Dette bildet av Al Gore på hjemmekontoret (fra en billedreportasje i Time Magazine) gir meg trøst i de stunder familien mener jeg bør rydde litt og at jeg ikke trenger så mye datamaskiner. Glimrende. Jeg vet hvem jeg ville stemt på som president – kompliserte kontorer betyr kompliserte hjerner, og det liker jeg.
(Via BoingBoing, Jorunn, Uncluttered (som går i spinn over dette herlige kontoret), og halvparten av alle bloggene på Internett)
Her er en artig webside som virkelig kan lage festlige situasjoner om man starter den på et fly…
(Via Bruce Schneier.)
N. Gregory Mankiw og Matthew Weinzierl har foreslått en skatt basert på kroppshøyde, ut fra teorien om at enhver variabel korrelert med inntekt kan brukes som basis for skattlegging. I USA (for voksne, hvite menn) tjener en høy person (over 183 cm) i gjennomsnitt 16% mer enn en lav person (under 175 cm).
Nå er dette paperet skrevet for å demonstrere et teoretisk poeng, og dessuten snakker vi om USA, ikke Norge, der lønnsforskjeller er adskillig mindre. Selv er jeg 192 cm og har ikke merket at det har gjort noe særlig utslag på inntjeningen.
Her er et meget interessant PFIT-møte hos Simula Research. Merk at det er påmelding!!! Hjertelig velkommen!
Mandag 21. mai 2007 kl. 1700-1900: Et møte med Simula Research Laboratory
v/ Aslak Tveito Joakim Sundnes og Kristin Vinje, Simula Research
Møtet holdes i Simulas lokaler i Martin Linges v 17, Fornebu. Se veibeskrivelse med kart.
Simular Research Laboratory er et uavhengig forskningssenter innenfor IKT, med forskning innen nettverk og distribuerte systemer, vitenskaplig databehandling og software engineering, i tillegg til innovasjonsvirksomhet og forskerutdanning. Dette møtet vil gi PFITs medlemmer et gløtt inn i hva Simula Research er, hva de ønsker å bli, og et glimt fra Simulas forsknings- og innovasjonsprosjekter.
NB! Påmelding til sekretariatet innen 21. mai kl. 1200!
…griper om seg i utlandet, hvis vi skal tro Sixapart, og det skal vi vel. Men jeg har til gode å se noen gode norske firmablogger. Noen tips?
Maria Reinertsen har en glimrende artikkel i Morgenbladet med tittelen "Med Ole Brumm som grensevakt" (dessverre bak Morgenbladets abonnementsvegg). Anledningen er et forslag om reduksjon av tollsatser for utviklingsland, sendt på høring. Som Reinertsen skriver:
Det blir raskt klart at viljen til å forandre finnes bare så lenge en bevarer det meste som før: For eksempel foreslås det ikke å utvide de to eneste kvotene for import av landbruksvarer som det faktisk er stor konkurranse om: nemlig honning og biff. Når en konkluderer med at kvoteregimet fungerer fint, så kan det i alle fall ikke være honningspiserne og biffeksportørene en tenker på.
Derimot har en tenkt på de aller fattigste landene. Regjeringen vil utvide listen med land som får null-toll til å gjelde 14 nye, svært fattige land. [Men b]lant de femti landene som hittil har nytt godt av null-toll har eksporten til Norge falt for 21 av dem. De aller fattigste landene trenger helt andre ting enn lavere tollmurer for å gjøre seg gjeldende på verdensmarkedet, for eksempel fred, veier og bedre produksjonsrutiner som gjør at de godkjennes av vestlige mattilsyn.
Men sett at disse landene som hittil ikke har lyktes i å utnytte sine nulltollfordeler likevel skulle lykkes. At noen driftige afghanere tømte sparegrisen og kjøpte avlsokser, at den afghanske regjeringen brukte dyrebare budsjettkroner til å bygge veier som biffene kunne kjøres ut av landet på, at norske kjøledisker brått var fulle av førsteklasses afghansk indrefilet. Hva da?
Da ville kanskje "sikkerhetsmekanismen for importstans" settes i verk. Den tollfrie adgangen de fattigste landene tildeles, skal fortsatt kunne stanses ved en "importøkning som setter markedsbalansen i fare". Leserne beroliges med at dette aldri har skjedd, men de reflekterer ikke over den allmennpreventive effekten. Hvem satser sparepenger på å bygge opp en eksportnæring som vil møte stengte grenser straks den lykkes i å eksportere i stor skala?
Finansdepartementets representant siteres med følgende uttalelse, som vel er norsk rekord i dobbeltmoral:
Finansdepartementets representant mener at en i tillegg bør utrede om det kan være mulig å kutte i tollsatsene på landbruksvarer, og eventuelt hvor mye, uten at dette rammer norsk landbruksproduksjon.
For å si det med Hans Rosling, vestlig landbrukspolitikk dreper afrikanske barn. I følge Pascal Lamy, direktør for WTO, er Norge en av verstingene i klassen: Vårt rykte som et solidarisk og fremsynt land står i fare fordi vi beskytter oss mot billige varer fra fattige land.
Når skal norske bønder og andre produsenter forstå at det i prinsippet ikke er forskjell på landbruksstøtte og sosialhjelp? Idag er det en skam å være bonde – også for de som tjener penger – fordi folk oppfatter bøndene som en gjeng sutrepaver som maser om mer penger og beskyttelse mot varer vi egentlig vil ha. Hvorfor ikke kutte i landbruksstøtte slik at de få bøndene vi kommer til å ha igjen (de fleste regner med at antallet bønder vil gå fra 60000 til 40000 de neste ti årene, uansett støtteordninger) kan rette ryggen og se folk i øynene igjen? Hvorfor ikke rive tollmurer så fattige land får en sjanse til å hjelpe seg selv i stedet for å være avhengig av et vestlig bistandsbyråkrati?
Oppdatering 20. mai: Kåre Valebrokk sier det samme i Aftenposten, men naturligvis meget bedre formulert.
Nok en kronikk i Aftenposten, denne gang med tittelen Rettferdighet gir ulikhet. Gjengitt i original form, med lenker, herunder. Jeg hadde opprinnelig tenkt å kalle den «Meritokratiets paradoks», men det ble for mye fremmedord for Aftenpostens redaksjon…. På den annen side lager de mye bedre inserat enn jeg gjør.
Mihoe kommer med en forklaring på klimakvoter jeg har sans for:
Klimakvoter. Jeg skjønner ikke hva slags vare det egentlig er. Siden jeg er smart nok til å skjønne at du ikke kan kjøpe en annen temperatur i landet du lever i – vel så er den eneste logiske forklaringen på dette at vi kjøper opp en haug med kinesere eller indere. Eventuelt kan vi kjøpe et helt land som vi ikke vet noe om feks Tchad. Vi betaler dem slik at vi er sikre på at de aldri skal få lov til å kjøre bil eller få innlagt strøm og vann. Hvis vi kjøper 500 millioner kinesere (noe vi selvsagt har råd til) vil de aldri oppleve kapitalismens gleder og vi aldri nøkternhetens kjedsommelighet. Et ankepunkt mot all denne kjøpingen er jo at dette vil medføre en innsprøyting av store pengesummer som folk sikkert har lyst til å bruke på noe. Det er derfor viktig at vi kun kjøper disse kvotene av land som har slike korrupte overhoder at de brenner av alle millionene på fine parader med folk utkledd i morsomme klær.
Det er sikkert masse motargumenter her. Jeg kommer bare ikke på dem akkurat nå.
Oppdatering 20. mai: Min gode kollega Arne Jon Isachsen sier omtrent det samme i sitt månedsbrev (PDF) og i Aftenposten.
Jeg har vært konferansier på Linuxdagen 2007 – og tok notater underveis, som står herunder.
Mitt inntrykk denne gangen er at nå er Linux – eller kanskje, mer generelt, åpen kildekode og åpne standarder – blitt modent nok til at det i de fleste tunge sammenhenger er et meget solid alternativ til proprietær software. En annen refleksjon er at forbausende mange av temaene – som tekniske beslutninger rundt hvordan man skal bedrive virtualisering eller spørsmål om forholdet mellom leverandør og IT-sjef – ikke har forandret seg det grann siden den gangen jeg selv rotet rundt med styring av en IT-avdeling og en IBM 4381 stormaskin engang på det glade 80-tall. Noe som jo er befriende for en aldrende teknolog. Abstraksjon er tingen….
Jeg er i markedet for en ny bærbar PC – min trofaste Toshiba T3550 begynner å bli sliten. Jeg har vurdert å kjøpe en MacBook Pro, men den har ikke Tablet-funksjon. Det finnes riktignok noen firma i Statene som bygger om Mac’er med touch-skjerm, men så religiøs er jeg ikke.
Dermed står jeg igjen ved valgets kval: Skal jeg velge en Lenovo X60 (bra men dyr), en LG (svak men elegant og liten), en Toshiba (har hatt en forkjærlighet for Toshibaer, formfaktoren er omtrent som den jeg har, men de har ikke helt hengt med i den tekniske utviklingen, i hvert fall ikke i forhold til prisen.)
Akkurat nå heller jeg mest til Lenovo’en, mest fordi den har masse bra ekstrautstyr, bra batteritid, er blitt "Editor’s choice" i endel tester. Dessuten er Lenovo standard på BI, så da får man support. Men allikevel – noen som har synspunkter?
Fra Kevin Kellys uunnværlige verktøy-blogg Cool Tools kommer meldingen om Sock Pro, som er løsningen på sokkesorteringsproblematikken, en kilde til frustrasjon for enhver mann som lever sammen med 3-4 kvinner med sokker i alle varianter (og nåde den som legger noe feil.)
Jeg har lenge ønsket å implementere LifeHackers sokkeløsning, nemlig å 1) kaste alle sokker, 2) kjøpe masse like sokker, 3) bruke sokker uten å måtte "parre" dem (og passe på at man bruker dem i tilfeldig rekkefølge slik at de slites likt), 4) begynn om igjen på punkt 1 når sokkene begynner å bli utslitt.
Økonomi og familiens insistens på at alle sokker ikke kan være svarte setter imidlertid en stopp for dette prosjektet, men takket være Sock Pro ser jeg altså en ende på sorteringstyranniet…
Herner Sæverot diskuterer dannelse – i hovedsak om man skal ha en "kanon" av store verker eller ikke – i en kronikk i Aftenposten idag. Kronikken bygger på en noe forvirret kronikk av Helge Iberg, hvor Iberg protesterer mot kanontenkingen (representert ved Gudmung Hernes, som sannelig får gjennomgå for tiden) og går for fleksibilitet. Sæverot tar en middelvei, og definerer dannelse som evne til å skifte mening, noe jeg synes virker litt tynt.
Riktignok er jeg enig i at man ikke skal ha husguder, men hvorfor ikke ta den helt ut og plassere problemet der det faktisk ligger – at dannelsesdiskusjonen i Norge ser ut til å ta som utgangspunkt at vi bare har kapasitet til å lese noen få bøker og at det derfor blir svært viktig å velge de rette, eventuelt velge hva man vil men ha lærere som kan plassere dem for en.
Tenk om en elev på videregående kom ut av norskfaget etter tre år med 50 bøker i bagasjen? Det er sånn omtrent en hver tredje uke hvis man regner med sommerferien, det burde ikke være så vanskelig. Da kunne man snakke om dannelse.
Nå skal jeg ikke påstå at jeg har dannelse selv (det er nemlig udannet), men jeg lærte meg i alle fall å sette pris på litteratur ved å botanisere i mine foreldres rikholdige samling (de var bokklubbmedlemmer på sin hals.) Da jeg begynte på videregående, hadde vi noen lesebøker som het Visjon og virkelighet, og som innholdt tekster i utvalg fra mange steder rundt omkring. Jeg smugleste denne leseboken og lånte deretter mer av de forfatterne som stod der på biblioteket og i mine foreldres bokhyller. Det ga en viss kvalitet, men for å spe på litt leste jeg hauger av kriminalromaner og pappas gamle guttebøker og ukeblader og, hvis det knep, bruksanvisningen på hårsjampoen mens jeg satt på do. Ikke like lødig alt sammen, men med nok kvantitet lærer man seg noe om kvalitet – og hva det betyr for en selv.
Det er et gammelt ordtak som sier at man skal passe seg for folk som bare har lest en bok. Den norske dannelsesdebatten ser ut til å gå ut på å utvide "en bok" til "pensum", som består av "noen bøker". Jeg tror på en mye enklere løsning: Få opp kvantiteten, så får du opp dannelsen også.
Nokså enkelt. Nå må jeg finne noe å lese på i bilkøen inn til jobben.
Telenor har for tiden et tilbud til sine ADSL-kunder om å se filmer over Internett for 1 krone. Datter nummer to er for tiden syk og tilbringer mye tid med sin laptop (en ganske kraftig Dell, mindre enn seks måneder gammel) i sengen, så dette var noe vi kastet oss over. Det viste seg å være en skuffelse av dimensjoner – Telenor, Microsoft og SF Anytime ser ut til å ha lært markedsføring av Josef Stalin – og kundebehandling etter manual av Frans Kafka.
Etter å ha lett seg frem til riktig webside, fikk vi beskjed om tjenesten kun fungerte med Internet Explorer, versjon 6 eller høyere. Vi hadde versjon 7, men det oppfattet tydeligvis ikke denne websiden, så vi måtte reinstallere. Deretter måtte vi oppgradere Windows Media Player, to ganger, før vi fikk beskjed om at Media Player måtte "individualiseres" – dvs. at diverse sikkerhetsløsninger måtte lastes ned og installeres. Deretter (etter omtrent 45 minutter med nedlastinger og oppgraderinger og restarting og annet) var det en masse frem og tilbake om hastigheten var god nok. Det var den først ikke, enda vi har et nokså dyrt abonnement, men etter litt frem og tilbake fikk vi til det også. Så slapp vi så langt frem at vi fikk lov til å betale.
Først forsøkte jeg å få den ene kronen belastet mitt Telenor-abonnement, men da måtte jeg logge meg på først. Dessverre hadde jeg glemt passordet, og "glemt passord"-funksjonen klarte ikke å sende meg noen tips, siden de ble sendt til min Telenor-postadresse, som jeg altså ikke har passordet for. Derfor måtte jeg betale med et kredittkort, noe som kostet kr. 5 i gebyr.
Endelig var det klart, vi valgte film, og ting så lovende ut. Men når filmen skulle starte, fikk vi beskjed om at det var oppstått en feil, og vi ble henvist til en webside som forklarte at det var litt uklart hva feilen bestod i, men at vi kunne få mer hjelp på Microsofts generelle supportsider.
Da ga jeg opp, sendte en mail til SF Anytime (Svensk Films videoservertjeneste) og ba om pengene tilbake. Ikke det at seks kroner kommer til å gjøre noe stort innhogg i familiebudsjettet, men det er grenser for hva man finner seg i. Vi fikk etter litt frem og tilbake beskjed om at pengene skulle tilbakeføres.
Kombinasjonen av Telenors ruskete abonnementsløsning, Microsoft’s overkompliserte browser- og sikkerhetsløsninger, og SFs morbide frykt for at noen skulle kunne se filmene deres er rett og slett latterlig når deres konkurrenter er piratkopiservere som lett og elegant lar deg laste ned hva det skal være. Det minste man bør kunne forlange når man betaler for en tjeneste er at den er bedre enn det som finnes gratis tilgjengelig, men dengang ei.
Egentlig burde jeg la min datter få se den filmen hun ville i piratkopi. Hun og jeg har betalt for den, både med tid og penger.
Er det rart teknologer (og forretningsstrateger) ler av filmbransjen?
Bra intervju med Morten Flate Paulsen om kombinasjonen av samarbeid og individuelle læreplaner i Education News.
(Via Stephen Downes.)
Det lille og meget intellektuelle forlaget Transit (et datterselskap av Vidarforlaget, drevet av Elisabeth Skjervum Hole og Gunnar Totland) sendte meg Wenche Blombergs Litteraturlisteguiden VADE MECUM (som ikke betyr munnvann, men "lite oppslagsverk"), med bønn om at jeg anbefaler den.
Og selv om denne type informasjon jo er tilgjengelig på nettet i ulike former, er det en fornøyelse å ha en bok å peke til hvis noen lurer på hvordan man skal sette opp disse referanselistene på best mulig måte.
Anbefales, med andre ord.
Knut Olav Åmås har fått den store journalistprisen, og betegner det selv som "overaskende." Jeg er ikke det minste overrasket. Knut Olav våger å trekke inn nye mennesker i debatten – det er jeg selv et eksempel på, han inviterte meg til å skrive – og våger å slippe til upopulære meninger og selv ha dem.
Han får prisen fordi han har fornyet debattsidene i Aftenposten, primært ved å rekruttere nye skribenter fra miljø som vanligvis ikke skriver der. Men jeg synes jo det bør komme frem at han står for en betydelig andel av debatten selv, både hva gjelder kvalitet og kvantitet.
En liten digresjon: Jeg liker The Economist svært godt – ikke bare fordi magasinet gjør grundige reportasjer og alltid er oppdatert, men fordi det har en egen mening og ikke er redd for å ha den. Så kan man være enig eller uenig. Knut Olav har noe av det samme: Glimrende formuleringer, en evne til å fremstille komplekse problemstillinger klart og tydelig, motet til å trekke inn nye krefter og sanere litt i kommetariatet, en egen og tydelig stemme, og teft for aktuelle tema.
Dette var svært velfortjent. Redaksjonen i Tversover gratulerer på det varmeste!
I serien "ting jeg ikke helt fikk skrevet ferdig" kommer her et tenkt innlegg om det tydeligvis nært forestående sammenbrudd i videregående skole som en følge av at elevene skal få bruke alle hjelpemidler. Av og til blir man så sliten….
Lærere uten hjelpemidler
Espen Andersen, april 2007
Alle hjelpemidler skal tillates til eksamen i videregående skole, og lærere protesterer med uttalelser om at "vi trodde det var kunnskap som skulle testes med Kunnskapsløftet." Til overmål skal eksamensformen virke sosialt stratifiserende fordi barn med ressurssterke foreldre kan få hjelp til å strukturere informasjonen. Som om ikke det gjelder enhver form for eksaminering.
Jeg tok min første eksamen med bruk av PC høsten 1990, altså for 16,5 år siden. De siste ti årene har alle eksamener jeg har arrangert vært med alle hjelpemidler (inklusive PC). Ikke bare er denne måten å eksaminere på lettere, rent operasjonelt, men den er mer meningsfull rent pedagogisk. Man bør huske at kunnskapsarbeid ikke lenger dreier seg om å huske et avgrenset stykke pensum. Kunnskap, i form av faktaopplysninger, er nå fritt tilgjengelig elektronisk. Evaluering bør da teste elevenes evne til å forstå problemstillinger og bruke kunnskap på dem. Man kan selvfølgelig ikke bruke de samme spørsmål som man har gjort før, men må lage nye oppgaver som tvinger eleven ikke bare til å finne relevant kunnskap, men også til å tolke den og fremstille sine konklusjoner i en språkdrakt og med en argumentasjonsteknikk som virkelig får vist hva de er gode for.
Bekymringen for en del lærere er naturligvis at de ikke lenger kan gjenbruke eksamensbesvarelser fra tidligere år eller spørre etter enkle ting fra pensum. Da kan nemlig elevene finne svarene på Internett eller lese seg til fakta i subversiell litteratur som Wikipedia. Denne innstillingen minner meg om leger som klager over kunnskapsrike pasienter, som dukker opp med tykke utskriftbunker fra Internett, kan mer om sin sykdom enn legen, og ikke viser den fornødne ydmykhet overfor autoriteter.
Den unge mann eller kvinne som sier at de blåser i pensum og skal sette seg til for å lese på Wikipedia i stedet, har ganske enkelt forstått hva kunnskapssamfunnet handler om. Så gjenstår det å se om de kan formidle og tolke den kunnskapen på en måte som læreren kan forstå og sette pris på. Jeg er ikke optimistisk, på lærernes vegne.
Hva gjelder problemet med at elever finner svarene på Internett eller laster ned ferdig skrevne stiler, så er løsningen enkel: Internett. Hvis man finner velformulerte setninger man lurer på om elevene har skrevet selv, last dem inn i Google eller et annet spørreprogram (sesam.no for norske tekster) og man får øyeblikkelig rede på hvor de er kopiert fra. Deretter stryker man eleven – ikke nedsatt karakter, men øyeblikkelig stryk – for plagiat. Hvis dette er kjent på forhånd, vil de fleste elever forstå at det er enklere (og sikrere) å skrive teksten selv enn å risikere sin eksamen med klipp-og-lim. (Det finnes også utmerkede automatiserte løsninger som SafeAssignment og Turnitin, men de krever elektronisk innlevering.)
Ny teknologi fordrer nye arbeidsformer. Kunnskap tilgjengelig i nye former krever nye eksamineringsmetoder. Så enkelt er det.
Til lærerne der ute: Slutt med sytingen og bli gode på elektronisk basert kunnskap, søketeknologi, og effektiv bruk av data. Til elevene: Det hjelper ikke å drasse inn masse hjelpemidler hvis du ikke har kunnskaper nok til ikke å trenge dem. En av mine studenter dukket opp på en eksamen med en 80-liters ryggsekk full av bøker og notater. Han gjorde det ikke bedre enn de andre av den grunn, kanskje snarere tvert i mot, siden han trodde svaret lå i bokstabelen heller enn i eget hode.
Edvard Munch sa engang at han ikke fryktet sin tids nye teknologi – fotografiet – så lenge det ikke kunne brukes i himmelen eller helvete. De lærere som frykter Internett, har ganske enkelt ikke forstått hva kunnskap i et kunnskapssamfunn er. Jeg håper ikke de får lov til å sette dagsorden ut fra den oppfatningen.
Jeg er i Shanghai noen dager, foreleser et kurs på Fudan University (BI har hatt en relasjon med dette universitetet i mange år.) Jeg ble invitert av Simon Yuen og hans kone Lise til deres "lille hobby" her nede, nemlig kunstsenteret Creek Art, som ligger i en gammel fabrikkbygning ved Suzhou-elven. Bygningen er på 7 etasjer, har tidligere vært både melfabrikk og tekstilfabrikk med over 800 medarbeidere. Fabrikken ble nedlagt, og bygningen sto tom en stund inntil Simon og Lise overtok og laget et kunstsenter: To etasjer med utstillinger, en etasje med rom for konserter og danseoppvisninger, og en utmerket restaurant (Creekart Kitchen) på toppen, med utsikt over elven.
Det fascinerende med denne bygningen er at den ligger i en "original" bydel i Shanghai, svært sentralt men allikevel fjernt fra shoppingsentrene og hotellene man ser overalt ellers. Her er det trange bakgater og "ordentlig" Kina. Restauranten var virkelig god – med hovedvekt på italiensk mat – og siden dette stedet har et bra møtelokale, vil jeg herved anbefale det til ethvert firma (norsk eller ikke) som måtte ønske å holde et møte i Shanghai og gjerne vil gjøre noe annet enn ha et møte på et stort, luksuriøst, men akk så anonymt hotell.
Stedet er en opplevelse – anbefales!
Litt spaltisteri i e24 igjen: Denne gang om griser i kortstokken. Og andre språkblemmer.
Følgende e-post datt inn, og den er det en glede å videreformidle:
Kjære høyhus-skeptiker,
Etter press fra www.stoppblokk og andre fikk Oslo et generelt vern mot flere høyblokker. Dessverre gjorde politikerne et unntak i Bjørvika og mange av oss ser med skrekk på hvilke planer og bygg som reiser seg der.
I dag presenterte Aften flere alternativer for utvikling. Et av disse, med navn Bykode, er tegnet av en arkitekt (Arne Sødal) som prøver å gjøre det beste ut av situasjonen ved å senke byggene og tenke tradisjonell kvartalsbebyggelse.
http://oslopuls.no/nyheter/article1730015.ece
Vi anbefaler derfor å stemme på Bykode i avstemningen Aften arrangerer. Du finner den i venstre marg i artikkelen.
For StoppBlokk,
Håkon Wium Lie
http://www.stoppblokk.no
Jeg har stemt for Bykode, som ligger på tett 2. plass etter det skrivebordsdrømmende "Barcode"-forslaget. Gakk hen og gjør ditt for Oslo du også!
Tversover 