Bergenshistorie

Jeg har omsider (i den forstand at jeg har hatt dem lenge, men først begynt å lese dem for en uke siden) kommet meg gjennom Gunnar Staalesens Bergenstrilogi (1900. Morgenrød., 1950. High Noon., og 1999. Aftensang.), som begynner med et drap noen timer inn på 1900-tallet, et drap som blir løst noen timer før 1900-tallet ender. Bøkene minner om en blanding av Roy Jakobsens Seierherrene og Odd Brochmann og Zinken Hopps Historien om Norge. Jeg er litt i tvil om gjennomføringen, men beundrer ambisjonen. Og bøkene er lettleste og spennende.

Som Norgeshistorie er bøkene interessante, men nokså overfladiske – det er lite forbindelser mellom historiske hendelser, og bortsett fra en mulig forklaring på Bergensbrannen i 1916, lite som gjør historien til annet enn kulisser. Menneskeskildringener er også overfladiske, personene er skildret mest ut fra hva de gjør og sier, eller hva andre sier om dem. Staalesen er først of fremst kriminalforfatter, og det merkes: Han forteller en systematisk historie om personer som treffer hverandre, og det er her bøkene er gode, i skildringen av hvordan mennesker går ut av og kommer inn i historien. Ikke minst er aktørene troverdige i hva de gjør – man finner ingen hypermoderne mennesker i 1910, for eksempel.

Vel verdt noen timer, for man ønsker å lese videre for å finne ut hva som skjedde og hva som kommer til å skje. Beskrivelsene av historiske hendelser sett gjennom deltakeres øyne – byggingen av Bergensbanen, bybrannen, trikkestreik, Telavåg, Alexander Kielland-ulykken – er meget gode. Kriminalhistoriene er tynnere og virker mer som staffasje for å gi hovedpersonene mer å gjøre. Til syvende og sist er det ikke så farlig hvem det nå var som begikk et drap i 1900.

Den kanskje største irritasjonen er alle beskrivelsene av påtvungen seksualitet – det ser til tider ut til at ingen kvinne kan komme til Bergen, i hvert fall ikke før annen verdenskrig, uten å bli voldtatt eller i alle fall pådra seg et meget uønsket svangerskap. Det blir litt slitsomt i lengden, litt for mye gjentakelse og mekanikk, litt mer ukeblad enn man liker. På slutten virker forfatteren også sliten, med litt for mange oppryddende kommentarer, som at man finner det jernrøret det innledende drapet blir begått med samtidig som man finner et annet drapsvåpen. Den allmektige forfatter og nokså mektige leser er litt for synlig etter min smak.

Men absolutt ikke bortkastet tid. Skjønt hadde jeg startet på nytt, ville jeg hatt et Bergenskart ved siden av meg, slik at jeg visste hvor Møhlenpris og Paradis og Fanafjellet lå hen.

One thought on “Bergenshistorie

  1. Tre fine bøker som jeg absolutt hadde glede av, men ingen av dem hadde tatt skade av å ha blitt kuttet med hundre sider eller deromkring.
    Så vidt jeg husker er det også noe rimelig langdryge partier hvor man får vite det som er å vite om dampskip og båter i Bergen. Tror jeg skummet raskere og raskere gjennom akkurat de passasjene. (Gjesp.) Satt igjen med en følelse av at han (Staalesen) veldig gjerne ville vise hvor flink og grundig han hadde vært på research-området …

Kommentarer er stengt.