (vite litt om alt.) Kundene kan ikke vite hvor god en ekspert er, men kan vurdere hvor godt ekspertene samarbeider om kundens individuelle problem. Er behandling gratis får man uendelig etterspørsel, med påfølgende overspesialisering. I en privatisert verden får man det motsatte problemet: Sykehus som vil løse alt.
Ikke rart alternativmedisinere snakker om holistiske metoder – de har ingen spesialiseringsdybde å tilby, og må dessuten ta betalt.
Mistillit oppstår i sykehus fordi det i en verdikjede, tradisjonelt, er forskjell på de som leder og de som utfører. I et sykehus tror administrasjonen den har ledelsen, mens legene tror de har makten. Begge sider er skjønt enige om at at skikkelige fagfolk driver ikke med ledelse – administrasjonen fordi de tror fagfolkene ikke kan, fagfolkene fordi de anser denslags som under deres verdighet.
Mistillit kan nå fantastiske høyder: Jeg er blitt fortalt at ved Ullevål installerte ledelsen for noen år siden fastskrudde sittebenker i korridorene, slik at legene ikke kunne ha korridorpasienter (som gjør seg dårlig på TV). Om natten skrudde en gruppe leger og annet personale benkene løs og stablet dem opp utenfor direktørens kontor.
Resultatet av alt dette er at det verste stedet å bli syk på, er et sykehus. En pasient jeg kjente falt ut av sengen (på sykehuset) og skadet øret. For å få undersøkt denne skaden, sendte avdelingen en rekvisisjon til en annen del av sykehuset – som så sendte innkalling hjem til pasienten. Vedkommende fikk time to måneder etter sin død.
Enkeltpersoner – leger og sykepleiere – kan stoppe slikt ved personlig å overstyre systemet. Dette krever imidlertid mye energi og autoritet, særlig fordi man kan komme til å bevege seg inn på en kollegas område – eller i alle fall ødelegge sine effektivitetsmål.
En ny modell
Sykehus er ikke industribedrifter, men problemløsende foretak, og de må organiseres deretter. Det viktigste enkeltelement her blir å få opp en faglig motvekt til spesialistene: En kader av senior leger og sykepleiere med breddeperspektiv og -kompetanse, som tar et helhetlig ansvar for pasienten fra inntak til utskriving, og som benytter spesialister etter behov, uten å slippe taket i den overordnede, generelle prosessen.
Generalistene må få makten, ansvaret – og prestisjen. Det må investeres i koordinering, så man kan gjøre to ting på en gang. Kunnskap må spres til alt sykehuspersonale, slik at alle vet ikke bare hva de skal gjøre, men også hvorfor.
Det ligger i dag en mye større helsegevinst i å få delene av et sykehus til å spille sammen enn i å forbedre hver enkelt del.
I mellomtiden bør man som pasient sikre seg at man har oppegående og argumentative slektninger, som kan påta seg koordineringen av omsorgen for pasienten. For sykehuset er ikke i stand til å gjøre det.
Her er en idé til et underholdningskonsept, mest for TV: En krysning mellom "Beat for beat", "Kontrapunkt" og et eller annet spørreprogram jeg vagt husker fra min barndom (hvor Ernst-Hugo Järegård lagde skandale ved å banne), men med litteratur som tema. Stykker fra bøker og film leses eller fremføres (gjerne filmklipp, også, og manussider), og man stiller spørsmål om bøkene og forfatterne. Talefør og kunnskapsrik programleder nødvendig, og man må selvfølgelig ha lag som Forfatterlaget (Eirik Newth og Knut Nærum ville jo være kandidater), Salgslaget (Frid Ingulstad, Ari Behn), Kritikerlaget (Bjørn Gabrielsen er selvskreven), Forleggerlaget (Kagge, så klart), Redaktørlaget (Anne Aasheim og Knut Olav Åmås), og Leserlaget (ahem). Muligens et lag med eldre lesere og et med yngre? Bloggerlaget (Mihoe burde ligge godt an, Hjorthen også)? Å ha et Næringslivslag med folk plukket ut fra nest siste side i Dagens Næringsliv ville vært for grusomt, de ville svart Hamsun på alt…
Her ville det selvfølgelig være viktig at man ikke bare bruker klassisk litteratur – da blir det lett en slags muntlig prøve i litteraturhistorie, med Duun, Undset og Hamsun i utdrag – men både nyere litteratur fra inn- og utland, samt andre genre som sci-fi, dokumentar, og debattbøker.
Siden NRK skal bli flermedialt, bør det jo innskytes at dette ville bli et program som kunne gått både på TV og radio, og som dessuten egnet seg utmerket i nett- og podcastformat. Ikke minst ville man fått masse kommentarer fra bloggosfæren og kommentariatet, særlig hvis man la inn et element av leserkonkurranse (f.eks. å dikte neste vers eller skrive om et tekststykke fra en forfatter til en annen.)
Intet tenner halvintellektuelle lesere som muligheten til å briefe med sin ekspertise slik idrettstilhengere gjør med skøytetider og overgangssummer. For ikke å snakke om at det ville tilført en ny dimensjon til lesergleden rundt omkring.
Aslak Nore har hatt et studieopphold i USA og kommer tilbake full av entusiasme for amerikansk "litterær journalistikk", i den grad at han skriver en 10-punktskronikk. Ikke et særlig litterært format, men man få i alle fall sagt ting kort og presist og kan legge til flere detaljer andre steder.
Jeg er så enig, så enig i at vi trenger lange og spenstige artikler i norsk journalistikk, men hvor skal de publiseres? Finnes det noe norsk magasin som ville publisert Tracy Kidder’s artikler om debuggingen av datamaskinen Eagle hos Data General, som siden ble utvidet til klassikeren The Soul of a New Machine? Eller Neal Stephensons glimrende Mother Earth, Mother Board (243.783 tegn inkludert mellomrom – en kronikk i Aftenposten har max. 7000 tegn)?
En annen sak er at det å skrive denslags er noe man ikke kan lære seg til i et klasserom – det krever mange forsøk og gode inspirasjonskilder. Som en av kommentatorene sier: Denne typen skriving er for ensomme ørner.
Men for all del, ja til mer spenstige artikler – og så gjenstår det bare å se om det kommer noe med flukt over fra Aslak Nore fremover.
(Replikk i Aftenposten 9. februar)
Knut Natvigs kronikk i Aftenposten 7. februar er et frustrert utrop fra en sliten forbruker i mobiltelefonjungelen. Markedet er for komplisert, men dessverre vil den foreslåtte løsningen – gratis abonnement og fast samtalepris – i løpet av kort tid ta livet av alle unntatt ett mobilselskap. Mobilpriser er kompliserte av tre enkle grunner: Nesten alle kostnader for et telefonselskap er faste, intern trafikk er billigere enn ekstern trafikk, og kundenes adferd endres med prisen.
Et telenett koster milliarder å bygge, men en enkelt samtale koster nesten ingenting å formidle innenfor eget nettverk. Ringer man mellom telefonselskaper, betaler selskapene hverandre for å knytte forbindelsen. Dette kalles termineringsavgift, og den reguleres av staten. Selskapene ønsker derfor å holde trafikk innenfor eget nettverk – derav gratis samtaler innen familien eller bedriften. Jo billigere samtalepris, jo mer ringer folk, jo mer knyttes de til hverandre og – hvis de er innenfor et nettverk – til sitt teleselskap.
Kun samtalepris ville føre til at selskapene priskonkurrerte hverandre i senk i håp om å få alle kundene. Ett selskap ville vinne, og vi ville være tilbake i en monopolsituasjonen vi hadde i gamle dager: Enkle, høye priser.
Skal vi først ha en forenkling, vil den heller komme i motsatt retning fra Natvigs forslag: Større andel fast abonnementspris og lavere samtaleavgifter, slik det er på Internett og i fasttelefoniverdenen. Også denne modellen har problemer, men de er lettere å håndtere sålenge det er nok kapasitet i telenettverkene.
Til syvende og sist er det slik at folk er forskjellige – derfor de mange typene abonnementer. Natvig har imidlertid rett i at det kan være i selskapenes interesse at ting er uoversiktlige. Til hans trøst kan jeg si at over tid tenderer kundenes evne til å velge (bl.a. ved analyser og samarbeid over Internett) samt konkurransen fra andre tilbydere (Internett-telefoni) til å sørge for at selskapene lurer seg selv omtrent like ofte som de lurer kundene.
PS: Et nøkkelord her er nettverkseksternaliteter…..
Gårsdagens møte med programdirektør Vidar Nordli-Mathisen fra NRK var meget interessant – ikke bare leverte foredragsholderen en interessant presentasjon, men det ble en livlig diskusjon etterpå, men publikum som stilte interesserte spørsmål fra mange vinkler. NRK har et meget godt utgangspunkt for å bli en viktig aktør i mange mediekanaler, men har også interessante utfordringer på organisasjons- og kunnskapssiden. Så interessante, faktisk, at vi bestemte oss like godt for å ha et nytt møte med Nordli-Mathisen om et år – for å se hvordan det gikk!
Nordli-Mathisen startet med å vise til utviklingen – fra NRK som monopolist på 60-tallet til dagens enorme tilbud av opplysnings- og underholdningsstoff i mange media. TV er helt dominerende, men i 2006 gikk faktisk TV-titting ned med 9% i Norge, og i aldersgruppen 30-39 gikk den ned med 17%. Radio holder seg, men det er nettet som tar over.
NRK har et glimrende utgangspunkt, men må forberede seg på en situasjon der mer og mer skjer over nettet. Nordli-Mathisen leder en divisjon av NRK kalt Program Oslo, og de gjennomfører en organisasjonendring hvor de reorganiserer fra avdelinger til mange mindre "redaksjoner", med en faglig leder og med alle administrative funksjoner sentralisert. (Hver redaksjon er en "øy", og man snakker derfor om et "digitalt øysamfunn".) Hver redaksjon har ansvaret for et emneområde, og produserer for alle medieformer – selv om det naturligvis er variasjoner, i den forstand at nyheter er mer tekstlig fokusert (en av tilhørerne kalte Dagsrevyen "radio med bilder") mens f.eks. opera eller store events er mer TV-fiksert.
Diskusjonen etterpå dreiet seg om mange ting – det jeg syntes var interessant var hvordan man tenkte om interaktivitet. NRK er idag svært portalorientert, men i fremtiden kan man ikke forvente at folk kommer inn gjennom hoveddøren. I og med at det mest sette TV-programmet NRK noensinne har laget sannsynligvis er Hurra Torpedos versjon av "TurnaroundTotal Eclipse of the Heart", som gjorde furore på Youtube for et års tid siden, bør da ikke NRK bli mer søkbar, linkbar. Det samme gjelder aksess til alle arkivene – riktignok kan NRK legge ut alt mulig digitalt, men å lage et grensesnitt til dette, med kategorisering og kvalitetsvurdering er faktisk noe man bør gjøre med "crowdsourcing".
Andre interessante tema var grensegangen mellom kommersialisering og almenkringkasting. Mye avhenger her av Stortingsmeldingen om NRK som kommer til våren, men Nordli-Mathisen viste til en interessant modell fra BBC som ser ut til å virke. Andre ting var spørsmålet om opphavsrett for skuespillere og freelancere, forholdet til portaler som Startsiden, og rene organisasjonsspørsmål – er det lurt å endre både emneinndelingen og leveringsformatet samtidig?
Uansett, et meget interessant møte, det skal bli spennende å se hvordan dette løper av. Ny rapport om et år….
Jarle Bergersen får stadig brev fra advokater som vil ha ham til å fjerne omtale av useriøse nettfirma som Bedriftsguiden.no.
Pussig med slike advokater og firma – at de ikke forstår at jo flere brev de skriver, jo mer blir de omtalt, og jo flere blir oppmerksom på hvor lite seriøst det underliggende firmaet er.
Jeg er etterhvert blitt meget skeptisk til firma som må bruke tid og krefter på å fortelle verden hvor profesjonelle og seriøse de er. Den enkleste måten å bli oppfattet som profesjonell og seriøs er å være profesjonell og seriøs. Det innbefatter å ikke prate sludder i sitt eget salgsmateriale. Det innbefatter også, hvis man er en bedrift på internett, at man forstår den publiseringskultur som gjelder på nettet. Slik sett er et advokatbrev fra en nettbedrift en sterk indikasjon på manglende nettkompetanse. Det Bedriftsguiden skulle gjort, naturligvis, var å publisere sine servertall i et lett sammenlignbart format, gjerne gjennom en ekstern statistikkleverandør. Lagt ut sin serverstatistikk, men andre ord, og tilbakevist med fakta…. Men hvis man sjekker Alexa.com for Bedriftsguiden og Nettkatalogen, ser man at den første er ca. nr. 418.500 på nett, mens Nettkatalogen er nr. 46.746. Akkja sann, dette Internettet.
Redaktøren i et engelsk tidsskrift (Times? Economist?) forbød engang bruken av ordet "famous", med den begrunnelse at hvis vedkommende som ble slik beskrevet ikke var berømt, så var det feil, og hvis vedkommende var det, var ordet unødvendig. Kanskje på tide å gjøre det samme for "seriøs" og "profesjonell"?
Oppdatering 17. februar: Dagbladet har laget en reportasje om saken, selvfølgelig uten å få svar fra Jarles motpart. Men man må jo spørre seg litt om advokatfirmaenes vurderingsevne i denne saken – om de kan hevde både det ene og det andre rent juridisk, bør de vel kanskje ha litt evne til å vurdere den PR-messige siden av saken også?
Jeg har omsider (i den forstand at jeg har hatt dem lenge, men først begynt å lese dem for en uke siden) kommet meg gjennom Gunnar Staalesens Bergenstrilogi (1900. Morgenrød., 1950. High Noon., og 1999. Aftensang.), som begynner med et drap noen timer inn på 1900-tallet, et drap som blir løst noen timer før 1900-tallet ender. Bøkene minner om en blanding av Roy Jakobsens Seierherrene og Odd Brochmann og Zinken Hopps Historien om Norge. Jeg er litt i tvil om gjennomføringen, men beundrer ambisjonen. Og bøkene er lettleste og spennende.
Som Norgeshistorie er bøkene interessante, men nokså overfladiske – det er lite forbindelser mellom historiske hendelser, og bortsett fra en mulig forklaring på Bergensbrannen i 1916, lite som gjør historien til annet enn kulisser. Menneskeskildringener er også overfladiske, personene er skildret mest ut fra hva de gjør og sier, eller hva andre sier om dem. Staalesen er først of fremst kriminalforfatter, og det merkes: Han forteller en systematisk historie om personer som treffer hverandre, og det er her bøkene er gode, i skildringen av hvordan mennesker går ut av og kommer inn i historien. Ikke minst er aktørene troverdige i hva de gjør – man finner ingen hypermoderne mennesker i 1910, for eksempel.
Vel verdt noen timer, for man ønsker å lese videre for å finne ut hva som skjedde og hva som kommer til å skje. Beskrivelsene av historiske hendelser sett gjennom deltakeres øyne – byggingen av Bergensbanen, bybrannen, trikkestreik, Telavåg, Alexander Kielland-ulykken – er meget gode. Kriminalhistoriene er tynnere og virker mer som staffasje for å gi hovedpersonene mer å gjøre. Til syvende og sist er det ikke så farlig hvem det nå var som begikk et drap i 1900.
Den kanskje største irritasjonen er alle beskrivelsene av påtvungen seksualitet – det ser til tider ut til at ingen kvinne kan komme til Bergen, i hvert fall ikke før annen verdenskrig, uten å bli voldtatt eller i alle fall pådra seg et meget uønsket svangerskap. Det blir litt slitsomt i lengden, litt for mye gjentakelse og mekanikk, litt mer ukeblad enn man liker. På slutten virker forfatteren også sliten, med litt for mange oppryddende kommentarer, som at man finner det jernrøret det innledende drapet blir begått med samtidig som man finner et annet drapsvåpen. Den allmektige forfatter og nokså mektige leser er litt for synlig etter min smak.
Men absolutt ikke bortkastet tid. Skjønt hadde jeg startet på nytt, ville jeg hatt et Bergenskart ved siden av meg, slik at jeg visste hvor Møhlenpris og Paradis og Fanafjellet lå hen.
Her er nok et eksempel på crowdsourcing, denne gang handler det om å finne gull, bokstavlig talt.
(Via Marginal Revolution)
Nesten syv millioner telefonkataloger sendes i disse dager ut til husstander i hele Norge. Naturvernerne mener dette er håpløs sløsing. Her i huset har vi noen telefonkataloger, et eller annet sted, men siden telefonkatalogen.no og, enda bedre, sesam.no kom igang, har jeg overhodet ikke sett på dem.
Nok et eksempel på at papir er et medium for visning, ikke lagring, og i hvert fall ikke søking.
Oppdatering: Som endel har påpekt, kan man raskt og enkelt reservere seg mot katalog.
Oppdatering II: Nå står det om en kasse rødvin også! Klikk her og avbestill snarest!
Meget spennende møte i Polyteknisk Forenings IT-gruppe på mandag:
NRK: Fra kringkaster til nettbasert multimediaprodusent
Programdirektør Vidar Nordli-Mathisen, NRK
Landets største medieselskap er inne i en stor omorganisering, med oppløsning av gamle avdelinger og oppretting av nye "flermediale redaksjoner". Prosjekt "Digitalt øysamfunn" kommer som resultat av dramatiske endringer i seervanene de siste årene, og reiser spørsmål som: hvordan vil vi som lisensbetalere merke endringene, og vil NRK satse på samme åpne tilgang til innhold som BBC gjør med sitt "Creative Archive"?
Her er det duket for livlig debatt om hvordan NRK og andre mediebedrifter kommer til å merke endringene i fremtiden, aktualisert av regimeskiftet i NRK, hvor Internett nå er klart definert som det medium og den kanal ting vil utvikle seg mest i.
Stedet er Håndverkeren konferanselokaler i Rosenkranz gate 7 (vis-a-vis Bristol), tidspunktet er kl. 1900, og du er hjertelig velkommen!
Jeg er redd jeg har begått litt spaltisteri på e24.no igjen, denne gang med tittelen Crowdsourcing, som jeg stadig oftere ser som et begrep som dekker elementer innen open source, kollaborative systemer, brukerdrevet innovasjon og mye annet.
Det er ikke alltid det fungerer – noe de første kommentarene som er kommet på innlegget kanskje gir en pekepinn om.
Oppdatering 5.2.: Dagens Næringsliv refererer innlegget, selvfølgelig med en lettvindt "hvorfor betale folk når de kan jobbe gratis" vinkling.
Et siste utdrag fra Richard Feynmans selvbiografi (eller kanskje rettere sagt, anekdotesamling) Surely You’re Joking, Mr. Feynman, denne gang om hoderegning. Kapittelet (som heter "Lucky Numbers") fortsetter i samme stil, og burde være en inspirasjon til alle som synes matematikk er kjedelig….
New York Magazine har en lang og morsom artikkel av Michael Pollan. Hovedtesen er at mye av ernæringsforskningen er basert på svært usikre data, at effekten av ernæringsstoffer varierer med hva slags mat de er i, at mat er svært politisert, og at altfor mye fokus på hva man spiser gjør at problemet med hva man spiser blir et mye større problem.
Riktig svar: Spis mat. Ikke for mye. Og mest plantekost.
Hihi. Nok et fag som viser seg å ikke være så vitenskapelig som ønsket. (Og hatten av for amerikanske blader, som tillater skikkelige artikler.)
(Via Boingboing.)
Glimrende artikkel – Steven Pinker er professor i psykologi på Harvard, og hans bok The Blank Slate anbefales på det varmeste. Det ryktes at en ny bok kommer til høsten, og denne artikkelen er kanskje en smakebit. Det er på tide at noen tok Dan Dennetts Consciousness Explained litt videre.
(Via Arts & Letters)
Anne Oterholm, formann i Den Norske Forfatterforening, gjør en ganske imponerende eksersis i å si absolutt ingenting i sitt innlegg i Dagbladet idag. Debatten (som dukker opp med jevne mellomrom) handler om hvorvidt serieforfattere av typen Frid Ingulstad skal få være medlem eller ikke. Oterholms oppryddende bidrag sier altså at man ikke trenger være medlem for å få tilgang til de støtteordninger foreningen forvalter, men at man ikke kan få bli medlem (og dermed påvirke kriteriene) medmindre ens verker har "litterær verdi" (slik hun selv demonstrerer). Samt at hun ønsker at alle skal kunne nyte god litteratur, og at det ikke er hun, men en komite som avgjør hvem som kan bli medlem.
Jeg vet ikke, jeg. Det kan jo tenkes at man fikk en litt annen definisjon av begrepet "litterær verdi" om man løsnet litt på medlemskriteriene. Slik de er nå ser de ut til å premiere det en av mine amerikanske kolleger kaller "intellectual masturbation". Et fenomen som er mye utbredt i akademia og også der kan føre til medlemskap i diverse foreninger (eller "skoler" som er det lokale uttrykket.)
Kanskje man også fikk flere og bedre forfattere om man myket opp tilgangen til Forfatterforeningen litt? Etter en smule frislipp av boksalget selges det nå flere bøker i Norge enn noensinne, uten at Forfatterforeningen har snakket mye om det. Jeg hører fra folk som bør vite om det at kvaliteten er bra også – i alle fall ryktes det at de som forvalter innkjøpsordningen har problemer med å holde budsjettet fordi det er så mange bra bøker. Heller ikke her har man hørt mye fra Forfatterforeningen, som spådde litteraturens undergang for et års tid siden.
Nå bør jeg vel ikke si noe om dette – jeg er jo ikke forfatter, bare leser. Og jeg har aldri lest Ingulstad. Ikke Oterholm heller, når jeg tenker meg om. (Etter disse anmeldelsene er det heller ikke trolig at jeg kommer til å gjøre det.)
Kan det være at det ikke er forfatterne som er best skikket til å vurdere hva som har litterær verdi? Burde det ikke i det minste være noen representanter for kundene i denne diskusjonen? De er jo uhildet, all den stund de ikke selv skal søke støtte. Og små miljøer kan jo ha godt av litt nye gener.
På den annen side: Jeg leser og vurderer studentoppgaver og søknader idag, og det er ikke den delen av jobben min jeg ser mest frem til. Selv om man finner litterær verdi i studentoppgaver også, eller i alle fall fantasifulle konstruksjoner. Tenk å måtte vurdere norske forfatteres samlede produksjon hvert år….
Nei, la dem beholde den jobben. Så vet vi i alle fall, for en stund, hvor de har hendene sine.
Jon Hoem slår til igjen, med et glimrende innlegg om e-læring. Jeg bet meg særlig merke i hans kommentar om at utdanningssystemet har mistet sitt informasjonsforsprang, men at "Den kommunikative tradisjonen som undervisningen bærer ennå med seg tradisjoner fra en tid da skoler og universiteter var en eksklusiv formidlingskanal."
Dette har forsåvidt stemt – med unntak for enkelte eliteskoler av typen MIT – for mitt fagområde i mange år. Den akademiske publiseringstradisjon (for ikke å snakke om tregheten i vanlige skoler) holder rett og slett ikke tritt, og "practice leads research".
For noen år siden var jeg på et foreldremøte. Noen sendte rundt en liste hvor foreldrene kunne skrive på sine e-postadresser. Alle hadde e-post, unntatt foreldrene til et barn. De var begge lærere.
Da blir det jo ikke helt enkelt å undervise verken om eller med teknologi……
Nok et klipp fra Richard Feynmans Surely you’re Joking, Mr. Feynman!, fra kapittelet He fixes radios by thinking. Denne gang handler det om hvordan han lærte seg matematikk som ung. Her er det mye å plukke opp for dagens matematikklærere – særlig om å lære seg ting på flere forskjellige måter:
I en notis i Aftenposten (som jeg heller ikke finner på nett) står det om nedreguleringen av termineringsavgiften for mobiltelefonselskapene. Denne nedreguleringen er faktisk meget interessant fra et økonomisk synspunkt: Det er nemlig slik at like priser ikke alltid er likest.
Termineringsavgiften er det et mobilselskap betaler et annet for å terminere, eller fullføre, en telefonforbindelse. Hvis du har Telenor-abbonnement og ringer til en Netcom-kunde, betaler du en minuttpris til Telenor – men Telenor betaler 91 øre pr. minutt av den prisen til Netcom. Hvis det er omvendt – du ringer fra Netcom til Telenor – betaler Netcom 65 øre til Telenor. Begge prisene er regulert, og en av Fredrik Baksaas store frustrasjoner har vært at Netcom kan ta en høyere pris av Telenor enn omvendt.
De nye prisene er kuttet til 45 øre for begge to, og Baksaas er strålende fornøyd – det er jo mest rettferdig at det er likt, ikke sant?
Men nei, det er slett ikke sikkert. Sett at Telenor har 3/4 av alle abbonnentene, og Netcom har 1/4. Hvis kundene ringer tilfeldig (noe mange ikke gjør, siden mobilabbonenment ofte selges til firma og det er billigere å ringe innen et nett en til et annet), vil 3/4 av samtalene være til Telenor, og 1/4 til Netcom. Det betyr at Netcom i gjennomsnitt betaler 3 termineringsavgifter til Telenor for hver Telenor betaler til Netcom.
Med andre ord: I mobiltelefonmarkedet er det ekstra lønnsomt å ha en stor markedsandel, mer enn bare markedsandelen skulle tilsi. Denne effekten kalles en nettverkseffekt, eller hvis vi skal være formelle, en positiv etterspørselseksternalitet.
Så når Netcom argumenterer for at de skal kunne ta en høyere pris av Telenor enn omvendt, så kan de ha et poeng ut fra et konkurranseregulerende perspektiv. Det koster å ha den minste markedsandelen, og jo mindre den blir, jo mer koster det. Dermed er diskriminering av terminavgifter en garanti for at det minste av to firma ikke forsvinner.
På den annen side, jeg kjenner ikke Netcoms markedsandel, de er eid av et svensk telefonselskap og rollene er byttet om i Sverige, og Netcom er flinke til å sy opp kunder i familienett og annet. De klarer seg nok, og Telenor skal vel ikke straffes fordi de er størst.
Men spørsmålet er i alle fall adskillig mer komplisert enn man først skulle anta. Montro om noen kan komme opp med en matematisk formel for optimal beregning av termineringsavgift basert på markedsandel?
Jeg vil ha en 
Tversover 